LE-1991-988

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-02-08
Publisert:	LE-1991-00988
Stikkord:	Erstatningsrett utenfor kontraktsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 90-1702A/60 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00988 A og LE-1991-00989 A - Anket og påkjært til Høyesterett - Anken nektet fremmet, se Høyesterett HR-1994-00538K - Kjæremålet forkastet, se HR-1994-00628K .
Parter:	91-00988A Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Odd-Rune Torstrup, Stavanger). Motparter: 1. B (Prosessfullmektig: Advokat Benedict de Vibe, Oslo). 2. C 3. D 4. E (Prosessfullmektig: Advokat Truls Dramer, Oslo). 91-00989A Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Benedict de Vibe, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Odd-Rune Torstrup, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Odd Jarl Pedersen, formann Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy - Mindretall: Lagdommer Mary-Ann Hedlund
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §1-4, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §4-1, §5-1, §5-2

Mandag 27. august 1984 kl. 20.30 oppsøkte A legevakten i Oslo. Han var forslått og blødde fra munnhule og nese. A har i den anledning krevet erstatning for inntektstap og oppreisning av B og hans sønner C, D og E

A drev i 1984 med utleie av parkeringsplasser på rivingstomer i Oslo sentrum. Lørdag 25. august 1984 ca kl. 10.00 parkerte B sin kones bil på en parkeringsplass som A disponerte i X i Oslo. Plassen var fra mandag til fredag utleid med faste plasser, men om lørdagen ble den leiet ut til tilfeldige kunder mot en avgift på kr 20,-, uansett hvor kort tid plassen skulle benyttes. Parkeringsvakt var As sønn F. Han var 15 år gammel. B parkerte på plassen uten å betale, og ble kontaktet av F utenfor plassen mens B var på vei til en butikk i nærheten. B sa at han ikke ville betale kr 20,-, og at han bare skulle være borte noen minutter. F kontaktet da sin far som arbeidet på en tomt i nærheten. A rekvirerte straks kranbil. Da B kort tid etter kom for å hente sin bil, var A kommet til stede og sto ved bildøren.

B tilbød seg nå å betale de kr 20,-, men fikk til svar at prisen var øket med kr 350,-, fordi kranbil var rekvirert. Da forsøkte B å komme inn i bilen ved å skyve A bort fra bildøren. A reagerte med å ta livtak på B slik at de begge falt i bakken med A øverst. Det ble et basketak. B forsøkte igjen å ta seg inn i bilen og lyktes nesten i det. Han ble imidlertid dradd ut av bilen av A. B pådro seg skrubbsår og fikk også blåmerker. Deretter kom politiet til. B ble med til politihuset og innga anmeldelse på A. Bilen ble tauet til As bolig i - - veien 20, og hensatt der etter at batteri og reservehjul var fjernet. I løpet av lørdagen hentet B, sammen med sin kone, bilen uten å ta kontakt med A. Bilen ble tauet.

Om kvelden mandag 27. august 1984 ca kl. 20.00 dro B sammen med sine tre sønner til As bolig. Det er på det rene at B tok en skrivemaskin fra As garasje og plasserte den i sin bil. Deretter gikk de alle fire opp til inngangsdøren. De ringte på, men ingen lukket opp. De hørte lyder innenfra, og gikk derfor inn i hallen, og B fortsatte inn i TV-stuen. Der satt A i en sofa foran TV-apparatet. Deretter er det på det rene at det kom til håndgemeng og at B herunder tilførte A skade i ansiktet slik at han blødde. Men partene har avvikende forklaringer om hvem som gikk til angrep på hvem.

I legeuttalelsen av 27. august 1984 heter det om A:

Kommet inn med blødning fra munnhule og nese som stopper her. Sterkt forslått uten sikre tegn til fraktur.

Palpasjonsøm over hele ansiktet. Usikker om bittet passer.

A innleverte politianmeldelse. Opprinnelig ble B siktet. Saken ble foreslått henlagt, men etter klage fra A omgjorde riksadvokaten henleggelsen og tiltale ble reist den 29. mai 1986. Den 29. august 1986 ble det holdt en konfrontasjon hvor B og sønnene deltok. A pekte da ut D som gjerningsmannen. Som følge av det ble saken mot B. henlagt og tiltale reist mot D. Han ble, etter påstand fra aktor, frifunnet ved Oslo byretts dom av 8. november 1985.

