LE-1995-476
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-02 |
| Publisert: | LE-1995-00476 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Gudbrandsdal jordskifterett - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00476 A |
| Parter: | Ankende part: Ivar Bø (Prosessfullmektig: Advokat Kristian Trosvik) Ankemotpart: Ivar Blekastad (Prosessfullmektig: Advokat Svein-Olav Bøen) |
| Forfatter: | Lagmann Torolv Groseth, Lagdommer Ragnar Askheim, Lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Jordskifteloven (1979) §2, §76 |
Saken gjelder tvist om hvorvidt medeiendomsretten i to sameier i Østre Gausdal som lå til gården Bø fulgte med overdragelsen av setra, eller om den fortsatt ble liggende til gården.
I 1846 ble det holdt utskiftning i det som i protokoll av 3. 12. 1847 fra Søndre Gudbrandsdalen sorenskriverarkiv betegnes som endel av setermarken i Gausdals østre almenning. Ved denne utskiftningsforretningen ble setermarka delt i 7 områder for hvert av 7 seterlag. Ett av disse var Frøysesetra. Frøyseseterområdet ble sameie mellom de gårder som hadde seter der, blant disse Bø. Tilsvarende ble forholdt med de øvrige 6 områder.
I 1850/51 gikk utskiftningen videre. Det meste av skogen i seterlagsområdene ble da fordelt på de enkelte gårder. Gårdenes skyld ble lagt til grunn for fordelingen. I Frøyseseterområdet ble gården Bø tillagt 2 skogstykker. Det er uttrykkelig sagt at beiteretten ikke er berørt av utskiftningen. Seterløkkene var fra før ansett som eiet av den enkelte. Det som ikke var utskiftet innenfor området, ble fortsatt liggende i sameie mellom gårdene og blir benevnt som Frøysesetersameiet.
Fjellområdet ovenfor seterområdene, som for det meste bestod av snaufjell, ble ikke berørt av utskiftningene. Området er betegnet som Gausdal Nordfjell sameie. Dette eies av medeierne i alle de 7 setersameieområdene og andelen er også her bestemt ut fra gårdenes gamle skyld. Eiendomsforholdene til Gausdal Nordfjell sameie har vært prøvet for retten. Sameierne reiste i 1961 sak mot Østre Gausdal kommune for å få fastslått eiendomsretten idet kommunen hadde fattet vedtak som innebar at området ble betraktet som almenning. Saken ble avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom av 27. 10. 1962 som gav sameierne medhold. Saken ble reist av "Foreningen for setereierne i Østre Gausdal Nordfjell" ved foreningens styre. I lagmannsrettens dom heter det at partene i herredsretten ble enige om at foreningen skulle gå ut av saken og at foreningens enkelte medlemmer skulle gå inn som parter. I lagmannsrettens dom er 69 personer ført opp som parter.
Nordfjellsameiet er av partene oppgitt til ca 36000 da. For Frøysestersameiet forelå ingen oppmåling, men det ble antatt å kunne dreie seg om ca 5000 da., inklusive eierteigene.
I 1912 solgte daværende eier av Bø, Ottar Bø, setra til Ivar Blekastad (bestefar til ankemotparten). Om bakgrunnen for salget er det kjent at Bø, allerede siden før midten av 1800 tallet, hadde hatt en annen seter i Doklia, et almenningsområde i Gausdal Vestfjell. Det var her bedre tilgang på beite og det var derfor denne setra som ble brukt. Setra i Frøyseseterområdet hadde lenge vært ute av bruk. Ivar Blekastad hadde et mindre bruk uten seter. Han trengte setra for å forbedre livsgrunnlaget på bruket sitt.
I kjøpekontrakten, som er datert 6. 12. 1912, heter det:
Eg Ottar Bø har til Ivar Blekastad selt fra garden min Bø, Bøsetri paa Frøysesæteren med dei 2 skogstykkjer, som høyrer til, det eine paa Frøysesæteren og det andre i Svarttjernlien, med den rett som eg sjøl har aatt sætri og skogen.
Skylddelingsforretning ble holdt den 25. 6. 1913. Skylddelingsmennene skriver bl. a.:
Parsellen består av det gården Bø tilliggende sæterbol på Frøisesæteren med dertil hørende 2 de skogstykker og alle øvrige rettigheder således som de fra gammel tid er hævdet for gården Bø.
Skylddelingsforretningen er ført inn på en ferdig oppsatt blankett. Under posten hvor det er trykket:
Det bevidnes: At ved delingen nyt fællesskap ikke er stiftet: er det angitt:
Havneretten vedblir efter gammel hævd.
