Instans: Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 2000-06-09
Publisert: LE-2000-00237
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Sør-Østerdal herredsrett nr 00-00051 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00237 K. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-01029.
Parter: Kjærende part: Aagot Finstad (Advokat Jonny Holen). Kjæremotpart: Johan Ødegaarden (Advokat Gerhard Sanderød).
Forfatter: Lagdommer Inger Marie Dons Jensen. Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Berit Haga
Lovhenvisninger: Odelsloven (1974) §39, §64, §65, §69, §70, Tvistemålsloven (1915) §179, §172, §180, §49, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)


Johan Ødegaarden reiste odelssøksmål vedrørende eiendommen Finstad Østre mot Aagot Finstad ved stevning av 12. januar 1998 for Sør-Østerdal herredsrett. Ved felles prosesskriv av 4. mai samme år opplyste partene at de var enige om løsningsspørsmålet og forutsatte at saken fortsatte ved avholdelse av odelstakst. Løsningssaken ble begjært hevet. Sør-Østerdal herredsrett avsa den 5. mai 1998 kjennelse om heving av løsningssaken.

Odelstakst ble avsagt av herredsretten den 21. oktober 1998. Det ble begjært overskjønn, og Eidsivating lagmannsrett avsa den 23. september 1999 odelsovertakst med slik slutning:

1. Odelstaksten over eiendommen Finstad Østre med gnr 102 bnr 12 og bnr 71, gnr 105 bnr 16, gnr 109 bnr 1, bnr 7 og bnr 21, gnr 153 bnr 24 og bnr 67, gnr 180 bnr 14 og gnr 182 bnr 6 i Elverum kommune settes til 1.200.000 - enmilliontohundretusen - kroner.

2. Fratrekket ved at Aagot Finstad får livsvarig borett på Finstad Østre, settes til 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner.

Slutningen inneholder videre bestemmelser om saksomkostninger, som ikke gjengis her. I overtaksten sies følgende om bakgrunnen for slutningens punkt 2:

Når det gjelder Aagot Finstads borett, bemerker lagmannsretten at odelsloven §39 forutsetter at det er passende husrom på gården. Det må forstås slik at det må finnes husrom som det er rimelig å la henne få når odelsløserens behov for husrom er ivaretatt. Det kan typisk være at kårboligen på en gård står ledig. I dette tilfelle er situasjonen spesiell forsåvidt som løseren ut fra sin helse, ikke kan forventes å bosette seg på gården. Men det kan ikke være avgjørende for saksøktes rett til å kreve husrom. Vurderingen må foretas objektivt. Her kommer også hensynet til den aktuelle odelsløsers etterkommere inn i bildet. Med den vekt lovgiver har lagt på bo- og driveplikten, må vurderingen etter odelsloven §39 ta utgangspunkt i boligsituasjonen slik den er når løserens behov er ivaretatt. Og slik vurdert er det klart at Aagot Finstad ikke kan påberope seg bestemmelsen som grunnlag for fortsatt å kunne bo på gården.

Johan Ødegården, som selv ikke trenger boligen, har imidlertid tilbudt Aagot Finstad livsvarig borett mot et forholdsmessig avslag i prisen. Tilbudet står, etter det lagmannsretten kunne forstå av partenes anførsler under hovedforhandlingen, fortsatt ved makt. Lagmannsretten finner det derfor riktig å avhjemle alternativ takst og setter som herredsretten verdien av livsvarig borett for Aagot Finstad i våningshuset til kr 150.000. Lagmannsretten har da sett hen til at bygningen som følge av dens tilstand, på langt nær kunne påregnes å oppnå gangbar leiepris i distriktet.

Overtaksten ble ikke påanket.

Det skal tilføyes at forholdet til odelsloven §39 ikke kan sees å være berørt i herredsrettens odelstakst. I premissene i odelstaksten er det sagt følgende om boretten:

Retten legger til grunn at det er en fordel for begge parter at Aagot Finstad fortsetter å bebo eiendommen. Verdien av Aagot Finstads borett fastsettes skjønnsmessig til kr 100.000,-.

Og videre:

Etter dette fastsetter retten skjønnsmessig taksten etter odelsloven §49 for den samlede eiendom til kr 740.000,-. Ved fastsettelsen av verdien er det gjort et fradrag for verdien av Aagot Finstads borett med kr 100.000,-.

