LE-1995-160

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-07-20
Publisert:	LE-1995-00160
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr. A 691-94 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00160 A - Anket til Høyesterett, nektet fremmet, se Høyesterett HR-1995-00690K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Einar Andreas Fuglesang). Motpart: Drammen kommune v/Barnevernsenteret (Prosessfullmektig: Advokat Jahn Knapstad).
Forfatter:	Lagdommer Karl E Sundt-Ohlsen, formann. Lagdommer Gunnar Vefling. Ekstraordinær lagdommer Nils Moe
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-1, §4-21, §7-1, Tvistemålsloven (1915) §213, §482, Barneloven (1981), Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-19

Saken gjelder omsorgsovertagelse og samværsrett etter lov om barneverntjenester (barnevernloven) kapittel 4.

Fylkesnemnda i Buskerud og Vestfold avsa 2. februar 1994 dom i sak vedrørende Drammen kommunes omsorgsovertagelse av den ankende parts 2 barn. Dommen hadde følgende konklusjon:

1. Omsorgen for B, født xx.xx.85, og C født xx.xx.88, opprettholdes.

2. Barna skal fortsatt være i fosterhjem.

3. Begge foreldre gis rett til samvær.

A kan ha samvær med barna en gang hver tredje uke. A kan ha samvær med barna i sitt hjem hver 6. helg fra fredag til søndag. A kan besøke barna 1 dag i fosterhjemmet hver 6. uke. Feriesamvær avtales med barnevernet etter barneloven bestemmelser.

D kan ha samvær med barna under tilsyn hver 6. uke med inntil 3 timer.

A brakte ved stevning datert 23. mars 1994 saken inn for Drammen byrett med krav om overprøving av fylkesnemndas vedtak av 2. februar 1994. Han nedla prinsipalt påstand om at omsorgen for B og C skulle tilbakeføres til ham. Subsidiært krevde han at begge foreldre ble gitt samvær fastsatt etter rettens skjønn.

Drammen kommune krevde stadfestelse av fylkesnemndas vedtak for så vidt gjaldt omsorgsovertakelsen og fosterhjemsplasseringen. Kommunen ønsket samværet begrenset og under tilsyn.

Drammen byrett avsa dom 3. november 1994 med slik domsslutning:

1. Fylkesnemndas vedtak av 2. februar 94, pkt. 1 og pkt. 2, stadfestes.

2. A kan ha samvær med B, født xx.xx.85, og C, født xx.xx.88, hver 4. uke fra fredag til søndag, i hans leilighet i Drammen og uten tilsyn. Feriesamvær avtales med Barnevernet etter mønster av barneloven bestemmelser.

3. D kan ha samvær med B, født xx.xx.85, og C, født xx.xx.88, hver 4. uke med inntil 3 timer, i fosterhjemmet og under tilsyn av fosterforeldrene.

Hennes samvær berammes i samråd med fosterforeldrene og på tidspunkter som mest mulig gir barna oversikt over og stabilitet i besøksfrekvensen.

Hun forutsettes rusfri under samværene.

4. De samvær som utøves av A og D undergis ettervurdering av Barnevernet i samråd med Barne og Ungdomspsykiatrisk poliklinikk på Ringerike. Dersom sistnevnte tilrår innskrenkninger i samværsretten for far eller mor, forutsettes spørsmålet om regulering av samværsretten bragt inn for Fylkesnemnda i Buskerud og Vestfold, jfr. barnevernsloven §4-19.

A har i rett tid påanket byrettens dom og krevd omsorgsvedtaket opphevet. Drammen kommune har påstått seg frifunnet.

Ankeforhandling ble holdt i Drammen den 1. og 2. juni og 6. og 7. juni 1995. Lagmannsretten var satt med to fagkyndige meddommere og to meddommere fra det alminnelige utvalg, jf sosialtjenesteloven §9-10 fjerde ledd.

