LF-2000-381

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-09-11
Publisert:	LF-2000-00381
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Namdal herredsrett NR 99-00131 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-00381 A.
Parter:	Ankende part: Heidi Aasum, Skjærhallen (Prosessfullmektig: Advokat Clas Eric Aune, Namsos). Motpart: Gunnar Sund, Namsos (Prosessfullmektig: Advokat Arne Haugland, Namsos).
Forfatter:	Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Lagdommer Hans O. Kveli. Ekstraord. lagdommer Odd Nørstebø
Lovhenvisninger:	Avhendingslova (1992) §3-9, §4-13, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976), Kjøpsloven (1988) §65, §3-2, §4-4, §7-3

Saken gjelder mangelsansvar etter avhendingsloven, - krav om hevning, subsidiært prisavslag, etter kjøp av boligeiendom.

På festet tomt, Gulvikveien 41 i Namsos, ca 1,5 km fra Namsos sentrum, ble i 1980 oppført en enebolig på to plan med sokkelleilighet, grunnflate ca 100 m2 .

Gunnar Sund kjøpte boligen i begynnelsen av 1984. Det ble aktuelt for ham å selge boligen våren 1997. Ingeniør Stein Arve Hagen utarbeidet i den sammenheng en verdi- og lånetakst av 24. april 1997 med angivelse av normal salgsverdi 825.000 kroner.

Etter befaring et par dager tidligere inngikk Sund kjøpekontrakt med Heidi Aasum 1. februar 1998. Det ble avtalt kjøpesum på 825.000 kroner. Aasum og hennes husstand flyttet inn en måned senere.

Aasum fremsatte i brev til Sund av 7. desember 1998 krav om hevning av kjøpet under påberopelse av en rekke mangler, som iallfall i sum måtte innebære et vesentlig avtalebrudd, jf. avhendingsloven §4-13.

Aasum uttok stevning mot Sund for Namdal herredsrett 5. mars 1999. Sund tok til motmæle. Aasum flyttet sommeren 1999 og har deretter leid ut boligeiendommen.

Det ble i oktober 1999 skåret et hull i den utforede sponplateveggen i sokkeletasjen og konstatert skade på de to lettklinkerblokkene i grunnmuren som da kom til syne. Siv.ing./ takstmann Robert Williamsen antok at lettklinkerblokkene var forurenset med et tilslag med for høyt svovelinnhold, slik at det oppsto sprengvirkning på lettklinkerkulene, når disse ble utsatt for fuktighet. Denne produksjonsfeilen ved lettklinkerblokkene ble i prosesskrift av 21. oktober 1999 påberopt som en ny mangel som Sund måtte være objektivt ansvarlig for, idet reparasjonskostnadene kunne bli relativt betydelige.

Etter hovedforhandling 10.-11. november 1999 avsa Namdal herredsrett 18. januar 2000 dom med slik domsslutning:

«1. Gunnar Sund frifinnes.

2. Heidi Aasum dømmes til å erstatte Gunnar Sund hans saksomkostninger med 49.800 - førtinitusenåttehundre - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

I den utstrekning herredsretten fant at det forelå svakheter ved boligen mht. utetthet ved altandør, utetthet ved stuevindu, råteangrep gavlvegg, svertesopp, vannskade hovedbad 1. etasje/himling i vaskerom sokkel, fukt i bakre del av sokkel, drenering/svovelinfiserte grunnmursblokker - fant herredsretten at vesentlighetskravet i avhendingsloven §3-9 ikke var oppfylt, verken isolert eller samlet sett.

Om grunnmursblokkene uttalte herredsretten bl.a.(side 15 i rettsboken):

«Både forurensningsgraden og - omfanget er således svært uklart. Retten finner etter en samlet vurdering at det ikke er sannsynliggjort at flere enn de to lettklinkerblokkene som er avdekket, er svovelforurenset.

Svakheten ved de to grunnmursblokkene skyldes en uvanlig produksjonsfeil fra den gang boligen ble oppført. Skadepotensialet er enormt selv ved mindre fukttilgang, og forurensningen er en atypisk og for en kjøper helt uforutsigbar feil ved boligen. Hvem av partene som har risikoen for det begrensede fukttilsiget som har funnet sted, blir på denne bakgrunn ikke avgjørende. Svovelforurensningen forelå ved avtaleinngåelsen, og selv om den materialiserte seg på et senere tidspunkt, er selgeren likevel ansvarlig, jf. §3-2 annet ledd.»

