LE-1994-441
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-12-16 |
| Publisert: | LE-1994-00441 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 93-02102 - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00441 A og LE-1994-00442 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1995-00313K . |
| Parter: | LE-1994-00441 A: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Bugge, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Hans-Jørgen Andersen, Hamar). LE-1994-00442: Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Hans-Jørgen Andersen, Hamar). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Bugge, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Raamund Stuhaug, formann 2. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen 3. Kst. lagdommer Sveinung Koslung |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, §43, §44, Tvistemålsloven (1915) §180, §38, §46 |
I sak mellom de tidligere ektefeller A (senere kalt A) og B om foreldreansvaret, den daglige omsorgen og samværsrett for så vidt gjelder fellesbarnet C, født xx.xx.1986, avsa Oslo byrett 4. oktober 1993 dom med slik domsslutning:
1. Partene skal ha delt foreldreansvar.
2. A skal ha den daglige omsorg for datteren C, født xx.xx.86.
3. B skal ha følgende samværsrett:
a) Annenhver weekend fra fredag til mandag morgen - eventuelt søndag kveld.
b) Inntil to ettermiddager pr. uke.
c) En halvpart av skolens sommerferie.
d) Annenhver jul- og påskeferie.
e)
En halvpart av andre ferier og høytidsdager.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Etter at saken var anket, traff Eidsivating lagmannsrett 27. mai 1994, med hjemmel i barneloven §38 og §46, etter mannens begjæring, slik midlertidig avgjørelse:
1. B skal inntil lagmannsrettens dom i hovedsaken foreligger ha den daglige omsorgen for datteren C, født xx.xx.1986.
2. A skal inntil lagmannsrettens dom i hovedsaken foreligger ha vanlig samværsrett med datteren C. Samværet skal skje under tilsyn av B eler en person som han utpeker.
3. B og A skal i samme tidsrom ha delt foreldreansvar for datteren C.
4. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til hovedsaken.
Når det gjelder sakens nærmere sammenheng og partenes anførsler m.v., viser en til den avsagte dom, lagmannsrettens midlertidige avgjørelse, samt til rettens bemerkninger senere.
Lagmannsrettens midlertidige avgjørelse var begrunnet i frykt for at moren, uten farens samtykke, ville føre barnet ut av landet, til morens hjemland Colombia, uten å vende tilbake, jf barneloven §43.
Lagmannsrettens midlertidige avgjørelse ble ikke påkjært. Begge parter har påanket byrettens dom.
A har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. A skal alene ha foreldreansvaret for C, født xx.xx.1986.
2. Byrettens dom stadfestes for så vidt gjelder daglig omsorg og samvær, jf dommens post 2 og 3.
3. B dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.
B har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Byrettens dom endres slik at B skal ha den daglige omsorgen for datteren, født xx.xx.1986.
2. A skal ha samvær med datteren C i et omfang fastsatt etter rettens skjønn.
3. A dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.
Ankeforhandling er holdt i Oslo 6. og 7. desember 1994. Partene møtte og avgav forklaring. Det ble avhørt en sakkyndig og 4 vitner. Dokumentasjonen går frem av rettsboken.
A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Avgjørelsen om hvem av foreldrene som bør gis den daglige omsorgen, beror på et skjønn. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, barneloven §34, tredje ledd i.f. Det anføres at det vil være best for barnet at moren får den daglige omsorgen, slik byretten bestemte. Når lagmannsretten senere traff en midlertidig avgjørelse om at barnet til daglig skulle være hos faren, berodde dette på rettens frykt for at moren for en lengere periode ville reise til Colombia med barnet. En slik frykt er det ikke grunnlag for. Den reisen moren og datteren aktet å foreta, og som utløste den midlertidige forføyningen, var ment å være et litt lengere feriebesøk, fordi verken moren eller datteren da, på lenge hadde sett sine nære slektninger i Colombia. Som nevnt av den sakkyndige for byretten, er det viktig for barnet at kontakten med slektningene i Colombia opprettholdes.
