LE-1990-478
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-06-18 |
| Publisert: | LE-1990-00478 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrett Nr. 360/89 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00478 A. |
| Parter: | Ankende part: Jarle Bjørnsbråten Hjelpeintervenienter: 1. Bedriftsklubben ved A/S Norasonde 2. Norges Handikapforbund (Prosessfullmektig: Advokat Ole Jakob Bae, Oslo) Motpart: A/S Norasonde (Prosessfullmektig: Advokat Per Børing, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Tilkalt dommer, byrettsdommer Oscar Nørgaard Meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalg: 1. Arnold Langbråten 2. Bjørn Hallme 3. Dagfinn Løvland 4. Jan Erik Larsen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §13, §60, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §61 |
Dom:
Saken gjelder gyldigheten av oppsigelse i arbeidsforhold.
Jarle Bjørnsbråten ble 3 november 1986 ansatt ved arbeidsmarkedsbedriften A/S Norasonde, Skedsmo kommune. Han hadde da vært hospitant ved bedriften siden 26 februar 1986. I forbindelse med bedriftens vurdering av Bjørnsbråtens overføring til en arbeidstakergruppe med lavere offentlig finansieringstilskudd ble han 8 november 1988 sagt opp til fratredelse 31 desember 1988.
Bjørnsbråten krevet forhandlinger i samsvar med arbeidsmiljøloven (aml) §61. Forhandlinger pågikk frem til 11 mai 1989, men førte ikke frem. Bjørnsbråten tok deretter med Bedriftsklubben ved A/S Norasonde som hjelpeintervenient ut stevning ved Asker og Bærum herredsrett som lokal arbeidsrett 12 juni 1988. Herredsretten avsa 14 juni 1990 under dissens dom med slik domsslutning:
1. A/S Norasonde frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Ved kjennelse samme dag avslo retten krav om fratreden under sakens behandling.
Jarle Bjørnsbråten, nå med Bedriftsklubben ved A/S Norasonde og Norges Handikapforbund som hjelpeintervenienter, har i rett tid anket herredsrettens dom. A/S Norasonde har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt 1-4 juni 1992. Jarle Bjørnsbråten hadde sykdomsforfall og møtte ikke. For bedriftsklubben møtte lederen, Tor Inge Møller, og ga forklaring. For A/S Norasonde møtte styreformannen, Sigmund Ekornes, og ga forklaring. Det ble avhørt 15 vitner, herav 6 nye for lagmannsrett, og foretatt åstedsbefaring i bedriften. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Retten var satt med 4 meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalg.
Jarle Bjørnsbråten har etter vedtak i bedriftens attføringsutvalg 4 juli 1990 fått tilbud om plass i en enhet for arbeidssamvirke i tilknytning til A/S Norasonde. På grunn av ordresituasjonen ved bedriften har han vært permittert siden 1 november 1991. Det nærmere saksforhold ellers fremgår av herredsrettens dom.
Jarle Bjørnsbråten med hjelpeintervenienter har ved sin felles prosessfullmektig, advokat Ole Jakob Bae, for lagmannsretten anført:
Det er enighet mellom partene om at arbeidsmiljøloven oppsigelsesvern også gjelder i arbeidsmarkedsbedrifter. Bjørnsbråtens funksjonsevne er nedsatt. Dette skyldes følger av det såkalte LMBB-syndrom (Laurence-Moon-Bardet-Biedl); han har redusert syn (kikkertsyn) og noe svekket hånd-motorikk. For øvrig er han godt utrustet og fungerer normalt. Det er ikke fra bedriftens side anført andre oppsigelsesgrunner enn nedsatt yteevne, og det foreligger ingen klager på Bjørnsbråtens forhold i bedriften; han får godt skussmål fra alle hold. Reduksjonen i yteevne er ikke av et omfang eller en slik art at den kan gi tilstrekkelig saklig grunn til oppsigelse. Attføringsutvalgets vedtak hviler på uriktig, ikke fyllestgjørende grunnlag, idet Bjørnsbråtens arbeidsevne, som er hovedspørsmålet i saken, ikke er forsvarlig utredet. Ved styrets behandling av saken var det dissens 4-3. Med forsvarlig utredning ville bedriften ikke gått til oppsigelse.
Bedriften har plikt til å iverksette nødvendige tiltak for at Bjørnsbråten skal kunne beholde høvelig arbeid, jf aml §13. Dette betyr ikke at bedriften selv må utrede eller bekoste hjelpetiltakene. Rikstrygdeverket gir økonomisk bistand, og hjelpemiddelsentralen i fylkeskommunen foretar teknisk/faglig utredning, men bedriften må gå inn i et visst samarbeid med disse organer. Denne plikten kan arbeidsgiveren ikke fri seg fra ved å gå til oppsigelse.
