LE-1992-1695

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1992-11-24
Publisert:	LE-1992-01695
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse, Arrest
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum namsrett Nr. 92-00269 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01695.
Parter:	Den kjærende part: Benjamin Enterprises A/S (Prosessfullmektig: Wikborg, Rein & Co. v/advokat Terje Hensrud, Oslo). Kjæremotpart: Roar Sæther (Prosessfullmektig: Vogt & Co. v/advokatfullmektig Ola Toftegaard-Hox, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann 2. Lagdommer Odd Jarl Pedersen 3. Kst. lagdommer Pål Sannerud
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §245, §179, §44, Arbeidsmiljøloven (1977) §5, §66, Dekningsloven (1984)

Saken gjelder krav om arrest i Roar Sæthers eiendeler. Asker og Bærum namsrett avsa, formentlig den 8. mai 1992, (i rettsboken er anført den 22. april, dette var imidlertid dagen for den muntlige forhandling og ikke for kjennelsen) kjennelse med slik slutning:

1. Asker og Bærum namsretts beslutning av 17. februar 1992 hvorved Benjamin Enterprises A/S ble gitt arrest for inntil kr 1,6 millioner i Roar Sæthers eiendeler og gods oppheves.

2. Benjamin Enterprises A/S tilpliktes å betale Roar Sæthers saksomkostninger med kr 40000.

Kjennelsen ble forkynt for begge parter, i følge påtegning, den 14. mai 1992.

Kjennelsen ble påkjært til denne lagmannsrett ved kjæremål fra Benjamin Enterprises A/S datert den 27. mai 1992. I begrunnelsen for kjæremålet hevdes det at det er gjort feil såvel ved bevisbedømmelsen som ved rettsanvendelsen. Samtidig ble begjært at kjæremålet måtte gis oppsettende virkning. Ved kjennelse av den 29. mai 1992 ga Asker og Bærum namsrett kjæremålet oppsettende virkning. Kjennelsen om det har slik slutning: Kjæremål av 27.5.1992 over Asker og Bærum namsretts kjennelse av 8.5.1992 gis oppsettende virkning slik at arresten Benjamin Enterprises A/S har i eiendeler og gods tilhørende Roar Sæther består inntil kjæremålet er endelig avgjort.

Hva saken gjelder fremgår av herredsrettens kjennelse som det vises til. For lagmannsretten er imidlertid fremlagt en meget omfattende dokumentasjon av forretningsforholdet/arbeidsforholdet mellom partene, som lagmannsretten vil komme tilbake til i nødvendig utstrekning.

Begjæringen om arrest til Asker og Bærum herredsrett er datert den 11. februar 1992 og knytter seg til stevning til samme rett datert 24. januar 1992 hvor Benjamin Enterprises A/S krever Roar Sæther dømt til å betale vel 1,5 millioner norske kroner. Begrunnelsen for arrestkravet var at Roar Sæther hadde tatt bopel i USA, samt at han var i ferd med å avhende sine eiendeler i Norge.

I kjæremålet er dette nærmere begrunnet slik: Begjæringen om arrest knytter seg til kjæremotpartens tidligere stilling som adm. direktør hos den kjærende part.

Som en del av sin utøvelse av stillingen som adm. direktør i selskapet, oppholdt kjæremotparten seg på den kjærende parts vegne i USA. Høsten 1990 gikk kjæremotparten over i ny stilling i BCI som senere ble innfusjonert i Iterated Systems Inc., men sto i stillingen som adm. dir. hos den kjærende part inntil stillingen ble opphevet den 31. desember 1990. TeknoInvest Management inngikk konsulentavtale om varetakelse av den daglige drift for den kjærende part med virkning fra og med 1. januar 1991, og det var derfor først fra dette tidspunkt kjæremotparten ble løst fra sitt ansvar som adm.dir. hos den kjærende part. I løpet av 1990 drev den kjærende part i det vesentlige markedsundersøkelser i forbindelse med et utviklingsprosjekt, og hadde derfor ikke ordinære driftsinntekter. Driftskapitalen i den kjærende part ble skaffet til veie ved emisjoner blant investorene i selskapet, og ble plassert på selskapets konto i Norge. Selv om kjæremotparten oppholdt seg mye i USA, styrte han også det lille som var av aktivitet i Norge. Den kjærende part var ikke registrert som selskap i USA, og fikk derfor ikke opprettet bankkonto i eget navn. Det ble derfor opprettet en konto i USA i navnet til kjæremotparten slik at penger kunne overføres til USA til dekning av driftsutgifter påløpt i USA. For å dekke omkostningene påført i USA, overførte kjæremotparten selv midler fra selskapets norske konto til kontoen i USA, med unntak av en anledning hvor NOK 250000 ble overført direkte fra en av investorene etter anmodning fra kjæremotparten da det i følge kjæremotparten hastet med overføringen, og da det ikke fantes tilstrekkelig med likvider hos selskapet i Norge. Foruten den ene overføringen som ble foretatt direkte fra en av investorene - overførte kjæremotparten selv penger ved 14 anledninger. Tilsammen ble det overført NOK 3839258,32 til kontoen i USA. Partene er enige om det totale beløp som er overført samt når og hvordan beløpene er overført.

