LF-2000-54
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-14 |
| Publisert: | LF-2000-00054 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordmøre herredsrett nr. 99-00252 M - Frostating lagmannsrett LF-2000-00054 M. Anket til Høyesterett, se HR-2000-01255. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Ove Brudevoll, Kristiansund) mot A (Forsvarer: Advokat Edvard T. Eide, Kristiansund). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Lagdommer Arve Rosvold Alver. Ekstraordinær lagdommer Ragnar Solli. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §85, Straffeloven (1902) §29, §48a, §52, §53, §54, §62, §63, LOV-1956-12-07-§15, LOV-1956-12-07-§56, LOV-1956-12-07-§5, LOV-1956-12-07-§6, LOV-1956-12-07-§7, §12, §14, §16a, §4, §93, §9, Straffeprosessloven (1981) §314, §342, §436 |
Politimesteren i Nordmøre utferdiget 22. mars 1999 tiltale for Nordmøre herredsrett mot A, født *.*. 1943, viseadministrerende direktør i X Industri AS, brutto inntekt i overkant av 500.000 kroner pr år, uten formue, forsørger av ektefelle.
En rekke endringer av tiltalebeslutningen, foretatt under hovedforhandling for herredsrett, ble innarbeidet i en ny tiltalebeslutning av 24. august 2000, som lyder slik:
«I
Arbeidsmiljøloven §85, første - tredje ledd, jf. §14 første ledd, jf. §4 annet ledd
for som arbeidsgiver eller i arbeidsgivers sted under særdeles skjerpende omstendigheter å ha overtrådt bestemmelser eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, eller medvirket til dette.
jf. §9 nr. 1 fjerde ledd
hvoretter tekniske innretninger og utstyr til enhver tid skal være vedlikeholdt og passet.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I 1995-1997, som daglig leder i firmaet X Industri AS i Y i Z, unnlot han å sørge for tilstrekkelig vedlikehold av en skinnegående portalkran, herunder unnlot han å sørge for forsvarlig justering av bremsene for bomutlegget. Natt til den 30. august 1997 ca kl. 0125 velter kranen i sjøen og ble liggende delvis under vann idet en kjemikalietank på 56 tonn skulle løftes om bord i lastefartøyet «M/S Berghav», bla. på grunn av at bremsene på kranens bomutlegg sviktet. Føreren av kranen, B, omkom som følge av uhellet. En av mannskapet på lastefartøyet, C, kom alvorlig til skade og ble hundre prosent arbeidsufør. Kranen ble totalvrak.
Forholdet ble begått under særdeles skjerpende omstendigheter bla. fordi det manglende vedlikeholdet førte til eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse.
II
Arbeidsmiljøloven §85, første - tredje ledd, jf. §14 første ledd, jf. §4 annet ledd
for som arbeidsgiver eller i arbeidsgivers sted under særdeles skjerpende omstendigheter å ha overtrådt bestemmelser eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, eller medvirket til dette.
jf. §93 fjerde ledd, jf. lov om arbeidervern av 7. desember 1956 §56, jf. §5, §6, §7 og §15, jf. forskrift om løfteinnretninger og løfteredskap fastsatt av Styret for arbeidstilsynet den 7. mars 1974 §11
hvoretter mekanisk drevet løfteinnretning alltid skal ha innstillbar overlastbryter som trer i funksjon ved høyeste tillatte last,
jf. §12
hvoretter kraner med varierbart utligg, med fast utligg og løpekatt og som ikke i alle stillinger kan løfte med maksimalt tillatt last, skal ha momentbryter som trer i funksjon ved høyeste tillatte moment. Når dette skjer, skal drift av løfteinnretning og eventuelt maskineri som varierer utligget automatisk koples fra, samtidig som bremsen faller automatisk inn.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I 1995, som daglig leder i firmaet X Industrier AS i Y i Z, koplet han ut overlastbryteren og momentbryteren på den i post I nevnte kran, i forbindelse med at kranen skulle benyttes til å løfte gjenstander som var tyngre enn den vekt bryterene skulle tre i funksjon på.
Forholdet ble begått under særdeles skjerpende omstendigheter bla. fordi utkoplingen av bryterne førte til eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse.
III
Arbeidsmiljøloven §85, første - tredje ledd, jf. §14 første ledd, jf. §4 annet ledd
for som arbeidsgiver eller i arbeidsgivers sted (under særdeles skjerpende omstendigheter) å ha overtrådt bestemmelser eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, eller medvirket til dette.