Selv med enkle tiltak vil Bjørnsbråten kunne utføre en halvdagsjobb - han har vært 50% uføretrygdet siden høsten 1987 - fullt ut tilfredsstillende. Hans arbeidsprestasjon vil imidlertid kunne økes betydelig med egnede hjelpetiltak, i alle fall så vesentlig at han ligger innenfor normalrammene for bedriftens krav. Utenom arbeidsbelysningen har bedriften gjort lite for å iverksette hjelpetiltak. Man har ikke vært tilstrekkelig interessert i å engasjere ekstern hjelp til utredning. Bedriften har heller ikke gjort nok for å skaffe Bjørnsbråten nye oppgaver til erstatning for oppgaver som bortfaller.
Arbeidsmarkedsbedriftene skal ifølge Norsk helseplan (St meld 41 for 1987-88) utløse ressurser og fremme integrering. De har en todelt funksjon, stå for attføring til det åpne arbeidsmarked og i en viss utstrekning sikre varige vernede arbeidsplasser. Denne doble oppgave skal opprettholdes; St meld 39 (91-92) foreslår 50% varige arbeidsplasser. Bedriftene må ha gjennomstrømning, men dette bør fortrinnsvis skje ved utplassering av de mest funksjonsdyktige i arbeidsstokken; bedriften må ikke selv beholde de beste for å sikre økonomien. Arbeidsmarkedsbedrifter har ikke økonomisk formål og skal ikke satse på effektivitet og lønnsomhet, de er sentrale elementer i arbeidsmarkedsetatens virksomhet. A/S Norasonde er en offentlig heleid bedrift, der kommunene kjøper attføringstjenester. Arbeidssamvirke er ikke attføring, men et trygdebasert trivselstiltak.
Bjørnsbråten ønsker å arbeide produktivt, ikke å bli uføretrygdet 25 år gammel. Han var godt fornøyd med de arbeidsoppgaver han hadde før han ble permittert. Dersom utprøving av hjelpetiltak ikke bedrer funksjonsevnen tilstrekkelig, vil han godta oppsigelse fra arbeidsmarkedsbedriften. Hvorvidt han da vil være interessert i arbeidssamvirke, avhenger av det psykososiale arbeidsmiljø. Generelt er arbeidsplassen særlig viktig for LMBBrammede, som lett får et amputert familie- og kulturliv. Synshemmede står særlig svakt i arbeidsmarkedet.
Jarle Bjørnsbråten med hjelpeintervenienter har nedlagt slik påstand:
Oppsigelsen av Jarle Bjørnsbråten kjennes ugyldig, og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
A/S Norasonde har for lagmannsretten anført:
Bedriften har gjort alt som med rimelighet kan kreves, for å tilrettelegge forholdene for Bjørnsbråten. Hjelpemiddelsentralen i Akershus ble først opprettet 1 september 1989. Før det hadde A/S Norasonde oppdrag som hjelpemiddellager. Bedriften har god kompetanse i attføring og hjelpemidler, men har ikke plikt til å foreta utprøving av tekniske tiltak. Man søkte derfor råd ved Blindeskolen på Huseby. Bjørnsbråten ble ansatt under tvil, etter påtrykk fra arbeidskontoret. Han fikk anledning til å prøve seg i nesten 3 år før attføring ble oppgitt. De forslag som nå er fremlagt av hjelpemiddelsentralen, vil ikke kunne gi praktiske resultater.
Arbeidsmarkedsbedriften er bare ett av virkemidlene for yrkeshemmede. Arbeidssamvirke, som han nå er tilbudt, vil være den beste løsning for Bjørnsbråten. Der er man beskjeftiget i et godt miljø, uten konkurransepress. For psykisk utviklingshemmede vil det bli opprettet egne samvirke-avdelinger.
Bedriften må ha økonomisk styring og skal normalt ta økonomiske hensyn ved arbeidstaker-overføring fra gruppe 1 til gruppe 2, som har forskjellige tilskuddssatser. Økonomi spilte imidlertid ingen rolle da man sa opp Bjørnsbråten; for bedriften er dette en ren prinsippsak. Når attføring ikke er mulig, må plassen frigjøres for andre, Bjørnsbråten kan ikke tilgodeses spesielt. De produktene Bjørnsbråten den første tiden arbeidet med, gikk ut etter hvert, uten at nye egnede ordre kom til. Mange har måttet slutte mot sin vilje. Bjørnsbråten er den første som reiser sak.
Bedriften har et bredt ansvar, gjennomstrømning er en forutsetning for at de 5000 AMB-plasser i landet kan tjene de 30000 yrkeshemmede best mulig. Dersom man innretter tilstrekkelige hjelpetiltak, vil enhver kunne fungere, og gjennomstrømningen stopper opp. Attføringssiden styrkes stadig ved signaler fra myndighetene, sist gjennom St meld 39, som innfører tidsbegrensede kontrakter og maksimumstall for varige vernede arbeidsplasser. Bedriften må følge regelverket, ellers vil godkjenning og tilskudd bortfalle.
A/S Norasonde har nedlagt slik påstand:
Asker og Bærum herredsretts dom av 14 juni 1990 stadfestes. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge.