Den 23. desember 1999 fremsatte Johan Ødegaarden begjæring til Sør-Østerdal herredsrett om rettsmøte til avslutning av løsningssaken, jf. odelsloven §69, og nedla påstand om fravikelseskjennelse etter odelsloven §70. Aagot Finstad uttalte i sitt tilsvar at hun vil bli boende på Finstad Østre og at «boretten ikke kan tas i betraktning som verdiforringende moment slik lagmannsretten har lagt til grunn». Hun var villig til å utstede skjøte mot å få betalt kr 1.2 mill., jf. taksten.

Sør-Østerdal herredsrett holdt muntlige forhandlinger den 7. mars 2000 og avsa samme dag kjennelse med slik slutning:

1. Aagot Finstad tilpliktes å utstede skjøte til Johan Ødegaarden på eiendommene gnr 102 bnr 12 og bnr 71, gnr 105 bnr 16, gnr 109 bnr 1, bnr 7 og bnr 21, gnr 153 bnr. 24 og bnr. 67, gnr. 180 bnr. 14 og gnr. 182 bnr. 6, alle i Elverum kommune, mot samtidig betaling av løsningssummen, stor kr 1.050.000.- - kronerenmillionogfemtitusen.

2. Kjøpesummen forfaller til betaling den 14 april 2000. Plikten til overskjøtning og fravikelse inntreffer umiddelbart etter at ovenstående løsningssum er erlagt, hvoretter Johan Ødegaarden også er berettiget til å overta bruken av odelseiendommen.

3. Aagot Finstad betaler innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse saksomkostninger til Johan Ødegaarden med kr 5.700.- - kronerfemtusensyvhundre.

Kjennelsen er av Aagot Finstad påkjært til lagmannsretten. Johan Ødegaarden har tatt til motmæle.

Aagot Finstad har i hovedsak anført:

Aagot Finstad har krav på gratis og høvelig husrom etter odelsloven §39. Det er ikke rettskraftig avgjort gjennom odelsovertaksten at det skal gjøres fradrag for boretten i løsningssummen. Det var feil av lagmannsretten å gå inn på dette ved odelsovertaksten. Spørsmålet hører under løsningsspørsmålet, og lagmannsretten hadde ikke kompetanse til å avgjøre det i skjønnssaken.

Johan Ødegaarden er bundet til en institusjonsplass og kan ikke påregnes å få behov for bolig på gården. Etter reglene i odelsloven av 1821 ville Aagot Finstad hatt rett til å ha gratis høvelig husrom på gården. De nåværende regler var ikke ment å gjøre noen endring i dette.

Herredsretten har ikke tatt selvstendig stilling til om spørsmålet om gjenlevendes borett hører hjemme under saken om odelstaksten, men har kun vist til at spørsmålet er rettskraftig avgjort av lagmannsretten. Dette er for lettvint og representerer en feil ved herredsrettens avgjørelse. Aagot Finstad har nedlagt slik påstand:

1. Aagot Finstad utsteder skjøte på gnr 102 bnr 12 og 71, gnr 105 bnr 16, gnr 109 bnr 1, 7 og 21, gnr 153 bnr. 24 og 67, gnr. 180 bnr. 14 og gnr. 182 bnr. 6, alle i Elverum kommune, mot å motta løsningssummen, stor kr 1.200.000.-, som inkluderer at saksøkte forblir boende på eiendommen .

2. Lagmannsretten fastsetter tidspunkt for løsningssummens forfall og Johan Ødegaardens overtakelse av eiendommen.

3. Johan Ødegaarden dømmes til å betale alle omkostninger i forbindelse med herredsrettens og lagmannsrettens behandling.

Johan Ødegaarden har i hovedsak anført:

Herredsretten har korrekt lagt til grunn at spørsmålet om det skal gjøres fradrag for verdi av boretten, er rettskraftig avgjort under odelsovertaksten.

Spørsmålet ble prosedert for lagmannsretten, og partene nedla påstand om at det henholdsvis skulle gjøres fradrag for boretten, og at det ikke skulle gjøres fradrag for boretten. Lagmannsretten drøftet deretter i odelsovertaksten spørsmålet om hvilken betydning odelsloven §39 hadde, og kom til at det skulle gjøres fradrag dersom saksøkte valgte å akseptere tilbudet om å bli boende på eiendommen for sin levetid.

