LF-1997-1013
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-20 |
| Publisert: | LF-1997-01013 |
| Stikkord: | Avtalerett, Forsikringsrett, Prisavslag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett nr. 96-00412/97-00298 A - Frostating lagmannsrett LF-1997-01013 A. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom, punkt 1, vert stadfest, se HR-1999-00090A. |
| Parter: | Ankende parter: 1. K. Lund Engros AS v/styrets formann, Trondheim. 2. K. Lund AS v/styrets formann, Trondheim. 3. Felleskjøpet Trondheim v/styrets formann, Trondheim,. 4. Albert E. Olsen AS v/styrets formann, Trondheim. 5. Lindbak AS v/styrets formann, Trondheim. 6. Revisjonskompaniet AS v/styrets formann, Trondheim. 7. Grilstad Fabrikker AS v/styrets formann, Trondheim. 8. Glamox AS v/styrets formann, Molde (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt AS v/h.r.advokat Gudmund Kuvås, Trondheim). Motpart: Gjensidige Livsforsikring v/styrets formann, Trondheim Prosessfullmektig: Thommessen Krefting Greve Lund AS Advokatfirma v/advokat Pål W. Lorentzen, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Jan Terje Bårseth. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsvirksomhetsloven (1988) §7-10, §8-1, Forsikringsselskapsloven (1911) §73, §77, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §98, Markedsføringsloven (1972) §1, §20, §2, §3, Foreldelsesloven (1979) §10 |
Saken gjelder spørsmålet om gitte premierabatter for bedrifters kollektive pensjonsforsikringer skulle medføre reduksjon i bedriftenes andel i forsikringsselskapets senere overskudd.
Forenede Liv Livs- og Pensjonsforsikring AS (Forenede) inngikk i 1980-årene avtale om kollektiv pensjonsforsikring for de ansatte bl.a. med følgende bedrifter (bedriftene):
1. K. Lund AS, senere endret navn til K. Lund Engros AS (Lund Engros),
2. K. Lund Rør AS, senere endret navn til K. Lund Rørleggerfirma AS, nå K. Lund AS (Lund Rør),
3. Felleskjøpet Trondheim (Felleskjøpet),
4. Albert E. Olsen AS (Olsen),
5. Agnar Lindbak & Co AS, nå Lindbak AS (Lindbak),
6. Rødli & Eriksen AS, nå Revisjonskompaniet AS (Revisjonskompaniet),
7. Grilstad Fabrikker Jenssen & Co AS, nå Grilstad Fabrikker AS (Grilstad),
8. Glamox AS (Glamox).
Forenede Liv Livs- og Pensjonsforsikring AS er senere slått sammen med Gjensidige Livsforsikring under navnet Gjensidige Livsforsikring (Gjensidige).
Til grunn for avtalene lå forutsetninger om at det for tiden skulle gis årlige premierabatter slik at bedriftene betalte nettopremier.
Den 25. august 1989 trådte lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet i kraft. Etter loven §8-1 skulle nå den kapital som ble samlet opp i livsforsikringsselskapet (selskapet) normalt tilbakeføres til forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene, og denne kapital skulle fordeles på de enkelte kontrakter. Dette var nytt i forhold til den tidligere lov om forsikringsselskaper av 1911. Etter den nye lov §7-10 skulle det opprettes en konto for hver forsikring, og forsikringstakeren skulle hvert år få utskrift av kontoen med regnskap og status.
På status for den enkelte bedrift fremkom som passiva et beløp benevnt «uavskreven premierabatt». Sammenhengen var følgende:
De livsforsikringsselskaper som tilbød kollektiv pensjonsforsikring, var i henhold til loven av 1911 undergitt detaljert regulering fra myndighetene gjennom Forsikringsrådet. Selskapene var således forpliktet til å beregne premiene med utgangspunkt i en grunnlagsrente på 4%. Dette hadde i årenes løp ført til store overskudd i selskapene. De søkte om å få tillatelse til å redusere premiene ved å gi premierabatt. Med virkning fra og med 1970 ga Forsikringsrådet tillatelse til det. Tillatelsen ble fornyet en rekke ganger, slik at premierabatt var tillatt frem til og med 1990. Rabatten for de enkelte år ble tillatt innenfor visse prosentsatser.
