LE-1992-2849

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-03-21
Publisert:	LE-1992-02849
Stikkord:	Erstatningsrett, Rettergangsstraff
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr. 91-1043A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02849 A - Anket og påkjært til Høyesterett - Anken nektet fremmet, se Høyesterett HR-1994-00411K - I kjæremålet: Lagmannsrettens avgjørelse om rettergangsbot domsslutningens pkt. 3 opphevet, se HR-1994-00478 K.
Parter:	Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). Motpart: 1. Ola Kaarby 2. Øyvin Skarra (Prosessfullmektig: Advokat Ole Chr. Wærenskjold). Motpart: 3. Jan Tennøe (Prosessfullemktig: Advokat Erik Samuelsen).
Forfatter:	1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Ekstraordinær lagdommer Nils Moe
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §200, Straffeloven (1902) §180, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §180, §382, §421

Ved stevning av 3 februar 1991 til Oslo byrett reiste B søksmål mot Ola Kaarby, Øyvin Skarra og Jan Tennøe. I forhold til Kaarby og Skarra gjaldt saken krav om betaling av leie for kontorer de disponerte til sin legepraksis i Bs eiendom Vækerøveien 22 i Oslo, og erstatning for svik og andre rettsstridige forhold i forbindelse med inngåelse av leiekontrakt av 1 desember 1983 og kjøpekontrakt av 6 november 1985. Kaarby og Skarra gikk til motsøksmål mot B med krav om erstatning kr 300000 for mislighold av kjøpekontrakten. I forhold til Tennøe gjaldt saken krav om erstatning for svik og uredelighet i forbindelse med advokatoppdrag Tennøe utførte for B og hans tidligere ektefelle, A, nå - - .

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 13 juli 1991 ble behandlingen av saken, etter søknad fra justitiarius i Oslo byrett, overført til Asker og Bærum herredsrett.

Asker og Bærum herredsrett avsa 4 mai 1992 dom med slik rettet domsslutning:

1. I hovedsøksmålet:

Jan Tennøe, Øyvin Skarra og Ola Kaarby frifinnes.

2. B dømmes til innen 14 -fjorten- dager å betale saksomkostninger til Jan Tennøe med kr 203000,- -kronertohundreogtretusen- og saksomkostninger til Øyvin Skarra og Ola Kaarby med kr 121900,- -kroneretthundreogtjueettusennihundre-.

I motsøksmålet:

B dømmes til innen 14 -fjorten- dager å betale kr 156000,- -kroneretthundreogfemtisekstusen- i erstatning med tillegg av 18 -atten- % rente p.a. fra 18. mai 90 til betaling skjer samt kr 20000,- -kronertyvetusen- i saksomkostninger til Øyvin Skarra og Ola Kaarby.

Under hovedforhandlingen i herredsretten frafalt B beskyldningene om svik og uredelighet, men gjorde gjeldende at det var utvist erstatningsbetingende uaktsomhet.

B har ved sin prosessfullmektig, advokat D, i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. I ankeerklæringen av 15 juli 1992 ble det i hovedsøksmålet prinsipalt nedlagt påstand om vindikasjon av seksjon 1 og 3 av Vækerøveien fra Kaarby og Skarra og erstatning med kr 4193099, subsidiært erstatning med kr 8123856. I motsøksmålet påsto B frifinnelse. I prosesskrift av 20 februar 1993 fremsatte B krav om at UNI Storebrand Skadeforsikring A/S trekkes inn i saken som saksøkt.

Kaarby og Skarra, ved sin prosessfullmektig advokat Ole Chr. Wærenskjold, og Tennøe ved prosessfullmektig advokat Erik Samuelsen, har tatt til gjenmæle. Kaarby og Skarra har inngitt aksessorisk motanke over herredsrettens dom i motsøksmålet med påstand om erstatning kr 300000.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten krevet B saken overført til Gulating lagmannsrett, idet han anførte at samtlige dommere i Eidsivating lagmannsrett, også domstolens leder, er inhabile. Førstelagmannen i Eidsivating forela saken for Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 14 juni 1993 traff beslutning om at saken ikke overføres.

