LF-1992-75
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-22 |
| Publisert: | LF-1992-00075 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett nr. 495-90 A - Frostating lagmannsrett LF-1992-00075 A. Anket til Høyesterett. Utfall ??? |
| Parter: | Ankende part: Fiskeoppdretternes Salgslag A/L, dets konkursbo, Trondheim. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Gudmund Kuvås). Hjelpeintervenient nr. 1: Staten v/Fiskeridepartementet, Oslo. (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell, Oslo). Hjelpeintervenient nr. 2: Bankkonsortiet, Oslo. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Audvar Os, Oslo). Motpart nr. 1: Fjordlaks A/S, Ålesund. (Prosessfullmektig: Advokat Tallag Andersen, Oslo). Motpart nr. 2: Fjørå Fjordlaks A/S, Ålesund. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Karl Wahl-Larsen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. 2. Lagdommer Lars E. Frisvold. 3. Ekstraordinær lagdommer Einar Raae |
| Lovhenvisninger: | Råfiskloven (1951) §2, §5, §6, §7, §7a, Tvistemålsloven (1915) §103, §172, §180, Aksjeloven (1976) §9-17, Fiskeoppdrettsloven (1985) §19, Fiskeeksportloven (1990) |
År den 22. februar 1993 ble lagmannsrett holdt i Fylkeshuset i Molde til behandling av tvistemål for Trondheim lagsogn.
Saken gjelder tvist om gyldigheten av vedtak truffet av en salgsorganisasjon for fiskeoppdrettere, om å trekke kr 5,- pr kg fersk salgsorganisasjon for fiskeoppdrettere, om å trekke kr 5,- pr kg fersk laks som ble solgt til godkjente kjøpere. Trekket var ledd i en innfrysningsordning, hvorved laks ble levert til lager, i stedet for å bli solgt på markedet. Sakens bakgrunn. Selskapene Fjordlaks A/S og Fjørå Fjordlaks A/S foretar oppdrett av laks til konsum. Oppdrettsanleggene ligger i Fjørå i Norddal kommune på indre Sunnmøre. Fjordlaks A/S har i tillegg produksjonsanlegg og fryseri i Ålesund. De to selskapene har hver sin konsesjon for å drive oppdrett av laks, innenfor et volum av 12000 m3. Fjørå Fjordlaks A/S forestår kun oppdrettsvirksomhet, mens Fjordlaks A/S, foruten å ha produksjonsanlegg for oppdrett av laks, også er godkjent førstehåndskjøper. Dette innebærer at selskapet kan forestå salg av laks til markedene, herunder salg til eksport. Anders Pedersen er daglig leder og styreformann i begge selskapene. Han eier samtlige aksjer i Fjordlaks A/S. Dette selskap eier 50 % av aksjene i Fjørå Fjordlaks A/S, mens resten av aksjene eies av grunneierne på stedet. Det er felles drift i selskapene, og inntekter og utgifter fordeles med en halvpart på hvert selskap. Fiskeoppdretternes Salgslag AS (FOS) var en salgsorganisasjon for produsenter av oppdrettsfisk til konsum, med forretningskontor i Trondheim. Laget ble stiftet den 31. mars 1978. Ved Trondheim skifteretts kjennelse av 13. november 1991 ble laget tatt under konkursbehandling. FOS' formål var å forestå organisert førstehåndsomsetning av oppdrettslaks og enkelte andre produkter, for å oppnå gode og stabile priser for oppdretterne. FOS var en monopolorganisasjon, idet det var pliktig medlemskap i laget, og oppdretterne pliktet å la sin omsetning av oppdrettslaks gå gjennom FOS. Et unntak gjaldt for de oppdrettere som hadde oppnådd såkalt D-II-ordning, idet disse selskaper var godkjente kjøpere og selv kunne forestå omsetning av oppdrettslaks. Fjordlaks A/S hadde oppnådd slik D-II-ordning, mens dette ikke var tilfellet for Fjørå Fjordlaks A/S. FOS' kompetanse til å treffe bindende bestemmelser for lagets medlemmer reguleres av råfiskloven av 14. desember 1951, samt bestemmelser i lagets vedtekter og forretningsregler. Den øverste myndighet i FOS var representantskapet, som besto av 70 valgte representanter for fiskeoppdretterne. Produksjonen av norsk oppdrettslaks begynte omkring midten av 1970-årene, og utgjorde på denne tid et beskjedent kvantum. Etterspørselen og produksjonen steg jevnt til omkring midten av 1980-årene. Mot slutten av 1980-årene økte produksjonen av norsk oppdrettslaks formidabelt, og betydelig mer enn etterspørselen. Det er illustrerende at den norske produksjonen av oppdrettslaks i 1988 utgjorde ca 80000 tonn, mens den i 1989 hadde økt til ca 115000 tonn og i 1990 til ca 160000 tonn. Norge var på dette tidspunkt markedsledende i verden innenfor produksjon og salg av oppdrettslaks. På grunn av overproduksjonen inntraff det et betydelig prisfall på verdensmarkedet høsten 1989. Norge ble på samme tidspunkt utsatt for anklager fra EF og USA om salg av oppdrettslaks til dumpingpriser, dvs priser som er lavere enn produksjonskostnadene. Etter møter med EF-kommisjonen, hvor Norge lovet å begrense produksjonen samt å holde øye med næringen, vedtok Kommisjonen å legge dumpinganklagen til side. USA innførte imidlertid i 1990 en straffetoll på 2,5 % for norsk oppdrettslaks, og denne straffetollen ble i 1991 økt til hele 26 %. Dette førte i praksis til at norsk oppdrettslaks ble utestengt fra det amerikanske marked. For å begrense tilgangen av norsk oppdrettslaks til verdensmarkedet, diskuterte FOS og Norges Ferskfiskomsetnings Landsforening (NFOL) å etablere en innfrysningsordning, slik at lakseoppdretterne kunne levere oppdrettslaks til lager, i stedet for å sende hele produksjonen ut på markedet. En innfrysningsordning etter dette mønster ble første gang praktisert i 1989. Den 4. januar 1990 ble det avholdt ekstraordinært representantskapsmøte i FOS, hvor det ble truffet følgende vedtak:
"Representantskapet gir sin tilslutning til den innfrysingsordning som styret/salgsstyret i Fiskeoppdretternes Salgslag A/L har vedtatt etter forhandlinger med Norges Ferskfiskomsetnings Landsforening som ledd i tiltak for å ta hånd om lakseproduksjonen i 1990, og som det forutsettes skal vare så lenge det er nødvendig for å opprettholde balansen imellom tilbud og etterspørsel.