Tillatelsen innebar at den årlige avsetning til forsikringsfondet, den såkalte premiereserven, 1911-loven §77, kunne reduseres tilsvarende rabatten. Dette skulle imidlertid tas igjen over de følgende ti år slik at premiereserven til slutt skulle være like stor som om rabatt ikke hadde vært gitt. For den enkelte forsikringstaker betydde dette at selskapet i sitt regnskap førte den gitte premierabatt for året som såkalt uavskreven premierabatt, og i de påfølgende år ble denne avskrevet med den foreskrevne takt i den overskuddsandel kontrakten ble godskrevet for det enkelte år.
Før loven av 1988 hadde forsikringstakerne ikke individuelle rettigheter i forhold til selskapenes overskudd, men det er enighet mellom partene om at selskapenes overskudd, etter lovbestemte avsetninger og et begrenset utbytte til eierne, skulle komme kontraktene til gode. Fordelingen mellom de forskjellige bransjer og de forskjellige kontrakter innen den enkelte bransje var imidlertid undergitt det enkelte selskaps eget skjønn. I tråd med dette ble det ikke operert med slike særskilte konti som loven av 1988 innførte for hver enkelt kontrakt.
Partene er for lagmannsretten enige om at bedriftene ikke var kjent med ordningen med avskrivning av premierabatten.
Da bedriftene i 1990-årene ble kjent med avskrivningsordningen, mente de at den var kontraktsstridig. De hevdet at de ved ordningen i realiteten ikke hadde fått noen premierabatt. De syv bedriftene Lund Engros, Lund Rør, Felleskjøpet, Olsen, Lindbak, Revisjonskompaniet og Grilstad stevnet Gjensidige 12. mars 1996 for Trondheim byrett med påstand om å få utbetalt beløp tilsvarende de overskudd de var gått glipp av gjennom avskrivningen. Alternativt påsto de beløpene overført til sine premiefond i Gjensidige. Til sammen dreide det seg om ca 12.500.000 kroner, hvorav Felleskjøpet alene sto for vel 7.000.000 kroner. Den åttende bedriften, Glamox, stevnet 27. februar 1997 Gjensidige for Trondheim byrett for på tilsvarende grunnlag å få utbetalt ca 2.900.000 kroner, subsidiært at beløpet ble overført til Glamox's premiefond i Storebrand Livsforsikring ASA. Påstandssummen ble senere øket til ca 5.100.000 kroner. Glamox hadde flyttet sine kollektive pensjonsforsikringer fra Gjensidige til dette selskap. Byretten forenet sakene til felles behandling etter tvistemålsloven §98 første ledd. Byretten avsa dom i saken 18. september 1997 med slik domsslutning:
«Gjensidige Livsforsikring ved styrets formann frifinnes.
K. Lund AS Engros, K. Lund AS Rørleggerfirma, Albert E. Olsen AS, Revisjonskompaniet AS, Lindbak AS, Felleskjøpet Trondheim, Grilstad Fabrikker AS og Glamox AS alle ved styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger til Gjensidige Livsforsikring ved styrets formann med ialt kr 250.000 - kroner tohundreogfemtitusen med 12 - tolv -% rente fra forfall til betaling skjer.
Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Bedriftene har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. De mener at det foreligger feil både ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Gjensidige har i tilsvar tatt til motmæle. Selskapet mener at byrettens dom i det alt vesentlige bygger på en korrekt bevisbedømmelse og rettsanvendelse, dog ikke med hensyn til saksomkostningsavgjørelsen.
Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 24. august - 3. september 1998, ni rettsdager. Det ble ført 20 vitner, hvorav seks var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt slike dokumentasjoner som fremgår av rettsboken.
For nærmere detaljer om sakens bakgrunn, herunder de enkelte bedrifters avtaler med selskapet, vises til byrettens dom side 3-12.
Bedriftene har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Bedriftene er tilsagt rabatt, som betyr krav på fullverdig ytelse til redusert pris. En del av ytelsen er å få ubeskårne andeler i selskapets overskudd.
