LE-2001-198

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-06-04
Publisert:	LE-2001-00198
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nes herredsrett Nr 00-00417 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00198 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Stein Chr. Hexeberg). Ankemotpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Terje Marthinsen). Hjelpeintervenient: Gjensidige NOR Forsikring (Advokat Ole Andresen).
Forfatter:	Lagdommer Inger Marie Dons Jensen. Lagdommer Ragnar Askheim. Kst lagdommer Trond Christoffersen
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder erstatning for personskade etter trafikkulykke.

A, født *.*. 1973, var innblandet i en trafikkulykke 24 juni 1995. Han kjørte sin Volvo 240 bak en kamerat som kjørte en gammel Folkevogn. På en bakketopp møtte de en Mazda som kjørte forbi en trailer og kom mot dem i deres kjørefelt. Folkevognen frontkolliderte med Mazdaen, og Volvoen som A satt i, kjørte inn i Folkevognen bakfra. Folkevognen ble totalvrak, og føreren fikk skader i ansikt og bryst. A så at kollisjonen kom. Han hadde ikke bilbelte, men stivet av i armene i kollisjonsøyeblikket, slik at han ikke ble kastet mot interiøret.

A var tilsynelatende uskadd etter ulykken, men fikk råd om å oppsøke lege, noe han gjorde samme dag. Av innførsel i journalen som ble gjort av primærlegen 28 juni 1995, fremgår det at han ikke hadde vondt med en gang, men at han ble stiv, øm og svimmel etterpå. Han ble sykmeldt 25 juni i ni dager og fikk betennelsesdempende og smertestillende medisin. Ved nytt legebesøk 27 juni fant ikke legen noe spesielt. Det var myke, gode bevegelser i nakken, og muskulaturen kjentes bløt og uøm. Det er notert litt «krosing» i nakken.

Neste journalnotat er fra 26 februar 1996. A klaget da over mye plager med armer og nakke etter ulykken. Ryggsmerter, som han hadde før ulykken, var blitt verre, og han var mye svimmel og skalv på hendene etter en arbeidsdag. Legen rekvirerte røntgen og fysioterapi. Røntgen viste ikke noe unormalt. A gikk ikke til fysioterapeut, men tok ca 18 behandlinger hos kiropraktor i perioden mai -96 til oktober -97. Han gikk til lege for sine plager også 20 mars og 10 april 1996. Det ble ikke funnet noe unormalt, men han hadde fortsatt vondt. Det er referert skjelving og anspenthet. 10 april ble det notert bedring. Neste registrerte legebesøk for rygg-og nakkeplager var 8 april 1997. Her ble det notert smerter i ryggen ved visse bevegelser, at nakken var mye stiv, og at A hadde «klem i hodet». Det ble igjen rekvirert fysioterapi.

29 august 1997 meldte A personskaden til Mazdaens forsikringsselskap,Vesta Forsikring ASA (heretter kalt Vesta). 3 september 1997 var han igjen hos primærlegen med samme symptomer som tidligere, men verre. Han var oppgitt og ønsket henvisning til spesialist. 7 november 1997 sa han opp jobben hos Flexo Emballasje AS hvor han hadde arbeidet fast siden sommeren 1993 som maskinfører med produksjon av plastposer. I oppsigelsen viste han til plager med rygg og nakke.

Ved undersøkelse på Sentralsykehuset i Akershus, nevrologisk poliklinikk, ble det 11 november 1997 registrert normal bevegelighet i nakken og ryggen, men smertefulle punkter i muskulaturen, spesielt mellom skulderbladene. Det forekom ikke nevrologiske utfall, og A ble antatt å ha et myalgiproblem. Etter nytt besøk hos primærlegen 19 november 1997 med mye vondt i nakke, skuldre og rygg ble han sykmeldt en uke.

I januar 1998 begynte A hos Scanlaser AS hvor arbeidet ikke var så tungt eller belastende som i hans tidligere jobb. Han hadde et opphold på Friskvernklinikken, Billingstad, i april 1998 hvor det ikke ble registrert kognitiv svikt eller nevrologiske funn, men en lett til moderat innskrenkning i de fleste bevegelsesutslag i nakke og rygg. Han hadde uttalte triggerpunkter i muskulaturen flere steder og tilsynelatende tegn til begynnende dekondisjonering med økende inaktivisering og passivisering. Han ble anbefalt trening på Trimland, Jessheim, og trente der et års tid.

Hos primærlege 3 juni 1998 hadde han fortsatt mye vondt i nakke/skuldre og var plaget med svimmelhet. Sommeren 1998 flyttet han sammen med datteren til sin arbeidsgiver i Scanlaser AS. Ved nytt legebesøk 24 november 1998 ble det notert stadig mer problemer med nakke og skuldersmerter, susing i ørene, og armer som dovnet. Nye røntgenundersøkelser viste fortsatt ikke noe unormalt. 22 februar 1999 var han hos nevrolog på Volvat medisinske senter hvor han ble beskrevet som oppgitt og mimikkfattig med tics i venstre ansiktshalvdel og lett innskrenket bevegelighet i nakken i alle plan samt stor ømfindtlighet i skulderbuens og nakkens muskulatur. Nevrologisk status var normal. Nevrologen fant ikke grunnlag for ytterligere nevrologisk undersøkelse og hadde ikke ytterligere forslag til behandling.

A var på Norsk idrettsmedisinsk institutt 15 april 1999. Her oppga han problemer med piping og during i ørene, med svimmelhet, med synet, konsentrasjonen og avstandsbedømmelse. Han fikk stiv nakke og rygg når han satt, og når han leste, og hadde mye «leamus» i armer og bein. Armene dovnet. Han ble anbefalt undersøkelse av psykiater. 27 april 1999 oppsøkte han lege for bronkitt og klaget fortsatt over muskelsmerter, svimmelhet, ryggsmerter og konsentrasjonsproblemer. Samme dato ble han sykmeldt og kom ikke senere i jobb igjen.

4 mai 1999 var A på psykiatrisk poliklinikk i Lillestrøm, henvist på grunn av kroniske smerter, depresjon og samlivsproblemer. Han uttrykte misnøye med forsikringsselskaper og leger, og mente at han var blitt tiltagende dårligere etter ulykken uten å ha blitt forstått eller trodd. Han virket ikke interessert i tilbud fra poliklinikken og ønsket ingen ny time.

