LG-1996-431
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-04 |
| Publisert: | LG-1996-00431 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 94-2786 A - Gulating lagmannsrett LG-1996-00431 A. Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektet, se HR-1997-00443K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wesenberg). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Pål W. Lorentzen). |
| Forfatter: | Lagdommer Pedersen. Lagdommer Romarheim. Lagdommer Rasmussen |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §246, §247, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, EMK (1999), EMK (1999) |
I sak med krav om erstatning for ærekrenkelse som A fremmet mot B, avsa Bergen byrett dom den 15. desember 1995 med slutning:
"1. B frifinnes.
2. Partene bærer sine saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd."
A har den 13. februar 1996 påanket byrettens dom til lagmannsretten idet han for lagmannsretten har lagt ned påstand:
"1. B dømmes til å betale erstatning/oppreisning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 50000,- - kronerfemtitusen.
2. B dømmes til å betale saksomkostninger for begge retter."
B har tatt til motmæle mot anken ved anketilsvar av 26. februar 1996 idet han for lagmannsretten har lagt ned påstand:
"1. Bergen byretts dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Etter skriftlig ankeforberedelse ble ankeforhandling holdt i Bergen den 1. og 2. april 1997. Det ble gitt parts- og vitneforklaringer og dokumentert som angitt i rettsboken.
Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten viser lagmannsretten til byrettens dom. Saken står for lagmannsretten i det vesentlige som den sto for byretten.
A har for lagmannsretten i det vesentlige anført at man har en rekke bestemmelser til vern om menneskerettigheter, herunder regler om ytringsfrihet, men også regler om personvern. Disse reglene har nylig vært vurdert av Straffelovrådet uten at det ble funnet grunn til å anbefale vesentlige endringer.
A mener at bestemmelsene om injurier brukes sjelden fordi den krenkede i tilfelle sak vil få ny fokusering på krenkelser. Dette fører til en utvikling mot at stadig grovere overgrep aksepteres. A ønsker ikke at hans virke som skribent skal bli sett i lys av stempel som "profesjonell kverulant", og ikke som utslag av ekte engasjement i de saker han har skrevet om.
B har ikke søkt å føre sannhetsbevis for de beskyldninger han har rettet mot A. Det blir da spørsmål om beskyldningene kan ansees som rettsstridige. I dette ligger en vurdering av om reaksjon mot beskyldningene vil kunne hemme den almindelige trykkefrihet. A viser i denne sammenheng til at beskyldningene hadde form av et rent personangrep som det ikke var mulig å forsvare seg mot. Bs artikkel inneholdt ikke argumentasjon og var derfor ikke noe debattinnlegg.
A mener også at dersom B hadde ønsket å angripe As debattmetoder, kunne han ha nøyet seg med de øvrige utsagn i artikkelen. Men han gikk utover det og stemplet A som profesjonell kverulant uten forbehold. Derfor er utsagnet en rettsstridig ærekrenkelse.
Det har i rettspraksis vært presisert i avgjørelser at rettsstridsreservasjonen ved anvendelse av injuriebestemmelsene ikke skal åpne for utsagn som rammer en persons hederlighet. Dette er utvidet til å også gjelde en persons faglige integritet. Adgang til å fremføre faktiske utsagn som krenker en persons hederlighet skal kun gjelde ved helt spesielle forhold hvor situasjonen er presset. Slike omstendigheter var ikke til stede i denne sak.
A mener at det ikke kan være tvil om at uttrykket "profesjonell kverulant" er en beskyldning. Når B har reist tvil om det, må det skyldes juridisk teori om at beskyldningen må være kvalifisert for å kunne rammes. Det er ikke anført at man har å gjøre med en forhånelse. Beskyldningen anføres å være kvalifisert fordi den rammer As faglige integritet. Han har selv aldri ærekrenket noen i debattinnlegg.
Til erstatningskravet anføres at dette gjelder oppreisning, og det anføres at beløpets størrelse ikke er sentralt. Det vises til at nivået i rettspraksis spriker.