Rabatten var vesentlig i selskapets markedsføring og vesentlig for at bedriftene tegnet sine forsikringer.
Bedriftene kjente ikke nærmere til det offentliges regelverk mht premierabatter. De har ikke godtatt dette som noen del av avtalen, og det kan heller ikke regnes som noen slik del. Intern praksis i bransjen kan ikke tillegges vekt.
Forsikringsavtalene må tolkes objektivt. Mulige uklarheter må ramme selskapet. Manglende informasjon er selskapets risiko.
Tvisten dreier seg om en privatrettslig avtale. Den må løses privatrettslig. Bedriftene har krav på oppfyllelse. Oppfyllelseskravet må føre til at de har krav på prisavslag som misligholdsbeføyelse, hvorfor de kan kreve kontant utbetaling av de summer som ikke er godskrevet dem.
Bedriftene hadde krav på at premierabattene ikke ble avskrevet i senere overskudd. Ingen lover eller forskrifter hindret dette kravet. Selskapet kunne uten videre ha styrt overskuddet slik at bedriftene fikk sitt.
Skulle en slik overskuddsstyring stride mot konsesjonsbetingelsene, er selskapet like fullt privatrettslig forpliktet overfor bedriftene.
Også markedsføringsloven §1, §2, §3 og §20 første ledd gir bedriftene krav på oppfyllelse.
Om man skulle finne at oppfyllelse ikke kan kreves, må bedriftene ihvertfall ha krav på å få sine tap erstattet. Selskapet har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. Resultatet blir det samme. Tapet er de summer bedriftene skulle ha vært godskrevet.
Selskapets foreldelsesinnsigelse er ugrunnet. Foreldelsesloven §10 nr. 1 påberopes. Ihvertfall må treårsfristen holde for premierabatt avskrevet i siste del av perioden.
Det er ikke dekning for selskapets anførsel om at Felleskjøpet skulle ha inngått en særlig avtale som innebar at bedriften godtok avskrivningen av premierabatter.
Paragraf 73 nr. 8 i loven av 1911 statuerte at overskuddet skulle gå til forsikringstakerne allerede under den gamle lov. Selskapet forvaltet bare midlene på vegne av eierne, som var forsikringstakerne og/eller de forsikrede, altså bedriftenes ansatte.
Det historiske overskudd, altså det solidariske bonusfond, kunne også etter loven av 1988 fordeles skjønnsmessig, slik at dette fondet kunne ha vært brukt til den nødvendige oppfylling av premiereserven. Da ville de uavskrevne premierabatter ha bortfalt. Paragraf 8-1 tredje ledd 2. punktum i loven av 1988 innebærer ikke det motsatte. Bestemmelsen ble tilføyd under stortingsbehandlingen og tok ikke sikte på å fastsette hvordan bonusfondet skulle fordeles. Forskriften av 1. juni 1990 om overskudd i livsforsikring §10 er ikke lovhjemlet. Og om den var, ville bestemmelsen om «praktiske tilpasninger» i §10 siste ledd likevel ikke være hjemmel for å trekke inn de uavskrevne premierabatter.
For øvrig vises til bedriftenes anførsler for byretten, slik de er gjengitt på side 13-21 i dommen, og som i det vesentlige er gjentatt for lagmannsretten.