Representantskapet aksepterer at styret foretar et låneopptak i størrelsesorden 1,3 milliarder kroner for finansiering av innfrysingsordningen, og at salgslagets varelager, avgiftsinntekter og fordringsmasse stilles som sikkerhet for dette låneopptaket.
For videre å finansiere innfrysingsordningen vedtar representantskapet følgende:
1. For leveranser av fisk til godkjente kjøpere ilegges en avgift, stor kr 5,- pr. kg.
2. For leveranser utover det som tilsvarer en produksjon på 25 kg pr. m3 konsesjonsvolum ilegges en avgift på ytterligere kr 5,- pr. kg med unntak for produksjon som ligger under 250 tonn på årsbasis.
Beregningen av produksjonen pr. m3 skjer med utgangspunkt fra dags dato.
Denne avgiften ilegges også fisk som leveres til Fiskeoppdretternes Salgslag A/L for innfrysing.
3. Vedtatt avgift opprettholdes så lenge finansieringen av innfrysingsordningen ikke er sluttført.
Representantskapet ber om Fiskeridepartementets godkjenning." Det fremgår av punkt 1 i vedtaket at innfrysningsordningen skulle finansieres bl.a. ved en avgift på kr 5,- pr kg av den laks som ble omsatt på markedet. Innfrysningsordningen trådte i kraft den 8. januar 1990, og vedtaket i FOS' representantskap ble godkjent av Fiskeridepartementet den 9. januar s.å. Den såkalte "volumavgiften", som fremgår av punkt 2 i vedtaket, falt senere bort, idet Fiskeridepartementet trakk tilbake godkjenningen av denne avgiften i oktober 1990. Den 12. desember 1990 traff FOS' representantskap vedtak om å forlenge ordningen med innfrysning og avgift av ferskfiskomsetningen, og dette vedtak ble godkjent av Fiskeridepartementet den 20. desember s.å. Nytt vedtak ble truffet av representantskapet i FOS den 11. april 1991, og dette vedtak ble godkjent av departementet den 27. mai s.å. Den rettslige behandling. Ved stevning av 2. november 1990 til Trondheim byrett reiste Fjordlaks A/S og Fjørå Fjordlaks A/S sak mot FOS, med påstand om at avgiftsvedtaket ble kjent ugyldig, og at FOS ble dømt til å tilbakebetale innbetalt avgift. FOS tok til gjenmæle ved tilsvar av 3. desember 1990, og bestred kravet om ugyldighet og tilbakebetaling. For byretten erklærte Sea Farm AS, Bergen, hjelpeintervensjon til fordel for saksøkerne. Staten v/Fiskeridepartementet erklærte hjelpeintervensjon til fordel for FOS. Trondheim byrett avsa dom den 28. oktober 1991, med denne domsslutning:
"1. Vedtak om avgift til finansiering av innfrysingsordning fattet av representantskapet i Fiskeoppdretternes Salgslag A/L 4. januar 1990, 12. desember 1990 og 11. april 1991, godkjent av Fiskeridepartementet 9. januar 1990, 20. desember 1990 og 27. mai 1991 kjennes ugyldig i forhold til Fjordlaks A/S og Fjørå Fjordlaks A/S.
2. Fiskeoppdretternes Salgslag A/L dømmes til å betale til Fjordlaks A/S og Fjørå Fjordlaks A/S 5715320 - femmillionersjuhundreogfemtentusen - trehundreogtjue - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. av - kr 210826 fra 15. juni 1990 - kr 40816 fra 13. juli 1990 - kr 31734 fra 20. juli 1990 - kr 142864 fra 30. juli 1990 - kr 4872 fra 02. august 1990 - kr 6090 fra 10. august 1990 - kr 997971 fra 07. september 1990 - kr 398349 fra 28. september 1990 - kr 9335 fra 06. november 1990 - kr 772301 fra 07. desember 1990 - kr 909818 fra 09. januar 1991 - kr 533324 fra 22. januar 1991 - kr 701933 fra 01. februar 1991 - kr 7308 fra 11. februar 1991 - kr 210958 fra 28. februar 1991 - kr 736821 fra 22. april 1991 til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. Fjordlaks A/S og Fjørå Fjordlaks A/S sin begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
For byretten hadde de to oppdrettsselskapene begjært midlertidig forføyning, hvoretter FOS skulle forbys å innkreve avgiften inntil det forelå rettskraftig dom i saken. Det fremgår av punkt 3 i byrettens domsslutning at begjæringen ikke ble tatt til følge. Oppdrettsselskapene påkjærte denne del av byrettens dom til Frostating lagmannsrett, men kjæremålet ble trukket tilbake etter at FOS var tatt under konkursbehandling. Kjæremålssaken ble hevet ved lagmannsrettens kjennelse av 25. februar 1992. FOS' konkursbo har i medhold av tvistemålsloven §103 første ledd trådt inn i saken, og boet har påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Fjordlaks A/S og Fjørå Fjordlaks A/S har tatt til gjenmæle mot anken.
