LE-1992-345

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-10-15
Publisert:	LE-1992-00345
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 90-01432 A/12 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00345 A.
Parter:	Den ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Oscar Ihlebæk). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Anne Robberstad).
Forfatter:	1. Lagdommer Jan Villum, formann 2. Kst. lagdommer Øystein Hermansen 3. Kst. lagdommer Agnar A. Nilsen jr
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §39, §47

Saken gjelder spørsmål om i hvilken utstrekning, og i hvilken form, A skal ha rett til samvær med sin datter, C, født xx.xx.1981.

I tidsrommet april 1981 til sommeren 1982 var A og B samboere i X og de fikk i denne perioden datteren sammen. Frem til oktober 1989 - da mor og datter flyttet til Oslo - hadde far hyppige samvær med datteren. I den påfølgende periode frem til og med julen 1989 ble samværet ordnet slik at C reiste med fly til X og tilbrakte gjennomsnittlig en helg i måneden sammen med faren. Etter denne tid motsatte B seg at C skulle ha samvær med faren, og disse har så vidt skjønnes siden ikke truffet hverandre utover et kortvarig møte påsken 1992 på - - flyplass i X.

Ved stevning datert 31. oktober 1990 reiste A sak mot B vedrørende felles foreldreansvar for og samværsrett til C.

Oslo byrett avsa dom den 22. oktober 1991 med slik domslutning:

1. A skal ikke ha rett til samvær med datteren C født xx.xx.81.

2. B skal alene ha foreldreansvaret for datteren C.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har i rett tid påanket byrettens dom for så vidt gjelder nektelsen av samværsrett og avgjørelsen om saksomkostninger. Han har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. A tilkjennes samværsrett i forhold til sin datter, C, født xx.xx.81, jf. barneloven §44, fjerde ledd.

2. A tilkjennes sakens omkostninger for byretten, og A og staten tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

B har tatt til gjenmæle og lagt ned slik endelig påstand:

1. A skal ha samvær med C 2 ganger i året i forbindelse med at hun besøker Nordmøre. Samværene, inntil 6 timer hver gang, skal skje i nærvær av en person som B utpeker.

Sted for samværet avtales mellom B og tilsynspersonen. Første samvær finner sted julen 1993.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 5. og 6. oktober 1993. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble videre avgitt forklaring fra 6 vitner og 2 sakkyndige. Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Psykologene Eli Myking og Fritz Johannessen har som sakkyndige for lagmannsretten uttalt seg om samværsspørsmålet. Eli Myking var også oppnevnt som en av to sakkyndige for byretten. De sakkyndige avga felles skriftlig erklæring den 28. august 1993 og supplerte erklæringen med muntlige uttalelser etter bevisførselen.

Konklusjonen til begge de sakkyndige er nå - i motsetning til hva tilfellet var for byretten - at det bør etableres en samværsordning. Under særlig hensyntagen til morens følelsesmessige situasjon og Cs sterke ønske om samvær med faren, har de sakkyndige utformet et forslag om samvær på farens hjemsted 4 ganger pr. år, gjerne av flere dagers varighet, inntil hun fyller 16 år og kan bestemme samværene selv. De sakkyndige mener at samværene bør skje under tilsyn.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det rettslige utgangspunkt er at det er barnets beste det skal søkes frem til og at dette hensynet tilsier kontakt med begge biologiske foreldre. Det er bare der det er tvingende nødvendig at det skal fastsettes begrensninger.

Det erkjennes at det var problemer mellom han og B i den periode partene bodde sammen. Han har imidlertid hatt og ønsker fortsatt å ha et nært forhold til sin datter, C selv, som nå er over 12 år og derfor skal høres etter barneloven, ønsker sterkt samvær med sin far. Dette kommer klart til uttrykk blant annet i brevet fra C til faren datert 16. september 1992 og erklæringen/forklaringene til de sakkyndige. Det er etter As mening helt andre beveggrunner enn hensynet til Cs beste, som har gjort at B frem til det siste har gått i mot enhver form for samvær.