jf. §93 fjerde ledd, jf. lov om arbeidervern av 7. desember 1956 §56, jf. §5, §6, §7 og §15, jf. forskrift om løfteinnretninger og løfteredskap fastsatt av Styret for arbeidstilsynet den 7. mars 1974 §37
hvoretter beregning, undersøkelse, prøvebelastning og kontroll av kranen/løfteinnretningen skal utføres av en sakkyndig person eller institusjon,
jf. §3 nr. 2
hvoretter det med «sakkyndig person» menes en person som har tilstrekkelige kvalifikasjoner (teoretiske kunnskaper og praktisk erfaring) til å kunne foreta vedkommende foreskrevne undersøkelser og prøving samt til å utferdige foreskrevne sertifikater, eller en institusjon eller et firma som til dette bruker en person som har de nevnte kvalifikasjoner. Direktoratet for arbeidstilsynet kan avgjøre om en person skal anses for å ha tilstrekkelige kvalifikasjoner i forhold til disse forskriftene.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I 1995, som daglig leder i firmaet X Industrier AS i Y i Z, foretok han en oppsertefisering av den i post I nevnte kran fra å kunne løfte 50 tonn til å kunne løfte 60 tonn bla. basert på en overlastprøve foretatt i 1993, til tross for at han ikke hadde nødvendig kompetanse til å kunne foreta en slik oppsertefisering. (Forholdet ble begått under særdeles skjerpende omstendigheter bl.a. fordi oppsertefiseringen førte til eller kunne ha medført alvorlig fare for liv og helse.)
IV
Arbeidsmiljøloven §85, første - tredje ledd, jf. §14 første ledd, jf. §4 annet ledd
for som arbeidsgiver eller i arbeidsgivers sted under særdeles skjerpende omstendigheter å ha overtrådt bestemmelser eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, eller medvirket til dette.
jf. §93 fjerde ledd, jf. lov om arbeidervern av 7. desember 1956 §56, jf. §5, §6, §7, og §15, jf. forskrift om løfteinnretninger og løfteredskap fastsatt av Styret for arbeidstilsynet den 7. mars 1974 §4 nr. 1
hvoretter kraner og andre løfteinnretninger skal beregnes og dimensjoneres i samsvar med norske standarder eller etter andre anerkjente europeiske beregningsmetoder.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I 1995, som daglig leder i firmaet X Industrier AS i Y i Z, foretok han en oppsertefisering av den i post I nevnte kran fra å kunne løfte 50 tonn til å kunne løfte 60 tonn uten å foreta beregninger og dimensjoneringer i samsvar med norske standarder eller andre anerkjente europeiske beregningsmetoder. Det ble ikke foretatt en fullstendig gjennomgang av kranens konstruksjon for å kunne dokumentere hvilke deler av en standard kranen ville tilfredsstille ved en belastning på 60 tonn. Ved oppsertefiseringen ble kranens sikkerhet mot velting redusert.
Forholdet ble begått under særdeles skjerpende omstendigheter bla. fordi oppsertefiseringen førte til eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse.
V
Arbeidsmiljøloven §85 første ledd, jf. §14 første ledd, jf. §4 annet ledd
for som arbeidsgiver eller i arbeidsgivers sted å ha overtrådt bestemmelser eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, eller medvirket til dette.
jf. §12 nr. 4, bokstav b
hvoretter det skal utarbeides egen arbeidsinstruks om hvordan arbeidet skal utføres og hvilke sikkerhetsforanstaltninger som skal iakttas, herunder om særlig instruksjon og tilsyn, hvis det i virksomheten skal utføres arbeidsoppgaver som kan innebære særlig fare for liv og helse.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Natt til den 30. august 1997, som daglig leder i firmaet X Industri er AS i Y i Z, ble det i post I nevnte arbeidsoperasjon iverksatt uten at det var utarbeidet tilstrekkelig arbeidsinstruks om hvordan arbeidet skulle utføres og hvilke sikkerhetsforanstaltninger som skulle iakttas, til tross for at arbeidet innebar særlig fare for liv og helse.
VI
Arbeidsmiljøloven §85 første ledd, jf. §14 første ledd, jf. §4 annet ledd
for som arbeidsgiver eller i arbeidsgivers sted å ha overtrådt bestemmelser eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, eller medvirket til dette.
jf. §16a
hvoretter Kongen gir nærmere regler om internkontroll og internkontrollsystemer for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.
jf. forskrift om internkontroll fastsatt ved kgl.res. av 6. desember 1996 §10, jf. §4 (gjeldende fra den 1. januar 1997)
hvoretter den som er ansvarlig for virksomheten skal sørge for at det innføres og utøves internkontroll i virksomheten og at dette gjøres i samarbeid med arbeidstakerne og deres representanter.
jf. §5 første ledd nr. 6, og §5 tredje ledd
hvoretter internkontrollen skal tilpasses virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse i det omfang som er for å etterleve krav i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen.
Internkontroll innebærer bl.a. at bedriften skal:
- kartlegge farer og problemer og på denne bakgrunn vurdere risiko, samt utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene.
Ovenforstående punkt må dokumenteres skriftlig.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I 1997, som daglig leder i firmaet X Industrier AS i Y i Z, unnlot han å sørge for at det ble etablert og benyttet et internkontrollsystem som på en tilstrekkelig måte fremmet arbeidsmiljø og sikkerhet for vern mot helseskader, og som kunne dokumenteres skriftlig. Det forelå bla. ikke dokumentasjon som viser at det ble foretatt kartlegging av farer i forbindelse med bruk av kran.
Straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd kommer til anvendelse.
Erstatningspåstand forbeholdes nedlagt.
Det tas forbehold om å nedlegge påstand om at tiltalte for alltid fradømmes retten til å godkjenne og kontrollere kraner og kranutstyr, eller være leder eller styreformann i foretak som driver med slik godkjennelse eller kontroll, jf. straffeloven §29 nr. 2.»
Nordmøre herredsrett avsa 28. september 1999 dom med slik domsslutning hva angår A:
«1. A, født *.*. 1943, dømmes for overtredelse av
- arbeidsmiljøloven §85 første - tredje ledd jf. §14 første ledd, jf. 4, annet ledd, jf. §9 nr. 1 fjerde ledd,
- arbeidsmiljøloven §85 første ledd jf. §93 fjerde ledd, jf. lov om arbeidervern av 7. desember 1956 §56 jf. §5, §6, §7 og §15, jf. forskrift om løfteinnretninger og løfteredskap fastsatt av Styret for Arbeidstilsynet den 7. mars 1974 §11 jf. §12 og
- arbeidsmiljøloven §85 første ledd, jf. §14 første ledd, jf. §4 annet ledd, jf. §93 fjerde ledd, jf. lov om arbeidervern av 7. desember 1956, jf. §5, §6, §7 og §15 jf. forskrift om løfteinnretninger og løfteredskap fastsatt av Styret for Arbeidstilsynet 7. mars 1974 §37 jf. §3 nr. 2
sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager.
2. A frifinnes etter tiltalens post IV, V og VI.
3. A dømmes til å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr 20.000 - tjuetusen -.»
Nordmøre herredsrett behandlet samtidig nektet vedtatt forelegg mot X Industri AS basert på de samme faktiske forhold. Selskapet ble henholdsvis dømt, jf. straffeloven §48a, og frifunnet for de samme forhold som A og illagt en bot på 300.000 kroner, hertil ansvar for saksomkostninger med 20.000 kroner.
Dommen mot X Industri AS er ikke påanket og er således rettskraftig.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansund 4. - 7. og 11. - 13. september 2000. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 18 ordinære vitner. Den rettsoppnevnte sakkyndige for herredsretten, senioringeniør i Det Norske Veritas, Bergen, Helge Moe, ble reoppnevnt for lagmannsretten og var til stede under forhandlingene. Det var også det sakkyndige vitnet, ingeniør Bjørn Kolberg, Molde og til dels det sakkyndige vitnet kontorsjef Turid Brattset Oddum, Direktoratet for arbeidstilsynet, Oslo. Senioringeniør samme sted, Igor Kartawich, ble avhørt over telefon. Det ble foretatt diverse dokumentasjon, bl.a. av politiforklaring av et avdød vitne.
Aktor endret under prosedyren tiltalens post III slik at den ikke omfattet særlig skjerpende omstendigheter, markert med klammer ovenfor, og nedla slik påstand:
«1. Tiltalte A dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 60 dager.
2. A fradømmes i medhold av straffeloven §29 nr. 2 retten til å kontrollere og sertifisere kraner i 5 år.
3. A dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn.»
For A ble nedlagt påstand om frifinnelse, subsidiært behandling på mildeste måte.
Lagmannsretten vil bemerke:
Ved Frostating lagmannsretts beslutning av 13. januar 2000 ble As bevisanke, som gjaldt tiltalens poster I og III, og påtalemyndighetens bevisanke, som gjaldt postene II, IV, V og VI, henvist til ankeforhandling. Påtalemyndighetens anke hva angår tiltalens post II gjaldt det forhold at herredsretten ikke hadde funnet grunnlag for særlig skjerpende omstendigheter, - arbeidsmiljøloven §85 annet ledd. Ingen deler av ankene fra henholdsvis A og påtalemyndigheten ble nektet fremmet.
Under ankeforhandlingen har A prosedert på frifinnelse i den utstrekning han av herredsretten ble dømt etter tiltalens post II, - arbeidsmiljøloven §85 første ledd. Han har hevdet å ha adgang til dette under henvisning til at lagmannsrettens henvisningsbeslutning gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet også for denne tiltaleposten. Aktor har hevdet at henvisningen, sett på bakgrunn av påtalemyndighetens anke, for post IIs vedkommende kun gjelder spørsmålet om det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. Aktor har dog tilføyet at det fra påtalemyndighetens side ikke reises innvendig mot at lagmannsretten tar stilling til det fullstendige skyldspørsmål under tiltalens post II.
For lagmannsretten er på denne bakgrunn oppstått et spørsmål om ankesakens tema, eller om man vil, lagmannsrettens kompetanse, hva angår tiltalens post II.
