LF-2002-381
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-30 |
| Publisert: | LF-2002-00381 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim namsrett nr. 02-00156 D - Frostating lagmannsrett LF-2002-00381 K. |
| Parter: | Kjærende part: As dødsbo v/D, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Ole Halvard Bondahl, Trondheim). Motparter: B og C, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Krogstad ANS v/advokat Knut Melting, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Greger Hagen, lagdommer Hans O. Kveli, lagdommer Sissel Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) |
Saken gjelder begjæring om arrest for sikring av et dødsbos pretenderte krav mot en av avdødes fettere og hans hustru.
A, Trondheim, født xx.xx.1926, døde 20. november 2001.
As ligningsmessig nettoformue var ved utgangen av 1998 på ca. 2,16 mill kronerved utgangen av 1999 på ca. 1,01 mill kronerved utgangen av 2000 på ca. 0,16 mill kroner
As leilighet, som hadde en ligningsverdi på ca. 111.000 kroner og som hadde sammenheng med en borettslagsgjeld på ca. 27.000 kroner, ble i oktober 1999 solgt for ca. 545.000 kroner.
A hadde ikke livsarvinger. Kort tid etter hans bortgang avga en fetter av ham, B, erklæring om privat oppgjør av dødsbo av liten verdi, der det ble gitt opplysning om et bankinnskudd på ca. 20.000 kroner og tilsvarende begravelsesutgifter.
I oktober 1999 ble salgsbeløpet for leiligheten overført fra TOBB til en konto disponert av C. Den 24. november 1999 signerte A for kontant uttak fra bank av 1 mill kroner og ektefellene BC kvitterte samme dag for mottakelse av beløpet.
8. desember 1999 og 11. januar 2000 signerte B, etter fullmakt, overførsel fra As til egen bankkonto, hver gang av 0,5 mill kroner. De nevnte beløp utgjør samlet over 2,5 mill kroner.
Trondheim skifterett ga 27. desember 2001 fullmakt til en kusine av A, D, for å fremskaffe opplysninger om As formuesforhold.
Advokat Ole Halvard Bondahl tilskrev B 28. januar 2002 og ba ham om å redegjøre for hva han kjente til omkring formuesreduksjonen. B skal over telefon 30. januar 2002 ha opplyst at han ikke hadde noen kjennskap til formuesreduksjonen og at han heller ikke kjente til at avdøde hadde gitt noen gaver.
På bakgrunn av det refererte faktum ble arrestbegjæring uttatt 31. januar 2002 med påstand om arrest i gjenstander tilhørende ektefellene BC til sikkerhet for boets krav på 2.545.000 kroner, og i tillegg saksomkostninger.
Under muntlig forhandling for Trondheim namsrett 5. februar 2002 avga D og ektefellene BC forklaring, hvoretter partene inngikk avtale om at ektefellene BC innen 8. februar skulle legge frem div. opplysninger om lignings- og bankforhold, og forøvrig avstå fra store formuesforflytninger frem til 13. februar. Det skulle innen 8. februar avklares om arrestbegjæringen ble trukket eller om muntlig forhandling skulle fortsette. 8. februar 2002 ble fortsettelse berammet.
Ektefellene BC engasjerte prosessfullmektig, som innga prosesskrift 26. februar 2002, vedlagt de dokumenter som det var inngått avtale om. Det ble samtidig redegjort for den praktiske bistanden ektefellene BC hadde ydet A, særlig etter sykdom fra påsketider i 1999. Det ble referert at A ved flere anledninger skulle ha gitt uttrykk for at han ikke ønsket å etterlate seg noen arv. A skulle flere ganger ha bedt B om å ta ut større pengebeløp, som ble overlevert til A kontant, uten at B visste hva A gjorde med pengene. Det ble opplyst at B hadde fått leilighetsvise gaver, herunder en større gave i sammenheng med bilkjøp i desember 1999. Det ble nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjenning av saksomkostninger.
Under fortsatt muntlig forhandling for Trondheim namsrett 8. mars 2002 ble som vitne avhørt styrer av sykehjemmet, der A hadde bodd den siste tiden. For øvrig avga B forklaring.
Trondheim namsrett avsa 15. mars 2002 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæring om arrest tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler As dødsbo v/D kr 20.925,- - kroner tyvetusennihundreogtjuefem - til B og C innen 2 - to - uker med tillet at 12% rente fra forfall og til betaling skjer.»
As dødsbo v/D har påkjært skifterettens kjennelse til lagmannsretten. B og C har tatt til motmæle.
As dødsbo v/D har i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsrettens kjennelse er feilaktig mht bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen og saksomkostningsavgjørelsen.
B har først benektet å ha mottatt gaver fra A, men senere innrømmet dette. Han har opplyst at A på rommet fikk overlevert beløp på opptil 1 mill kroner, men namsretten har funnet det lite sannsynlig at A oppbevarte pengene på rommet. Styreren kan ikke erindre besøk som kunne ha videreformidlet kontantene. Det ble i namsretten opplyst at A var rullestolbruker. Han kunne ikke bevege seg utenfor sykehjemmet uten at noen var kjent med dette. Det er fortsatt et åpent spørsmål hvordan A kunne bli av med sin formue uten hjelp fra ektefellene BC.