I slutten av januar 2000 ble det foretatt rivingsarbeider slik at grunnmuren ble avdekket i sin helhet hva angår kortveggen mot nord og ved de nærmeste rommene mot vest og øst og for øvrig i betydelig utstrekning mot øst og syd. Det ble konstatert skadede lettklinkerblokker i betydelig utstrekning på kortveggen mot nord og i de nærmeste områdene mot vest og øst, men ikke ellers. Boligen ligger i skrånende terreng og det er ikke grunnmur mot det sydvestlige hjørne. Vestre langvegg har 4,4 m grunnmur mot nord. Grunnmur nordre kortvegg er 7,6 m og østre langvegg 13,5 m. Søndre kortvegg har 2,6 m grunnmur mot øst. Grunnmuren er samlet ca 28 lm.

Aasum påanket dommen til Frostating lagmannsrett 17. mars 2000. Sund tok til motmæle.

Ankeforhandling med befaring og forklaring fra partene og fem vitner, hvorav ett over telefon, ble holdt i Namsos 29.-30. august 2000.

Under ankeforhandlingen frafalt Aasum alle pretenderte mangler unntatt vannskade hovedbad 1. etasje/himling i vaskerom sokkel og svovelinfiserte grunnmursblokker, mens Sund på sin side erkjente at et prisavslag var berettiget. Saken står i en vesentlig annen stilling for lagmannsretten enn for herredsretten ved at de fleste mangler som først ble påberopt er frafalt og ved at skadeomfanget mht grunnmursblokkene er bedre belyst.

Heidi Aasum har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er nå enighet om at eiendommen er solgt «som den er», og at den har mangel fordi den er i vesentlig ringere stand enn kjøperen hadde grunn til å regne med, jf. avhendingsloven §3-9.

Kjøperen har et berettiget krav om hevning fordi mangelen innebærer et vesentlig avtalebrudd, jf. §4-13 (1).

Det fastholdes at selgeren har ansvaret for lekkasje fra bad i 1. etasje og ned til vaskerommet under, slik at det for denne skade er nødvendig med utbedringskostnader i størrelsesorden 24.000 kroner med tillegg av mva.

Hovedtemaet er imidlertid grunnmuren, som er beheftet med en særdeles kostnadskrevende mangel. Den delen av grunnmuren som har synlige skader antas å kunne skiftes ut for en kostnad på i størrelsesorden 100.000 kroner med tillegg av mva. Dette må sammen med bad/vaskerom - kostnader som utgjør 15-20% av kjøpesummen - være tilstrekkelig for å konstatere en vesentlig mangel.

Hertil kommer imidlertid det skadepotensiale som hefter ved den resterende delen av grunnmuren, som ikke er avdekket og undersøkt i sin helhet. De stikkprøver som er undersøkt - en fra nordre og en fra søndre kortvegg - viser omtrent samme innhold av SO3, betydelig over akseptabelt innhold. Det har sannsynligheten for seg at SO3-innholdet er likt for hele grunnmuren. Det sakkyndige vitnet Gran kunne ikke «friskmelde» resten av muren, selv om skade der ikke hadde vist seg etter 20 år. Det er usikkert hva kostnaden vil være ved en fullstendig utskifting av muren, bl.a. fordi man ved boligens østre langside berører mer kompliserte innretninger enn mot nord.

Det er i saken ikke, som i Rt-1998-1510, et tidsforløp som taler mot å imøtekomme hevningskravet. Hevningskravet kom allerede ti måneder etter kjøpet. Selgeren måtte allerede da innrette seg på at hevning kunne bli resultatet, selv om den mangelen som nå bærer hevningskravet kom for dagen først et knapt år senere.

Det er ikke mye fuktighet som skal til for å utløse skaden, som må ha vært under utvikling gjennom lang tid forut for salget. Den ytterligere fuktighet som eventuelt kan tilbakeføres til at kjøperen ikke har festet grunnmursplasten mekanisk til mur og tettet med en topplist, er uten nevneverdig betydning for skadens utvikling. Det er også betydelig skade på nordveggens vestre del og rundt dette hjørnet, der muren ikke er utvendig tildekket. Det må antas at det i det vesentlige er fuktighet nedenfra som er årsaken til at østveggen bare har synlig skade i nord. Dreneringen nede ved banketten ligger pga ønsket fall dypere ved østveggens søndre del. Risikoen for vanninntregning i nedre del av grunnmuren er derfor mindre der enn ved østveggens nordlige del.