Bedriftene har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt
a) Gjensidige Livsforsikring dømmes til å betale til K. Lund AS kr 1.755.371 tillagt 12% rente p.a. til betaling skjer. - av kr 198.724 fra 1.1.1992 - av kr 1.065.508 fra 1.1.1993 - av kr 491.139 fra forliksklagens forkynnelse 24.11.95
K. Lund Rørlegger AS kr 1.948.565 tillagt 12% renter p.a. til betaling skjer. - av kr 246.917 fra 1.1.1992 - av kr 625.309 fra 1.1.1993 - av kr 150.133 fra 1.1.1994 - av kr 287.388 fra 1.1.1995 - av kr 258.133 fra 1.1.1996 - av kr 380.685 fra forliksklagen 24.11.1995
Felleskjøpet Trondheim kr 7.051.694 tillagt 12% rente p.a. til betaling skjer - av kr 5.644.927 fra 1.1.1993 - av kr 614.127 fra 1.1.1994 - av kr 792.640 fra 1.1.1995
Albert E. Olsen AS kr 891.794 tillagt 12% rente p.a. til betaling skjer - av kr 600.797 fra 1.1.1992 - av kr 290.397 fra forliksklagen 24.11.95
Lindbak AS kr 528.778 tillagt 12% rente p.a. til betaling skjer. - av kr 22.620 fra 1.1.1992 - av kr 31.402 fra 1.1.1993 - av kr 40.288 fra 1.1.1994 - av kr 120.897 fra 1.1.1995 - av kr 4.810 fra 1.1.1992 - av kr 4.808 fra 1.1.1993 - av kr 13.717 fra 1.1.1994 - av kr 24.181 fra 1.1.1995 - av kr 266.055 fra forliksklagen 24.11.1995
Revisjonskompaniet AS kr 80.960 tillagt 12% rente p.a. til betaling skjer - av kr 3.562 fra 1.1.1992 - av kr 3.561 fra 1.1.1993 - av kr 6.787 fra 1.1.1994 - av kr 21.687 fra 1.1.1995 - av kr 45.362 fra foliksklagen 24.11.1995
Grilstad Fabrikker AS kr 249.617 tillagt 12% rente p.a. til betaling skjer - av kr 38.861 fra 1.1.1992 - av kr 40.480 fra 1.1.1993 - av kr 97.429 fra 1.1.1994 - av kr 72.857 fra foliksklagen 24.11.1995
Glamox AS kr 5.111.855 tillagt 12% rente p.a. til betaling skjer. - av kr 505.497 fra 1.1.1992 - av kr 526.258 fra 1.1.1993 - av kr 1232261 fra 1.1.1994 - av kr 52.078 fra 1.1.1995 - av kr 1.617.824 fra 1.1.1996 - av kr 1.177.937 fra forliksklagen den 19.12.1996
b) Saksøkerne tilkjennes sakens omkostninger i begge instanser.
2. Subsidiært
a) Gjensidige Livsforsikring dømmes til å tilføre saksøkernes premiefond eller forsikringenes overskuddsfond de hovedstoler som er nevnt i den prinsipale påstand pkt. a).
b) Beløpene tillegges hvert år renter overensstemmende med de renteberegninger som er inntatt i pkt. 1 a subsidiært overensstemmende med satsene for de aktuelle fond fra avskrivningstidspunktet for de enkelte år til overføring skjer.
3. Saksøkerne tilkjennes sakens omkostninger i begge instanser.
Gjensidige Livsforsikring har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Bedriftene har ikke krav på premierabatter ut over de rabatter som myndighetene ga tillatelse til.
Bedriftene har fått de ytelser de har krav på.
Det foreligger ingen erstatningsbetingende uaktsomhet fra selskapet, og følgelig heller ikke noe erstatningskrav. For øvrig foreligger det ikke noe økonomisk tap hos bedriftene, og da er det intet tap å kreve erstatning for. Ingen av bedriftene har forsøkt å sannsynliggjøre noe tap. Det er ikke fremkommet noen anførsler om at bedriftene ville ha handlet annerledes.
Bedriftenes krav er ikke rimelig. Det velter byrdene over på de andre forsikringstakerne.
Bedriftene har aldri hatt noe krav på overskuddsandel, og har derfor heller ikke kunnet motsette seg at andelen ble redusert. 1911-loven §73 nr. 8 er misforstått. Bestemmelsen fastsetter bare at det skal opplyses om hvordan overskuddet skal fordeles.
Forsikringsselskapsloven og Forsikringsrådets/Kredittilsynets bestemmelser om rabattordningen er preseptoriske. Det er en forutsetning for gyldigheten at disse bestemmelser er fulgt. Hvis ikke vil avtalene være ugyldige. Bestemmelser som angikk premieberegning og premiereserve var det ikke nødvendig å bringe videre til forsikringstakerne. Dette var rent tekniske regler.
Selve forsikringsavtalen hadde ikke bestemmelser om premierabatt. Det var det årlige rabattilsagnet som var rettsstiftende. Premierabatten var avhengig av overskudd i selskapet. Dette måtte bedriftene være klar over, og de måtte da forstå at en redusert premieinnbetaling ville ha redusert overskuddet.
