LE-2001-84

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-08-29
Publisert:	LE-2001-00084
Stikkord:	Forvaltningsrett, Odelsfrigjøring, Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-01972 A/38 - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00084 A - Anken nektes fremmet til Høyesterett; HR-2001-01435.
Parter:	Ankende part: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokatfullmektig Asle Bjelland). Hjelpeintervenient: Emil Bryhn (Prosessfullmektig: Advokat Pål Johnsrud). Ankemotpart: Sverre Kristian Nilsen (Prosessfullmektig: Advokat Kristina Almestad).
Forfatter:	Lagdommer Fridtjof Mohr, formann. Ekstraordinær lagdommer Ole Sjetne. Tilkalt dommer, Bjørn Vesterdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, Forvaltningsloven (1967) §17, §25, Odelsloven (1974) §31, Jordlova (1995) §13, §1, Domstolloven (1915) §38, §178, §180, §213, Oreigningsloven (1959) §2

Tvisten gjelder spørsmålet om gyldighet av administrativt vedtak om odelsfrigjøring.

Kristen A. Nilsen overdro ved skjøte tinglyst 2. desember 1993 sin eiendom Røne Søndre gnr 225 bnr 2 og gnr 318 bnr 46 i Stange til Emil Bryhn.

Selgerens sønn, Sverre Kristian Nilsen, som er ankemotpart i nærværende sak, reiste ved stevning datert 1. desember 1995 odelsløsningsak mot Emil Bryhn. Denne fremmet for sin del den 19. mars 1996 søknad om odelsfrigjøring av eiendommen. Søknaden ble innvilget av fylkeslandbruksstyret i Hedmark i møte 13.- 14. august 1997. Vedtaket ble påklaget til Landbruksdepartementet, som den 9. november 1998 forkastet klagen og stadfestet odelsfrigjøringsvedtaket.

Ved stevning datert 17. februar 1999 ble Staten v/Landbruksdepartementet saksøkt av Sverre Kristian Nilsen med påstand om opphevelse av vedtaket i klagesaken.

Oslo byrett avsa den 12. september 2000 dom med slik domsslutning:

1. Landbruksdepartementets vedtak av 9. november 1998 om odelsfrigjøring av Røhne Søndre, gnr 225 bnr 2 og gnr 318 bnr 46 i Stange kjennes ugyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Staten v/ Landbruksdepartementet anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett.

Kjøperen av odelseiendommen, Emil Bryhn, har erklært svak hjelpeintervensjon til fordel for staten. Sverre Kristian Nilsen har tatt til motmæle i ankesaken.

Staten v/Landbruksdepartementet anmodet om at saken ble overført fra Borgarting lagmannsrett til Eidsivating lagmannsrett i medhold av domstolloven §38 ut fra hensynet til befaring i saken. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 2. februar 2001 ble saken overført.

Ankeforhandling ble avholdt i Hamar 15. og 16. august 2001. For staten v/Landbruksdepartementet møtte avdelingsdirektør Frode Langaker med formell status som vitne etter tvistemålsloven §213 annet ledd og avga forklaring. Videre møtte ankemotparten og hjelpeintervenienten, samt prosessfullmektigene. Det ble ellers mottatt forklaringer fra to vitner og foretatt befaring på eiendommen, samt foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksforholdet - og hjemmelsgrunnlaget for vedtaket - fremgår av byrettens dom.

Lagmannsretten viser til at odelseiendommen Røne Søndre består av ca 43 da dyrket mark av god kvalitet og ca 70 da skog, som ligger noen kilometer unna. Restene av driftsbygningen ble fjernet i 1993-94. Våningshuset var uten tilfredsstillende vannforsyning (sisterne) og manglet avløp og innlagt elektrisitet. Bygningen ble revet i 2000. Eiendommen hadde vært i familiens eie siden ca 1920, da ankemotpartens farfar kjøpte den. Ankemotpartens far drev eiendommen fra 1970 til siste halvdel av 80-årene. En bror av ankemotparten drev jorda i perioden 1986-88. Deretter ble jorda drevet av ankemotparten i en to-årsperiode. Verken ankemotparten eller broren flyttet til eiendommen. Emil Bryhn drev jorda fra 1990 til han kjøpte eiendommen i 1993.