Ved lagmannsrettens kjennelse av 5 august 1993 ble Bs krav om vindikasjon avvist, og kravet om at UNI Storebrand Skadeforsikring A/S trekkes inn i saken, ble ikke tatt til følge. I den forbindelse utstår saksomkostningsspørsmålet til dommen i saken.

I ankeerklæringen og senere prosesskrifter gjentok og forsterket B beskyldningene om svik og uredelighet, som var frafalt i herredsretten. I prosesskrift av 11 februar 1994 fra Bs nye prosessfullmektig, advokat Steinar Winther Christensen, ble beskyldningene på ny frafalt.

Ankeforhandling ble holdt 28 februar, 1, 2, 3, 4, 7 og 8 mars 1994. Partene ga forklaring og 5 vitner ble avhørt. Det ble foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Kaarby og Skarra tok med samtykke fra B motanken tilbake, jfr. tvistemålsloven §382. Saken står for øvrig i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til herredsrettens saksfremstilling.

Den ankende part, B, har i det vesentlige anført:

Herredsretten tar feil når den ikke har funnet at Tennøe utviste erstatningsbetingende uaktsomhet i forbindelse med sitt advokatoppdrag. Selv om Tennøe ikke bestyrte Vækerøveien 22, påtok han seg kontrollen og overoppsynet med eiendommens økonomi etter at A kom tilbake fra USA i mars 1983. Han skulle ivareta Bs interesser i forbindelse med utleie og refinansiering av bygget og byggesaken mot Consult Bygg A/S.

Tennøe har utvist uaktsomhet ved utarbeidelsen og inngåelsen av As leiekontrakt av 1 desember 1983, som i realiteten medførte at Bs legepraksis ble overført til Kaarby og Skarra. Inventar og utstyr i legekontorene ble i følge kontraktens punkt 3 overdratt til legene, som ensidig ble gitt rett til fornyelse og oppsigelse av kontraktsforholdet. Tennøe medvirket til at A brøt fullmakten av 3 september 1983 fra B, som bare omfattet utleie av bygget.

Tennøe har videre utvist uaktsomhet i forbindelse med utarbeidelsen, inngåelsen og tinglysningen av Kaarbys og Skarras kjøpekontrakt av 6. november 1985 med A. Fullmakten til A var trukket tilbake 12 juni 1984, og Tennøe måtte vite at B ønsket å beholde eiendommen. Det er uten betydning at B kunne stanset salget ved å nekte samtykke. Hans samtykke på kontrakten skyldes mangelfull informasjon fra Tennøe, og må således anses gitt på sviktende grunnlag. Det må bebreides Tennøe at informasjonen om kjøpekontrakten, seksjoneringen, sameieavtalen og det som forøvrig gjaldt eiendommen var mangelfull.

Tennøes forsømmelser i forbindelse med leiekontrakten og kjøpekontrakten medførte at avtalt leie ble redusert fra 25000 til 10000 kroner pr. måned.

Selv om Tennøes arbeid medførte at kravet fra Consult Bygg A/S nå er frafalt, burde han på et tidligere tidspunkt informert B om at kravet ikke var holdbart. Tennøe måtte forstå at opplysningene om dette hadde avgjørende betydning når det gjaldt Bs disposisjoner for å beholde eiendommen.

I 1983 eller 1984 ble det klart for Tennøe at ektefellene B hadde motstridende interesser, og det var uaktsomt av ham å prøve å representere begge. Tennøe må ha kjent til As sykdom og alkoholproblemer, senest fra 1985. Han må bebreides for å ha unnlatt å informere B om hennes tilstand, at han lot henne inngå kjøpekontrakten, at han unnlot å ta skritt overfor panthaverne og at han ikke sørget for å få deres krav oversendt til seg.

Forsømmelsene medførte at eiendommen 16 mars 1988 ble solgt på 3. gangs tvangsauksjon uten at B fikk kjennskap til noen av de avholdte auksjoner. Selv om salgssummen var akseptabel, ble B påført tap ved å miste sin eiendom.