B har for lagmannsretten i det vesentlige anført at utgangspunktet i saken må være en tolkning av utsagnet "profesjonell kverulant", og det anføres at i vanlig språkbruk legger man ikke mer i uttrykket enn "kranglefant". Man skal se hen til hva en "vanlig avisleser" vil legge i uttrykket.
B mener at det er brist i A sin rettslige argumentasjon når han hevder at uttrykket skal forståes å være utdypet ved de øvrige utsagn i Bs artikkel. Nettopp en slik tolkning vil vise at det var As debattmetoder som ble angrepet. Ordet "kverulant" har da ikke selvstendig betydning og A har akseptert at de øvrige utsagn ikke er injurierende.
Saken hevdes å ha en viss betydning fordi lagmannsretten er bedt om å ha en mening om hva slags formuleringer som skal godtaes i den vanlige samfunnsdebatt. Partene er enige om at retten er i utvikling etter praksis både fra Høyesterett og EMD. B viser særlig til nyere teori om forståelsen av reglene i EMK, hvoretter selv krenkende utsagn må kunne tåles av samfunnsborgerne.
Ved lagmannsrettens vurdering av rettsstridsreservasjonen hevdes at det må legges vekt på at Bs artikkel var et angrep i en pågående kulturdebatt. A var selv deltager i debatten i avisspaltene. I saken om - - -monumentet oppfattet B det slik at han hadde grunn til å kritisere debattmetodene til de personer som var mot det aktuelle monument. Endelig hevdes at man i debatt om kultur- og samfunnsspørsmål må ha en takhøyde som domstolene skal være varsomme med å ha meninger om.
B anfører endelig at A kunne ha tatt til motmæle mot Bs angrep på en rekke måter. Han gjorde det ikke.
Lagmannsretten bemerker at den har kommet til samme resultat som byretten og den ser saken langt på vei på samme måte som byretten.
Bestemmelsen i erstatningsloven §3-6 uttaler at den som blant annet har krenket en annens ære, kan dømmes til å betale erstatning og oppreisning til den krenkede. Gjerningsinnholdet er ellers ikke klart beskrevet, og det er antatt å vise til det objektive gjerningsinnhold etter injuriebestemmelsene i straffeloven, se henvisninger i note 181 i Karnov 1996, Bd. 2 1324.
I forhold til denne sak er det anført at B har fremmet en beskyldning mot A, slik at det er det objektive gjerningsinnhold etter straffeloven §247 som må vurderes. Det er ikke anført for lagmannsretten at utsagnet vil kunne rammes av gjerningsinnholdet etter straffeloven §246. Lagmannsretten kan heller ikke se at den bestemmelsen vil kunne være anvendelig.
Oppregningen i straffeloven §247 av vernede interesser er ansett å være uttømmende, og partene har ikke for lagmannsretten anført hvilke alternativer som påberopes. Etter anførslene legger lagmannsretten til grunn at A mener at hans gode navn og rykte er skadet, og at Bs artikkel vil kunne medføre tap av As nødvendige tillit som skribent. Av bestemmelsens ordlyd følger at det ikke er nødvendig at slik skade faktisk har oppstått. Det er tilstrekkelig at beskyldningene er egnet til å føre til slikt resultat.
På den annen side er det ikke enhver påstand som vil kunne rammes av disse bestemmelser. Av bestemmelsens ordlyd følger at første alternativ om gode navn og rykte er ment å beskytte en persons sosialetiske omdømme, jfr. Andenæs/Bratholm: Spesiell strafferett, 3. utg., 1996, 168 flg., mens alternativet om nødvendig tillit for å inneha stilling er ment å ha et videre virkeområde alt etter hva slags stilling det gjelder, jfr. l.c. 175. Etter sakens sammenheng vil det også være det sosialetiske omdømme som er relevant her. I dette ligger at en beskyldning må være kvalifisert krenkende for å være relevant etter disse bestemmelser. Ikke enhver sårende beskyldning vil kunne rammes.
Dertil kommer at man i juridisk teori og praksis også har tolket inn i straffeloven §247 en rettsstridsreservasjon, jfr. Bratholm/Andenæs, l.c. 177. Dette dekker først og fremst de ordinære straffrihetsgrunner, men reservasjonen er også relevant for rettens anvendelse av det generelle vern om ytringsfriheten slik det følger av Grunnloven §100 og bestemmelsene i særlig EMK art. 10. Rettsstridsreservasjonen er ikke trukket så langt at man kan krenke en annens personlige hederlighet, jfr. Rt-1993-537, og dette er antatt å også dekke faglig integritet, Rt-1994-1574.