A tok den 27. januar 1987 ut stevning ved Oslo byrett mot B sen. og hans tre sønner. Oslo byrett kom i dom av 15. januar 1991 til at B sen. var ansvarlig, mens sønnene ble frifunnet. Domslutningen har denne ordlyd:

1. C, D B og E

B frifinnes.

2. B dømmes til å betale til A erstatning med kr 30000,- og oppreisning med kr 10000,- begge beløp med tillegg av 15% rente p.a. fra 26. aug. 1987 til betaling skjer.

3. Sakskostnader tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen forsåvidt angår slutningens post 2 er to uker fra dommens forkynnelse.

A har i rett tid påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Anken er rettet både mot B sen. og mot sønnene. I anken nedla A slik påstand:

1. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale til den ankende part erstatning begrenset oppad til kr 400000,- og oppreisning begrenset oppad til kr 100000,-, begge beløp med 15% rente fra 26. august 1987 og til betaling skjer.

2. Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale den ankende part saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Også B har tatt til motmæle og har dessuten påanket byrettens dom med påstand om frifinnelse. A har tatt til motmæle i Bs anke. C, D og E har tatt til motmæle med påstand om frifinnelse.

Hovedforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 1. og 2. februar 1994. A, B, C, D og E avga partsforklaring. Det ble avhørt 8 vitner, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har ved sin prosessfullmektig, advokat Odd-Rune Torstrup, for lagmannsretten gjort gjeldende at A ble påført massiv vold i sitt hjem. Det var en planlagt aksjon mellom B sen. og sønnene. De reiste opp til - - veien i den hensikt å avstraffe A for det som hadde skjedd på parkeringsplassen om lørdagen.

Det er på det rene at A hadde lovlig tilbakeholdsrett i bilen til sikkerhet for gebyret på kr 350,-. Han hadde derfor lovlig adgang til i rimelig utstrekning å benytte makt for å beskytte denne rett. På parkeringsplassen nøyde A seg med å holde B fast for å hindre ham i å fjerne bilen fra plassen. Senere samme dag bemektiget B seg bilen fra - - veien. Det var rettsstridig.

Om mandagen invaderte B sen. og sønnene As hjem. De kom til stedet i stor fart og opptrådte med besluttsomhet. B sen. tok på seg hansker. De skulle ha varslet på forhånd, og i alle fall var det en klar interessekrenking da de uten tillatelse gikk inn i As hjem, og da B sen. gikk inn i TV-stuen hvor A satt og så på TV. A registrerte ikke noe før han ble slått. A anførte i sin partsforklaring at det var en av sønnene som slo. Prosessfullmektigen har anført at alle fire var med på angrepet.

Det var avtalt på forhånd at de skulle "ta" A for det som skjedde på parkeringsplassen. De samhandlet slik at det erstatningsrettslig er det samme hvem som sto for selve slagene. I alle fall forsto sønnene hva faren skulle gjøre da han tok på seg hanskene og gikk inn til A. De er under enhver omstendighet erstatningspliktige som medvirkere fordi de ikke gjorde noe for å stanse faren, og fordi de forsøkte å hindre at As barn som kom løpende ned fra annen etasje, skulle komme sin far til unnsetning.

Det er på det rene at A ble sykemeldt på grunn av slagene. Han var helt sykemeldt fra 27. august til 2. oktober 1984 og deretter 50% sykemeldt til 13. mai 1985. I den periode gikk han glipp av flere rivingsoppdrag.

Når det gjelder oppreisningskravet, kan det ikke legges til grunn at Bs handlet i berettiget harme. A handlet korrekt da han tauet bort bilen som han hadde tilbakeholdsrett i. Selve handlingen var nedverdigende for A. Hjemmet hans ble invadert og han ble brutalt slått ned mens barna var til stede.

A la under hovedforhandlingen ned slik endret påstand:

1. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale til den ankende part erstatning begrenset oppad til kr 200000,- og oppreisning begrenset oppad til kr 100000,-, begge beløp med 15% rente fra 26. august 1987 og til betaling skjer.

2. Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale den ankende part saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

C, D og E har ved sin prosessfullmektig, advokat Truls Dramer, anført at byrettens premisser er dekkende. Men den tvil som byretten ga uttrykk for, om det forelå avtale om å banke opp A, er ryddet av veien.

Faren hadde ikke noe felles møte med sønnene. De ble med faren til - - veien for å være vitne til at han gjorde opp As krav, og for å hindre at A grep til vold slik som han hadde gjort på parkeringsplassen. Ingen av barna var i fysisk kontakt med A. Faren gikk først inn i huset, og de hørte at faren spurte om det var A. Faren tok med sjekkheftet for å betale. Så skjedde det veldig raskt. Sønnene sto ute i entreen, og E så at faren forsvant inn i stuen, og han så at faren dyttet A ned i sofaen. Det hele utviklet seg så raskt at det ikke oppsto noen situasjon som sønnene hadde oppfordring eller mulighet til å gripe inn i. Da As barn kom ned, var det hele over. Etterpå følte de det slik at det beste var å komme bort så fort som mulig.

C, D og E har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. C, D og E tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

B har ved sin prosessfullmektig, advokat Benedict de Vibe, anført at A drev parkeringsplassene på en uprofesjonell måte, med mindreårige barn som vakter. A er dømt for flere forhold i 1984 som liknet på den voldsutøvelsen som fant sted på parkeringsplassen. Der var det kun A som utøvde vold. Han kastet seg over B og tvang ham i bakken. Det er mot denne bakgrunn episoden om mandagen må sees. I løpet av helgen hadde B lært å kjenne A som en som ikke vek tilbake for vold.

På parkeringsplassen var det skilt som viste telefonnummeret hjem til A privat. Det måtte derfor være i orden å henvende seg dit. B var redd for hva som kunne skje, og tok med seg sønnene. De skulle være vitne til at B gjorde opp det økonomiske ved å betale gebyret på kr 350,- for å få batteriet tilbake, og de skulle hindre at A grep til vold. De kom således med hederlige hensikter for å betale, og heller gå rettens vei for å få pengene tilbake.

Byretten har lagt feil faktum til grunn om tildragelsen i TV-stuen. Det som skjedde var at da A fikk se B sen., løp han opp i stor fart og angrep B slik at B måtte forsvare seg, og herunder fikk A slagene i ansiktet. B opplevde, ikke minst på bakgrunn av episoden på parkeringsplassen, situasjonen som skremmende og forsvarte seg.

Subsidiært hvis B skulle være erstatningspliktig, må i alle fall erstatningen settes ned fordi A har medvirket ved sitt angrep, eller ansvaret må lempes på grunn av forutgående provokasjon.

A har ikke ført bevis for at han har lidt noe økonomisk tap. Regnskapet som er lagt frem sier ikke noe om at han har måttet si fra seg oppdrag på grunn av den skade han ble påført av B.

Det er heller ikke grunnlag for å idømme oppreisning. Hvis B handlet i nødverge, kan det ikke ilegges oppreisning. Under enhver omstendighet må oppreisningsbeløpet settes symbolsk.

B har nedlagt slik påstand:

B frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.

Lagmannsretten behandlet først As krav mot C, D og E:

Ut fra bevisførselen er det ikke holdepunkter for at noen av brødrene var i fysisk kontakt med A. Det var faren som tildelte A slagene. Lagmannsretten finner det klart at det ikke forelå noen avtale mellom faren og sønnene om at de skulle delta i en hevnaksjon. De ble med for å avskrekke A fra å angripe faren.

Det er heller ingen holdepunkter for at sønnene under selve tildragelsen i TV-stuen opptrådte på noen måte som kan gi grunnlag for erstatningsplikt. Det er på det rene at situasjonen mellom A og faren utviklet seg svært raskt og på en for sønnene helt uventet måte. Situasjonen var avklart da As barn var kommet til stede. Da forsøkte de tre sønnene å roe ned situasjonen, og bedømte det slik at det beste de da kunne gjøre, var å forlate stedet. De hadde ingen grunn til å tro at A trengte øyeblikkelig hjelp, og det var dessuten andre som kunne ta hånd om ham.

