LE-1992-384

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-10-14
Publisert:	LE-1992-00384
Stikkord:	Morarente, Morarenteloven
Sammendrag:
Saksgang:	- Asker og Bærum herredsrett Nr. A-1795/91 Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00384 A. Anket til Høyesterett - Anken nektet fremmet til Høyesterett for så vidt gjelder kravet etter den prinsipale påstand p.3 og p.2 så langt det berøres av dette. Anken forøvrig henvises til Hr: HR-1993-00553K . HR-1995-00052 B: Herredsrettens og lagmannsrettens dommer oppheves så langt de omfattes av anken til Hr, og saken avvises fra domstolene.
Parter:	Ankende part: Langfeldts Rederi A/S. (Prosessfullmektig: Advokat Geir Even Asplin, Oslo). Motpart: Liv Bugge. (Prosessfullmektig: Advokat Per Racin Fosmark, Oslo).
Forfatter:	1. Lagmann Rakel Surlien, formann. 2. Lagdommer Hjalmar Austbø. 3. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade
Lovhenvisninger:	Forsinkelsesrenteloven (1976), Tvistemålsloven (1915) §146, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Telefonavlyttingsloven (1976)

Dom:

Saken gjelder krav om rentes rente av aksjonærs misligholdte forpliktelse til å betale et innløsningskrav etter deltakerandel i henhold til en joint-venture-avtale.

Hovedkravet fra Langfeldts Rederi A/S mot Liv Bugge, i uskiftet bo etter Bjørn Bahr Bugge, ble rettskraftig avgjort ved Agder lagmannsretts dom av 18. januar 1988, jfr. Høyesteretts kjennelse av 30. juni 1988. Lagmannsrettens domsslutning lyder:

I. Liv Bugge dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale Langfeldts Rederi A/S:

1. USD 262517.50 med 15 % rente fra 01. januar 84 til 01. februar 86 og deretter 18 % rente til betaling skjer.

2. a. kr 125000,- b. kr 3302322,50 c. kr 194995,- tilsammen kr 3622317,50 med 15 % rente fra 01. januar 84 til 01. februar 86 og deretter 18 % rente til betaling skjer.

II. I saksomkostninger for byretten betaler Liv Bugge innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom:

1. kr 61727,- til Langfeldts Rederi A/S

2. kr 48430,- til J.L. Nerlien A/S.

III. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Liv Bugge innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom:

1. kr 207723,- til Langfeldts Rederi A/S

2. kr 149940,- til J.L. Nerlien A/S.

Liv Bugge innbetalte 28. september 1988 1 million kroner og 14. desember 1988 2,5 millioner kroner. Det oppsto deretter tvist om renter eller hovedstol skulle dekkes først, og om rederiets krav på rentes rente. Liv Bugge innbetalte videre 24.5.1989 kr 6660029,97. Hun motsatte seg kravet om rentes rente.

Langfeldts Rederi A/S (senere kalt rederiet) tok 2. mars 1990 ut stevning mot Liv Bugge med krav på kr 2826942,30 som i det vesentlige omfattet rentes rente. Asker og Bærum herredsrett avsa 26. august 1991 dom med slik slutning:

I. Liv Bugge dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale Langfeldts Rederi A/S:

1. 18 -atten- % rente p.a. av kr 613867,90 -kroner sekshundreogtrettentusenåttehundreogsekstisyv 90/100- fra 14. desember 1988 til betaling skjer.

2. kr 44000,- -kroner førtifiretusen- med 18 -atten- % rente p.a. fra 14. desember 1988 til betaling skjer.

3. kr 23177,- -kroner tjuetretusenetthundreogsyvogsytti- med 18 -atten- % rente p.a. fra 1. april 1990 til betaling skjer.

II. Liv Bugge og Langfeldts Rederi bærer sine egne saksomkostninger.

Rederiet har i rett tid påanket dommen. Liv Bugge har tatt til motmæle og har motanket. Ankeforhandling ble holdt 15. og 16. september 1992. Administrerende direktør Tor Johansen, med fullmakt fra styret i rederiet, og Liv Bugge avga partsforklaringer. Det ble ført ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Rederiet har nedlagt slik endelig påstand:

I Liv Bugge frifinnes for så vidt angår herredsrettens domsslutning I nr. 1.