Det kreves erstatning for tap som følge av reduksjonen i avtalt leie for 1986 og 1987. Videre kreves erstatning for lidt og fremtidig tap av leieinntekter som følge av tvangsauksjonssalget. Samlet avkastningstap er beregnet til kr 5526600. Kaarby og Skarra har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, og har sammen med Tennøe solidaransvar for Bs tap.

Det var uaktsomt av Kaarby og Skarra å inngå leiekontrakten hvor Bs legepraksis ble overført til dem. De måtte som leger forstå at A var alvorlig syk og burde derfor avholdt seg fra å medvirke til hennes fullmaktsbrudd. De må også bebreides for å ha inngått kjøpekontrakten, der avtalt leie ble redusert fra 25000 til ca 10000 kroner pr. måned. De misligholdt kjøpekontrakten ved ikke å betale rentene på kjøpesummen til avtalt tid, og de erkjenner fortsatt å skylde ca kr 50000. Hertil kommer at deres betaling av kr 80000 til C i desember 1987 ikke kan anses foretatt med befriende virkning. Misligholdet medførte at A ble ute av stand til å betjene pantegjelden, med den følge at eiendommen ble solgt på tvangsauksjon.

Herredsretten tar feil når den har funnet at Kaarby og Skarra har krav på erstatning i motsøksmålet. Deres tap skyldes eget mislighold av kjøpekontrakten hvor B ikke var part.

Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:

1. I hovedsøksmålet:

Ola Kaarby, Øyvin Skarra og Jan Tennøe dømmes in solidum til å betale erstatning til B begrenset oppad til kr 5 mill. - kroner fem millioner.

2. I motsøksmålet:

B frifinnes.

3. I begge tilfeller:

Ola Kaarby, Øyvin Skarra og Jan Tennøe dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotpart nr. 3, Jan Tennøe, har i det vesentlige anført:

Herredsrettens vurdering av Tennøes oppdrag og handlemåte er riktig. Det er særlig anført at han forsvarlig har ivaretatt Bs interesser i forbindelse med leiekontrakten. Tross svekket forhandlingsposisjon som følge av Bs avkall på etableringstillatelsen 3 september 1983, ble det oppnådd en meget gunstig leie. Legeutstyret ble ikke overdratt, men man søkte ved punkt 3 å binde opp leietakerne i 6 år. For øvrig må Bs etterfølgende opptreden anses som en godkjennelse av leiekontrakten.

Da Kaarby og Skarra senere fragikk leiekontrakten, kunne B ha avbrutt forholdet. Han valgte imidlertid å samtykke i kjøpekontrakten, skjøtet og begjæringen om seksjonering. Det er intet grunnlag for hans anførsel om mangelfull informasjon og han hadde full anledning til å kreve ytterligere opplysninger. Consult Bygg A/S hadde utført regningsarbeid på eiendommen og det var grunn til å ta kravet alvorlig.

Det er ikke godtgjort at A var sinnsyk eller at hennes disposisjoner hadde sammenheng med psykiske lidelser. Tennøe kjente ikke til at hun var syk. Han var ikke klar over at hun unnlot å betjene pantegjelden. Inn- og utbetalinger vedrørende eiendommen ble foretatt over Bs bankkonto, som A disponerte. B mottok kontoutskrifter og var selv nærmest til å holde seg orientert om forholdet til panthaverne.

B har ikke lidt noe tap ved at eiendommen ble solgt på tvangsauksjon, idet det ikke er godtgjort at han ellers ville ha beholdt eiendommen. Han hadde tidligere samtykket i salg til lavere pris, og er etter sin livssituasjon fast knyttet til USA.

Tennøe har subsidiært påberopt foreldelse for deler av erstatningskravet og reglene om skadelidtes medvirkning.

Ankemotpart nr. 3 har nedlagt slik påstand:

(1) Pkt. 1 og 2 i herredsrettens dom av 4.5.1992 stadfestes.

(2) Jan Tennøe tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

Ankemotpart nr. 1 og 2, Ola Kaarby og Øyvin Skarra, har sluttet seg til anførslene fra Jan Tennøe og har for øvrig fremholdt at B må identifiseres med ham.