For herredsretten ble på vegne av A nedlagt påstand om frifinnelse, unntatt etter post II i tiltalen. Ved dommens opplesning erklærte A en helt uspesifisert anke til lagmannsretten, og det ble bebudet støtteskriv. As anke var av en slik art at den ikke oppfylte vilkårene i straffeprosessloven §314. Presiserende støtteskriv var derfor nødvendig.
Forut for støtteskrivet erklærte påtalemyndigheten anke. Denne anken gjaldt under denne post det forhold at herredsretten ikke hadde funnet at det forelå særlig skjerpende omstendigheter. Anken gjaldt ikke domfellelsen etter arbeidsmiljøloven §85 første ledd og den var helt klart ikke til gunst for tiltalte.
Det fremgår av det støtteskriv som As daværende forsvarer deretter leverte at påtalemyndighetens anke var kjent. As anke ble presisert slik at den omfattet tiltalepostene I og III - bevisbedømmelse og lovanvendelse under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmåling - og ikke tiltalens post II. I støtteskrivet - side 5 - er uttalt:
«Det er på det rene at A er ansvarlig for utkobling av overlastbryteren, jf. hans erkjennelse av straffeskyld etter post II.»
I støtteskrivet - side 7 - er inntatt kommentarer til påtalemyndighetens anke. Hva angår tiltalens post II er kommentarene slik at det helt åpenbart er oppfattet at påtalemyndighetens anke på dette punkt begrenser seg til spørsmålet særlig skjerpende omstendigheter.
Tre måneder deretter forelå lagmannsrettens henvisningsbeslutning, - bl.a. omfattende påtalemyndighetens anke for tiltalens post II. Denne delen av anken ble, som de øvrige henviste deler, angitt å gjelde bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, slik påtalemyndigheten også hadde angitt i anken. Dette synes å innebære at såvel påtalemyndigheten som lagmannsrettens kjæremålsutvalg har sett det slik at spørsmålet om særlig skjerpende omstendigheter er et spørsmål om det foreligger en selvstendig, og grovere overtredelse, - overtredelse av arbeidsmiljøloven §85 annet ledd, ikke bare første ledd.
Under en viss tvil er den dømmende lagmannsrett kommet til at spørsmålet om særlig skjerpende omstendigheter etter arbeidsmiljøloven §85 annet ledd er en del av straffespørsmålet. Hovedregelen i straffeprosessretten er at et spørsmål om særlig skjerpende omstendigheter hører til straffespørsmålet jf. Bjerke/Keiserud, 2.utgave s 98, kommentar til straffeprosessloven §33, Andenæs, Norsk straffeprosess, 1994 s 140 og Bratholm/Matningsdal, Straffeloven, Anden del, 1995 s 587. Med dette utgangspunkt må den dømmende lagmannsrett forstå henvisningen av anken slik at den for tiltalens post II gjelder avgjørelsen om straff. I forhold til tiltaltes pretenderte rett til å prosedere om hele skyldspørsmålet under post II er dette ikke av avgjørende betydning. Dersom det korrekte skulle være - som lagt til grunn av påtalemyndigheten og lagmannsrettens kjæremålsutvalg - at spørsmålet om særlig skjerpende omstendigheter er en del av skyldspørmålet, blir det i så fall et spørsmål, som nevnt, om arbeidsmiljøloven §85 annet ledd - som en selvstendig forseelse - er overtrådt. Ikke under noen omstendighet er under tiltalens post II domfellelsen etter §85 første ledd omfattet av påtalemyndighetens anke eller av lagmannsrettens henvisning.
Den dømmende lagmannsrett har - under visse omstendigheter - adgang til å omgjøre henvisningsbeslutninger, jf. Matningsdal, To-instansreformen s 68 flg. Ved omgjøring kan del av anke, som tidligere er nektet fremmet, fremmes. Omgjøringskompetansen kan imidlertid ikke gå ut over det som er gjort til gjenstand for anke. Etter det som ovenfor er opplyst om prosesshistorien hva angår anken i saken, kan det ikke være noen tvil om hva henholdsvis tiltalte og påtalemyndigheten mente å anke over. I det domfellelsen etter arbeidsmiljøloven §85 første ledd under tiltalens post II ikke ble påanket, må dette punktet i herredsrettens dom anses rettskraftig avgjort.
- - -
Saken gjelder en rekke forhold med ulik tilknytning til en portalkran, tilhørende X Industri AS, som veltet natt til 30. august 1997 med den følge at kranføreren, B, omkom og sjømannen C ble 100% invalid.
Det vises til herredsrettens dom, rettsboken fra side 25 til og med de første 9 linjer på side 30 hva angår selskapet X Industri AS, As tilknytning til selskapet og faglige bakgrunn, kranens historie, godkjennelse av A for sertifisering, det behov som fra 1995 oppsto for løft tyngre enn 50 tonn, omsertifiseringen av kranen fra 50 til 60 tonn, utkobling av overlast- og momentbryter, «nestenulykke» 27. juni 1997 og ulykken natt til 30. august 1997. Det herredsretten her skriver om sakens faktum er i det alt vesentlige dekkende også for hva som må legges til grunn etter bevisførselen i lagmannsretten. Nødvendige presiseringer vil fremgå av det følgende.