II Prinsipalt:

1. Liv Bugge dømmes til innen 2 -to- uker å betale til Langfeldts Rederi A/S kr 3246040,-, med tillegg av 18 % rente p.a. årlig akkumulert fra 1. januar 92 til betaling skjer.

2. Liv Bugge dømmes til innen 2 -to- uker å erstatte Langfeldts Rederi A/S' saksomkostninger for herredsretten (med tillegg av 18 % rente, årlig akkumulert pr. 31. desember til betaling skjer) og lagmannsretten.

Subsidiært:

1. Liv Bugge dømmes til innen 2 -to- uker å betale til Langfeldts Rederi A/S kr 688103,-, med tillegg av 18 % rente p.a. fra 24.5.89 til betaling skjer.

2. Liv Bugge dømmes til innen 2 -to- uker å erstatte Langfeldts Rederi A/S' saksomkostninger for herredsretten (med tillegg av 18 % rente p.a. til betaling skjer) og lagmannsretten.

Liv Bugge har nedlagt slik endelig påstand:

1. Liv Bugge frifinnes, herunder for I pkt. 1 i herredsrettens domsslutning.

2. Liv Bugge tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Partene er etter påstandene enige om at Liv Bugge må frifinnes for herredsrettens domsslutning I punkt 1 og om at domsslutningens punkt I 2 er erkjent og at punkt 3 er oppfylt. Motanken er således frafalt. Etter dette dreier saken seg alene om rederiets krav om rentes rente. Dersom rederiet får medhold, er partene videre enige om at beløpene er korrekt beregnet med virkning fra 1. januar 1984, jfr. Agder lagmannsretts dom, både under den prinsipale og subsidiære påstand.

Saksforholdet fremgår av Agder lagmannsretts og herredsrettens ovennevnte dommer. Lagmannsretten viser til den faktiske beskrivelse som der er gjengitt og som ikke er bestridt i nærværende sak.

Langfeldts Rederi A/S har i det vesentlige anført:

Partene er enige om at lagmannsrettens dom av 8. januar 1988 ikke behandler spørsmålet om rentes rente. At uttrykket "p.a." er utelatt i dommen, men tatt med i den underliggende byrettsdom, kan heller ikke tillegges betydning. De er videre enige om at det ikke foreligger noen avtale mellom partene om spørsmålet.

Rederiet anfører at Asker og Bærum herredsretts rettsanvendelse og bevisbedømmelse er uriktig, når den har kommet til at det ikke er hjemmel for å pålegge misligholderen rentes rente.

Til støtte for den prinsipale påstand gjøres prinsipalt gjeldende at det er tilstrekkelig hjemmel i morarenteloven sammenholdt med dens motiver og rettspraksis. Ved vurderingen av hjemmelsspørsmålet må det sees hen til at det er en glidende overgang til avtalelignende forhold. Det er intet til hinder for at avtale om rentes rente inngås.

Man står her overfor forsettlig mislighold av en betalingsforpliktelse. Bjørn Bahr Bugge brøt kontrakten med rederiet, til tross for at han visste at han var forpliktet. Dette utløste et kapitalinnløsningskrav med forfall 1. januar 1984. Det gikk svært lang tid fra kravet ble misligholdt til betaling fant sted. Liv Bugge trådte inn som suksessor i forholdet mellom ektefellen Bjørn Bahr Bugge og rederiet. Bugge var profesjonell investor og opererte sammen med sin bror Niels A.B. Bugge. Virkningen av misligholdet er blitt stor for rederiet, som er blitt påført en betydelig og ufrivillig kreditt. Det gir liten mening å inntolke en annen kapitalisering for morarenten enn ved andre utlånsformer, hvor kapitalisering skjer hvert år. I kassakredittforhold skjer det hvert kvartal. Likeledes er årlig kapitalisering for innskudd i bank en selvfølge. Ved langvarig betalingsvegring og rettssaker over flere år vil en flat rente på 18 % gi misligholderen en stor rentefordel, jfr. de fremlagte beregninger. Debitor tjener således på å forhale saken.