For lagmannsretten har Staten v/Fiskeridepartementet og "Bankkonsortiet" erklært hjelpeintervensjon til fordel for FOS' konkursbo. Statens hjelpeintervensjon har sammenheng med at Fiskeridepartementet har godkjent avgiftsvedtakene. De to oppdrettsselskapene har saksøkt Staten v/Fiskeridepartementet for Oslo byrett med krav om erstatning svarende til de beløp selskapene har innbetalt i avgift, med fradrag av det som utbetales fra konkursboet. Denne sak er stilt i bero i påvente av rettskraftig dom i nærværende sak. "Bankkonsortiet" består av Kreditkassen og enkelte andre forretningsbanker som har ytet betydelig kreditt til FOS, og som har pant i FOS' utestående fordringer. En dom i FOS' konkursbos favør vil styrke "Bankkonsortiets" pant, og derved bankenes mulighet til å få dekket sine krav mot FOS. Ankeforhandling fant sted i Trondheim i tidsrommet 18 - 29 januar 1993, tilsammen 9 rettsdager. Anders Pedersen møtte for ankemotpartene, og avga forklaring. Det ble avhørt seks vitner, herunder Odd Steinsbø, som er tidligere disponent i FOS. I tillegg ble det foretatt en omfattende dokumentasjon. Saken står i faktisk og rettslig henseende i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten. Når det gjelder partenes anførsler for byretten, vises til byrettens dom. Fiskeoppdretternes Salgslag A/L, dets konkursbo, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Faktiske anførsler: Oppdrettsnæringens situasjon høsten 1989 var meget vanskelig, idet det fant sted en betydelig overproduksjon av laks, med fare for stor skade for næringen dersom problemet ikke ble løst. Innfrysningsordningen ble støttet av alle de organer som behandlet den. Det er uten betydning for saken om vedtaket faktisk var vellykket. Avgjørende er at vedtaket bygget på en samvittighetsfull behandling innen FOS. Laksoppdretterne var ikke i en tvangssituasjon, idet de kunne velge mellom innfrysning til minstepris og omsetning til markedspris minus kr 5,- pr kg. At dette trekk bare ble gjennomført for den laks som ble omsatt fersk innebar ingen diskriminering av de oppdrettere som valgte denne løsning. FOS' forutsetning var at innfrysningsordningen ville medføre en prisøkning på ca kr 5,- pr kg over minsteprisen for laks som ble omsatt på markedet. Vedtaket av 4. januar 1990 og de to påfølgende vedtak om forlengelse av innfrysningsordningen ble truffet på demokratisk måte innen FOS. Vedtakene var dessuten enstemmige. Det var intet bindende punkt i vedtaket at den laks som ble frosset inn senere skulle selges til minstepris pluss kr 3,- pr kg. Det var umulig å binde seg til priser for frossenlaksen på forhånd. Det kunne derfor ikke oppstilles en forutsetning om hvilken pris "lakseberget" skulle selges til. Rettslige anførsler: FOS har gjort gjeldende at vedtaket om innfrysning og trekk med kr 5,- pr kg fersk laks har hjemmel i råfiskloven system, samt i FOS' vedtekter og forretningsregler. Prinsipalt har konkursboet anført at vedtaket av 4. januar 1990 har hjemmel i forretningsreglenes §2. Det er vist til §2 første ledd annen setning om fastsettelse av differensierte priser. Vedtaket om innfrysning og trekk er regulering av førstehåndsomsetningen, jf råfiskloven §2. Det er tilstrekkelig at virkemidlet settes inn i førstehåndsomsetningsleddet, selv om differensieringen av førstehåndsprisene skjer med eksport for øyet. Oppkrevingen av kr 5,- pr kg fersk laks innebærer en prisdifferensiering, idet hensikten var å oppnå en tilsvarende høyere kilopris for omsatt fersk laks. Trekket ble fastsatt til kr 5,- pr kg på denne bakgrunn. Dersom vedtaket anses som en form for prisregulering, kan det ikke oppstilles en tilbakebetalingsplikt til oppdretterne. Subsidiært er anført at oppdretterne ble stillet i samme posisjon som ved en tilbakebetaling, idet trekket på kr 5,- pr kg medførte høyere markedspriser, noe som kom oppdretterne til gode. Vedtaket innebærer ingen forskjellsbehandling av FOS' medlemmer. Oppdretterne hadde valget mellom å levere laks til innfrysning og motta minstepris og å levere laks til omsetning til markedspris minus kr 5,- pr kg. Subsidiært er anført at det følger av råfiskloven system, spesielt råfiskloven §5 og §6, at en viss forskjellsbehandling må godtas for å oppnå effektive virkemidler. Trekket med kr 5,- pr kg og sikkerhetsstillelsen av FOS' utestående fordringer er heller ikke i strid med vedtektenes §2. Som subsidiær hovedanførsel har FOS' konkursbo gjort gjeldende at vedtaket av 4. januar 1990 er en avgift som har hjemmel i råfiskloven §7a. Bestemmelsens ordlyd er klar, og inneholder ingen begrensninger i lagets kompetanse til å pålegge avgift. Det må da stilles mindre krav til presiserende uttalelser i lovforarbeidene enn hvor selve avgiftshjemmelen er uklar. Byrettens dom innebærer en mer restrektiv holdning mht til krav om klar lovhjemmel enn det som følger av rettspraksis. Byretten har lagt for liten vekt på bestemmelsens ordlyd, og har helt oversett formålets betydning. Dommen i Rt-1977-433 innebærer ikke at avgift bare kan kreves til dekning av lagets administrasjonsutgifter. Det er ingen holdepunkter i råfiskloven §7a eller dens forarbeider for at avgift bare kan kreves til dekning av ordinære utgifter i forbindelse med salg eller lagets administrasjon. FOS' konkursbo har også vist til praksis i andre lag innenfor fiskerisektoren mht oppkreving av avgift og benyttelse av avgiftsmidler. Som atter subsidiær hovedanførsel har FOS' konkursbo gjort gjeldende at innsigelsen fra Fjordlaks A/S og Fjørå Fjordlaks A/S er fremsatt for sent. Fjordlaks A/S fremsatte skriftlig protest mot innfrysningsordningen og finansieringen av denne først den 15.juni 1990, og stevning ble ikke tatt ut før den 2. november s.å. Det er vist til fristen på 3 måneder i aksjeloven §9-17, som anføres å være retningsgivende også for den frist som bør gjelde i nærværende sak. Stevning burde derfor ha vært tatt ut iallfall ultimo januar 1990. Under enhver omstendighet var det for sent å reagere slik det ble gjort, den 15. juni s.å. FOS' konkursbo har endelig gjort gjeldende at vedtaket av 4. januar 1990 ikke er basert på uriktige eller bristende forutsetninger. Pantsettelsen av FOS' fordringer på kjøperne var klart tilkjennegitt i forslaget til vedtak som representantskapet skulle ta stilling til. Det kan heller ikke anføres som relevant bristende forutsetning at FOS har solgt laks fra fryselagrene for mindre enn minsteprisen med tillegg av kr 3,- pr kg. Opplysningen om prisavtalen kunne ikke oppfattes som et bindende løfte til oppdretterne, idet det måtte ses hen til hva som til enhver tid var mulig å oppnå i markedet. Fiskeoppdretternes Salgslag A/S, dets konkursbo, har nedlagt slik påstand:
"1. FOS A/L, dets konkursbo, frifinnes.
