LF-1997-1045

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-01-05
Publisert:	LF-1997-01045
Stikkord:	Sivilprosess, Skjønnsrett, Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Søre Sunnmøre herredsrett Nr. 97-00139 B - Frostating lagmannsrett LF-1997-01045 K.
Parter:	Kjærende parter: 1. Olav Sætre, Ørsta. 2. Sigmund Sætre, Nordre Vartdal. 3. Johannes P. Sætre, Vartdal. 4. Petra Vartdal, Vartdal. 5. Jenny Sætre, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Even Sveen, Oslo). Motpart: Ørsta kommune, Ørsta (Prosessfullmektig: Advokat Knut Asbjørn Solevåg, Ålesund).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, lagdommer Sissel Endresen, lagdommer Gunnar Greger Hagen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §384, Skjønnsprosessloven (1917) §54, Oreigningsloven (1959) §15, §180, §181, §403, §2, Forvaltningsloven (1967) §36

Saken gjelder saksomkostningsspørsmål i forbindelse med et nektet fremmet skjønn, og den forutgående forvaltningssak.

Etter forutgående ekspropriasjonsvedtak begjærte Ørsta kommune 20. mars 1990 skjønn i forbindelse med avståelse av grunn til idrettsanlegg på Vartdal. Saksøkte var Olav Sætre, Sigmund Sætre, Johannes P. Sætre, Petra Vartdal, Jenny Sætre, Alma Sætre, Knut J. Vartdal, Edith Buseth Olsen, Bernt G. Øye og Arne Øye.

Søre Sunnmøre herredsrett avsa 3. mai 1991 kjennelse i saken med slik slutning:

"1. Kravet om skjønn blir ikkje tatt til fylgje når det gjeld dei saksøkte eigarane av gnr. 99 bnr. 11, Olav Sætre, Sigmund Sætre, Johannes P. Sætre, Petra Vartdal og Jenny Sætre, eigaren av gnr. 99 bnr. 56, Alma Sætre, eigaren av gnr. 100 bnr. 1, Bernt G. Øye, og eigaren av gnr. 100 bnr. 5, Arne Øye, samtlege eigedomar på Vartdal i Ørsta kommune.

2. Ørsta kommune betalar kr 136926,- - kroneretthundreogtrettisekstusennihundreogtjueseks 00/100- i sakskostnader til dei nemnde saksøkte partane. Beløpet blir å betale til advokat Even Sveen, St. Olavs plass 3, Oslo. Forfallstid 14 -fjorten- dagar frå forkynning av skjønnet."

Kommunens egengodkjenning av den reguleringsplan som lå til grunn for ekspropriasjonen, var behandlet av fylkesmannen som klagesak. Herredsretten fant at fylkesmannens vedtak i klagesaken var ugyldig pga saksbehandlingsfeil, og kravet om skjønn ble ikke tatt til følge.

Herredsretten besluttet samme dag at saken for så vidt gjaldt de saksøkte Knut J. Vartdal og Edith Buset Olsen skulle utsettes.

Ørsta kommune begjærte 30. mai 1997 nytt skjønn etter at fylkesmannen i nytt klagevedtak ikke tok klagene til følge, og stadfestet det kommunale reguleringsvedtak. Arne Øyes rettsetterfølger Margit Øye inngikk avtale med kommunen om frivillig avståelse. Kommunen hadde fattet nytt ekspropriasjonsvedtak overfor de øvrige parter. Saksøkte etter skjønnsbegjæringen var de samme som ved skjønnsbegjæringen av 1990, dog slik at Knut J. Vartdal ikke var saksøkt, Gudrun Vartdal var ny saksøkt og Margit Øye som nevnt var trådt inn istedenfor Arne Øye.

Skjønnsforhandlinger ble holdt 14.-18. oktober 1997. Herredsretten avsa deretter 18. november 1997 kjennelse med slik slutning:

"1. Skjønnet nektes fremmet når det gjelder de saksøkte Olav Sætre, Sigmund Sætre, Johannes P. Sætre, Petra Vartdal, Jenny Sætre, Alma Sætre, Gudrun Vartdal, Edit Buset Olsen og Bernt G. Øye.

2. Erstatningskravet fra Olav Sætre avvises.

3. Innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse betaler Ørsta kommune 316.836 - trehundreogsekstentusenåttehundreogtrettisekskroner i saksomkostnigner til de saksøkte nr 1 til 9."

