LF-1998-622
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-08 |
| Publisert: | LF-1998-00622 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gauldal herredsrett nr. 96-00357 - Frostating lagmannsrett LF-1998-00622 A. |
| Parter: | Ankende part: Røros fjellstyre v/formannen, Røros (Prosessfullmektig: Advokat Evald Jon Strøm, Oslo). Ankemotpart: 1. Torbjørn Bendixvold, Glåmos, 2. Kjell Bendixvold, Glåmos, 3. Lars Olav Granøien, Glåmos, 4. Jon Harborg, Trondheim, 5. Sonja Kurås, Glåmos, 6. Leif Nilsgård, Glåmos, 7. Lars T. Ormhaug, Røros, 8. Terje Solhus, Glåmos, 9. Lars Tørresvold, Røros, 10. Svein M. Evavold, Glåmos, 11. Per Jørgen Jamtvoll, Glåmos, 12. Leif Kokkvoll, Glåmos, 13. Rune Kurås, Glåmos, 14. Steinar Løkken, Glåmos, 15. Ingmar H. Sødal, Røros, 16. Jon Ryttervold, Glåmos, 17. Arne Sommer, Glåmos, 18. Hans B. Sødal, 1472 Fjellhamar, 19. Torvald Torpet, Brekkebygd, 20. Ottar Brynhildsvoll, Glåmos, 21. Åse Brynhildsvoll, Røros, 22. Henrikka Liff, Glåmos, 23. Jørgen Sødal, Glåmos, 24. Per Ivar Sødal, Glåmos, 25. Arne Tamnes, Glåmos, 26. Eli Bergan og Brita Brantzæg, Brekkebygd 27. Per Øyvind Brynhildsvoll, Glåmos, 28. Per Hjort, Glåmos, 29. Margit Ingebrigtsvold, Glåmos, 30. Jon K. Lien, Brekkebygd, 31. Steffen Liff, Glåmos, 32. Reidar og Olaug Nilsgård, Glåmos, 33. Olaf Ridal, Brekkebygd, 34. Geir Magne Ryttervoll, Glåmos, 35. Jørgen Sødal, Glåmos, 36. Eierne av Strickertvolden v/advokat O.J. Gulowsen, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. 2. Konstituert lagdommer Tor Langbach. 3. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Rørosloven (1901), Lov ang det benificerede Gods (1821) §38, Jaktloven (1899) §6, Rørosloven (1901) §1, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Fjelloven (1975) |
Saken gjelder tvist om eksistensen av begrensede bruksrettigheter for innbyggerne i Røros kommune på eiendommer som tidligere er utskilt fra Røros Kobberverk. Konkret er spørsmålet om de fastboende på Røros har fiskerett og rett til småviltjakt på de bruk under gnr 132 som ligger på nordsiden av Aursunden og på nord- og østsiden av Rien.
Hovedgrunnlaget for Rørosinnbyggernes krav er lov av 29. mai 1901 om forskjellige forhold vedkommende Røros Kobberverks Skogvesen (Rørosloven). Denne utgjorde sluttstenen på en langvarig tvist mellom staten og Røros Kobberverk om eiendomsretten til flere av de områder verket benyttet som ledd i gruvedriften. Loven stadfestet et forlik som partene hadde inngått kort før.
Rørosloven §1, som er dens hovedbestemmelse, omhandler to forhold. Områdene som var benevnt Røros vestre og Røros østre statsallmenning skulle for fremtiden tilhøre Røros Kobberverk. Lovsformen var nødvendig fordi forliket, sett fra statens side, innebar en delvis oppgivelse av statlig eiendomsrett, hvorfor Stortinget måtte medvirke. I tillegg fastslo §1 at retten til jakt og fangst av småvilt, som etter jaktloven av 1899 tilkom Røros' innbyggere, samt de rettigheter som på annet rettsgrunnlag tilkom allmennheten, skulle "forbeholdes vedkommende." Lovfestingen av det siste skyldtes at jaktloven ikke anerkjente slike rettigheter for allmennheten på privat grunn.