Sund var i 10 måneder kjent med utbedringsoppfordringen i verdi- og lånetaksten før han solgte uten at han utbedret og uten at han presiserte problemstillingen overfor kjøperen. Kjøperen kan i allfall ikke klandres mer enn selgeren.

I hevningsoppgjøret kreves dekket dokumentavgift og tinglysningsgebyr med 21.392 kroner, takseringsutgifter med 3.058 kroner og renter av egenkapital i ni måneder fra kjøpstidspunktet med 25.000 kroner, samlet 49.450 kroner. I slik sammenheng kreves som del av saksomkostningene utgifter for undersøkelser, riving og graving - utredningsutgifter - med samlet 42.738 kroner.

Dersom løsningen skulle bli prisavslag, må det stipuleres en kostnad for utskiftning av hele grunnmuren. Prisavslagsbeløpet må videre omfatte utredningsutgiftene på 42.738 kroner, som i slik sammenheng må løsrives fra saksomkostningene.

Heidi Aasum har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Prinsipalt:

Kjøpekontrakt av 01.02.1998 mellom Heidi Aasum og Gunnar Sund om kjøp av gnr. 14 bnr. 7, fnr. 13, i Namsos, heves.

2. Heidi Aasum tilbakeskjøter eiendommen til Gunnar Sund, som bærer omkostningene ved tilbakeskjøtingen. Gunnar Sund betaler til Heidi Aasum kr 825.000,-, pluss inntil kr 49.450,- for diverse omkostninger, alt tillagt 12% rente fra 07.01.1999 til betaling skjer.

2. Subsidiært:

Gunnar Sund betaler til Heidi Aasum et prisavslag fastsatt etter rettens skjønn for kjøp av gnr. 14, bnr. 7, fnr. 13, i Namsos.

3. I begge tilfeller:

Heidi Aasum erstattes sakens omkostnigner for lagmannsretten.»

Gunnar Sund har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det erkjennes, mht grunnmursblokkene, å foreligge mangel som gir grunnlag for prisavslag, men ikke hevning.

Selgeren er ikke å bebreide i noen relasjon, heller ikke for manglende utbedring mot fukt de siste ti måneder før salg.

Fuktproblem i himling vaskerom/bad 1. etasje erkjennes ikke å være relevant mangel, subsidiært er det to samvirkende årsaker, slik at Sund skjønnsmessig kan være ansvarlig for en halvpart - ca 11.000 kroner ekskl. mva. - av utbedringskostnadene.

Under henvisning til opplysningene om skadeutviklingen i Rt-1993-1201 - Helgeland Betongvarefabrikk - der SO3 -innholdet ikke lå vesentlig høyere enn i vår sak, kunne man forvente tidlig inntreden av skade også for den aktuelle grunnmur. Med for høyt svovelinnhold i lettklinkerblokkene inntrer skaden ved tilførsel av fuktighet og luft. Vi har ikke indikasjoner for annet enn at arbeidet med den innvendige veggen er utført på riktig måte. Det skulle da ikke komme fuktighet til grunnmuren fra innsiden. Den fuktigheten som har utløst skaden må da ha kommet fra utsiden. Det er gått 20 år og det er bare skade på den nordligste del av østveggen. Det må da legges til grunn at resten av østveggen og den korte sydveggen må «friskmeldes» iallfall under anvendelse av sivilprosessens regler om tvilsrisiko.

Dersom slik «friskmelding» ikke legges til grunn, slik at mangelsomfanget settes i sammenheng med en fullstendig utskifting av grunnmuren, bør det allikevel ikke bli tale om en vesentlig mangel og hevning. Selv om også et ansvar for halvparten av utbedring himling/bad tas i betraktning, kan det beregnes en samlet kostnad i størrelsesorden 140.000 kroner, som bare er ca 17% av kjøpesummen.

I Rt-1998-1510 ble løsningen prisavslag, selv om kostnaden lå på 45% av kjøpesummen.

Ved vurderingen av om et hevningskrav skal tas til følge må det foretas en totalvurdering, der det også må legges vekt på at selgeren ikke kan klandres.