At moren ikke har til hensikt, sammen med barnet, å reise ut av landet, for å etablere seg i Colombia, kan konstateres av at hun har skaffet seg en ny leilighet i Oslo, og akter å gå på kurs for lettere å få seg arbeid her i landet. Det anføres for øvrig at dersom mannen, i stedet for å motarbeide sin tidligere ektefelle, ville samarbeide, ville den eventuelle risikoen for at hustruen ønsket å flytte, forsvinne.
At moren bør få den daglige omsorgen følger av at datteren i det meste av sitt liv har bodd nær opp til moren. Barnet vil lide overlast om dette blir varig endret. Det fremgår av de sakkyndiges erklæringer, så vel for byretten som for lagmannsretten, at det i dette tilfellet har vært et særlig nært forhold mellom mor og datter.
Lagmannsretten må som byretten også legge vekt på den følelsesmessige katastrofen det ville bli for moren, ikke å få den daglige omsorgen. Morens kulturbakgrunn gir ikke rom for noen annen løsning, uten at dette vil bli særdeles belastende. Det er en klar risiko for at morens evne til å være en god mor for datteren vil avta om datteren skal bo hos faren. I tilknytning til dette viser en til at datteren var et harmonisk og velutviklet barn mens det bodde hos moren, jf den sakkyndige for byretten.
Barnets kontakt med begge foreldrene vil også bli best om barnet får bo hos moren. At dette er tilfelle, viser den meget sparsomme kontakten det har vært mellom mor og datter etter at datteren som følge av den midlertidige forføyningen har bodd hos faren. Faren har vist en negativ holdning til morens latinamerikanske bakgrunn. Får han den daglige omsorgen, vil dette prege hans ønske om datterens kontakt med moren.
Det er heller ikke riktig at faren vil kunne gi datteren tryggere oppvekstvilkår enn moren. Etter at den pågående konflikt er løst, vil datteren få stabile og gode forhold hos moren.
Når datteren synes å ha uttalt et ønske om å få bo hos faren, må det tas i betraktning den påvirkning hun i den senere tid er blitt utsatt for. Det er også på det rene at faren, på grunn av sin bedre økonomi, mer eller mindre kan ha kjøpt seg til sympati hos barnet. Fordi datteren har gitt uttrykk for at hun synes situasjonen i dag er belastende, jf den sakkyndige for lagmannsretten, er det ikke grunn til å legge særlig vekt på barnets uttalelse.
Foreldreansvaret bør ikke foreldrene ha sammen. Barnets far har stadig stoppet moren fra fornuftige avgjørelser vedrørende barnet, bl.a. stoppet moren fra sammen med barnet å foreta et nødvendig og ønskelig besøk hos familie i Colombia. For at det skal bli en rimelig balanse i forholdet mellom partene, er det nødvendig at moren får foreldreansvaret alene.
Moren ser positivt på at faren gis samværsrett med datteren og ber om at byrettens avgjørelse om dette må bli stadfestet.
B har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Rapporten fra lagmannsrettens sakkyndige viser at datteren trives hos faren og ønsker å bo hos ham. Moren har stadig utsatt datteren for press med hensyn til hvor barnet skal bo, noe barnet har reagert negativt på. Det må legges til grunn at bedre materielle kår ikke har vært avgjørende for barnets ønske. Moren synes med bakgrunn i sin kulturelle tilhørighet å hevde at hun som mor har en sterkere rett til barnet enn faren, og har forsøkt å få datteren til å være enig i dette.
Hun har også i svært liten grad evnet å skjerme datteren mot foreldrenes konflikt.
Barnets ønske om å få bo hos faren må, selv om barnet enda er lite, tillegges betydelig vekt. Barnet har på eget initiativ, uoppfordret gitt uttrykk for å ville bo hos faren.
Som det går frem av den sakkyndiges rapport, er ønsket gitt i en slik sammenheng og med slik styrke at det må telle tungt.