Skjøtet på setra er datert 7. 7. 1913 og undertegnet av Ottars mor, Nikoline Bø i uskifte. Her er det sagt følgende:
Overdragelsen omfattet sæteren med de to tilhørende skogstykker, det ene ved Frøisesæteren, det andet i Svarttjernlien, de på sæteren staaende huse og mulige øvrige faste indretninger samt de rettigheter som tilhører sæteren i den utstrekning som lov og retsbruk hjemler.
Etter utskillelsen har setra fått navnet Bruvang seter. Den ble brukt som seter til henimot 1960 av kjøperen og hans rettsetterfølgere. De sameieområdene saken gjelder, blir nå benyttet endel til beite. Det har vært avvirket mindre kvanta tømmer i de ikke utskiftede deler av Frøysesetersameiet. Det er idag økonomiske interesser knyttet til salg eller utleie av hytter/hyttetomter og til andre turisme- og friluftsformål. Det er tillatt endel hyttebygging i området. Tillatelser er gitt i henhold til en plan utarbeidet av Oppland fylkesskogkontor i 1970. Planen fordeler tillatelsene etter størrelsen på den enkeltes eiendom. Det er her tatt hensyn til såvel eierteigene som andelen i sameiene. Sameiene har årlige inntekter av utleie av grunn til skitrekk som er etablert av Gausdal Skiservice AS i forbindelse med hotelldriften i nærheten.
Sameiene har vært berørt av flere saker som har vært behandlet for domstolene. Foruten den nevnte sak mot kommunen om eiendomsretten, ble en tvist om grensen for Nordfjellsameiet mot naboene i Ringebu kommune, avsluttet ved lagmannsrettens dom av 20. 9. 1952. Det har dessuten vært kraftlinjeskjønn i 1939, 1948/49 og i 1957.
Tvisten mellom partene i saken kom opp i forbindelse med SørGudbrandsdal jordskifteretts rettsutgreiing etter jordskifteloven §2, pkt. h, for de gjenværende sameieområder av det tidligere Gausdal østre sameie. Jordskiftesaken ble fremmet i 1985 og har, etter det som er opplyst for lagmannsretten, ført med seg et stort antall tvister. Jordskifteretten avsa den 11. 10. 1994 dom i tvisten mellom Ivar Blekastad og Ivar Bø, med slik slutning:
Ivar Blekastad, som eier av gnr. 145 bnr. 3 i Gausdal, har medeiendomsrett i Frøyseseter sameie og Gausdal Nordfjell sameie for en andel som tilsvarer eiendommen Bø, gnr. 145 bnr. 1 i Gausdal, gamle skyld som ved seterskogutskiftningene i 1846 og 1950.
Jordskifteretten traff videre en saksomkostningsavgjørelse som innebar at partene deler rettens omkostninger likt og for øvrig selv bærer sine omkostninger. Dommen ble stillet til forhånds påanke.
Dommen i jordskifteretten ble avsagt under dissens. Jordskifterettens formann dissenterte og gikk inn for at det er Ivar Bø som har medeiendomsretten i sameiene.
Dommen ble i rett tid paånket av Ivar Bø. Hovedforhandling i lagmannsretten ble holdt den 29. 8. 1995. Her møtte partene sammen med sine prosessfullmektiger og avgav forklaring. Even Rudstuen og Ivar Rusten, begge gårdbrukere og setereiere i distriktet ble ført som vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Ivar Bø har i det vesentlige anført:
Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ved avgjørelsen av hvem som i dag har medeiendomsretten i sameiene må det tas utgangspunkt i setras utgangsdokumenter. Disse er klare og spesifikke idet det er angitt at salget omfatter selve setra og to skogstykker. Når utgangsdokumentene viser til medfølgende rettigheter må dette forstås som servitutter, ikke som eiendomsrett. Kjøpekontrakten og skjøtet peker også på at det er tale om rettigheter som er knyttet til setra. Med hensyn til skylddelingsforretningen, er denne ikke satt opp av partene. Den er fyllt ut på en ferdigtrykket blankett hvor endel spørsmål skal besvares og det er vanskelig å legge bestemte tolkinger på de formuleringer som er brukt i denne. Det er ingen uenighet om at beiteretten fulgte med ved salget. Beiteretten er sentral for ei seter. For øvrig vil det kunne være snakk om f. eks. rettigheter til brensel, vann og vei knyttet til seterdriften.
