LE-1988-267
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-30 |
| Publisert: | LE-1988-00267 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 30. april 1990 i ankesak nr. 267/88 hl.nr. 401/88. |
| Parter: | Ankende part: Oppegård kommune ved ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Karl Magnus Norbakk, Kolbotn). Motpart: Leif Sjølie (Prosessfullmektig: Advokat Thore Røsæg, Kolbotn). |
| Forfatter: | Lagmann Trygve Lange-Nielsen, formann. Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug. Tilkalt dommer, byrettsdommer Jan M. Flod. Meddommere: Avdelingsleder Kate Solveig Lillo. Høyskoletekniker Per Holter |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1965) §114, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180 |
Leif Sjølie oppførte 1985/1986 et tilbygg på et anneks på sin eiendom Roald Amundsens vei 163, gnr 35 bnr 85 i Oppegård. Selve annekset var på 60 m2 og tilbygget på 87 m2 i 2 etasjer.
Oppegård bygningsråd vedtok 18. september 1986 enstemmig å utferdige forelegg mot Leif Sjølie med hjemmel i bygningsloven §114 første ledd. Han ble pålagt å fjerne tilbygget og tilbakeføre annekset til opprinnelig størrelse. Som begrunnelse er gitt at bygget er ulovlig oppført og materielt sett i strid med plan- og bygningsloven.
Leif Sjølie reiste sak innen utløpet av 30 dagers fristen med påstand om at forelegget var ugyldig. Subsidiært ble forelegget påstått opphevet. Indre Follo herredsrett avsa 17. februar 1988 dom med slik domsslutning:
«1. Forelegg av 25. september 1986 utferdiget av Oppegård kommune, Bygningsrådet, mot Leif Sjølie oppheves.
2. Oppegård kommune dekker Sjølies saksomkostninger med i alt kr. 19.905 - nittentusennihundreogfem -. Beløpet forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse. »
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom.
Oppegård kommune har påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og nedlagt slik påstand:
«1. Oppegård kommune frifinnes.
2. Leif Sjølie dømmes til å betale Oppegård kommune sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Leif Sjølie har tatt til gjenmæle og nedlagt påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Oppegård kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten.»
Ugyldighetspåstanden opprettholdes altså ikke for lagmannsretten.
Under ankeforhandlingen møtte Oppegård kommune ved prosessfullmektigen. Leif Sjølie møtte og avga forklaring. Ordfører Bjørn Kristiansen forklarte seg som part. Det ble avhørt 4 vitner hvorav ett er nytt for lagmannsretten. Retten foretok befaring. Som foran nevnt er saken for lagmannsretten begrenset til spørsmålet om opphevelse av bygningsrådets forelegg. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Oppegård kommune gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil både når det gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Når det gjelder kravene til opphevelse av et forelegg etter bygningsloven §114 har herredsretten klart fraveket Høyesteretts praksis. Det er henvist til dommer i Rt-1979-219 og 341. Ankemotparten har trosset seg frem og vist klar illojalitet overfor bygningsmyndighetene. Han har bygget vel vitende om at utslippstillatelse var nektet slik at byggetillatelse ikke kunne gis. Det er av hensyn til konsekvensene og respekt for loven helt nødvendig å bruke den strengeste reaksjon bygningsloven anviser overfor en handlemåte som ankemotpartens. Herredsretten antar videre å ha tatt feil når den har lagt vekt på at behandlingstiden var for lang, at kommunen burde ha strukket seg lenger for å hjelpe ankemotparten og hans familie og at et samarbeid om en løsning i dette tilfellet ikke ville ført til store konsekvenser.
Gråvannsutslippet fra hovedhuset og annekset var uhygienisk og uforsvarlig. Dette er fortsatt situasjonen etter at det etter herredsrettens dom er bygget nytt anlegg for gråvannet med synkegrøft. Etter fylkesmannens rammebetingelse av 8. juli 1986 for Bålerudområdet på Svartskog for separate avløpsløsninger er det ikke tillatt brukt kunstig oppbygde sandfilteranlegg. Utslippstillatelse kan bare gis hvis gråvannet kan infiltreres i naturlige grus/sandmasser. Det er det ikke mulighet for på ankemotpartens eiendom.
For øvrig er det gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten.
Leif Sjølie har henholdt seg til herredsrettens dom og premisser som han mener er riktige. Han henviser til disse. Han mener det ikke er tatt rimelig hensyn til at hans datters familie har bodd fast i annekset siden 1978 og at utslippsforholdene er blitt vesentlig bedre etter påbygget. Det er bygget WC som går til lukket tank, og gråvannet er, slik det var planlagt da man søkte om utslippstillatelse, ført til nytt anlegg sammen med gråvannet fra hovedhuset. Dette går til en trekammertank hvor slam m.m. nedfelles og videre til en 30-40 meter lang synkegrøft med sand og jord. Slik gråvannsutslippet idag er ordnet, medfører det ikke ulemper for noen.
Det har vært adskillig ulovlige påbygg i Svartskogområdet og det er ikke noe eksempel på at det er påbudt riving av beboelseshus i Oppegård. Den rettspraksis det er henvist til gjelder hytteeiendommer. Den foreliggende sak ligger annerledes an enn de påberopte tilfeller.
Lagmannsretten bemerker:
Ankemotparten kjøpte Roald Amundsens vei 163 i 1978 for å skaffe bolig til sin datter og hennes familie. Hovedhuset hvor Sjølie selv skulle bo, hadde vært brukt som helårsbolig i en årrekke. Annekset på 60 m2 hvor datteren skulle bo, var vinterisolert, men aldri benyttet som vinterbolig. Det antas at det er bygget en gang i 1940-årene. Det var inntegnet på kommunens situasjonskart fra 1966, men det viste seg altså at det aldri har vært byggeanmeldt. Gråvannet fra begge hus løp ut i terrenget. I hovedhuset var det WC med avløp til lukket tank. Annekset hadde et camping-toalett med besværlig tømming hver uke.