2. FOS A/L, dets konkursbo, tilkjennes saksomkostninger for begge instanser." Hjelpeintervenient nr 1, Staten v/Fiskeridepartementet, har i hovedtrekk anført: Råfiskloven oppstiller intet skarpt skille mellom "monopolområdet" og "forretningsområdet". Råfiskloven er en fullmaktslov, og lagene har derfor større kompetanse enn det som direkte fremgår av loven. Det er nødvendig å tolke råfiskloven slik at den tilpasses oppdrettsnæringen. FOS' innfrysningsordning var lovhjemlet som prisregulering av førstehåndsomsetningen. Også volumkontroll er hjemlet i råfiskloven system. Råfiskloven forbyr ikke å foreta prisregulering, selv om denne får betydning for eksportmarkedet. Dommen i Rt-1977-233 gjaldt et tilfelle hvor tiltaket grep direkte inn i annenhåndsomsetningen, og hvor den oppkrevde avgift ikke ble tilbakeført til fiskerne. Intet av dette er tilfellet i nærværende sak. Etableringen av innfrysningsordningen og trekket med kr 5,- pr kg fersk laks er lovhjemlede tiltak som ligger innenfor den prisreguleringskompetanse som følger av råfiskloven system. Tiltakene er ikke i strid med råfiskloven §2. Trekket med kr 5,- pr kg fersk laks skjedde dels for å finansiere innfrysningen, og dels for å oppnå en økning i prisene på omsatt oppdrettslaks. Innfrysningsordningen var frivillig for oppdretterne, og det var ikke tilsiktet at ordningen skulle føre til overskudd for laget. Råfiskloven §7a er ikke begrenset til å hjemle oppkreving av avgift til dekning av administrasjonsomkostninger. Det er vist til ordlyden, som er generell, og til flere uttalelser i forarbeidene. Ankemotpartenes anførsel om bristende forutsetninger er lite relevant, da en slik anførsel bare kan gjelde som begrensning i forhold til den som har avgitt et utsagn. Anførselen kan ikke gjøres gjeldende av ankemotpartene, som ikke har deltatt på representantskapsmøtet den 4. januar 1990. Det er heller ikke faktisk grunnlag for de forhold som ankemotpartene har anført som bristende forutsetninger. Staten v/Fiskeridepartementet har nedlagt slik påstand:
"Staten v/Fiskeridepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett av ankemotpartene in solidum." Hjelpeintervenient nr 2, Bankkonsortiet, har i det vesentlige anført: I faktisk henseende må det legges til grunn at innfrysning av store deler av 1990-produksjonen var det eneste reelle alternativ for å hindre et ytterligere prisfall på norsk oppdrettslaks. Også lovligheten av trekket med kr 5,- pr kg fersk laks må vurderes ut fra den situasjon som forelå omkring årsskiftet 1989/90. Det er vist til den beskjedne innfrysning som fant sted i 1989, det påfølgende prisfall høsten 1989 og truslene om antidumpingtiltak, som vanskeliggjorde økonomisk bistand fra staten. Vedtaket av 4. januar 1990 har hjemmel i råfiskloven, samt i FOS' vedtekter og forretningsregler. I henhold til vedtektenes §2 er lagets formål å forestå organisert førstehåndsomsetning, og prisfastsettelse er bare ett av flere mulige virkemidler. Så lenge vedtaket går ut på å fastsette førstehåndsprisen, har det ingen rettslig betydning at denne prisfastsettelse også påvirker eksportprisene. Vedtaket er formelt truffet etter råfiskloven §7a, og oppfyller kravene til avgift etter denne bestemmelse. Kravet til nødvendig lovhjemmel er oppfylt. Ordlyden i råfiskloven §7a dekker det aktuelle vedtak, og det samme følger av forarbeidene og opplysninger om praktiseringen av bestemmelsen. Dersom trekket anses som en avgift, kan det ikke oppstilles krav om tilbakebetaling av eventuelt overskudd. Ved tolkingen av de aktuelle hjemler i råfiskloven må det legges vekt på nødrettssynspunkter og på at vedtaket er truffet med samtykke fra oppdretterne. Situasjonen for norsk oppdrettsnæring var høsten 1989 så prekær, og tiltakene så påkrevet, at det er grunnlag for å tolke de påberopte hjemler utvidende. I forvaltningsrettslig teori er det anerkjent at reelle hensyn - herunder nødrett - må påvirke tolkingen av hjemmelen og eventuelt medføre en tøyning av dennes rekkevidde. "Bankkonsortiet" har nedlagt slik påstand:
"Bankkonsortiet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten av ankemotpartene in solidum." Ankemotpart nr 1, Fjordlaks A/S, har i det vesentlige gjort gjeldende: Av faktiske forhold er særlig fremhevet at FOS var en monopolorganisasjon, idet medlemskapet var tvungent og medlemmene hadde plikt til å la all omsetning gå gjennom laget. Innfrysningsordningen og trekket med kr 5,- pr kg var store inngrep overfor oppdretterne. Disse hadde ingen reell valgfrihet med hensyn til å levere til innfrysning eller omsetning. Av sentral rettslig betydning er fremhevet at inngrep overfor FOS' medlemmer må ha hjemmel i lov. De aktuelle inngrep er midt i legalitetsprinsippets kjerneområde. Inngrepet må derfor ha klar og uomtvistelig lovhjemmel for å være gyldig. Det skal svært mye til før formålsbetraktninger kan føre til utvidende tolking av en lovhjemmel, og det er ikke grunnlag for slik utvidende tolking i nærværende sak. Råfiskloven §2 gir ikke hjemmel for innfrysingsordningen. Råfiskloven gir bare laget kompetanse overfor førstehåndomsetningen. I nærværende sak var formålet å påvirke eksportomsetningen og eksportprisene. Dette faller utenfor råfiskloven kompetanseområde, selv om tiltaket settes inn overfor førstehåndsleddet. Det kan ikke ha betydning at tiltaket har en avledet virkning for førstehåndsleddet, idet det er et minstekrav at tiltaket direkte tar sikte på å påvirke prisene til oppdretterne. Det er typisk at FOS først ba Fiskeridepartementet om å benytte fiskeeksportloven for å regulere eksportmarkedet. Da Fiskeridepartementet ikke var villig til dette, satte FOS inn sine egne tiltak i form av innfrysning m.m., som også hadde som formål å påvirke eksportmarkedet. På samme måte som FOS ikke kunne benytte fiskeeksportloven kunne laget heller ikke benytte råfiskloven til eksportregulerende formål. Også Fiskeridepartementet la i realiteten til grunn at innfrysningsordningen lå utenfor FOS' kompetanse i henhold til råfiskloven §2. Det er vist til premissene i Fiskeridepartementets brev til FOS av 9. januar 1990. Det fremgår av nyere lovgivningstiltak - Ot.prp.nr.61 (199192) - at Fiskeridepartementet har etterlyst et bedre hjemmelsgrunnlag for innfrysningsordningen. Departementet har også uttalt at avgiftsmidler ikke kan benyttes til prisregulerende formål. FOS' vedtekter og forretningsregler kan ikke utvide hjemmelsgrunnlaget i forhold til det som følger av råfiskloven §2. Representantskapets vedtak av 4. januar 1990 kan ikke oppfattes som en endring av vedtektene. Råfiskloven §7 er ingen holdbar hjemmel for innfrysningsvedtaket. Dette faller klart utenfor de tiltak som er nevnt i §7. Råfiskloven §7a gir ikke hjemmel for å foreta trekk med kr 5,- pr kg fersk laks, slik FOS har gjort. Trekket ble foretatt for å finansiere innfrysningsordningen, ikke for å oppnå en prisutjevning. Trekket må derfor karakteriseres som en avgift. Selv om ordlyden i råfiskloven §7a er vid, viser lovformålet og forarbeidene at bestemmelsens rekkevidde er snevrere. Det fremgår av disse rettskilder at avgift etter §7a bare kan benyttes for å holde omsetningen i gang, og for å finansiere de tiltak som uttrykkelig er nevnt i råfiskloven, samt vedtektene og forretningsreglementet. Subsidiært er gjort gjeldende at vedtaket av 4. januar 1990 er ugyldig på grunn av bristende forutsetninger. Det var en relevant bristende forutsetning at FOS pantsatte fordringene angående ferskfisksalget, som i realiteten var oppdretternes penger. Videre var det en bristende forutsetning at salget fra fryselageret skjedde til under minstepris. Dette var i strid med de opplysninger som ble gitt i forbindelse med behandlingen av innfrysningsspørsmålet den 4. januar 1990. Endelig anføres som bristende forutsetning at Fiskeridepartementet la til grunn at et eventuelt overskudd ved innfrysningsordningen skulle føres tilbake til fiskerne, og at denne forutsetning ikke ble oppfylt. Konkursboets anførsel om passivitet kan ikke gjøres gjeldende overfor brudd på legalitetsprinsippet, og overfor medlemmer i en organisasjon med tvungent medlemskap. Fjordlaks A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom punkt 1 og 2 stadfestes.