Fem av de saksøkte, Olav Sætre, Sigmund Sætre, Johannes P. Sætre, Petra Vartdal og Jenny Sætre, har erklært kjæremål over kjennelsens slutning post 3, omkostningsavgjørelsen. De gjør i det vesentlige gjeldende:

Det foreligger saksbehandlingsfeil, og avgjørelsen er i strid med loven. Den må derfor oppheves.

Kommunens bemerkninger til grunneiernes omkostningsoppgave var ikke forelagt grunneierne. De hadde derfor ikke fått anledning til å imøtegå bemerkningene. Dette er en saksbehandlingsfeil som kan ha innvirket på avgjørelsen. Også derfor må kjennelsen oppheves.

Når herredsretten har funnet at utgifter i forbindelse med forvaltningssaken forut for skjønnet i 1991 ikke kunne kreves dekket nå, er det feil rettsanvendelse. Selv om disse utgifter ikke ble medtatt i omkostningsoppgaven den gang, antas det at de kunne vært krevet dekket i egen sak på bakgrunn av det tilnærmet objektive ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak.

Som forvaltningssak fortsatte saksbehandlingen hos fylkesmannen i det vesentlige med den tidligere saksbehandling og vedtak som grunnlag. Hvis fylkesmannen ved den nye behandling hadde gitt klageren medhold, ville disse klarligvis ha krav på erstatning etter forvaltningsloven §36 også for omkostninger påløpt før 1991-skjønnet. Når det nye ekspropriasjonsvedtaket i det vesentlige bygger på den tidligere saksbehandling, må også omkostningene fra før 1991 kunne tilkjennes i nærværende sak.

Det salær som er tilkjent for selve skjønnssaken, er åpenbart utilstrekkelig. Mye kan tyde på at herredsretten har tatt for lite hensyn til arbeidet med anførsler som det ikke ble nødvendig å ta stilling til, eller som ikke førte frem. I utgangspunktet skal også slike omkostninger dekkes, jf Rt-1997-1245. Det må også gjelde grunnlag som det ikke har vært nødvendig å avgjøre.

Fylkesmannens nye klagevedtak rettet ikke opp saksbehandlingsfeilen fra tidligere. Dette nødvendiggjorde en omfattende gjennomgang av rettskildematerialet for det rettskraftspørsmål som da ble aktuelt.

Det måtte også legges mye arbeid i å avklare forholdet mellom grannevern og reguleringsplan. Når det eksproprieres etter reguleringsplanen, er rettstilstanden spesielt vanskelig. Det var først under forhåndsbefaring for det nye skjønnet at spørsmålet kom opp, særlig i forbindelse med en bestemt nabo som ikke var part i skjønnet. Denne nabo ville bli påført massive skader og ulemper.

Da kommunen holdt verdsettelsesprinsipper og spørsmål om tomteerstatning åpent helt frem til skjønnsforhandlingen, var det nødvendig med forberedelser i disse spørsmål, både av faktisk og rettslig art. Bl.a. måtte grunneierne være forberedt på drøftelse av prinsipper trukket i senere Høyesterettspraksis.

Det måtte fremskaffes opplysninger om tekniske forhold, sammenligningsmateriale mv. Sammenligningsmaterialet gjelder overdragelser som var nye i forhold til 1991-skjønnet.

Etter grunneiernes syn ville et skjønn ha medført erstatninger på tilsammen over fire millioner kroner. Det salær skjønnsretten har fastsatt, ligger neppe vesentlig over det salær som ville ha fulgt av vanlige prinsipper i en normal utmålingssak hvor ekspropriasjonsgrunnlaget ikke ble bestridt.

De anførsler som gikk igjen fra den tidligere sak, måtte nødvendigvis gjennomgås på nytt.

Det var vanskelig for grunneierne å få noen advokat til å påta seg saken. Det viser at man må være forsiktig med å nedsette salæret pga for mye arbeid, når saken likevel førte frem.

De kjærende parter har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og henvises til fortsatt behandling i herredsretten.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger."

Ørsta kommune har i tilsvar tatt til motmæle, og gjør i det vesentlige gjeldende:

Kommunen tiltrer herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Kommunens bemerkninger til omkostningsoppgaven var bare en presisering av at omkostningene må ses i lys av den tid som medgikk til avvisningsspørsmålet, og en henvisning til at det bare er nødvendige utgifter som skal dekkes.