Når det gjelder kravet mot B sen., har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, ekstraordinær lagdommer Holmøy og meddommerne Liseth, Foss og Gustavsen, er kommet til det samme resultat som byretten og kan i det vesentlige også slutte seg til byrettens begrunnelse.

Flertallet legger til grunn som bevist at B sen. ved den aktuelle anledning forsettlig tildelte A ett eller flere slag mot ansiktet, som påførte ham skader. Det springende punkt i spørsmålet om B sen.'s ansvar, er om han har handlet i ansvarsbefriende nødverge, jf skadeserstatningsloven §4-1, fordi han selv ble utsatt for et angrep fra As side da han kom inn i TV-stuen der A satt. Flertallet mener imidlertid - som byretten - at det ikke er dekning for å si at det forelå noen nødvergesituasjon som berettiget til forsvarshandlinger i form av slag mot As ansikt. Om B sen. likevel har oppfattet forholdet slik, har det vært en feilbedømmelse som han selv må bære ansvaret for. Det flertallet tror har vært situasjonen, er at A har fart opp i irritasjon og i en viss forskrekkelse over plutselig å se en fremmed mann komme anstigende direkte inn i hans stue ved 20-tiden om kvelden. Mannens adferd og preg, bl.a. at han var utstyrt med arbeidshansker på hendene, har gitt A en umiddelbar følelse av at det ikke dreiet seg om et vennligsinnet besøk. A har trolig også gått mot mannen - så langt er nok forklaringene fra den annen side riktige. Men det er ikke grunnlag for å si at As hensikt har vært å tilføye B sen. skade, eller at det har vært rimelig å oppfatte A slik. Det meste man kan legge i As bevegelser, er at han har hatt i sinne å skyve B sen. ut med makt dersom han ikke trakk seg frivillig. Skadegjørende handlinger var det liten grunn til å frykte med mindre B sen. gjorde en slik fysisk motstand mot å bli skjøvet ut, at det hele utviklet seg til et regulært slagsmål. B sen. kunne forøvrig etter alt å dømme ha unngått enhver fysisk kontakt med A og iallfall unngått enhver skade, bare ved å trekke seg tilbake da A kom mot ham.

Ved bevisbedømmelsen har flertallet ikke funnet å kunne tillegge forklaringene fra B sen.'s tre sønner avgjørende vekt i favør av faren. Disse forklaringene fremtrer som usikre og delvis mindre konsistente, noe sønnene til en viss grad også selv har erkjent. Det synes å være enighet om at sønnene befant seg på en del meters avstand fra døren inn til TV-stuen da episoden der inne fant sted, med den eldste sønnen, C, nærmest. C har forklart for lagmannsretten at han fra sin posisjon ikke så selve episoden i TV-stuen, dette noe i motsetning til hva han skal ha forklart tidligere. Den nest eldste sønnen, D, som fulgte nærmest etter C, forklarte at faren "forsvant" inn i et rom, men rettet senere dette til at han også hadde sett A reise seg "som om han ville gå til angrep". Den yngste sønnen, E, som visstnok befant seg bakerst, forklarte for lagmannsretten at han så at A "løp på faren", og at faren så "dyttet A tilbake og kanskje også slo". Helhetsinntrykket av disse forklaringer fra parter på samme side som Thommesen sen., er ikke egnet til å rokke flertallets tro av hva som har vært situasjonen for B sen. da han slo.