B ga avkall på praksistillatelsen fordi han måtte ha leietakere til legesenteret. Han hadde ingen pasienter der, og Kaarby og Skarra overtok ingen legepraksis. Den fastsatte leie var meget høy fordi A trengte pengene. Til gjengjeld betinget legene seg oppsigelsesrett. Legeutstyret ble ikke overtatt. De ønsket senere å overgi lokalene til B, men han ønsket å selge. De forholdt seg til Tennøe og A. Det er ikke godtgjort at legene utnyttet hennes sykdom. Etter kjøpekontrakten, som B samtykket i, var selgerne forpliktet til å sørge for pantefrafall og seksjonering innen 1 desember 1985. Selgerne misligholdt dette punkt i kjøpekontrakten, og kjøperne skulle betale 13 % årlig rente av kjøpesummen kr 920000. Det var ikke avtalt månedlig betaling og kjøperne misligholdt ikke kontrakten, selv om det var påløpt renter med om lag kr 50000 da tvangsauksjonen fant sted. Kaarby og Skarra hadde inngått bindende kjøpekontrakt, og de hadde som følge av tvangsauksjonen rett til å holde beløpet tilbake.

Tvangsauksjonssalget var mislighold av kjøpekontrakten, og i motsøksmålet kreves tapet erstattet. Kaarby og Skarra måtte kjøpe seksjonen av tvangsauksjonskjøperen for kr 1,3 mill. og de har betalt forskudd etter kjøpekontrakten med Bs, kr 100000, i alt kr 1,4 mill. Prisen etter kjøpekontrakten var kr 1020000 som omfattet legeutstyret, og de står til rest med renter ca kr 50000, i alt ca kr 1070000. Betalingen av renter, kr 80000, til C må anses foretatt med As samtykke. Misligholdet har dermed påført legene et tap på ca kr 330000, men de har valgt å avfinne seg med kr 156000 som herredsretten har tilkjent. Ankemotpart nr. 1 og 2 har nedlagt slik endelig påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. B dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten finner det klart at anken ikke kan føre frem. Man er enig med herredsretten i at det ikke foreligger noen uaktsomhet som kan gi B grunnlag for noe erstatningskrav mot Tennøe og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse herredsretten har gitt.

Tennøe er som advokat underlagt et strengt krav til aktsomhet i forhold til klienten. Lagmannsretten finner at han i forbindelse med leiekontrakten av 1 desember 1983 ivaretok Bs interesser på en forsvarlig måte. Avtalt leie var høy, og vilkåret om at leietakerne kunne overta utstyret etter 6 år bidro til å få etablert et langsiktig leieforhold, noe B ønsket. Leietakernes ensidige rett til oppsigelse og fornyelse av kontrakten var et rimelig motstykke til høy leiesum. Kontrakten lå dermed klart innenfor As fullmakt av 3 september 1983. Utstyret ble for øvrig ikke avhendet.

Lagmannsretten finner ikke godtgjort at hun var sinnsyk eller at disposisjonen var sykelig motivert. B ble orientert om kontrakten av Tennøe. Han unnlot å protestere.

Etter lagmannsrettens syn er også Bs interesser i forbindelse med kjøpekontrakten av 6 november 1985 ivaretatt på en forsvarlig måte av Tennøe. B hadde trukket As fullmakt tilbake 12 juni 1984, og bindende kontrakt kunne ikke inngås uten hans samtykke. Ved å samtykke ble han bundet. Samtykket viser etter lagmannsrettens oppfatning at han ønsket å selge til legene. Det er ikke grunnlag i saken for bebreidelser mot Tennøe for mangelfull informasjon. Det er ikke godtgjort at han hadde kunnskap om sykdom hos A. Han har heller ikke av den grunn opptrådt illojalt i forhold til B.

Lagmannsretten kan etter en total vurdering ikke se at Tennøe burde gått annerledes frem for å gjennomføre Bs opprinnelige forretningside, som gikk ut på å leie ut deler av bygget til legesenter. B samtykket senere i salg av senteret. Det forhold at kjøpekontrakten ikke ble gjennomført kan Tennøe ikke lastes for. Forsinkelsen kan under ingen omstendighet tillegges vekt i saken, i det B krever erstatning for tapt leie, ikke for tapt salgsverdi.