I og med at spørsmålet allerede var rettskraftig avgjort, var det ikke nødvendig for herredsretten å drøfte denne anførsel. Det vises forøvrig til odelsloven §65 tredje ledd, hvor det fremgår at retten i odelstaksten kan ta stilling til tvistespørsmål som ikke var løst under selve løsningssaken, jf. om dette Falkanger: «Odelsrett og åsetesrett», utg. 1984 s. 228. Reelle hensyn tilsier også at retten må ha kompetanse til dette i forbindelse med odelstaksten, da spørsmålet om en slik heftelse selvfølgelig har betydning for verdien på eiendommen.

Johan Ødegaarden har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. Aagot Finstad dømmes til å betale saksomkostninger i forbindelse med lagmannsrettens behandling med kr 1.500,-.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Odelsloven angir ikke hvilken prosessuell fremgangsmåte som skal følges for å få avgjort en tvist om gjenlevende ektefelles rettigheter etter odelsloven §39. Spørsmålet vil imidlertid normalt komme opp i forbindelse med en verserende odelssak og må også kunne avgjøres som en del av denne. Hvor selve løsningsspørsmålet behandles i rettslige former, fremstår det som klart at forhold vedrørende §39 må kunne avgjøres i sak om løsningsretten. Hvor løsningsspørsmålet, som her, ikke blir gjenstand for rettslig behandling, innebærer prosedyren i odelssaker at eiendommens verdi skal fastsettes ved odelstakst, som er et rettslig skjønn. Etter odelsloven §65 kan også tvistespørsmål vedrørende løsningsspørsmålet behandles av skjønnsretten i forbindelse med odelstaksten. Odelsloven §65 kommer antakelig ikke direkte til anvendelse i den foreliggende sak da løsningssaken allerede var hevet, jf. innledningen i §65. Reglene i odelsloven §64 og §65 åpner imidlertid generelt for at tvistespørsmål knyttet til løsningsretten kan behandles av skjønnsretten i tilknytning til odelstaksten og taler sterkt for at det også er adgang til å ta opp spørsmålet om gjenlevende ektefelles rett til bolig etter odelsloven §39 i forbindelse med en odelstakst.

I dette tilfelle ble spørsmålet om forholdet til odelsloven §39 reist av retten under overtaksten, og skjønnsretten vurderte spørsmålet om gjenlevendes borett etter den nevnte bestemmelsen som en del av grunnlaget for taksten. Det ble imidlertid ikke krevd dom for at det forelå borett etter odelsloven §39, og det er ikke inntatt noe i slutningen i overskjønnet om spørsmålet. Skjønnsretten fastsatte alternativ takst for det tilfelle at det forelå en livsvarig borett på avtalerettslig grunnlag. Lagmannsretten finner at overskjønnsretten bare har foretatt en prejudisiell vurdering av spørsmålet om borett, slik at spørsmålet ikke er rettskraftig avgjort gjennom odelsovertaksten. Det vises her til uttalelser i Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven s. 523 - 524.

Den kjærende part har gjort gjeldende at spørsmålet om gjenlevendes rett til bolig skal avgjøres i forbindelse med fravikelseskjennelsen. Lagmannsretten antar at tvangsfullbyrdelseslovens regler må komme til anvendelse så langt de passer ved behandlingen av kjennelse om fravikelse i odelssak. Innsigelser som ikke tidligere er fremsatt eller avgjort, må kunne fremmes og tas opp i forbindelse med en kjennelse om fravikelse, jf. også odelsloven §69. Herredsretten har feilaktig lagt til grunn at spørsmålet om borett etter odelsloven §39 allerede var rettskraftig avgjort. Herredsrettens kjennelse må derfor oppheves og saken hjemvises til ny behandling. Lagmannsretten antar at det er adgang til å overføre saken til søksmåls former, slik at spørsmålet om borett kan bli rettskraftig avgjort.

Med hensyn til saksomkostningene, må Aagot Finstad sies å ha fått medhold i kjæremålet gjennom at herredsrettens kjennelse blir opphevet. Hun bør i medhold av tvistemålsovens §172 første ledd jf. §180 annet ledd få dekket sine saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene settes skjønnsmessig til kr 6.000 inklusive kjæremålsgebyret. Saken fortsetter for herredsretten og saksomkostningene for herredsretten bør avgjøres ut fra det utfall saken får. Fastsettelsen av omkostninger for behandlingen ved herredsretten så langt utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd og forutsettes fastsatt ved den avgjørelse som avslutter saken.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Johan Ødegaarden til Aagot Finstad 6.000 - sekstusen - kroner til Aagot Finstad innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.