Da morarenteloven ble vedtatt, bygget man på to hensyn. For det første skulle loven sikre at kreditor ikke lider tap ved at debitor tiltvinger seg kreditt (reparasjonshensynet). For det annet skulle renten sikre at debitor får et ekstra betalingspress på seg for å oppfylle i tide (prevensjonshensynet). I en tid med knapphet på likviditet vil kreditor ikke få dekket sitt tap fullt ut dersom rentes rente ikke tilstås. Både loven formål og sterke reelle hensyn tilsier dette.

Morarenteloven inneholder en normaltapsregel, hvor renten bevisst ble satt høyere enn normalavkastningsrenten for de to områder forretnings- og forbrukerforhold. Dette kan ikke tas til inntekt for at rentes rente er utelukket. Lovgiver har ikke overveiet det forhold at renten ikke bare bestemmes av satsen, men hvor ofte den kapitaliseres. Lovmotivene er tause på dette punkt. Motivene utelukker heller ikke rentes rente. Tvert imot gis det flere steder indikasjon på at kapitalisering vil kunne skje. Det vises blant annet til NOU 1974:54 "Renter ved forsinket betaling m.v." side 59 hvor man bygger på den kortsiktige utlånsrente og på at kreditor snarere lider et kontraheringstap enn et investeringstap. Videre fremgår på side 63 at utvalget ikke foreslo en regel om rente av morarente, samtidig som det åpnes for at rentes rente kan beregnes.

Lovens oppbygging med en egen erstatningsregel i §3 tredje ledd tilsier også at det har vært meningen at kreditor skulle få dekket sitt tap fullt ut, selv om denne særregelen ikke påberopes som selvstendig grunnlag i nærværende sak.

Et dansk lovutvalg har for øvrig nå foreslått en egen lovbestemmelse om rentes rente ved mislighold.

Rettspraksis forut for loven har i varierende grad tilstått rentes rente. Der det er tilstått, sees det ikke å ha vært noe tvistepunkt av betydning. I senere underrettspraksis har man i flere tilfeller tilstått rentes rente ut fra mer erstatningsrettslige vurderinger. I Høyesterett har man også eksempler på dette, jfr. Rt-1984-476 og Rt-1985-257 samt Rt-1990-1226. På grunn av det særlig høye avkastningskrav i shipping vil rederiet ikke få dekket sitt tap med mindre rentes rente tilstås.

Rederiet viser også til en dom av House of Lords fra 1989, hvor en bank ble gitt rett til å kapitalisere renten selv om intet var avtalt.

Høyesteretts dom av 15.5.1992 er ikke relevant, idet den gjelder avtaletolkning. En annen sak står for Høyesterett og er mer parallell, jf Eidsivating lagmannsretts dom av 17. desember 1990.

I teorien har det vært antatt at det ikke kan kreves rentes rente i et tilfelle som dette. Imidlertid har Trygve Bergsåker i Pengekravsrett 1992 drøftet spørsmålet grundig og kommet til at det bør være grunnlag for kapitalisering, jfr. side 66-67.

Som subsidiært grunnlag under den prinsipale påstand anføres at det i shippingforhold er sedvane for rentes rente i alle gjeldsforhold. Som opplyst av vitnet direktør Pedersen i Finanshuset A/S foretas det automatisk kapitalisering av skyldige beløp kvartalsvis ved shippinginvesteringer, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av avtalene. Videre er avkastningskravet på grunn av stor risiko særlig høyt i shipping og kan variere fra 20 til 70 prosent. Aktørene i dette markedet er klar over dette forhold. Som suksessor hadde Liv Bugge plikt til å sette seg inn i sedvaner på området og i alle tilfelle er hun bundet av sine rådgiveres kunnskap. Det kan således ikke være en overraskelse at det kreves rentesrente. Rederiet tok det i forbindelse med rettssaken som gitt at dommene innebar at rentes rente påløp. Dette er forklaringen på at spørsmålet ikke ble reist under behandlingen av hovedkravet.