A møtte og avgav forklaring. Drammen kommune var representert ved konsulent/barnevernspedagog Astrid Tønnesen, som avgav vitneforklaring, og som var til stede under ankeforhandlingen med hjemmel i tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble i tillegg avhørt 14 vitner. Av disse ble psykolog Marit Snyen, psykolog Niels Bæklund og psykolog Helene Nygaard ført som sakkyndige vitner. For lagmannsretten var psykolog Bjørn Berg (som for byretten) rettsoppnevnt sakkyndig. Han har avgitt skriftlig rapport og avgav dessuten forklaring under ankeforhandlingen. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A la ned slik endelig påstand:

1. Omsorgen for B, født xx.xx.85 og C, født xx.xx.88 tilbakeføres A.

2. A kan ha samvær med B, født xx.xx.85 og C, født xx.xx.88 hver 2. uke fra fredag til søndag i hans leilighet i Drammen og uten tilsyn.

Feriesamvær avtales med Barnevernet etter mønster av barneloven bestemmelser.

Drammen kommune har nedlagt slik endelig påstand:

1. Drammen byretts doms pkt. 1 stadfestes.

2. A gis samvær med barna som følger: Hver 8. uke fra lørdag til søndag i X/Y. Hver 8. uke i Drammen fra fredag til søndag. I tillegg 1 -en- uke i sommerferien.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har for lagmannsretten vesentlig gjort gjeldende:

Etter barnevernloven er utgangspunktet at barn skal tas hånd om av sine biologiske foreldre. Det vesentligste for barn - også A's barn - er å ha forbindelse med og omsorg av biologiske foreldre. Selv superbe fosterforeldre kan ikke erstatte dette. A mener og er urokkelig på at han best kan forstå barna.

A er god nok omsorgsperson til å få omsorgen for barna tilbakeført til seg. Selv om barnas mor ikke lenger er aktuell omsorgsperson, vil A klare oppgaven.

A har vist at han kan mestre krisesituasjoner. Alle har uttrykt beundring for hans usedvanlige viljestyrke og utholdenhet når det gjelder å legge om sitt liv. Vendepunktet var Cs heroinforgiftning i oktober 1990. Han har gjort opp med samfunnet. Han er definitivt rusfri og har holdt seg borte fra kriminalitet. Han har gjort en stor innsats for Foreningen for trygdede i Drammen, hvor han nå er formann. Han mener hans økonomi vil være god nok til å ta hånd om barna. Hvis han får omsorgen, vil han flytte til en 140 m2 leilighet som han har på hånden. Leiligheten ligger i meget barnevennlig strøk, ca 5 minutter fra skolen. Hans nåværende samboer har han kjent i ca ett år. De har bodd sammen siste halve året.

Ved å legge om sitt liv så totalt, noe de færreste klarer, har A sannsynliggjort at han også vil mestre utfordringen med å ha omsorgen for barna. Han vet at det vil kreve mye av ham og at han må ofre fritid, men med hjelp fra barnevernet vil det gå. Det må kunne gå an å få til bistand og hjelp til barna i Drammen like så vel som i Y. Barnas besøk hos far i ferier har vist at han klarer omsorgen. Han har ikke tenkt å avskjære kontakten med fosterhjemmet, som han ønsker å ha som avlastning. Hans samvær med barna er harmonisk og godt. Han vet med seg selv hvordan han skal takle dem. Han vil kunne gi barna kontakt med familien. Barna trenger tilhørighet og noen å identifisere seg med.

En rekke vitner har gitt uttrykk for at A er en god omsorgsperson. Også barnevernsnemnda kan tas til inntekt for at han er en aktuell omsorgsperson. Nemnda tok ikke endelig stilling til hvem som skulle ha omsorgen i fremtiden. Man holdt det åpent. Senere har nemnda stadig flyttet listen oppover. I dag er prognosen god. Da bør man ta konsekvensen og tilbakeføre omsorgen. Det må foreligge en reell fare for barna ved flytting, teoretisk fare er ikke nok. Noen reell fare foreligger ikke her.

Kravene om at far stadig må dokumentere at stabiliteten er varig, setter ham i en håpløs situasjon fordi barna i mellomtiden gror mer og mer fast i fosterhjemmet. Det kan være vondt å flytte på barn etter 3 - 4 år hos fosterforeldre, men det må man tåle. Det ligger innebygget i barnevernloven.

A har i dag et godt sosialt nettverk. Han har Foreningen for trygdede i Drammen, Evangeliesenteret og ellers en rekke venner, også innen politiet, som han nå samarbeider med. Han har dessuten etter hvert fått noe bedre kontakt med sine søsken, selv om dette er vanskelig.

Subsidiært gjør A gjeldende at det må fastsettes en rundelig samværsrett. Det må være til barnas beste å ha samvær med far hver annen helg og i ferier.