I den grad retten skulle finne at formuleringene ikke er klare, vil utgangspunktet ved en fortolkning være at selgeren ikke har solgt mer enn det som er angitt, hvilket er setra og seterrettighetene.
Om bakgrunnen for handelen er det klart at gården Bø ikke trengte setra. Det er ikke holdepunkter for å legge til grunn spesielle forutsetninger ut over dette og det har formodningen mot seg at selgeren ville avhende ytterligere eierinteresser i området.
Partenes senere opptreden kan ikke endre utgangspunktet. At eieren av Bø ikke har vist noen aktivitet i området har sine naturlige forklaringer og kan ikke tillegges noen vekt som tolkingsmoment. Det meste av aktiviteten som har foregått i området har vært knyttet til seterdriften. I og med at Bø har solgt setra, har det ikke vært noe grunnlag for å ta del i disse aktivitetene. Det var også setereierne som først organiserte seg i en forening for området og det var således heller ikke grunn til å vente at eieren av Bø skulle delta her. Om rettssaken mot kommunen i 1961/62 har Ivar Bø opplyst at dette skjedde like etter at han hadde overtatt gården fra faren. Faren hadde hatt ett av flere slagtilfeller. Ivar Bø hadde på denne tiden meget annet å ta seg av. For øvrig er deltakelse i grunneiersammenslutningene frivillig og det har ikke vært noen vurdering i disse sammenslutnignene av hvem som kunne opptre som sameier. Heller ikke ved tvistene og skjønnene som har angått sameiene eller ved utarbeidelsen av hytteplanen, har det vært foretatt noen prøving av hvem som kunne utøve rettigheter som sameiere. Det er under enhver omstendighet på det rene at eiendomsrett ikke tapes ved passivitet. Det er det på det rene at sameierettighetene i Nordfjellet er en underordnet interesse for Bø sett i forhold til driften av gården og eiendommens øvrige arealer. Det betyr imidlertid ikke at Ivar Bø ikke har medeiendomsretten i sameiene i behold.
Ivar Bø bestrider at det foreligger noen lokal sedvanerett eller rettsoppfatning som tilsier at eiendomsretten skulle følge beiteretten. Det er ikke ført bevis for dette og jordskifteretten har gjennomgått en rekke tvister i området uten å kunne bygge på en slik lokal rettsoppfatning.
Til motpartens hevdsanførsel gjør Ivar Bø gjeldende at Blekastads og hans forgjengeres rettighetsutøvelse i det alt vesentlige er slik som hører med til seterretten og følger av Blekastads posisjon som setereier. Ivar Bø bestrider at de alminnelige vilkårene for hevd er oppfyllt. Om det skulle være hevdet rettigheter, anfører han videre, at det i så fall ikke er mulig å hevde medeiendomsrett i sameie på bekostning av en enkelt sameier. Hvis Blekastad har hevdet sameierett må det i så fall innebære at han går inn som sameier ved siden av Bø.
Ivar Bø har nedlagt slik påstand:
1. Ivar Bø er som eier av garden Bø gnr. 145 bnr. 1 i Gausdal medeiendomsberettiget i Frøyseseter sameie og i Gausdal Nordfjell sameie for en andel tilsvarende gardens gamle skyld som ved seterskogutskiftningen i 1846 og 1850.
2. Det tilligger Bruvang seter gnr. 145 bnr. 3 i Gausdal som er utgått fra garden Bø gnr. 145 bnr 1 i Gausdal ingen medeiendomsrett i Frøyseseter sameie eller i Gausdal Nordfjell sameie.
3. Ivar Bø tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett.
Ivar Blekastad har i det vesentlige anført:
Utgangsdokumentene gir holdepunkter for den oppfatning at sameierettighetene fulgte med i handelen. Det må tas i betraktning at man i 1912 ikke hadde det samme forhold til eiendomsrettsbegrepet som i dag og at dette sjelden er anvendt i dokumenter fra denne tiden. Når det i utgangsdokumentene sies at rettigheter skal følge med, er den naturlige forståelsen at dette også omfattet medeiendomsretten i sameiene. Formuleringen i skylddelingsforretningen, hvor det heter at "alle øvrige rettigheter således som fra gammel tid er hævdet for gården Bø", skal følge med, taler særlig klart for dette.