A skiftet primærlege våren 1999. I sykmelding fra juni 1999 anga den nye primærlegen whiplash som hoveddiagnose. Han skrev at A var plaget av sterke smerter i hode og nakke hele tiden, og at han var svært vàr for uro, støy og påkjenninger.

På Vestas anmodning ble A undersøkt av spesialist i nevrologi på Colosseumklinikken 16 juni 1999. Nevrologen, dr Per Egil Hesla, fant at det var årsakssammenheng mellom trafikkulykken og deler av As plager. Han konkluderte med at trafikkulykken hadde påført A 10 % skadebetinget invaliditet og 25-30 % skadebetinget ervervsmessig invaliditet. Han mente den totale medisinske invaliditeten kunne være høyere, men da på grunn av lavt stoffskifte og depresjon. Lavt stoffskifte ble senere avkreftet. Dr Heslas rapport er datert 27 oktober 1999.

Etter anmodning fra trygdekontoret ble A undersøkt av psykolog for å få en funksjonsvurdering i forhold til fremtidig attføring/arbeidsevne. Psykolog Leif Gunnar Bjerke uttalte i sin rapport av 31 januar 2000 at bare få promiller av befolkningen samlet sett vil angi et så bredspektret og uttalt symptombilde som A. Han konkluderte med at ikke alle symptomene kunne forklares ut fra en tradisjonell nakkesleng-problematikk. A ble beskrevet som en i utgangspunktet sensitiv og nærtagende person, trolig engstelig for kroppslige symptomer. A trodde selv på en somatisk årsak til plagene. Han «fraskrev seg» ansvaret for egen helse og mente spesialistene skulle finne ut av plagene. Psykolog Bjerke konkluderte med at det forelå en «somatoform tilstand, der også påførte smerter etter ulykken inngår som et viktig, kanskje utløsende element». As arbeidsevne ble vurdert som lav «for tiden», men A ble ansett å ha psykiske og intellektuelle forutsetninger for å kunne fortsette i arbeidslivet. Det ville imidlertid ta tid før han var moden for aktiv attføring.

A hadde et måneds opphold på Skogly helse- og rehabiliteringssenter i mai/juni 2000, uten at dette hadde noen effekt av betydning. 21 juni 2000 tok han ut forliksklage som ble henvist til retten. Stevning ble inngitt 9 oktober 2000. A søkte uførepensjon 22 november 2000.

Nes herredsrett avsa dom i saken 11 januar 2001 med slik slutning:

1. Vesta Forsikring AS v/styrets formann frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

A har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Vesta har tatt til motmæle. A har en personalforsikring i Gjensidige NOR Forsikring og har reist erstatningssak også mot Gjensidige Nor, som har trådt inn i saken mot Vesta som hjelpeintervenient for Vesta.

Hovedforhandling i ankesaken ble holdt i Lillestrøm 18 til 21 mars 2002. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. To medisinsk sakkyndige, spesialist i nevrokirurgi, overlege, dr med Ole Jørgen Kirkeby, og spesialist i nevrologi, overlege dr med Arve Dahl, var oppnevnt av retten og redegjorde for sine rapporter. Det samme gjaldt teknisk sakkyndig, ingeniør Henrik Nesmark fra Rekon ingeniørfirma DA. Det ble i tillegg avhørt to sakkyndige vitner som A hadde innkalt, teknisk forsker og docent Mats Svensson ved Chalmers tekniske skole og psykiater og professor i sosialmedisin Kjell Noreik.

A har i det vesentlige anført:

Trafikkulykken er en nødvendig og vesentlig årsak til As plager. Når man ser på den symptomutviklingen som A har hatt, har trafikkulykken virket sammen med As personlighetstrekk og vært utløsende årsak også til As psykiske plager. Ved samvirkende årsaker er hver årsak ansvarlig for hele skaden.

Til spørsmålet om faktisk årssakssammenheng anføres at As helse før ulykken var bra. Han hadde en del smerter i ryggen høsten 1992 på grunn av hardt skogsarbeid og noe ryggplager på rekruttskolen i 1993. A overdrev imidlertid ryggplagene i militæret fordi han mistrivdes og ville hjem. Han hadde utsikter til fast jobb og savnet vennemiljøet.

Fra 1993 til 1995 da ulykken inntraff, var han ikke hos lege, verken for ryggplager eller andre forhold. Han fikk fast jobb hos Flexo Emballasje som maskinoperatør og trivdes godt. Han hadde ikke problemer i sitt arbeid hvor han også jobbet en god del overtid. Hans helse var god, og han var aldri sykmeldt før ulykken. Han hadde derfor ingen inngangsinvaliditet, og det er ren spekulasjon at han ville blitt arbeidsufør også uten ulykken.

På kvelden ulykkesdagen merket han smerter og stivhet. Dagen etter ulykken ble han sykmeldt i ni dager og fikk muskelavslappende og smertedempende medisiner. Han fortsatte deretter i jobb. Han hadde høy terskel for å oppsøke lege og hadde dessuten fått vite at plagene ville gå over. Da han etter åtte måneder fortsatt hadde klassiske symptomer på overstrukket nakke, gikk han til lege igjen.

A fikk en betydelig helseknekk ved ulykken, slik at han etter hvert måtte slutte hos Flexo. Etter ulykken kunne han ikke lA jobbe overtid og trengte hjelp til tyngre arbeidsoppgaver. Han forsøkte å få lettere arbeid, men måtte til slutt skifte jobb på grunn av nakkeplagene. Det er ikke sannsynlig at plagene oppsto spontant av andre årsaker enn ulykken. A hadde ingen slitasje i nakken fra før, og det er meget uvanlig at unge menn får muskel og skjelettplager, slik A fikk.

A fikk lettere arbeid hos Scanlaser AS i januar 1998, men også her ble smertene vanskelige å forene med arbeidet. Etter at han ble sykmeldt i april 1999, kom han ikke tilbake i jobb. Han hadde hatt smerter og plager helt siden ulykken. I tillegg til de plagene som skyldtes overstrekking av nakken, fikk han etter hvert en rekke tilleggssymptomer som viser at han utviklet en somatiserende lidelse. Det er ulykken og den nakkeskaden som oppsto, som er kjernen i utviklingen også av somatiseringslidelsen.