Lagmannsretten bemerker til den konkrete vurdering av Bs artikkel i C den 5. juli 1994 at det fremstår som noe uklart om A mener at artikkelen i sin helhet er krenkende eller om det kun er uttrykket "profesjonell kverulant" som er krenkende. Det ble både i innledningsforedrag og i As partsforklaring vist til at man så artikkelen i sammenheng slik at de øvrige utsagn i artikkelen var å forstå som utdypning av uttrykket "profesjonell kverulant". I As prosedyre ble det i hovedsak prosedert på at uttrykket alene var krenkende.
Lagmannsretten mener at ordet "kverulant" i seg selv er uten et eksakt innhold. Ordet er uttrykk for en verdivurdering av om et menneske diskuterer mer enn det bør etter de konkrete omstendigheter. Betegnelsen "profesjonell" har ikke selvstendig meningsbetydning utover å virke som forsterkning av ordet "kverulant". Som en karakteristikk må uttrykket "profesjonell kverulant" derfor tolkes i lys av artikkelen forøvrig slik også byretten har gitt uttrykk for, jfr. også Andenæs/Bratholm, l.c. 164.
I denne sammenheng legger lagmannsretten vekt på at uttrykket står som innledning til et avsnitt hvor B ser A i sammenheng med åndsfrender i Vestmannalaget og som eksponent for en bonderomantisk nynorskkultur. Artikkelen spiller dermed etter lagmannsrettens oppfatning åpenbart på fordommer om "målstrev" og "bondefulhet". Bs artikkel fremstår derfor i denne sammenheng som Bs oppgjør med en del av Norges "motkultur" som han tar avstand fra. A opplyste selv i sin partsforklaring at også han så artikkelen i en slik sammenheng.
Ved en slik tolkning av artikkelen kommer A som person i bakgrunnen slik at beskyldningselementet i artikkelen svekkes. Lagmannsretten bemerker at A selv helt korrekt opplyste i sin partsforklaring under ankeforhandlingen at utsagns injurierende kraft svekkes når de rammer kollektive grupper. På den annen side er lagmannsretten enig med A i at ved at han i artikkelen gjøres til eksponent for "motkulturen", fokuseres det sterkt og direkte på ham. Det er dermed til stede et element av beskyldning mot ham om å være et vanskelig menneske.
Lagmannsretten finner etter dette at artikkelens innhold bare i begrenset grad inneholder en beskyldning mot A personlig. Artikkelen ligger derfor i grenseområdet for hva som kan rammes av det objektive gjerningsinnhold etter straffeloven §247. Det finnes unødvendig å foreta en nærmere vurdering av denne grensedragning idet rettsstridsreservasjonen finnes å måtte føre til at B uansett må frifinnes. I denne sammenheng legger lagmannsretten vekt på både den arena som B brukte, og den sammenheng som artikkelen må settes inn i.
B lot artikkelen trykke i en synspunktspalte som C har hatt gjennom flere år for provoserende meningsuttrykk. Det er opplyst at avisen har en stall av faste spaltister i tillegg til at man også bruker utenforstående skribenter. Formålet er både å opplyse og å provosere til debatt om samfunnsspørsmål. Etter vitneforklaring fra avisens redaktør legger lagmannsretten til grunn at det over de siste par år har vært brukt til dels sterke og negative karakteristikker mot en rekke kjente personer. Publikum må derfor ha blitt vant til bruk av skjellsord i denne spalten i avisen.
Lagmannsretten er etter dette ikke enig med A når han hevder at nettopp plasseringen av Bs artikkel gir den særlig tyngde som injurie. Den tradisjon for bruk av skjellsord i spalten som lagmannsretten har fått belyst, gir heller grunnlag for den slutning som byretten har kommet til om at saklighetsnivået i spalten dels er lavt. I seg selv svekker dette tyngden i de karakteristikker som B har brukt mot A, også i rettslig forstand, jfr. Andenæs/Bratholm, l.c. 163. Dette har betydning for anvendelsen av rettsstridsreservasjonen.
