LE-1999-875
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-24 |
| Publisert: | LE-1999-00875 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Romerike herredsrett Nr: 99-00981 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00875 K. |
| Parter: | Kjærende part: Lise Øhrling (Prosessfullmektig: Advokat Sven Åge Ribe v/adv.flm. Ole Erik Gussiås). Kjæremotpart: Atli Isaksson (Prosessfullmektig: Advokat Jens Skøyen). |
| Forfatter: | Lagdommer Reidar Vigen. Lagdommer Fritz Borgenholt. Lagdommer Sverre Nyhus |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §181 |
Lise Øhrling kjøpte i april 1997 gnr 3 bnr 117 i Nittedal fra Willy Herrmann. Eiendommen ble den 3 desember 1998 overdratt videre til Atli Isaksson.
Atli Isaksson reiste sak for Nedre Romerike herredsrett ved stevning av 6. juli 1999 og krevet erstatning for mangler ved boligen. Herredsretten avsa 29 oktober 1999 dom med slik domsslutning:
«1. Lise Øhrling tilpliktes å betale kr 80.000.- kroneråttitusen - innen 2 - to - uker til Atli Isaksson med 12 % rente p a fra dommens forkynnelse til betaling skjer.
2. Lise Øhrling tilpliktes å betale saksomkostninger til Atli Isaksson med kr 22.558 - kroner tjuetotusenfemhundreogfemtiåtte - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Dommen ble senere rettet slik at saksomkostningsbeløpet ble kr 50.058.
Lise Øhrling har i rett tid påkjært herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Lise Øhrling har i det vesentlige anført:
Dommen medførte at Isaksson fikk delvis medhold i sitt hovedkrav og fulle saksomkostninger. Herredsrettens begrunner anvendelsen av tvistemålsloven §174 annet ledd med at de spørsmål som ikke har ført frem for saksøker, har belastet saken minimalt, samt at saksøkte kunne ha oppnådd det samme resultat ved forlik. Den anføres at saksomkostningsspørsmålet skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §174 første ledd.
Det er umulig ut fra domspremissene å avgjøre om feilanvendelsen av tvistemålsloven §174 annet ledd skyldes feil bevisbedømmelse eller feil rettsanvendelse, det vil si at det foreligger mangelfulle domsgrunner som må medføre at saken hjemvises til herredsretten for ny behandling. Herredsretten konstaterer i en setning at «det tvistepunkt som ikke har ført frem for saksøker har imidlertid belastet saken minimalt».
Isaksson vant kun frem med at dreneringen rundt huset var mangelfull. Han vant ikke frem med at kjellergulvet representerte en mangel eller at det representerte en mangel at kjelleren ikke kunne benyttes til beboelse. Retten foretar ikke noen konkret vurdering av hvor mye de enkelte tvistepunkter har belastet saken og det er heller ikke klart ut fra saken at det ene tvistepunktet har vært av liten betydning. Tvert imot viser OPAK-rapporten - som ble fremlagt under hovedforhandlingen - at saken helt frem til hovedforhandlingen har dreiet seg om et utbedringskrav beregnet til kr 20.000 for utvendig drenering og kr 30.000 for utbedring av kjeller, samt kr 15.000 for oppføring av lister og pussing av grunnmur. OPAK-rapporten forutsetter videre at kjelleren skal kunne benyttes til beboelse.