Etter hva namsretten har lagt til grunn er det mest sannsynlige at pengene er disponert av ektefellene BC på en uberettiget måte. Boet har derfor rett til å kreve beløpet tilbake.
Namsretten har satt for strenge krav til sannsynliggjøring av kravet etter tvangsfullbyrdelsesloven §14-6. Det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. Under henvisning til Rt-1967-124 hevdes at det for arrest kreves mindre mht sannsynliggjøring av kravet enn for å få dom for dette i en ordinær sak, jf Falkanger m.fl. «Tvangsfullbyrdelsesloven» 1992 s 860 (1995 s 904). I denne saken er det bare en teoretisk mulighet for at A selv fysisk har gitt bort eller ødelagt nær 2,5 mill kroner i kontanter over ca. 2 år.
B har beviselig disponert As midler ved lånet til sin datter. Det fremgår av fremlagt kontoutskrift at B i denne sammenheng måtte overføre 80.000 kroner fra As konto.
Namsrettens saksomkostningsavgjørelse synes ikke å stå i samsvar med det faktum retten har lagt til grunn. Tvistemålsloven §172 annet ledd burde ha kommet til anvendelse i saken.
As dødsbo v/D har nedlagt slik påstand:
«1. As dødsbo v/D gis arrest i gjenstander tilhørende B og/eller C til sikkerhet for boets krav mot disse på kr 2.545.000.
2. As dødsbo v/D tilkjennes saksomkostninger både for namsretten og lagmannsretten.»
B og C har i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsretten har i det alt vesentlige lagt de riktige premisser til grunn og kommet til riktig slutning.
Namsretten har lagt de riktige bevisvurderinger til grunn. A disponerte i levende live som han selv ville over sine penger. Han har ved flere anledninger gitt uttrykk for at han ikke ønsket å etterlate seg noen arv. Han sørget for å få til disposisjon større kontante pengebeløp, og han antydet at pengene skulle tilfalle folk som hadde det aller verst i samfunnet.
A var med på utflukter sammen med sykehjemmets personale og kunne ved disse anledninger ha utført ulike ærender, herunder forvalte sin formue.
A kunne fritt gi ektefellene BC hva han ville. De har da også erkjent å ha mottatt leilighetsvise gaver, herunder en større gave i sammenheng med bilkjøp. Ektefellene har ingen grunn til å holde skjult eventuelle gaver de måtte ha mottatt. B erkjenner at datteren fikk et lån av As midler. Dette lånet skal ha blitt tilbakebetalt kontant til A.
Som påpekt av namsretten, ble transaksjonene foretatt ca. 2 år før A døde, og han var mentalt frisk frem til sin død. A mottok sin post ved sykehjemmet og hadde full oversikt over sine banktransaksjoner og formue. Det har formodningen mot seg at A, som foruten å være mentalt frisk også var en meget bestemt mann, ikke på noen måte reagerte i løpet av 2 år, hvis noe rettsstridig skulle ha foregått.
Namsrettens saksomkostningsavgjørelse er korrekt.
B og C har nedlagt slik påstand:
«1. Trondheim namsretts kjennelse stadfestes.
2. B og C tilkjennes sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett med tillegg av rente etter morarentelovens bestemmelser etter forfall.»
Lagmannsretten finner at skifterettens kjennelse om ikke å ta begjæringen om arrest til følge må bli å stadfeste, og vil bemerke.
Namsretten har bl.a. lagt til grunn:
Salgssummen for leiligheten, som 19. oktober 1999 gikk inn på Cs konto, ble tatt ut igjen kontant 21. og 22. oktober 1999, hhv 300.000 og 245.000 kroner. Det meste av de pengene som for øvrig ble satt inn på Cs konti ble tatt ut igjen ved kontantuttak i størrelsesorden fra ca. 20.000 til ca. 100.000 kroner. Det bilkjøpet A finansierte for B i 1999 førte til belastning av 213.000 kroner. For øvrig fikk ektefellene BCs datter et lån på 100.000 kroner i slutten av desember 1999.
Sykehjemsstyreren hadde bekreftet at A til sin død var «100% mentalt til stede». B hadde referert utsagn fra A om at denne var veldig irritert over de andre slektningene, som ikke skulle motta arv, og han påla ektefellene BC ikke å la slekta få vite noe om As økonomiske forhold etter hans død.
Ektefellene BC hadde forklart om overlevering av en rekke kontantbeløp til A på sykehjemmet, uten at de fikk vite hva han skulle gjøre med pengene. A skal ha antydet gode formål som uteliggere og misjonen. C skal ha varslet betjeningen om at A hadde fått penger. Styreren kunne ikke bekrefte dette, og kunne heller ikke huske at A hadde mottatt annet besøk som kunne ha videreformidlet kontantene. Hun ga uttrykk for at plassforholdene var slik at større kontantbeløp etter kort tid ville ha blitt oppdaget av de ansatte.