Foranledningen til nærværende tvist er et kart som er benevnt "Jaktkart for Rørosalmuen", og som ble utgitt av Røros fjellstyre i 1994. Kartet omfatter hele Røros kommune, og de fargelagte delene viser områder der innenbygdsboende kan drive småviltjakt, med tillatelse av fjellstyret. Områdene omfatter en rekke private eiendommer under gnr 132, deriblant flere som ligger nord for Aursunden og nord og øst for Rien. De sistnevnte eiendommer var tidligere deler av Røros nordre statsallmenning. Et hovedspørsmål i saken er om Rørosinnbyggernes rettigheter, slik disse er uttrykt i Rørosloven §1, gjelder på disse eiendommene.
På jaktkartet er inntatt følgende orientering fra fjellstyret til småviltjegerne:
"Røros Fjellstyre vil med denne kartutgivelsen informere innenbygdsboende i Røros kommune om hvilke områder vi mener det etter Fjelloven, og etter Rørosloven av 1901, er hjemlet adgang til å jakte småvilt på. Privateide 132eiendommer er gitt en egen farge (rød), og Fjellstyret vil gjøre jaktkortkjøperne oppmerksom på at oppfatningen om jakt på enkelte av disse områdene vil kunne være kontroversiell. Røros Fjellstyre er imidlertid av den oppfatning at småviltjakt er tillatt for innenbygdsboende på alle inntegnede områder."
Rørosloven §1 omhandler "Jagt og Fangst efter Smaavildt". I nyere tid har småviltjakten, samt retten til fiske, vært de aktuelle fangstformer. Tvisten i nærværende sak refererer seg kun til dette, idet partene er enige om at retten til storviltjakt eksklusivt tilligger de respektive eiendommer.
Eierne av bruk under gnr 132 nord for Aursunden og nord og øst for Rien bestred Rørosinnbyggernes rett til å drive småviltjakt og fiske på deres eiendommer. Grunneierne, i alt 36 parter eller partsgrupper, brakte spørsmålet inn til rettslig avgjørelse ved stevning av 17. desember 1996 til Gauldal herredsrett. I stevningen, som var rettet mot Røros fjellstyre og Røros kommune, ble det nedlagt påstand om at kommunens innbyggere skulle kjennes uberettiget til jakt og fiske på de aktuelle eiendommer. I tilsvar av 31. januar 1997 nedla de saksøkte felles påstand om at innbyggerne i Røros kommune hadde rett til jakt og fiske på saksøkernes eiendommer.
Under saksforberedelsen for herredsretten ble det inngått en minnelig ordning mellom grunneierne og Røros kommune. Saken ble derfor hevet mellom disse ved herredsrettens kjennelse av 21. mai 1997.
Gauldal herredsrett avsa dom i saken mellom grunneierne og fjellstyret den 2. april 1998. Domsslutningen lyder slik:
"1. Innbyggerne i Røros kommune kjennes uberettiget til jakt og fiske på eiendommene gnr 132, bnr 243, 244, 245, 246, 247, 248, 249, 250, 251, 252, 254, 256, 257, 258, 259, 260, 261, 262, 263, 264, 265, 266, 267, 268, 269, 270, 271, 272, 274, 275, 276, 279, 280, 281, 282, 283, 284, 308, 313, 328, 338, 339, 365 og 400.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Herredsretten la til grunn at Rørosloven er "en rettighetslov", idet den "gir almuen på Røros en særrett med bakgrunn i allemannsretten, og som i så fall også gjelder på privat grunn, dersom det aktuelle areal blir solgt til privat eiendomsrett." Derimot antok herredsretten at utstrekningen "av en slik særrett må begrenses til det geografiske området den er gitt for i Rørosloven." Fordi saksøkernes eiendommer faller utenfor Røros østre og vestre statsallmenning kunne rettighetene for Rørosinnbyggerne ikke gjelde der.
Røros fjellstyre har anket herredsrettens dom til lagmannsretten. Grunneierne har i tilsvar til anken bestridt holdbarheten av dommen. Ankeforhandling ble avholdt i Røros i tiden 16. - 18. februar 1999. Tre av ankemotpartene avga forklaring som parter. I tillegg ble det avhørt fem vitner, deriblant den nåværende og en tidligere formann i Røros Fjellstyre. Lagmannsretten foretok oversiktsbefaring av noen av de berørte eiendommer sammen med prosessfullmektigene og enkelte av partene og vitnene.