Lagmannsretten har forståelse for As anførsel om at beskyldninger mot ham kan få utbredelse utover den personkrets som leser debattspalten i C. På den annen side legger lagmannsretten vekt på at nettopp arenaens seriøsitet vil være avgjørende for i hvilken grad beskyldningene vil være egnet til å bli ført ut til en videre krets. Så lenge spalten har et rykte for å være preget av skjellsord og underholdning, vil anførsler i spalten ikke bli tatt på slikt alvor at de bringes videre. I denne sak forsterkes dette element ved at B selv i artikkelens overskrift og to siste avsnitt presiserte at han var usaklig. Artikkelen pretenderte dermed ikke engang å være seriøs.
Til dette kommer at lagmannsretten etter sakens beviser finner at Bs artikkel må sees som innlegg i en diskusjon om monument over - - - i Bergen. Man hadde tidligere hatt en hård debatt om spørsmålet, og debatten hadde nå blusset opp igjen. B hadde artikkel i C i februar 1994 hvor han manet til bruk av et kunstnerisk skjønn og talte for monumentet. A hadde fra samme tid en rekke avisinnlegg mot monumentet hvor han i stor grad gikk imot forslag om plassering og imot saksbehandling.
Lagmannsretten kan ikke se saken på annen måte enn at B og A befant seg på hver sin side i den pågående kulturdebatt, viser innleggene at temperaturen var høy på begge sider. A viste seg som innbitt motstander av monumentet, mens B var tilsvarende innbitt tilhenger utfra hans tillit til eget kunstnerisk skjønn.
I artikkelen i C den 5. juli 1994 viste B direkte til debatten om - - -monumentet, og på bakgrunn av tidligere innlegg i saken er lagmannsretten ikke i tvil om at Bs kritikk av A og hans likesinnede gjaldt deres standpunkter i monumentdebatten. Etter Bs artikkel i C i februar 1994 om at det kunsteriske skjønn måtte være avgjørende, står det også for lagmannsretten som utvilsomt at hans angrep ikke minst gjaldt grunnlaget for motstanden mot monumentet.
Artikkelen til B var dermed også et innlegg i en almindelig kulturdebatt. Selv om lagmannsretten stiller seg noe undrende til at det skal være nødvendig å gjennomføre en kulturdebatt i ukulturelle former, er det lagt til grunn at rammene nettopp i slike debatter må være vide, jfr. Andenæs/Bratholm, l.c. 182-183. På et slikt grunnlag vil også rettsstridsreservasjonen tilsi at det ikke reageres mot Bs artikkel.
Samlet finner lagmannsretten etter dette at beskyldningselementet i Bs artikkel ligger i grenseområdet for hva som kan rammes av straffeloven §247. Når så plasseringen av artikkelen svekket ordenes injurierende kraft, og sammenhengen som artikkelen fremsto i, tilsier at rammene for valg av uttrykk er vide, skal det meget til før erstatning kan tilkjennes. Når dertil kommer at Bs uttrykk mot A ikke kan sees å ramme As hederlighet direkte, finner lagmannsretten at erstatning ikke kan kreves etter bestemmelsen i erstatningsloven §3-6. Anken blir å forkaste.
B har krevet seg tilkjent saksomkostninger for både byrett og lagmannsretten. Det finnes ikke å være grunn til å omgjøre byrettens omkostningsavgjørelse idet lagmannsretten, som byretten, finner at det var fyldestgjørende grunn til å prøve saken for retten, tvistemålsloven §172 annet ledd.
Anken har etter dette vært fullt ut forgjeves. Bestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd får anvendelse, og lagmannsretten kan ikke se at bestemmelsens unntaksregel er anvendelig. A blir å ilegge omkostningsansvar. Etter inngitt omkostningsoppgave settes Bs omkostninger til kr 42350,- hvorav salær er kr 40000,- og utgifter kr 2350,-. Etter sakens omfang finnes omkostningene å være rimelige.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til B med kr 42.350,- -toogførtitusentrehundreogfemti-00/100- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.