Saken endret karakter under hovedforhandlingen da OPAK hadde vært på ny befaring på eiendommen dagen før hovedforhandlingen og funnet at man måtte utføre tilleggsarbeider vedrørende dreneringen med ca kr 60.000. Helt frem til hovedforhandlingen var det tvistepunkt som Isaksson vant frem med det underliggende, mens hovedspørsmålet i saken har vært kjellerens tilstand. Sett i lys av dette må herredsrettens begrunnelse for anvendelse av tvistemålsloven §174 annet ledd anses for å være mangelfull da det ikke er mulig å avgjøre om lagmannsretten har lagt en riktig lovforståtelse til grunn. Det er vist til Rt-1994-s 1361. Hvis lagmannsretten skulle komme til at den begrunnelse som er gitt for anvendelsen av tvistemålsloven §174 annet ledd er tilfredsstillende, anføres det at enten lovanvendelsen eller bevisbedømmelsen er feil. Kjæremålsretten er bare bundet av herredsrettens bevisbedømmelse så langt den gjelder avgjørelsen av det omtvistede krav. Kjæremålsretten er ikke bundet av herredsrettens bevisbedømmelse når det gjelder spørsmål som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen. Det anføres at spørsmålet om saksøker bare har vunnet frem med tvistepunkter av liten betydning er et spørsmål som kun har betydning for avgjørelsen av saksomkostningene og at kjæremålsretten fullt ut kan prøve denne bevisbedømmelsen. Det vises til det som er anført tidligere vedrørende utvendig drenering som først ble sakens hovedspørsmål under hovedforhandlingen. Frem til da hadde spørsmål knyttet til kjellergulvet vært det sentrale. Det vises også til at spørsmålet om erstatning begrunnet med at kjelleren ikke kunne benyttes til boligformål var fremme helt fra stevning til hovedforhandling. Dommen tar imidlertid ikke uttrykkelig stilling til dette spørsmål og det vil si at kravet ikke førte frem. Isaksson vant frem med kun ett av tre grunnlag. Saksøker nedla krav om erstatning for utbedring av drenering med kr 80.000 og for utbedring av gulvet med kr 40.000. Påstanden var begrenset oppad til kr 250.000. Ut fra disse beløp kan det vanskelig sies at Øhrling kun har vunnet frem vedrørende tvistepunkter av liten betydning.
Retten begrunner sin avgjørelse med at saksøkte trolig kunne oppnå tilsvarende ved et forlik. Det anføres at herredsretten har lagt til grunn feil lovforståelse når tvistemålsloven §174 annet ledd er anvendt. Det har ikke på noe tidspunkt vært fremsatt noe konkret forlikstilbud og Øhrling kan ikke anses for å ha vært lite villig til å medvirke til forliksforhandlinger når motparten ikke har invitert til dette. Alternativt anføres at herredsretten har lagt til grunn en feil bevisvurdering når den har lagt til grunn at Øhrling kunne ha oppnådd det samme ved et forlik og at hun har vært avskåret fra forliksforhandlinger på grunn av sitt forsikringsselskap. Det anføres at herredsretten har foretatt feil bevisbedømmelse og at saken må hjemvises til ny behandling i herredsretten.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom av 29. oktober 1999, i sak nr. 99-00981 A oppheves forsåvidt gjelder slutningens pkt 2, og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til ny behandling i herredsretten.
2. Kjærende part tilkjennes sakskostnader ved dette kjæremål.
Atli Isaksson har i det vesentlige anført:
Sakens hovedpunkter relaterte seg til mangelsinnsigelse i forhold til manglende drenering rundt eiendommen. Mangelsinnsigelsene ble konstatert ved gjentatte oversvømmelser i underetasjen. Det er vist til flere bilag til stevningen som alle utelukkende gjelder vanninntrengning i kjeller relatert til manglende drenering rundt eiendommen. I bilag 14 omhandles for første gang spørsmålet om mangelfullt utført fagarbeid ved støping av gulv som en mindre del av mangelsinnsigelsene. Under den avholdte hovedforhandling for herredsretten var det i det alt vesentlige kun snakk om manglende drenering rundt eiendommen med påfølgende vanninnsig i kjeller. Kjæremålsmotparten kan fullt ut tiltre herredsrettens begrunnelse for omkostningsavgjørelsen. I stevningen ble det nedlagt påstand om at den kjærende part ble dømt til å betale kjæremotparten et prisavslag/erstatning begrenset oppad til kr 250.000. Begrunnelsen for dette fremgikk bl a av stevningens side 4, hvor det fremgikk at man da ikke hadde noen oversikt over kostnaden ved utbedring og at det derfor ville bli nedlagt påstand om prisavslag oppad begrenset oppad til kr 250.000. Det har ikke vært noen direkte kontakt mellom partene med tanke på en utenrettslig løsning. Herredsretten har heller ikke brukt dette som noe grunnlag for omkostningsavgjørelsen. Så langt en leser herredsrettens avgjørelse har man utelukkende avgjort saksomkostningsspørsmålet med utgangspunkt i det faktum at det tvistepunkt som ikke har ført frem, har belastet saken minimalt. Det er et faktum at saksøktes forsikringsselskap stilte seg svært negative til utenrettslig løsning, uten at dette kan sees som en del av begrunnelsen for herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom i sak nr 99-0981 A stadfestes så langt den er påkjært.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes sakens omkostninger i kjæremålet med kr 4.500.»
