LE-1993-1542

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-06-20
Publisert:	LE-1993-01542
Stikkord:	Eiendomshevd i almenning
Sammendrag:
Saksgang:	- Hedmarken herredsrett Nr. 91-10617 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01542 A - Anket til Høyesterett - Utfall??
Parter:	Ankende part: Hans Jakob Guthus (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallaug, Lillehammer). Motpart: Stange almenning v/styret (Prosessfullmektig: Advokat Dyre Østby, Hamar).
Forfatter:	1. Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann 2. Kst. lagdommer Pål Sannerud 3. Ekstraord. lagdommer Sverre Bjørnsen
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687), Hevdslova (1966) §2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Stange almenning ble etablert som bygdealmenning i 1822, da de fleste bønder i Stange gikk sammen om å kjøpe almenningsarealet på tvangsauksjon for blant annet å sikre sine bruksrettigheter der.

Ole Guthus ble i 1872 ansatt som sagmester i Stange almenning. Han fikk i 1887 skylddelt en seterløkke i almenningen fra gården Tønsaker i Stange og fikk også skjøte på eiendommen, som er kalt Sjøholt, gnr. 107 bnr. 5. Allerede i 1889 forpaktet Ole Guthus fra gården Grønstad i Stange en tilliggende seterløkke i 99 år. Den er heretter benevnt Grønstadløkka. Videre kjøpte Ole Guthus i 1894 er seterrett med tilliggende seterløkke fra gården Raa. Den er heretter kalt Raa-løkka. Ole Guthus sluttet som sagmester i 1891. Han disponerte da til sammen ca 20 mål i almenningen, til han i 1919 og 1924 overdro sine rettigheter til sønnen Hans. De rettigheter Ole Guthus og Hans Guthus hadde på eiendommene er senere overdratt innen familien, og nåværende eier, Hans Jakob Guthus, har sittet med dem siden 1978, da også en tidligere fraskilt parsell fra Sjøholt, Finnstua, gnr. 107 bnr. 40 ble overdratt til ham fra tanten, Johanne Guthus.

Stange almenning tok i 1991 ut stevning mot Hans Jakob Guthus med påstand om å være eier av gnr. 107 bnr. 5 og bnr. 40 i Stange, inklusive Grønstadløkka og Raa-løkka. Hans Jakob Guthus påstod seg frifunnet. Hedmarken herredsrett avsa dom i saken 12. mars 1993 med slik domsslutning:

1. Stange almenning er eiendomsberettiget til eiendommene Sjøholt, gnr. 107, bnr. 5 og Finnstua, gnr. 107, bnr. 40 i Stange, samt til de arealer hvis bruksrettigheter er ervervet fra eiendommene Grønstad og Raa Søndre ved avtaler av henholdsvis 20. august 1889 og 17. desember 1884.

2. Hver av partene bærer sine sakskostnader.

Om det nærmere saksforhold vises til herredsrettens dom.

Hans Jakob Guthus har anket dommen til Eidsivating lagmannsrett på grunn av feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse. Han har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

Hans-Jakob Guthus frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Stange almenning har tatt til motmæle og lagt ned slik påstand:

Hedmarken herredsretts dom stadfestes.

Hans Jakob Guthus dømmes til å betale sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett.

Ankeforhandling fant sted i Hamar 25. og 26. mai 1994. Hans Jakob Guthus møtte personlig med prosessfullmektig og ga partsforklaring. Stange almenning møtte ved styrets formann, Nils Arne Vassåsen, som ga partsforklaring. Det ble gitt forklaring fra ett vitne. Lagmannsretten var sammen med parter og prosessfullmektiger på befaring på eiendommene 25. mai 1994 og fikk påvist det partene mente hadde betydning for saken. Om det som ble dokumentert under ankeforhandlingen, henvises til rettsboken.

Hans Jakob Guthus har i det vesentlige gjort gjeldende:

Stange almenning har tapt sin eiendomsrett til de omtvistede arealer fordi familien Guthus har hevdet eiendomsretten fra almenningen. Vilkårene for hevd når det gjelder hevdsperiode, bruk og forsvarlig god tro, er oppfylt.

