LE-1990-85 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-18 |
| Publisert: | LE-1990-00085 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 18.april 1990 i kjæremålssak nr. 85/90 hl.nr 245/90 |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Victor Westlye, Stavanger) Kjæremotpart: B B A/S (Prosessfullmektig: Advokat Per Arne Larsen, Stavanger) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Ola Melheim, formann 2. Lagdommer Odd Jarl Pedersen 3. Lagdommer Egil F. Jensen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977), Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Det ble avsagt slik Kjennelse :
Kjæremålet gjelder hvorvidt sak nr. 2485/89 for Oslo byrett skal behandles etter arbeidsmiljøloven prosessuelle bestemmelser.
Dette avhenger igjen av om det etter en konkret bevisvurdering kan sies å foreligge en oppsigelse fra arbeidsgiveren, B B A/S, eller om A selv har sagt opp sin stilling.
B B A/S ble stiftet i 1979, og etablerte etter hvert avdelingskontorer i seks byer. A drev opprinnelig egen forretning i Stavanger, men fikk økonomiske vanskeligheter. Den 1. desember 1988 kjøpte B B A/S As varelager m.v. og inngikk ny leieavtale med huseieren. A ble i den forbindelse ansatt som daglig leder, dog uten at det ble opprettet skriftlig arbeidsavtale.
Våren 1988 ble innehaveren av B B A/S, C, syk. Han vurderte senere å selge forretningen, eventuelt med fortrinnsrett til å kjøpe for de ansatte. På denne bakgrunn ble A sagt opp fra sin stilling som daglig leder ved brev av 29. juni 1989. Oppsigelsen er tatt inn som vedlegg 6 til stevningen til Oslo byrett. Oppsigelsen fyller de formkrav som stilles til en oppsigelse etter arbeidsmiljøloven.
Partene hadde et møte i Stavanger den 26. juli 1989 etter at innehaveren var blitt frisk igjen. B B A/S gjør gjeldende at oppsigelsen ble trukket tilbake i dette møtet, samtidig som A ble presentert for en intensjonsavtale med to alternativer. Alternativene er sitert i byrettens kjennelse på side 3. A besvarte tilbudet i brev av 31. juli 1989. Brevet er inntatt som vedlegg 1 til stevningen til byretten. B B A/S gjør gjeldende at brevet må tolkes som en bekreftelse på at arbeidsgiverens oppsigelse er trukket tilbake. I tillegg må brevet tolkes som inneholdende As egen oppsigelse, idet han ikke kunne akseptere de to alternativ som er omtalt i ovennevnte intensjonsavtale. A bestrider at brevet av 31. juli 1989 inneholder noen aksept av den påståtte tilbaketrekning og enn mindre en oppsigelse fra hans side.
Oslo byrett avsa kjennelse den 26. januar 1990 med slik slutning:
"1. Sak nr. 2485/89 - 16 blir ikke å behandle etter arbeidsmiljøloven prosessuelle regler.
2. A gis ikke rett til å stå i stillingen under sakens behandling.
3. A tilpliktes å betale saksomkostninger med kr 29.000,- kronertjuenitusen 00/00 - til B B A/S."
Om det nærmere saksforhold vises det til kjennelsen og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Han har lagt ned slik påstand:
"1. Sak nr. 2485/89 - 16 fra Oslo byrett fremmes til behandling etter arbeidsmiljøloven prosessuelle regler.
2. A gis rett til å stå i stillingen mens saken behandles."
B B A/S har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Oslo byretts kjennelse av 26. januar 1990 stadfestes.
2. Kjæremotpart tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1.500,-."
Den kjærende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har vurdert bevisene feil. Oppsigelsen av 29. juni 1989 er ikke trukket tilbake. As brev av 31. juli 1989 kan ikke tolkes som en aksept av den tilbaketrekning som påstås å ha funnet sted i møte den 26. juli 1989. Det er også feil når byretten har tolket As brev som inneholdende en oppsigelse fra hans side med den følge at arbeidsmiljøloven prosessuelle bestemmelser ikke kommer til anvendelse. As brev og de øvrige dokumenter som det er vist til i vedleggene til stevningen, må sees i sammenheng og på grunn av de personlige uoverens stemmelser som etter hvert utviklet seg. Dokumentene gir bare uttrykk for at partene fortsatte forhandlinger med sikte på forskjellige løsninger. Det er i denne anledning særlig fremhevet:
Byretten har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til de misforståelser som A gjorde seg skyldig i når det gjelder oppsigelsesvern i forbindelse med salg av en forretning. A trodde hele tiden at dersom Andersen ville selge forretningen, gjaldt det ingen krav til saklighet ved en oppsigelse.