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten kan prøve om saksomkostningsavgjørelsen er i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Det er antatt at kjæremålsinstansen også kan prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil.
Herredsretten har begrunnet sin omkostningsavgjørelse slik:
«Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §174, i det saksøker ikke har vunnet frem for samtlige skadeposter, jf Schei, kommentarutgaven 1998 s 561 med henvisninger.
Det tvistepunkt som ikke har ført frem for saksøker har imidlertid belastet saken minimalt, jf nevnte bestemmelses annet ledd i f. Trolig kunne også saksøkte oppnådd tilsvarende ved forlik. Hun har imidlertid i realiteten vært avskåret fra forliksforhandlinger med bakgrunn i hennes forsikringsselskaps lite smidige holding. Retten finner derfor at saksøkte skal bære saksøkers omkostninger.»
Lagmannsretten påpeker at bestemmelsen i tvistemålsloven §174 gir retten en betydelig grad av frihet ved omkostningsavgjørelsen. Spørsmålet om tilkjenning av saksomkostninger etter tvistemålsloven §174 annet ledd vil langt på vei bero på et konkret skjønn som kjæremålsinstansen ikke kan prøve. Normalt stilles det også beskjedne krav til begrunnelsen for saksomkostningsavgjørelsen. Det vises til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer Bind I s 615 og Rt-1995-1094.
Herredsretten har vist til tvistemålsloven §174 annet ledd og begrunnet anvendelsen av bestemmelsen som gjengitt ovenfor.
Etter lagmannsrettens syn er den begrunnelse herredsretten har gitt tilstrekkelig til at lagmannsretten kan prøve om herredsrettens rettsanvendelsen vedrørende saksomkostningsavgjørelsen er riktig.
Et av de alternativer som er nevnt i tvistemålsloven §174 annet ledd og som gir anledning til å pålegge en av partene å erstatte den annen part hans saksomkostninger er:
«at rettssaken eller de væsentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter, hvori han har tapt.»
Hvis det vesentlige av omkostningene er voldt ved behandlingen av de deler av tvisten hvor saksøker fikk medhold, vil det være riktig å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd. Lagmannsretten kan ikke se at herredsrettens rettsanvendelse her er uriktig.
Videre vil det forhold at en part har vist liten vilje til å medvirke slik at forlik kan komme i stand, være momenter det kan legges vekt på ved vurderingen av hvorvidt tvistemålsloven §174 annet ledd får anvendelse. Lagmannsretten viser her til Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind 1 side 570 og også Rt-1974-1265.
Den konkrete vurderingen av hvorvidt det er vist manglende vilje til forliksforhandlinger er lagmannsretten avskåret fra å prøve jf Rt-1974-s 1265 og lagmannsretten er også avskåret fra å overprøve herredsrettens vurdering av fordelingen av omkostningene på de forskjellige tvistepunkter, jf Rt-1996-599.
Den kjærende parts argumentasjon om at Isaksson bare har vunnet fram på 1 av 3 punkter og henvisningen til størrelsen på de erstatningskrav som ble fremmet, faller utenfor det som er vurderingstemaet under det alternativ herredsretten har anvendt.
Lagmannsretten finner etter dette at kjæremålet fra Lise Øhrling må forkastes.
Kjæremålet har ikke ført frem. Atli Isaksson tilkjennes sakomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Retten finner ikke at det foreligger slike særlige omstendigheter at den kjærende part bør fritas for erstatningsplikten. Saksomkostningene settes til kr 4.500 i samsvar med den nedlagte påstand. Den kjærende part har ikke hatt bemerkninger til beløpets størrelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lise Øhrling til Atli Isaksson 4.500 - firetusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.