Av undersøkelser som gjelder frontkollisjoner, som i dette tilfellet, fremgår det at langvarige nakkeplager kan oppstå ved hastighetsendringer i alle fall ned til 12 km/t. De personene som ble kartlagt i undersøkelsene, hadde sikkerhetsbelte. A brukte ikke belte. Skaderisikoen var da større fordi sikkerhetsbeltet ville ha fanget ham mer skånsomt opp. Den teknisk sakkyndige har beregnet seg fram til at hastighetsendringen i As tilfelle lå mellom 13,6 og 18 km/t. Det må legges til grunn at ulykken hadde tilstrekkelig skadeevne.

Kravet til akuttsymptomer er også oppfylt. Allerede på ulykkesdagen ble A stiv utover kvelden. Neste dag var han stiv, øm og svimmel og ble sykmeldt og medisinert. Ved undersøkelsen på Sentralsykehuset i Akershus er de tidlige symptomene nedtegnet, lenge før det oppsto noen tvist.

Det er også tilstrekkelig sannsynliggjort at det forelå sammenhengende symptomer fra den akutte fasen fram til den kroniske fasen. Dette fremgår for det første av journalen fra As primærlege hvor det - etter at A tok ny kontakt åtte måneder etter ulykken - er referert at A har hatt mye plager med nakke og armer etter ulykken i sommer. Dette ble også nedtegnet lenge før det forelå noen tvist. Primærlegen rekvirerte fysikalsk behandling, mens A selv valgte å gå til kiropraktor. Her gikk han til behandling våren 1996 og i 1997. Fra 1997 er det jevnlig notert nakkeplager ved legebesøk.

Det må legges til grunn at det er trafikkulykken som har utløst As plager. Det er ikke dokumentert alternative årsaker. En eventuell sårbarhet i As personlighet som bidrar til den somatiserende lidelsen, er skadevolders risiko. Det er ikke registrert andre traumer i As liv. Et samlivsbrudd som skjedde på As initiativ, og sent i hendelsesforløpet, kan ikke anses som årsak.

A var frisk før ulykken, men utviklet etter ulykken i tillegg til nakkerelaterte plager gradvis andre kroppslige plager, skiftende smerter og depressive trekk som ledd i en somatoform lidelse. Uten ulykken ville A ikke fått denne lidelsen. Kombinasjonen av ulykken og As personlighetstrekk forklarer den gradvise økningen av symptomer som til slutt førte til arbeidsuførhet. A har ikke restarbeidsevne i dag. En mulig bedring kan det ikke legges vekt på, da dette blir for usikkert.

Den utviklingen som man ser hos A, var påregnelig ut fra den suksessive forverringen psykisk. Visse tegn til sårbarhet så man kanskje da A var i det militære, men dette gled over, og andre årsaksfaktorer enn ulykken foreligger ikke. Ulykken må ha vært traumatisk. Folkevognen ble helt deformert, og føreren blødde og skrek i sjokk. En slik situasjon kan virke sykdomsutløsende på en såbar person.

Ved beregning av den medisinske invaliditet, må nakkeskaden og den psykiske sykdommen vurderes samlet. Man er ikke bundet av tallene for nakkeskader i invaliditetstabellen. Det er da naturlig å si at den totale medisinske invaliditet ligger på 25-30 %, slik dr Noreik har anslått.

Den ervervsmessige uførheten er 100 %. A har liten utdannelse og begrensede yrkesvalgmuligheter. På grunn av smerter er det vanskelig å omskolere seg. A har verken klart å arbeide i industrien eller i servicevirksomhet. Han må anses for å være uten restarbeidsevne.

Når Høyesterett fant at utviklingen i Nilsen-saken, Rt-2001-320, var påregnelig, er det desto større grunn til å anse As plager som påregnelige. As situasjon er ikke påvirket av etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken.

Tapspostene er også påregnelige. Ved erstatningsberegningen etter bilansvarsloven må man være forsiktig med påregnelighetsavgrensning på grunn av hensynene bak erstatningsreglene.

A har krav på menerstatning. Hans totale medisinske invaliditet anslås til 25-30 %, slik at A har grav på menerstatning i gruppe 2, kr 150.000. Subsidiært må han få menerstatning i gruppe 1, kr 90.000. Når det gjelder erstatning for tapt inntekt, er kravet basert på en forutsetning om at A ville ha fortsatt å arbeide hos Flexo hvor han hadde hatt fast arbeid siden militærtjenesten og trivdes godt. Erstatning for fremtidig inntektstap er beregnet ut fra samme forutsetning og neddiskontert. Erstatning for påførte utgifter skal dekke behandling, spesialbriller og advokatbistand. Erstatning for fremtidige utgifter skal dekke behandling og hjelp i hjemmet. Skatteulempen bør ta utgangspunkt i utjevningsmetoden og er avrundet til 25 %.

A har nedlagt slik påstand:

I Vesta forsikring AS tilpliktes å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad som følger:

1. Ménerstatning med inntil kr 150.000, med tillegg av 12 % rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Lidt inntektstap

- For 1998 kr 43.014 med tillegg av 12 % rente av kr 21.746 fra 1 januar 2002 til betaling skjer.

- for 1999 kr 28.195 med tillegg av 12 % rente av kr 15.188 fra 1. januar 2002 til betaling skjer.

- for 2000 kr 72.893 med tillegg av 12 % rente av kr 41.936 fra 1 januar 2002 til betaling skjer.

- For 2001 kr 120.848 med tillegg av 12 % rente av kr 78.014 fra 1. januar 2002 til betaling skjer.

3. Fremtidig inntektstap kr 1.393.033 med tillegg av 12 % rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer

4. Påførte utgifter med kr 43.110 med tillegg av 12 % rente av kr 38.451 fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

5. Fremtidige utgifter med kr 139.590 med tillegg av 12 % rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

6. Skatteulempe med kr 383.000 med tillegg av 12 % rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

II Vesta Forsikring AS tilpliktes å betale A hans saksomkostninger for herredsretten med tillegg av 12 % rente fra to uker etter herredsrettens dom samt saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Vesta Forsikring AS har i det vesentlige anført:

Det foreligger verken faktisk eller rettslig årssakssammenheng mellom trafikkulykken og As plager. Smerter i muskler og skjelett er en folkesykdom som ikke er forårsaket av traumer. A har bevisbyrden for årssakssammenheng.