Det bestrides fortsatt på det sterkeste at far på noen som helst måte har forbrudt seg seksuelt mot C og han ønsker at lagmannsretten slår dette fast i sin dom. Ved vurderingen av bevisene må retten legge vesentlig vekt på at anmeldelsen om seksuelle overgrep ble henlagt, uten at politiet en gang fant grunn til å avhøre A. Han mener seg utsatt for en sammensvergelse fra B og D. Sistnevnte som er mor til As andre datter E på 4 år, har gjennom lengere tid forsøkt å hindre samvær i dette forholdet.

Det erkjennes at A har øvet vold mot D da de var samboere, men han har aldri vært voldsom mot B eller noen av sine to barn.

Sosionom Odd Garli er den eneste fagperson som har hatt anledning til å vurdere As farskvaliteter. Med bakgrunn i 17 samvær mellom A og datteren E som han har overværet, har Garli i sin vitneforklaring gitt faren glimrende skussmål.

A har vanskelig for å forstå at han ikke skal ha rett til "vanlig samvær" slik dette følger av barneloven §44, fjerde ledd. Imidlertid erkjenner han at de geografiske avstandene partene i mellom, nok kan begrunne mindre hyppige samvær enn det som følger av denne bestemmelsen.

Hva angår spørsmålet om tilsyn under samværene, anføres at det ikke er fremkommet noe i retten som kan begrunne en slik begrensning av hensyn til C. Det aksepteres imidlertid at tilsyn i en begrenset periode kan være aktuelt ut fra hensynet til morens følelsesmessige situasjon.

Ankemotparten, B, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

B aksepterer at C har behov for og bør ha et visst samvær med sin far. Det er imidlertid helt nødvendig at samværene foregår under tilsyn. Det er flere og hver for seg tilstrekkelige grunner for et slikt krav.

Det første grunnlag er mistanken om at A kan ha foregrepet seg seksuelt overfor C. Riktignok er det bare et direkte utsagn fra Cs side som indikerer overgrep. Men hvis utsagnet sammenholdes bl.a. med en del indirekte utsagn avgitt av C overfor moren, datterens spesielle seksuelle atferd i perioden 1989/1990, samt resultatet av de medisinske undersøkelser og inngrep på Aker sykehus, vil momentene til sammen underbygge at det er sannsynlig at hun er blitt utsatt for overgrep fra farens side.

Retten behøver imidlertid ikke ta stilling til om det faktisk har forekommet seksuelle overgrep, men kan i samsvar med de sakkyndiges vurdering legge til grunn at det foreligger en rimelig mistanke mot faren. Det vil, mener moren, være helt uforsvarlig å se bort fra mistanken. Det vises i denne forbindelse til flere høyesterettsavgjørelser i saker om midlertidig samværsordning og avgjørelsen i Rt-1989-320 flg., der Høyesterett i en sak om daglig omsorg uttalte at det overhodet ikke kan tas noe risiko når det er tale om et slikt forhold. Tilsvarende syn må også legges til grunn i en sak som den foreliggende.

Et annet selvstendig grunnlag for å gjøre samværene betinget av tilsyn er den fysiske volden A har utøvet mot B og sin senere samboer D, og som C dels har vært vitne til. Denne voldsutøvelsen kan være en forklaring på Cs senere pyskiske problemer. A er i straffesak fradømt sin stilling som politimann på grunn av vold mot D.

Retten må legge til grunn morens opplysning om at C synes 4 samvær hos faren på Nordmøre er for mye. C er i motsetning til sin halvsøster E et skjørt barn som har hatt store pyskiske problemer. Den tryggheten som i dag er bygget opp omkring henne kan lett rives ned og derfor er det behov for en fleksibel samværsordning.

Det er helt avgjørende at mor kan ha tillitt til den person som skal ha tilsyn med samværene på farens bosted på Nordmøre. Derfor er det nødvendig at B må få godkjenne vedkommende tilsynsperson. Manglende trygghet i denne sammenheng kan påvirke mors omsorgsevne overfor C og sitt nyfødte barn. Samvær i Oslo er intet problem, idet hennes nåværende samboer eller en annen bekjent kan ha tilsynet. Retten har ikke grunnlag for å mene noe om hvordan samværsordningen bør utvikle seg videre i fremtiden og bør derfor ikke tidsbegrense tilsynet.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Saken står i dag i en annen stilling enn for byretten. B har nå det syn at det er til Cs beste at hun har noe samvær med sin far. De for lagmannsretten oppnevnte sakkyndige tilrår også samvær. Tvistespørsmålene går på antall samvær og hvorvidt samværene skal foregå under tilsyn.

