LF-1996-996
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-15 |
| Publisert: | LF-1996-00996 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Lønnstrekk, Foreldelse, Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim namsrett Nr. 96-877 D - Frostating lagmannsrett LF-1996-00996 K. Påkjært til Høyesterett, kjæremålet forkastet, se HR-1997-00375 K. |
| Parter: | Kjærende part: Gunnar Hordvik, Trondheim (Prosessfullmektig: Notar Advokat AS v. adv. Kjell Heggvoll, Trondheim). Kjæremotpart: Staten v/Skattefogden i Sør-Trøndelag, Trondheim. |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Endresen, formann. Lagdommer Sverre Erik Jebens. Lagdommer Jan Terje Bårseth |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §21, §25, Selskapsloven (1985) §2-4, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-10, §7-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Merverdiavgiftsloven (1969) §59, §18, §7, Selskapsloven (1985), §3-3, §4-2 |
Saken gjelder klage på trekk i lønn; spørsmål om foreldelse av ansvarlig deltakers ansvar for selskapets gjeld.
Gunnar Hordvik var sammen med Kolbjørn Alstad deltaker i det ansvarlige selskapet Kal-Productions. Selskapet ble slått konkurs den 11. august 1981. Bobehandlingen ble avsluttet den 2. januar 1987. Staten hadde etter dette et udekket merverdiavgiftskrav på kr 196853, som var prøvd og godkjent under konkursbehandlingen. Dette kravet ble så søkt innfordret hos begge de to ansvarlige deltakerne, uten resultat. Den 8. november 1995 påla Skattefogden i SørTrøndelag Hordviks arbeidsgiver Norske Gram AS å foreta månedlige trekk tilsvarende 20% av brutto lønn fra selskapet i en periode på 2 år. Hordvik påklaget vedtaket den 5. august 1996 til Trondheim namsrett, som den 31. oktober 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Skattefogdens utleggstrekk av 8.11.95 opprettholdes.
2. Gunnar Hordvik betaler saksomkostninger kr 1000, - ettusen - til Skattefogden i Sør-Trøndelag innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av kjennelsen."
Hordvik har i rett tid påkjært kjennelsen. Skattefogden i Sør-Trøndelag har inngitt tilsvar.
Gunnar Hordvik har i det vesentlige anført:
Namsrettens avgjørelse beror på feil lovanvendelse. Åpning av konkurs i det ansvarlige selskapet Kal-Productions avbryter ikke foreldelsesfristen overfor selskapsdeltakerne, og det løper følgelig ikke ny foreldelsesfrist på 10 år etter dette tidspunkt. Kreditorene kunne forholdt seg direkte til deltakerne, som solidarisk ansvarlige for selskapets gjeld. Dette solidaransvaret foreldes uavhengig av hovedkravet overfor selskapet så lenge det er på det rene at hovedkravet er forfalt til betaling og misligholdt.
Gjeldskravet er krav på merverdiavgift, som foreldes etter 3 år, og åpning av konkurs i selskapet virker ikke fristavbrytende. I forhold til Hordvik innebærer dette at foreldelsesfristen må regnes tre år fra forfall av den enkelte termin i 1981, og i september 1984 var alle krav mot Hordvik foreldet.
Foreldelsesloven §25 nr 1 får direkte betydning for saken, og bestemmelsen bygger nettopp på prinsippet om at foreldelse må beregnes særskilt for den enkelte skyldner. Det vises også til foreldelsesloven §7 om kausjonsansvar, og til Trygve Bergsåkers bok "Pengekravsrett - utvalgte emner" fra 1992, samt Kai Krüger: "Pengekrav", 2 utg. 1991. Hordvik har videre anført at Høyesteretts kjennelse i Rt-1995-1802 vedr. tvangsfullbyrdelsesloven §4-10 ikke innebærer en annen løsning på foreldelsespørsmålet.