Bs anførsel om at Tennøe ga misvisende informasjon i forbindelse med Consult Bygg-saken kan ikke føre frem. B hadde inngått en avtale med selskapet om regningsarbeider, og det var grunn til å regne med at kravet måtte dekkes helt eller delvis. Tennøes vurdering av kravet var således realistisk. B erkjenner at Tennøe for øvrig utførte dette oppdraget på en god måte.

Lagmannsretten er, i likhet med herredsretten, kommet til at Kaarby og Skarra ikke har opptrådt illojalt i forhold til B. Det vises til herredsrettens begrunnelse som lagmannsretten i det vesentlige kan slutte seg til.

Bs anke i motsøksmålet kan heller ikke føre frem. Tvangsauksjonssalget medførte mislighold av kjøpekontrakten med Kaarby og Skarra, som måtte kjøpe seksjonen av tvangsauksjonskjøperen, Stein Eriksen. Tapet utgjør differansen mellom denne kjøpesum kr 1300000 og prisen etter kjøpekontrakten, kr 1020000, som omfattet legeutstyret. Hertil kommer ca kr 50000, som utgjør differansen mellom betalt forskudd på kjøpekontrakten kr 100000 og skyldige renter ca kr 50000. Lagmannsretten behøver ikke ta standpunkt til om betalingen av renter kr 80000 til C i desember 1987 var frigjørende, idet Kaarby og Skarra bare har påstått stadfestelse av herredsrettens dom. B har gjort gjeldende at Kaarby og Skarra som følge av misligholdte renteforpliktelser ikke kan reise krav på grunnlag av kjøpekontrakten. Lagmannsretten behøver ikke ta stilling til om det forelå mislighold, idet B ikke tidligere har gjort gjeldende noen misligholdsbeføyelse.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Herredsretten la til grunn at B hadde tapt saken i sin helhet og saksomkostninger ble tilkjent etter tvistemålsloven §172 første ledd. Herredsrettens begrunnelse er riktig når det gjelder hovedsøksmålet. I motsøksmålet er Kaarby og Skarra tilkjent et mindre beløp enn det som var påstått, slik at tvistemålsloven §174 kommer til anvendelse. Lagmannsretten finner grunn til å anvende unntaksregelen i annet ledd i bestemmelsen, idet de saksomkostninger som utelukkende gjaldt kravets størrelse har vært ubetydelige. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse blir etter dette å stadfeste.

Anken har vært forgjeves, og ankende part ilegges saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Wærenskjold har levert omkostningsoppgave kr 134 500 som omfatter utgifter kr 4500. Det er ikke reist innvendinger og omkostningene fastsettes i samsvar med oppgaven. Advokat Samuelsen har levert omkostningsoppgave med kr 216439 som omfatter utgifter kr 439. Det er innvendt at salærkravet er vesentlig for høyt. Lagmannsretten er enig i at kravet går ut over hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176, idet prosessfullmektigen hadde representert ankemotpart nr. 3 også i herredsretten. Salæret settes til kr 170000. Ankeforhandlingen varte i 5 hele og 2 halve rettsdager. Det er tatt hensyn til merarbeid som er voldt ved at ankende part har gjort saken unødig vidløftig. Saksomkostningene settes samlet til kr 170439. Slik saken ligger an, er det nødvendig å vurdere å ilegge Bs tidligere prosessfullmektig, advokat D, rettergangsbøter etter domstolloven §200. Han er gitt anledning til å uttale seg om spørsmålet.