Det er heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at partene stadig kom tilbake til spørsmålet om A skulle tilbys å få kjøpe tilbake forretningen. Dette viser at de etterfølgende samtaler og den fremlagte korrespondanse bare er uttrykk for fortsatte drøftelser, og at oppsigelsen i realiteten aldri ble trukket tilbake. Dette fremgår klarest av kjæremotpartens brev av 9. august 1989, se vedlegg 4 til stevningen til byretten.
Videre er det påpekt at A nærmest kom i en tvangssituasjon, idet arbeidsgiveren under de pågående forhandlinger forutsatte at A var oppsagt og at han måtte fratre dersom han ikke aksepterte nye betingelser. Arbeidsgiveren hadde imidlertid ikke denne holdning i den første tiden. Det var først etter at han hadde kontaktet advokat, at As brev ble lagt ut som inneholdende egen oppsigelse.
Når brevet av 31. juli 1989 som motparten gjør til det viktigste dokument i saken, sees i sammenheng med den øvrige uklare dokumentasjon og alle forutsetninger i saken, er det ikke grunnlag for å si at det inneholder et dispositivt utsagn med de alvorlige konsekvenser at A har tapt sin rett etter arbeidsmiljøloven. Dette understrekes også av brevets siste avsnitt på side 1 hvorav fremgår at et eventuelt opphør må skje med plikter og rettigheter som fremgår av loven om "arbeidsvern".
Det er også viktig å konstatere at tidspunktet for opphør av arbeidsforholdet ikke er avklart. Det synes tvert imot å være grunnlag for å hevde at A skulle stå i arbeidet. Det er her vist til Cs påtegning på side 2 på As brev av 8. august 1989 (referert i byrettens kjennelse på side 6).
Motpartens brev til A av 9. august 1989 viser at heller ikke Andersen på dette tidspunkt kan ha trodd at det forelå noen oppsigelse. Det er her uttalt at ingen dør er helt lukket, verken når det gjelder overdragelse eller videre ansettelse/oppsigelsestid. Videre ansettelse betyr her fortsettelse av et etablert arbeidsforhold, og ikke nyansettelse.
Endelig er det vist til den fremlagte kontrakt av 30. juli 1989 (vedlegg 5 til stevningen). Her forutsettes det at A ansettes på ny pr. 1. august 1989. Dette må innebære at motparten selv mener at den opprinnelige oppsigelse sto ved lag.
Kjæremålsmotparten, B B A/S, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Oslo byrett har ikke vurdert sakens bevis feil.
Retten har korrekt lagt til grunn at A ble sagt opp den 29. juni 1989. Denne oppsigelse ble imidlertid trukket tilbake i møtet mellom partene 26. juli 1989. A har selv bekreftet dette i sine brev av 31. juli og 8. august 1989. I disse brev bestrider ikke A tilbaketrekningen av oppsigelsen. Temaet i hans brev er kun oppsigelsestidens lengde.
Brevet av 31. juli 1989 ble oppfattet som en oppsigelse fra A med krav om 3 måneders oppsigelsestid, det vil si fratreden den 31. oktober 1989. B B A/S innrettet seg etter dette og averterte etter ny medarbeider, noe A også ble gjort oppmerksom på. Han tilbød seg å bistå med opplæring av sin etterfølger.
Byretten har trukket den eneste riktige konklusjon av dette. Det vises her til byrettens uttalelse om at partenes etterfølgende opptreden viser at de begge innrettet seg i henhold til As oppsigelse av 31. juli 1989.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
For at As krav om arbeidsrettssak skal kunne føre frem, må det foreligge en oppsigelse fra arbeidsgiveren. I utgangspunktet må det være en oppsigelse som er formulert av arbeidsgiveren, men etter omstendighetene kan en oppsigelse fra arbeidstaker bli å anse som en oppsigelse fra arbeidsgiver - se Rt-1989-1266.
I dette tilfelle ble A oppsagt skriftlig den 29. juni 1989 med en måneds oppsigelsesfrist. Deretter hadde A et møte med arbeidsgiveren den 26. juli 1989 i Stavanger. Lagmannsretten legger til grunn at under dette møte trakk arbeidsgiveren tilbake sin oppsigelse. Derved var det ikke lenger noen tvist mellom partene om gyldigheten av arbeidsgiverens oppsigelse slik at grunnvilkåret for å anlegge sak etter arbeidsmiljø loven prosessuelle system ikke var til stede.
Dernest oppstår spørsmålet om arbeidsgiveren i løpet av de fortsatte forhandlinger må ansees for å ha sagt opp A på ny.
Arbeidsgiveren fremsatte tilbud om at A kunne få kjøpe Stavanger-avdelingen eventuelt fortsette som avdelingsinspektør på nye betingelser. Men A fant ikke å kunne akseptere noen av tilbudene, og tilskrev arbeidsgiveren den 31. juli 1989, og uttalte bl.a.:
"Ditt alternativ I som går ut på videre ansettelsesforhold inneholder også betingelser som gjør at jeg heller ikke kan akseptere dette.