Eiendommen som Emil Bryhn eide fra før, Røne Vestre, består av ca 160 da jord og ca 226 da skog. Eiendommenes jordveg grenser til hverandre på to sider. Røne Søndre ble angivelig utskilt fra Røne Vestre i 1830. Adkomsten til Røne Søndre går over tunet på Røne Vestre. Bryhn leide i tillegg jord omkring i bygda, slik at han i 1993 disponerte ca 370 da dyrket mark.

Emil Bryhn fikk konsesjon på ervervet av Røne Søndre av fylkesjordsjefen i Hedmark 9. november 1993 på vilkår av at eiendommen ble lagt til Bryhns tidligere eiendom og ble drevet samamen med denne som en driftsenhet. Han har senere overdratt begge eiendommene til sin sønn Nils Arne Bryhn, som i 1993 også kjøpte eiendommen Tallhaugen, gnr. 224, bnr, 2 som grenser mot begge eiendommene. Denne eiendommen er på ca 13 da, hvorav 10 da dyrket jord.

Staten v/Landbruksdepartementet har i hovedsak gjort gjeldende:

Odelslovens vilkår for odelsfrigjøring er skjønnspregede. Landbruksmyndighetene har de beste forutsetninger for å vurdere om vilkårene er oppfylt. De viktigste vurderingstemaene er underlagt det frie forvaltningsskjønn som domstolene ikke kan overprøve. Dersom byrettens dom blir stående vil dette reelt innebær en grenseflytting mellom forvaltningens og domstolenes myndighet i forhold til gjeldende rett.

Vedtaket om odelsfrigjøring fremmer jordlovens formål. Vilkårene for ekspropriasjon etter jordloven §13 er oppfylt. Konsesjonsmyndighetene har allerede på et tidligere tidspunkt godkjent salget av Røne Søndre som tilleggsjord til Bryhns eiendom. Vilkårene for odelsfrigjøring er med dette tilstede.

Det er ikke noe rettslig vilkår at kjøperens tidligere eiendom ikke skal være et «ressurssterkt bruk», slik byretten har lagt til grunn. Dette er i det hele tatt ikke noe rettslig vurderingstema, men et begrep som forvaltningen bruker som et hjelpemiddel/stikkord for resultatet av de landbruksfaglige vurderinger som er foretatt. Det er således ingen feil ved Landbruksdepartementets rettsanvendelse når departementet har funnet at vilkårene for odelsfrigjøring etter odelsloven §31 annet ledd, jf første ledd, foreligger.

Det er heller ingen feil ved den saksbehandling som har ført frem til vedtaket. Saken er forsvarlig utredet, og vedtaket er tilstrekkelig begrunnet.

Spørsmålet om jordlovens formål fremmes gjennom vedtaket, er grundig vurdert. Det er i saksutredningen vist til ressurssituasjonen på Røne Vestre med henvisning til nøkkeldata. Det er videre vist til behovet for tilleggsjord og rasjonaliseringsgevinsten som kan oppnås. Forvaltningens generelle kunnskap begrenser kravet til omfanget av utredninger i den enkelte sak. Behovet for tilleggsjord og rasjonaliseringsgevinsten har vært så opplagt at konsesjonsspørsmålet kunne avgjøres administrativt i henhold til fullmakt.

Uansett vil ikke en eventuell mangelfull utredning ha vært av betydning for vedtakets gyldighet. Det er åpenbart at det ikke er mulig å klare seg med 160 dekar jord i området for et fullt årsverk.

Når motparten anfører at mulighetene for å opprettholde Røne Søndre som selvstendig bruk etter Nilsens planer ikke er tilstrekkelig utredet, vises det til at det fremgår av dokumentene at Røne Søndre var i dårlig stand, og at det var nødvendig med store investeringer. Det var derfor forsvarlig å unnlate ytterligere vurderinger. Eventuelle ytterligere utredninger ville neppe falt ut til Nilsens fordel. Han drev eiendommen i en periode, men dette gikk ikke godt. Han hadde heller ikke utdannelse for landbruk. Behovet for økonomiske ressurser gjorde oppbygging av ny drift på eiendommen urealistisk. Nærmere utredninger av muligheter for jordleie for å avhjelpe Bryhns behov for tilleggsjord ville være bortkastet. Landbrukspolitisk er det ikke ønskelig at driften baseres på leiejord.