Advokat Ds prosesskrift av 20 februar 1993, dok. 99, inneholder bl.a. følgende beskyldninger mot Tennøe:

"Advokat Tennøe brukte A som redskap for sine planer i komplottet, hvilket har utsatt A etter hennes eget utsagn for et slikt sterkt press at det har forårsaket at A ble sinnsyk våren 1986." (side 5)

"Det skal nedenfor fremlegges bevis og gjøres anførsler som beviser at naar eiendommen gikk til tvangsauksjon saa var aarsaken at det bestod et komplott mellom legene, advokat Tennøe og A som hadde det formaal aa overføre dr. Bs praksis og legesenter til legene først ved at hele legesenterets utleievirksomhet ble overført til legene og dernest ved at hele legesenteret samt dr. Bs gamle bolig skulle overføres til legene til en pris som kun dekket pantegjelden samt Consult Bygg kravet med renter.

Consultbygg kravet som antas ville gaa i advokat Tennøes lomme (ialfall ikke Consult Byggs lomme) var advokat Tennøes bonus for aa hjelpe legene. A, som var sinnsyk og et villig redskap for advokat Tennøe, ble lovet leiligheten som en bonus for aa undertegne de avtaler som advokat Tennøe sa hun skulle undertegne. Dette komplott ble gjennomført med en snedighet som er mesterlig. Dog skal det paavises at det perfekte bedrageri enda ikke er oppfunnet fordi det er umulig aa dekke alle spor naar man er uhederlig." (side 9)

"Naar rettens nektelse av aa dele felleseiet i strid med tvistemålsloven §421 annet ledd tjente advokat Tennøes og legenes interesser er dette bemerkelsesverdig og det kan reises spørsmaal om advokat Tennøe og Janne Tennøe har paavirket dommeren i saken." (side 11)

"Advokatene Stang og Tennøe har saaledes ført Dr. B bak lyset for aa faa hans undertegnelse paa en begjaering om oppdeling som har et annet innhold enn det han forutsatte. Underskriften paa begjaeringen er saaledes forskaffet "ved hjelp af en vildfarelse, paa Grund af hvilken den gives paa ... et Dokument af et andet Indhold end tilsigtet." Jfr. Straffeloven §180 om dokumentfalsk." (side 13) "Her foreligger det m.a.o. to falske takster for aa faa dr. B til aa godkjenne en pris som er i overenstemmelse med komplottetts avtaler i sameieavtalen." (side 17)

"Advokat Tennøe hadde planlagt at kjøpesummen for eiendommen skulle av legene betales til ham. Når eiendommen ble solgt paa tvangsauksjon skulle straamannen Stein Eriksen betale til ham ogsaa. Stein Eriksen forsto sviken og betalte ikke til Tennøe men til dr. B. Advokat Tennøe kunne ved hjelp av As løfte ha utbetalt Consultbygg kravet av kjøpesummen som var felleseie, men naar Stein Eriksen unnlot aa betale til ham eller betalte for tidlig saa advokat Tennøe ikke kunne ta arrest i kjøpesummen fikk ikke advokat Tennøe utbetalt sin bonus i komplottet. A fikk ikke leiligheten for forutsetningen for at hun skulle faa leiligheten eller motverdien av denne var at advokat Tennøe fikk sin bonus.

A var derfor villig til aa fortelle om undertegnelsen av betalingen av Consultbygg kravet. Hun er senere øyensynlig blitt truet med alvorlige konsekvenser hvis hun vitner mot advokat Tennøe og legene. Denne taktikk er velkjent i en verden hvor svindel hører til dagens orden. Advokat Tennøes og legenes press, falske informasjoner og trusler mot A er hovedaarsaken til at A ble sinnsyk, hvilket hun selv paastaar i sin erklaering. Dette press for aa hindre A til aa fortelle sannheten fortsettes og kan vaere hovedaarsaken til at A er naa igjen blitt alvorlig syk." (side 18)

"Det er ren falsk forklaring i herredsretten naar advokat Tennøe fremlegger brev av 9. august 1982 fra Consultbygg som bevis for den avtale som var inngaatt med Consultbygg." (side 19)

"Dette beviser at advokat Tennøes, advokat Stang og h.r.advokat Waerenskjolds paastand om at sameieavtalen som et rettslig dokument ikke fantes er ren falsk forklaring." (side 26)"

I prosesskrift av 19 desember 1993, dok. 145, side 2 uttaler adv. D:

"I Forliksklagen ble det som rettslig grunnlag prinsipalt hevdet at advokat Tennøe bevisst unnlot aa ivareta dr. Bs interesser til fordel for de saksøkte leger, bevisst gav feilaktige opplysninger som indikerer svikaktighet, grovt tilsidesatte sine plikter som advokat, at dr. B var ført bak lyset, at advokat Tennøe skaffet de saksøkte leger forretningslokaler til en pris som bare var halvparten av den virkelige verdi, at Tennøe brukte Consultbygg kravet til aa presse fram et salg av eiendommen til en urimelig lav pris, at Tennøe gav falske opplysninger og raad for at legene skulle faa eiendommen til en billig pris, at Tennøe spiller paa motpartens side, at advokat Tennøe bevisst har gitt feilaktige opplysninger om eiendomsseksjonene til takstkvinne Aud Hjorth, at dr. B ber advokat Tennøe stoppe legenes svindel, at Tennøe bevisst utnyttet til legenes fordel As sinnsykdom, at legene gav feilaktige opplysninger samt foretok utilbørlig paavirkning paa A som var sinnsyk for aa fremkalle tvangsauksjon. Subsidiaert ble det paastatt at Tennøe har begått grov uaktsomhet."

Det siste avsnitt fremtrer etter sammenhengen som referat og gjentagelse av tidligere fremsatte beskyldninger.

Som nevnt ble det under ankeforhandlingen bare prosedert på at Tennøe hadde utvist simpel uaktsomhet, og noe grunnlag for de fremsatte beskyldninger ble ikke søkt sannsynliggjort. Ut fra det saksforhold som må legges til grunn, kan det ikke ses å foreligge noe grunnlag for slike beskyldninger. Advokat D var fra behandlingen av saken i herredsretten kjent med dette.

Domstolloven §200 kommer til anvendelse for prosessfullmektiger. Advokat Ds beskyldninger må etter form og innhold sies å være utilbørlige, og det foreligger etter lagmannsrettens syn en så markert overskridelse av normen for forsvarlig og redelig opptreden at det bør ilegges straff.

Skyldkravet etter domstolloven §200 er uaktsomhet, jf Andreassen: Rettergangsstraff. Advokatforeningens småskrifter nr. 51, side 75.

Advokat D har i prosesskrift av 3 mars 1994 fremholdt at beskyldningene er basert på Bs fremstilling og konklusjoner. Man kan forstå at B var oppbrakt over at eiendommen ble solgt på tvangsauksjon uten at han som eier var underrettet. Dette kan imidlertid ikke unnskylde advokat Ds opptreden som prosessfullmektig.

Herredsretten uttalte, etter lagmannsrettens syn med rette, i sine premisser:"Retten finner grunn til spesielt å kommentere at det under saksforberedelsen i prosesskrifter ble fremsatt til dels meget grove anklager mot advokat Tennøe med anførsel om svikaktig opptreden m.v. Dette ble frafalt under hovedforhandlingen. Etter rettens vurdering har det over hodet ikke vært belegg for disse, og retten finner det beklagelig at slikt ble fremsatt i prosesskrifter og i noen tilfelle distribuert til andre enn retten." Advokat D har likevel gjentatt beskyldningene for lagmannsretten.

Under disse omstendigheter må det etter lagmannsrettens syn bebreides advokat D som uaktsomt at han fremsatte utilbørlige beskyldninger for lagmannsretten.

Etter dette er de objektive og subjektive straffbarhetsvilkår oppfylt. Straffen settes til en bot kr 15000 og den subsidiære fengselsstraff til 15 dager. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ilegge erstatningsansvar etter annet alternativ i bestemmelsen.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B 134500 - etthundreogtrettifiretusenfemhundre - kroner til Ola Kaarby og Øyvin Skarra i fellesskap og 170439 - etthundreogsyttitusenfirehundreogtrettini - kroner til Jan Tennøe innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. Advokat D ilegges en bot til statskassen stor 15000 - femtentusen - kroner, subsidiært en straff av fengsel i 15 -femten- dager, for overtredelse av domstolloven §200.