Det hevdes så at styret på et senere tidspunkt fikk greie på at Sæther også benyttet kontoen til private transaksjoner, noe som ikke var godkjent av selskapet. Lønnen fikk Sæther hele tiden overført til sin sjekkonto på Gjøvik.

Selskapet hevder at regnskapsgjennomgangen viser at kjæremotparten ikke på langt nær hadde utgifter på vegne av selskapet som tilsvarer de pengebeløp som ble overført til kjæremotparten. Det er bokført utlegg som ikke skal belastes selskapet, og beløp mottatt på vegne av selskapet er ikke inntatt i mellomregningskontoen, og fakturaer som er godskrevet i mellomregningskontoen er ikke betalt.

Det hevdes fra den kjærende part at namsretten har lagt en feilaktig rettsanvendelse til grunn når den har kommet til at skyldnerens atferd ikke ga tilstrekkelig grunnlag for arrestkravet, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §245 første ledd. Det vises til Altens kommentar 3. utgave 1950 276 og Hans Flock i Lov og Rett 1986 582 og Rt-1949-597 (Eidsivating lagmannsrett).

Det erkjennes riktignok at den omstendighet at kjæremotparten flyttet til USA ikke alene er tilstrekkelig som arrestgrunnlag, men unnlatelsen av å vende tilbake fra USA etter at hans oppdrag i USA var sluttført, må etter den kjærende parts syn anses som atferd i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §245. Det sentrale er dermed ikke at fullbyrdelsen må foretas i utlandet alene fordi kjæremotparten kan anses som bosatt der, men det må i vurderingen også tas inn at motkjæreparten ved sin unnlatelse å vende tilbake til hjemlandet, vanskeliggjør inndrivelsen også fordi det må foretas i utlandet hvis arrestbeslutningen oppheves.

Etter den kjærende parts oppfatning må det også legges vekt på at kjæremotparten er anmeldt for økonomiske misligheter av den kjærende part fordi han uten samtykke fra sin arbeidsgiver har bemektiget seg midler til private formål i sin egenskap av sin stilling som administrerende direktør i selskapet. Selv om det ikke foreligger formell siktelse eller tiltale i saken, må det, etter den kjærende parts syn, være nok at rettsstridige disposisjoner ikke kan utelukkes. Anmeldelsen er ennå under etterforskning og saken er i alle fall ikke henlagt. Den kjærende part kan heller ikke se at det bør tillegges særlig vekt at kjæremotpartens økonomi er vanskelig. Kjæremotparten er sikret en akseptabel økonomi gjennom det vern dekningsloven gir.

Den kjærende part mener således at sett i sin sammenheng må vilkåret om kjæremotpartens atferd være tilstrekkelig når samtlige av de påberopte forhold sees i sammenheng.

Etter den kjærende parts oppfatning må det ikke stilles særlig strenge vilkår for at vilkåret for arrestkrav ansees som sannsynliggjort, jfr. ordlyden i tvangsloven §44 og Bratholm Hov: Sivil rettergang 4. opplag side 611. Det er på det rene at kjæremotparten er skyldig den kjærende part penger. Derimot er kjæremotparten uenig i beløpets størrelse.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand når det sees bort fra spørsmålet om oppsettende virkning:

1. Asker og Bærum namsretts beslutning av 17. februar 1992 om arrest for inntil kr 1,6 millioner i eiendeler og gods tilhørende Roar Sæter stadfestes - uten at det stilles krav om sikkerhet fra Benjamin Enterprises overfor Roar Sæther.