Det er heller ikke grunnlag for å hevde at selskapsrettslige regler settes ut av spill dersom foreldelsesfristen må antas å løpe særskilt for den enkelte deltaker.
Hordvik har nedlagt slik påstand:
"1. Påleggstrekket i Gunnar Hordviks lønn fra Norske Gram AS vedtatt 08.11.1995 oppheves.
2. Gunnar Hordvik tilkjennes saksomkostninger for begge instanser med kr 7000,- med tillegg av rettsgebyrene."
Skattefogden i Sør-Trøndelag har i det vesentlige anført:
Sakens faktiske side er ikke omstridt. Det er således ikke omstridt at foreldelsesfristen er avbrutt i forhold til selskapet. Da er heller ikke deltakernes ansvar foreldet. Dette følger av de selskapsrettslige reglene, jf selskapsloven §2-4 nr 1. Det samme prinsipp gjaldt også før selskapsloven ble vedtatt.
Foreldelsesloven §25 nr 1 får ikke anvendelse i nærværende sak. Så lenge fordringen består overfor selskapet avskjæres ikke tvangsinnfordringsmulighetene overfor den enkelte solidarskyldner. Noe annet gjelder prorataansvarlige.
Dersom Bergsåker i sin bok "Pengekravsrett - utvalgte emner" har ment å uttrykke at kreditors fordring mot to sideordnede solidarisk ansvarlige kan foreldes til forskjellig tid, mener han noe annet i dag. Under henvisning til Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1995-1802 har Bergsåker nå anført at fristavbrudd overfor ansvarlig selskap også får virkning overfor deltakerne. Den nevnte kjennelsen innebærer at et tvangsgrunnlag overfor selskapet kan gis anvendelse overfor selskapsdeltakerne. Etter Skattefogdens oppfatning må det ut fra dette kunne sluttes at tvangsfullbyrdelse overfor selskapsdeltakerne følger direkte av ansvaret i selskapsforholdet.
Det er ikke grunnlag for å hevde at Skattefogden har "ettergitt" kravet ved at dette ikke er forfulgt overfor selskapsdeltakerne tidligere.
Skattefogden i Sør-Trøndelag har nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse av 31.10.96 fastholdes.
2. Skattefogden tilkjennes saksomkostninger med kr 3000."
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 første ledd bokstav e jf merverdiavgiftsloven §59 er krav på merverdiavgift særlig tvangsgrunnlag for utlegg. Mot denne type tvangsgrunnlag kan fremsettes enhver innvending som kunne ha vært fremsatt i et søksmål, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd. I nærværende sak er spørsmålet om Hordvik må frifinnes fordi kravet mot ham er foreldet, til tross for at kravet mot Kal-Productions ikke er foreldet. I dette tilfelle foreldes selskapets ansvar først etter 10 år fordi kravet er blitt godkjent ved konkursbehandlingen i Kal-Productions, jf foreldelsesloven §21 nr. 3 2. punktum.
Etter selskapsloven §2-4 nr 1 har selskapsdeltakerne som hovedregel solidarisk ansvar for selskapets forpliktelser, men slik at kreditor må sette frem påkrav overfor selskapet før deltakerne kan kreves, jf §2-4 nr 2. Andre ansvarsformer kan også avtales. Lagmannsretten legger til grunn at dette ikke har skjedd i nærværende sak. Selskapsloven bestemmelser ansees som kodifisering av eldre rett.
Verken i forarbeidene til selskapsloven eller i teorien er spørsmålet om særskilt foreldelse av den enkelte deltakers ansvar omhandlet. I Per Augdahl "Kompaniskap" fra 1967 111 uttales at det er lite tvilsomt at saksanlegg mot selskapet også avbryter foreldelse i forhold til deltakeren personlig. Lagmannsretten antar at en fordringsanmeldelse av avgiftskravet i selskapets konkursbo, med etterfølgende prøving og godkjenning av kravet, bør tillegges samme virkning som et søksmål om kravet mot selskapet. I nærværende sak innebærer dette at anmeldelse av fordringene i konkursboet også virket fristavbrytende overfor deltakerne, jf foreldelsesloven §18. Prøvingen og godkjenningen i selskapets bo innebærer i nærværende sak at også selskapsdeltakernes interesser er ivaretatt. Etter lagmannsrettens syn ville manglende fristavbrudd overfor Hordvik fremstå som en ubegrunnet fordel for ham.
Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §4-10 gir etter lagmannsrettens syn også en viss støtte for at avgiftskravet må kunne gjøres gjeldende mot Hordvik. Selv om bestemmelsen direkte gjelder spørsmålet om tvangskraft, må den innebære at en rettskraftig dom mot selskapet også har positiv rettskraftvirkning overfor selskapsdeltakerne, jf Rt-1995-91, på side 99. Harmonihensyn taler da for at en godkjennelse av en fordring i selskapets konkursbo bør tillegges samme virkning i form av fristavbrytelse overfor selskapsdeltakerne som foreldelsesloven §21 nr. 3 2. punktum bestemmer i forhold til selskapet.
Hvorvidt dette betyr at den lengre foreldelsesfrist også får anvendelse for deltakerne, er dermed ikke uten videre klart. Mye taler imidlertid for at den lengre foreldelsesfrist får anvendelse også i forhold til deltakerne, ut fra prinsippet om ansvar for selskapets gjeld slik dette er nedfelt i selskapsloven §2-4 nr 1. Prøvingen av fordringene i selskapets konkursbo innebærer at forpliktelsen fortsatt består for selskapet i 10 år fremover. Fullt ansvar for selskapsforpliktelsene etter §2-4 nr 1 innebærer at så lenge selskapets forpliktelser består, vil deltakerne hefte, all den stund andre ansvarsformer ikke er avtalt.
Reelle hensyn trekker også i retning av å la virkningene av fristavbrudd overfor selskapet inntre også for deltakerne. Det vises til at et ansvarlig selskaps soliditet avhenger av de enkelte deltakernes soliditet, og hovedregelen er som nevnt at disse svarer for selskapsforpliktelsene. Dersom deres ansvar skal være snevrere krever loven at dette klart fremgår overfor kreditorene, jf §2-4 nr 3.
Etter foreldelsesloven §25 er hovedregelen at den enkelte solidarskyldners ansvar foreldes særskilt, med mindre annet er avtalt. Bestemmelsen innebærer at et krav kan være i behold overfor en solidarskyldner, selv om det er foreldet overfor en annen. Bestemmelsen synes å ta sikte på å gi kreditorene et ekstra vern, og kan vanskelig være et argument for uten avtale å begrense vernet for kreditorer i selskapsforhold.
Etter dette legger lagmannsretten til grunn at fristavbrytelse overfor selskapet Kal-Productions også må ansees skjedd overfor Hordvik, og med samme virkning som for selskapet.
Lagmannsretten finner det endelig klart at anførselen om at skattefogden har ettergitt kravet ikke kan føre frem. Det er gjort flere forsøk på å innfordre kravet, uten at dette har lykkes. Skattefogdens opptreden kan ikke med rimelighet oppfattes som en ettergivelse av kravet.
Kjæremålet har vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §180 første ledd er utgangspunktet at Hordvik skal ilegges omkostninger for lagmannsretten. Imidlertid har saken reist tvilsomme spørsmål som ikke er avklart i juridisk praksis eller teori. På denne bakgrunn må det antas rimelig at Hordvik påkjærte namsrettens avgjørelse til lagmannsretten. Det vises til §180 første ledd in fine. Dette forhold begrunner også at begge parter må bære hver sine omkostninger for namsretten, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ. Lagmannsretten finner etter dette at hver part skal bære sine omkostninger for begge instanser.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Trondheim namsretts kjennelse av 31. oktober 1996 pkt 1 stadfestes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for namsrett og lagmannsrett.