I den grad dokumentene ikke gir klart nok svar, må alminnelige tolkingsmomenter anvendes. Her vil for det første formålet med den handel som ble gjort, kunne si noe om hva som var partenes forutsetninger. Eiendomsretten til setra medførte også tyngsler. Hus og gjerder måtte vedlikeholdes. Setereierne pliktet også å være med på vedlikehold av veier. Foruten seterveien omfattet vegvedlikeholdet også en vegparsell i Skeislien, utenfor selve seterområdet. Det er derfor grunn til å anta at selgeren gjennom salget av setra ville trekke seg ut av området. Kjøperen trengte setra og måtte ta de forpliktelser som hørte med.
Ivar Blekastad og hans rettsforgjengere har alltid ment at de var medeiere i sameiene og deres opptreden viser også at dette er tilfelle.
Blekastad har oppfyllt sine forpliktelser med hensyn til vegvedlikeholdet. Nåværende eier har verken drevet jakt eller fiske, men hans far hadde båt i Nisjuvatnet i Nordfjellsameiet og drev garnfiske der. Garnfiske er en grunneierrett.
Det er imidlertid særlig gjennom deltakelse i de foreninger som andelseierne har dannet og i forbindelse med ivaretakelse av sine interesser i forhold til tredjemann, at Blekastads utøvelse av eiendomsretten har kommet til uttrykk. I 1946 sluttet setereierne i Østre Gausdal Nordfjell seg sammen i et lag som utarbeidet egne lover for området. Ivar Blekastads far deltok i denne foreningen. En rekke av de bestemmelser som er tatt inn i disse lovene er av slik art at de gir uttrykk for at deltakerne utøver eierbeføyelser over området. Setereierforeningen er senere avløst av et grunneierlag. Disse foreninger har Blekastad vært med i.
Det har i foreningenes regi vært avvirket noe tømmer i de områder som ligger i sameie. Området har vært gjenstand for flere kraftlinjeskjønn som har medført erstatning. Det har vært inntekter fra elgjakt, og fra salg av fiskekort. Leieinntektene fra skitrekket betales inn til grunneierforeningen. Inntektene som kommer inn, går for en stor del til vegvedlikehold og andre fellesutgifter, men ved en eller to anledninger har eieren av Blekastad blitt tildelt andel av utbytte.
I saken mot kommunen om eiendomsretten til sameiene var Blekastad part og det samme har han vært ved tvisten mot grunneierne i Ringebu og ved skjønnene.
Det er ikke kjent at eierne av Bø i noen sammenheng har opptrådt som om de skulle være medeiere i sameiet. Eieren av Bø var heller ikke part i rettssaken i 1961/62 eller ved noen av de andre rettslige forretninger. Hytteplanen som ble utarbeidet, har berørt Bø's interesser hvis han er sameier, idet adgangen til å bygge hytter er fordelt uten at det er tatt hensyn til hans interesser. Den manglende aktivitet fra Bø's side har skjedd til tross for at gårdens gamle skyld medfører at Bø var største andelseier i Frøysestersameiet og også en av de største i Nordfjellsameiet.
Ivar Blekastad anfører også at det gjør seg gjeldende en lokal rettsoppfatning om at medeiendomsretten i sameiene følger seterretten.
Som en subsidiær anførsel har Blekastad påberopt hevd og gjort gjeldende at vilkårene for dette er oppfyllt.
Ivar Blekastad har nedlagt slik påstand:
1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Ivar Blekastad tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten.
Retten skal bemerke:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten.
De formuleringer som er brukt i utgangsdokumentene for setra gir etter rettens oppfatning ikke noe helt entydig svar på om sameierettighetene fulgte med ved overdragelsen. Sett i lys av forholdene på stedet og forholdene på den tid overdragelsen skjedde, finner imidlertid lagmannsretten at det har formodningen for seg at samtlige rettigheter i området, herunder medeiendomsretten i sameiene, fulgte med ved salget. Sameiestrekningene har ingen geografisk tilknytning til gården Bø. Det var seterdriften som var utgangspunktet for at området i det hele ble undergitt privat eiendomsrett. Seterdriften, herunder beiteretten, representerte såvel på tiden for utskiftningen, som ved salget i 1912 det alt overveiende innhold av eiendomsretten i området. De øvrige beføyelser som var aktuelle på den tid, begrenset seg i det alt vesentlige til jakt og fiske. Jakt- og fiskerettighetene synes ikke å ha spilt noen fremtredende rolle. Det er opplyst at det ikke var særlig rikt fiske. Dertil kommer at såvel stangfiske som småviltjakt var uregulert og i praksis fritt for alle frem til nyere tid. Med de kommunikasjoner som som stod til rådighet i 1912 antar retten også at en utnyttelse av området på annen måte enn med utgangspunkt i setra, ikke har fremstilt seg som aktuelt for partene da salget ble gjennomført.