Bonusfondet skulle tjene til sikkerhet for alle kontrakter samlet, ikke bare for hver enkelt kontrakt. Fondet kunne derfor ikke tilhøre de bestemte kontrakter med en andel på hver.
Skulle uavskreven premierabatt dekkes i bonusfondet, eller noe annet sted i selskapet, ville det ha rammet alle. Resultatet ville ha blitt et slags nullspill slik at det ikke ble noe mere til den enkelte bedrift.
Det kan ikke gis dom for kontantutbetaling. Kollektiv pensjonsforsikring er et lukket system. Utbetalinger skjer bare via pensjonsutbetalinger.
Foreldelse påberopes så langt det rekker. Ingen av de fremsatte krav er foreldet fullt ut, men de berøres av treårsfristen i foreldelsesloven. Foreldelsesloven §10 nr 1 kommer ikke til anvendelse da bedriftene ihvertfall burde ha skaffet seg kunnskap i tide, og i alle fall senhøstes 1993.
Særskilt om Felleskjøpet bemerkes at det var et sentralt tema i drøftelsene våren 1993 å få bilagt alle stridigheter. Gjensidige tilbød 6% grunnlagsrente og reduserte kravet til innbetaling mot at alle forhold da skulle anses opp- og avgjort. Denne ordningen kom igang. Da måtte Felleskjøpet ha reagert om det ikke aksepterte å frafalle kravet knyttet til de uavskrevne premierabatter.
Bedriftenes rentepåstand er det i og for seg ikke bemerkninger til, dog kan det ikke være grunnlag for morarente i forbindelse med den subsidiære påstand om overføring av beløp til premiefond.
Byrettens omkostningsavgjørelse lider av feil. Utgiftene til meddommerne var en utgift Gjensidige måtte dekke overfor byretten, men de inngår som saksomkostninger som Gjensidige skulle ha fått dekket av de ankende parter. Videre har byretten anvendt tvistemålsloven §174 feil. Gjensidige vant saken helt i forhold til samtlige bedrifter unntatt Grilstad. I forhold til disse skulle saksomkostningsspørsmålet ha vært avgjort etter tvistemålsloven §172. For Grilstads vedkommende er den alt overveiende del av saksomkostningene pådratt etter at Gjensidige ved tilsvaret hadde korrigert tallene for bedriften, hvilket byretten synes å ha vært enig i.
Det må ved omkostningsavgjørelsen tas hensyn til at det var en utstrakt korrespondanse mellom partene forut for saksanlegget, slik at bedriftene hadde det samme vurderingsgrunnlag som byretten hadde. Når utfallet ikke bød på særlig tvil, slik byretten har uttrykt det, krever Gjensidige fulle saksomkostninger for byretten.
Gjensidige har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom - domsslutningens første ledd - stadfestes.
2. De ankende parter tilpliktes in solidum å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% årlig morarente fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Bedriftene krever prisavslag, subsidiært erstatning.
Prisavslag forutsetter at bedriftene har fått mindre enn de skulle ha som vederlag for det de har betalt. Bedriftene har årlig fått redusert premien med den rabatt som var avtalt. De er ikke avkrevd ytterligere betaling. Dette gjelder selv om selskapet har operert med en gjeldskonto for den enkelte bedrift for uavskreven premierabatt. Bedriftene har oppnådd likviditetslettelse ved bare å måtte innbetale nettopremien. Senere, når selskapets overskudd for det enkelte år kom til fordeling, er dette fordelt på de enkelte kontrakter i forhold til de netto premier som er betalt. En redusert innbetaling måtte få følger for overskuddsdannelsen. Det er imidlertid opplyst at samtlige kontrakter i bransjen kollektiv pensjonsforsikring var innvilget premierabatter. Rabattene kunne riktig nok være forskjellige idet enkelte kontrakter hadde meget store rabatter. Det hang imidlertid sammen med at noen for eksempel valgte fast pensjon, mens andre valgte pensjon med prisstigningskompensasjon, altså forskjeller som var begrunnet i pensjonsytelsene. Slik det er opplyst for lagmannsretten legges det til grunn at det i forhold til problemstillingen i denne sak ikke var vesentlige forskjeller i de premierabatter som var gitt innenfor kollektiv pensjonforsikring. Av dette følger at bedriftene ikke har gått glipp av noe. Om overskuddet var blitt fordelt i forhold til bruttopremiene i steden for nettopremiene, ville resultatet ha blitt det samme. Bedriftene hadde intet kontraktsrettslig krav på overskuddet. Det er følgelig intet å gi prisavslag for.