Dersom videre diskusjoner vedrørende overtagelse skal fortsette, må dette skje på grunnlag av mitt tilsvar på skriftlig tilbud fra C.
Dersom du etter dette ikke finner videre diskusjoner aktuelle vil da naturlig vårt arbeidsforhold måtte bringes til opphør. Dette forholdet må da som vi ble enige om ved vårt møte skje med plikter og rettigheter som loven om arbeidervern gir. Da du under vårt møte i Stavanger trakk både min og Turids sin oppsigelse tilbake, må dette kunne forstås dithen at forholdet skal bringes til opphør 31. oktober d.å. Hva gjelder ansettelsestid er vi da allikevel i nærheten av det minimum som fremkommer av ditt alternativ 1."
Lagmannsretten legger til grunn at A i dette brev selv sa opp sin stilling med fratreden 31. oktober 1989. Og for at den oppsigelse skal kunne danne grunnlag for arbeidsrettssak, må de konkrete omstendigheter være slike at oppsigelsen i realiteten er arbeidsgiverens. Tilbaketrekkingen av oppsigelsen ble etterfulgt av et tilbud til A om å fortsette som avdelingsleder i henhold til et revidert lønnssystem. I det lå en forutsetning om at hvis A ikke aksepterte, kunne det komme en ny oppsigelse. Men en slik forutsetning er ikke tilstrekkelig til å betrakte As oppsigelse som presset fram av arbeidsgiveren under slike forhold at det i realiteten er arbeidsgiverens oppsigelse. Og As reaksjon i brevet 31. juli 1989 viser at han - i den situasjonen som var oppstått - så seg best tjent med å slutte i stillingen, forutsatt at oppsigelsestiden ble satt til 3 måneder og at han for øvrig ble sikret de rettigheter som følger av arbeidsmiljøloven. Heller ikke det at A uriktig la til grunn at han ikke hadde oppsigelsesvern ved salg av bedriften, kan medføre at A skal ansees oppsagt av arbeidsgiver.
Ut fra dette legger lagmannsretten til grunn at A har sagt opp sin stilling og at en tvist om gyldigheten av den oppsigelse ikke kan behandles etter arbeidsmiljøloven prosessuelle system.
Spørsmålet om A kan gjeninntre i stillingen, i kraft av aml. §61 nr 4 annet ledd er dette ikke gjenstand for vurdering. Det vises til byrettens kjennelse.
Kjæremålet har etter dette vært forgjeves, og den kjærende part må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Det er krevet kr 1.500 i salær som godtas.
Når det gjelder saksomkostninger for byretten, har lagmannsretten kommet til at partene bør bære hver sine omkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd. Lagmannsretten finner at det delvis kan legges den vinnende part til last at det kom til sak. Retten sikter her til de mange uklarheter som hefter ved brev og uttalelser som er gitt av arbeidsgiveren. Det var arbeidsgiveren som la grunnlaget for saken ved sin oppsigelse. Retten har herunder lagt vekt på at det i arbeidsforhold stilles strenge krav for å fravike det rettsvern som ligger i arbeidsmiljøloven bestemmelser. Det må således påligge arbeidsgiveren å medvirke til at arbeidstakeren får riktig informasjon om sine rettigheter, slik at ikke misforståelser ligger til grunn for en oppsigelse. I de tilfelle hvor en oppsigelse fra en arbeidsgiver etterfølges av en oppsigelse fra arbeidstakeren, foreligger det ofte en opphetet situasjon og en affektbetont ordveksling mellom partene.
Spørsmålet om det da foreligger en gyldig oppsigelse fra arbeidstakeren, må vurderes konkret. Det vil ha betydning hvem som er nærmest til å avklare forholdet. I tvilstilfelle bør det legges vekt på at arbeidtakeren ikke bør tape sitt lovvern slik at han får prøvet om det er saklig grunn for oppsigelsen, jfr. Friberg: Arbeidsmiljøloven med kommentarer side 365 og de avgjørelser som det der er vist til. Som det fremgår av det foran anførte, har lagmannsretten funnet at det etter en konkret vurdering ikke kan legges til grunn at det i realiteten foreligger en fortsatt oppsigelse fra arbeidsgiveren. De uklarheter som arbeidsgiveren delvis har medvirket til, bør imidlertid lede til at partene bærer hver sine omkostninger for byretten.
Kjennelsen er enstemmig. Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes for så vidt angår slutningens pkt. 1 og 2.
2. Partene bærer hver sine omkostninger for byretten.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B B A/S 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.