Anders Kullgren m fl's undersøkelse av frontkollisjoner, som A viser til, er ikke medisinsk faglig forsvarlig. Det foreligger ikke forsøk eller rapporter som dokumenterer nakkeskader ved frontkollisjoner med så små hastighetsendringer som det er tale om i As tilfelle. Nesmarks beregninger er «worst case». A har dessuten sagt at han holdt igjen med strake armer i kollisjonsøyeblikket. Dette må bety at kreftene ikke var så store. Det er også grunn til å tro at skadene blir minst på denne måten, fordi A var oppmerksom på ulykken og forberedte seg ved å stive av i kroppen. I Nilsen-saken var hastighetsendringen 13-20 km/t, noe høyere enn i vår sak, men her var det bare tale om psykiatri. Høyesterett kom til at Nilsen ikke hadde fått fysiske skader.

Når det gjelder akuttsymptomer, er det ikke registrert plager i legejournalen fra ulykkesdagen. Dagen etter ulykken er det referert stivhet og ømhet, og A ble sykmeldt. Tre dager etter ulykken er det imidlertid verken nevnt nakke- eller ryggplager. Politirapporten inneholder heller ikke noe om As plager. Det er ikke sannsynliggjort symptomer på nakkesmerter innen 72 timer.

Sammenhengende symptomer fra ulykken fram til kronisk fase er heller ikke sannsynliggjort. Tre dager etter ulykken var A symptomfri. A krysset heller ikke av for personskade på skademeldingen 4 juli 1995. Bortsett fra i dagene etter ulykken var han ikke hos lege før i februar 1996, 7-8 måneder etter ulykken. Deretter var han igjen i fullt arbeid uten legekontakt fram til april 1997. I denne perioden var han til utredning på SiA. Han skal også ha hatt en del kiropraktortimer uten at det er lagt fram noen journal fra disse behandlingene. Det er også et moment her at A var noteleser i rally i 1996 og 1997, med tung hjelm og på humpete vei, slik at nakken får belastninger. Når han kan utøve en slik hobby, kan han ikke ha hatt særlige nakkeplager.

I saker som denne vil det normalt være mange legebesøk i startfasen. Det som foreligger fra uavhengige kilder, er stort sett referat av det A selv har sagt, som ikke kan tillegges stor vekt. A meldte ikke fra om personskade før 9 august 1997, og da til Gjensidige NOR Forsikring AS som var As eget selskap. Dette selskapet har ikke satt av noen reserve til et eventuelt erstatningskrav.

A har ikke sannsynliggjort brosymptomer. Han har ikke forsøkt å dokumentere at han ikke kunne jobbe overtid etter ulykken slik han gjorde før ulykken. Han har heller ikke fått bekreftelse fra arbeidsgiver på sine problemer. Å legge As forklaring til grunn i stedet for uavhengige kilder vil være et brudd på Høyesteretts retningslinjer i slike saker. Det er heller ingen jevn utvikling av symptomer, slik man kunne forvente ved en somatiseringslidelse. Plagene lå på et lavt nivå fram til høsten 1998/ våren 1999 da symptomene ble klart forverret. En slik forverring er heller ikke forenlig med nakkeskader i vev.

Det er ikke nødvendig for Vesta å påvise alternative årsaker. Det er tale om en ulykke med beskjeden skadeevne, med lite akutte symptomer og uten dokumentasjon for brosymptomer. Sykdomsbildet er atypisk og ikke forenlig med en biologisk forklaringsmodell. Når det går 3 1/2 år fra ulykken til betydelige plager utvikles, kan uhellet umulig være utløsende årsak.

Det er tale om psykosomatiske symptomer som kan utløses av ytre traumer eller psykososiale forhold. A hadde ikke betydelige plager da han flyttet sammen med arbeidsgiverens datter sommeren 1998. Et samliv innebærer vanskelige omstillinger. A ble senere henvist til psykolog/psykiater blant annet på grunn av samlivsproblemer. Han hadde også en vanskelig arbeidssituasjon med samboerens far som eneste kollega. Selv om A selv valgte å bryte samboerforholdet, kan bruddet ha vært en stor følelsesmessig belastning.

Det er også rapportert ryggplager og psykiske plager i militæret. Dette gir betydelig økt risiko for tilsvarende symptomer senere uten noen bestemt utløsende faktor. A mener selv at han simulerte i militæret, men både nevrokirurg og psykiater trodde på ham. Fra leger A har vært i kontakt med, er det angitt at erstatningssaken står sentralt for ham, og at han vil se rettferdigheten skje fyllest selv om det vil ta hele livet. A forlanger nå å bli trodd, men har selv forklart at han under militærtjenesten lurte både en nevrokirurg og en psykiater.

As symptomer er uspesifikke med hensyn til årsak. Symptomene er de samme som hos andre personer med nakke-/hodeproblemer uten spesifikk årsak. Å legge til grunn at ulykken er årsak fordi man ikke ser andre årsaker, er grunnleggende feil metodebruk.

Når det gjelder As somatiserende lidelse, er det ikke ført bevis for at ulykken var spesielt traumatisk for A. Det er heller ikke dokumentert psykiske reaksjoner i tidsmessig sammenheng med ulykken. A er ikke blitt undersøkt for psykosomatikk. Da trygdekontoret ville sende ham til psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet, tok As advokat selv kontakt med psykiater Noreik som ikke er spesialist i psykosomatikk. Dr Noreik har ikke hatt i oppdrag å vurdere årssakssammenheng og ville etter eget utsagn ha nedlagt større arbeid i saken dersom dette var mandatet. Han hadde ikke grunnlag for å konkludere med at A ikke ville hatt psykiske problemer om ulykken tenkes borte.

Når alle ovennevnte momenter er gjennomgått, må retten foreta en oppsummerende helhetsvurdering av spørsmålet om årssakssammenheng og eventuelt skadenes adekvans. A var kortvarig sykmeldt etter ulykken. Han ble først langtidssykmeldt fra april 1999. Plagene fra trafikkulykken kan ikke sees å ha hatt noen ervervsmessige konsekvenser. Han ville mest sannsynlig vært helt eller delvis arbeidsufør også uten ulykken. Uhellet er uansett ikke en vesentlig årsaksfaktor, og følgene er ikke adekvate. Skader som manifesterer seg senere enn seks måneder etter ulykken, har ikke den nødvendige tidsnærhet for å aksepteres som relatert til ulykken.

Subsidiært bestrider Vesta størrelsen på det krav som er fremsatt. For det første er det ikke grunnlag for å kreve ménerstatning. As personlighet er den alt overveiende årsak til As plager. A avviste å få oppnevnt psykiater som sakkyndig for retten. Det foreligger ikke forsvarlig utredning av de psykosomatiske forhold. Tre dager etter ulykken var A symptomfri, senere forverring må man se bort fra. Dersom retten skulle komme til at det foreligger både somatisk og psykisk skade som følge av ulykken, blir det eventuelt tale om ménerstatning i gruppe 1.

