LF-1997-659
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-22 |
| Publisert: | LF-1997-00659 |
| Stikkord: | Avgangsvederlag etter agenturloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett nr. 96-01442 - Frostating lagmannsrett LF-1997-00659 A. Anket til Høyesterett; Denina AS frifunnet, HR-1999-00019 B. |
| Parter: | Ankende part: Denina AS v/styrets formann, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Magne Mjaaland, Oslo). Motpart: Idar Rishaug, Svolvær (Prosessfullmektig: Advokat Svein Thalberg, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Ole Johan Lund. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen. Med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Agenturloven (1992) §28, §41, Agenturloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §62, Arbeidsmiljøloven (1977), §10, §11, §68 |
Saken gjelder krav om avgangsvederlag etter §28 i lov om handelsagenter og handelsreisende av 19. juni 1992 nr. 56 (agenturloven).
Idar Rishaug begynte 3. august 1992 som handelsreisende i Denina AS, som er grossist i teppebransjen og som holder til i Trondheim. Salgsdistriktet omfattet Nord-Norge nord for Saltfjellet. Etter en kort prøveperiode gikk han over på provisjonsavlønning basert på 4% av alt salg i distriktet. I tillegg oppebar han 80.000 kr pr. år i fast lønn samt dekning av utgifter til bil og diett.
Som Deninas øvrige selgere på denne tiden gjorde også Rishaug det godt, og han oppnådde allerede i 1993 en årsinntekt fra selskapet på ca 499.000 kr Året etter kom inntekten opp i ca 593.000 kr I 1995 var inntekten ca 577.210 kr På tross av økt omsetning gjennom flere år, hele 46% i perioden 1992-94, sank imidlertid lønnsomheten i Denina, og selskapet så det derfor nødvendig med en gjennomgang av økonomiske og organisasjonsmessige forhold. Til dette arbeidet ble det engasjert en ekstern konsulent, som la frem sin vurdering og tilråding høsten 1995. På grunnlag av denne utredningen, som også pekte på høye salgskostnader, besluttet styret å reforhandle arbeidsavtalene med selgerne. Forhandlinger fant sted våren 1996, men førte ikke frem da arbeidstakerne fant at selskapets tilbud ville medføre en betydelig lønnsreduksjon. Denina svarte med oppsigelser og Rishaug fratrådte 31. juli 1996 ved oppsigelsestidens utløp.
Ved stevning 15. oktober 1996 til Trondheim byrett gikk Rishaug til sak mot Denina, idet han gjorde gjeldende at oppsigelsen var usaklig. Han krevde oppreisning etter arbeidsmiljøloven §62, men fremsatte ikke krav om gjeninntredelse. Årsaken var at han i mellomtiden hadde fått annet arbeid. For øvrig krevde han avgangsvederlag etter agenturloven begrenset oppad til 532.400 kr Denina tok til motmæle og påstod seg frifunnet for såvel oppreisnings- som avgangsvederlagskravet. Senere ble påstanden mht avgangsvederlaget øket til 563.500,- kroner. Byretten avsa dom 20. mai 1997 med slik domsslutning:
1. Denina A/S v/styrets formann dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Idar Rishaug avgangsvederlag med kr 563.000,- - femhundreogsekstitretusen - kroner med 12 - tolv -% rente fra 1.9.96 til betaling skjer.
2. Denina A/S frifinnes for krav om erstatning etter arbeidsmiljøloven.
3. Denina A/S v/styrets formann dømmes til å erstatte Idar Rishaug v/advokat Svein Thalberg, Selgerforbundet, sakens omkostninger med kr 96.335,- - nittisekstusentrehundreogtrettifem - kroner med 12 - tolv - % rente fra 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til betaling.
Byretten kom til at oppsigelsen var usaklig, men frifant Denina for oppreisningskravet, hovedsakelig fordi oppsigelsen ikke ble funnet å ha vært krenkende for Rishaug.
Denina har i rett tid anket dommen til Frostating lagmannsrett, så langt selskapet er dømt. Som ankegrunner er anført feilaktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Rishaug har tatt til motmæle idet han gjør gjeldende at byrettens dom er korrekt hva avgangsvederlaget gjelder, og han krever dette punkt stadfestet. Han har motanket avgjørelsen av oppreisningskravet. Denina har tatt til motmæle mot motanken.