I kjennelsen i Rt-1983-532 ble det lagt til grunn at Røros fjellstyre har adgang til å reise sak om jakt og fiskerett på vegne av innbyggerne i Røros kommune. Herredsretten sluttet på dette grunnlag at fjellstyret også var kompetent til å motta søksmål om disse spørsmål på vegne av innbyggerne. Partene var for øvrig enige om dette. Lagmannsretten slutter seg til den nevnte oppfatning, og antar at Røros fjellstyre også er ankeberettiget på vegne av Rørosinnbyggerne.
Saken står i samme faktiske og rettslige stilling for lagmannsretten som den gjorde for herredsretten. Når det gjelder bakgrunnen for saken og partenes anførsler for herredsretten, vises til dennes dom. Røros Fjellstyre har i det vesentlige gjort gjeldende:
Avgjørelsen må bero på en tolking av Rørosloven av 1901. Saken involverer derimot ikke allmenningsrettslige spørsmål. Herredsretten har angrepet saken riktig når den har tatt utgangspunkt i Rørosloven.
Det følger av Nordvikdommen - Rt-1951-430 - at Rørosloven er en rettighetslov, for så vidt gjelder Rørosinnbyggernes rett til jakt og fangst. Loven og det forutgående forlik innebar at Rørosalmuens rettigheter skulle opprettholdes som før og være de samme, uten hensyn til om eiendomsretten til grunnen etter forliket tilfalt staten eller verket. Også på dette punkt tiltres herredsrettens premisser.
Dommen er derimot uriktig - både faktisk og rettslig - når den bygger på at innbyggerne på Røros ikke har de samme rettigheter på de områder som tidligere tilhørte nordre allmenning. Rørosalmuens rettigheter er de samme der som i østre og vestre allmenning, idet jakt, fangst og fiske har vært utøvet på samme måte der som ellers.
Innbyggerne i Røros har, i kraft av Rørosloven, rett til småviltjakt og fiske på hele området som ble overført til Røros Kobberverk ved kongeskjøtet av 1729. Eiendommene som i dag tilhører ankemotpartene fulgte med i salget og ble en del av verkets eiendom. Almuens rettigheter består også på disse eiendommer, selv om de senere er blitt utskilt som private gårdsbruk.
Røroskommisjonens innstilling av 1879 avgrenser "nordre allmenning" mot utskilte eiendommer på nordsiden av Aursunden. Med dette siktes ikke til bruk under gnr 132, men derimot til grunn som er solgt til andre enn kobberverket før 1875. Kun fem bruk under gnr 132 var solgt på dette tidspunkt.
Ankemotpartenes eiendommer tilhører således nordre allmenning. At denne ikke ble nevnt i forliket som gikk forut for Rørosloven av 1901 skyldtes at det ikke fantes skog der. Staten hadde ingen interesse i området, som derfor ble liggende som kobberverkets eiendom. Det er for øvrig ikke dokumentert at det resterende område av nordre del er statsallmenning.
Oppfatningen hos innbyggerne i Røros - "almuens rettsoppfatning" - er fast og klar. Den går ut på at rettighetene gjelder i hele det området som ble overført til kobberverket i 1729. Heri inngår også nordre allmenning. Dette ble for øvrig lagt til grunn i Gauldal namsretts dom av 3. oktober 1997 i den såkalte "gammesaken".
Som subsidiært grunnlag er vist til reglene om alders tids bruk. Rørosloven av 1901 forutsetter at vilkårene for rettserverv er oppfylt på dette grunnlag. De ankende parter må derfor gis medhold, selv om Rørosloven ikke direkte antas å regulere almuens rettigheter i nordre allmenning.
Subsidiært er påstått at i alle fall de bruk under gnr 132 som er solgt av kobberverket etter 1901 må være beheftet med rett til småviltjakt og fiske for innbyggerne på Røros. Dette omfatter i alt elleve eiendommer. Avgjørende må være at almuens rettigheter på disse eiendommene var fastslått i Rørosloven før de ble utskilt som enkeltstående bruk.
Røros Fjellstyre har under ankeforhandlingen nedlagt slik korrigert påstand:
"1. Prinsipalt
Innbyggerne i Røros kommune har rett til jakt og fiske på disse eiendommene i Røros: gnr. 132, bnr. 243, 244, 245, 246, 247, 248, 249, 250, 251, 252, 254, 256, 257, 258, 259, 260, 261, 262, 263, 264, 265, 266, 267, 268, 269, 270, 271, 272, 274, 275, 276, 279, 280, 281, 282, 283, 284, 308, 313, 328, 338, 339, 365 og 400.