2. Roar Sæther pålegges å betale Benjamin Enterprises A/S sakens omkostninger både for namsrett og lagmannsrett.

Subsidiært påstås det:

1. Namsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Roar Sæther pålegges å betale Benjamin Enterprises A/S sakens omkostninger både for namsrett og lagmannsrett.

Roar Sæther har tatt til gjenmæle gjennom et omfattende kjæremålstilsvar av 25. juni 1992. I kjæremålstilsvaret bemerkes innledningsvis at det synes å være noe uklart hva som er ansvarsgrunnlaget for Benjamin Enterprises krav mot Roar Sæther. Prinsipalt påstås det at ansvarsgrunnlaget er grovt underslag, men senere synes dette utvidet også til å omfatte et alminnelig tilbakebetalingskrav. Det fremheves at valget av grunnlag for hovedkravet er av vesentlig betydning for det totale mellomværende mellom partene. Dersom kravet baserer seg kun på tilbakebetaling av en utestående saldo på en konto og at intet underslag eller annen rettsstridig atferd antas å foreligge, har Sæther krav på et sluttvederlag i henhold til sin arbeidsavtale. Arbeidsavtalen fastsetter at Sæther dersom hans arbeidsforhold opphører har krav på minimum ett muligens også to års lønn av USD 170000. Dette beløpet, selv om man kun legger det laveste beløp til grunn, overstiger langt den reelle saldo i Benjamin Enterprises' favør. I så fall kan Benjamin Enterprises krav om tilbakebetaling kunne motregnes mot Sæthers krav på sluttvederlag.

Sæther har tatt ut stevning mot Benjamin Enterprises A/S med en subsidiær påstand om tap for urettmessig avskjed, skjønnsmessig satt til 3 ganger Sæthers årslønn eller USD 510000. Ansvarsgrunnlaget er både arbeidsmiljøloven §66 nr. 5, og erstatning for et urettmessig kontraktsbrudd. Subsidiært dersom avskjeden ansees rettmessig, har Sæther nedlagt påstand om ett års lønn i henhold til arbeidsavtalens §5. I begge tilfelle har Sæther krevd erstatning av ikke utbetalt lønn samt diverse utlegg med til sammen ca kr 900000.

Årsaken til at Sæthers motkrav ikke ble diskutert særlig inngående under namsrettsbehandlingen var at hovedkravet var basert på grovt underslag. Først da det senere fremkom at Benjamin Enterprises ønsket å utvide grunnlaget også til å omfatte et alminnelig tilbakebetalingskrav ble spørsmålet om motkravets betydning gjenopptatt. Grunnen til at namsretten ikke diskuterer motkravet i særlig grav antar kjæremotparten har sammenheng med at namsretten kom til at det ikke fantes en arrestgrunn.

Det er enighet mellom partene om at regnskapene til Benjamin Enterprises var beheftet med flere feil slik at partene strides om størrelsen av det økonomiske sluttoppgjøret. De valgte en uortodoks fremgangsmåte for virksomheten i USA, Sæther kan kritiseres for å ha blitt med på en drift som regnskapsmessig må kunne beskrives som sterkt kritikkverdig.

"Vi vil imidlertid anføre at styret har et langt større ansvar enn Sæther for denne driften. Styret var også fullstendig klar over hvilken måten selskapet ble drevet på da styremedlemmene tok aktivt del i driften. Dette fremkom i de muntlige forhandlingene i namsretten." Kjæremotparten aksepterer at mellomværende i dag går i Benjamin Enterprises favør, men mener at det på grunn av rot og uoversiktelighet til Benjamin Enterprises regnskaper ikke har vært mulig å fastsette nøyaktig hva mellomværende totalt utgjør.

Etter en omfattende gjennomgåelse av mellomværende slik kjæremotparten ser det, konkluderes med at man ikke kan legge til grunn at Sæther har begått underslag av Benjamin Enterprises midler, men at det gjenstår et tilbakebetalingskrav på kr 369220 og Sæther har et motkrav som langt overstiger dette beløp.

Det bestrides videre fra kjæremotpartens side at det skal foreligge en arrestgrunn. Det er ikke tilstrekkelig arrestgrunn alene at fullbyrdelse må foretas i utlandet, eller at den påståtte skyldner er bosatt der, jfr. Rt-1970-960. Den omstendighet at Sæther faktisk ikke har funnet grunn til å flytte hjem til Norge, er etter kjæremotpartens oppfatning åpenbart intet forsøk på å unndra seg kreditorforfølgning. Årsaken til at Sæther har valgt å bli i USA etter at engasjementet med Benjamin Enterprises m.v. opphørte, var at han ønsket å forsøke å starte opp ny virksomhet i USA og representerer ikke på noen måte noe forsøk på unndra seg kreditorforfølgning.

