LE-1993-533

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-12-22
Publisert:	LE-1993-00533
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr. LRH 149/90 A (92-00887 A) (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00533 A - Anket til Høyesterett - Utfall??
Parter:	Ankende part nr. 1: Inger Stokke Ankende part nr. 2: Anders Kristian Stokke (Prosessfullmektig: Advokat Frithjof B. Sigmond, Oslo). Motpart: Apothekernes Laboratorium AS (Prosessfullmektig: Advokat Arne Meltvedt, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen, formann Kst. lagdommer Vincent Galtung - Mindretall: Lagdommer Erik Møse
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180

Saken gjelder kjøp av fast eiendom som tomt for industribygg.

Inger Stokke og Anders Kristian Stokke (heretter benevnt Stokke), som er naboer men ikke slektninger, eier to skogstykker som grenser mot hverandre på Lierskogen i Lier kommune. Inger Stokke eier gnr. 97 bnr. 2 og Anders Kristian Stokke eier gnr. 97 bnr. 1. På grunn av etablering av et større kjøpesenter i nærheten var arealet ettertraktet som mulig næringstomt. Stokke innledet forhandlinger med flere mulige interessenter om de to parsellene. Apothekernes Laboratorium AS (heretter benevnt AL) ønsket å erverve en tomt for etablering av industrivirksomhet og inngikk kjøpekontrakt med Stokke datert 10. og 16. februar 1989 om kjøp av en parsell på ca 87 dekar av bnr. 2 og en parsell på ca 12 dekar av bnr. 1. Prisen ble satt til kr 200,- pr. kvm. I kontrakten var salget gjort betinget av at de solgte parseller ble regulert til næringsvirksomhet og at AL fikk konsesjon. Ifølge kontrakten hadde kjøperen rett til å begrense kjøpet til den østligste ddel av eiendommen hvis oppdeling av eiendommen i to selvstendige næringstomter ble godkjent. Kjøperen skulle i tilfelle få forkjøpsrett til den vestligste næringstomten.

Ved undertegningen av avtalen var ikke reguleringsforholdene avklart. Det var på denne tid under utarbeidelse en kommunedelplan for regulering av landbruks- og friluftsinteresser, miljøvern, industrivirksomhet m.v. Kommunen vedtok våren 1989 å behandle bare den østligste del (heretter benevnt tomt I) i første omgang. Denne tomt ble regulert til industriformål 20. juni 1989.

AL søkte konsesjon på ervervet. Konsesjonssøknaden gjaldt hele det areal kjøpekontrakten omfattet, og den ble innvilget 3. august 1989. Selskapet ønsket å komme raskt igang med sitt byggeprosjekt, og fikk muntlig tillatelse av selgerne til å begynne grunnarbeider på tomt I senere i august 1989.

Den 6. oktober 1989 inngikk partene en tilleggsavtale hvor selgerne gikk med på å utstede skjøte til AL på tomt I "med tilliggende grøntareal og veger", til tross for at den vestligste del (tomt II) ikke var endelig godkjent som industritomt.

I tilleggsavtalen ble det fastsatt at AL skulle betale 13 % renter fra undertegnelsen av kjøpekontrakten for tomt II (den del som ikke var godkjent som industritomt) frem til innbetaling av kjøpesummen for tomt I, og deretter 12 % renter av kjøpesummen for tomt II til denne var godkjent og sikret godkjent og lovlig adkomst, eventuelt til AL valgte selv å overta også denne del.

Inger Stokke undertegnet 9. januar 1990 skjøte til AL på den del av tomt I som tilhørte henne. Parsellen hadde fått bnr. 42, og i skjøtet ble dens areal etter oppgave fra kommunen anslått til ca 61000 kvm. Dessuten inngikk det i skjøtet "andel vegareal 2550 m2".

Anders K. Stokke utstedte samme dato tilsvarende skjøte på bnr. 44 med anslått areal ca 6500 kvm med tillegg av andel veiareal på 500 kvm.

I henhold til skjøtene utbetalte AL følgende kjøpesummer: - til Inger Stokke kr 12710000,- den 15. januar 1990, - til Anders K. Stokke kr 1400000,- den 22. januar 1990. I brevene hvor sjekkene ble oversendt, tok AL forbehold om at kjøpesummen var i samsvar med tomtens areal.

Under behandlingen av kommunedelplanen ble tomt II lagt innenfor Markagrensen til tross for protester fra AL. Ved brev av 10. september 1990 fra Lier kommune til AL meddelte kommunen at tomt II var blitt avsatt til landbruksareal og friluftsområde. På denne bakgrunn meddelte AL til Stokke ved brev av 13. september 1990 at selskapet ikke lenger var interessert i å overta tomt II, og at rentebetaling på kjøpesummen falt bort fra dette tidspunkt. AL forbeholdt seg også rett til å komme tilbake til beregningen av den kjøpesum som allerede var betalt, for det område som var overtatt.

Stokke aksepterte ikke dette og hevdet at AL var forpliktet til å stå ved avtalen og innløse hele eiendommen.

Ved oppmåling av arealet som AL hadde fått overdratt, viste det seg at arealet var mindre enn det som var blitt anslått ved kontraktsinngåelsen og skjøteutstedelsen. AL krevet på dette grunnlag tilbakebetaling av en del av kjøpesummen, første gang ved brev av 29. oktober 1990. Stokke aksepterte ikke dette.

Ved stevning til Lier, Røyken og Hurum herredsrett, nå Drammen byrett, av 10. desember 1990 reiste Inger Stokke og Anders Kristian Stokke sak mot Apothekernes Laboratorium AS med krav om betaling i overensstemmelse med kjøpekontrakten. Samtidig ble det reist subsidiær sak mot Lier kommune med krav om innløsning av det areal som var kommet innenfor Markagrensen, til samme pris som var avtalt med AL. Apothekernes Laboratorium AS reiste motsøksmål ved stevning av 23. januar 1991 med krav om tilbakebetaling av den merpris som skyldtes de feilaktige arealangivelser i kjøpekontrakten. Saken mot Lier kommune ble hevet som forlikt ved Drammen byretts kjennelse av 2. november 1992. Drammen byrett avsa 18. november 1992 dom med slik domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. Apothekernes Laboratorium AS frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

I motsøksmålet:

1. Inger Stokke betaler til Apothekernes Laboratorium AS innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse kr 1165800,-, - kronerenmillionetthundreogseksti femtusenåttehundre -, med tillegg av 12 % rente p.a. fra 29. oktober 90 til betaling skjer.

2. Anders Kristian Stokke betaler til Apothekernes Labo ratorium AS innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse kr 501800,-, - kronerfemhundreogentusen-åttehundre -, med tillegg av 12 % rente p.a. fra 29. oktober 90 til betaling skjer.

3. Inger Stokke og Anders Kristian Stokke betaler in solidum til Apothekernes Laboratorium

AS saksomkostninger med kr 21800,-,- kronertjueentusenåttehundre - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

Inger Stokke og Anders Kristian Stokke har i rett tid påanket den del av byrettens dom som gjelder dens avgjørelse av motsøksmålet. Apothekernes Laboratorium AS har tatt til motmæle mot anken og motanket forsåvidt angår byrettens avgjørelse av motsøksmålet. Hovedforhandling ble holdt i Oslo 20. og 21. oktober 1994. Inger Stokke og Anders K. Stokke møtte og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Retten foretok åstedsbefaring. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.

De ankende parter, Inger Stokke og Anders Kristian Stokke, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Inger Stokke og Anders Kristian Stokke frifinnes.

2. Apothekernes Laboratorium A/S tilpliktes saksomkost ninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Apothekernes Laboratorium AS, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at Inger Stokke svarer 12 % renter p.a. av domsbeløpet fra 15. januar 1990 og Anders Kristian Stokke tilsvarende fra 22. januar 1990 til betaling skjer.

2. Apothekernes Laboratorium A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

De ankende parter har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:

Byrettens dom i hovedsøksmålet - hvor AL ble frifunnet for Stokkes krav om betaling av den avtalte pris for hele arealet - aksepteres og påankes ikke. Stokke bestrider imidlertid ALs krav på tilbakebetaling av andel av kjøpesummen for det overtatte areal og ALs krav på renter av beløpet, idet Stokke mener å ha motkrav som overstiger ALs tilbakesøkningskrav.

Prinsipalt gjøres gjeldende at Stokke fortsatt har krav på fullt oppgjør også for tomt II. Dette krav gjøres imidlertid bare gjeldende som innsigelse mot ALs krav, ikke som et selvstendig krav. Rettskraftvirkningen av byrettens dom dekker ikke dette.

AL har på grunn av kommunens vedtak i reguleringssaken blitt sittende med en tomt som har fått en vesentlig bedre utnyttelsesgrad enn det som AL kunne forvente etter den opprinnelige kjøpekontrakt. Dette betinger en høyere kvadratmeterpris enn den som ble avtalt.

Det var en bristende forutsetning for begge parter at kommunen skulle regulere en del av det areal avtalen gjaldt, til friluftsområde. Denne bristende forutsetning var relevant og må føre til revisjon av den inngåtte avtale.

Ingen av partene tenkte seg den mulighet at eiendommen bare delvis skulle bli regulert til næringsvirksomhet, og avtalen må utfylles med hva partene ville ha avtalt om de hadde hatt denne mulighet for øye. I så fall ville kvadratmeterprisen vært høyere, fordi ALs utnyttelsesgrad ble så meget større.

Under enhver omstendighet må AL være forpliktet til å betale den avtalte kvadratmeterpris for halvdelen av det areal som i de foreløbige kommuneplaner var utlagt til vei og grøntareal mellom tomt I og tomt II. Dette må følge av en utfylling av avtalen ut fra hva partene ville ha avtalt om de hadde tenkt på spørsmålet.

Subsidiært bestrider Stokke at AL har krav på noen rente av tilbakebetalingskravene. Plikt til å betale renter krever særskilt hjemmel. Det er ikke angitt noe om rentebetaling i avtalen for denne type betaling, og renteplikt følger heller ikke av lovbestemmelser eller sedvane. Det bestrides at renteplikt kan utledes av reelle hensyn.

Ankemotparten har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:

Det er fastslått i kjøpsavtalen og etterfølgende korrespondanse at AL skulle betale for det antall kvadratmeter som selskapet faktisk overtok, og ikke mer. Ved utbetaling av kjøpesummene ble det tatt forbehold om at arealet måtte være i overensstemmelse med det utbetalte beløp. Lier kommune ga i to omganger nye oppgaver over arealstørrelsen, hver gang med noe lavere tall enn tidligere oppgitt. AL fremsatte overfor Stokke tilsvarende krav om tilbakebetaling, senest gjennom utvidelse av påstanden i motsøksmålet.

Ved dommen i hovedsøksmålet, som Stokke ikke har påanket, er det rettskraftig fastsatt at Stokke ikke kan kreve at AL overtar hele det området som den opprinnelige kjøpekontrakt omhandlet. De anførsler som Stokke fremsatte under behandlingen av hovedsøksmålet, er det således med rettskraftvirkning tatt standpunkt til, og de samme anførsler kan ikke påny fremføres overfor retten som innsigelser mot ALs krav i motsøksmålssaken, det vil si saken om ALs krav på tilbakebetaling av for meget erlagt kjøpesum.

AL har krav på renter av beløpet. Grunnlaget for rentekravet er reelle hensyn, jf Trygve Bergsåker: Pengekravsrett (1992) side 77.

AL bestrider å ha noen plikt til å betale for vei- og grøntareal som i de opprinnelige planer var lagt mellom tomt I og tomt II. Slik som reguleringen ble, er det ikke blitt regulert noen stripe til vei- og grøntareal, og da kan det heller ikke pålegges AL å betale noe for dette område.

Lagmannsretten skal bemerke:

Ankesaken gjelder bare byrettens avgjørelse av motsøksmålet. Hovedsøksmålet for byretten er ikke påanket og således rettskraftig avgjort. Stokke har imidlertid påberopt seg anførsler som i byretten ble brukt i hovedsøksmålet, som forsvar mot ALs krav i motsøksmålet.

I kjøpekontrakten mellom Stokke og AL var kjøpesummen for eiendommene fastsatt til kr 200,- pr. kvm og arealet var angitt til ca 99 dekar. Lagmannsretten legger til grunn - og det er ikke omtvistet - at partene forutsatte at endelig oppgjør skulle skje i henhold til en mer nøyaktig beregning av det overtatte areal.

Kommunale målebrev datert 16. og 21. januar 1991 over de to utskilte parseller som utgjorde tomt I, viste at arealene var henholdsvis 57721 kvm og 4491 kvm, tilsammen 62212 kvm. Etterat disse tall forelå, ble påstandsbeløpene i motsøksmålet utvidet tilsvarende.

Lagmannsretten finner at AL i utgangspunktet har krav på tilbakebetaling av det som er betalt for meget i kjøpesum.

Det er rettskraftig fastslått ved byrettens dom at Stokke ikke har krav på at AL overtar hele det areal den opprinnelige avtale omfattet. Stokke hevder imidlertid at denne rettskraftige avgjørelse av hovedsøksmålet ikke er til hinder for at Stokke kan påberope seg de anførsler som ble gjort gjeldende i hovedsøksmålet, som innsigelser mot ALs krav i motsøksmålet, som denne ankesak gjelder, begrenset oppad til det beløp som AL fikk dom for i byretten. Ved at ALs område ble mindre enn opprinnelig avtalt, oppnådde AL i strid med Stokkes forutsetninger å få en tomt med en langt større utnyttelsesgrad enn man hadde grunnlag for å regne med ved kontraktsinngåelsen.

Dette innebærer at Stokke krever mer enn de 200 kr pr. kvm som er nedfelt i kjøpekontrakten.

Selvom dette ikke kan sluttes ut fra en fortolkning av selve ordlyden i avtalen, hevdes det at lagmannsretten må komme frem til en slik forståelse av avtalen, gjennom en utfylling av denne. Ved utfylling må lagmannsretten finne frem til hva partene ville ha avtalt om de hadde hatt spørsmålet i tankene da avtalen ble skrevet. Stokke mener at ingen av partene tenkte seg den situasjon at det areal man inngikk avtale om, skulle kunne bli delvis regulert til industri, delvis til friluftsområde.

Lagmannsretten finner som nevnt at det ved byrettens rettskraftige dom i hovedsøksmålet er avgjort at AL ikke hadde plikt til å overta hele arealet (dvs også tomt II), når bare tomt I ble regulert til industriformål. Det er imidlertid et annet spørsmål om AL, etter at det var avklart at bare tomt I ble regulert til industri, overhodet hadde rett til å overta tomt I. Dette spørsmål kan ikke ses å være rettskraftig avgjort ved byrettens dom.

Ved den videre vurdering av dette spørsmål har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommerne Sundt-Ohlsen og Galtung, vil bemerke:.

I kjøpekontrakten av 10./16. februar 1989 (pkt. 4) heter det bl.a.:

Salget er betinget av at de solgte eiendommer reguleres til næringsvirksomhet ... . Godkjennes oppdeling ... i 2 selvstendige næringstomter, har kjøper rett til efter eget ønske å begrense kjøpet til å gjelde den østligste av de 2 tomter.

En naturlig fortolkning av dette er at ALs rett til å begrense kjøpet til tomt I ("den østligste av de 2 tomter") var betinget av at begge tomtene ble regulert til industri ("næringstomter"). Etter at tomt II i september 1990 var blitt regulert til friluftsformål, kunne AL følgelig ikke bygge noen rett på den opprinnelige kjøpekontrakten. Hvis ikke tomt I allerede hadde vært tiltrådt (ved at byggearbeidet startet ca ett år tidligere), måtte man klarligvis ha forhandlet forfra.

Stokke har ikke på noe tidspunkt krevet at AL skal fravike det tiltrådte areal (tomt I), men akseptert - iallfall i gjerning - at AL blir sittende med dette. ALs rett til eiendommen baserer seg dermed på denne etterfølgende aksept/"stilltiende avtale".

Flertallet ser det videre slik at denne etterfølgende "stilltiende avtale" ikke uten videre må forstås slik at prisen fortsatt er bundet til kr 200,- pr. kvm. Avtalen må følgelig utfylles. Ved utfyllingen må situasjonen vurderes på samme måte som om bygging ikke hadde vært igangsatt. Det ville være støtende om Stokkes velvillighet ved å samtykke i tidlig byggestart skulle gi AL en bedre forhandlingssituasjon enn det som ellers ville ha vært tilfelle.

Etter flertallets syn må lagmannsretten følgelig forsøke å finne frem til hva partene kan antas å ville ha avtalt i september 1990 (da det var klart at bare tomt I ble regulert til industri), hvis bygging ikke hadde vært igangsatt.

Flertallet peker på at AL på dette tidspunkt hadde nedlagt et betydelig prosjekteringsarbeid i utbyggingen. Bl.a. var det 15. august 1989 inngått utbyggingsavtale med Lier kommune. På denne bakgrunn finner flertallet det rimelig å anta at AL ville ha vært villig til å strekke seg noe med hensyn til kvadratmeterprisen, for å sikre seg tomt I. Flertallet legger til grunn at kvadratmeterprisen ville ha blitt satt 10 % høyere, det vil si til kr 220,- pr. kvm. For ordens skyld bemerkes at dette tillegg tar høyde for at andel av vei-/grøntareal ikke lenger var aktuelt.

På samme måte som den opprinnelige kjøpekontrakt må den "stilltiende avtale" forstås slik at kvadratmeterprisen baseres på arealets størrelse etter de foretatte oppmålinger. AL har med andre ord krav på tilbakebetaling i den grad Stokke - ut fra en kvadratmeterpris på kr 220,-, ikke kr 200,- - har fått utbetalt for mye.

Ut fra en kvadratmeterpris på kr 220,- skulle Inger Stokke hatt utbetalt kr 12698620,-, mens hun faktisk fikk utbetalt kr 12710000,-, det vil si ca kr 11000,- mer. Flertallet finner det ikke tvilsomt at det førstnevnte beløp, bl.a. av praktiske grunner, ville ha blitt satt til det samme beløp som var blitt utbetalt - slik at ingen tilbakebetaling ville ha blitt aktuell.

Inger Stokke blir etter dette å frifinne.

Forsåvidt angår Anders K. Stokke skulle han - ut fra en kvadratmeterpris på kr 220,- - hatt utbetalt kr 988020,-, mens han faktisk fikk utbetalt kr 1400000,-. I hans tilfelle blir det derfor fortsatt aktuelt med tilbakebetaling, og flertallet antar at tilbakebetalingsbeløpet, bl.a. av praktiske grunner, ville ha blitt satt til kr 400000,-.

Flertallet må endelig ta stilling til om tilbakebetalingsbeløpet på kr 400000,- skal rentebelastes, og i tilfelle fra hvilken dato. Flertallet finner at den "stilltiende avtale" - på samme måte som den opprinnelige kjøpekontrakt - må forstås (utfylles) slik at beløpet skal rentebelastes, fra utbetalingsdato (22. januar 1990). Prinsipielt sett stiller spørsmålet seg ikke vesentlig forskjellig enten man bygger på den opprinnelige kjøpekontrakt eller den etterfølgende "stilltiende avtale". Om dette kan flertallet derfor i det vesentlige vise til den samlede lagmannsretts bemerkninger nedenfor.

Mindretallet, lagdommer Møse, vil bemerke:

Bakgrunnen for Inger Stokkes og Anders Kr. Stokkes salg av tomter til AL var bedriftens behov for næringstomt. Det var AL som kontaktet dem som eiere av større tomtearealer på Liertoppen, og forhandlingene førte frem til kjøpekontrakten av 10/16 februar 1989, hvor det i pkt. 4 var uttrykkelig fastsatt at salget var betinget av at de solgte eiendommer skulle reguleres til næringsvirksomhet, og at kjøper ville få konsesjon. Dette må få betydning for vurderingen, siden det senere viste seg at ikke hele eiendommen ble regulert til næringsvirksomhet.

Ifølge kontraktens pkt 4 hadde kjøper rett til etter eget ønske å begrense kjøpet til å gjelde den østligste av de to tomtene (tomt I). Av dette fulgte at gjennomføringen av salget ikke forutsatte at selgerne fikk solgt eiendommen i sin helhet, dersom den ble regulert til næringsvirksomhet. Mindretallet kan heller ikke se at man kan innfortolke den forutsetning at selgerne kun ville selge eiendommen i sin helhet hvis deler av den ikke ble regulert til næringsvirksomhet. Det hadde i så fall vært naturlig for selgerne å ta dette opp i forbindelse med tilleggsavtalen av 6 oktober 1989, da de gikk med på å utstede skjøte til AL på tomt I til tross for at tomt II ikke var endelig godkjent som industritomt. Slikt forbehold ble ikke tatt. Som nevnt av byretten (side 13), anså begge parter ordningen i forbindelse med tilleggsavtalen som hensiktsmessig. Blant annet gav det AL anledning til å vurdere sitt arealbehov nærmere.

Det solgte areal er egnet for næringsvirksomhet. Det var dette partene tok sikte på å inngå avtale om, jf foran. For dette området har de fått kr 200 pr kvm, slik kontrakten fastslo. Etter bevisførselen legger mindretallet til grunn at dette var markedsprisen for slik utmark da avtalen ble inngått. Det kan da ikke sees at Stokke er stilt i en så uventet eller uheldig situasjon at det er grunnlag for revisjon eller utfylling av kontrakten. Mindretallet finner ikke tilstrekkelige holdepunkter for at AL ville ha strukket seg til å betale kr 220 pr kvm dersom partene skulle ha reforhandlet i september 1990. Videre bemerkes at slutninger om hvordan partene av praktiske grunner ville ha avrundet eventuelle beløp, er beheftet med usikkerhet.

Det følger av dette at mindretallet er enig med byretten i dens syn på spørsmålet om kontraktsrevisjon. Når det gjelder rentespørsmålet, er mindretallet enig med flertallet.

Basert på disse konklusjoner har anken i motsøksmålet vært forgjeves, slik at Stokke bør betale saksomkostningene for lagmannsretten. Det sees ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.

Om rentespørsmålet bemerker den samlede lagmannsrett:

Byretten har tilkjent renter fra tidspunktet for fremsettelse av krav om tilbakebetaling.

I kjøpsavtalen er det inntatt bestemmelse om betaling av renter i punkt 6, hvor det heter at det skal betales 13 % rente av kjøpesummen fra dato for kjøpekontraktens underskrift til kjøpesummen forfaller, hvilket skjer "... straks det er gitt meddelelse om konsesjon og vedtak om regulering til næringsformål foreligger."

Ved tilleggsavtale mellom partene av 6. oktober 1989 ble det fastsatt at AL skulle betale Stokke 13 % rente av kjøpesummen for tomt II frem til innbetaling av kjøpesummen for tomt I, og deretter 12 % rente fra dette tidspunkt til tomt II er godkjent.

Kjøpsavtalen eller tilleggsavtalen inneholder, som nevnt ovenfor, ikke nærmere bestemmelse om hvordan størrelsen av de overdratte grunnstykker skulle beregnes og totalprisen utregnes. Følgelig finnes det heller ikke bestemmelse om eventuelle etterfølgende tilbakebetalinger av for meget betalte beløp eller betaling av renter av disse.

Lagmannsretten finner imidlertid ut fra sammenhengen mellom de forskjellige bestemmelser i avtalen om betaling og oppgjør at det har vært partenes mening å renteberegne fra forfallsdato til betalingsdato alle betalingsforpliktelser som de har tenkt seg i avtalen eller tilleggsavtalen eller - forsåvidt gjelder flertallet - den "stilltiende avtale". I tilleggsavtalen er det, som gjengitt ovenfor, brukt dels 13 % og dels 12 %, og AL har for de beløp saken gjelder, krevet 12 %. Stokke har påberopt seg at renter ikke kan tilkjennes uten særlig hjemmel i avtalen eller lov eller sedvane, hvilket ikke foreligger her.

Lagmannsretten viser imidlertid til at det neppe finnes støtte for det kvalifiserte hjemmelskrav i rettspraksis, jf drøftelse og oppsummering av rettspraksis i Trygve Bergsåker: Pengekravsrett (1994) side 73 flg., særlig side 81. Med støtte i en detaljert gjennomgåelse av rettspraksis heter det der blant annet at reelle hensyn tilsier at renter, eventuuelt i form av rentetapserstatning, bør kunne gis på andre grunnlag enn avtale, lov og sedvane. Men rentekrav må gis en akseptabel rettslig begrunnelse, for å kunne tas til følge. Blant disse akseptable rettslige begrunnelser er reelle hensyn, alene eller i kombinasjon med andre rettskildefaktorer. Reelle hensyn omfatter blant annet forretningsøkonomiske betraktninger og mer alminnelige rimelighetsbetraktninger (Bergsåker l.c. side 81).

Etter en samlet vurdering av sammenhengen mellom de forskjellige klausuler i partenes avtaler og partenes økonomiske posisjoner, finner lagmannsretten at AL har krav på renter med den rentesats som er krevet.

Da både kjøpekontrakten og den "stilltiende avtale" (som flertallet har funnet å kunne legge til grunn) forutsetter betaling kun for det virkelige areal som overdras, ser lagmannsretten det slik at ALs krav på tilbakebetaling av den uhjemlede merpris i prinsippet var forfalt allerede ved utbetalingstidspunktet. I motsetning til byretten finner lagmannsretten derfor at AL må gis medhold i at renteberegningen må ta utgangspunkt i den dato kjøpesummen ble utbetalt.

For Inger Stokke har anken ført frem og motanken vært forgjeves. Saken har imidlertid budt på tvil, og lagmannsrettens flertall finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, hverken for byrett eller lagmannsrett, jf tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ, jf §180 annet ledd.

For Anders K. Stokke har anken delvis ført frem og motanken i prinsippet ført frem. Lagmannsrettens flertall finner at i forhold til ham bør hver av partene bære sine omkostninger, både for byrett og lagmannsrett, i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jf §180 annet ledd. Flertallet finner ikke grunn til å anvende §174 annet ledd.

Dommen er avsagt under dissens.

Domsslutning:

1. Inger Stokke frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes hverken for byretten eller lagmannsretten.

3. Anders K. Stokke betaler til Apothekernes Laboratorium A/S 400000,- -firehundretusen- kroner med tillegg av 12 -tolv-% p.a. renter av beløpet fra 22. januar 1990 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.

4. Saksomkostninger tilkjennes hverken for byretten eller lagmannsretten.