2. Subsidiært
Innbyggerne i Røros kommune har rett til jakt og fiske på disse eiendommer i Røros: gnr. 132, bnr. 247, 257, 265, 270, 271, 279, 281, 282, 338, 339 og 400.
3. I begge tilfeller dekker ankemotpartene sakens kostnader for både herredsrett og lagmannsrett med tillegg av forsinkelsesrente fra 14 dager etter domsavsigelse til betaling skjer." Ankemotpartene, som er eiere av 36 gårder, småbruk og setre under gnr 132, har i hovedtrekk anført:
Innbyggerne i Røros kan ikke utlede rettigheter over eiendommer som tidligere har hørt under nordre allmenning, på bakgrunn av Rørosloven av 1901. Loven omhandler kun vestre og østre allmenning, noe som får betydning ikke bare for avgrensningen mellom statens og kobberverkets grunn, men også for den geografiske utstrekning av almuens rettigheter.
At Rørosloven bare omfatter vestre og østre allmenning fremgår både av lovens §1 og uttalelser i forarbeidene. Tvisten mellom staten og kobberverket gjaldt hvilke områder som ble overdratt ved kongeskjøtet i 1729, men bare så langt områdene var av interesse også i 1901. Det siste var ikke tilfellet for så vidt gjaldt nordre allmenning, fordi denne allerede i 1901 var blitt betydelig redusert som følge av salg til private.
Loven gjaldt derfor verken Røros nordre allmenning slik denne fremsto i 1901 eller de private eiendommer som var blitt utskilt fra allmenningsområdet. Det fremgår av forarbeidene at man både under Røroskommisjonens arbeid og de etterfølgende forliksforhandlinger avgrenset mot private eiendommer i de lavereliggende områdene.
Denne omfatningen av Røroslovens geografiske rekkevidde er også lagt til grunn i rettspraksis. Det er bl.a. vist til Rt-1897-759. Nordvikdommen - Rt-1951-430 - er ikke i strid med dette. Den gjaldt et område nord og øst for Femunden som var et kjerneområde i østre allmenning.
Utviklingen i retning av privat eiendomsrett har i prinsippet fulgt det samme mønster i Rørosområdet som i resten av landet. Uavhengig av om brukeren av et område var eier eller bygsler ville det være utenkelig at det skulle gjelde konkurrende rettigheter for almuen på det samme området.
Rørosloven er ikke en rettighetslov i den forstand at den etablerer rettigheter for innbyggerne i Røros. Både lovens §1 og forarbeidene viser at det kun var tale om å opprettholde rettigheter for almuen som denne hadde hatt tidligere. Denne oppfatningen av Rørosloven ble lagt til grunn i Nordvikdommen.
Rettighetsspørsmålet kan ikke stille seg annerledes i forhold til eiendommer som er solgt av kobberverket etter 1901 enn for eiendommer som er overdratt tidligere. Det avgjørende er i begge tilfeller at bøndenes adkomstdokumenter var heftelsesfrie. Etablering av rettigheter for almuen ville derfor kreve ekspropriasjon.
Kravet om jakt- og fiskerett kan heller ikke støttes på reglene om alders tids bruk. Herredsretten har korrekt lagt til grunn at bevisbyrden for slik bruk påhviler den som påstår å ha ervervet rettigheter. Det er ikke ført bevis for relevant bruk fra Rørosalmuens side i alders tid.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, og med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer."
Lagmannsrettens syn på saken:
Rørosloven av 1901 er sentral for avgjørelsen. Innledningsvis er det derfor nødvendig å redegjøre kort for den historiske utvikling som ledet frem til loven.
Frem til omkring midten av 1600-tallet var hele Røros prestegjeld, som utgjorde mellom 1500 og 2000 km2 grunn, Kongens almenning. Området besto av villmark og var praktisk talt ubebygget. Noen allmenningsbruk forgikk ikke, og det var derfor tale om en såkalt uopptatt allmenning.