For den subsidiære påstand gjelder langt på vei de samme anførsler som nevnt ovenfor. I tillegg kommer at man etter en rettskraftig dom står overfor et selvstendig mislighold i forhold til dommen. Dette innebærer at det må kunne foretas en kapitalisering pr. oppfyllelsesfristens utløp idet man får en ny hovedstol. Domstolene har plikt til å fastsette oppfyllelsesfrist.

Liv Bugge har i det vesentlige anført:

Innledningsvis fremheves at Liv Bugge etter sin ektefelles død har hatt store økonomiske problemer. Rederiet har vært klar over dette. Videre har forholdet til svogeren Niels A.B. Bugge vært problematisk. Sistnevnte har med samme andel bare betalt ca 9,7 millioner kroner i forbindelse med prosjektet, ettersom han var i stand til å inngå forlik. Liv Bugge har så langt betalt ca 10,1 millioner kroner. Rederiet har således mottatt langt mer fra henne enn etter det forlik rederiet i sin tid var innstilt på å gå med på. Ytterligere krav om rentes rente er urimelig overfor Liv Bugge, også tatt i betraktning at hun ikke er profesjonell investor.

Herredsrettens dom er korrekt. Bugges anførsler kan oppsummeres slik:

Krav om rentes rente må på samme måte som flat rente ha særskilt hjemmel. Det er en entydig rettsoppfatning at morarenteloven ikke gir slik hjemmel. De uttalelser i forarbeidene som rederiet påberoper henfører seg for det meste til drøftelsen om rentenivået, og det er således en selvfølge at den effektive rente berøres. Men dette indikerer ikke at det har vært innebygget en formodning om rentes rente. Tvert imot fremgår det uttrykkelig av NOUen (l.c.) side 63 at det ikke ble foreslått slik hjemmel. Morarenten ble fastsatt på et så høyt nivå at det i denne er innebygget en rentes rente-effekt.

Nyere rettspraksis trekker klart i samme retning. Høyesteretts dom av 15.5.1992 viser skepsis overfor en generell adgang til å beregne rentes rente. Det vises også til Eidsivating lagmannsretts dom av 14. desember 1990, hvor rentes rente ikke ble tilkjent. Denne saken er parallell og står for Høyesterett. Annen underrettspraksis er lite relevant. Det samme gjelder avgjørelsene i skjønnssaker som utgår fra ekspropriasjonsretten og står i en særstilling.

Det har videre vært en entydig oppfatning i teorien at morarenteloven ikke hjemler rentes rente. At Bergsåker mener noe annet, er ikke avgjørende. Også han skriver l.c. side 54 at spørsmålet om omvurdering bør skje gjennom ny lovgivning. Det danske lovforslaget er videre nettopp en konsekvens av det syn at det må foreligge særskilt hjemmel for å beregne rentes rente.

I tillegg kommer en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 15. februar 1985, hvor det antas at morarenteloven ikke gir selvstendig hjemmel "for så vidt" og vises til eventuell sedvane for vedkommende skyldforhold.

Kapitalisering av morarenter reiser kompliserte spørsmål og kan få utilsiktede virkninger. Spørsmålet er ikke egnet for domstolskapt rett. Det forhold at den effektive rente synker ettersom tiden går, hvis renten ikke blir kapitalisert, kan ikke tillegges noen avgjørende vekt. Det vises til Høyesteretts dom av 15.5.1992. I alle fall er det riktigst å se på gjennomsnittsrenten, som i dette tilfellet vil være på 13-14 prosent over en 5-årsperiode. Det er således ingen tungtveiende reelle hensyn for å fortolke morarenteloven utvidende. I denne forbindelse bemerkes også at loven §3 tredje ledd er en snever unntaksregel. Rederiet har for øvrig ikke dokumentert at det er pådratt økonomisk tap ut over hva flat rente på 18 % gir.