Kravet til begrunnelse av vedtaket må tilpasses etter vedtakets karakter. I denne saken viser begrunnelsen at jordlovens formål er oppfylt og at nødvendige avveininger er foretatt. Uansett ligger det implisitt i vedtaket at ressursgrunnlaget på Røne Vestre er vurdert som for svakt.

Anførslene om myndighetsmisbruk kan ikke føre frem. Det foreligger verken vilkårlighet, usaklig forskjellsbehandling eller grovt urimelig resultat.

Når det gjelder spørsmålet om vilkårlighet, er verken sentrale momenter oversett eller enkeltmomenter tillagt overdrevet vekt. Det mest sentrale moment i saken - jordbruksrasjonaliseringshensynet - er knyttet til de politiske retningslinjer som er gitt og det jordbruksfaglige skjønn, som er unntatt fra domstolenes prøvelsesrett.

Når Nilsens påberopte muligheter for drift av eiendommen er lite vektlagt, beror ikke dette på vilkårlighet. Heller ikke beror det på vilkårlighet at Stange formannskaps vedtak er lite vektlagt. Det er de sentrale landbrukspolitiske hensyn som skal være avgjørende. Alle de landbruksfaglige instanser har gått inn for odelsfrigjøring.

Staten kan ikke se at det er grunnlag for anførslene om usaklig forskjellsbehandling. Vedtaket i saken avviker ikke fra andre saker der ressurssituasjonen på de to brukene er sammenlignbare. Resultatet fremtrer ikke som grovt urimelig, selv om Nilsens følelse av urimelighet er forståelig. Nilsen har imidlertid aldri bodd på eiendommen, og han har tidligere avslått tilbud om overtakelse av denne. Han har heller ikke arbeid eller utdannelse tilknyttet jordbruksnæringen.

Når rasjonaliseringshensyn i en del tilfelle priorieteres fremfor odelsretten, er dette noe som følger direkte av loven.

Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. Staten tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.

Emil Bryhn har støttet statens anførsler og påstand. Han har meldt seg som hjelpeintervenient i saken for å belyse ressurssituasjonen på Røne Søndre. Han har fremlagt to senere avgjorte odelsfrigjøringssaker fra distriktet, som etter hans vurdering viser at det ikke foreligger noen usaklig forskjellsbehandling.

Han har nedlagt slik påstand:

Emil Bryn tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett med tillegg av 12 % rente fra forfall.

Sverre Kristian Nilsen har i hovedsak gjort gjeldende:

Vedtaket bygger på uriktig rettsanvendelse. Røne Vestre er et ressurssterkt bruk, og det foreligger derfor ikke hjemmel for odelsfrigjøring for å skaffe tilleggsjord, jf avdelingsdirektør Langakers artikkel i Lov og Rett 1998 side 174 flg. Dersom det er tvil om odelsfrigjøringen vil føre til styrking av søkerens bruk som arbeidsplass eller til forbedret inntjening, skal søknaden avslås. Bare ca 20 % av brukene i området er heltidsbruk. Bryhn har selv forklart at de ca 160 dekar på Røne Søndre utgjør ett årsverk og at tilleggsjorden ikke vil øke antall årsverk.

Det foreligger saksbehandlingsfeil ved mangelfull utredning og begrunnelsen. I denne type saker, som medfører et betydelig inngrep, gjelder skjerpede krav til saksbehandlingen. Det er i denne sammenheng vist til Isene-dommen i Rt-1981-745 flg. Den vesentligste feil er at betydningen av ressursgrunnlaget på Røne Søndre ikke er tilstrekkelig utredet. Det er ikke foretatt vurderinger av økonomien i driften. Det er gitt en del faktaopplysninger i saken, men ikke foretatt vurderinger. Det er ikke tilstrekkelig med generelle antagelser fra forvaltningens side. Det kreves en individuell vurdering og begrunnelse.

Nilsens muligheter for videre drift av Røne Søndre som selvstendig bruk er ikke tilstrekkelig vurdert. Familien bodde på eiendommen frem til vår tid og greide seg med den eksisterende bygningsmasse. Det måtte vært vurdert om bygningene kunne vært satt i stand. Heller ikke er Nilsens tilknytning til eiendommen godt nok opplyst. Hensynet til arbeidsplasser og bosetning er ikke konkret vurdert. Det fremkommer heller ikke hvordan landbruksmyndighetene har vurdert formannskapets avvikende vedtak i saken, i motsetning til de to andre sakene som er fremlagt av hjelpeintervenienten.