2. Fjordlaks A/S og Fjørå Fjordlaks A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten." Ankemotpart nr 2, Fjørå Fjordlaks A/S, har i det vesentlige anført: Som supplement til det som er anført fra Fjordlaks A/S er påpekt at forutsetningen for å anse trekket på kr 5,- pr kg som prisregulering var at det lyktes å oppnå en markedspris som lå kr 5,- over minsteprisen, og at trekket ikke kan bedømmes som prisregulering når denne forutsetning sviktet. Valgfriheten med hensyn til å levere til innfrysning eller til omsetning var illusorisk, idet oppdretterne måtte sørge for å være til stede i markedet, og oppfylle inngåtte leveringsavtaler. Innfrysningsordningen var et panikkartet tiltak, som ble gjennomført uten forsvarlig forberedelse. Den aktuelle virksomhet må ligge innenfor lagets monopolområde etter råfiskloven §2 for at laget skal kunne benytte virkemidler som er hjemlet for monopolområdet. Innfrysningsordningen forutsetter lovhjemmel, og det må foreligge en sammenhengende hjemmelsrekke fra råfiskloven til lagets vedtekter og dets forretningsregler. Verken råfiskloven §2 eller vedtektenes §2 har bestemmelser om virkemidler. Etter forretningsreglenes §2 kan laget fastsette minstepriser og differensierte priser. Laget har imidlertid ikke kompetanse til å foreta prisutjevning. Foreningsautonomien kan ikke utvide lagets kompetanse i forhold til råfiskloven. Bestemmelsene i råfiskloven §5 og §6 kan ikke anvendes overfor oppdrettsnæringen. Råfiskloven §7a gir ikke hjemmel for å benytte avgift som prisregulerende tiltak. Innfrysningsordningen er en form for volumkontroll som ikke er hjemlet i råfiskloven. Kvantumsbegrensninger må søkes gjennomført ved konsesjonsbetingelser i medhold av fiskeoppdrettsloven av 14. juni 1985. Innfrysningsordningen kan heller ikke anses som en prisfastsettelse i henhold til råfiskloven. Det følger av dommen i Rt-1977-233 at en monopolorganisasjon ikke har kompetanse til å regulere eksportmarkedet i medhold av råfiskloven. Dette var tilfellet i nevnte dom, og gjelder også i nærværende sak. Avgiftshjemmelen i råfiskloven §7a kan bare benyttes til å dekke lagets administrasjonsutgifter, og bare for å finansiere omsetningen gjennom laget. Råfiskloven §7a gir ikke hjemmel for å finansiere forhold som ligger utenfor monopolområdet. Det er vist til at bruken av avgifter er blitt innskjerpet i nyere lovgivningstiltak - Ot.prp.nr.61 (1991-92). Fjørå Fjordlaks A/S har nedlagt samme påstand som Fjordlaks A/S. Lagmannsrettens bemerkninger: 1. Problemstillingen. Spørsmålet i saken er om vedtaket om å trekke kr 5,- pr kg solgt laks er lovlig, slik som nærmere presisert innledningsvis. Vedtaket om trekk står i faktisk henseende i nær sammenheng med beslutningen om å etablere en innfrysningsordning for oppdrettslaks. Begge tiltak krever hjemmel i lov eller annet tilsvarende kompetansegrunnlag. Den rettslige vurdering av innfrysningsordningen må imidlertid ha betydning for hvilket nærmere hjemmelskrav som må oppstilles for vedtaket om trekk. Lagmannsretten finner det derfor nødvendig å drøfte hjemmelsspørsmålet såvel for innfrysningsordningen som for trekkvedtaket. Dette er i tråd med partenes opplegg under ankeforhandlingen. 2. Råfiskloven system og betydning for oppdrettsnæringen. Retten til å drive oppdrett av laks er regulert i fiskeoppdrettsloven av 14. juni 1985. Loven er basert på en konsesjonsordning som administreres av Fiskeridepartementet. En konsesjon til å drive oppdrettsvirksomhet kan ikke trekkes tilbake, med mindre det foreligger grove eller gjentatte overtredelser, jf fiskeoppdrettsloven §19. Heller ikke gir fiskeoppdrettsloven hjemmel for å regulere mengden av den laks som produseres innenfor en gitt konsesjon. Råfiskloven av 14. desember 1951 etablerer i §2 en monopolordning for førstehåndsomsetningen av råfisk. Omsetningen skjer gjennom salgsorganisasjoner, som f.eks. Norges Råfisklag. Lagmannsretten legger til grunn at råfiskloven kommer til anvendelse også overfor fisk som produseres i oppdrettsanlegg. Anvendelsen av de enkelte bestemmelser i loven drøftes nedenfor. FOS var en godkjent salgsorganisasjon ihht. råfiskloven §2, for så vidt gjelder førstehåndsomsetningen av oppdrettsfisk. Blant de virkemidler som en salgsorganisasjon kan benytte, nevner råfiskloven de mest inngripende, som midlertidig fangstforbud eller innskrenkninger i fisket (§5) og dirigering av fangster til bestemte kjøpere eller bestemt anvendelse (§6). Av større praktisk betydning er imidlertid kompetansen til å fastsette priser ved førstehåndsomsetningen, d.v.s. den pris som skal betales til fiskeren, eventuelt oppdretteren. FOS' kompetanse til å fastsette priser fremgår av lagets vedtekter og forretningsregler, som er vedtatt med hjemmel i råfiskloven. Et salgslags kompetanse etter råfiskloven §2 omfatter ikke senere ledd i omsetningen av råfisk. Et unntak er salg fra laget selv, som etter råfiskloven §2 første ledd annen setning uttrykkelig anses som førstehåndsomsetning. FOS hadde etter dette ikke kompetanse til å fastsette priser ved eksport av oppdrettslaks, fordi laget da ville ha grepet inn i et senere omsetningsledd. Lagmannsretten kommer tilbake til avgrensningen av FOS' kompetanse ved førstehåndsomsetningen, i forhold til prisfastsettingen ved eksport. Hjemmel for regulering av eksporten av fisk finnes i fiskeeksportloven av 27. april 1990. Loven trådte i kraft 1. juli 1991, og erstattet den tidligere fiskeeksportloven av 30. juni 1955. Kompetansen til å fastsette priser m.m. ved eksport er etter loven delt mellom Fiskeridepartementet og Eksportutvalget for fisk. Det kan så langt slås fast at FOS' kompetanse til å treffe vedtak overfor fiskeoppdretterne er basert på råfiskloven, samt vedtekter og forretningsregler gitt i medhold av denne lov. Videre legges til grunn at en ordning med produksjon av laks for lager (innfrysning) ikke ville hatt hjemmel i fiskeoppdrettsloven, siden denne lov kun benytter konsesjoner som virkemiddel. FOS hadde heller ikke myndighet til å treffe reguleringstiltak i medhold av fiskeeksportloven. 