Det er ikke offentlige vann- og avløpsledninger i Bålerudområdet hvor Sjølies eiendom ligger, eller for øvrig i Svartskogområdet. De fleste hus er bygget som fritidsboliger i mellomkrigstiden og før dette. Senere er mange blitt utbygget og modernisert og tatt i bruk som helårsboliger. Det har i en årrekke vært byggeforbud i Svartskogområdet. Det er ikke sannsynlig at det blir noen utbygning av vann- og kloakksystemet før langt inn i neste århundre.
Annekset var lite tilfredsstillende for en familie som etterhvert kom til å bestå av 5 personer. Dette er bakgrunnen for at Sjølie i september 1983 sendte byggemelding på tilbygg til annekset til godkjenning. Det ble da klart at annekset ikke var registrert i kommunens arkiv, slik at byggemeldingen måtte anses som søknad om å få godkjent nybygg. Forutsetningen for godkjenning måtte være at det ble gitt utslippstillatelse, noe saksøkeren ble gjort oppmerksom på var svært usannsynlig at han ville få. Saksøkers datter søkte i mars 1984 om utslippstillatelse med forslag om løsning med prefabrikert renseanlegg. I møtet i desember 1984 fant bygningsrådet ikke å kunne anbefale søknaden som ble avslått ved fylkesmannens vedtak av 29. mars 1985, et vedtak som ikke ble påklaget. Høsten 1985 påbegynte så Sjølie tilbygget på 87 m2. Tilbygget har god standard som helårsbolig.
Det er etter dette på det rene at ankemotparten har bygget etter å ha fått avslag på sin søknad om utslippstillatelse og vel vitende om at bygget var ulovlig.
Det er riktig at utslippsforholdene idag er vesentlig bedre enn de var da ankemotparten kjøpte eiendommen. Tilbygget har fått WC med avløp til lukket tank. Det nye gråvannanlegget som ble bygget i 1988 med trekammertank og synkegrøft på ca 30-40 meter vil i mange år fremover fungere tilfredsstillende og uten ulemper for naboer eller andre. Tomten som er på 4,6 mål faller nokså bratt nedover. Naboeiendommen på nedsiden vil ikke kunne bebygges før en offentlig utbygging med vann- og kloakksystem i en fjern fremtid blir satt i gang. Det kan tenkes at sandmassene i synkegrøften om en del år må skiftes ut, noe som ikke vil medføre uoverkommelige omkostninger. Eiendommen er usedvanlig vakkert beliggende med bebyggelsen helt øverst på tomten nær veien.
Retten har delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, de tre juridiske dommere, finner det ikke tvilsomt at anken må tas til følge. Ankemotpartens oppføring av tilbygget til annekset er grovt illojalt mot bygningsmyndighetene. Etter å ha fått avslag på søknaden om utslippstillatelse har han bygget samtidig som han var helt klar over at dette var ulovlig og i strid med de bestemmelser som gjaldt for området. Han har bevisst tatt en sjanse, noe han har innrømmet. Skal bygningsmyndighetene kunne håndheve bygningsloven på en forsvarlig måte og demme opp for byggepresset, er det vanskelig å se at det er noen annen rimelig reaksjon enn påbud om rivning når en eier opptrer på den måten som ankemotparten har gjort. Hensynet til konsekvensene og til alle dem som er lojale mot gjeldende bestemmelser kommer også inn. At ankemotpartens datters familie hadde et sterkt behov for en bedre bolig, at utslippsforholdene er blitt vesentlig bedret etter bygging av tilbygg og gråvannsanlegg og at det er et verdifullt bolighus det nå er tale om å rive, kan ikke tillegges vesentlig vekt.
Det henvises til dommer i Rt-1979-219 og 341 og Rt-1983-608.
Mindretallet, de to meddommerne, finner som herredsretten at det må sies å foreligge en så spesiell situasjon at rivning av tilbygget, som nå er integrert med annekset, vil være en urimelig streng reaksjon på Sjølies ulovlige bygning. Det kan ikke sees å være konkrete ulemper av tilbygget med det anlegg som nå er etablert. Situasjonen er altså vesentlig bedret i forhold til situasjonen da ankemotparten kjøpte eiendomen i 1978. Det legges også vekt på at ankemotpartens datters familie nå har bodd i annekset siden 1978. Mindretallet antar heller ikke at konsekvensene ved å velge en bot på et betydelig beløp som reaksjon i stedet for riving ville være så alvorlige.
Anken har ført frem. Etter flertallets mening må saksøkeren erstatte kommunen sakens omkostninger for begge retter, jfr tvistemålsloven §172 første ledd og §180 annet ledd. Advokat Norbakks salæroppgave for herredsretten på kr. 16.250,- godtas. Ut fra hvilket arbeide som anses nødvendig, jfr tvistemålsloven §176, settes salæret for lagmannsretten til kr. 18.000,-. Ankegebyret og omkostninger er kr. 7.585,-. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett blir etter dette kr. 41.835,-.
Meddommerne mener at omkostninger ikke bør tilkjennes.
Dommen er avsagt under dissens som foran angitt.
Domsslutning:
1. Oppegård kommune frifinnes.
2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Leif Sjølie til Oppegård kommune 41.835,- - førtientusenåttehundreogtrettifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.