Tiltalens post I gjelder spørsmålet om tiltalte forut for ulykken unnlot å sørge for tilstrekkelig vedlikehold av kranen, herunder forsvarlig justering av bremsene for bomutlegget og om det i denne sammenheng foreligger særlig skjerpende omstendigheter.
Det har mellom de teknisk kyndige i saken ikke vært uenighet om at hovedårsaken til ulykken - kranveltet - natt til 30. august 1997 var at driftsbremsen for bommen sviktet. Fjærene for regulering av bremsekraft var feiljustert og bremsebåndene på den ene bremseskoen var helt nedslitt, mens det andre bremsebåndet var svært lite slitt. Disse bremsebåndene ble sist skiftet i 1993.
Fra tiltaltes side er for lagmannsretten hevdet at man ikke kan se bort fra at den avgjørende feiljustering av skruer som hadde betydning for om bremsene ble tatt av på riktig måte ble foretatt av den siste som kontrollerte bremser umiddelbart før ulykken og at den ekstreme slitasjen av det ene bremsebåndet har skjedd ved at bommen raste ut. I denne sammenheng kan det være tale om slitasje av 600-800 rotasjoner. A kan ikke på noe vis gjøres ansvarlig for en slik enkeltstående, upåregnelig feil.
Lagmannsretten anser denne teorien for å være helt usannsynlig.
Lagmannsretten forstår de teknisk kyndige slik at bommen - som for anledningen kan ha ligget noe lenger ut enn 22,5 m en kort tid, belastet med 56 tonn - raste ut fordi bremsekraften da var bare ca halvparten av det den skulle være, riktig justert og med intakte bremsebånd. Selv om utrasingen sikkert førte til varmgang og ytterligere slitasje av bremsebånd, må den vesentlige bremsebåndslitasjen ha foregått tidligere. Bommen ville ellers ikke ha rast ut. Det foreligger ingen opplysninger om tidligere utrasninger eller sig i bommen som kan ha medført nevneverdig bremsebåndslitasje ved enkeltanledninger. Lagmannsretten kan da ikke se annet enn at slitasjen har foregått noenlunde jevnt over en ikke utbetydelig periode, - i alle fall et par måneder. Det følger av dette at den eller de justeringsfeil som har vært foretatt ligger tilsvarende tilbake i tid. Feiljustering og den gradvise slitasje er oversett av de som har foretatt kontroll av bremsene i denne tiden.
Etter det som er kommet frem under bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at sommeren 1997 var en hektisk periode ved bedriften. Det ble foretatt mange tunge løft - ofte flytting av henimot 60 tonn tunge ankre flere ganger om dagen - hertil noen lastinger av tunge tanker fra kai til båt eller lekter. Kranførerne har i denne tiden hatt ikke ubetydelig overtid og kontrollen av bremsene kan ha blitt noe nedprioritert. Vitneforklaringer tyder på at den kunnskap som var til stede blant kranførere noen år tidligere på bakgrunn av instruksjon fra en spesialist tidlig på 90-tallet om hva som skulle sjekkes, ikke var til stede blant de kranførere som gjorde tjeneste sommeren 1997. Disse har vært mest opptatt av å kontrollere en avstand på 35 millimeter ved en justering av betydning for om bremsene ble tatt av på riktig måte. De synes ikke å ha vært skolert hva angår justeringen av fjærene for bremsekraft og med hensyn til denne justeringens betydning for slitasje av bremsebånd. Det er hevdet å være enkelt å se om bremsebånd er slitt. Man kan sommeren 1997 ikke ha tatt seg tid til å se godt nok etter slik slitasje.
Den vedlikeholdssvikt som oppsto denne sommeren må tilbakeføres til uforsvarlige rutiner, som A som daglig leder og særlig kyndig mht. kran må holdes ansvarlig for.
Lagmannsretten kan i denne sammenheng slutte seg til hva herredsretten skriver om dette fra side 31, første hele avsnitt til og med side 33 første hele avsnitt. Det dreier seg om en overtredelse som har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse, slik at den aktsomhetsnorm som fremgår av arbeidsmiljøloven §85 tredje ledd er den aktuelle.
Selv om overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse, hvilket er et sentralt punkt for vurderingen av om det foreligger særlig skjerpende omstendigheter, jf. arbeidsmiljøloven §85 annet ledd, viker lagmannsretten tilbake for å legge til grunn at det foreligger slike. Dette har sin bakgrunn i at A, som på en rekke andre områder utvilsomt har arbeidet for økt sikkerhet for de ansatte i den bedrift han da ledet, åpenbart ikke har opptrådt med forsett. Han har videre hatt tro på at den foretatte delegasjon av ansvaret for vedlikehold av kran har vært effektiv.