Et korrekt prisavslag i vår sak vil ligge på ca 140.000 kroner - reparasjonskostnaden - idet det vel ikke er grunnlag for reduksjon som i Rt-2000-199.

Kjøperens utredningskostnader må anses som en del av saksomkostningene, og må under enhver omstendighet reduseres under synsvinkelen etterutdanning av takstmann.

Dersom resultatet blir hevning, aksepteres omkostninger til dokumentavgift og tinglysningsgebyr og takster, derimot ikke renter av egenkapital. Tilkjennes slike, har kjøperen bodd gratis. Subsidiært aksepteres den prosentsats - 4% - som er lagt til grunn ved beregning av renter av egenkapital.

Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse er korrekt uansett sakens utfall i lagmannsretten.

Gunnar Sund har nedlagt slik endelig påstand:

«Heidi Aasum tilkjennes et prisavslag fastsatt etter lagmannsrettens skjønn og Gunnar Sund tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten er kommet til at anken i det vesentlige må føre frem, idet den mangel som relaterer seg til svovelinfisert grunnmur klart anses som en vesentlig mangel og det for øvrig ikke foreligger omstendigheter som i en totalvurdering bør tilsi en annen løsning enn hevning av kjøpet.

Lagmannsretten anser det ikke nødvendig å vurdere om det hertil også foreligger en mangel relatert til fuktighet i himling vaskerom.

Partene er enige om at eiendommen er solgt som den er, men at den er i vesentlig ringere stand enn kjøperen hadde grunn til å regne med pga de svovelinfiserte grunnmursblokker, jf. avhendingsloven §3-9. De er således enige om at det foreligger en relevant mangel.

Etter det som er opplyst er det sannsynlig at grunnmursblokkene - lettklinkerblokker av en type som ligner på det mer kjente produktet «Leca» - ble levert i 1980 fra den lokale produsent Teglo i Murlettkjeden. Teglo skal ha gått konkurs omkring 1985.

Rt-1993-1201 inneholder interessant informasjon om skadetypen. Saken var reist av opprinnelig 9 huseiere mot Helgeland Betongvarefabrikk, produsent av lettbetongblokken Mo-lett, som inneholdt et lettklinkermateriale som i en periode omkring 1980 ble levert fra Belgia. Det viste seg at det belgiske tilslagsmateriale hadde et for høyt svovelinnhold, som førte til at grunnmursblokkene etter noen år smuldret opp. De fleste av huseierne måtte skifte ut sine grunnmurer fullstendig. Fra bygningsfaglig hold ble det i 1987 foreslått en grenseverdi for totalt svovelinnhold til 0,8% sulfat «bestemt ut fra de opptredende sulfat- og sulfidforbindelser i lettklinker». Kontrollrådet for betongprodukter endret bestemmelsene for lettklinkerblokker i samsvar med dette. I Høyesteretts dom ble på side 1206 uttalt «at det her har vært markedsført et produkt som har vært totalt ubrukbart for det som det var bestemt for, og at bruken av lettbetongblokkene nærmest har virket som en felle for huseierne». 

Materialet fra Helgeland Betongvarefabrikk inneholdt 1,84% SO3-sulfat. Svovelen i blokken får den skadelige virkningen i samvirke med luft og fuktighet. Ved tilgang av luft og fuktighet omdannes også sulfidet i lettklinkermaterialet til SO3/sulfat. I saken mot Helgeland Betongvarefabrikk hadde de betydelige skader i form av oppsmuldring oppstått iløpet av 4-8 år. Problemet med svovelinnholdet i lettklinkerblokker var tidlig på 1980-tallet ukjent i Norge, også i fagmiljøene, sannsynligvis fordi norskprodusert råstoff inneholdt så små svovelmengder at de ikke hadde medført problemer.

Fagkyndig vitne for lagmannsretten, dr.scient. Hans Christian Gran, med tidligere 13 års ansettelse i Norsk Byggforskningsinstitutt, Oslo, har presisert at skadeutviklingen er avhengig av en balansert tilgang av fuktighet og luft og at det helst er innsiden av veggen, gjerne under bakkenivå, som påvirkes. Det er ikke nødvendig med betydelige fuktmengder, - med mye tilgang av vann og uten luft kommer prosessen ikke i gang. Prosessen vil normalt pågå over lang tid - flere år - før lettklinkerkulene sprenges og skaden blir synbar. Stilt overfor problemstillingen om deler av en grunnmur, som har for høyt svovelinnhold, men som etter 20 år ikke har synbare skader, kan være å stole på, uttalte Gran at det fortsatt vil foreligge en stor usikkerhet. Skade kan fortsatt utvikles eller det kan gå bra i mange år. Optimalisering av forholdene på innsiden og utsiden av muren med sikte på så lavt fuktighetsnivå som mulig vil, naturlig nok, redusere risikoen.