Drammen kommune har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Barnas omsorgsbehov må måles opp mot A' omsorgsevne. Det styrende prinsipp er hva som er til barnas beste.

Det bestrides ikke at A på en måte er enestående i norsk kriminalhistorie. Han har klart å legge om sitt liv. Drammen kommune legger til grunn at han er rusfri og ferdig med kriminalitet. Spørsmålet er om han likevel i den foreliggende situasjon har de nødvendige evner som omsorgsperson.

De to barna saken gjelder har spesielle behov. Derfor må A's evner være spesielt gode. Han besitter imidlertid ikke de ekstra resurser man må kreve i den foreliggende situasjon.

Datteren er åpenbart skadet i sin psykososiale utvikling. Hun er kontaktskadet, og dette er knyttet til mors rusmisbruk, mormors problemer og fars fravær. Hennes seksualiserte atferd er et symptom på denne skaden. Atferden var tilstede allerede ved ankomst til barnehjemmet, og er ikke lært der. Hun har aldri hatt noen primærtilknytning til sin far. Overføring til far nå kan på mange måter sammenlignes med overføring til et nytt fosterhjem. Hun lever i en sterk lojalitetskonflikt mellom fosterforeldrene og sine biologiske foreldre. Derfor trenger hun støtte og veiledning fra særlig kompetente omsorgspersoner som hun kan knytte seg til. Særlig trenger hun hjelp til å komme over savnet av mor og til å få forståelsen av at de voksne klarer seg uten hennes omsorg. Hun er i en kritisk alder med vanskelige år foran seg. Hun er er overgrepsutsatt på grunn av sin atferd og særlig sårbar for flytting til et bymiljø som Drammen.

Sønnen C ble i sitt første leveår utsatt for betydelig omsorgssvikt. Han levde i et heroinmiljø og ble delvis avvist av mor og mormor. Han er beskrevet som en sky gutt med manglende selvtillit. Han har imidlertid har hatt en fin utvikling og har vist seg som en robust "fighter" med evne til å stå i et dypere kontaktforhold med andre mennesker. Han har primærtilknytning bare til fosterforeldrene og miljøet omkring. Han har fortsatt sprogproblemer. Det foreligger en stor risiko ved flytting.

Fars problem som omsorgsperson er ikke manglende vilje og motivasjon for å gjøre det beste for barna. Problemet er hans omsorgsevne. Her kommer hans egen barndom og oppvekst inn som viktige faktorer. Han er kommet for kort i egen utvikling og forstår ikke hva som skal til. Hans egne underliggende problemer er til hinder for at han kan få innsikt, og det gir negativt utslag på hans innlevelsesevne og omsorgsevne. Hans mangel på stabilitet i parforhold gir grunn til å betrakte ham som eneomsorgsperson. Nåværende samboerforhold styrker ikke omsorgssituasjonen. Inntektsforholdene er usikre. Han vil ved eventuell omsorgsovertagelse være avhengig av hele skalaen av offentlige støttetiltak. Uansett vil man sitte med en risiko for barnas videre utvikling. Mor har ikke overvunnet sitt rusproblem, og mormors atferd har ført med seg mange problemer. De bor begge i Drammen og det er risiko for uheldig påvirkning eller kontakt.

Drammen kommune er av den oppfatning at langsiktig og trygg omsorg ikke kan etableres innenfor fars rammer. Offentlig bistand og forebyggende tiltak kan ikke avhjelpe dette. Betingelsene for tilbakeføring av omsorgen til den ankende part er derfor ikke til stede.

Subsidiært anfører kommunen at selv om far skulle anses å ha evne til å gi barna forsvarlig omsorg, så er dette likevel ikke nok slik situasjonen er. Barna er så sterkt knyttet til fosterforeldrene og miljøet i X, at det vil kunne føre til alvorlige problemer for dem om de blir flyttet. Fosterhjemmet i X er usedvanlig vellykket med innsiktsfulle og kloke mennesker som er meget glad i barna. X har et hjelpeapparat som i særdeles stor utstrekning har stilt opp. Et lite bygdesamfunn er i barnas situasjon klart positivt. Tilbakeføring til far i Drammen er ikke noe realistisk alternativ og ikke til barnas beste.

Når det gjelder samværsretten, er det avgjørende hva som er til barnas beste, ikke foreldrenes behov. Fosterhjemsplasseringen i X må nå anses å være langsiktig, og det er barnas behov i lys av dette som er avgjørende. Samværsordningen hittil har ikke vært vellykket. Den har gitt næring til den lojalitetskonflikt som særlig B har følt. Kontakt med far er bare i begrenset grad til barnas beste i denne saken. Det bør etableres et samarbeide og bedre forståelse mellom far og fosterforeldrene for å gjøre hans samvær med barna best mulig. Den lange reisen fra X til Drammen er en belastning for barna.

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken gjelder overprøving av fylkesnemndas vedtak, jf barnevernloven §7-1 bokstav (i) og de særlige regler i tvistemålsloven kapittel 33. Innenfor lovens ramme har retten kompetanse til å prøve alle sider av saken - også de skjønnsmessige - jf tvistemålsloven §482. Avgjørelsen må treffes på grunnlag av den faktiske situasjon på tidspunktet for overprøvingen.

Utgangspunktet for avgjørelsen om tilbakeføring av barna er barnevernloven §4-21. Vedtak om omsorgsovertagelse skal oppheves når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Opphevelse skal likevel ikke skje dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det "etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet". Det fremgår av barnevernloven §4-1 at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak til beste for barnet, herunder vekt på stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Etter Høyesteretts kjennelse av 9. mars 1995 kan samværsretten i slike saker også prøves i alle rettsinstanser.

Da barnevernet overtok omsorgen for B og C i oktober 1990 i forbindelse med Cs heroinforgiftning, var det barnets mor, D, som hadde den daglige omsorgen for barna. Hun og A inngikk rettsforlik 2. juni 1993 gående ut på at A skulle ha daglig omsorg for barna dersom omsorgsovertagelsen ble opphevet. Lagmannsretten legger til grunn at moren i dag ikke er aktuell som omsorgsperson, bl.a. på grunn av sine rusproblemer.

Når det gjelder A, har lagmannsretten i likhet med mange andre funnet at hans måte å komme ut av sine egne vanskeligheter på er bemerkelsesverdig. På flere områder synes han å ha betydelige ressurser.

Han har overholdt avtaler om samvær på en fin måte frem til i vår, og også fosterfamilien synes fornøyde med barna etter weekendsamvær med far. Det har vært uro etter feriesamvær med far, men retten finner grunn til å tro at dette iallfall delvis har sammenheng med den uavklarte omsorgssituasjonen - og ikke nødvendigvis sammenheng med uheldig påvirkning eller mangelfull omsorg fra far.

Retten har merket seg at også A synes fornøyd med fosterhjemmet og situasjonen i Y, med unntak av hans mistanke om overgrep mot B i fosterhjemmet fra yngste sønns side. Retten finner ikke grunn til å kommentere overgrepspåstanden nærmere i og med at lite er gjort med anmeldelsen og intet er bevist eller tilstått. Det virker som om fosterhjemmet har taklet den vanskelige situasjonen som har oppstått etter anmeldelsen, på en bra måte. A synes på den annen side ikke å ha taklet situasjonen helt godt i forhold til B. Retten har her merket seg vitneforklaringen fra psykolog Niels Bæklund, som i likhet med andre uttrykte at han var blitt mer skeptisk til fars omsorgsevne etter hans håndtering av denne episoden.

Når det gjelder fars omsorgsevne for øvrig, foreligger det for lagmannsretten flere skriftlige rapporter av psykologene Bæklund og Berg. Rapportenes tilsynelatende motstridende konklusjoner synes ikke lenger så påfallende etter Bæklund og Bergs vitneforklaringer under ankeforhandlingen, selv om de faglig sett er uenige om hva slags perspektiv fars uttalelser skal settes inn i. Lagmannsretten finner ingen grunn her til å gå nærmere inn på dette, men konstaterer at begge psykologene, trass i ulik faglig bedømming, er enige i konklusjonen - at barna ikke bør tilbakeføres til far.

Tilbakeføringsspørsmålet må som nevnt, ses i lys av barnas situasjon. Avgjørelsen må treffes etter en helhetsvurdering. Risikoen ved å flytte barna fra fosterhjemmet er et vesentlig vurderingstema uansett vurderingen av far som omsorgsperson. Lagmannsretten finner, under henvisning til sine synspunkter nedenfor om barnas spesielle behov og risiko ved flytting, det unødvendig å gå inn på en grundigere vurdering av far som omsorgsperson. Retten kan imidlertid i denne sammenheng konstatere at den rettsoppnevnte sakkyndige nokså klart har uttalt seg om trekk ved fars personlighet som kan bety en fare for barnas senere omsorgssituasjon og utvikling. Disse vurderingene synes faglig vel begrunnede.

Videre finner lagmannsretten at det hefter en del usikkerhet av praktisk/materiell art ved fars omsorgstilbud pr i dag. Denne usikkerhet behøver imidlertid ikke ha varig karakter. Retten ser ikke bort fra at de materielle forhold på sikt kan stabiliseres så godt at han kan tilby barna en trygg økonomi og et bra sted å bo.

Den hjelp fra barnevernets side som det er aktuelt å gi far ved en omsorgsovertagelse, vil etter lagmannsrettens mening ikke være nok til å skape tilstrekkelig gode forhold.

Retten er i tvil om fars nåværende samboer vil kunne være en positiv faktor ved en eventuell tilbakeføring av omsorgen for barna. Under enhver omstendighet har imidlertid samboerskapet vært av kort varighet og kan i lys av tidligere forhold neppe sies å være sikret på sikt. Lagmannsretten tror et eventuelt nytt brudd av omsorgspersoner for disse barna vil være svært uheldig, og dermed er også samboerforholdet et risikomoment det må skjeles til i en viss grad.

Barna kom til fosterforeldrene i X i april 1992. De har således nå bodd der i noe over 3 år. I betraktning av barnas alder er dette en periode av betydelig lengde.

De sakkyndige som har vært inne i denne saken nå og tidligere, har i mindre grad sett på barnas nåværende omsorgssituasjon i fosterhjemmet og tilknytning til nærmiljøet, og i større grad konsentrert seg om fars person og hans samvær med barna.

Under ankeforhandlingen har lagmannsretten blitt godt opplyst om barnas nåværende situasjon og deres behov fremover. Det vises særlig til vitneforklaringer fra fosterforeldrene, barnas lærer og førskolelærer, og ikke minst psykolog Helene Nygaard ved BUP (Ringerike).

Det synes klart at det har dreid seg om barn med spesielle behov, noe lagmannsretten finner grunnlag for å anta i stor grad skyldes mangler ved deres tidligere omsorgssituasjon. Retten legger også til grunn at barna siden omsorgsovertakelsen har hatt en fin utvikling.

Selv om det har vært en positiv utvikling, finner retten likevel grunn til å knytte bekymring til barnas videre utvikling - særlig gjelder dette B. Hun har etter alt å dømme hatt problemer når det gjelder evnen til å knytte seg til nære personer, og med en tilhørende liten ekthet over sine følelsesmessige reaksjoner. Det synes også tydelig ut fra hva særlig fosterforeldre og skole forteller, at disse problemene fortsatt ligger under overflaten og dukker opp når det blir uro eller usikkerhet omkring omsorgssituasjonen. Dette er en svært alvorlig problematikk med tanke på hennes videre psykiske utvikling, og kan få en negativ innvirkning på hennes fungering som voksen dersom dette ikke tas hensyn til.

C synes for sin del nær knyttet til fosterfamilien og nærmiljøet. B virker godt knyttet til fostermor, og er i ferd med å bli knyttet også til fosterfar. For Bs del, anser retten det som viktig at hun får fullføre den tilknytningsprosessen hun nå er inne i, bl.a. ved at det etableres ro omkring omsorgssituasjonen. Også for C er dette viktig, selv om han må anses å ha en mer normal personlighetsutvikling enn søsteren. Barna er imidlertid sterkt knyttet til hverandre, og uro omkring den ene av barna virker tydeligvis svært negativt inn på den andre.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at en opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse vil innebære en reell og stor risiko for alvorlige skadevirkninger for barna. Betingelsene for opphevelse av vedtaket er ikke tilstede. Byrettens dom pkt. 1 blir således å stadfeste.

Lagmannsretten vil understreke at det er viktig at far avfinner seg med avgjørelsen av omsorgsspørsmålet slik at barna får ro omkring sin tilværelse og sin primærtilknytning til X. Det er også av betydning at B av far hjelpes til å få forståelse av at han kan klare seg uten henne. Det er først og fremst far som kan bidra til at hun kommer ut av sin lojalitetskonflikt og blir fri det ansvar for far hun nå føler.

Når det gjelder fars samvær med barna, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten.

Barn og foreldre har i utgangspunktet rett til samvær med hverandre, jf barnevernloven §4-19 første ledd. Utgangspunktet for avgjørelsen av omfanget er hensynet til barnas beste, jf barnevernloven §4-1. Fars ønsker og behov for samvær er i denne sammenheng ikke relevant. Av hensyn til barna er det imidlertid viktig at samværene oppleves meningsfylte, også av faren.

Lagmannsretten kan i dag ikke si noe om muligheten for tilbakeføring av omsorgen på et senere tidspunkt. Dette må primært vurderes av barnevernstjenesten, ut fra situasjonen til enhver tid. Ved avgjørelsen av samværsordningen nå finner imidlertid lagmannsretten det naturlig å legge til grunn at fosterhjemsplasseringen blir varig. Det innebærer at formålet med samværsordningen hovedsaklig må være å sikre barnas kjennskap til sitt biologiske opphav.

Lagmannsretten er enig med psykolog Berg i at mindre hyppige samvær enn dagens kan oppfylle barnas behov. Retten har også merket seg psykolog Helene Nygaards uttalelser om at mindre samvær vil skape mer ro omkring barna og sikre tilknytningen til fosterhjemmet og lokalsamfunnet bedre. Dette til tross for at samværene med far hittil stort sett har gått bra. Det er lagmannsrettens oppfatning at far har mange egenskaper som kan gi barna positive impulser og gode erfaringer. Fars bidrag til barnas utvikling må imidlertid skje på barnas premisser og ut fra deres behov, ikke på fars premisser. Det anses viktig for barna at de under sine samvær med far kan vise ham det hjemmet de nå har, skolen de går på, hva de har fått til av venner, skole, friluftsliv og andre aktiviteter. Det bymiljø som barna vil møte ved besøk hos far i Drammen, og mulighetene for ukontrollert kontakt med mor og mormor, vil på den annen side lett kunne gi seg negativt utslag, og retten er ikke innstilt på å utsette baarna for denne risiko i den sårbare fase de nå er. Den relativt lange avstand til Drammen gjør dessuten reisene slitsomme. En helhetsvurdering tilsier derfor at fars samvær med barna bør skje på X eller i nærmiljøet i kommunen.

Det bør forøvrig bli et mål for far, ved planlegging og omtanke, og gjerne i samråd med fosterforeldrene og barnevernsmyndighetene, å gi samværene et kvalitativt godt innhold, det være seg i barnas nærmiljø i Y eller senere hos far i Drammen, når barnevernet eventuelt måtte finne tiden inne for det.

Barnas utvikling videre vil avhenge en god del av hvordan far kan forholde seg til fosterhjemmet, og hvordan han i denne for ham vanskelige situasjonen kan prioritere hensynet til barna og være lojal mot det systemet som har hånd om barna hans. Før man vet hvordan dette går, kan ikke retten legge opp til hyppige samvær. Barneloven bestemmelser om samværenes hyppighet og lengde angående barn av foreldre som ikke bor sammen,finner retten lite retningsgivende fordi det her dreier seg om en helt annen situasjon og helt andre behov hos barna.

Lagmannsretten har spesielt vurdert spørsmålet om samvær i ferier, men er kommet til at slikt samvær i den foreliggende situasjon er lite tilrådelig.

Under henvisning til ovenstående drøftelse finner lagmannsretten at fars samvær med barna skal være fra lørdag til søndag en gang hver annen måned, d.v.s. seks ganger pr. år, og finne sted i X/Y. Tilsyn finnes ikke å være nødvendig.

Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at lengre samvær, herunder feriesamvær, vil være naturlig å vurdere på nytt når den nødvendige ro er etablert, når barna skjønner at omsorgsspørsmålet er avklart, og når man har vunnet erfaringer med den relativt begrensede samværsrett som er bestemt i denne dom. Det forutsettes at barnevernet følger dette opp.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Drammen byretts dom av 3. november 1994, domsslutningens pkt. 1 stadfestes.

2. A gis samvær uten tilsyn med B og C en gang hver annen måned fra lørdag til søndag. Samværene skal finne sted i Y kommune.