A blir etter dette å dømme i samsvar med tiltalens post I, dog slik at arbeidsmiljøloven §85 annet ledd om særlig skjerpende omstendigheter ikke kommer til anvendelse ved straffutmålingen.
Ankesakens tema hva angår tiltalens post II er spørsmålet om tiltaltes utkobling av overlast- og momentbryter på kranen ble foretatt under særlig skjerpende omstendigheter.
Det skal først nevnes at det fra As side er prosedert på at overtredelsen av arbeidsmiljøloven §85 første ledd - i tiltalen begrenset til 1995 - er foreldet og at lagmannsretten derfor må ta herredsrettens domfellelse opp til vurdering utenfor anken, jf. straffeprosessloven §342 annet ledd nr. 1, selv om lagmannsretten skulle finne at temaet i utgangspunktet ikke hører hjemme i ankesaken.
Lagmannsretten bemerker at forholdet - selv om det anses begrenset til 1995 - åpenbart ikke er foreldet, idet straffskjerpelsen i arbeidsmiljøloven §85 annet ledd medfører at forholdet foreldes først etter 5 år. Det vises i denne sammenheng til Bratholm/Matningsdal, Straffeloven, Første del s. 292 og Karnov, note 630 til arbeidsmiljøloven. Det samme gjelder den tilsvarende anførsel fra As side hva angår tiltalens post III og IV.
Lagmannsretten ser det slik at As utkobling av overlast- og momentbryter for portalkranen er en sammenhengende forseelse over en periode på ca 2 år. Vel er det så at As aktivitet synes å begrense seg til utkobling i 1995 og deretter en ordre om utkobling høsten 1996, etter at D - etter oppfordring fra kranførerne - hadde koblet bryterne inn. Han hadde vel ikke nedlagt forbud mot innkoblinger, men har åpenbart vært kjent med at bryterne ble stående utkoblet, hvilket var en forutsetning for å kunne foreta de mange løft gjennom disse årene av tanker og ankre tyngre enn 50 tonn. Det er intet som tyder på at han noen gang i perioden tok initiativ for innkobling.
As «oppsertifisering» av kranens maks last fra 50 til 60 tonn i 1995 skal omtales senere, men hører også hjemme i dette bildet. Lagmannsretten anser det som helt uforståelig at A satte oppsertifiseringen i kraft uten at han på forhånd eller samtidig sørget for endring eller nyanskaffelse hva angår overlast- og momentbryter, nærmest uansett hva dette ville koste. Det kan nevnes at A ifølge herredsrettens dom har anslått kostnaden til noen hundre tusen kroner. D har for lagmannsretten ment å erindre at det var tale om 50.000 kroner. Det viste seg til sist at det utstyr som ble satt i bestilling 25. august 1997 - 4-5 dager før ulykken - kom på ca 3.500 kroner. Et eventuelt kostnadsproblem i denne sammenheng ble aldri forelagt for styret i X Industri AS.
Lagmannsretten anser det ikke nødvendig å relatere utkobling av disse bryterne basert på maks last 50 tonn/manglende anskaffelse av nytt utstyr basert på maks last 60 tonn til ulykken hva angår alvorlig fare for liv eller helse. Slik fare anses å ha vært til stede i hele perioden som følge av den aktuelle mangel ved at denne har gjort det mulig for kranførerne å legge bommen lengre ut enn tillatt. Det anses bevist at kranførerne ved en rekke anledninger har gjort dette til en viss grad, og av arbeidsledere er blitt oppfordret til å gå enda lengre ut. Denne mangelen har videre åpnet for uforsettlige, risikofylte, feil fra kranførernes side.
Lagmannsretten finner at forholdet i tiltalens post II er begått forsettlig og under særlig skjerpende omstendigheter. Bedriftens behov er satt foran de ansattes sikkerhet. Arbeidsmiljøloven §85 annet ledd kommer til anvendelse ved straffutmålingen.
Tiltalens post III gjelder spørsmålet om tiltalte hadde formell kompetanse til å oppsertifisere kranen fra maksimalløft 50 tonn til 60 tonn.
I forskrift om løfteinnretninger av 1974 handler §3nr. 2 om «sakkyndig person» bl.a. for utferdigelse av sertifikater. Det heter der at Direktoratet for arbeidstilsynet kan avgjøre om en person er tilstrekkelig kvalifisert i denne sammenheng. Med dette utgangspunkt etablerte direktoratet på 70-tallet en godkjenningsordning som bransjen, herunder A, har forholdt seg til.
Lagmannsretten kan ikke se annet enn at direktoratet i denne forskriften hadde tilstrekkelig hjemmel til å ta hånd om godkjennelsen, slik at «kan» må forstås som «skal».
Direktoratet for arbeidstilsynet hadde 11. desember 1992 i samsvar med søknad godkjent A som sakkyndig person for årlig og 4 årlig kontroll av bl.a. kai- og verftskraner, herunder portalkran. Han kunne i tillegg sertifisere slikt utstyr konstruert og fremstilt av egen bedrift.