3. Innfrysningsordningen i forhold til råfiskloven. Hensikten med den innfrysningsordning som ble vedtatt 4. januar 1990, var å ta hånd om den produserte laks for det aktuelle år. Dette hadde sin bakgrunn i at mengden av produsert oppdrettslaks i betydelig grad hadde oversteget etterspørselen. Denne utvikling var forventet å fortsette også i 1990. Såvel FOS som oppdretterne anså det uheldig at hele lakseproduksjonen for 1990 ble sendt ut på markedet, idet dette ville føre til et tilbudsoverskudd, som igjen ville medføre synkende priser. Om dette forhold vises til referatet fra vedtaket i FOS' representantskap den 4. januar 1990, som er inntatt foran. Det må etter dette legges til grunn at innfrysningsordningen ble vedtatt for i størst mulig utstrekning å bedre prisene til oppdretterne. Råfiskloven §2, som er grunnlaget for FOS' posisjon som monopolorganisasjon, inneholder ingen direkte angivelse av lagets oppgaver og formålet med disse. Det følger imidlertid av råfiskloven system og formålet med monopolordningen at salgsorganisasjonen skal søke å oppnå best mulige priser for fiskerne, eventuelt oppdretterne. For FOS' vedkommende er dette kommet til uttrykk i såvel vedtektene som forretningsreglene. Vedtektenes §2 første ledd lyder slik:
"Lagets formål er å forestå organisert førstehåndsomsetning av oppdrettede produkter for konsum. Laget skal herunder søke å oppnå gode og stabile priser og trygge betalingsvilkår." Forretningsreglene inneholder følgende bestemmelse i §2:
"Fastsettelse av priser
Salgsstyret fastsetter minstepriser for de produkter som til enhver tid omfattes av den lovbeskyttede, organiserte omsetning i den utstrekning dette ikke ivaretas av samarbeidsorgan opprettet sammen med andre salgslag. Det kan herunder fastsettes differensierte priser for levering til forskjellige anvendelser." Det foreligger etter dette tilstrekkelig hjemmel i råfiskloven, samt i FOS' vedtekter og forretningsregler, for at laget kan treffe vedtak som har til hensikt å sørge for høyest mulig pris til oppdretterne. Spørsmålet er så om det middel som ble benyttet - innfrysningsordningen - har tilstrekkelig hjemmel. Fordi FOS' virksomhet reguleres av råfiskloven må innfrysningsordningen ha hjemmel i denne lov. Dette leder frem til 2 underspørsmål, nemlig for det første om FOS hadde kompetanse til å utøve såkalt volumkontroll, ved å regulere mengden av oppdrettslaks som ble sendt ut på markedet, og dernest om tiltaket ligger innenfor førstehåndsomsetningen, selv om virkningen var tilsiktet også for eksportmarkedet. For spørsmålet om FOS kunne vedta et volumregulerende tiltak som innfrysningsordningen er det nærliggende å ta utgangspunkt i råfiskloven §5 og §6. Disse bestemmelsene gir et salgslag kompetanse til å treffe bindende vedtak m.h.t. den fiskemengde som til enhver tid skal bringes ut til de forskjellige markedene. Virkemidlene er imidlertid meget inngripende, særlig etter råfiskloven §5, som gir hjemmel til å beslutte fangststopp. Det er tvilsomt om råfiskloven §5 og §6 kan anvendes overfor oppdrettsnæringen, selv om råfiskloven kommer til anvendelse overfor denne næring. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette spørsmål, da volumregulering i forskjellige former må anses hjemlet i råfiskloven system. Det vises i denne sammenheng til forarbeidene til den någjeldende råfisklov av 14. desember 1951 og den tidligere lov av 18. juni 1938. Forskjellige former for regulering av markedstilførselen av råfisk må anses som et vel innarbeidet virkemiddel i fiskeomsetningen. At den volumbegrensning som fant sted ved innfrysningsordningen var meget betydelig, kan ikke være avgjørende for dens lovlighet. Innfrysningsordningen kan derfor ikke underkjennes av den grunn at den innebar en volumregulering som var uten hjemmel i råfiskloven. Det neste spørsmål er om innfrysningsordningen faller innenfor regulering av førstehåndsomsetningen i råfiskloven §2. Det er ikke tvil om at innfrysningsordningen rent faktisk ble satt inn i førstehåndsleddet. Vedtaket av 4. januar 1990 gikk ut på at FOS skulle kjøpe oppdrettsfisken av oppdretterne til minstepris, for å beholde den på fryselager inntil den kunne selges til en akseptabel markedspris. Ankemotpartene har imidlertid gjort gjeldende at innfrysningsordningen faller utenfor regulering av førstehåndsomsetningen, fordi den tok sikte på å påvirke prisene ved eksport. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Den alt vesentlige del av norsk oppdrettsfisk produseres for eksportmarkedet. Dersom FOS skulle ha mulighet for å sikre best mulig pris til oppdretterne, var det nødvendig å søke å oppnå høyest mulig eksportpris, fordi denne pris angir rammen for det beløp som kan tilbakeføres til oppdretteren. Høyere priser på eksportmarkedet var imidlertid intet mål i seg selv, men kun et middel for å oppnå best mulig pris for produsentene av oppdrettsfisk. Konsekvensen av å anse tiltaket for å ligge utenfor regulering av førstehåndsomsetningen ville være at også fastsetting av pris til fiskere ved ordinær fangst falt utenfor lagets kompetanseområde, dersom dette fikk virkning for eksportprisene. Det kan etter dette ikke frata innfrysningsordningen dens karakter av regulering av førstehåndsomsetningen at den også tok sikte på å øke eksportprisene, som middel til å oppnå best mulig pris til oppdretterne. På bakgrunn av ankemotpartenes prosedyre bemerkes at dommen i Rt-1977-233 gjaldt et tilfelle som var annerledes enn nærværende sak. De viktigste forskjeller er at salgslaget, i den nevnte dom, hadde oppkrevet en avgift direkte i eksportleddet, og at avgiften ikke ble tilbakeført til fiskerne, men ble benyttet som tilskudd til eksportører som solgte til lavprismarkeder. Fjordlaks A/S har henvist til Fiskeridepartementets brev av 9. januar 1990, hvor det blant annet uttales:
"Fiskeridepartementet er kjent med at den innfrysningsordningen som skal etableres, vil innebære at førstehåndssalgslaget FOS overtar et kvantum anslått i størrelsesorden 40000 tonn. Dette vil slik Fiskeridepartementet ser det bety at FOS i medhold av innfrysningsordningen i betydelig grad engasjerer seg i virksomhet som går ut over den førstehåndsomsetningen som salgslaget har fått enerett til etter råfiskloven.
Fiskeridepartementet har tidligere ved flere høve gitt uttrykk for at virksomhet som salgslag driver ut over det som salgslag har enerett til, fortrinnsvis bør skje gjennom datterselskaper eller sjølstendige selskaper. Grunnen til dette er et salgslags virksomhet ut over førstehåndsomsetningen ikke skal belaste økonomisk salgslags oppgaver som lovbeskyttede økonomiske omsetningsorganisasjoner.
Departementet vil be om at det vurderes å etablere eget rettsubjekt til å forestå innfrysningsordningen." Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å oppfatte Fiskeridepartementet slik at ordningen ligger utenfor lagets førstehåndskompetanse etter råfiskloven. Derimot har departementet påpekt ordningens økonomiske omfang og risiko for laget. Dette inntrykk av departementets godkjennelsesbrev bestyrkes av de opplysninger som fremkom under vitneavhøret av Fiskeridepartementets daværende saksbehandler, rådgiver Gunnar de Capua. Lagmannsretten finner ikke støtte for at vedtaket av 4. januar 1990 var basert på en uforsvarlig saksbehandling. Problemet med overproduksjon av norsk oppdrettslaks var kjent innenfor bransjen, og FOS hadde ved flere anledninger i 1989 orientert sine medlemmer om mulige tiltak for å løse problemet. Lagmannsretten viser spesielt til FOS' brev av 12. desember 1989 til fiskeoppdretterne, hvor det ble orientert om forhandlingene mellom FOS og NFOL og forslaget om å fryse inn deler av 1990produksjonen. Vedtaket av 4. januar 1990 ble deretter truffet av FOS' representantskap, som i henhold til vedtektenes §8 var lagets øverste myndighet. Lgmannsretten er etter dette kommet til at vedtaket om innfrysning av deler av 1990-produksjonen, truffet av FOS' representantskap den 4. januar 1990, var gyldig. 4. Femkronerstrekket i forhold til råfiskloven. Spørsmålet er for det første om trekket bør bedømmes som prisdifferensiering eller avgift, og dernest om trekket er gyldig under en av disse forutsetninger. I det ytre har trekkordningen visse likhetstrekk med prisdifferensiering, idet FOS etablerte ulike former for prisfastsetting til oppdretter, avhengig av om denne leverte laks til lager eller til salg. Mens den laks som ble levert til innfrysning skulle godtgjøres med den fastsatte minstepris, ble oppdretterens pris for solgt fersk laks knyttet til markedsprisen. I løpet av den tid infrysningsordningen varte endret imidlertid markedsprisen seg betydelig, uten at størrelsen av trekket ble regulert. I en periode i begynnelsen av 1991 ble trekket riktignok redusert til kr 3,- pr kg, men dette hadde sammenheng med en oppjustering av minsteprisen for solgt laks. Dette viser at trekket ikke var ment som en prisregulering. For spørsmålet om hvordan trekket skal karakteriseres har det dessuten betydning hvordan det er blitt vurdert av dem som vedtok innfrysningsordningen. Det fremgår av vedtaket av 4. januar 1990 at FOS' representantskap anså trekket som en avgift, som ble innført for "videre å finansiere innfrysingsordningen". Det er intet i vedtakets premisser som tyder på at femkronerstrekket var ment som prisregulering av den laks som skulle selges på markedene. FOS behandlet også trekket som en avgift ved lagets søknad til Fiskeridepartementet om godkjenning av trekkordningen. I Fiskeridepartementets brev av 9. januar 1990 er trekket uttrykkelig godkjent som avgift ihht. råfiskloven §7a. Lagmannsretten finner etter dette ikke at trekket kan bedømmes som en prisdifferensiering. Trekkordningen kan derfor ikke søke sin godkjennelse under denne synsvinkel. Spørsmålet er så om trekket kan opprettholdes som avgift. FOS' konkursbo har gjort gjeldende dette som subsidiær anførsel, og vist til råfiskloven §7a. Denne bestemmelse lyder slik:
"En salgsorganisasjon som er godkjent i medhold av loven §2 skal ha rett til å oppkreve en avgift av råfisk og produkter derav som i medhold av samme paragraf blir omsatt gjennom eller med godkjenning av salgsorganisasjonen. Dette gjelder også råfisk som er tilvirket overensstemmende med §2, siste ledd.
