LG-1993-1135
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-15 |
| Publisert: | LG-1993-01135 |
| Stikkord: | Erstatningsansvar for styremedlem |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 90-00780 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1993-01135 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1995-00256K . |
| Parter: | Ankende part: Einar Audun Milde (Prosessfullmektig: Advokat Eilif Utne Riisøen, Bergen). Motpart: Entreprenør H. Nicolaysen AS (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wesenberg, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø, Lagdommer Vestrheim, Lagdommer Greve Pettersen |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1976) §15-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §15-3, Konkursloven (1984) §118 |
Saken gjelder tvist om erstatningsansvar etter aksjeloven §15-1.
Einar Audun Milde var styreformann, daglig leder og fra 1988 eneaksjonær i entreprenørfirmaet A/S Garmi. I 1989 hadde selskapet entreprisen på ombyggingsarbeider på Den Nationale Scene. I juni 1989 inngikk Milde, på vegne av A/S Garmi, avtale med entreprenørfirmaet H. Nicolaysen A/S. Avtalen gikk ut på at H. Nicolaysen A/S skulle utføre rivningsarbeid og betongarbeid som underentreprise på teateret. Kontraktsprisen var kr 203.650,- eksklusive m.v.a. Den 07. august 1989 ble det inngått avtale om tilleggsarbeider utført etter regning. Prisen for tilleggsarbeidene ble kr 23.456,50 eksklusiv m.v.a. Arbeidene ble sluttført i august 1989.
Garmi A/S foretok en konto utbetaling til H. Nicolaysen A/S på kr 60.000,- den 03. august 1989. Ut over dette er fakturaene for arbeidet H. Nicolaysen A/S utførte ikke betalt. A/S Garmi's økonomiske stilling var i 1989 svært dårlig, og 14. september 1989 sa selskapets bankforbindelse opp sitt låneengasjement med selskapet og tiltrådte sitt factoringpant. Selskapets kreditorer ble 29. september 1989 meddelt at all betaling av gjeld på denne bakgrunn var innstilt. Selskapet er nå formelt oppløst.
Etter det opplyste var den direkte foranledning til bankens handlemåte at Statens bygge- og eiendomsdirektorat hadde fremmet krav på kr 733.100,- med tillegg av renter overfor A/S Garmi.
H. Nicolaysen gikk så til søksmål mot Milde med krav om erstatning for sitt tap i medhold av aksjeloven §15-1. Tapet utgjør den del av fakturabeløpet som ikke er betalt.
Bergen byrett avsa 27. august 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Einar Audun Milde dømmes til å betale til Entr. H. Nicolaysen A/S v/styrets formann kr 200.000,- - kronertohundretusen 00/100 - med tillegg av 18 - attenprosent rente fra 8. november 1990 og inntil betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
3. Oppfyllelsesfristen for det i pkt. 1 nevnte er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Dommen er rettidig påanket til Gulating lagmannsrett, og ankeforhandling ble holdt 07. november 1994 i Bergen. Det ble gitt partsforklaringer og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Partenes anførsler for byretten og sakens nærmere faktum fremgår av byrettens dom.
Ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
H. Nicolaysen A/S har i egenskap av enkeltkreditor ikke søksmålskompetanse i saken, og det vises til dom inntatt i Rt-1993-20 flg. særlig side 26. Krav mot styremedlem må reises til fordel for hele kreditorfellesskapet, og fortrinnsvis bør kravet forfølges i samsvar med konkursloven §118. I motsatt fall vil konkursinstituttet utvannes.