Røros Kobberverk ble etablert i 1640-årene. Gruvedriften økte verdien også av de omkringliggende områdene, spesielt skogen, fordi verket trengte trevirke til brensel, husbygging og gruveganger. Ved privilegiebrevet av 1646, som ble stadfestet av Kongen i 1649, ble kobberverket gitt vederlagsfri enerett til å utnytte skogen i allmenningene, samt vannfall, mineraler m.m. innenfor en radius ("circumferens") på fire gamle norske mil rundt selve verksområdet. Etableringen av kobberverket medførte et oppsving også i jordbruket, fordi mange arbeidet både som bønder og verksarbeidere. Bøndene stilte også hester til disposisjon for kobberverket.
I 1720-årene inntrådte en endring for så vidt gjaldt kobberverkets rettigheter. Til tross for at det i 1726 var vedtatt at allmenninger ikke skulle selges, ble Kongens gods i "Det trondhjemske" solgt på auksjon i 1728. Røros Kobberverk fikk i 1729 kongeskjøte på 4 spand, 1 øre og 15 mark landskyld med bygsel av engeslettene rundt verksområdet for en pris av 2001 riksdaler.
Det oppsto senere tvist mellom staten og kobberverket om forståelsen av skjøtet. Staten hevdet at verket kun hadde festerett (bygsel), og at denne bare omfattet voller og engesletter omkring selve verksområdet. Kobberverket hevdet at skjøtet omfattet et betydelig større område, og at dette var blitt verkets eiendom.
Røroskommisjonen ble oppnevnt i 1875 for å undersøke og avklare disse spørsmålene. I en betenkning avgitt i 1879 konkluderte kommisjonen med at områdene omkring Røros fremdeles var statsallmenning. Kobberverket bestred riktigheten av dette, og det ble deretter innledet forhandlinger mellom staten og verket. Disse forhandlingene ledet frem til et forlik, som av grunner nevnt innledningsvis i dommen ble vedtatt som lov, nemlig Rørosloven av 1901.
Lovens §1 lyder slik:
"Bestemmelsen i Lov om det beneficerede Gods af 20de
August 1821 §38 skal ikke være til Hinder for, at Staten frafalder til Fordel for Røros Verk ethvert Krav paa
Rettigheder i og over Strækningerne Røros vestre
Statsalmenning og Røros østre Statsalmenning, saaledes at der fra Statens Side indrømmes, at disse Strækninger fremtidig tilhører Røros Verk med fra Statens Side ubestridt Eiendomsret. Den ret til Jagt og Fangst efter
Smaavildt, som efter Lov angaaende Jagt og Fangst af 20de
Mai 1899 §6 tilkommer Indvaanere af Røros Herred, samt de Rettigheder, som ifølge Kontrakt, Hævd, Alders Tids
Brug eller Lov maatte tillkomme Almuen, - skal forbeholdes vedkommende."
Forarbeidene til Rørosloven er inntatt i St.prp.nr. 87 (1900-1901). Statens motiv for å inngå forliket fremgår særlig på side 90 i proposisjonen. Det fremheves at betenkelighetene ved å avstå mulig statlig eiendomsrett reduseres, fordi Røros Kobberverk allerede fra før opptrådte som eier av skogen i faktisk henseende. I tillegg er uttalt følgende av betydning for nærværende sak:
"Naar samtidig den omboende Befolknings Interesser kunde varetages ved, at den sikredes alle de Herligheder og
Rettigheder til omhandlede Strækninger, som den maatte have udøvet fra gammel Tid af - saasom Jagt og Fangst,
Fiskeri, Mosetag m.m. -, fandt man, at Verkets Interesser med Hensyn til disse Almenninger maatte kunne imødekommes, naar man kun erholdt fuld Valuta paa anden
Kant."
Spørsmålet om Rørosloven §1 skal oppfattes som en rettighetsbestemmelse for stedets innbyggere er belyst ved følgende uttalelse på side 103 i proposisjonen:
"Ved Paragrafen har man sikret Indvaanerne af Bergstaden og Røros Herred i det Hele alle de Rettigheder, de nu for
Tiden maatte have, hvad enten disse grundes i, at
Strækningerne er Statsalmenning, eller er byggede paa
Kontrakt, Hævd, Alders Tids Brug eller Lov."