At faren bør få den daglige omsorgen støttes også av farens ønske om at barnet skal ha god kontakt med begge foreldrene. Selv om moren har en negativ holdning til faren, håper han på et positivt samarbeid om samværsretten. At moren i den senere tid har hatt lite samvær med datteren, er en følge av at hun ikke har villet samarbeide med faren, blant annet nektet å oppgi sitt telefonnummer, slik at praktiske spørsmål har vært vanskeliggjort.
Morens reiseplaner taler imot henne som omsorgsperson, jf barneloven §43. Det er tvilsomt om moren i sommer, etter et planlagt besøk sammen med datteren, i Colombia, aktet å returnere til Norge. Moren hadde kvittet seg med sin daværende leilighet da hun skulle reise. Hun planla å reise uten å informere mannen. På det planlagte utreisetidspunktet hadde hun ikke annen sterk tilknytning til landet enn partenes fellesbarn. Moren tok i sine planer bare hensyn til eget behov. Det vises til at hun ikke hadde drøftet sine reiseplaner med barnets skole, eller varslet skolen.
Faren er godt økonomisk og sosialt etablert. Han taler som sin datter godt spansk og vil støtte opp om barnets tokulturelle bakgrunn.
En samlet vurdering må føre til at datteren til daglig bør bo hos faren.
Foreldreansvaret bør partene fortsatt ha sammen. Dette er det naturlige og vanlige. I tillegg nevnes at et eneansvar for hustruen kan føre til at hun på nytt forsøker å ta med datteren ut av landet, uten å drøfte dette med faren.
Faren ønsker at moren skal ha samværsrett med barnet. Samvær for moren med datteren byr imidlertid på problemer. Samværsretten må være betinget av at hun oppgir sitt telefonnummer til mannen. For å hindre at moren, egenrådig, fører barnet ut av landet, er det også nødvendig at barnets pass deponeres for å sikre at en utreise ikke finner sted uten at partene har drøftet spørsmålet og faren har gitt sitt samtykke.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:
Partenes datter, som er norsk, og visstnok også colombiansk statsborger, er født xx.xx.1986 og er således ca 8 1/2 år gammel. I samsvar med rettens midlertidige avgjørelse bor hun nå hos faren.
I løpet av den tiden barnet har vært hos faren, har moren hatt problemer med å få det samværet med datteren som den midlertidige avgjørelsen forutsetter. Faren har forklart at dette skyldes morens manglende samarbeidsvilje, bl.a. ved at hun har nektet å oppgi sitt telefonnummer. Omfanget av samværsrett synes imidlertid også å ha vært påvirket av farens frykt for at moren skulle reise ut av landet med datteren, samt av morens følelse av å ha blitt urettmessig kontrollert under samværene, jf den midlertidige avgjørelsen, post 2, om at morens samvær skulle skje under tilsyn av faren, eller av en annen person han utpekte.
Psykolog Amalia Carli var oppnevnt som sakkyndig for byretten.
For lagmannsretten er psykolog Knut Rønbeck oppnevnt. Begge hadde som mandat å veilede retten om de spørsmål saken gjelder.
Begge parter må som nevnt av de sakkyndige, anses skikket for omsorgsoppgaven for datteren. I samsvar med den sakkyndige for lagmannsretten finner imidlertid lagmannsretten at faren bør ha den daglige omsorgen for barnet, at foreldrene bør ha delt foreldreansvar, samt at moren bør ha samværsrett med barnet.
Når det gjelder den daglige omsorgen, nevner en innledningsvis at ifølge den sakkyndige for byretten, og nå den sakkyndige for lagmannsretten, er barnet et tillitsfullt og harmonisk barn, er oppvakt, og snakker foruten norsk, morens morsmål, spansk. Moren har problemer med å snakke norsk. Faren snakker både norsk og spansk.