Ankeforhandling ble holdt 17.-19. mars 1998 i Trondheim tinghus. Foruten partsforklaringer hørte retten i alt seks vitner. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som vist i rettsboken. Under ankeforhandlingen trakk Rishaug motanken, hvoretter lagmannsretten avsa hevningskjennelse for denne delen av saken.
Denina AS har i det vesentlige anført:
Avgangsvederlag etter agenturloven §28 innebærer en godtgjørelse til agenten/selgeren for den goodwill han har skapt for hovedmannen, som denne kan utnytte etter at tilsettingsforholdet er opphørt. Den karanteneklausul Rishaug var pålagt i hht ansettelsesavtalen, som forbød ham å ta stilling i eller starte eget konkurerende firma i en periode på to år etter fratredelse i Denina, ble frafalt av selskapet under forhandlingsmøtet 24. mai 1996. Rishaug kunne derfor begynne hos Gulvex AS, som var Deninas hovedkonkurrent, umiddelbart etter at han sluttet hos sistnevnte. Tiltredelse hos Gulvex fant sted 1. august 1996, og i dette selskapet fikk han omtrent samme salgsdistrikt som det han kom ifra.
Det er ikke tvil om at Rishaug tok med seg mange Deninakunder over til Gulvex. Han har gjort det godt i dette selskapet og salget for Denina har sviktet alvorlig i samme distrikt. I realiteten er det derfor ingen goodwill å kompensere, og Denina må følgelig frifinnes for kravet om avgangsvederlag.
Subsidiært anføres at Rishaugs gode salgsresultater i Denina i høy grad var resultat av avtalen med Bohuskjeden, som var representert i hans distrikt med mange butikker. Avtalen åpnet for et omfattende salg med lavere innsats enn hva tilfellet var overfor kunder utenom kjeden. Omkring halvparten av Deninas årsomsetning skjedde ellers på den såkalte Husmessen, som fant sted i Trondheim på vårparten hvert år. Hit kom kundene, også Bohusbutikkene, og gjorde sine bestillinger. I 1995 utgjorde Deninas totale salg til butikkene i Bohuskjeden ca 32 mill. kr Av dette beløpet skrev 66,4% seg fra salg av kampanjevarer, som var påskyndet av kjeden sentralt. Deninas samlede omsetning dette året utgjorde 56,2 mill. kr
Deninas salg ble ellers holdt oppe ved kostbare markedsføringstiltak som varekatalog og kundeavis, som regelmessig ble sendt kundene.
Ved beregningen av et avgangsvederlag må det spørres om hvilke nye kunder som agenten/selgeren har tilført og hvor meget han har økt omsetningen ved disse og/eller den bestående kundekrets (intensiverte kunder). Rishaug ble provisjonsavlønnet først fra 1. januar 1993. Etter agenturloven §41 første ledd vil det være omsetningen til nye og/eller intensiverte kunder i perioden 1. jaunar 1993 - 31. juli 1996 som inngår i beregningsgrunnlaget. Hva han har utrettet før dette tidspunkt er i denne sammenheng uten betydning.
Omsetningen i 1992 innenfor Rishaugs salgsdistrikt var netto (etter fradrag for rabatter) 1.001.0176 kr Da det ikke lenger påberopes indeksjustering av beløpet, begrunnet i etterfølgende prisstigning på varene, vil dette være "inngangsbeløpet" pr. 1. januar 1993. Omsetningsøkningen fremkommer ved at dette beløpet trekkes fra salget de siste 12 måneder av Rishaugs ansettelsestid. Sistnevnte beløp - "utgangsbeløpet" - var 12.606.125 kr, hvorav ca 700.000 kr er omsetningsøkning knyttet til ti nye kunder som Rishaug skaffet i perioden. Økningen forøvrig kommer fra gamle kunder, hovedsakelig Bohusbutikker. Avrundet utgjør differansen 2,6 mill. kr Det er viktig at etterprovisjon etter agenturloven §11 ikke medtas i salgsbeløpet det siste året, slik motparten har gjort. For Rishaugs vedkommende ble etterprovisjon utbetalt med 82.562 kr
Det er ikke riktig, som hevdet av Rishaug, at nedgang i omsetningen til noen kunder, eller helt bortfall av disse, er uten betydning ved beregningen av omsetningsøkningen. Hva de nye eller intensiverte kunder gjelder, må disse være resultat av agentens/selgerens innsats, jf. uttrykket "agenten har tilført hovedmannen" i agenturloven §28. I dette tilfelle er det innlysende at omsetningsøkningen i vesentlig grad skyldes Bohusavtalen og selskapets markedsføringsinnsats. Bohusavtalen må derfor tillegges betydelig vekt ved rimelighetsvurderingen etter samme bestemmelse, som må skje som en helhetsvurdering der det også må ses hen til realitetsforskjellen mellom en agent og en ansatt selger.