Når det gjelder beregning av tapt inntekt og tap i fremtidig erverv, må det tas utgangspunkt i at A frivillig valgte å bytte arbeidssted. Det kan ikke legges til grunn at han ville blitt hos Flexo livet ut. Vesta har innvendinger mot den lønn A har benyttet ved utregningen, og til noen av fradragspostene.

Vesta har også innvendinger mot de utgiftene A krever dekket, både påløpte og fremtidige. Dessuten mener Vesta at skatteulempen er satt alt for høyt.

Vesta Forsikring AS har nedlagt slik påstand:

1. Nes herredsretts dom av 11.01.01 pkt. 1 stadfestes.

2. Vesta Forsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av lovens rente.

Lagmannsretten bemerker:

Vesta har erkjent ansvar for trafikkulykken etter bilansvarsloven, men gjør gjeldende at As plager ikke er adekvate følger av ulykken, og at A ville ha vært helt eller delvis arbeidsufør også uten trafikkulykken.

Lagmannsretten er kommet til at det foreligger adekvat årssakssammenheng mellom trafikkulykken og de plagene A sliter med i dag.

A var oppmerksom på at Folkevognen foran ham ville frontkollidere før ulykken inntraff. Han fikk derfor bremset ned fra ca 80 km/t og traff bilen foran med en fart som ingeniør Nesmark har beregnet til å ligge mellom 31 og 41 km/t. A brukte ikke bilbelte, men fikk stivet av i armene, slik at han ikke ble kastet forover mot interiøret. Ut fra skadene på de involverte bilene (skadene på As Volvo ble taksert til kr 18.173) har ingeniør Nesmark anslått hastighetsendringen på Volvoen ved kollisjonen til mellom 13,6 og 18,0 km/t, som tilsvarer en retardasjon for Volvoen på mellom 3,2 g og 4,2 g. Nesmark så da bort fra en teoretisk mulighet for at Volvoen og Folkevognen kan ha truffet hverandre flere ganger dersom Folkevognen ble skjøvet inn i Mazdaen på nytt og deretter spratt tilbake. Lagmannsretten kan heller ikke se noen grunn til å legge vekt på et slikt mulig hendelsesforløp som det ikke er konkrete holdepunkter for. A har for øvrig beskrevet trafikkulykken som ett sammenstøt.

Vesta har anført at hastighetsendringen ikke kan ha vært så stor som ingeniør Nesmark er kommet fram til, fordi A klarte å holde armene stive under kollisjonen. Dessuten er det reist spørsmål om ikke stive armer medfører mindre risiko for skade enn bilbelte. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å trekke Nesmarks beregninger i tvil. De medisinsk sakkyndige dr Dahl og dr Kirkeby har ansett det som mulig at A kan ha stivet av i armene i den anslåtte farten. Dr Kirkeby var i sin forklaring inne på at stive armer kanskje ga bedre beskyttelse enn setebelte, mens docent Mats Svensson som var As teknisk sakkyndige vitne, mente setebelte måtte gi bedre beskyttelse.

Det er på det rene at det skal mer til før det oppstår nakkeslengskader ved kollisjon i front enn ved kollisjon bakfra. Den spesielle piskesnertbevegelsen som forårsaker nakkesleng, oppstår ved påkjørsel bakfra. Ved frontkollisjon vil hodet bevege seg fremover, og fare for skade er mindre. En påkjørsel bakfra kommer dessuten som regel mer uforberedt enn en frontkollisjon. En undersøkelse foretatt av Kullgren m fl konkluderer imidlertid med at langtidsskader kan oppstå ved frontkollisjoner ved hastighetsendringer over ca 12 km/t.

Lagmannsretten legger til grunn at kollisjonen i As tilfelle hadde tilstrekkelig kraft til å påføre A nakkeskade. Ingeniør Nesmark mente hastigheten lå rundt 15 km/t. Dr Dahl har uttalt at g-kreftene ligger ved grensen for hva som behøves før det blir risiko for å utvikle varige plager. Quebec Task Force opererer med g-krefter som tilsvarer ca 8 km/t ved hekkollisjoner og minst 50 % mer på frontkollisjoner, altså 12 km/t. Dr Kirkeby konkluderer med at det ved hastighetsendringer som i As tilfelle vil være rom for tvil, men at det er en mulighet for at den aktuelle ulykken hadde en potensiell skadeevne som kunne påføre skadelidte et varig mén.

Etter dette finner lagmannsretten det mest sannsynlig at As frontkollisjon har hatt tilstrekkelig skadeevne. Spørsmålet blir da om ulykken er en nødvendig betingelse for de plagene A har i dag, og om den er så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.

Lagmannsretten legger til grunn at A før ulykken var en normalt frisk ungdom. Han hadde hatt visse ryggproblemer i 1992, da han var 19 år, på grunn av hardt skogsarbeid. I militæret året etter synes han også å ha vært noe plaget med ryggen. Kort tid etter rekruttskolen ble han dimmitert på grunn av depresjon. A mistrivdes i militæret og har forklart at han simulerte ryggsmerter og depresjon for å bli dimmitert.

Før han dro i militæret, hadde han arbeidet ved Flexo som maskinoperatør. Han fikk fast jobb hos Flexo sommeren 1993 og arbeidet der fram til 1998 da han skiftet arbeid på grunn av smerter i nakke og rygg. Arbeidet innebar til dels tunge løft, men det er ikke opplysninger om ryggsmerter og ingen sykmeldinger i perioden fra sommeren 1993 fram til ulykken i 1995. Bortsett fra i militæret, synes A ikke å ha vært hos lege mellom 1992 og ulykkestidspunktet.