Det er opplyst at selskapet ikke opererte med premierabatt i alle bransjer, således ikke bransjene kapitalforsikring og individuelle renteforsikringer. Slik ordningen var, sto imidlertid selskapene fritt til etter skjønn å fordele overskuddet på de forskjellige bransjer. Og om overskuddsandelen for bransjen kollektiv pensjonsforsikring ble gjort noe større eller mindre for det enkelte år, gir ikke dette bedriftene noe krav.
Det følger av det foranstående at heller ikke det subsidiære erstatningskrav kan føre frem. Tap er ikke oppstått. Det kunne være tale om erstatning for tap påført bedriftene ved at de var forespeilet en billigere ordning enn de egentlig fikk. Det er imidlertid ikke ført bevis for at bedriftene ville ha fått noen gunstigere ordning i noe annet selskap, og da er ikke noe tap påvist.
Etter dette er det ikke nødvendig å drøfte de mange øvrige anførsler i saken, herunder om bedriftene hadde rettskrav på andel av overskudd og om retten til det historiske overskudd, det solidariske bonusfond.
Bedriftene Lund Engros, Lund Rør, Grilstad og Glamox har hatt spesielle forsikringsavtaler, med såkalt egen regnskapsførende enhet, "ERE". Enkelte anførsler for byretten var knyttet til dette. Bedriftene har imidlertid under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at det i den foreliggende sak ikke er av interesse å skille mellom disse og de øvrige avtaler, hvorfor lagmannsretten ikke finner grunn til å gå nærmere inn på ordningen.
Byrettens frifinnelse blir å stadfeste.
Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner imidlertid at det forligger slike særlige omstendigheter at bedriftene bør fritas for å erstatte Gjensidiges saksomkostninger, jf unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd in fine. Saken har vært innfløkt, det har vært vanskelig å bringe klarhet i den, og selv om Gjensidige også ble frifunnet i byretten, var det på et annet grunnlag. Lagmannsretten finner det også fullt forståelig at bedriftene reagerte da de forsto at den reduserte premie førte til en tilsynelatende redusert tilbakeføring av overskudd. Ordningen var vanskelig å forstå, og selv etter behandlingen i byretten synes ikke forholdene å ha vært klarlagt. Saksomkostninger tilkjennes således ikke for lagmannsretten.
For Lund Engros, Lund Rør, Felleskjøpet, Olsen, Lindbak og Revisjonskompaniet, seks av de syv saksøkerne i Trondheim byretts sak 96-412 A, og Glamox, saksøker i Trondheim byretts sak 97-298 A, avgjøres omkostningsspørsmålet for byretten etter tvistemålsloven §172, idet disse parter tapte saken fullstendig. Lagmannsretten vil likevel ikke pålegge dem å erstatte Gjensidiges saksomkostninger for byretten. Som byretten har pekt på i sin omkostningsavgjørelse hadde saken sitt utspring i misvisende markedsføring og mangelfull informasjon til forsikringstakerne. Lagmannsretten finner at det delvis kan legges Gjensidige til last at det kom til sak, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Den forutgående korrespondanse mellom partene var ikke tilstrekkelig til avklaring.
For Grilstad, den syvende av saksøkerne i byrettens sak 96-412 A, skal omkostningsspørsmålet for byretten avgjøres etter tvistemålsloven §174, jf siste hele avsnitt i byrettens dom på side 41. Saken er dels vunnet og dels tapt, og hver av partene bærer sine omkostninger. Lagmannsretten finner ikke grunn til å bruke unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd, jf det som ovenfor er sagt om hvorfor de øvrige saksøkte ble frifunnet for omkostningsansvaret.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens første ledd, stadfestes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten og lagmannsretten.