Dersom lagmannsretten kommer til at det foreligger grunnlag for avgangsvederlag, må utgangspunktet, som vist ovenfor, være en omsetningsøkning på 2,6 mill. kr Fordelen må forventes å kunne utnyttes i tre år, slik praksis er innenfor tysk handelsrett. Det må imidlertid regnes med et frafall (migrasjon) av kunder på gjennomsnittlig 20% pr. år regnet ut fra verdien ved årets begynnelse. 4% provisjon av 2,6 mill. kr gir i utgangspunktet en årlig provisjon på 104.000 kr Settes kundefrafallet til 20%, blir provisjonsbeløpet for de tre årene hhv. 83.200 kr, 66.560 kr og 53.248 kr, samlet 203.008 kr I dette beløpet må det gjøres korreksjon med 10% for nåverdi. Reelt provisjonstap blir etter dette 182.708 kr, som igjen må korrigeres for utbetalt etterprovisjon, på ca 82.500 kr Som allerede nevnt må det endelig foretas reduksjon etter rimelighet jf. agenturloven §28 første ledd nr. 2.
Atter subsidiært, dersom lagmannsretten finner at vederlaget skal være større, etablerer agenturloven §28 tredje ledd et tak for utbetalingen tilsvarende ett års "vederlag". Vederlag må her oppfattes som rene provisjonsinntekter. Beregnet ut fra et gjennomsnittsbeløp for ansettelsesperioden (1993-96) vil taket være 441.206 kr Større kan avgangsvederlaget under ingen omstendighet være.
I forhold til saksomkostningsavgjørelsen må det hensyntas at Denina har tilbudt forlik to ganger før saken kom opp i lagmannsretten. I byretten skjedde dette ved tilbud om 200.000 kr til Rishaug. Dette ble fulgt opp i prosesskrift av 7. januar 1998 til lagmannsretten, der tilbudet var 160.000 kr
Denina AS har nedlagt slik påstand:
1. Denina AS frifinnes.
2. Denina AS tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsretten.
Idar Rishaug har i det vesentlige anført:
Rishaug begynte i Denina etter gjentatte oppfordringer fra Reppe, som da var selskapets daglige leder. Gjennom arbeidet i en møbelforretning i Svolvær, som var kunde hos Denina, hadde Rishaug vist sin dyktighet.
Da Rishaug begynte i Denina, lå salget på samme nivå som året før. Nettosalget (etter fradrag for rabatter) utgjorde i 1991 ca 8,1 mill kr (eks mva). Reppe hadde liten tro på at omsetningen i distriktet kunne økes ytterligere. Likevel skaffet Rishaug nye kunder og øket omsetningen allerede høsten 1992. Denne positive utviklingen fortsatte og bedringen i salgsresultatene skyldtes først og fremst tradisjonelt selgerarbeid. Rishaug måtte ut i distriktet og besøke sine kunder. Mange av ordrene som ble tatt opp på Husmessen, hvor selgerne var til stede og stod for salget, ble etter noen tid kansellert og ny salgsinnsats var påkrevet. Bohusavtale innebar i seg selv intet salg.
Tilkjenning av avgangsvederlag betinger etter agenturloven §28 første ledd bl a at den handelsreisende må ha "tilført hovedmannen nye kunder eller merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets...". Hvor mange nye kunder Rishaug har skaffet Denina er uten avgjørende betydning. Faktum er imidlertid at Rishaug skaffet flere, idet reetablerte kunder også må regnes som nye. Det er ingen betingelse at de nye kunder er skaffet til veie av agenten/selgeren alene eller ved større innsats.