Etter ulykken har han utviklet en rekke symptomer som etter hvert har gjort ham helt arbeidsufør. Dagen etter ulykken klaget han over øm og stiv nakke og over svimmelhet. Han ble sykmeldt i ni dager og fikk smertestillende og betennelsesdempende medikamenter. Selv om det fra undersøkelsen 28 juni ikke er referert spesielle plager, legger lagmannsretten til grunn at det - slik det er referert i journalen fra 25 juni - forelå akuttsymptomer på nakkeskade innen 72 timer etter ulykken. A fikk medisiner allerede 25 juni, og han ble ikke friskmeldt før etter ni dager. Dr Dahl har uttalt at han under tvil tror A merket noe stivhet og ubehag innenfor det tidsrom som forlanges etter retningslinjene i Quebec Task Force. Dr Kirkeby har uttalt:

«Når man tar i betraktning at skadelidte tidligere har hatt lite legekontakt, ingen sykmeldinger og ikke noe medisinforbruk, så er det sannsynlig at skadelidte har oppfattet sine plager som relativt betydelige rett etter ulykken og den påfølgende uke.

Det finnes mer sannsynlig at det oppsto adekvate og forklarlige symptomer og funn innen allment aksepterte tidsrom etter skadehendelsen enn at det ikke gjorde det.»

Når det gjelder brosymptomer, er det ikke referert noe om dette før A igjen tok kontakt med primærlegen i februar 1996. I journalen som ble skrevet lenge før A hadde reist noe krav mot forsikringsselskapet, er det imidlertid ført inn at han hadde vært plaget med smerter i nakke, rygg og armer helt siden ulykken, og at det skapte problemer for arbeidet hans. Primærlegen har åpenbart lagt vekt på det A har fortalt, og trodd på det. Det er også skriftlig bekreftet fra en kollega hos Flexo at A hadde mye plager etter ulykken og måtte ha hjelp med arbeidet, blant annet med tunge løft.

Dr Noreik har også forklart at As far så klare forandringer hos sønnen etter ulykken. Sønnen hadde vært en alminnelig, glad ungdom, men fikk problemer etter ulykken både fysisk og psykisk, særlig markert var dette fra 1996, 1997. I perioden fra april 1996 til april 1997 var A heller ikke hos lege. Lagmannsretten finner imidlertid å måtte legge til grunn at A i hele perioden har hatt smerter som etterhvert har forverret seg. A har forklart at han i hele perioden hadde problemer på jobben. Han prøvde ellers å ta opp igjen sin tidligere interesse for bilrally og fungerte som noteleser ved ca fire anledninger. Smertene medførte imidlertid at han måtte gi det opp. Dr Dahl finner ingen dokumentasjon som sikkert viser at skadelidte hadde brosymptomer, men uttaler at dersom As utsagn er riktige, synes han å ha hatt lette brosymptomer. Dr Kirkeby viser til at dokumentasjonen for brosymptomer er svak de første to år, spesielt det første halvåret etter ulykken. Plager anses dokumentert fra februar 1996, og skadelidtes historie ellers viser at han har høy terskel for å være sykmeldt og for å oppsøke lege. Dr Kirkeby konkluderer etter dette med at det totalt sett anses mer sannsynlig at det foreligger brosymptomer, enn at det ikke gjør det.

De plagene som er referert fra As sykdomshistorie, er alle kjente senvirkninger etter nakkeslengskade. For det første er det tale om smerter i nakke, rygg og armer, hodepine og muskelstivhet. For det andre er det referert svimmelhet, skjelving, øresus, en viss nummenhet i armer og ben, problemer med synet og visse kognitive problemer. I tillegg ble A etter hvert tiltagende deprimert. Dr Kirkeby uttaler at As kliniske bilde er godt forenlig med en kronisk følgetilstand etter nakkeskade, og at alle hans symptomer er beskrevet ved denne tilstanden.

Det forhold at A har reagert sterkere enn den fysiske skaden skulle tilsi, og at muskelsmerter med mer har forverret seg i stedet for å gå tilbake, antas å skyldes en sårbarhet i As personlighet. Det er vanskelig å se noen sårbarhet av betydning i As sykehistorie før ulykken. Han har hatt visse problemer med ryggen og muligens en viss depresjon i militæret. Han har imidlertid ikke vært sykmeldt fra jobb før ulykken og har ikke vært hos lege etter militærtjenesten før i forbindelse med trafikkulykken.

Ut fra en totalvurdering finner lagmannsretten det tilstrekkelig sannsynliggjort at ulykken har vært en nødvendig årsak til As senere plager. Han synes ikke å ha vært helt kvitt plagene på noe tidspunkt. Hans personlighetstrekk synes å være en medvirkende årsak til plagene. I spesialisterklæring fra psykolog Leif Gunnar Bjerke er han beskrevet som en person som er sensitiv og nærtagende og samtidig trolig engstelig for kroppslige symptomer. Psykiater Noreik mener han har utviklet en somatoform lidelse som er blitt kronisk og uttaler:

«Han kan nok ha hatt visse, men lette nervøse trekk alt før 1995, men disse trekk synes å ha blitt aksentuert etter ulykken i 95, men manifest synes de først å ha blitt utover fra 96 eller 97 og først i 99 ble han sykmeldt, men han hadde selv bedt om sykmelding på et tidligere tidspunkt enn daværende behandlende lege var villig til å sykemelde han.»

De rettsoppnevnte sakkyndige er enige i at hans plager i dag må sees i lys av en sårbarhet i hans natur. Dr Dahl er noe usikker på om ulykken kan sees som en utløsende faktor, mens dr Kirkeby finner dette mest sannsynlig. Han uttaler:

«At nakkesmerter som er oppstått uten ytre foranledning skulle utvikle seg til et sykdomsbilde av den typen som skadelidte har, er statistisk sett lite sannsynlig.»

Selv om mange av As plager i dag kan skyldes hans personlige sårbarhet, må Vesta ta ham som han er. Det er mulig at As rallykjøring til en viss grad har forsterket smertene, men verken akutte smerter, brosymptomer eller den somatoforme lidelsen kan forklares ut fra dette. Det er også mulig at As samlivsbrudd har påført A psykiske belastninger, men heller ikke dette tillegges vesentlig vekt. Han hadde utviklet kroniske plager lenge før han fikk samboer.

Ulykken er etter lagmannsrettens syn av så vesentlig betydning for As senere sykehistorie at det er rimelig å pålegge forsikringsselskapet erstatningsansvar.

Etter dette må Vesta betale erstatning etter skadeserstatningsloven.

A har krevd ménerstatning, erstatning for påløpte og fremtidige utgifter, og for tapt inntekt og fremtidig inntektstap. I tillegg har han krevd dekket skatteulempe.

Når det gjelder ménerstatning, har de sakkyndige lagt til grunn at selve den fysiske skaden har påført A en medisinsk invaliditet på henholdsvis 5 og 10 %. Dr Dahl har tatt utgangspunkt i de skader som er referert umiddelbart etter ulykken, mens dr Kirkeby har vurdert den fysiske skadens andel av den medisinske invaliditeten i dag. Begge de sakkyndige har konkludert med at medisinsk invaliditet ligger i gruppe 1. Dr Kirkeby har uttalt at psykiske skader skal innveies i invaliditeten i den aktuelle gruppen for nakkeskade, og at samlet invaliditet da må ligge innenfor 20 %. Han antyder derfor at invaliditeten eventuelt må settes til 19 %.

As medisinsk sakkyndige vitne, dr Noreik, har stilt seg fritt i forhold til tabellen for nakkeskade. Han mener A har utviklet en somatoform lidelse som må vurderes særskilt, og at den totale medisinske invaliditeten ligger mellom 25 og 30 %. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at de fysiske skadene A er påført, i dag utgjør en mindre del av sykdomsbildet, mens de psykiske skadevirkningene er overveiende. Invaliditetstabellen er ikke uttømmende, og det må være anledning til å legge utslagsgivende vekt på den totale invaliditeten, psykiske skader inkludert.

De sakkyndige erkjenner at As muligheter for livsutfoldelse er sterkt redusert. Han var en ivrig friluftsmann som gikk mye tur i skog og mark med hunden sin, og som drev med jakt og fiske. Dessuten var han meget interessert i rally og har mange venner i dette miljøet. Han synes fortsatt å ha stor vennekrets, men hans muligheter for å delta aktivt i fritidsaktiviteter er nå sterkt begrenset. Ingen av de sakkyndige har uttrykt noe håp om bedring i nær framtid. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det må være riktig å vurdere As medisinske invaliditet i gruppe 2. Ménerstatningen blir da kr 150.000.

Etter ulykken arbeidet A så lenge han klarte, først hos Flexo Emballasje, og etter at han ble så dårlig at han ikke klarte produksjonsarbeidet, hos Scanlaser hvor arbeidet var lettere og mer servicepreget. Vesta har anført at A må ha vært ganske bra, i og med at han selv foretok karosseriarbeider på Volvoen etter ulykken og deltok som noteleser i rally. As sykdomshistorie innebærer imidlertid at hans plager etter ulykken ble verre etter hvert, slik at han først i 1999 måtte slutte hos Scanlaser AS. A ble undersøkt av arbeidspsykolog og har prøvd arbeidstrening gjennom NIPRO. Forsøk på å finne rehabiliteringsmuligheter eller arbeid som han kunne utføre, har mislyktes.

De sakkyndige er enige om at A i dag er arbeidsufør og uten restarbeidsevne. A har selv forklart at han har store problemer med de enkleste gjøremål, og at han trA hjelp til husarbeid, vedlikehold etc. Dr Kirkeby har i retten uttalt at man ikke kan regne med muligheter for bedring før om fem til ti år fra de somatiske plagene, og at det med de psykosomatiske plagene er høyst uklart om han vil bli bedre. Dr Noreik har uttalt at det på meget lang sikt kan tenkes at hans tilstand vil bli bedre. Lagmannsretten kan ikke se at det er realistisk å regne med at A vil kunne gå ut i arbeidslivet igjen i overskuelig framtid. A har søkt om uføretrygd og vil antakelig bli innvilget dette.

Slik lagmannsretten ser det, er det sannsynlig at A ville ha fortsatt i sitt arbeid hos Flexo dersom han ikke hadde vært utsatt for trafikkulykken. Han arbeidet der både før og etter militærtjenesten, hadde fått fast jobb, trivdes godt og var godt likt. Dette var arbeid han kunne utføre uten særlig yrkesutdannelse, arbeidsveien var kort, og han hadde vennene sine og fritidsaktivitetene i nærheten. Han skiftet jobb på grunn av de problemene han fikk etter ulykken.

Vesta har anført at A har en sårbarhet som ville ha ført til at han hadde utviklet en somatiserende tilstand selv om ulykken tenkes borte, og at han antakelig uansett ville vært 50 % arbeidsufør. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for at A ville fått en somatoform lidelse som ville ha gjort ham helt eller delvis arbeidsufør selv om ulykken ikke hadde inntruffet. Det vises til det som er sagt ovenfor om hans sårbarhet. Både dr Noreik og dr Kirkeby har uttalt at A antakelig ville ha vært i full jobb dersom trafikkulykken tenkes borte. Dr Dahl er noe mer usikker. Lagmannsretten legger imidlertid vekt på at A ikke har noen sykehistorie før ulykken, bortsett fra visse ryggplager. Det er ikke holdepunkter for at A uten et traume ville ha utviklet de symptomene han nå har.

Lagmannsretten legger til grunn at A ville hatt en jevn lønnsstigning hos Flexo. A hadde lønn hos Flexo i 1995 på kr 227.400, i 1996 på kr 225.000 og i 1997 på kr 239.000. I 1995 skal han ha arbeidet en del overtid, men ikke i 1996 og 1997. Lagmannsretten kjenner ikke til hvorfor hans lønn steg så kraftig fra 1996 til 1997, men retten legger til grunn at den flater noe mer ut etter dette. A var produksjonsarbeider med liten formell utdannelse, og lagmannsretten finner det sannsynlig at han i årene 1998 til 2002 ville hatt en lønnsøkning opp til kr 260.000.

Hans jobbskifte medførte inntektstap i 1998 og 1999. For disse årene fastsettes erstatning for tapt inntekt på grunnlag av en årslønn på henholdsvis kr 240.000 og 245.000 til kr 9.713 og 9.978. Med skattepåslag og renter fram til 1 januar 2002 blir beløpene kr 19.230 og 18.522. Lagmannsretten har lagt til grunn at A ville hatt lave reiseutgifter, og at han fortsatt ville stått uten fagforeningstilknytning. For 2000 og 2001 tas det utgangspunkt i kr 250.000 og 255.000. Tap i inntekt blir da henholdsvis kr 35.516 og 69.384. Med skattepåslag og forsinkelsesrente fram til 1 januar 2002 blir erstatningene kr 61.738 og 106.870. I tillegg kommer forsinkelsesrente på inntektstapet fra 1 januar 2002 til betaling skjer.