Ole Guthus ervervet Sjøholt ved skjøte 4. august 1887 fra eieren av gården Tønsaker i Stange. Overdragelsen gjaldt en seterløkke i almenningen, som daværende eier av Tønsaker mente han eide, og derfor kunne overdra fritt. Eiendommen er opp gjennom årene overdratt på vanlig måte innen familien.

Sjøholt har vært holdt adskilt fra almenningen ved inngjerding, som var en klar markering av en eiendomsgrense. Gjerdet var synlig for alle og ga uttrykk for at eiendommen var gått over fra å være en seterløkke til å være et feriested. Dette ble særlig tydelig da Oles sønn, Hans, i 1927 oppførte hytte der. Etter at en del av Sjøholt (Finnstua) i 1951 ble fradelt med eget gårdsnummer og solgt til Ole og Halfdan Guthus, ble det oppført ytterligere en hytte. På eiendommen er det oppført uthus, garasje, skåle, badstue og bryggeanlegg. Eiendommen har ikke vært drevet som seterbruk, idet Ole Guthus ikke var gårdbruker og ikke almenningsberettiget. Eiendommen har vært benyttet som feriested i strid med almenningsretten. Stange almenningsstyre var meget aktivt og ansatte egne oppsynsmenn for å påse at de almenningsberettigede ikke overskred sine rettigheter.

Det har ved noen få anledninger vært hugget tømmer på eiendommen. Minst én gang er tømmer solgt til Stange almenning, som ikke reagerte til tross for at tømmeret skrev seg fra en tidligere seterløkke, og eieren ikke var almenningsberettiget. I dette lå en erkjennelse fra almenningens side om at den ikke anså seg som eier av Sjøholt. Det er også plantet ca 1000 grantrær på eiendommen i 1970.

Hans, Ole og Halfdan Guthus leide ut slåtteland i 1932 til Aksel Stensrud, idet de for en tid av 5 år forpaktet bort Grønstadløkka uten å møte innsigelser fra almenningsstyret.

Alle bruksbeføyelser som er nevnt ovenfor, viser at Ole Guthus og hans etterfølgere i alle år har disponert eiendommene i strid med vanlig seterbruk og på en måte som indikerte at de hadde eiendomsrett. Almenningsstyret visste om bruken og unnlot å gripe inn fordi man anså Guthus som eiere. Det er på visse vilkår adgang til å hevde privat eiendomsrett til seterløkker fra en almenning, jf Meinich Olsen: Norsk almenningsrett side 197.

Når det gjelder hevdstiden, har Guthus anført at hevdsperioden løp fra 1887, da Ole Guthus kjøpte seterløkken Sjøholt. Subsidiært må hevdstiden løpe fra den dag Finnstua, som ble fradelt Sjøholt i 1950, ble solgt til Hans Jakob Guthus ved rent skjøte i 1951. Han har hatt en selvstendig hevdstid som fyller lovens krav. For så vidt gjelder Sjøholt, Grønstadløkka og Raa-løkka, er disse eiendommene overdratt til Hans Jakob Guthus i 1964, og hevdsperioden utløp i 1984. For disse eiendommer har også Hans Jakob Guthus selvstendig hevdsperiode.

Alle eiere av eiendommene Sjøholt, Finnstua og de to seterløkkene, har trodd at de var eiere. Utgangspunktet er riktig nok at almenningsrett gir bruksrett og ikke eiendomsrett. Men i Stange var den alminnelige rettsoppfatning at de almenningsberettigede gårdbrukere eide sine setre med seterløkker som en del av hovedbølet. Ut over i 1920-årene gikk setring mer og mer ut av bruk, og bøndene ønsket å selge sine setre og seterløkker, eventuelt til Stange almenning. Dette skjedde i betydelig omfang. Det fremgår av Bygdeboka for Stange almenning (1972) side 197 flg. at almenningen kjøpte setre og seterløkker tilbake, noe som bekrefter at rettsoppfatningen i bygda må ha vært at seterløkkene var bøndenes eiendom og fritt kunne omsettes uten at almenningsstyrets samtykke måtte innhentes. Dette går blant annet frem av en protokoll fra et representantskapsmøte i Stange almenning 12. mars 1874, der det ble nedsatt en komité for å forhandle med eierne om kjøp av seterløkkene i almenningen. Det bestrides ikke at denne rettsoppfatningen kan ha endret seg fra 1910 og utover, men det medførte ikke at noen av de kjøp almenningen hadde foretatt, ble reversert. Så sent som i 1918 var det nærmere 40 setervanger med egne bruksnumre i Stange kommune. Først i 1967, nærmere 80 år senere, kom Stange almenning med innsigelser mot eiendomsretten til Guthus.