Flertallet finner ikke å kunne legge vekt på den bevisførsel som har bestått i å trekke slutninger om det aktuelle hendelsesforløp på grunnlag av antagelser om henholdsvis As og B sen.'s alminnelige psyke og væremåte. Det er ikke godtgjort at As adferd i kontroverser på hans parkeringsplasser m v, har hatt en slik karakter at de berettiger til å tillegge ham den umotiverte skadevolderhensikt det nå er tale om. At A, ut fra sitt temperament, vel kan ha reagert mer oppfarende enn roligere personer ville ha gjort i den samme situasjon, er en annen sak. Dette er ikke tilstrekkelig til å endre ansvarsforholdet for B sen.'s slag. Skal man først gi seg inn på psykologiske spekulasjoner av denne art, er det for øvrig vel så nærliggende å peke på den påfallende rekke av lite besindige handlinger som preger B sen.'s adferdsmønster i denne saken. Han har bl a gått til en flerhet av ulovlige selvtekts-handlinger, herunder endog bemektigelse av helt uvedkommende gjenstander som en skrivemaskin og en lysestake, påtenkt som "byttemiddel" ifølge hans egen forklaring. Den mannsterke ekspedisjon opp til As bolig, uten noe forutgående forsøk på kontakt f eks pr telefon, er også egnet til å vekke undring. Disse handlinger etterlater inntrykket av at B sen. har vært ute av vanlig balanse gjennom hele saken. Han kan ha vært i en aggresjonsfylt spenningstilstand som gjør hans altfor raske voldshandling i TV-stuen forklarlig, selv om den står i kontrast til hans vanlige væremåte.

Et kompliserende moment i saken er at A selv i sin forklaring har betvilt at det var B sen. som slo ham i TV-stuen. A hevder at det trolig må ha vært en av sønnene og bygger sine erstatningskrav mot samtlige deltagere fra familien B på at de alle skal ha vært med på en planlagt, felles voldsaksjon mot ham. Selv om heller ikke rettens flertall kan følge A i dette, er flertallet kommet til at A ikke ved disse feilaktige antagelser om hvem som slo ham, har spolert sin egen sak og sperret for sine krav mot B sen., som jo utvilsomt var gjerningsmannen. Det vises her også til at As prosessfullmektig har brukt som anførsel at det var B sen. som slo.

Også i spørsmålet om erstatningskravenes størrelse er rettens flertall enig med byretten. Flertallet ser ikke grunnlag for å redusere ansvaret etter reglene om skadelidtes medvirkning eller om lempning av erstatningsansvaret, jf skadeserstatningsloven §5-1 og §5-2. Tildragelsene på parkeringsplassen den 25 august kan klarligvis ikke sees som noen provokasjon som kan få innflytelse på B sen.'s ansvar for voldsutøvelsen to dager senere. Når det gjelder det økonomiske tap, kan det nok i utgangspunktet sies at kr 30000 virker lavt for 1 måneds full sykemelding og ytterligere 7 1/2 måneds halv sykemelding. Men noen nærmere, underbygget tapsberegning foreligger ikke. Det er dessuten et ubesvart spørsmål, hvor A må bære ansvaret for uklarheten, hvilke trygdeytelser han skulle ha mottatt som sykemeldt næringsdrivende. Ytterligere et moment er at As lange sykemelding kan synes å gå utover det påregnelige som følge bare av de slag han ble tilføyet av B sen., selv om disse slagene var den direkte og utløsende årsak.

Når det gjelder oppreisngskravet, henviser flertallet til byrettens bemerkninger og tilføyer at et beløp på kr 10000 for vold på det nivå det her er tale om, synes å harmonere med rettspraksis på dette felt.

Renteberegningen i byrettens dom er i seg selv ikke omstridt.

Mindretallet, rettens formann, lagdommer Hedlund og meddommer Bjerke, er enig med flertallet i at det avgjørende spørsmål i saken er om B sen. påførte A skader som svar på et angrep fra A. Mindretallet har funnet det meget vanskelig å danne seg noen sikker oppfatning av hva som skjedde umiddelbart etter at B sen. kom inn i stuen og spurte om det var A. Hendelsen fant sted for snart 10 år siden, noe vitneprovene bar preg av. Mindretallet finner det klart at As versjon av hendelsesforløpet ikke kan legges til grunn. Det er ingen holdepunkter for at A ble tildelt slagene, mens han ennå satt i sofaen slik A også fremstilte hendelsesforløpet i straffesaken mot D. Mindretallet er overbevist om at B kom til As hus for å betale. Han hadde med seg sjekkheftet.