Det langt viktigste spørsmål er om og hvor meget omsetningen har økt. Beregningen av avgangsvederlaget skjer på grunnlag av omsetning til nye kunder samt økt omsetning på bestående kundekrets. Byretten beregnet omsetningsøkningen slik: Rishaugs provisjonsberettigede salg de siste 12 måneder av ansettelsestiden utgjorde 14,7 mill. kr Fra dette trekkes totalsalget i hans distrikt pr 31. desember 1992, ca 10 mill. kr Byretten fastslo differansen til 4,691 mill. kr Med en provisjonssats på 4% vil denne omsetningsøkningen innebære en provisjon pr. år stor ca 187.600 kr
Det foreligger flere alternative beregningsmåter for provisjonsgrunnlaget. Årsaken er ulikt syn på tidspunktet for oppstart av provisjonsberettiget salg, og praktiske problemer med å fastslå omsetningen i Rishaugs siste 12mnd. tilsettingsperiode, som avviker fra regnskapsåret. Byretten valgte datoen 1. januar 1993 som skjæringspunkt for beregningen av omsetningsøkningen. I motsatt ende satte byretten strek ved 31. juli 1996, slik at siste 12 månedersperiode ble 1. august 1995 til nevnte dato.
Nye kunder og merkbart økt omsetning er av betydning både for spørsmålet om og i tilfelle hvor stort avgangsvederlag som skal gis. Økningen i salget har i dette tilfelle vært merkbar, og det kan heller ikke være tvil om at de nye/intensiverte kunder og det omsetningspotensiale disse representerte var en vesentlig fordel som Denina kunne høste av, jf. agenturloven §28 første ledd nr. 1. Det må her legges til grunn en presumsjon for at nye kunder vil forholde seg til hovedmannen også etter at agenten/selgeren har sluttet. Ved sitt budsjett for 1997 var det åpenbart at Denina vurderte potensialet som betydelig, og at selskapet tok sikte på å utnytte dette. Det er ikke ført bevis for at Rishaug har tatt med seg kunder fra Denina over til Gulvex. Sistnevnte selskap har også tidligere operert i samme marked. Det dårlige salg Denina oppnådde etter at Rishaug var sluttet, var utelukkende selskapets egen skyld. En av årsakene var hyppig utskiftning av selgere. Det er for øvrig intet vilkår for avgangsvederlag at fordelen blir realisert.
Byrettens beregningsmetode medfører et samlet avgangsvederlag på 563.000 kr idet byretten har lagt til grunn tre års levetid for kundeforholdet. Det anføres at levetiden i dette tilfelle nok er betydelig lengre, noe som fremgår klart av Deninas kunderoversikter. Migrasjonseffekten er minimal. Ved vurderingen av kundeforholdenes levetid kom byretten til det samme. Som byretten ellers la til grunn, er det ingen rimelighetsgrunner som i dette tilfelle tilsier reduksjon i nevnte beløp. Siden taket i dette tilfelle utgjør 563.500 kr, som er beregnet ut fra gjennomsnittet av Rishaugs totale vederlag i årene 1993-96, kommer avgangsvederlaget ikke i konflikt med dette.
Idar Rishaug har nedlagt slik påstand:
1. Trondheim byretts dom stadfestes hva gjelder avgangsvederlag og saksomkostninger.
2. Denina AS v/styrets formann dømmes til å erstatte Idar Rishaug v/advokat Svein Thalberg, Selgerforbundet, sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av renter med 12% p.a. fra 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse til betaling skjer."
Lagmannsretten bemerker:
Det er ikke bestridt at Rishaug som handelsreisende kommer inn under ordningen med avgangsvederlag. Etter agenturloven §41 første ledd gjelder §28 tilsvarende for en handelsreisende som for en handelsagent, forutsatt at den handelsreisende "helt eller delvis" lønnes med provisjon.
Lagmannsretten har funnet det bevist at Rishaug både har tilført Denina nye kunder og merkbart økt omsetningen med bestående kundekrets under sin tid i selskapet. Den samlede omsetningsøkning må kunne beskrives i høy grad som resultatet av hans salgsinnsats. At han nøt godt av såvel Bohusavtalen som Deninas markedsføringsinnsats, er likevel ikke til å komme forbi. Byretten peker på s. 1617 i dommen på at det under ingen omstendighet kan være tvilsomt at Rishaug har medvirket til omsetningsøkningen, og at medvirkning er tilstrekkelig. Lagmannsretten er enig i dette. Når lagmannsretten også har kommet til at de øvrige vilkår etter agenturloven §28 første ledd nr. 1 og 2 foreligger, bl.a. at det er rimelig med avgangsvederlag i dette tilfelle, og det dermed er klart at avgangsvederlag skal gis, gjenstår det å fastsette størrelsen på vederlaget.