På bakgrunn av den rettsoppfatning som rådde i Stange og almenningsstyrets holdning til eiendomsrettsspørsmål i almenningen, gjør Hans Jakob Guthus gjeldende at han og hans forgjengere alle har vært i god tro når det gjelder deres eiendomsrett til området.Guthus' gode tro bestyrkes også av at en rekke av de fremste gårdbrukere i Stange med tillitsverv i Stange almenning var med på de transaksjoner som foreligger i saken. De må ha hatt god kunnskap om rettsforholdene på den tid. De var med og opprettet overdragelsesdokumentene og fremsatte ingen innsigelser om at Stange almenning var part og måtte varsles.

Ole Guthus hadde fått skjøte på Sjøholt i 1887. Alle formalia da og ved de senere overdragelser tyder på at selgerne var i god tro.

Almenningsstyret fikk i 1940 en klage fra Ola og Halvdan Guthus om at Sjøholt ikke var ført opp i mantallet i Stange almenning som almenningsberettiget. Hvis de ikke hadde trodd at de eide Sjøholt, ville klagen ha vært en ren provokasjon overfor almenningsstyret.

Det samme gjaldt en henvendelse fra Halvdan Guthus til almenningsstyret i 1969 vedrørende omkostningsdeling for oppsetting av nytt gjerde rundt Sjøholt og Finnstua. Almenningsstyret avslo søknaden og uttalte i vedtak 18. oktober 1967 at styret ønsket å undersøke forholdet omkring eiendomsretten til Sjøholt nærmere. Almenningsstyret kom først nærmere 20 år senere tilbake til saken. Det er en omstendighet som var egnet til å bestyrke den tro Guthus hadde; at han eide Sjøholt.

For så vidt angår Grønstadløkka, anfører Hans Jakob Guthus at forpaktningskontrakten på 99 år var en skjult eiendomsoverdragelse. Eiendomsretten må ligge hos eieren av Grønstad gård hvis Guthus ikke er eier. Nåværende eier av Grønstad gård er ikke trukket inn som part i saken, og spørsmålet om eiendomsretten til Grønstadløkka er ikke med i vår sak. Guthus har påstått seg frifunnet, og det er det lagmannsretten skal ta standpunkt til. Subsidiært har Hans Jakob Guthus anført at Stange almenning har tapt sin eiendomsrett ved passivitet. Stange almenning har fra 1920-årene, da hytte ble oppført på Sjøholt, ved en rekke anledninger hatt oppfordring til å gripe inn og protestere. Det har almenningen ikke gjort.

Stange almenning har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig og har påstått dommen stadfestet for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1.

Uenigheten mellom partene gjelder fortolkningen av de fakta som foreligger og rettsanvendelsen. Det er imidlertid enighet om at almenningsretten strengt tatt er en bruksrett for de almenningsberettigede, og at privat eiendomsrett til grunn i en almenning er unntaket.

De bønder i Stange, som i 1822 gikk sammen om å kjøpe almenningen, hadde alle rett til å ta trevirke og rett til beite for sine dyr der. Ved kjøpet ble de også eiere av arealet og sikret derved sine gamle bruksrettigheter. Utskiftning i almenningen fant ikke sted.