Retten legger innledningsvis til grunn at C i dag har et sterkt ønske om samvær med sin far. Denne forståelsen har også de sakkyndige fått gjennom samtale med jenta. B har riktignok under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at C er mer ambivalent på dette punkt, først og fremst hva antall samvær angår. Retten finner imidlertid for sin del ikke at utsagnene C så vidt skjønnes skal ha kommet med til en venninne, naturlig kan forstås som en motvilje mot de sakkyndiges forslag om 4 samvær i året.

Spørsmålet om A har misbrukt datteren seksuelt har vært viet betydelig oppmerksomhet under ankeforhandlingen for lagmannsretten, blant annet fordi Cs alvorlige pyskiske problemer med behov for ro og stabilitet har avtatt vesentlig. Det går frem av byrettens dom - og kom også frem under ankeforhandlingen - at det var det sistnevnte forhold byretten i særlig grad vektla i forbindelse med sin avgjørelse, uavhengig av den bakenforliggende årsakssammenheng. I dagens situasjon er det således først og fremst risikoen for at seksuelle overgrep fra farens side har funnet sted og vil kunne gjenta seg i fremtiden, som kan begrunne begrensninger i samværsretten.

Utgangspunktet for mistanken mot faren er et utsagn fra C om en oral seksuell handling, som ble ytret mens partene bodde i X. Moren trodde ikke da på utsagnet og fant derfor ikke på dette tidspunkt grunn til å motsette seg videre samvær. C har så vidt retten forstår senere ikke bekreftet utsagnet, men har konsekvent nektet - bl.a. under et dommeravhør foretatt i 1991 - for at noe slikt hadde skjedd sammen med faren.

Spesialpsykolog Helen Christie fra Nic Waals institutt forklarte for lagmannsretten at instituttet - ut fra sin kontakt med C - ikke kunne bekrefte seksuelle overgrep. Instituttet mente at C var blitt utsatt for noe skremmende, uten at det kunne slås fast hva slags hendelse det var tale om. Underlivsundersøkelser og inngrep foretatt på Aker sykehus i 1990 tyder på at overgrep kan ha funnet sted.

Av øvrige indikasjoner om overgrep som lagmannsretten har å bygge sin vurdering på nevnes, at C skal ha hatt en noe uvanlig seksuell adferd forut for og etter flyttingen til Oslo, og at hun skal ha hatt blodflekker i trusen etter samvær med far på 80-tallet. I følge moren skal C ha kommet med nye tvetydige uttalelser like forut for ankeforhandlingen i lagmannsretten, som moren har tolket som antydninger om overgrep fra farens side.

De sakkyndige for lagmannsretten har ikke funnet å kunne komme med noen klar konklusjon på dette punkt. I sin skriftlige erklæring heter det at de ikke vil "se bort fra at det kan foreligge en risiko, selv om man ikke kan angi hvor stor risikoen er". Under ankeforhandlingen ble det fra de sakkyndiges side brukt ordene "rimelig mistanke" mot faren.

Etter lagmannsrettens syn knytter det seg meget stor usikkerhet til spørsmålet om hvorvidt overgrep fra farens side noen gang har funnet sted. Det ligger imidlertid nærmest i sakens natur, at slike overgrep ikke kan utelukkes. Den svake mistanken som etter omstendighetene nødvendigvis fortsatt må hefte ved A - og som han vanskelig helt kan renvaske seg for - er dog etter rettens syn ikke av en karakter som isolert kan begrunne begrensninger i samværsretten.

Større grunn er det til å tro at Cs psykiske problemer har hatt sammenheng med traumatiserende opplevelser av farens voldsutøvelse mot D, som det er på det rene har funnet sted. Hvorvidt og i hvilken utstrekning C også har vært vitne til fysiske overgrep mot moren, finner retten det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Det første forhold sammenholdt med det faktum at C så og si ikke har hatt kontakt med faren på over 3 år tilsier under enhver omstendighet at den samværsrett som i første omgang bør tilkjennes er kontrollert og begrenset. Spesielt er det viktig at C får noe tid til på nytt å lære sin far å kjenne, slik at senere ukontrollert samvær kan skje uten frykt fra hennes side.