Når tap i fremtidig erverv skal beregnes, tas det utgangspunkt i en basislønn på kr 260.000. Dette gir en samlet erstatning på 959.393. I tillegg kommer forsinkelsesrente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

A skal også ha dekket utgifter han er påført på grunn av ulykken. Han har krevd kr 38.451 med tillegg av renter som skal dekke advokatutgifter, legeutgifter og spesialbriller. Vesta har anført at As tidligere advokat allerede har fått rikelig betalt, og at det ikke er holdepunkter for at problemer med synet har sammenheng med ulykken. For øvrig aksepteres beløpene. Slik lagmannsretten ser det, må A få dekket kravet fra sin tidligere advokat. Det er videre opplyst at A på grunn av sykdomsutviklingen måtte kjøpe spesialbriller. Problemer med synet er for så vidt en kjent følgetilstand etter nakkeskade. Legeutgiftene er ikke bestridt og legges til grunn. Lagmannsretten finner at alle utgiftene representerer påregnelige følger av ulykken, og at Vesta må betale det beløpet A har krevd, kr 38.451, med renter kr 43.110. I tillegg kommer forsinkelsesrente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

A har også krevd erstatning for fremtidige utgifter som er beregnet til kr 7.500 i året. Her er det lagt inn legebesøk og behandling med kr 1.500, medisiner med kr 1.000 og hjelp i hjemmet med kr 5.000 pr år. Lagmannsretten legger til grunn at A vil ha behov for behandling og medisiner i en viss utstrekning. Når det gjelder arbeid i hjemmet, finner lagmannsretten at As skader ikke er av en slik art at han vil trenge særlig hjelp til å ivareta de daglige oppgavene, men at han vil kunne trenge hjelp til noe tyngre arbeid. Fremtidige utgifter settes skjønnsmessig til kr 50.000 neddiskontert. I tillegg kommer forsinkelsesrente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

A har krevd skatteulempe på 25 %. Han har da forutsatt at han vil investere kr 700.000 i egen bolig. A krever skatteulempen dekket ut fra en utjevningsmodell som innebærer at han vil ta ut beløp av banken jevnt over de årene som står igjen fram til pensjonsalder, 49 år. Vesta hevder at dette er urealistisk, og at det må forutsettes et erstatningen tas ut i like store årlige beløp over de første 12 årene. Vesta hevder på denne bakgrunn at skatteulempen blir langt lavere.

Investering i bolig er et tapsreduserende tiltak. Ytterligere tapsreduksjon fra As side kan ikke forventes. Skatteulempen er vanskelig å beregne. Lagmannsretten forutsetter at A vil ta ut en del pA i starten, i forbindelse med etablering i egen bolig. Ellers må det være anledning til å fordele erstatningen over mange år. Ut fra en skjønnsmessig vurdering setter lagmannsretten skatteulempen til kr 210.000. I tillegg kommer forsinkelsesrente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Etter dette dømmes Vesta til å betale erstatning til A i samsvar med det som er fastsatt foran.

A har krevd saksomkostninger for herredsrett og lagmannsretten. Han har vunnet fram og skal ha dekket sine omkostninger for herredsrett og lagmannsrett i samsvar med hovedreglene i tvistemålsloven §172 første ledd og §180 annet ledd jf §172 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at unntaksbestemmelsene i §172 annet ledd får anvendelse.

For herredsretten er det krevd kr 79.680 i saksomkostninger. Av dette utgjør salæret kr 56.000, utgifter kr 6.000, andel sakkyndig salær kr 14.080 og rettsgebyret kr 3.600. I tillegg kommer forsinkelsesrente fra to uker etter forkynnelse av herredsrettens dom. Vesta har ikke hatt merknader til oppgaven som anses rimelig og legges til grunn.

For lagmannsretten er det krevd salær med kr 175.000 med tillegg av 24 % merverdiavgift av kr 151.000, som utgjør kr 36.240. Vesta har anført at salæret er alt for høyt. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunnlag for å fravike beløpet ut fra redegjørelsen i salæroppgaven. Det er krevd dekket utgifter med til sammen kr 38.864. Av dette skal kr 36.224 tillegges merverdiavgift, kr 8.694. I tillegg er det krevd erstatning for utgifter til rettsoppnevnte sakkyndige samt utgifter til rettsgebyr. As andel av utgifter til tre rettsoppnevnte sakkyndige utgjør kr 43.029. Rettsgebyret er på kr 16.375. Etter dette må Vesta erstatte saksomkostninger for lagmannsretten med kr 318.202, hvorav kr 44.934 er merverdiavgift. I tillegg kommer forsinkelsesrente fra to uker etter forkynnelse av lagmannsrettens dom.

Dommen er enstemmig.

På grunn av stort arbeidspress og mye reisefravær har det ikke vært mulig å avsi dom tidligere.

Domsslutning:

1. Vesta Forsikring AS betaler i ménerstatning til A 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

2. Vesta Forsikring AS betaler i erstatning for lidt inntektstap til A

a. For 1998 19.230 - nittentusentohundreogtretti - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum av 9.713 - nitusensjuhundreogtretten - kroner fra 1 januar 2002 til betaling skjer.

b. For 1999 18.522 - attentusenfemhundreogtjueto - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum av 9.978 - nitusennihundreogsyttiåtte - kroner fra 1 januar 2002 til betaling skjer.

c. For 2000 61.738 - sekstientusensjuhundreogtrettiåtte - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum av 35.516 - trettifemtusenfemhundreogseksten - kroner fra 1 januar 2002 til betaling skjer.

d. For 2001 106.870 - etthundreogsekstusenåttehundreogsytti - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum av 69.384 - sekstinitusentrehundreogåttifire - kroner fra 1 januar 2002 til betaling skjer.

1. Vesta Forsikring AS betaler i erstatning for fremtidig inntektstap til A 959.393 - nihundreogfemtinitusentrehundreognittitre - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

2. Vesta Forsikring AS betaler i erstatning for påførte utgifter til A 43.110 - førtitretusenetthundreogti - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum av 38.451 - trettiåttetusenfirehundreogfemtien - kroner fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

3. Vesta Forsikring AS betaler i erstatning for fremtidige utgifter til A 50.000 - femtitusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

4. Vesta Forsikring AS betaler i erstatning for skatteulempe til A 210.000 - tohundreogtitusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

5. I saksomkostninger for herredsretten betaler Vesta Forsikring AS til A 79.680 - syttinitusensekshundreogåtti - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av herredsrettens dom til betaling skjer.

6. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vesta forsikring AS til A 318.202 - trehundreogattentusentohundreogto - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

7. Oppfyllelsesfristen for de beløp som er fastsatt ovenfor, er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.