I årenes løp er det foretatt en rekke skylddelinger hvor setre og seterløkker fikk egne bruksnumre. I 1880 og i 1887 ga Finansdepartementet i skrivelser til sivile øvrigheter uttrykk for at fradeling av setervoller i en almenning var ulovlig. At skylddeling i mange tilfelle fant sted i Stange almenning til tross for Finansdepartementets pålegg, gir ikke grunnlag for å fastslå noe om eiendomsretten. Det var bare retten til skog og seter som ble skyldsatt, ikke eiendomsrett til grunnen. Det er vist til dommer inntatt i Rt-1911-465, Rt-1917-722 og til Eidsivating lagmannsretts dom av 18. mars 1991 9 (Brøttumdommen), der dette er lagt til grunn som en hovedregel. Høyesterett har uttalt at det er så alminnelig kjent at et almenningsstyre ikke kan selge arealer fra almenningen at den som likevel kjøper, ikke er i aktsom god tro.

Da Ole Guthus ble sagmester i Stange almenning i 1872, var han en av de fremste menn i Stange almenning. Det er ikke trolig at han ved skylddelingen og skjøtet på Sjøholt i 1887 hadde noe ønske om å provosere almenningsstyret ved å foreta seg noe som var i strid med gjeldende rett. Skylddelingsforretningen og skjøtet må fortolkes ut fra det. Det må ha vært klart for partene at det var en bruksrett som ble solgt og ikke noe mer. Det fremgår av skjøtet at seterløkken lå i Stange almenning og at overdragelsen skjedde med de rettigheter og forpliktelser selgeren hadde. Almenningsstyret var ikke part i saken og ble ikke underrettet, slik at styret kunne ha grepet inn. Stange almenning bestrider derimot ikke at Ole Guthus kan ha hevdet bruksrett til Sjøholt.

Stange almenning bestrider at forpaktningskontrakten av 1889 var et kamuflert salg for å unngå avgifter. Forpaktningskontrakten var reell, men den var i strid med det eieren av Grønstad gård hadde rett til å gjøre. Almenningsstyret var heller ikke kjent med forpaktningsavtalen.

Det fremgår av overdragelsesdokumentene når det gjelder Raaløkka at det som ble overdratt var "en tilliggende sæterrett med sæterløkkje på sæteren Hersjøløkken i Stange Alminding". Det foreligger således bare en ulovlig overføring av bruksrett til en ikke almenningsberettiget, men det ga ikke eiendomsrett til grunnen.

Stange almenning mener ikke at den bruk som gjøres av eiendommen, nå skal opphøre. I alt 41 skylddelte setre og seterløkker i almenningen var særskilt skyldsatt, og alle rettighetshavere bortsett fra to har godtatt almenningsstyrets tilbud om festekontrakt.

Ole Guthus kan ikke ha vært i aktsom god tro angående eiendomsrett til Grønstadløkka og Raa-løkka. Han var ikke bruksberettiget i almenningen, og det var for så vidt en feil at det ikke ble grepet inn fra almenningsstyrets side. Feilen kan bare få betydning for om han har hevdet en bruksrett eller ikke. Han har, når det gjelder spørsmålet om eiendomsrett, ikke vært i slik aktsom god tro som kreves for eiendomshevd i strid med adkomstdokumentene.

Heller ikke Hans Guthus var i aktsom god tro da han i 1919 fikk skjøte på Sjøholt og overtok seterrett til Raa-løkka. Han hadde de samme hjemmelsdokumenter å holde seg til som hans far hadde hatt, og som han var kjent med. Også Hans må ha forstått at i en almenning er det ikke spørsmål om eiendomsrett, men om bruk.

Situasjonen ble ikke endret etter 1919. Riktig nok oppførte Hans i 1927 en hytte på Sjøholt, men det er ikke en omstendighet som har rettsstiftende karakter. Oppføring av hytte utvidet den bruk som tidligere var gjort, men en slik bruksutvidelse gir ikke eiendomsrett.

Etter 1920 var praktisk talt all setring i almenningen slutt. Men ca 40 setre og ca 20 almenningsplasser ble fortsatt vedlikeholdt og brukt som feriesteder. At Hans gjorde det samme, var ikke oppsiktsvekkende og ga ikke foranledning til å gripe inn fra almenningsstyrets side.