Sertifisering av annen bedrifts produkt skal det i praksis bare kunne oppstå behov for i sammenheng med reparasjon, ombygging eller forsterkning. Senioringeniør Kartawich gikk så langt som å hevde at han etter 35 år i bransjen aldri hadde opplevd «oppsertifisering» av et fremmed produkt. «Oppsertifisering» var nærmest å regne som et ikke eksisterende begrep. Den godkjennelse A hadde i relasjon til fremmed produkt begrenset seg til de kontroller som skulle foretas, herunder den «resertifisering» som hvert fjerde år kunne gjennomføres, om intet galt ble funnet. A kunne ifølge Kartawich imidlertid dokumentere så vidt sterk faglig kompetanse mht. kran at om han hadde søkt om det, ville han høyst sannsynlig ha oppnådd en fullstendig godkjennelse som sakkyndig person.
Lagmannsretten konstaterer etter dette, som herredsretten, at A foretok omsertifisering av den aktuelle portalkran i 1995 uten å ha den formelle godkjennelse for dette, hvilket innebærer en uaktsom overtredelse, som omtalt i tiltalen post III.
Tiltalens post IV gjelder spørsmålet om tiltalte foretok «oppsertifiseringen» uten å foreta beregninger og dimensjoneringer i samsvar med norske eller andre anerkjente europeiske beregningsmetoder m.m., eventuelt under særlig skjerpende omstendigheter.
Under denne post i tiltalen er som faktisk grunnlag omtalt den samme «oppsertifisering» av maks last fra 50 til 60 tonn som under post III. Post IV angår imidlertid det aspekt ved «oppsertifiseringen» at den ikke er foretatt på en forsvarlig måte. Det er i tiltalen vist til forskrift om løfteinnretninger §4, som står i forskriftens kap II «Konstruksjon, beregning og utførelse». §4 har den særlige overskriften: «Beregningsgrunnlag for konstruksjonen». Det er av aktor under henvisning til synspunkter fra Direktoratet for arbeidstilsynet anført at §4 kommer til anvendelse, mens det fra As side mot dette bl.a. er vist til forskriftens §39 «Sertifikat for løfteinnretning». I §39 tredje ledd omtales ombygging, vesentlig endring eller reparasjon av løfteinnretning og plikt til deretter å sørge for prøvebelastning og undersøkelse på nytt for påtegning på sertifikatet eller utstedelse av nytt sertifikat.
Under betydelig tvil finner lagmannsretten at forskriftens §4 ikke med tilstrekkelig klarhet er anvendelig som straffehjemmel for den revurdering A i 1995 foretok med hensyn til kranens yteevne. Reelle hensyn taler utvilsomt for anvendelse av §4, men bestemmelsen er plassert i forskriften i en slik sammenheng at den mest naturlig må oppfattes å være en bestemmelse som gjelder opprinnelig konstruksjon og de krav til beregning og utførelse som i den sammenheng stilles.
A blir på den bakgrunn å frifinne etter tiltalens post IV. Lagmannsretten vil dog ikke unnlate å bemerke at den finner den «oppsertifiseringen» som ble foretatt oppsiktsvekkende og høyst betenkelig, tatt i betraktning av at det dreide seg om en 35 år gammel kran. Uttalelser fra det kyndige miljø tyder på at det da snarere kan være naturlig å redusere den maksimale yteevne. Lagmannsretten finner det påfallende at «oppsertifiseringen» i tid faller sammmen med bedriftens nye behov for løft opp i mot 60 tonn og at det ble påberopt et 2-3 år gammelt prøveløft, som ikke var blitt tillagt avgjørende vekt ved mellomliggende resertifisering på 50 tonn.
Tiltalens post V gjelder spørsmålet om tiltalte iverksatte arbeidsoperasjonen natt til 30. august 1997 uten at det var utarbeidet tilstrekkelig arbeidsinstruks om arbeidets utførelse og sikkerhetsforanstaltninger.
Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens vurdering hva angår denne posten i tiltalen, jf. herredsrettens dom s 37. All den stund man den 30. august 1997 skulle foreta et løft som ikke i vesentlig grad avvek fra løft man hadde foretatt opptil 20 ganger tidligere i løpet av en to års periode, synes det noe kunstig å reagere med straff mot det forhold at det for anledningen ikke var utarbeidet en særlig arbeidsinstruks. Den aktuelle arbeidsoppgaven innebar nok fare for liv og helse, men dette skyldtes ikke minst årsaker som allerede er omhandlet under de øvrige poster i tiltalen, jf. mangelfullt vedlikehold av bremser, manglende overlast- og momentbryter og «oppsertifiseringen», og som strafferettslig ivaretas under disse poster. Det er slik i denne saken at visse momenter må ses i sammenheng, samtidig som man må ha for øye at A ikke skal straffes for samme forhold flere ganger.