Subsidiært anføres at Milde ikke handlet uaktsomt da han inngikk avtale med H. Nicolaysen A/S uten å opplyse om selskapets økonomiske stilling. H. Nicolaysen A/S benyttet seg ikke av sin rett til å kreve garanti fra A/S Garmi, og heller ikke ble det foretatt undersøkelser for å kartlegge selskapets økonomiske situasjon. Resultatregnskapet for 1988 viste et mindre overskudd, og Milde hadde berettiget håp om at selskapets økonomi ville bedre seg. Hovedårsaken til selskapets tidligere underskudd var et ulønnsomt oppdrag på Bergen Lufthavn, og tapene i denne relasjon var på avtaletidspunktet tatt. Selskapet A/S Garmi påtok seg fra 1989 bare mindre og lønnsomme oppdrag, og aksjene i datterselskapet Garmi Boat A/S var overdratt til en tidligere medeier i A/S Garmi.
Kravet fra Statens bygge- og eiendomsdirektorat kom overraskende på ankende part, og kravet forverret selskapets økonomiske stilling betydelig. Bankens handlemåte fremtvang betalingsinnstilling, og det ville vært i strid med forbudet mot forfordeling av kreditorer dersom H. Nicolaysen A/S hadde fått honorert sine fakturaer.
Atter subsidiært anføres at et eventuelt erstatningsansvar i medhold av aksjeloven §15-3 må lempes i langt større utstrekning enn den lemping byretten foretok i sin dom. Ut fra Mildes dårlige økonomiske situasjon, sammenholdt med hans manglende innsikt i selskapets økonomiske situasjon, blir et erstatningsansvar på rundt kr 300.000,- inklusiv renter helt urimelig.
Ankemotparten kan ikke høres med at anførselen om lemping er fremsatt for sent. Den ankende part krever prinsipalt frifinnelse for kr 200.000,-, og det må ligge innenfor sakens ramme å kreve frifinnelse for et mindre beløp enn dette.
Ankende part har nedlagt slik påstand:
"Einar Audun Milde frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett."
Ankemotparten har i det vesentlige anført:
Ankemotpartens erstatningskrav er oppstått som følge av at Milde har fortiet opplysninger om selskapets økonomiske situasjon ved avtaleinngåelsen med H. Nicolaysen A/S. Erstatningskravet er således et særkrav fra en enkeltkreditor, og må kunne fremmes av H. Nicolaysen A/S. Det er vist til uttalelse i avgjørelse inntatt i Rt-1993-20 flg., særlig side 26 første avsnitt. Det er også vist til uttalelser i Kristin N. Aarum: "Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper", særlig sidene 70, 154, 157, 163 og 524. Det er også vist til dom inntatt i Rt-1975-198 flg.
Bevisførselen har vist at A/S Garmi var henholdsvis insuffisient i 3 1/2 år og insolvent i 2 år forut for at selskapet inngikk avtale med H. Nicolaysen i juni 1989. Dette må Milde ha forstått, og han kan ikke med ansvarsbefriende virkning skyve ansvaret over på revisor eller påberope seg manglende regnskapskyndighet.
Kravet fra Statens bygge- og eiendomsdirektorat var kjent for Milde siden medio 1987, og det har også vært oppført i selskapets regnskaper. En eventuell forglemmelse av gjeldsposten må karakteriseres som grovt uaktsom.
Det var heller intet i selskapets drift som kunne indikere at det var berettiget håp om bedring av selskapets håpløse økonomiske situasjon.
A/S Garmi har således objektivt sett over lengre tid drevet for kreditorenes regning uten berettiget håp om bedring av selskapets økonomiske situasjon. Dette må Milde ha forstått, og en eventuell manglende forståelse av situasjonen må karakteriseres som i alle fall grensende til grovt uaktsom. Ved å fortie opplysninger om selskapets situasjon ved avtaleinngåelsen har H. Nicolaysen A/S blitt påført et tap som kan kreves erstattet fra Milde med hjemmel i aksjeloven §15-1.