Etter agenturloven §28 tredje ledd skal avgangsvederlag ikke overstige ett års vederlag. Når avtalen har vart i mindre enn fem år, beregnes vederlaget "på grunnlag av det gjennomsnittlige vederlaget i perioden." Som forutsatt i byrettens dom på side 19 skal alt vederlag i provisjonsperioden regnes med, således også den del av vederlaget som er fastlønn, og også feriepenger. 82.562 kr ble utbetalt Rishaug etter at han fratrådte. Beløpet skal likevel regnes med. Det gjelder provisjon for avtaler inngått før han fratrådte, og er derfor å regne som ordinær provisjon etter agenturloven §10, ikke etterprovisjon etter §11 nr 1. På samme måte som byretten ser også lagmannsretten bort fra de inntekter Rishaug hadde hos Denina AS før 1. januar 1993. Han var da på fastlønn, og lagmannsretten finner det ikke naturlig å innfortolke denne fastlønnsperioden som en del av den periode det skal regnes gjennomsnittsvederlag av.
Under disse forutsetninger utgjør maksimumsgrensen for avgangsvederlag 563.500 kr, et beløp som for så vidt ikke har vært omtvistet.
Avgangsvederlaget er etter sitt formål et vederlag "for bestående verdier som agenten har tilført hovedmannen i form av opparbeidede kundeforbindelser", som det heter i Ot.prp.nr.49 (1991-92) s. 21 annen spalte. Det er likevel intet vilkår at hovedmannen utnytter potensialet. Hovedmannens egen innsats vil her være av vesentlig betydning. Unnlater imidlertid hovedmannen å pleie kundeforbindelsene, eller betjener han kundene dårlig, skal ikke agenten/selgeren tape på dette. På den annen side vil verdiene - goodwillen - svekkes over tid gjennom et naturlig frafall av kunder.
Ut fra de oversikter som er fremlagt for lagmannsretten, synes det som om Deninas kunder har vært stabile i den periode Rishaug arbeidet i selskapet. For Bohusbutikkenes vedkommende skyldes dette åpenbart kjedeavtalen, som var inngått allerede i 1989. Deninas opprinnelige budsjett for 1997, året etter at Rishaug sluttet, var optimistisk mht salget, som var ført opp med 56 mill. kr før rabatter, netto 52 mill. kr Dette lå ca 5,5 mill. kr over salget i 1996. Etter lagmannsrettens vurdering viser dette at selskapet tok sikte på å utnytte et betydelig potensiale også i Rishaugs tidligere distrikt. At salgstallene senere ble kraftig nedjustert, må etter rettens mening først og fremst tilskrives mangelfull salgsinnsats. Lagmannsretten ser ikke bort fra at Rishaug, som anført av Denina, har tatt med seg kunder over til Gulvex og på den måten svekket Deninas goodwill og salgsmuligheter. Dette er imidlertid lite opplyst, og lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn at dette har skjedd i vesentlig grad.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det etter en samlet, skjønnsmessig, vurdering må være riktig å legge til grunn at Deninas kundeforhold i gjennomsnitt holder i tre år. Da er den såkalte migrasjonseffekten inkludert.
I byrettens dom s. 18 beregnes det årlige provisjonstap ut fra det såkalte "alternativ 2", som er nærmere omtalt under gjengivelsen av Rishaugs anførsler i dommen s. 9 annet hele avsnitt. Etter dette alternativ legges omsetningen i 1992 - som var nivået da Rishaug overtok provisjonssalget - til grunn med ca 10 mill. kr Videre fastsettes omsetningen de siste 12 måneder av hans ansettelsestid til ca 14,7 mill. kr, basert på ca 6,3 mill. kr august - desember 1995 og ca 8,4 mill. kr januar - juli 1996. Økningen fra 1. januar 1993 til 31. juli 1996 blir dermed ca 4,7 mill. kr Etter dette finner byretten at Rishaugs provisjonstap er ca 563.000 kr Det er da regnet med 4% provisjon og tre års levetid for kundeforbindelsene.
Lagmannsretten kommer til at avgangsvederlaget beregnet etter agenturloven §28 første ledd nr 1 må bli større. Etter bestemmelsen skal Rishaug ha avgangsvederlag i den utstrekning han har tilført Denina "nye kunder eller merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets", for så vidt Denina "fortsatt vil få vesentlige fordeler av dette". Lagmannsretten er enig med Rishaug i at det her er tale om å finne frem til provisjonstapet fra den nye kundemassen og den intensiverte delen av den gamle kundemassen. I tillegg skal så en forholdsmessig del av Rishaugs fastlønn medregnes. Det vises til Ellen Johanne Eftestøl: Handelsagentens sluttoppgjør side 39. Rishaug har fremlagt tallmateriale som han mener i hvert fall viser at en beregning etter disse retningslinjer og med tre års fremtidig kundeforhold, gir et provisjonstap etter §28 første ledd nr 1 på ca 840.000 kr Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse beregningene, da det i hvert fall er klart at provisjonstapet for Rishaug i alle fall er større enn maksimumsgrensen i §28 tredje ledd. Dette gjelder også om det gjøres fradrag for at en mindre del av kundemassen fulgte med Rishaug over til Gulvex.
Etter agenturloven §28 første ledd nr 2 skal det bare tilkjennes avgangsvederlag i den utstrekning det "er rimelig på bakgrunn av samtlige omstendigheter".
Til grunn for agenturloven ligger en utredning som i 1991 ble avgitt til Justisdepartementet av en egen arbeidsgruppe. Utredningen, som fulgte som vedlegg 1 til lovproposisjonen, inneholder på s 68 betraktninger omkring rimelighetskriteriet. Det heter:
"Nr. 2 har ytterligere vilkår i tillegg til nr. 1 for at agenten skal få avgangsvederlag. Det må fremstå som rimelig at agenten får avgangsvederlag. Bestemmelsen gir anvisning på en bred skjønnsmessig vurdering, jf "på bakgrunn av samtlige omstendigheter".... ..........
Også når det gjelder beregningen av avgangsvederlag, får som nevnt første ledd betydning. De hensyn som etter første ledd nr. 1 og 2 kommer inn ved spørsmålet om agenten har rett til avgangsvederlag, skal også legges til grunn ved beregningen av avgangsvederlaget.
Arbeidsgruppen har vurdert om det bør være en regel med normalutmåling eller en presumsjonsregel, jf nåværende lov §68 tredje ledd. Arbeidsgruppen har imidlertid kommet til at dette vanskelig lar seg forene med EFdirektivet.
Det følger av ordlyden både i utkastet og i direktivet at det vil ligge en bred konkret skjønnsmessig avveining til grunn for beregningen av avgangsvederlaget.
Momentene i første ledd tilsier at man bare skal se på nye kunder eller øket omsetning fra gamle kunder . Videre skal man se på hvilke fordeler hovedmannen har av dette.
Resultatet herfra kan justeres om det vil virke mer rimelig."
Som utvalget videre peker på, er de fleste lands lovgivning relativt ny på dette område, og det er vanskelig å finne konkrete holdepunkter for hvilke hensyn som kan tillegges vekt. Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til samme konklusjon som byretten, at det ikke foreligger hensyn som i dette tilfelle gjør det riktig å redusere avgangsvederlaget mer enn det som følger av maksimumsgrensen i §28 tredje ledd.
Byrettens dom, domsslutningens post 1, blir etter dette å stadfeste.
Anken har vært forgjeves og Denina blir å ilegge saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Thalberg har på vegne av Rishaug oppgitt omkostningene for lagmannsretten til 73.332 kr, hvorav salæret til prosessfull- mektigen utgjør 60.000 kr I forbindelse med at motanken ble trukket, erklærte begge parter at de ville dekke hver sine omkostninger ved denne. De oppgitte omkostninger i anledning hovedanken finnes nødvendige og oppgaven legges til grunn, jf tvistemålsloven §176. I byrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens post 1, stadfestes.
2. Denina AS v/styrets formann dømmes til å erstatte Idar Rishaug v/advokat Svein Thalberg, Selgerforbundet, sakens omkostninger for lagmannsretten med 73.332 - syttitretusentrehundreogtrettito - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen for post 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.