I 1937 solgte Hans Guthus eiendommen til Ole og Halvdan Guthus under henvisning til de gamle adkomstdokumentene. Kjøperne fikk ikke bedre rett enn Hans hadde hatt, og de har ikke vært i aktsom god tro når det gjelder spørsmålet om eiendomsrett. Fradelingen av Finnstua i 1950 og oppføring av hytte der, var et internt familieanliggende som fordelte skylden mellom de to parseller. Fradelingen og salget til Johanne Guthus kunne ikke skape eiendomsrett til Finnstua for hennes vedkommende. Hun var gift med Halvdan Guthus og må antas å ha hatt kjennskap til hjemmelsdokumentene og hvorledes eiendommen Sjøholt var kommet inn i familien. Hun må fullt ut identifiseres med sin mann. En slik intern overdragelse kan ikke gi Stange almenning noen foranledning til å gripe inn. Også her var det bare spørsmål om utvidet bruk av eiendommen.Hans Jakob Guthus fikk skjøte på Sjøholt i 1964 og på Finnstua i 1978. Formelt har han ikke grunnbokshjemmel til Grønstadløkka og Raa-løkka. Men også her var det spørsmål om overdragelser innen familien. Hans Jakob Guthus var kjent med de gamle adkomstdokumentene og har ikke vært i aktsom god tro for så vidt gjelder eiendomsrett.

Tømmerhogsten på Sjøholt og de to seterløkkene, var meget beskjeden og gir ikke uttrykk for en eiers skogsdrift. Det kan høyst gi uttrykk for at det har vært hugget trær på arealet og at det har skjedd i strid med almenningsretten.

Spørsmålet om Stange almenning skulle være med å bære omkostningene ved oppsetting av nytt gjerde rundt Sjøholt og Finnstua, har ingen betydning for eiendomsretten. Stange almenning ga i brev av 26. juni 1968 til Halvdan Guthus uttrykk for at almenningen kunne være eier og at dette fratok ham og hans etterfølgeres gode tro. Stange almenning fulgte opp saken om eiendomsretten innen 20-årsfristen for hevd.

Stange almenning tilbakeviser at det er grunnlag for å bygge på passivitetsvirkninger. Almenningsretten ligger i bunnen, og det er ikke spørsmål om rimelighetsbetraktninger. Hans Jakob Guthus har basert sine krav om eiendomsrett på hevdsbetraktninger. I dette ligger det en erkjennelse av at det ikke forelå noen gyldig eiendomsoverdragelse av den eiendomsrett almenningen hadde fra gammelt av.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Den bygdealmenning som ble etablert i 1822 i Stange, ga i utgangspunktet de bønder som var med på oppkjøpet, bruksrett til seterløkkene til beite eller andre jordbruksformål. Det ligger i almenningsrettens karakter at bruksrettene i almenningen ikke kunne skilles fra bruket, og at eiendomsretten derfor lå hos Stange almenning.Det er ingen uenighet mellom partene om at overdragelsen av seterløkken Sjøholt i 1887, opprettelsen av forpaktningskontrakten for Grønstadløkka i 1889 og kontrakten om seterretten til Raa-løkka i 1894, alle fra bruksberettigede i Stange almenning til Ole Guthus, var ulovlige. Ole Guthus var ikke gårdbruker og var ikke bruksberettiget. Også lagmannsretten legger til grunn at den rett Ole Guthus ervervet over seterløkkene, var en bruksrett som ikke gikk lenger enn den overdragerne selv hadde i almenningen.

Det som er omstridt i saken, er om det kan påvises forhold som kan gi grunnlag for erverv av eiendomsrett ved hevd eller utvist rettsstiftende passivitet.

Det er på det rene at Sjøholt ble skilt ut fra almenningen ved særskilt skylddelingsforretning, og at Ole Guthus i 1887 fikk skjøte på eiendommen. Spørsmålet er om Ole Guthus og hans rettsetterfølgere har brukt eiendommen som deres egen i aktsom god tro i hevdstid. Lagmannsretten er i dette spørsmålet kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten er enig med Hans Jakob Guthus i at det iallfall frem til 1910 var den alminnelige rettsoppfatning i Stange at de almenningsberettigede gårdbrukere eide sine setre og sine seterløkker som en del av hovedbølet. Dette fremgår av en protokoll fra et representantskapsmøte i Stange almenning 12. mars 1874, som er fremlagt for lagmannsretten som nytt dokument. Almenningsstyret besluttet da nedsatt en komité for å forhandle med "de eiere af sæterløkker i almindingen og som måtte være villige til at sælge disse, til at afslutte sådant kjøb under forbehold af herredsstyrelsens approbasjon". Ordlyden og innholdet av protokollen peker entydig i retning av at formannskapet i Stange kommune, som på den tid også var almenningsstyre, var av den oppfatning at gårdbrukerne hadde rett til å fradele sine egne setre med setervoller i almenningen og selge disse.