Ankende part har først fremsatt sin anførsel om ytterligere lemping av erstatningsansvaret under ankeforhandlingen, og anførselen er følgelig for sent fremsatt. Ankemotparten ville i motsatt fall antakelig ha innlevert aksessorisk motanke. Det ville vært naturlig å legge frem en rekke dommer vedrørende lemping av erstatningsansvar dersom anførselen hadde vært kjent forut for ankeforhandlingen. Det er under ingen omstendigheter grunnlag for ytterligere lemping av erstatningsansvaret under henvisning til den kvalifiserte uaktsomhet Milde har utvist, og som har utsatt hans medkontrahent for stort tap.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts dom av 27. august 1993 stadfestes for såvidt angår domsslutningens pkt. 1 og 3, dog slik at rente etter 01. januar 94 settes til 12 %.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for begge retter."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og byrettens dom stadfestes i realiteten.
Nærværende erstatningskrav er bygget på ansvarsbetingende forhold fra Milde som direkte har ført til tap bare for H. Nicolaysen A/S. Kravet er derfor et særkrav, og skiller seg fra krav som utspringer fra handlinger som medfører tap gjennom å forringe selskapets alminnelige formuestilling.
Særkrav kan forfølges av den kreditor den ansvarsbetingende handling retter seg mot, jfr. Rt-1975-198, Marthinussen og Aarbakke: "Aksjeloven med kommentarer" side 533 punkt 5 og uttalelser i Kristin N. Aarum: "Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskap", særlig sidene 70 og 524 med videre henvisninger.
Avgjørelsen inntatt i Rt-1993-20 flg. omhandler erstatningskrav mot styremedlem bygget på at disposisjoner hadde redusert selskapets aktiva slik at selskapet var blitt insolvent. Førstvoterende foretok en avgrensning av hvilke krav rettens synspunkt kan gjøres gjeldende overfor, og fra dommens side 26 første avsnitt hitsettes:
"Ankemotpartene bygger sitt krav mot Sjødal på at han forsettlig eller uaktsomt har redusert selskapets aktiva slik at selskapet er blitt insolvent og dermed ute av stand til å dekke sine kreditorer, herunder ankemotpartene. Det bygges ikke på at de har erstatningsgrunnlag ut over dette.
Det dreier seg således ikke om særkrav som enkeltkreditorer gjør gjeldende fordi styreformannens erstatningsbetingende handlinger har vært rettet direkte mot dem."
H. Nicolaysen A/S kan således fremme sitt særkrav med hjemmel i aksjeloven §15-1 overfor Milde.
Regnskapene for A/S Garmi viser at selskapet i realiteten drev med underskudd fra 1987. Selskapets egenkapital var negativ fra 1986, og underbalansen var i 1987 og 1988 henholdsvis kr 1.123.481,- og kr 1.118.511,-. Selskapet A/S Garmi drev derfor over lengre tid for kreditorenes regning, og selskapets økonomiske situasjon ble gradvis forverret utover i 1988 og 1989.
Etter bevisførselen finner lagmannsretten ikke holdepunkt for at det var berettiget håp om at firmaets økonomiske situasjon skulle bedre seg.
Milde må ha forstått at selskapet var i en meget vanskelig økonomisk situasjon og at det ikke forelå omstendigheter som tilsa noen positiv endring av situasjonen. Han kan ikke høres med at han på grunn av manglende regnskapsinnsikt ikke forsto selskapets svake økonomiske situasjon, og han kan heller ikke høres med at selskapets revisor mente det var grunnlag for fortsatt drift. I egenskap av styreformann og daglig leder har han plikt til i nødvendig grad å sette seg inn i selskapets regnskaper. Han har også plikt til å vurdere selskapets økonomiske utvikling uavhengig av revisor.
Manglende forståelse av og innsikt i situasjonen må under enhver omstendighet tilskrives ham som uaktsom.
Milde burde etter dette ha forstått at det var en nærliggende fare for at A/S Garmi ikke kunne oppfylle sine forpliktelser overfor H. Nicolaysen A/S. Han hadde således plikt til å opplyse om A/S Garmis økonomiske situasjon til H. Nicolaysen A/S, og forsømmelsen er ansvarsbetingende. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å gå nærmere inn på om Mildes handlemåte kan karakteriseres som grovt uaktsom.