Da B sen. snakket til A, har A reist seg opp og kommet mot B i stor fart. Forklaringen fra Bs sønner støtter dette. Deres forklaringer var troverdige så langt de kunne huske hendelsesforløpet. Og mindretallet finner det usannsynlig at B uten å ha følt seg angrepet skal ha slått til A i ansiktet. Det mest sannsynlige hendelsesforløpet er derfor at A har reist seg opp og kommet mot B sen. i stor fart, og at B sen. har oppfattet det som et angrep, og at slagene falt som forsvar mot dette. Mindretallet viser også til at A hadde angrepet B på parkeringsplassen og da kastet B over ende. A ble også dømt for legemsfornærmelser i 1984. Mindretallet er således ut fra en totalvurdering av bevisene, kommet til som mest sannsynlig at B handlet i berettiget nødverge. Det var lite omtenksomt av B å gå inn i As hus. Men A hadde tross alt tauet bilen til sin privatbolig, og batteriet som B skulle hente, befant seg der. A måtte derfor være forberedt på å få henvendelser dit. Telefonnummeret på parkeringsplassen var til As privatbolig. Og selv om det, ut fra erfaringene på parkeringsplassen, var uklokt av B å gå inn uanmeldt, kan ikke mindretallet se at B ved sin adferd er skyld i den fare han avverget jf erstatningsloven §1-4.

Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, er lagmannsretten kommet til at A må betale saksomkostninger til C, D og E, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Anken mot dem har vært forgjeves, og det foreligger ingen særlige omstendighetr som kan føre til at han bør fritas.

Lagmannsretten er også kommet til at A bør betale saksomkostninger for byretten jf tvistemålsloven §172 første ledd. Saken mot sønnene har ikke voldt tvil slik at A hadde fyldestgjørende grunn til å bringe saken inn for domstolene. Faktum var dessuten langt på vei klarlagt gjennom straffesaken mot D B i 1987. Advokat Dramer har levert omkostningsoppgave på kr 26000 for byretten og kr 34000 for lagmannsretten. Alt er salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

Når det gjelder As anke mot B sen. og B sen's anke, bemerker flertallet at begge anker har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 skulle det da ilegges saksomkostninger gjensidig. Anke og motanke er imidlertid her så nær knyttet til hverandre at dette må kunne sees som en særlig omstendighet som tilsier opphevelse av saksomkostningene begge veier for lagmannsretten. Nå har riktignok B sen. påberopt seg at A ble tilbudt en minnelig ordning 2-3 uker før ankeforhandlingen, gående ut på fullt oppgjør etter byrettens dom, noe A har avslått. Flertallet finner imidlertid ikke at dette bør lede til at A som samlet resultat skal betale saksomkostninger til B sen., ut fra retningslinjene i tvistemålsloven §174, annet ledd. Forlikstilbudet kom på et sent tidspunkt, og det ville virke noe skjevt om A, som dog har vunnet i det prinsipielle hovedspørsmål om erstatnings- ansvar, skulle være den av de to parter som må betale et saksomkostningsbeløp.

Saksomkostningsavgjørelsen for byretten i tvisten mellom A og B sen., ser flertallet i ingen grunn til å endre.

Mindretallet er enig i at hver av partene bærer egne omkostninger for byretten. Ut fra det resultat mindretallet er kommet til, skal saksomkostningsspørsmålet for byretten avgjøres etter tvistemålsloven §172 jf Schei: Tvistemålsloven Bind I 385, men saken har voldt slik tvil at A hadde fyldestgjørende grunn til å se byrettens avgjørelse.

As anke mot B sen. har ut fra det resultat mindretallet er kommet til, vært forgjeves, mens Bs anke har ført frem. Mindretallet finner derfor at A i egen anke bør betale saksomkostninger etter tvistemålsloven §180 første ledd, og i Bs anke etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf tvistemålsloven §172 første ledd. Mindretallet viser også til at B sen. før hovedforhandlingen i lagmannsretten, tilbød forlik på byrettens domsresultat. Det burde A ha godtatt.

Dommen er avsagt med de dissenser som det overfor er gjort rede for.

Slutning:

1. As anke mot C, D og E:

1. Byretttens dom pkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for byretten betaler A 26000 - seksogtyvetusen - kroner og i saksomkostninger for lagmannsretten 34000 - fireogtredvetusen - kroner til C, D B og E i fellesskap.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. As anke mot Thommessen og Thommessens anke mot A:

1. Byrettens dom pkt 2 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.