For ordens skyld føyes til at retten ikke har holdepunkter for å anta at far har øvet vold mot datteren eller vil gjøre det i fremtiden. Noe slikt har heller ikke vært gjort gjeldende.

Retten er etter dette blitt stående ved at samværsretten bør fastsettes i 3 perioder. Det første året bør samværene begrenses til 4 i antall av 3 dagers varighet, hvorav 2 av samværene skal finne sted på farens hjemsted og 2 skal finne sted på morens hjemsted. I denne første periode bør samværene skje med nærvær av en tilsynsperson. Videre skal det ikke være overnattingssamvær.

I forbindelse med samværene på farens hjemsted utpekes tilsynspersonen av det stedlige sosialkontor, som retten forutsetter er villig til dette. Retten legger videre til grunn at denne ordning også i tilstrekkelig grad vil kunne tilfredstille morens behov for trygghet og ikke utsette henne for følelsesmessige belastninger som vil gå ut over hennes alminnelige omsorgsevne.

Dersom ikke moren kan godkjenne vedkommende, eller sosialkontoret mot formodning ikke finner å kunne medvirke til en slik ordning, kan retten ikke se noen annen praktisk løsning enn at tilsynspersonen utpekes av far selv. Det bemerkes at moren under ankeforhandlingen opplyste at hun selv ikke kjenner andre mulige tilsynspersoner ved farens hjemsted enn søster og svoger til D. Å velge en av disse som tilsynsperson ser lagmannsretten som uaktuelt. Mor utpeker selv tilsynspersonen under samværene i Oslo, som ikke bør være av under 6 timers varighet pr. dag. Eventuelle utgifter forbundet med tilsynet dekkes av henholdsvis A og B, avhengig av om samværene finner sted på fars eller mors bosted.

Etter denne overgangsperioden skulle det ikke lengere være behov for en tilsynsordning verken av hensyn til C eller moren, slik at denne kan falle bort. I dette påfølgende år finner retten det likevel best at det ikke fastsettes endringer vedrørende antall samvær eller sted for samværene. At tilsyn faller bort er imidlertid selvsagt ikke til hinder for at partene selv finner grunn til å holde fast ved en tilsynsordning på grunn av en fortsatt frykt hos moren.

Fra og med det tredje året og fremover skal samværet så endres til vanlig samvær, med et omfang som fastsatt i barneloven §44, fjerde ledd. Retten er imidlertid innforstått med at de geografiske avstander partene imellom kan tilsi en mer praktisk ordning. På dette tidspunkt bør imidlertid partene selv mest hensiktsmessig kunne tilpasse samværsordningen partenes bosteder og forholdene forøvrig. Det vises ellers her til den adgang partene har til å reise endringssak for domstolene etter barneloven §47, tredje ledd, jf §39, annet ledd.

Innenfor de tre periodene forutsetter retten at partene selv kan enes om det nærmere tidspunkt for når samværene skal finne sted.

Anken har delvis ført frem. Begge parter har fått innvilget fri sakførsel for lagmannsretten. I medhold av tvistemålsloven §180, annet ledd, jf §174, første ledd, finner lagmannsretten at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger, verken for byrett eller lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. A skal ha rett til slik samvær med datteren C, født xx.xx.1981:

a) I perioden 1. januar 1994 til 31. desember 1994 fastsettes rett til 4 samvær av 3 dagers varighet og hvorav minst 2 skal være på As hjemsted. Samværene skal skje uten overnatting og ellers foregå med en tilsynsperson tilstede. Under samvær på farens hjemsted utpekes vedkommende av det der stedlige sosialkontor, eventuelt av faren selv. Samvær på morens hjemsted skal daglig være av 6 timers varighet og skje med en av mor utpekt tredjeperson til stede. Utgiftene forbundet med tilsynspersonens oppnevnelse og virksomhet dekkes av den part hvor samværet finner sted.

b) I perioden 1. januar 1995 til 31. desember 1995 endres samværsordningen slik at bestemmelsen om tilsyn faller bort.

c) Fra 1. januar 1996 og fremover skal det være vanlig samværsrett med omfang som fastsatt i barneloven §44, fjerde ledd.

2.

a) Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

b) Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.