At rettsoppfatningen i Stange var at de almenningsberettigede gårdbrukere eide sine seterløkker, bestyrkes av uttalelser i et jubileumsskrift for Stange almenning 1822 - 1972, redigert av Sigm. Lien, side 197 flg. Det heter blant annet her at det i 1950 knapt var noen setre i bruk i almenningen, selv om de fortsatt var registrert som slike. Alt før århundreskiftet tok almenningen til å kjøpe opp setre, og kjøpene fortsatte ut i vårt århundre. Det heter videre: "Hva setrene angår, så begynte man å lure på om de ikke allerede tilhørte almenningen, og at man således ikke behøvde å kjøpe flere av sine egne arealer".

Ole Guthus ble i 1872 ansatt som sagmester i Stange almenning, og hadde en sentral stilling i almenningen da han 15 år senere fikk skjøte på Sjøholt. Men lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for å hevde at Ole Guthus kjente til forhold som burde tilsi at han hadde en annen rettsoppfatning enn den som var rådende i Stange på den tid, og som Stange almenning selv hadde gitt uttrykk for.

Det følger av dette at de senere erververe av Sjøholt var i aktsom god tro når de fikk hjemmelsdokumentene på Sjøholt i forbindelse med overdragelser innen familien. De sees alle å ha disponert eiendommen i den overbevisning at de var eiere. Lagmannsretten finner grunn til å trekke frem noen forhold som bestyrker dette.

I 1927 bygde Hans Guthus i strid med almenningsretten hytte på Sjøholt med uthus. Det ble oppført gjerde rundt Sjøholt for å holde dyr borte fra arealet. Selv om det etter hvert ble vanlig at setre og seterløkker ble tatt i bruk som ferieeiendommer, og at almenningsstyret så gjennom fingrene med dette, ville det i 1927 med den kontroll som almenningsstyret hadde gjennom sine oppsynsmenn, vært naturlig at man hadde tatt saken opp med Guthus. Han stod i en særstilling fordi han ikke var bruksberettiget i almenningen. Det var også å forvente at almenningsstyret i 1955, da Finnstua ble bebygget med hytte, hadde reagert. Når det ikke skjedde, må det ha bestyrket daværende eier i at hun var rett eier av eiendommen.

Det er på det rene at Halvdan og Ola Guthus i 1958 solgte tømmer til Stange almenning uten at det fra almenningens side ble gjort oppmerksom på at de ikke hadde almenningsrett, og derfor ikke hadde rett til å hugge eller selge tømmer. Selv om det gjaldt et lite tømmersalg, viser dette at Stange almenning selv ikke mente at Sjøholt tilhørte almenningen.

I 1932 leide Hans, Ola og Halvdan Guthus bort Grønstadløkka til Aksel Stensrud for en tid av 5 år. Dette møtte heller ikke innsigelser fra noe hold, og det er ikke grunnlag for å hevde at de foretok noe de ikke hadde rett til å gjøre.

I 1940 behandlet Stange almenningsstyre en klage fra Halvdan og Ola Guthus over at de ikke var oppført i almenningsmanntallet. Det førte ikke til annen reaksjon fra almenningsstyrets side enn at det bemerket at "da eiendommen er en hytte eller villaeiendom ansees den helt å ha tapt karakter som jordbruk", ville man senere komme tilbake til spørsmålet om bruksrett i almenningen. Heller ikke på dette tidspunkt skjedde det noe som var egnet til å rokke ved eierne av Sjøholts gode tro. Tvert om kan det hevdes at det ville ha vært uklokt og provoserende å fremsette klage over manglende manntallsføring i almenningen hvis de hadde hatt grunn til å tvile på deres egen eiendomsrett.