Når det gjelder rederiets subsidiære grunnlag - sedvane - kan dette ikke føre frem. Det er et vilkår at en eventuell sedvane er klar, entydig og har blitt fulgt en tid innenfor det aktuelle område. Det vises til Eckhoff: Rettskildelære 1987 222 flg. Rederiet har bevisbyrden og kan ikke sees å ha dokumentert at så er tilfelle. Man står overfor en selskapsdeltaker som har fått sin andel krevet innløst på grunn av mislighold. At det er vanlig med kapitalisering i shipping, er ikke tilstrekkelig i dette tilfellet. Det samme gjelder den selvfølge at man i forbindelse med lønnsomhetsvurderinger bygger inn en kapitalisering. Innbetaling av KS-andeler er heller ikke et parallellt tilfelle. Spørsmålet om renteberegning av innløsningskrav sees ikke berørt i selskapsrettslig teori.

Heller ikke rederiets subsidiære påstand kan føre frem. Herredsrettens begrunnelse på dette punkt tiltres. Når det ikke er hjemmel for å kapitalisere det misligholdte beløp, kan det heller ikke være det i forbindelse med en domsslutning. Retten er etter tvistemålsloven §146 forpliktet til å angi forfallstidspunktet, men denne regel er uten betydning for renteberegningen. Det foreligger heller ikke dommer, advokatpraksis eller teori som tilsier et slikt resultat.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Lagmannsretten viser til at partene er enige om at hovedkravet inklusive en flat rente på 18 prosent i sin helhet er oppgjort og at saken nå utelukkende dreier seg om det i dette tilfelle, hvor intet er avtalt, er rettslig grunnlag for å kreve rentes rente. Påstandsbeløpene er heller ikke omstridt.

I Agder lagmannsretts dom av 18. januar 1988 er det utførlig gjort rede for det underliggende forhold. Liv Bugge, i uskiftet bo etter ektefellen Bjørn Bahr Bugge, ble dømt til å betale rederiet et pådratt og misligholdt innløsningskrav på ca kr 5324350,- pluss renter med virkning fra 1. januar 1984. Kravet knyttet seg til et shippingprosjekt i Italia, som påførte Langfeldts Rederi stort tap. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at Liv Bugge er å betrakte som suksessor både for hovedkravet og rentes rente-kravet. Heller ikke i forhold til spørsmålet om sedvane, jfr. nedenfor, kan lagmannsretten se at dette spørsmål stiller seg annerledes. I likhet med partene legger lagmannsretten videre til grunn at Agder lagmannsretts dom ikke løser rentes rente-spørsmålet, idet dette ikke ble reist av rederiet før det viste seg at Liv Bugge ikke overholdt oppfyllelsesfristen i dommen.

Rederiets prinsipale påstand er prinsipalt begrunnet med at lov om renter ved forsinket betaling m.m. av 17. desember 1976 nr. 99 (morarenteloven) gir hjemmel for å kreve kapitalisering av renter av et misligholdt krav. Lagmannsretten kan ikke se at så er tilfelle og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens dom og Liv Bugges anførsler gjengitt ovenfor.

Det generelle utgangspunkt er at rentes rente - i likhet med flat rente - må ha særskilt hjemmel, jfr. Kai Krüger: Pengekrav 1984 218 og 387. Et slikt krav har heller ikke støtte i loven forarbeider. Rentenivået er fastsatt både under hensyn til reparasjons- og prevensjonssynspunktet. Lovkonsipistene var klar over at den effektive rente ville kunne bli lavere, hensyn også tatt til at rentes rente ved uttrykkelig utsagn ikke ble lovhjemlet. Rettspraksis er riktignok ikke helt entydig, men det finnes intet prejudikat som bygger på at morarenteloven kan fortolkes slik at den gir hjemmel, jfr. for så vidt Eidsivating lagmannsretts dom av 17. desember 1990, som nå står for Høyesterett.