Lagmannsretten holder det for overveiende sannsynlig at alle grunnmursblokkene i den aktuelle grunnmuren er produsert med det samme tilslagsmaterialet, formodentlig av belgisk opprinnelse, og med for høyt SO3-innhold. Det har formodningen klart mot seg at grunnmursblokker levert samtidig for bygging av en grunnmur er produsert av ulikt materiale. Det er analysert en prøve fra den sterkt skadede nordre kortvegg og en prøve fra sydveggen, som ikke har synlig skade. Analysen fra Sintef, Trondheim, viser hhv 1,3 og 1,4 SO3.

Lagmannsretten finner at usikkerheten mht den del av grunnmuren som er uten synlig skade er såvidt stor at mangelen omfatter hele grunnmuren. Selv om den delen av muren som er uten synlig skade kan tenkes å stå i mange tiår, særlig om det ordnes med ny drenering på utsiden og i minst mulig utstrekning innkledning på innsiden, vil også denne del av muren representere et betydelig kjøpslyte.

Basert på foreliggende tilbud om utskifting av synlig skadet del av grunnmur er det fra Sunds side foretatt beregning av at fullstendig utskifting av grunnmuren kan komme på i størrelsesorden 140.000 kroner.

Lagmannsretten bemerker at det tilbudet beregningen er basert på gjelder den del av sokkeletasjen der såvidt enkle rom som et soverom og en bod ligger, mens det ved den resterende del av muren ligger tre våtrom og en trappoppgang og husets hovedinngang med trapp. Det foreliggende tilbud synes ikke å inkludere utgifter til elektriker og rørlegger og inneholder for øvrig enkelte forbehold. Lagmannsretten finner at kostnaden ved en total utskifting er usikker og uoversiktelig, men at det dreier seg om en kostnad på i størrelsesorden 200-300.000 kroner, hertil betydelig ulempe.

Mangelen representerer således en betydelig kostnad. Mangelen relaterer seg i bokstavelig forstand til boligens fundamentale bygningsdel. Bruken av eiendommen vil i sterk grad påvirkes over en lang periode under utbedringen. Kjøpers manglende kunnskap om mangelen var ikke bare avgjørende for kjøpesummens størrelse, men avgjørende for at det i det hele tatt kom handel istand. Kjøperen har ikke i sin eiertid foretatt omfattende arbeider som kan komplisere hevningsoppgjøret. Selv om den relevante mangel ble avdekket først høsten 1999, ble hevningskravet fremsatt allerede etter ti måneder i desember 1998, slik at selgeren da fikk oppfordring til å ta et slikt utfall i betraktning. Det kan i denne sammenheng bemerkes at Rt-1998-1510, der utbedringskostnadene både i sum og relativt sett var enda høyere, gir liten veiledning, idet den lange tiden - seks år - ble ansett avgjørende for ikke å ta hevningskravet til følge. Avhendingsloven med en tidsbegrensning på 5 år var i mellomtiden vedtatt og må antas å være tillagt vekt.

Lagmannsretten legger ikke stor vekt på forholdet, men vil nevne at kjøpesummen snarere kan regnes som høy enn som lav og at den ble fastsatt i samsvar med en takst selgeren hadde besørget avholdt, uten budrunde.

Under disse omstendigheter kan det ikke tillegges avgjørende vekt at selgeren også har vært uvitende om mangelen. Han kan etter lagmannsrettens vurdering ikke klandres i sammenheng med den aktuelle mangel, selv om det neppe var heldig at han fylte på masse langs østveggen. Hevning er en hard løsning for en slik selger, men slik omstendighetene ligger an, må ansvaret legges på ham. En annen løsning enn hevning ville ha vært minst like hard for kjøperen, som heller ikke kan klandres.