Lagmannsretten kan heller ikke se at Halvdan Guthus i forbindelse med en søknad av 11. juli 1967 til Stange almeningsstyre om refusjon av en halvdel av utgifter til nytt gjerde rundt Sjøholt og Finnstua, ikke lenger var i aktsom god tro. Stange almenningsstyre avslo søknaden i vedtak av 18. oktober 1967, og uttalte: "Da området opprinnelig har vært seterløkker og dermed almenningens eiendom, finner styret å ville undersøke hele forholdet nærmere". Isolert sett kunne en slik uttalelse være tilstrekkelig til å skape uvisshet hos Halvdan Guthus om han var rett eier. Men da burde almenningsstyret ha fulgt opp saken innen rimelig tid. Nå skjedde det ikke noe fra almenningsstyrets side før 26. juni 1968, da man ba Halvdan Guthus fremlegge de dokumenter som måtte foreligge i saken, slik at almenningsstyret kunne gå gjennom dem. Etter dette hørte ingen i familien noe fra Stange almenningsstyre før våren 1988. Når det gikk nesten 20 år fra almenningsstyret fikk tilsendt alle dokumenter for å vurdere eiendomsrettsspørsmålet, til saken igjen blir brakt på bane, er det meget nærliggende at dette ble tolket slik at almenningsstyret hadde latt saken falle, og godtatt at Hans Jakob Guthus var rett eier.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Ole Guthus og de familiemedlemmer som senere har ervervet Sjøholt og Finnstua, har brukt eiendommen som deres i aktsom god tro i hevdtid. Eiendommen har iallfall fra 1927 klart vært skilt fra almenningen og vært brukt som inngjerdet feriested frem til saksanlegget. Vilkårene for eiendomshevd er oppfylt, og Guthus må frifinnes for almenningens krav om eiendomsrett til Sjøholt og Finnstua.

Når det gjelder Grønstadløkka, bemerkes at Ole Guthus fra 1889 disponerte seterløkka i henhold til en forpaktningskontrakt med daværende eier av hovedbølet Grønstad gård for et tidsrom av 99 år. Forpaktningskontrakten utløp i 1988 uten at spørsmålet om eiendomsrett er tatt opp med nåværende eier av Grønstad gård, som i en tvist må trekkes inn som part. Stange almenning har ikke påvist at almenningen er eier.

Når det gjelder spørsmålet om Guthus har hevdet eiendomsrett til Raa-løkka, er lagmannsretten blitt stående ved at vilkårene for eiendomshevd ikke er oppfylt. I skjøtet av 17. desember 1894 fra Anders Hoff som eier av Raa til Ole Guthus og hans arvinger, går det frem at det som overdras er "en tilliggende SÆTERRET med sæterløkken paa sæteren Hersjøvangen i Stange alminding, således at denne rett for eftertiden skal tilligge gaarden gaardsnr. 107 brugsnr. 5 Sjøholt i Stange herred". Dette dokumentet gir uttrykk for at det er en seterrett overdragelsen gjelder, og seterretten var en bruksrett til løkka. Det er ikke noe i dokumentet som kan gi grunnlag for å hevde at det var eiendomsrett til løkka som ble overdratt. Dette må Ole ha vært klar over i sin eiertid. Hans rettsetterfølgere, som har kjent til dokumentet og det det gir uttrykk for, kan ikke sees å ha vært i aktsom god tro når de hevder å ha brukt løkka i den tro at de var eiere. Det er ikke adgang til eiendomshevd i strid med adkomstdokumentet. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på hvem som i dag eier Raa-løkka. Det må i tilfelle bli en sak mellom Stange almenning og nåværende eier av Raa i Stange. I forhold til Hans Jakob Guthus, må hans påstand om frifinnelse for almenningens krav om eiendomsrett tas til følge.

Anken har ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, må Stange almenning erstatte Hans Jakob Guthus saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten. Prosessfullmektig for Hans Jakob Guthus har lagt frem omkostningsoppgave som viser samlede utgifter til salær for begge retter på kr 50000 og utgifter inklusive gebyrer med kr 19115. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Hans Jakob Guthus frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Stange almenning til Hans Jakob Guthus 69115 -sekstinitusenetthundreogfemten- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.