Det foreligger myndighetsmisbruk ved at hensynet til en god løsning for Røne Vestre er tillagt overdreven vekt, samtidig som dette brukets ressursstyrke fra før er oversett. Det er ikke tilstrekkelig hensyntatt at odelsretten er hovedregelen, mens odelsfrigjøring er unntaket. Det er heller ikke hensyntatt at vedtaket vil ha betydning også for andre med odelsrett, som er villige til å overta eiendommen. Vedtaket fremstår som grovt urimelig. Bryhn ville greid seg bra uten Røne Søndre. Røne Vestre utgjør fra før ett årsverk.

For Nilsen ville Røne Søndre utgjort et startgrunnlag og en arbeidsplass. Røne Søndre skiller seg ikke vesentlig ut fra andre bruk i kommunen. De fleste drives som deltidsbruk, og det er urimelig forskjellsbehandling når Nilsen ikke tillates dette.

Sverre Kristian Nilsen har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 12.09.2000 punkt 1 stadfestes.

2. Sverre Kristian Nilsen (Staten) tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % rente fra forfall.

Lagmannsretten bemerker:

Etter odelsloven §31 annet ledd, jf første ledd, er det et vilkår for odelsfrigjøring av en odelseiendom på 30 dekar eller mer overfor nære slektninger m.v., at eiendommen kunne ha vært ekspropriert etter jordloven §13. Det fremgår av denne henvisningen at slik ekspropriasjon kan gjennomføres for å oppnå formålet i jordloven §1. Videre må det generelle vilkår for ekspropriasjon i oreigningslova §2 være oppfylt, nemlig at «inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade».

Det er ingen uenighet mellom partene om lovgrunnlaget for odelsfrigjøring eller om den rettslige ramme for saken ellers.

Oslo byrett har i sin dom lagt avgjørende vekt på innholdet i en artikkel i Lov og Rett 1998 side 174 flg.: «Odelsfrigjøring etter odelsloven §31», forfattet av avdelingsdirektør Frode Langaker. Det heter i artikkelen blant annet:

«Departementet legger til grunn at det ikke er et formål etter jordloven å ekspropriere til fordel for en som allerede har et ressurssterkt bruk. Det innebærer formodentlig at en ikke kan odelsfrigjøre en odelseiendom som er kjøpt som tilleggsjord til et fra før ressurssterkt bruk til skade for nære slektninger, med mindre odelseiendommens størrelse er under 30 dekar.»

Det heter i byrettens dom at «retten oppfatter sitatet nærmest som et autentisk uttrykk for hva som etter landbruksdepartementet oppfatning normalt ligger utenfor jordlovens ekspropriasjonsmål.»

Staten har under ankeforhandlingen bestridt at det eksisterer noen rettslig norm «ressurssterkt bruk» som skal være avgjørende for om ekspropriasjonsgrunnlag foreligger.

Lagmannsretten kan for sin del ikke se at det i lovgivningen eller i forarbeidene til odelsloven eller jordloven eller andre rettskilder er trukket opp noen rettslig norm som her antydet, og som skal være avgjørende for adgangen til å treffe vedtak om ekspropriasjon eller odelsfrigjøring. Etter rettens vurdering er det åpenbart at ressurssituasjonen både på odelseiendommen og på søkerens bruk vil være svært sentrale vurderingsfaktorer når forvaltningen skal foreta sine avveininger mellom de motstridende hensyn, og vedtak skal treffes. Retten kan imidlertid ikke se at det eksisterer noen klar grense mellom ressurssterke og ressurssvake bruk som kan uttrykkes i form av tallstørrelser eller andre klare parametre som kan gi grunnlag for en rettslig norm. Det kan således ikke betraktes som en rettsanvendelsesfeil at landbruksdepartementet ikke har vurdert om ressurssituasjonen på søkerens eiendom Røne Vestre berettiger til betegnelsen «ressurssterk bruk.».

Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger andre feil ved rettsanvendelsen. Det bemerkes i denne sammenheng at retten ikke kan prøve annet enn rettsanvendelsen i egentlig forstand, nemlig om loven er riktig anvendt. Retten kan ikke overprøve forvaltningsmyndighetenes konkrete skjønnsmessige avveining av de hensyn som taler for og mot odelsløsning (hensiktsmessighetsskjønnet) utenfor de tilfeller der det foreligger myndighetsmisbruk.

Lagmannsretten må etter dette prøve om vedtaket kan være ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil eller myndighetsmisbruk, slik ankemotparten har anført.

Når det gjelder saksbehandlingen, vil det her være spørsmål om forvaltningsmyndighetene har oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven §17, og om vedtaket er tilstrekkelig begrunnet etter forvaltningsloven §25. Partene er enige om - og lagmannsretten slutter seg til - at utredningsplikten og begrunnelsesplikten henger nøye sammen, idet en mangelfull begrunnelse vil kunne tyde på at saken ikke er tilstrekkelig utredet. Partene er videre enige om at det i utgangspunktet gjelder et skjerpet krav til utredning og begrunnelse i saker som medfører betydelige inngrep.

Etter forvaltningsloven §17 skal forvaltningsorganet påse at saken er så godt opplyst «som mulig» før vedtak treffes. Reservasjonen «som mulig» inneholder en realitet, idet utredningsplikten må rette seg etter hva som etter omstendighetene i det enkelte tilfelle er praktisk mulig og økonomisk forsvarlig. Retten viser her til Innst.O. II (1966 -67) side 8. Retten viser også til Frihagen: Forvaltningsrett II (1992) side 25, der det blant annet heter:

«Dersom opplysningene ikke vil spille noen særlig rolle for resultatet fordi avgjørelsen likevel først og fremst vil bygge på generelle og prinsipielle hensiktsmessighetsbetraktninger, vil det dermed etter forholdene kunne klare seg med en forholdsvis enkel undersøkelse.»

Det grunnleggende vilkår for odelsfrigjøring - og for å gjøre bruk av virkemidlene i jordloven med tilhørende forskrifter - går frem av jordloven §1 annet ledd, der det heter:

«Arealressursane bør disponerast på ein måte som gir ein teneleg, variert bruksstruktur ut frå samfunnsutviklinga i området og med hovedvekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessig gode løysingar.»

Når det gjelder spørsmålet om jordlovens formål fremmes gjennom vedtaket, viser lagmannsretten til at det allerede var gitt samtykke fra konsesjonsmyndighetenene til Bryhns erverv av Røne Søndre på vilkår av at odelseiendommen ble tillagt Røne Vestre og ble drevet sammen med denne som en driftsenhet.

Det er redegjort for ressurssituasjonen på Røne Vestre i Landbruksdepartementets vedtak. Om Bryns jordleie heter det:

«Driften er videre basert på relativt mye leiejord. Leiejord anses som en usikkerhetsfaktor som gjør det vanskeligere å planlegge driften og foreta fremtidige investeringer.»

Videre heter det i vedtaket:

«Det vil etter departementets mening være kostnadseffektivt og rasjonelt å drive odelseiendommen sammen med Bryhns øvrige eiendom. Det vises til St.prp.nr.8 (1992-1993) - «Landbruk i utvikling» - og det som der er sagt om at jordbruket må bli mer robust og at det må gjennomføres tiltak for å redusere kostnadsnivået.»

I saksfremlegget for fylkeslandbruksstyret er det blant annet uttalt at «det er på det rene at Emil Bryhn har et klart behov for å styrke ressursgrunnlaget på sin eiendom og at det drifts- og arronderingsmessig sett ligger godt til rette for å drive eiendommene sammen.»

Det går frem av saksfremlegget fra rådmannen i Stange at bosetningsstrukturen i Stange er slik at hensynet til bosetting ikke er noe spesielt argument for å opprettholde eiendommen Røne Søndre som en selvstendig bruksenhet. Det måtte regnes med store investeringer for å bygge opp et driftsapparat for landbruksproduksjon.