I
Nordvikdommen - Rt-1951-430 - er i tilknytning til dette uttalt at "et spørsmål om almuen har rett til en bestemt bruksutøvelse først og fremst (vil) bli et spørsmål om hvorvidt almuen fra gammel tid har utøvet denne bruk, mens den rettslige hjemmel for å anerkjenne bruksutøvelsen som rettighet for almuen lå i forliket." Betydningen av dette må være at Rørosloven ikke etablerte nye rettigheter for innbyggerne i Røros, men ga hjemmel for å opprettholde tidligere rettigheter, uten hensyn til om de områder der rettighetene ble utøvet tilfalt staten eller kobberverket gjennom forliket.
Rørosinnbyggernes rettigheter etter Rørosloven §1 er høyst særpregede, og lar seg ikke plassere i noen av de kjente kategorier i norsk tingsrett. Rettighetene adskiller seg fra allmenningsretten, spesielt fordi kretsen av de bruksberettigede er en annen enn det som har fulgt av allmenningsrettslige prinsipper til enhver tid. De adskiller seg også fra allemannsrettighetene, såvel innholdsmessig som når det gjelder kretsen av de berettigede.
Spørsmålet er så hvilket geografisk virkeområde Rørosloven har. Det må anses på det rene at de bruk under gnr 132 som omhandles i nærværende sak tidligere var en del av Røros nordre statsallmenning. Ordlyden i lovens §1 omhandler derimot kun Røros vestre og Røros østre statsallmenning.
Bakgrunnen for denne avgrensningen fremgår av forarbeidene -
St.prp.nr. 87 (1900-1901), særlig side 27 flg. Det fremgår at de resterende deler av nordre allmenning ble ansett å ha beskjeden verdi, særlig fordi det var lite nyttbar skog der. På side 28 i proposisjonen nevnes imidlertid et annet forhold som må antas å ha større betydning for avgjørelsen i nærværende sak, nemlig at nordre almenning i årenes løp var blitt betydelig innskrenket som følge av private disposisjoner.
Om områdene nord og øst for Aursunden sies det følgende:
"Den søndre Del langs Aursundssjøen, nemlig
Skovstrækningerne fra Sjøen til Fjeldbaandet, er ligeledes i lang Tid betragtet som Eiendom for de langs
Sjøen beliggende Brug og delt mellem disse. De saakaldte
Aursunds, Børsætdalens og Store og Lille Mollingdalens
Almenninger inden samme Strækninger er ogsaa væsentlig optagen af de af det Offentlige afhændede Sætre og
Slaattebrug inden samme.
Den øvrige Rest af Almenningen, beliggende nordenfor
Fjeldbaandet ved Aursund mellem Brækkens Raadele og
Rugeldalen, bestaar saagodtsom udelukkende af Fjeld- og
Beitestrækninger med ubetydelige Partier af Kratskov.
Samtlige Brug inden den omhandlede Almenning har tilhørt
Staten, men er efterhaanden dels ved Salg, dels ved Hævd overgaaet til Eiendom for Brugerne, og udviser Jordebogen for Røros for 1876 (Bilag B. No. 278) ikke mere noget
Jordegods tilhørende det Offentlige."
At de områder som her er omtalt etter hvert hadde tapt karakteren av å være statsallmenning er også lagt til grunn i rettspraksis. I Rt-1897-759 er således på side 761 antatt "at dette Strøg, altsaa hvad der ligger nærmest nordvest for Aursundsjøen, i sin Tid har været Almenning; men det maa ogsaa ansees godtgjort, at den allerede forlængst er gaaet over i privat Eiendom." Også Nordvikdommen - Rt-1951-430 - synes å forutsette at Rørosloven ikke omfatter nordre allmenning, jf uttalelsen på side 436 om at Røros vestre statsalmenning og Røros østre statsalmenning må oppfattes som "stedsbetegnelser, ikke som betegnelser av områdenes rettslige karakter."
Etter dette må det kunne sluttes at Rørosloven, herunder de rettigheter som fastslås for allmennheten i §1, bare omfatter vestre og østre statsallmenning. Store deler av tidligere nordre statsallmenning hadde etter hvert gått over i privat eie, og denne utviklingen fortsatte også etter 1901. Det har formodningen mot seg at partene ved det forlik som gikk forut for loven skulle ha påheftet private eiendommer omfattende rettigheter for Rørosalmuen. Slike disposisjoner kan partene for øvrig ikke antas å ha hatt adgang til å treffe.