Kommunen har ikke noe å innvende mot herredsrettens skjønn når den har godtatt kr 20000,- som saksomkostninger i forvaltningssaken. Det er åpenbart at utgifter som kunne ha vært fremmet for skjønnsretten i 1991, pga rettskraftvirkningen av det første skjønnet ikke kan kreves dekket.

Ørsta kommune har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Søre Sunnmøre herredsretts saksomkostningsavgjørelse ved behandling av sak nr. 97-139 B stadfestes.

2. Ørsta kommune tilkjennes saksomkostninger."

Lagmannsretten bemerker:

Kjæremålet gjelder tre hovedspørsmål.

1. Saksbehandlingen.

Herredsrettens saksbehandling er angrepet. Kommunen kommenterte omkostningsoppgaven fra grunneiernes prosessfullmektig i et brev til herredsretten før kjennelsen ble avsagt. Dette brev ble ikke forelagt grunneierne slik at de fikk anledning til å uttale seg. Dette er i utgangspunktet en saksbehandlingsfeil, men feilen får bare betydning såfremt det finnes sannsynlig at den kan ha virket bestemmende på herredsrettens omkostningsavgjørelse, jf tvistemålsloven §384 første ledd jf §403 annet ledd, jf skjønnsloven §2. I kommunens brev kommenteres omkostninger i tilknytning til behandlingen av spørsmålet om avvisning, om reiseomkostninger og om partens egne utgifter. På disse punkter ble omkostningsoppgaven godtatt fullt ut. I kommunens brev er det videre pekt på at det er skjønnsloven regler som avgjør i hvilket omfang kommunen er ansvarlig for grunneiernes utgifter til juridisk bistand, at det bare er tale om nødvendige utgifter og at kommunen er opptatt av at meromkostningene ved å engasjere en prosessfullmektig utenfor rettskretsen i utgangspunktet ikke er omkostninger som kan belastes saksøker. Det er også gjort gjeldende at det samlede tidsforbruk er høyt, at alle advokattimer er tatt med, og at dette må innebære at den offentlige advokatsats på kr 540,- pr time må brukes.

Såvidt lagmannsretten kan se er dette ganske alminnelige momenter som regelmessig trekkes frem av en motpart i forbindelse med en omkostningsoppgave. Spørsmålet om å bruke Osloadvokat er av herredsretten kommentert slik:

"I en omfattende og vanskelig sak som den foreliggende må det derfor i utgangspunktet kunne tilkjennes fulle saksomkostninger også når bistand er innhentet fra Oslo.

En annen sak er at antall timer som da kan godtas til saksforberedelse må avpasses i forhold til den kompetanse som forutsetningsvis er til stede og gjenspeiles i advokatens timepris."

Lagmannsretten kan ikke se at det er sannsynlig at det kan ha virket bestemmende på omkostningsavgjørelsen at grunneierne ikke har fått kommentere kommunens bemerkninger til omkostningsoppgaven. Kjæremålet kan på dette punkt ikke føre frem.

2. Omkostningene i forvaltningssaken forut for skjønnet av 1991.

Etter oreigningsloven §15 annet ledd skal den som søker ekspropriasjon, erstatte motparten de utgifter som har vært nødvendige for å ivareta hans interesser i saken. Dette gjelder også utgifter i klagesak, dog ikke i tilfeller der motparten har klaget "utan god grunn". §15 annet ledd siste punktum lyder:

"Avgjerd om sakskostnader etter leden her skal takast av skjønsretten eller, dersom det ikkje vert halde skjøn, av Kongen."

Dragsten og Vislie: Skjønnsloven (1983) side 371 uttaler:

"Blir skjønssaken hevet eller avvist, treffes avgjørelse i den kjennelse som uttaler dette."

Tilsvarende er uttalt hos Sandene og Keiserud: Oreigningsloven (1990) side 191.

Herredsrettens kjennelse av 3. mai 1991 avsluttet skjønnssaken, blant andre for de kjærende parter, ved i slutningen å uttale at skjønnsbegjæringen ikke ble tatt til følge for de fleste parters vedkommende, herunder samtlige kjærende parter. Kjennelsen var avsagt etter skjønnsforhandlinger over flere dager. Advokat Sveen, som prosessfullmektig for de nå kjærende parter, fremla omkostningsoppgave på tilsammen kr 136926,-, som ble tilkjent i sin helhet. I omkostningsoppgaven var ikke medtatt de omkostninger som var påløpt i den forutgående forvaltningssak.

Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at oreigningsloven §15 annet ledd in fine innebærer at i den utstrekning man ikke hos skjønnsretten får tilkjent saksomkostninger i de tilfeller der skjønnsretten har avgjørelsesmyndigheten, kan slike krav ikke fremmes på annen måte senere. Bestemmelsen oppfattes å gi skjønnsretten eksklusiv kompetanse. Når skjønnssaken er ferdig behandlet, er mulige omkostningsspørsmål ute av verden.

Det kan ikke gjøre noen endring i dette at det senere kommer i gang ny sak som helt eller delvis gjelder de samme forhold som tidligere var behandlet av den første skjønnsretten. Prosessuelt har man å gjøre med en helt ny sak.

Kjæremålet kan heller ikke på dette punkt føre frem.

3. Spørsmålet om hvor stort advokatsalær som skal anses å ha vært nødvendig ved den nye skjønnssaken.

Saksomkostninger er tilkjent etter skjønnsloven §54 første ledd, hvoretter saksøkte skal ha erstattet "nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken".

Lagmannsrettens kompetanse ved kjæremål over saksomkostningsavgjørelser er i medhold av tvistemålsloven §181 annet ledd, jf skjønnsloven §2 første ledd begrenset. Lagmannsretten kan bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Det innebærer at den skjønnsmessige vurdering ikke kan prøves på annen måte enn om skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig, herunder om de tilkjente omkostninger er åpenbart utilstrekkelige, jf Rt-1984-1491. Da den påkjærte kjennelse er en realitetskjennelse, vil lagmannsretten være bundet av herredsrettens bevisbedømmelse vedrørende det omtvistede krav, jf tvistemålsloven §181 annet ledd 2. punktum.

Prosessfullmektigen oppga i sin omkostningsoppgave sitt samlede arbeid til 318 timer, fordelt på 258 timer til forberedende arbeide, 55 timer til rettsforhandlingene og 5 timer til etterarbeide. Av dette har herredsretten godkjent ubeskåret den oppgitte tid til rettsforhandlinger og etterarbeide med kr 1500,- pr time som oppgitt i omkostningsoppgaven, tilsammen kr 90000,-. Kjæremålet gjelder nedskjæringen av oppgitte 258 timers forberedende arbeide a kr 1500,-, altså kr 387000,-. Dette ble av herredsretten kun godkjent med kr 175000,-. Nedskjæringen er av herredsretten begrunnet slik:

"Selv om saken er kompleks og reiser vanskelige juridiske spørsmål, er dette funnet å være mer enn hva som kan anses nødvendig i lovens forstand. Retten har da lagt vekt på at det oppgitte timetall er noe høyt hensett til den kompetanse som må forutsettes, at advokat Sveen kjente saken fra før både fra den forutgående forvaltningssaken og den forrige skjønnssaken, samt at de forberedelser som er dekket etter oreigningsloven §15 vil ha hatt betydning også for skjønnssaken. Det er ved vurderingen tatt hensyn til at det har vært nødvendig med forhåndsbefaring og at saken har krevet gjennomgang av en betydelig mengde saksdokumenter og samtaler med parter og vitner."

En timesats på 1.500 kroner for en prosessfullmektig er høy. Når en slik sats skal godtas, vil kravet til kvalifisert og effektivt arbeide og at prosessfullmektigen er fullt faglig oppdatert, være skjerpet. Lagmannsretten kan ikke se at det skjønn herredsretten har utøvet mht det saksforberedende arbeide fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig. Det kan ikke ses at de tilkjente omkostninger er åpenbart utilstrekkelige.

Kjæremålet kan heller ikke på dette punkt føre frem.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjæremålet har vært forgjeves, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges de kjærende parter omkostningene ved behandlingen av saken i lagmannsretten. Det forligger ikke særlige omstendigheter for å gjøre unntak fra hovedregelen. I mangel av oppgave settes omkostningene skjønnsmessig til kr 2000,- som salær til prosessfullmektigen.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Olav Sætre, Sigmund Sætre, Johannes P. Sætre, Petra Vartdal og Jenny Sætre, en for alle og alle for en, 2.000 - totusen - kroner til Ørsta kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.