I denne saken er det på det rene at utflytting og forsøk på salg av eiendeler i Norge påbegynte lenge før tvisten kom opp og hadde sin begrunnelse i Sæthers arbeid for Benjamin Enterprises, jfr. Rt-1987-1278. Det gjelder også for boligeiendommen på Gjøvik hvor for øvrig det tidligere salgsoppdrag har løpt ut uten at kjæremotparten har forlenget eller fornyet oppdraget. Heller ikke kan andre tidligere legitime salgsoppdrag ansees som "atferd" i relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven §245. Sæthers tidligere atferd kan hverken karakteriseres som grovt eller alminnelig underslag eller som rettsstridig atferd på annet grunnlag. Kjæremotparten viser her til namsrettens begrunnelse.

Etter Sæthers oppfatning må det endelige ansvar for Benjamin Enterprises regnskap påhvile selskapet selv. Hele USA-prosjektet har vært en slik belastning på Sæther at han ble alvorlig syk og arbeidsufør i lang tid. Til tross for dette forsøkte Sæther stadig å hjelpe Benjamin Enterprises med å rekonstruere regnskapet og han har i hele den prosessen kommet med forslag til forklaringer eller antagelse med hensyn til en del utgiftsposter.

Når det gjelder rimeligheten av en eventuell arrest anføres det: Det anføres av Benjamin Enterprises under rimelighetsvurderingen at Sæther for et år siden ble gjort oppmerksom på at han skyldte Benjamin Enterprises penger. Det er riktig at Benjamin Enterprises har fremsatt flere krav overfor Sæther. Benjamin Enterprises er imidlertid ikke ukjent med Sæthers ansettelsesavtale med Benjamin Enterprises som gir Sæther et motkrav på sluttvederlag som langt overstiger Benjamin Enterprises krav. Dersom tidsmomentet skulle være relevant i denne sak, ville altså rimelighetsvurderingen gå i Sæthers favør og ikke i Benjamin Enterprises'. Vi vil også peke på at Benjamin Enterprises har anvendt betydelige ressurser på å forsøke å finne bevis for Sæthers påståtte underslag. Derimot er lite tid og ressurser brukt av Benjamin Enterprises for å komme frem til den korrekte saldoen på mellomværendet. Vi vil videre anføre at Benjamin Enterprises meget omfattende aksjon mot Sæther, inklusive en politianmeldelse, har kostet Sæther betydelige midler i tillegg til hans tid. Sæther som privatperson har ikke inntekt til å dekke utgiftene med sitt forsvar, og er nødt til å belåne sine aktiva for å dekke dette. En arrest i alle hans aktiva vil følgelig umuliggjøre et tilstrekkelig forsvar mot Benjamin Enterprises' søksmål og en forfølgning av Sæthers søksmål mot Benjamin Enterprises.

Det er heller ikke riktig som påstått fra Benjamin Enterprises side at Sæther skulle ha overført flere formuesaktiva. Dette er heller ikke riktig, og det er selvsagt ingen atferd fra Sæthers side at en kreditor tinglyser en tidligere pantobligasjon for å skaffe seg rettsvern.

Kjæremotparten fremhever at rettspraksis ikke gir holdepunkter for å pålegge en påstått debitor å fryse alle sine eiendeler og stoppe alle legitime transaksjoner som en følge av et påstått omtvistet krav. Det aktuelle transaksjoner er ikke gjort for å forringe Benjamin Enterprises dekningsmuligheter. Sæther har ikke bemektiget seg midler til privat bruk og en anmeldelse er ikke tilstrekkelig som bevis for at saksøkte skal ha gjort noe straffbart.

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

1. Namsrettens kjennelse av 22. april 1992 stadfestes.

2. Benjamin Enterprises A/S pålegges å betale alle Roar Sæthers omkostninger for lagmannsretten.

Begge partenes standpunkter er senere utdypet i lange prosesskrifter, fra den kjærende part den 15. september 1992 og 30. oktober 1992, fra kjæremotparten av 6. oktober 1992 og 16. november 92.