Hevningsoppgjøret skal etter henvisning i avhendingsloven §4-13 (3 til §4-4 i et tilfelle der avtalen er oppfylt, foretas slik at hver part skal få tilbake det som er ydet. Kjøperen har mot overskjøtning av eiendommen til selgeren krav på tilbakeføring av kjøpesummen 825.000 kroner. Det er antatt å følge av avhendingsloven §7-3 med henvisning til morarenteloven at kjøperen kan kreve rente av kjøpesummen regnet fra en måned etter hevningskravet. Kjøperen har i samsvar med dette formulert påstand om 12% rente av kjøpesummen regnet fra 7. januar 1999 til betaling skjer. Selgeren har ikke reist subsidiær innvending mot dette.

Selgeren har heller ikke reist slik innvending mot kjøperens krav med tilsvarende renteberegning hva angår omkostninger til dokumentavgift og tinglysningsgebyr, 21.392 kroner, og diverse takseringsutgifter, 3.058 kroner, samlet 24.450 kroner.

Kjøperen har, med tilsvarende renteberegning, hertil krevet renter av egenkapital for de første ni måneder etter kjøpet med 25.000 kroner. Selgeren har reist den innvending at kjøperen i denne perioden vil ha bodd gratis om kravet tas til følge. Lagmannsretten kan ikke se at det er anført noe holdbart grunnlag for dette kravet, som innebærer en avdempet form for renteberegning av kjøpesummen for en periode som ligger forut for det tidspunkt som anses relevant ved hevningsoppgjør. I vår sak ligger det for øvrig slik an at selgeren ikke har krevet godskrivning for avkastning og vesentlig nytte som kjøperen har hatt av den faste eiendom i analogi med kjøpsloven §65 (1), jf. Bergsåker, Kjøp av fast eiendom, 2. utgave s 134. Dette delkravet tas derfor ikke til følge.

Saksomkostninger.

Anken har ikke vært forgjeves og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 flg.

Hva angår saksomkostningene for lagmannsretten kommer tvistemålsloven §174 til anvendelse, idet saken i prinsippet er dels vunnet dels tapt. Aasums rentekrav, som ikke førte frem, må imidlertid anses som helt ubetydelige og hun tilkjennes fulle omkostninger for lagmannsretten, jf. §174 annet ledd.

Advokat Aune har på vegne av Aasum levert slik omkostningsoppgave:

1. Behandlingsgebyr kr 15.000,-

2. Vitnet Williamsen kr 2.000,-

3. Reiseutgifter, Heidi Aasum kr 2.783,-

4. Salær kr 45.000,-

5. Diverse utredningsutgifter kr 42.738,-

kr 107.521,-

Det er på vegne av Sund reist innvendinger kun hva angår pkt 5 i omkostningsoppgaven.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å tilkjenne et lavere beløp enn krevet. Omkostningsoppgaven vurderes å inneholde oversikt over helt nødvendige utgifter i anledning ankesaken, jf. tvistemålsloven §176. De såkalte utredningsomkostningene, pkt 5 i omkostningsoppgaven, omfatter analyse av prøve av lettklinkermaterialet og for øvrig teknisk og håndverksmessig bistand under ankesakens forberedelse for avklaring av skadeårsak og omfang. Det dreier seg til dels om omkostninger som vil representere besparelser for selgeren når utbedring skal foretas.

Hva angår saksomkostningene for herredsretten finner lagmannsretten at Aasum ikke bør tilpliktes å betale Sunds saksomkostninger, jf. lagmannsrettens materielle resultat. Aasum har ikke krevet tilkjenning av saksomkostninger for herredsretten. Med dette utgangspunkt skal hver av partene bære sine saksomkostninger for herredsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Gunnar Sund tilbakebetaler til Heidi Aasum kjøpesummen på 825.000 - åttehundreogtjuefemtusen - kroner - med tillegg av 12 - tolv - % rente av kjøpesummen regnet fra 7. januar 1999 til betaling skjer, mot tilbakeskjøtning av eiendommen Gulvikveien 41, gnr 14 bnr 7, fnr 13 i Namsos. Gjensidig oppfyllelse skal skje 2 - to - uker etter rettskraftig dom.

2. Gunnar Sund betaler til Heidi Aasum 24.450 - tjuefiretusenfirehundreogfemti - kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente regnet fra 7. januar 1999 til betaling skjer, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. Gunnar Sund betaler til Heidi Aasum saksomkostninger for lagmannsretten med 107.521 - etthundreogsyvtusenfemhundreogtjueen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

4. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.