I denne sammenheng har det også betydning at de tre aktuelle allmenningsområdene fremstår som geografisk klart adskilte. Når det gjelder situasjonen idag, fremgår dette av det jaktkart som Røros fjellstyre selv har utarbeidet. Dagens allmenningsgrenser bygger på langvarig oppfatning, således også den som må antas å ha vært den rådende på tidspunktet for forliket mellom staten og kobberverket og Røroslovens tilblivelse. At både partene i forliket og Stortinget som lovgiver var klar over hvilke områder som hørte under de respektive allmenninger støtter at avgrensningene av allmenningsområder berodde på bevisste valg.
Drøftelsen foran må innebære at det ikke er grunn til å sondre mellom bruk som er utskilt før og etter vedtakelsen av Rørosloven. Også bruk som er utskilt fra gnr 132 etter 1901 faller utenfor lovens anvendelsesområde, og de samme reelle hensyn som taler mot å anse rettigheter for allmennheten som påheftet gjør seg gjeldende også for disse eiendommene.
Lagmannsretten er endelig kommet til at jakt- og fiskerett for innbyggerne i Røros ikke kan anses etablert uavhengig av Rørosloven. Det aktuelle rettsgrunnlag måtte i tilfelle være alders tids bruk. Det er imidlertid ikke ført bevis for slik bruk i tiden før Rørosloven ble vedtatt, og heller ikke i nevneverdig grad i tiden etter 1901. Opplysningene om spredt jaktutøvelse i områdene ved fjellet Skarven synes å bekrefte at Rørosinnbyggerne har holdt seg til områder som også i dag inngår i nordre statsallmenning, mens de derimot ikke i nevneverdig grad har drevet jakt og fiske på ankemotpartenes eiendommer.
Anken fra Røros Fjellstyre har etter dette ikke ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes fjellstyret å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ved herredsrettens dom ble fjellstyret ikke pålagt omkostningsansvar. Etter kjæremål ble herredsrettens omkostningsavgjørelse opphevet av lagmannsretten på grunn av mangelfull begrunnelse. Etter videre kjæremål opphevet imidlertid Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsrettens kjennelse, fordi denne var avsagt uten at det var anklart om anke ville bli inngitt. Etter resultatet bør Røros fjellstyre også pålegges omkostningsansvar for behandlingen av saken i herredsretten, jf tvistemålsloven §172 første ledd. Den historiske bakgrunn for rettighetsforholdene vedrørende Røros Kobberverk er riktignok noe komplisert, men etter en gjennomgåelse av dokumentene, herunder særlig lovforarbeider og rettspraksis, har avgjørelsen ikke frembudt tvil.
Advokat Ola Brekken har på vegne av ankemotpartene, som var saksøkere for herredsretten, krevet saksomkostninger tilkjent for denne instans med til sammen kr 164805,-. Omkostningene består av salær til prosessfullmektigen med kr 125000,-, reise- og oppholdsutgifter mm med kr 14511,-, rettsgebyr med kr 2970,- og utgifter og godtgjørelse til tillitsmenn med kr 22324,-. Når det gjelder salærkravet, bemerkes at saken er opplyst å ha vært meget omfattende mht tilrettelegging av faktisk og juridisk materiale, noe behandlingen i lagmannsretten har bekreftet. Utgifter og godtgjørelse til tillitsmenn antas å representere besparelser for prosessfullmektigen, og er holdt på et nøkternt nivå. Omkostningskravet for herredsretten antas å representere nødvendige utgifter, og tilkjennes som saksomkostninger, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
For lagmannsretten er krevet saksomkostninger med kr 83530,-, hvorav salæret utgjør kr 72400,- og det øvrige er utgifter. Beløpet tilkjennes ankemotpartene som nødvendige omkostninger, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes.
2. Røros Fjellstyre betaler saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til ankemotpartene nevnt innledningsvis i dommen med 248.335 - tohundreogførtiåttetusentrehundreogtrettifem - kroner innen 2 - to - uker etter at lagmannsrettens dom er forkynt. Dersom beløpet ikke betales i rett tid, påløper 12 - tolv - % forsinkelsesrente p.a. fra forfall til betaling skjer.