Lagmannsretten viser til vitneforklaring fra rådgiver i Landbruksdepartementet Jorulf Saltnes og til uttalelser i St.melding nr 19 (1999-2000), Jordbruksmeldingen. I jordbruksmeldingen heter det på side 16 blant annet:

«Norsk landbrukspolitikk har i flere tiår vært innrettet slik at den bidrar til en viss spesialisering av landbruksproduksjonen i ulike deler av landet. Kornproduksjon og annen planteproduksjon for salg skjer i hovedsak på Østlandet, Jæren og i Trøndelag, mens grovfôrbasert husdyrproduksjon skjer i andre deler av landet hvor klimaet ikke er gunstig for korn og grønnsaker. Kanaliseringspolitikken gjør det mulig å bruke et stort jordbruksareal og ha landbruk i alle deler av landet. Samtidig fører politikken til økt behov for transport og kan bidra til mindre variasjon i kulturlandskapet i enkelte distrikt. For at landbruket i størst mulig grad skal gi grunnlag for bosetting i bygdene, langsiktig matsikkerhet og et levende kulturlandskap i alle deler av landet, ønsker Regjeringen at det fortsatt skal være en geografisk arbeidsdeling i landbruket slik vi har i dag».

Lagmannsretten legger til grunn opplysningen fra vitnet Saltnes om at det siterte «kanaliseringsprinsipp» har betydning for vurderingen av ressursmålsetningene for jordbrukseiendommer i Stange. Et heltidsbruk i Stange med kornproduksjon forutsetter et jordbruksareal på 4-500 dekar. Ved kombinasjon med potetdyrking kan arealet begrenses til ca 400 dekar. Saltnes har videre forklart at med de generelle kunnskaper departementet har på dette felt og de skisserte målsetninger er det åpenbart at Røne Vestre hadde behov for tilleggsjord.

Når det gjelder kravet om eventuelle ytterligere utredninger om ankemotpartens muligheter for å drive Røne Søndre som selvstendig bruk, viser lagmannsretten til opplysningene som er gitt om bruket i Landbruksdepartementet vedtak og i saksutredningen fra rådmannen i Stange. Både brukets generelle ressurser og mulighetene for deltidsbruk er vurdert. Det går klart frem at det er nødvendig med store investeringer for å kunne opprettholde bruket. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til at ytterligere vurderinger av Nilsens planer er utelatt, og kan ikke finne at dette er i strid med forvaltningsloven §17. Det er fremkommet under ankeforhandlingen at Nilsen drev bruket i farens eiertid i en 2-års periode, men at driften gikk dårlig. Faren ønsket da i stedet at Emil Bryhn skulle overta driften. Sverre Kristian Nilsens tanker om å drive økologisk landbruk på eiendommen, vil etter vitnet Saltnes forklaring kreve større arealer enn ved vanlig landbruksdrift. Retten kan etter dette ikke se at ytterligere utredninger basert på Nilsens opplysninger kunne ha ført til et annet resultat. Når det gjelder den påberopte mangel ved utredningen ved at eventuelt fortsatt jordleie for Bryhn ikke er vurdert, viser retten til at jordleie ikke er noe ønsket alternativ til brukssammenslåing i rasjonaliseringsøyemed.

Retten kan, etter det ovenstående, ikke se at det er relevante forhold i saken som ikke er så godt opplyst som forvaltningsloven §17 krever. Retten kan heller ikke se at det under behandling i byretten eller lagmannsretten er fremkommet opplysninger om forhold som burde vært utredet, og som kunne ført til et annet vedtak.

Byretten kjente Landbruksdepartementets vedtak ugyldig med grunnlag i mangelfull begrunnelse «for vurderingen av spørsmål om Bryhns eiendoms ressursstyrke». Det er på det rene - som lagmannretten har redegjort for ovenfor - at kravene til begrunnelsen skjerpes ved inngripende vedtak etter jordloven, jf Isene-dommen, Rt-1981-s 745 flg. Isene-dommen gjaldt imidlertid en direkte inngripen i en kjøpsavtale mellom to private parter, ved at Staten gjorde forkjøpsrett gjeldende. I vår sak er det snakk om å gjøre det mulig å opprettholde en allerede gjennomført kjøpsavtale. Kravet til begrunnelse må avpasses etter hvor inngripende vedtaket er, jf Gausi-dommen Rt-2000-1056 flg.

Lagmannretten er uenig med byretten i at det kreves noen begrunnelse for departementets vurdering av hvorvidt Røne Vestre er å betrakte som et ressurssterkt bruk. Lagmannsretten viser til sine vurderinger ovenfor vedrørende dette begrepets rettslige status. Det må være tilstrekkelig at begrunnelsen viser at departementet har hensyntatt de to brukenes ressurser, og har vurdert og funnet at hensynet til jordlovens formålsparagraf fremmes gjennom vedtaket, og at vilkårene for ekspropriasjon foreligger.