Som ansatt i arbeidsmarkedsbedriften A/S Norasonde omfattes Jarle Bjørnsbråten av arbeidsmiljøloven oppsigelsesvern, jf Friberg: Arbeidsmiljøloven, 4. utgave side 387. Domstolene har full prøvelsesrett, jf Rt-1984-1058, se side 1067.
Etter bevisførselen i saken legger retten til grunn at det ikke er tatt utenforliggende hensyn ved oppsigelsen av Jarle Bjørnsbråten. Den reelle begrunnelse for oppsigelsen er gitt i brev datert 8 november 1988 fra bedriften:
"I hospitant og ansettelsestida har vi nedlagt mye arbeid for å tilpasse arbeidsoppgavene til din funksjonshemning.
Det har vist seg å være svært vanskelig og finne hensiktsmessig arbeid som korresponderer med din funksjonshemning og samtidig ta vare på din sikkerhet. ...
På grunnlag av overfornevnte må vi desverre innse at attføring oppgis for deg."
Ved sin vurdering av arbeidstakerens funksjonshemning må bedriften utøve skjønn. Retten har adgang til å overprøve dette skjønn, men berører ikke denne side av saken, idet man etter bevisførselen er kommet til at oppsigelsen må settes til side fordi den ikke bygger på riktig og fyllestgjørende faktisk grunnlag; bedriften har ikke foretatt en reell vurdering av Bjørnsbråtens yteevne.
Jarle Bjørnsbråten har etter det opplyste sterkt svekket syn og noe svekket hånd-motorikk. Hans muligheter til å utføre aktuelle arbeidsoppgaver i A/S Norasonde er begrenset, og retten legger til grunn at en rekke forsøk med forskjellige operasjoner i bedriften har vært resultatløse.
Hjelpemidler og tekniske hjelpetiltak er imidlertid bare i begrenset utstrekning tatt i bruk. Det er opplyst at spesialbelysning og lupeutstyr har vært stillet til rådighet, men det har ikke vært utviklet spesialverktøy eller annet produksjonsutstyr.
Akershus fylkeskommunes hjelpemiddelsentral har siden høsten 1989 med økonomisk støtte fra Rikstrygdeverket tilbudt utredning og formidling også av produktrettede hjelpetiltak - verktøy, maskiner og andre tekniske innretninger som letter arbeidsoperasjoner ved fremstilling av konkrete enkeltprodukter. Bistand av denne art var også tidligere en offentlig oppgave, men utredning med dette siktemål ble ikke gjennomført for Bjørnsbråtens vedkommende. Den påberopte bistand fra Blindeskolen dekket ikke produktrettede tiltak.
Retten legger til grunn at tekniske hjelpetiltak vil kunne bedre Bjørnsbråtens funksjonsevne. Hva som kan oppnås og hvilke kostnader det medfører, er ikke klarlagt. Men uten forsvarlig utredning av og forsøk med tekniske hjelpemidler, er så vel retten som bedriften avskåret fra å foreta en reell vurdering av yteevnen. Mangler en slik vurdering, foreligger derfor ikke tilstrekkelig saklig grunn til oppsigelse på det grunnlag som her er påberopt. Retten legger på den annen side til grunn at en gjennomført vurdering kunne ha ført til at bedriften avsto fra oppsigelse.
Foranlediget av bedriftens anførsel om mangel på ressurser til å foreta utredning og utvikling av tekniske hjelpetiltak, bemerkes at bedriften i det minste må ha plikt til å bistå med klarlegging av nødvendige bedrifts- og produksjonshensyn ved utviklingen, jf aml §13, som også gjelder arbeidsmarkedsbedrifter. Hvorvidt plikten går lenger, hvorvidt bedriften ved å gå til oppsigelse har søkt å fri seg fra forpliktelser etter §13, eventuelt hvorvidt oppsigelsen kommer i konflikt med rimelighetskravet i aml §60, behøver retten ikke å ta standpunkt til. Det samme gjelder spørsmålet om betydningen av bedriftens tilbud om plass i arbeidssamvirke-enheten.
Bedriften har anført at det vil bli stopp i gjennomstrømningen i arbeidsmarkedsbedriftene dersom man går for langt i å etablere tekniske tiltak. Hvorvidt de aktuelle tiltak for Bjørnsbråtens vedkommende vil nærme seg denne grense, kan man etter rettens mening først ta stilling til når behov og muligheter for tekniske tiltak i hans arbeidssituasjon er utredet.
Oppsigelsen må etter dette kjennes ugyldig, jf aml §60 nr 1.
Anken har ført frem. A/S Norasonde hadde imidlertid rimelig grunn til å ta til gjenmæle. Saken reiser prinsippspørsmål. Etter unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, jf §180 annet ledd bør bedriften derfor fritas for å erstatte det offentliges saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Oppsigelsen kjennes ugyldig.
2. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsrett eller lagmannsrett.