Særlig er det gått inn på mellomværendet mellom Benjamin Enterprises og Sæther i tilknytning til mellomregnskapskontoen i USA.

I henhold til den kjærende part skulle Sæther være skyldig totalt NOK 1220064,37.

Sæther bestrider at beløpet er så høyt og har imøtegått BES' beregninger. Det vises for øvrig til prosesskriftene.

Lagmannsretten bemerker:

For å sikre et pengekrav kan kreditor få arrest i skyldnerens gods dersom skyldnerens atferd gir grunn til å frykte for at fullbyrdelsen ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort eller måtte foretas i utlandet, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §245 første ledd. En forutsetning er at kravet er sannsynliggjort, jfr. §248 første ledd.

Bakgrunnen for konflikten mellom partene i dette tilfellet er mellomregnskapet mellom partene, først og fremst gjennom den sjekkonto som Sæther hadde i USA og som delvis ble benyttet som Sæthers private konto, men også som konto for Benjamin Enterprises aktiviteter i USA.

Det er uenighet mellom partene om hvorvidt Benjamin Enterprises var klar over at kontoen også ble brukt til Sæthers private formål, men uenigheten er slik lagmannsretten forstår det, enda større når det gjelder hva som kan sies å være firmaets utgifter og hva som må ansees som utgifter til Sæthers private formål.

Bakgrunnen for saken er at Roar Sæther ble ansatt som administrerende direktør i Benjamin Enterprises med arbeidsplass så vel i Bærum som i Atlanta, Georgia. Benjamin Enterprises var ikke registrert som amerikansk firma og kunne derfor etter det opplyste, ikke få opprettet egen bankkonto. Derfor ble Roar Sæthers bankkonto brukt også til firmaets forretninger. Det er uenighet mellom partene om Benjamin Enterprises var klar over at kontoen også ble brukt til Sæthers private formål. Det er imidlertid ikke uenighet om at Sæther trakk ut penger på kontoen så vel til private formål til forretningsformål.

Det synes å fremgå at Sæther i liten grad hadde evnen til å skille klart mellom hva som var "business expences" og hva som var private utgifter.

Det er sterk uenighet mellom partene med hensyn til hva mellomværende i dag er, men det er enighet, slik lagmannsretten forstår det, i at mellomværende ved forholdets avslutning partene i mellom, var i Benjamin Enterprises favør. Sæther mener imidlertid at det ikke på noen måte er tale om underslag eller økonomisk utroskap, men i høyden manglende kontroll med løpende saldo på grunn av manglende personellressurser i USA, og Sæthers meget høye arbeidspress. Sæther hevder videre at han har et motkrav som overstiger det underskudd som han har i mellomregnskapet med Benjamin Enterprises.

Partene har som nevnt brukt adskillig energi på å gå igjennom det økonomiske forholdet partene imellom. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette idet lagmannsretten er enig med namsretten i at de øvrige arrestgrunner ikke foreligger.

Slik lagmannsretten ser saken, reiste Roar Sæther til USA utelukkende i Benjamin Enterprises interesse, for å ivareta selskapets forretningsinteresser i USA. I den forbindelse flyttet han og hans familie fra Bærum til Atlanta, Georgia. Tydeligvis var Sæther i større grad opptatt av markedsføring m.v. av firmaets produkter enn av økonomisk styring. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er noe ved skyldnerens atferd som spesielt gir grunn til å frykte for at fullbyrdelsen av et eventuelt krav vil kunne bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Den omstendighet at en eventuell fullbyrdelse må foregå i utlandet, er etter sikker praksis ikke tilstrekkelig til at man skal kunne kreve arrest på gods i Norge.

Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at Roar Sæther i forbindelse med sitt engasjement flyttet fra Norge til USA. Lagmannsretten er enig med namsretten i at det i den forbindelse er naturlig at han avvikler engasjementer, eventuelt selger bruksgjenstander som han ikke kan ta med seg fra Norge.

Lagmannsretten har ikke funnet det sannsynliggjort at Sæther har begått underslag eller lignende av midlene i mellomværendet. Lagmannsretten vil ikke utelukke at Sæther har rotet sin personlige økonomi sammen med firmaets økonomi på en uheldig måte. Det må imidlertid også Benjamin Enterprises ta sin del av ansvaret for idet regnskapsrutinene ikke synes å ha vært tilstrekkelig klarlagt fra selskapets side. Det må således være andre sider ved skyldnerens atferd som gir grunn til å frykte for at fullbyrdelsen vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort.