Det er nærliggende å anta at H. Nicolaysen A/S ikke ville ha inngått avtalen - i alle fall ikke uten bankgaranti - hvis opplysningene hadde vært gitt på avtaletidspunktet. Det er således årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og det tap som oppsto.
Ankemotparten har hevdet at den subsidiære anførsel om lemping av erstatningsansvaret er fremsatt for sent. Byretten foretok en viss lemping i sin dom, og ytterligere lemping er ikke nevnt i ankeerklæringen. Ankende part har under saksforberedelsen for lagmannsretten i all hovedsak konsentrert seg om påstått saksbehandlingsfeil og manglende søksmålskompetanse hos ankemotparten.
Vedrørende lempingsspørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommerne Lillebø og Greve Pettersen, bemerker:
På bakgrunn av den foreliggende saksforberedelse kunne ankemotparten ikke forutse at også lempingsspørsmålet ville bli tatt opp under ankeforhandlingen, og ankemotparten var følgelig ikke forberedt på å behandle temaet. Det kunne i motsatt fall vært grunnlag for å vurdere aksessorisk motanke, og under enhver omstendighet ville det vært naturlig å belyse deler av den omfattende rettspraksis som foreligger hva angår lemping av erstatningsansvar.
Flertallet finner etter dette at anførselen er for sent fremsatt, men bemerker at vilkårene for ytterligere lemping under enhver omstendighet ikke synes å være til stede.
Mindretallet, lagdommer Vestrheim, kan - om enn under tvil - ikke se at kravet om lemping er for sent fremsatt eller at kravet må nektes fremmet for lagmannsretten av annen grunn. Mindretallet er oppmerksom på at det hverken i ankeerklæringen eller under den videre ankesaksforberedelse ses nevnt at Milde også for lagmannsretten vil gjøre gjeldende at et eventuelt erstatningsansvar må nedsettes etter aksjeloven §15-3. Ut fra særlig sakens art og karakter og også hensett til de i byrettens dom refererte anførsler, må det imidlertid ha fremstått som høyst påregnelig at et krav om ytterligere lemping, som også omfattes av Mildes påstand, ville bli tatt opp for lagmannsretten, hvor partenes prosessfullmektiger var de samme som for byretten. Ankemotpartens påberopelse av at det i tilfelle ville være aktuelt å inngi motanke, kan etter en nærmere vurdering av de prosessøkonomiske forhold, herunder ankegebyr, omkostningsrisiko og den relativt begrensede lemping som byretten foretok, ikke tillegges stor vekt. Mindretallet finner det rimelig at erstatningsansvaret reduseres til 50 % av motpartens tap. Det er herunder tatt i betraktning at Mildes forhold ikke anses spesielt klanderverdig. Det ses bl.a. hen til hans relativt beskjedne utdannelse - folkeskole - og hans tidligere yrkeserfaring, samt til hans svake økonomiske evne.
Dom blir å avsi i samsvar med flertallets syn.
Etter dette blir byrettens dom stadfestet, men slik at rentefoten settes til 12 % fra 01. januar 1994 til betaling skjer.
Anken har vært forgjeves og ankende part må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd idømmes saksomkostninger for lagmannsretten. Særlige omstendigheter som kan begrunne fritak sees ikke å foreligge. Det finnes etter omstendighetene ikke grunn til å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse.
Advokat Wesenberg har innlevert saksomkostningsoppgave på kr 18.680,-, hvorav salær utgjør kr 18.500,-. Kravet godtas.
Slutning :
1. Bergen byretts dom stadfestes, dog slik at rentefoten i tilknytning til slutningens punkt 1 fra 01. januar 1994 og frem til betaling skjer settes til 12 %.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Einar Audun Milde til H. Nicolaysen A/S kr 18.680,- - kronerattentusensekshundreogåtti 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.