Domstolspraksis i skjønnssaker er etter lagmannsrettens oppfatning ikke egnet som prejudikater i misligholdstilfellene, jfr. Høyesteretts bemerkning om dette i dommen av 16.5.1992.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger reelle hensyn av tilstrekkelig tyngde for utvidende fortolkning på generelt grunnlag eller i dette konkrete tilfellet. Det viktigste moment er at det har gått uforholdsmessig lang tid fra kravet forfalt 1. januar 1984 til siste del av oppgjøret fant sted 25.5.1989. Dette har medført at den effektive renten har vært synkende, slik at det for så vidt kan sies at debitor får en gunstigere kreditt jo lengre tid som går. I følge fremlagt tabell vil den effektive renten i år 6 (ved utgangen av 1989) være nede i 7,87 prosent. Gjennomsnittlig effektiv rente vil imidlertid være på 12,35 prosent. Høyesterett har i dommen av 16.5.1992 ikke tillagt dette moment stor vekt, blant annet under henvisning til gjennomsnittsrenten. Forholdet stiller seg ikke vesentlig annerledes i nærværende sak.

Lagmannsretten finner ikke at rederiet har dokumentert at det som følge av misligholdet har hatt et større tap enn 18 prosent flat rente. At avkastningskravet i shipping normalt ligger høyere enn 18 %, er under enhver omstendighet ikke et tilstrekkelig moment. Rederiet har ikke påberopt seg bestemmelsen i morarenteloven §3 tredje ledd eller krevet rentes rente-tap erstattet på alminnelig erstatningsrettslig grunnlag.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at morarenteloven ikke hjemler rentes rente i dette tilfellet. Spørsmålet om å tilstå rentes rente generelt er for øvrig etter lagmannsrettens syn et lovgivningspolitisk spørsmål.

Rederiet har som subsidiært grunnlag for sin prinsipale påstand anført at det foreligger sedvane for rentes rente innen shipping. Det tok således for gitt at domstolene kjente til denne sedvane, slik at det ikke var nødvendig å ta spørsmålet opp under behandlingen av hovedkravet. Rederiet har ført ett vitne som har gjort rede for at alle investeringer som blir avtalt i shipping følges opp med krav om rentes rente ved for sen betaling. Dette gjelder blant annet innbetaling av kommandittistandeler, hvor det avtales en p.a.-rente, men som kapitaliseres kvartalsvis uten at dette fremgår av avtalen. Det er også påpekt at kapitalisering er en selvfølge ved lønnsomhetsvurderinger. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette ikke tilstrekkelig som bevis for at en slik sedvane eksisterer utenfor avtaletilfellene. Under enhver omstendighet kan det ikke sees at den påberopte sedvane gjelder for et ikke-rentebærende innløsningskrav som blir misligholdt. Dersom så hadde vært tilfelle, hadde det vært naturlig at sedvanen var nedfelt i rettspraksis eller omtalt i teori, fagblad eller liknende. Noen slik dokumentasjon er ikke fremlagt. Anførselen her om sedvane som grunnlag for rentes rente-krav kan således ikke føre frem.

I sin subsidiære påstand har rederiet krevet at renten skal kapitaliseres frem til 24.5.1989. Deretter påløper 18 prosent rente frem til betaling skjer. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at dette krav også dreier seg om rentes rente i forbindelse med morarente. At det i dommen settes en ny oppfyllelsesfrist, kan ikke være avgjørende. Påstanden står derfor i det vesentlige i samme stilling som den prinsipale. Lagmannsretten tiltrer herredsrettens begrunnelse på dette punkt, jfr. dommens side 12. Påstanden tas ikke til følge.

Liv Bugge blir å frifinne, herunder for herredsrettens domsslutning I punkt 1, som partene er enige om. Herredsrettens I nr. 2 har hun erkjent og punkt 3 er gjort opp.

Lagmannsretten er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse i II og stadfester denne.

Anken har ikke ført frem. I samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd pålegges rederiet å betale Liv Bugge saksomkostninger for lagmannsretten. Det sees ikke å være grunnlag for å anvende unntaksregelen. Advokat Fosmark har innlevert saksomkostningsoppgave på kr 48000,- som i det vesentlige utgjør salær. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Liv Bugge frifinnes, herunder for domsbeløpet i herredsrettens domsslutning punkt I nr. 1.

2. Herredsrettens domsslutning II stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Langfeldts Rederi A/S til Liv Bugge 48000 -førtiåttetusen- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.