Avgiften fastsettes av salgsorganisasjonens representantskap og godkjennes av vedkommende departement."
Det er på det rene at FOS er en slik godkjent salgsorganisasjon som bestemmelsen omtaler. Avgiften er videre pålagt laks som omsettes gjennom FOS under utøvelse av lagets monopolstilling, jf råfiskloven §2. Avgiften er også behandlet i samsvar med råfiskloven §7a annet ledd, idet den er fastsatt av FOS' representantskap og godkjent av Fiskeridepartementet. Ordlyden i råfiskloven §7a oppstiller ingen begrensninger i lagets adgang til å oppkreve avgift, ut over de vilkår som er påpekt foran og som er tilfredsstilt i nærværende sak. Forarbeidene til §7a inneholder imidlertid flere uttalelser som isolert kan trekke i retning av at bestemmelsen kun har vært ment til dekning av lagets administrasjonsutgifter. Det vises til Ot.prp.nr.44 (1956) 4, hvor Fiskeridirektøren, med tilslutning av Fiskeridepartementet, uttaler at laget "måtte ha rett til å oppkreve en avgift"... "for å dekke sine utgifter ved virksomheten", og ha rett til å oppkreve "en avgift tilstrekkelig stor til at (salgslagene) kan drive sin virksomhet på en for fiskerne og samfundet forsvarlig måte." Disse uttalelsene kan isolert sett forstås slik at lovgiveren kun har hatt spørsmålet om dekning av lagets ordinære driftsutgifter i tankene ved utarbeidelsen av bestemmelsen. Utgiftene i forbindelse med innfrysningsordningen var ikke ordinære driftsutgifter, men utgifter til finansiering av et ekstraordinært tiltak for å ta hånd om overproduksjonen av laks. Det er imidlertid mer nærliggende å anse uttalelsene i forarbeidene som uttrykk for at laget kan kreve en avgift for å realisere loven overordnede formål om å oppnå gode, stabile priser for fiskerne. I forhold til oppdrettsnæringen må loven formål være å sørge for best mulige priser for oppdretterne. Etter lagmannsrettens oppfatning har det også betydning at oppdrettsnæringens egne organer og andre med tilknytning til næringen så det slik at næringens utøvere sto i fare for å bli påført meget betydelige tap dersom regulerende tiltak ikke ble satt inn. Lagmannsretten har foran kommet til at vedtaket om innfrysning var hjemlet i råfiskloven §2. Dette forhold er i seg selv et argument for at de kostnader som tiltaket har medført bør kunne dekkes ved avgift etter råfiskloven §7a. Lagmannsretten legger videre vekt på at vedtaket av 4. januar 1990, herunder bestemmelsen om 5-kronerstrekket, ble truffet med enstemmighet av FOS' representantskap, som var lagets øverste organ. Det er således tale om et vedtak om trekk som oppdretterne har pålagt seg selv. I tillegg kommer at ordningen ga medlemmene en valgmulighet mellom å levere til innfrysning og direkte til kjøper, og at de fleste oppdretterne benyttet seg av begge muligheter. Også disse forhold bør tillegges vekt når det er spørsmål om å anvende en bestemmelse hvor ordlyden er vidtfavnende og forarbeidene knappe. Lagmannsretten er etter dette kommet til at bestemmelsen i råfiskloven §7a er tilstrekkelig hjemmel for vedtaket om 5-kronerstrekk. 5. Innsigelsene om bristende forutsetninger. Ankemotpartenes subsidiære innsigelse om at representantskapets vedtak av 4. januar 1990 hviler på uriktige eller bristende forutsetninger, refererer seg til 3 forhold. Disse er at pantsettelsen av FOS' fordringer også omfattet beløp som skulle tilfalle oppdretterne, at salget fra fryselageret skjedde til en lavere pris enn opplyst om på forhånd og at Fiskeridepartementets forutsetning om at et eventuelt overskudd ved trekkordningen skulle tilfalle oppdretterne ikke ble oppfylt. Vedtaket av 4. januar 1990 inneholder følgende om pantsettelsen av FOS' fordringer:
"Representantskapet aksepterer at styret foretar et låneopptak i størrelsesorden 1,3 milliarder kroner for finansiering av innfrysingsordningen, og at salgslagets varelager, avgiftsinntekter og fordringsmasse stilles som sikkerhet for dette låneopptaket." Det fremgår uttrykkelig av vedtaket at FOS' utestående fordringer skal pantsettes som sikkerhet for det lån FOS opptok til finansiering av innfrysningsordningen. Oppdretterne var kjent med omsetningssystemet, og måtte derfor forstå at vedtaket omfattet beløp som i neste omgang skulle tilfalle dem. Denne anførselen kan derfor ikke føre frem. Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for å anse de foretatte salg fra innfrysningslagrene å være skjedd i strid med de forutsetninger som representantskapet bygget på den 4. januar 1990. Det er ikke grunnlag for å oppfatte uttalelser om at salget skulle skje til en pris som lå minst 3 kroner over minstepris som bindende overfor oppdretterne. Disse måtte være klar over at salgsprisen til syvende og sist ville være avhengig av hva markedet ville betale på det aktuelle tidspunkt. Fiskeridepartementets godkjenningsbrev av 9. januar 1990 gir ikke holdepunkter for at departementet har forutsatt at oppdretterne skulle få utbetalt et eventuelt overskudd ved trekkordningen. Departementets godkjenning synes derimot basert på erkjennelsen av behovet for å løse problemene som overproduksjonen av norsk oppdrettslaks medførte. Departementet stilte seg positivt til at oppdretterne og kjøperne i fellesskap hadde funnet frem til en løsning. Noen forutsetning om tilbakebetaling av eventuelt overskudd til oppdretterne kan ikke ses å ha eksistert, og anførselen om bristende forutsetninger kan derfor heller ikke på dette punkt føre frem. 6. Saksomkostninger. Anken fra FOS' konkursbo har ført frem. Avgjørelsen har imidlertid budt på tvil. Lagmannsretten finner at saken har vært så tvilsom, at det var fyldestgjørende grunn for Fjordlaks A/S og Fjørå Fjordlaks A/S til å la den komme for retten. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd beslutter lagmannsretten ikke å tilkjenne saksomkostninger for ankeinstansen. Under henvisning til tvistemålsloven §172 annet ledd tilkjennes heller ikke saksomkostninger for byretten. Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Fiskeoppdretternes Salgslag A/L, dets konkursbo, frifinnes.
2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.