I de dokumenter som ble opprettet i forbindelse med salget og fradelingen taler formuleringen i skylddelingsforretningen, hvor det heter: "...og alle øvrige rettigheter som de fra gammel tid er hævdet for gården Bø" for at alle rettigheter i området skulle følge med setra. Skylddelingsforretningen er ikke satt opp av partene og gir ikke noe direkte uttrykk for partenes mening. Formuleringen er imidlertid uttrykk for hvordan skylddelingsmennene oppfattet salget og viser at det også på den tid da salget skjedde var naturlig å forstå det slik at gården Bø ikke lenger hadde beholdt noen beføyelser i sameieområdene.
Partenes disposisjoner i ettertid taler også for det resultat lagmannsretten er kommet til. Etter de bevis som er ført fremstår det som om Blekastad og hans forgjengere konsekvent har deltatt i saker som har angått sameiene. De har vært med, på linje med de øvrige sameiere, i de sammenhenger som har vært aktuelle ved utnyttelse av området i felles regi og dessuten vært parter ved tvister og skjønn som har berørt sameiene. Det er vanskelig å trekke noe klart skille mellom de interesser Blekastad har som setereier og som eventuell medeier i sameiene. I flere sammenhenger har imidlertid Blekastad deltatt i utøvelsen av beføyelser som går ut over det som følger med seterretten og som klart gir inntrykk av at han har opptrådt i den tro at han var eier. Lagmannsretten vil her særlig peke på deltakelsen som part i saken i 1961/62 mot kommunen om eiendomsretten.
For Bøs vedkommende er retten enig i at det kan ha sin naturlige forklaring at eierne der ikke har vist særlig aktivitet, idet gården Bø ikke lenger hadde seter i området og de aktuelle fjellområdene hadde liten betydning i forhold til den eiendom de ellers hadde på Bø. For lagmannsretten er det i imidlertid ikke påvist at det fra nåværende eller tidligere eiere av gården Bø overhodet er gjort noe som kan indikere at de har ment å ha eierinteresser i sameieområdene etter at setra ble solgt. Når det gjennom så lang tid som siden 1912 har vist seg at eierne av Bø i praksis har vært fullstendig uten interesse for sameiene, støtter det ikke Ivar Bø's eierpretensjoner.
Blekastad har også påberopt seg lokal rettsoppfatning til støtte for sitt krav om å være eier. Det er ikke ført bevis for lagmannsretten som kan underbygge dette. Det er kun ført ett vitne, Ivar Rusten, som ikke selv har åpenbare interesser i utfallet av saken og som har gitt uttrykk for en slik oppfatning. Lagmannsretten har fått opplyst at det er oppstått et meget stort antall tvister i forbindelse med jordskiftesaken, herunder en rekke som gjelder lignende tvistespørsmål som i nærværende sak. Når situasjonen er at svært mange av interessentene i området er involvert i tvister, antar lagmannsretten at det vil være vanskelig å finne noen entydig lokal rettsoppfatning.
Begge parter har vist til endel rettsgavgjørelser til støtte for sitt syn. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å refere nærmere til disse da retten ikke har funnet at de påberopte avgjørelser er egnet til å kaste særlig lys over den konkrete tvist som foreligger i denne sak.
Det er unødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til de anførsler som er fremsatt om hevd.
I saksomkostningsspørsmålet fastsatte jordskifteretten at rettens omkostninger i tvisten ble delt likt mellom partene, jfr. jordskifteloven §76, mens hver av partene måtte bære sine utgifter til sakkyndig bistand i henhold til tvistemålsloven §172, annet ledd, annet avsnitt idet saken hadde budt på tvil. Lagmannsretten deler jordskifterettens syn og fastholder saksomkostningsavgjørelsen i jordskifteretten.
Lagmannsrettens avgjørelse innebærer at Ivar Bø's anke ikke har ført frem. Saken gjelder vanskelige rettsspørsmål og jordskifterettens dom ble avsagt med dissens. Lagmannsretten finner at Ivar Bø hadde fyllestgjørende grunn til å få saken prøvet for lagmannsretten. I medhold av tvistemålsloven §180, første ledd blir saksomkostninger ikke å ilegge.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Jordskifterettens dom pkt 1 og 2 stadfestes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.