Etter forvaltningsloven §25 tredje ledd skal begrunnelsen - i tillegg til å inneholde henvisning til reglene og de faktiske forhold vedtaket bygger på - også nevnte «de hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn».

I Landbruksdepartementets vedtak heter det om skjønnstemaet:

«Saken må avgjøres etter en skjønnsmessig avveining av odelsløsers interesse i å løse eiendommen på odel mot den rasjonaliseringsgevinst som oppnås ved at eiendommen frigjøres fra odel. En må også ta hensyn til odelsretten som rettsinstitutt.»

Det er under ankeforhandlingen fremkommet at et overordnet hensyn for landbruksmyndighetene er å sikre bruksstørrelser som gir mulighet for fulltidsbeskjeftigelse, og at myndighetenes syn er at dette krever et jordareal på minimum 400 dekar i Stange med den driftsform som de landbrukspolitiske mål forutsetter. Etter lagmannsrettens syn burde det i begrunnelsen for Landbruksdepartementets vedtak ha vært henvist til den norm som her fremkommer, og som åpenbart har utgjort en del av grunnlaget for vedtaket.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at den mangelfulle begrunnelse har hatt betydning for vedtakets innhold. Det har klart gått frem at det har inngått i Landbruksdepartementets vurdering at jordarealet på Røne Søndre ikke vil være tilstrekkelige for et heltidsbruk.

Lagmannsretten kan etter det ovenstående ikke finne at det er grunnlag for ankemotpartens anførsler om at feil ved saksbehandlingen kan føre til at vedtaket er ugyldig.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for anførslene om myndighetsmisbruk. Det følger av sakens art at det er hensynet til jordbruksrasjonalisering som har vært avgjørende. Lagmannsretten kan ikke finne grunnlag for at dette hensyn skal være tillagt overdreven vekt, og at andre hensyn er tillagt for liten vekt. Det er nettopp de jordbruksfaglige vurderinger etter jordloven §1 som er kjernen i det frie skjønnet som domstolene ikke kan prøve. Retten kan ikke se at Landbruksdepartementets manglende tro på mulighetene for å drive Røne Vestre videre som egen driftsenhet, bygger på et vilkårlig skjønn. Det er heller ikke vilkårlig skjønnsutøvelse når Landbruksdepartementet har bygd på de landbruksfaglige tilrådinger i saken, fremfor Stange formannsskaps uttalelse.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er påvist noen usaklig forskjellsbehandling i forhold til tilsvarende odelsfrigjøringssaker. Det er under ankeforhandlingen redegjort for vedtak i andre saker - både i og utenfor samme distikt - som viser at vedtaket i denne saken ikke avviker fra praksis.

Når det gjelder anførselen om at vedtaket fører til et grovt urimelig resultat, viser lagmannsretten til at Sverre Kristian Nilsen i det minste ved to tidligere anledninger har fått tilbud om overtakelse av eiendommen, men har takket nei. Han har ikke bodd på bruket, og har ikke hatt vesentlig arbeidsmessig tilknytning verken til dette bruket eller til landbruksvirksomhet generelt. Han har riktignok drevet eiendommen i en 2-års periode, men har ikke kunnet fremlegge noen resultater fra driften. Hjelpeintervenienten har opplyst at driften gikk dårlig, og at den tidligere eier, Sverre Kristian Nilsens far, ikke ønsket at sønnen skulle fortsette.

Sverre Kristian Nilsens subjektive oppfatning av urimelighet kan det ikke legges vekt på. Det følger av lovens ordning at rasjonaliseringshensyn innen jordbruket i enkelte tilfeller prioriteres fremfor slektens odelsrett.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at vedtaket om odelsfrigjøring er gyldig.

Staten v/Landbruksdepartementet blir således å frifinne.

Anken har ført frem. Saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172.

Lagmannsretten har ovenfor kommet til at begrunnelsen har vært til dels mangelfull ved at det ikke i tilstrekkelig grad er redegjort for retningslinjene for skjønnsutøvelsen. Det kan således delvis legges Staten v/Landbruksdepartementet til last at det er kommet til sak. Lagmannsretten finner derfor at hver av partene bør dekke sine omkostninger både for byrett og lagmannsrett, jf tvistemålsloven §172 annet ledd.

Med den samme begrunnelse tilkjennes ikke hjelpeintervenienten saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §178 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.