Selskapet har pekt på at Sæther skal ha gitt tillatelse til å tinglyse en pantobligasjon til Rigmor Messel stor NOK 750000 i Sleiverudlia 39 gnr. 95 bnr. 236 i Bærum. Slik lagmannsretten forstår forholdet hadde imidlertid Rigmor Messel allerede før Sæther reiste til USA en obligasjon i eiendommen, med rett til tinglyst pant. Det kan da ikke ansees som en "atferd" i tvangsloven forstand fra Sæthers side at denne tidligere avtale blir gjennomført i samsvar med forutsetningene.

Lagmannsretten er også enig med namsretten i at salgsoppdraget gitt 5. november 1990 vedrørende eiendommen gnr. 59 bnr. 7, Bøverbru på Vestre Toten, åpenbart ikke kan ansees som "atferd" som gir grunn til å frykte for fullbyrdelsen. Etter hva lagmannsretten forstår er dessuten salgsoppdraget trukket tilbake, og eiendommen overbeheftet. Lagmannsretten kan ikke se at eventuelt forsøk på omsetning av eiendommen vil kunne føre til at den kjærende part vil bli skadelidende. Når det gjelder bilen nevnt i kjæremålserklæringen pkt. c) en Peugeot 505, reg.nr. HS 59802, gjelder det samme som for så vidt gjelder eiendommen i Sleiverudlia 39. Den var overdratt allerede den 15. august 1990. Det må være åpenbart at selgerens senere medvirkning til omregistrering ikke har noen betydning for det materielle forhold mellom partene. Omregistrering er ikke noen rettsvernsakt.

Når det gjelder den andre Peugeoten, nevnt i kjæremålets pkt. d), er lagmannsretten enig med namsretten i at det avgjørende i relasjon til adferdskriteriet i tvangsfullbyrdelsesloven §245 er at salgsoppdraget ikke ble inngitt i forbindelse med denne tvisten, men i naturlig sammenheng med flyttingen fra landet.

Lagmannsretten er også enig i at et eventuelt salg av Mercedesen, jfr. kjæremålets pkt e), som også har sammenheng med hans flytting til utlandet, ikke i seg selv er en slik atferd som omfattes av tvangsfullbyrdelsesloven §245. Dette vil det bare være dersom Sæther selger Mercedesen fordi han ønsker å holde overskuddet ved salget unna kreditorene. Mistanke om slik atferd er ikke sannsynliggjort av den kjærende part.

Når det endelig gjelder båten, kjæremålets pkt. f), er det nå opplyst at denne er solgt etter initiativ av førsteprioritert panthaver og i full forståelse med den kjærende part, som i anledning av frigivelsen av båten fikk seg utbetalt 15000 til dekning av påståtte omkostninger i forbindelse med arresten. Det er ikke opplyst for lagmannsretten hvilke omkostninger dette gjelder. Det er i alle fall ikke tale om noen "atferd" fra Sæthers side som kan danne grunnlaget for en arrestbeslutning.

Lagmannsretten kan heller ikke finne at det foreligger noen annen form for "atferd" fra Sæthers side som er egnet til å sannsynliggjøre et arrestgrunnlag etter tvangsfullbyrdelseslovens §245.

Lagmannsretten kan heller ikke innse at den påståtte betalingsvegring, som bl.a. har kommet til uttrykk gjennom at kjæremotparten har fremsatt motkrav ved stevning til Oslo byrett er en slik atferd som berettiger arrest i saken. Slik lagmannsretten ser det, foreligger det saklig uenighet om det økonomiske mellomværende mellom partene. Denne uenigheten må finne sin løsning, om ikke partene kommer til enighet på annen måte, ved de ordinære domstoler.

Kjæremålet har ikke ført frem. Den kjærende part må erstatte kjæremotparten omkostningene også for lagmannsretten.

Etter lagmannsrettens mening er saken gjort vesentlig mer omfattende enn det som har vært nødvendig for å avgjøre arrestspørsmålet. Dette må imidlertid den kjærende part i det vesentlige bære ansvaret for Lagmannsretten finner derfor ikke grunnlag for å redusere kjæremotpartens saksomkostningskrav etter §179. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger i samsvar med innsendt oppgave med 96200,- kroner.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Asker og Bærum namsretts kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Benjamin Enterprises A/S innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse 96200 - nittisekstusentohundre - kroner til Roar Sæther.