B hadde forklart at banksjefen ble med ut i bilen den gangen i 1999 da A tok ut 1 mill kroner i kontanter og tok disse pengene med seg til sykehjemmet. B mente at han var underlagt en form for taushetsplikt på bakgrunn av løftet til A om ikke å gi opplysninger til de andre arvingene. B ga ingen forklaring på hvorfor han ikke tidligere hadde opplyst om gave fra A i anledning bilkjøpet. Han antydet at det i tillegg kunne være tale om pengegaver fra A på samlet ca. 100.000 kroner. Det fremkom ikke klart om 100.000 kroner i lån til datteren skrev seg fra BCs eller As formue.
I namsrettens premisser er uttalt at ektefellene BCs forklaringer ikke har bidratt til å kaste lys over saken, og på noen punkter fremstår som dels lite troverdig. Namsretten har understreket at A i levende live kunne disponere fritt over sine penger, f.eks ved å gi ektefellene BC eller andre gaver. Namsetten fant det problematisk at det i liten grad var mulig å bekrefte eller avkrefte forklaringene fra ektefellene, som syntes å ha vært de eneste A forholdt seg til den siste tiden. Namsretten fant det vanskelig å vite om A var kjent med bankuttakene og om han hadde tilgang til kontoutskrifter og post for øvrig.
Namsretten fant det lite sannsynlig at A hadde oppbevart større pengesummer på sykehjemmet og av disse gitt videre til noen. Namsretten fant imidlertid at dette ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at ektefellene BC rettsstridig hadde tilegnet seg pengene.
For konklusjonen om at det ikke var sannsynliggjort et pengekrav mot ektefellene, la namsretten hovedvekt på at det gikk en tid mellom transaksjonene og As bortgang og at A er beskrevet som mentalt frisk. Namsretten fant det på denne bakgrunn sannsynlig at A ønsket å bli av med sin formue forut for sin død, hvilket bestyrkes av at det ikke forefinnes noe testament og at A aldri overfor arvingene har gitt uttrykk for at disse skulle arve noe.
Lagmannsretten holder det for sannsynlig at ektefellene BC har større kunnskaper om As økonomiske forhold enn de har forklart for namsretten, og at de har beholdt betydelige pengemidler. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for å kunne konstatere at de har opptrådt i strid med As vilje eller på annen rettsstridig måte i forhold til ham.
Ektefellene BC var åpenbart de som sto A nærmest i de siste årene. Det ville etter omstendighetene ikke ha vært overraskende om A hadde skrevet testament til fordel for ektefellene BC, hvilket han hadde full adgang til. Det er også på det rene at han hadde full adgang til å gi ektefellene BC sin formue, eller en vesentlig del av denne, som gave i levende live. Spør man etter hvilket motiv som kan ha foreligget for eventuelt å gjøre dette, og ikke ved testament og heller ikke som dokumenterbar gave i levende live, er det nærliggende å tenke seg et ønske om å spare arveavgift og formuesskatt. Arveavgiften for det fulle beløp det her kan være tale om, ville være ikke ubetydelig.
Det er ikke grunn til å anta annet enn at A, som må ha hatt en viss innsikt i formuesforvaltning, jf plassering av henimot 2 mill kroner i aksjefond i 1998, har studert sine kontoutskrifter. Om slike skulle ha uteblitt, ville han ha etterlyst dem, og han ville forstå utskriftene. Det er opplyst at han var mentalt på høyden til det siste. De transaksjoner han eventuelt ville ha reagert imot fant for øvrig sted ca. 2 år før han gikk bort.
Det er tenkelig at As forutsetning har vært at ektefellene BC skulle sørge for at pengegaver ble formidlet videre til ulike gode formål, som han ønsket å tilgodese. Det er intet som tyder på at slik formidling faktisk har skjedd. En optimal opplysning av saken ved vitneførsel m.m. under hovedforhandling i en ordinær sivilsak kan kaste lys over om A har hatt en forutsetning som antydet. Slik saken står bevismessig etter muntlig forhandling for namsretten og skriftlig kjæremålsbehandling kan det imidlertid ikke anses sannsynliggjort et hovedkrav basert på rettsstridige pengetransaksjoner i relasjon til A.
Kjæremålet har ikke ført frem og spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det kan ikke ses å foreligge særlige omstendigheter som taler for å avvike hovedregelen om omkostningsansvar, og As dødsbo v/D tilpliktes derfor å betale saksomkostninger for lagmannsretten til B og C. Det er i denne sammenheng ikke fremlagt omkostningsoppgave. Omkostningsbeløpet for lagmannsretten settes skjønnsmessig til 3.000 kroner, jf tvistemålsloven §176.
Etter lagmannsrettens vurdering bør det ikke tilkjennes saksomkostninger for namsretten, idet tvistemålsloven §172 annet ledd bør gis anvendelse. Ektefellene BC har opptrådt på en fordekt måte, som ga den annen part rimelig grunn til å ville se rettens avgjørelse. De må bære en vesentlig del av ansvaret for at saken ble bragt inn for retten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse, slutningens pkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger for namsretten tilkjennes ikke.
3. As dødsbo v/D betaler til B og C saksomkostninger for lagmannsretten med 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.