Barnet har selv ifølge lagmannsrettens sakkyndige, uoppfordret gitt uttrykk for et klart ønske om å få bo hos faren. Selv om barnet er lite, er dette et vesentlig moment ved vurderingen. Det er ikke kommet frem noe som støtter morens anførsel om at barnets ønske er influert av at faren har barnets sympati på grunn av bedre økonomiske forhold. Det anses på det rene at bl.a. på grunn av sin tilknytning til landet, er det faren som kan gi barnet de tryggeste oppvekstvilkårene, både sosialt og økonomisk. Selv om det ikke bør legges for sterk vekt på dette, er det et moment som taler for at faren bør ha den daglige omsorgen. I tilknytning til dette nevner en at i de ca 6 månedene faren nå har hatt omsorgen for datteren, synes han så godt som daglig å ha tatt seg av datteren, selv om hans nærmeste angivelig er klare til å tre inn om nødvendig.
Begge parter synes å ha et godt og kjærlig forhold til barnet.
Det er på det rene at i den tiden barnet har vært hos faren, har moren som nevnt møtt problemer m.h.t. å oppnå samvær med barnet. Etter rettens vurdering er det grunn til å anta at faren ser positivt på morens samvær med datteren, forutsatt at samværet kan skje uten risiko for at moren, sammen med datteren, for godt eller for en lengere periode reiser til Colombia. Det er videre på det rene at moren også ser positivt på at faren skal være sammen med datteren. Det er etter dette ikke grunn til å anta at det vil innebære noen forskjell for barnets mulighet for samvær med begge foreldrene, enten det er moren eller faren som får den daglige omsorgen.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten, i likhet med rettens sakkyndige, at den daglige omsorgen for barnet bør gis til faren. En nevner at den sakkyndige for lagmannsretten har pekt på at morens reaksjon på den pågående konflikten, og hennes insistering på at hun må ha den fulle kontrollen over barnet, er til hinder for å finne en løsning som begge parter kan akseptere.
Når det gjelder foreldreansvaret, finner lagmannsretten at dette bør være delt mellom partene. Lagmannsretten viser til byrettens begrunnelse. Byrettens dom, post 1, blir etter dette å stadfeste.
Moren bør i utgangspunktet ha et omfattende samvær med datteren. Retten fastsetter en samværsrett for moren i samme omfang som faren ble gitt av byretten. Når det gjelder samvær utover dette, bør partene avtale det. Morens samværsrett med datteren gjør det nødvendig at hun samarbeider med faren, bl.a. oppgir sitt telefonnummer til ham. Han kjenner i dag ikke dette. Samværet er betinget av at barnets pass blir deponert hos en tredjemann, om nødvendig også av at barnets navn inntil videre blir strøket i morens pass. Tiltakene fastsettes for at barnet ikke skal bli ført ut av landet uten at partene er enige om det, jf barneloven §43 første ledd.
Moren har anket forgjeves. Farens anke har ført frem.
A må erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd, idet en ikke kan se at det er grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen.
Advokat Andersen har sendt inn omkostningsoppgave. Ifølge oppgaven utgjør utgiftene for lagmannsretten kr 46145. Oppgaven legges til grunn. A må etter dette erstatte Bs utgifter for lagmannsretten med kr 46145.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom, slutningens post 1, blir å stadfeste.
2. B skal ha den daglige omsorgen for partenes fellesbarn, C, født xx.xx.1986.
3. A skal ha følgende samværsrett:
a) Annenhver weekend fra fredag til mandag morgen, eventuelt søndag kveld.
b) Inntil to ettermiddager pr. uke.
c) En halvpart av skolens sommerferie.
d) Annhver jul- og påskeferie.
e) En halvpart av andre ferier og høytidsdager.
Morens samværsrett er betinget av at barnets pass blir deponert og av at barnet om nødvendig strykes i passet til moren. Det vises til domspremissene om dette.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten erstatter A innen 2 -to- uker Bs saksomkostninger med 46145 -førtisekstusenetthundreogførtifem- kroner. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.