A blir etter dette å frifinne etter tiltalens post V.
Tiltalens post VI gjelder spørsmålet om tiltalte hadde unnlatt å sørge for etablering og benyttelse av dokumenterbart internkontrollsystem for tilstrekkelig fremme av arbeidsmiljø og sikkerhet til vern mot helseskader, særlig relatert til bruk av kran.
Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens synspunkter hva angår denne tiltaleposten, jf. herredsrettens dom s 37-38. Det må legges til grunn at store deler av internkontrollsystemet i bedriften var på plass allerede i 1997, som tiltalen gjelder, og det er opplyst at forholdene er ytterligere bedret deretter. Bedriften var i god gjenge, det stedlige arbeidstilsyn var rimelig godt fornøyd og lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å konstatere en svikt som gjør en straffreaksjon mot daglig leder naturlig.
A blir etter dette å frifinne etter tiltalens post VI.
Straffutmåling
Det skal utmåles straff for det forhold A er endelig dømt for ved Nordmøre herredsretts dom - utkobling av overlast-og momentbryter på kran - dog slik at forholdet anses begått under særlig skjerpende omstendigheter, for øvrig for mangelfullt vedlikehold av kranbrems og for «oppsertifisering» av kranens maksimallast uten formell kompetanse.
Lagmannsrettens vurdering av saken er ikke helt i samsvar med herredsrettens, idet lagmannsretten har betonet visse sider av saken annerledes. I sum kan man allikevel si det slik at A for lagmannsrett er dømt for forhold av omtrent samme grovhet som i herredsretten. Herredsretten idømte ubetinget fengsel som straff.
Lagmannsretten finner at ubetinget fengselsstraff er en unødig streng reaksjon. A har riktignok på enkelte områder latt hensynet til bedriftens økonomi komme foran hensynet til de ansattes sikkerhet, men det foreligger på den annen side klare indikasjoner på at A i det vesentlige er en ansvarlig bedriftsleder. Det synes ikke å være tradisjon i rettspraksis for idømmelse av ubetinget fengselsstraff på det aktuelle område. Det kan reises kritikk mot denne tradisjonen, slik lagmannsretten er kjent med at Riksadvokaten har gjort, men av hensyn til den enkelte tiltalte bør en eventuell skjerpelse av rettspraksis skje trinnvis.
Lagmannsretten finner - idet det også tas hensyn til sakens alder - at en passende reaksjon i denne saken kan være fengsel i 45 dager, som gjøres betinget med en prøvetid på to år og med tillegg av en ubetinget bot på 50.000 kroner, subsidiært 15 dager fengsel.
Straffeloven §63 annet ledd er iaktatt hva angår tiltalens post III, for øvrig er §62 første ledd iakttatt.
Det foreligger i saken en særlig påstand om rettighetstap, - tap av retten til å kontrollere og sertifisere kraner for et tidsrom av 5 år. Som omtalt ovenfor, har lagmannsretten funnet at Direktoratet for arbeidstilsynet etter forskrift om løfteinnretninger §3 nr. 2 har kompetanse mht. godkjenning av sakkyndig person. Det fremstår samtidig for retten som noe uklart hva det egentlig innebærer at direktoratet har godkjent en sakkyndig person for sertifisering, f eks av fremmed produkt. Lagmannsretten finner det naturlig å overlate til Direktoratet for arbeidstilsynet i etterkant av denne saken å benytte sin kompetanse til å regulere As godkjennelse som sakkyndig person. Lagmannsretten treffer derfor ikke avgjørelse om rettighetstap. Det nevnes ikke i domsslutningen.
Ankesaken har ført til et for A gunstigere resultat enn i herredsretten og det er derfor ikke grunnlag for å pålegge ham ansvar for saksomkostninger, jf. straffeprosessloven §436 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født *.*. 1943, dømmes for overtredelse av arbeidsmiljøloven §85 første ledd jf. §14 første ledd jf. §4 annet ledd jf. §9 nr. 1 fjerde ledd (tiltalens post I) og arbeidsmiljøloven §85 første ledd jf. §14 første ledd jf. §4 annet ledd jf. §93 fjerde ledd jf. lov om arbeidervern av 7. desember 1956 §56 jf. §5, §6, §7 og §15 jf. forskrift om løfteinnretninger og løfteredskap av 7. mars 1974 §37 jf. §3 nr. 2 (tiltalens post III).
2. A frifinnes etter tiltalens poster IV, V og VI.
3. For de forhold som er nevnt i pkt 1 og for det forhold A ble dømt for ved Nordmøre herredsretts dom av 28. september 1999 under tiltalens post II, dog slik at arbeidsmiljøloven §85 annet ledd gis anvendelse, settes straffen til fengsel i 45 - førtifem - dager, som gjøres betinget under henvisning til straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år og med tillegg av en bot på 50.000 - femtitusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager, jf. straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd.