LE-1994-175
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-17 |
| Publisert: | LE-1994-00175 |
| Stikkord: | Fratredelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-08419 A/69 - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1994-00175 K - Anket til Høyesterett - Kjæremålet forkastet - HR-1994-00178K . |
| Parter: | Den kjærende part: Aftenposten AS (Prosessfullmektig: Advokat Tor Vale, Oslo) Kjæremotparter: 1. A og 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Cato Johannessen, Lillestrøm). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Rakel Surlien, formann, 2. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, 3. Kst.lagdommer Gunnar Vefling |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder krav fra arbeidsgiver om fratredelse fra stilling under tvist om oppsigelse.
Den 19. august 1993 sendte Aftenposten oppsigelse til sjåførbudene (reservestyrken) A og B. Oppsigelsen var begrunnet i uttalelser og krav de to ansatte kom med den 13. august s.å. på et møte i Aftenposten med daglig leder av personalavdelingen Vidar Bøhn og økonomiansvarlig Gudbrand Jevne. Uttalelsene ble av Aftenposten oppfattet som et alvorlig tilfelle av pengeutpressing.
De to oppsagte tok ut stevning ved Oslo byrett mot Aftenposten den 16. oktober s.å. med påstand om at oppsigelsene kjennes ugyldig. Aftenposten begjærte i sitt tilsvar at de to må fratre stillingene under behandlingen av oppsigelsessaken.
Oslo byrett avsa kjennelse datert 10. desember 1993 med slik slutning:
Begjæringen om fratreden tas ikke til følge.
Aftenposten har i rett tid påkjært byrettens kjennelse og nedlagt slik påstand:
1. A og B fratrer sine stillinger hos Aftenposten AS med virkning fra det tidspunkt retten fastsetter og for den tid saken pågår.
2. Aftenposten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
A og B har som kjæremotparter tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse stadfestes.
2. A og B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Sakens bakgrunn fremgår av byrettens kjennelse hvortil henvises.
Aftenposten har i det vesentlige anført:
Grunnlaget for kravet om fratredelse er arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Det er forutsatt at en arbeidsgivers krav om fratreden i alminnelighet skal tas til følge når oppsigelsen skyldes forgåelser fra arbeidstakerens side. De forgåelser det er tale om i nærværende sak er av så alvorlig karakter at det ikke rimeligvis kan forlanges at arbeidsforholdet opprettholdes. Det er tale om særdeles kritikkverdige forhold og det foreligger klart brudd på arbeidstakerens troskapsplikt overfor arbeidsgiver.
De to arbeidstakere måtte være klar over at Aftenposten ikke ville gått med på å utbetale dem kr 7,5 millioner uten å være presset til det.
Byretten synes i sin rimelighetsvurdering ikke å ha lagt tilstrekkelig vekt på motivuttalelsen i Ot.prp.nr.41 (1975-76) side 75. Det henvises også til Rt-1986-722 og Rt-1992-1547.
Det fremgår av byrettens ordvalg i kjennelsen at man ikke har kunnet påvise feil ved Aftenpostens oppsigelsesgrunnlag.
Byretten har tatt feil når den legger til grunn at den påståtte forgåelse ikke har hatt tilknytning til arbeidstakernes arbeide og utførelsen av dette. Pengeutpresning har slik tilknytning. Byretten må ha misforstått rekkevidden av den arbeidsrettslige troskapsplikt som fastlegger en etisk norm for faglig holdning, en lojal oppslutning om arbeidsgivers interesser og en avståen fra enhver utilbørlig tilsidesettelse eller undergraving av disse interesser til fordel for egne eller andres. Det henvises til Kristen Andersen "Fra arbeidslivets rett" side 136 flg.
I Rt-1986-722 uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg at retten må prøve om den påståtte forgåelsen er av en slik art at den kan gi saklig grunn for oppsigelse. Det har byretten ikke gjort.
Aftenpostens valg av oppsigelse istedenfor avskjed er irrelevant, - det samme gjelder unnlatt politianmeldelse. Retten har ikke anledning til å legge vekt på dette. Utpresningsforsøket blir ikke mildere bedømt ved at Aftenposten begrenser sin reaksjon for å unngå stigmatisering av arbeidstakerne. Dette er i arbeidstakernes interesse.
Derimot skal det normalt tas hensyn til at oppsigelsesgrunnen er så grov at den ville ha kunnet begrunne avskjed. Det er tilfelle her.
Det er videre irrelevant og feil av byretten å legge vekt på at de to arbeidstakerne har stått i stillingene og utført arbeide siden oppsigelsen den 13. august 1993. Retten til å stå i stillingene inntil saken er avgjort med mindre retten annerledes beslutter er hjemlet i Arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Det er ulovlig og straffbart av bedriften å nekte arbeidstakerne denne retten.
Aftenposten mener at de ikke lenger kan betro de nødvendige nøkler til bygårder til de to oppsagte og at det vil være til stor skade for avisen om forholdet skulle bli kjent utad.
Fratredelse påvirker ikke de oppsagtes økonomi sterkere enn hva som er normalt i en oppsigelsessituasjon, og har følgelig ingen selvstendig betydning, jfr. Rt-1992-1547.
A og B har i det vesentlige anført:
Byretten har i sin kjennelse kommet til et riktig resultat. Vurderingstemaet er om det må anses urimelig at arbeidsforholdet skal fortsette. Hovedregelen uansett oppsigelsesgrunn må være at arbeidstakeren får fortsette, - det gjelder også dersom arbeidsgiveren påberoper arbeidstakerens forhold som oppsigelsesgrunn. Det henvises bl.a. til Evju: Arbeidsrettslige emner 1979 347 flg.
Etter en helhetsvurdering har byretten korrekt lagt til grunn at arbeidsgiver ved å velge oppsigelse og ikke avskjed har akseptert at de ansatte kan fortsette å arbeide i oppsigelsestiden og at dette i prinsippet ikke er noe problem. Anførselen fra Aftenposten vedrørende nøklene faller på sin egen urimelighet. Helt til januar 1994 har begge de oppsagte fått økte arbeidsoppgaver, jfr. fremlagte oversikter. I praksis er imidlertid nå de oppsagte utestengt fra arbeidet, - de møter opp og får ventelønn, men blir ikke tildelt avisruter. A ble utestengt fra 5.1. og B fra 17.1. d.å..
Et minimumskrav er at arbeidsgiver sannsynliggjør at det foreligger saklig oppsigelsesgrunn. Det er ikke nok å påstå et grunnlag. I de to påberopte kjennelser i Rt-1986-722 og Rt-1992-1547 forelå dom i selve oppsigelsessakene, og derfor var oppsigelsesgrunnen sannsynliggjort. I nærværende sak foreligger ikke dom.
Aftenposten har misforstått henvendelsen fra de to arbeidstakerne som er tillagt motiver de aldri har hatt. De har aldri stilt noen krav og heller ikke fremsatt noen trusler. Følgelig har det ikke foregått pengeutpresning.
Den påståtte oppsigelsesgrunn har ikke under noen omstendighet direkte tilknytning til arbeidet og utførelsen av dette.
A har ingen andre inntekter enn fra stillingen i Aftenposten. B forsørger tre barn og hjemmeværende samboer og er avhengig av inntekten.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Det følger av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd at når en oppsagt arbeidstaker innleder søksmål innen 8-ukersfristen, har han i utgangspunktet rett til å stå i stillingen mens saken verserer. Det kan likevel bestemmes at han skal fratre dersom "retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling".
Det fremgår av forarbeidene til arbeidsmiljøloven at dersom oppsigelsen skyldes en forgåelse fra arbeidstakerens siden, bør retten ta et krav om at han skal fratre under sakens behandling til følge. Er derimot oppsigelsen begrunnet i rasjonalisering/ driftsinnskrenkning, bør retten ikke avsi kjennelse for fratredelse (Ot.prp.nr.41 (1975-76) side 75).
Den rimelighetsvurdering som retten skal foreta etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd, tredje punktum, forutsetter en konkret avveining av hensynet til arbeidstaker og hensynet til arbeidsgiver.
Når arbeidsgiver, som i nærværende sak, krever kjennelse vedrørende fratredelsesspørsmålet før hovedforhandling i første instans er holdt, vil det vanligvis ikke foreligge tilstrekkelig grunnlag til å foreta en full bevisbedømmelse. Lovens system tilsier at retten da må vurdere på grunnlag av det materiale den har til disposisjon.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremotpartenes brev av 3. og 16. juli 1993 til Aftenposten sammenholdt med møtet den 13. august 1993 var egnet til å få Aftenposten til å tro at man sto overfor et tilfelle av pengeutpresning. Hva som skjedde på selve møtet er det uenighet om. Men dagen etter møtet skrev kjæremotpartene et nytt brev til Aftenposten med "oppsummering av møtet 13. august 1993" hvorfra siteres:
Deretter ble forhandlingene om å kjøpe oss ut fra bedriften gjenopptatt. Vi foreslo at en eventuell avtale mellom oss og bedriften skulle inneholde tre punkter:
1) Undertegnede (av dette brev) fratrer sine stillinger i bedriften umiddelbart.
2) Begge parter forblir tause om hverandres forhold.
3) Undertegnede (av dette brev) får utbetalt tilsammen 7,5 Mkr
Selv om kjæremotpartene har anført at Aftenposten har misforstått og at det aldri har vært deres mening å presse Aftenposten for penger, finner lagmannsretten det tilstrekkelig sannsynliggjort at kjæremotpartene har handlet i strid med sin lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Den påståtte forgåelse er av en slik art at den kan gi saklig grunn for oppsigelse. Den må etter omstendighetene også antas å kunne danne grunnlag for avskjed. Det er forståelig at Aftenposten ikke lenger har tillit til de kjærende parter og at man anser det uholdbart om ansettelsesforholdet fortsetter. Det gjelder selv om arbeidstakerne har underordnede stillinger. Lagmannsretten finner at det foreligger tilstrekkelige grunner fra arbeidsgiverens side mot å opprettholde arbeidsforholdet og tilføyer at arbeid som avisbud også bygger på gjensidig tillit.
Lagmannsretten legger også vekt på at kjæremotpartene selv har foranlediget at saken er kommet opp, - det henvises for så vidt til saksfremstillingen og bemerkningene ovenfor.
Lagmannsretten finner det ikke avgjørende at kjæremotpartene har stått i stillingen etter oppsigelsene 19. august 1993 og at de frem til årskiftet 1993/94 også synes å ha fått økt sine oppdrag som reservebud. Etter lagmannsrettens syn følger dette av hovedregelen om at arbeidstaker har rett til å stå i stillingen inntil annet er rettskraftig avgjort.
Det forhold at arbeidstakerne vil bli rammet økonomisk om de ikke får bli i sine stillinger, kan ikke tillegges avgjørende vekt slik saken ligger an. Andre vesentlige forhold som taler mot fratredelse sees ikke anført.
Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at det vil være urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling.
Fratredelsesfristen settes til 14 dager fra kjennelsens forkynnelse.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. A og B fratrer sine stillinger hos Aftenposten AS under sakens behandling med en fratredelsesfrist på 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.