LG-1996-759
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-13 |
| Publisert: | LG-1996-00759 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger Byrett Nr. 95-01273A - Gulating lagmannsrett LG-1996-00759K |
| Parter: | Kjærende part: John G. Hebnes (Prosessfullmektig: Advokat Eddie Årstad, Stavanger) Kjæremotpart: Beathe S. Hebnes (Prosessfullmektig: Advokat Atle Helljesen v/adv. flm. Kristin Solberg, Stavanger) |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø Lagdommer Eftestøl Lagdommer Romarheim |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §181, §172, §174, §180, Ekteskapsloven (1918) §59, Ekteskapsloven (1918) |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse.
I sak om rett til diverse løsøregjenstander etter skifteoppgjør, inngikk partene rettsforlik. Etter pkt. 11 i forliket overlot de til retten å fastsette saksomkostningene, hvoretter Stavanger byrett 14. mars 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 95-01273 A heves som forlikt.
2. John G. Hebnes erstatter Beathe S. Hebnes sakens omkostninger med kr 17510,- -kronersyttentusenfemhundreogti-"
John G. Hebnes har rettidig påkjært omkostningsavgjørelsen, slutningens pkt. 2, til lagmannsretten. Det er inngitt tilsvar.
Om sakens øvrige bakgrunn vises til byrettens kjennelse.
John G. Hebnes anfører at omkostningsavgjørelsen er i strid med "loven system", jfr. Rt-1984-856.
Kjærende part viser til at partene inngikk skifteavtale i 1991, og hvor det bl.a. stod at "på sin lodd har partene rett til å ta ut gjenstander man har fått som gave, eller hvor den enkelte for øvrig ha en sterk tilknytning på en eller annen måte". Det var i avtalen også bestemmelse om at hr. Hebnes overtok det som fantes av våpen og ammunisjon for nærmere angitt pris. Samtidig signerte partene en "status" hvor det fremgikk at kjæremotparten overtok nærmere angitte gjenstander for kr 233000,-.
John G. Hebnes fikk vansker med å få ut gjenstander han mente seg berettiget til etter skifteoppgjøret. Det var noe kontakt mellom partene, men fordi han senere var mye utenlands i FN-tjeneste, fikk han ikke fulgt opp kravet om utlevering tilstrekkelig. Motparten sa seg villig til å utlevere gjenstandene, men problemet var at dette aldri ble gjort, og han ble etterhvert nødt til å ta ut forliksklage for Stavanger forliksråd. I forliksbehandlingen erkjente motparten hans rett til noen av gjenstandene, og utleverte dem samme dag. For øvrig ble Beathe S. Hebnes dømt til å utlevere de andre gjenstander som var spesifisert i hans påstand. Deretter bragte motparten saken inn for Stavanger byrett med prinsipal påstand om at forliksrådets dom ble opphevet, subsidiært at han, med noen få unntak, skulle ha rett til gjenstandene angitt i forliksrådet. Etter innledningsforedragene i byretten ble tatt opp forliksforhandlinger uten at det hadde vært noen form for bevisførsel. John G. Hebnes vant fram i den forstand at han fikk tilgang på en del gjenstander. Det at han gikk med på å betale kr 3000,- til henne for å få utlevert en personlig gave, viser hvilken forhandlingsvilje det var fra hans side.
Det John G. Hebnes fikk ut av forliket må sammenholdes med påstanden som var nedlagt, og etter det har han i hovedsak vunnet frem og skulle ha vært tilkjent saksomkostninger jfr. tvistemålsloven §172 første ledd, jfr. §174 annet ledd. Realiteten for ham var at han måtte ta rettslig skritt for å få ut gjenstander som han ubetinget hadde krav på etter skifteavtalen.
Rettslig gjøres det prinsipalt gjeldende at John G. Hebnes skal tilkjennes saksomkostninger etter tvistemålsloven §174 annet ledd siden han i hovedsak har vunnet frem med sine krav. De gjenstander som han bevislig har betalt for under skifteoppgjøret, måtte han ta rettslig skritt for å få utlevert og det samme gjaldt noen andre gjenstander. Gjenstandenes verdi i så måte kan ikke ha betydning siden realiteten er at han måtte ta rettslig skritt for å få ut det som rettslig skulle tilkomme ham. Byrettens begrunnelse "at det ut fra en samlet vurdering av saken og det som kom frem så langt hovedforhandlingen" kan ikke være avgjørende, bl.a. fordi det ikke var noen form for bevisførsel under hovedforhandlingen. Byretten synes å ha utøvd et skjønn i saksomkostningsspørsmålet som fremtrer som vilkårlig og/eller klart urimelig. Dette kan prøves av kjæremålsretten, jfr. Rt-1964-1419.
Subsidiært anføres det at hver av partene skulle bli tilpliktet å betale sine egne saksomkostninger under henvisning til hovedregelen hvor en sak heves som forlikt, jfr. tvistemålsloven §175 tredje ledd. Forliket har i realiteten for partene medført at disse hver har mottatt til eie noen av de omtvistede gjenstander. Å fravike hovedregelen i dette tilfellet fremstår som vilkårlig og/eller klart urimelig, spesielt fordi at det er kjæremotparten som ved sin tildels uforståelige holdning har vært den direkte årsaken til at det ble rettstvist i det hele tatt.
John G. Hebnes har slik påstand:
"Prinsipal:
John G. Hebnes tilkjennes saksomkostninger for forliksrådet (kr 4.485), for byrett (kr 13.800) og for lagmannsrett.
Subsidiær:
Hver av partene dekker sine saksomkostninger."
Beathe S. Hebnes viser til at byretten i medhold av tvistemålsloven §175 tredje ledd har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter skjønn. Byretten har gitt en fyldestgjørende begrunnelse. Rett nok ble det under hovedforhandlingen ikke gitt formelle partsforklaringer, men partene kom ofte til ordet under de lange forliksforhandlingene. Dette sammen med innledningsforedragene og saksforberedelsen dannet grunnlag for byrettens skjønnsutøvelse.
Det bestrides at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven da det verken er i strid med lovens system eller fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig. Rt-1984-856 og Rt-1964-1419 er ikke anvendelig i det faktum der lå annerledes an.
Kjæremotparten har under hele saken hevdet at skifteoppgjøret ble endelig foretatt i 1991 og at det eneste som ikke fullt og helt ble gitt ankeparten da var video - og musikkassetter og bilder fra Gaza. Kjæremotparten har hele tiden akseptert at han skulle ha disse gjenstandene, men av hensyn til arbeidet med å gjennomgå, og sortere ut dette og at han var ute av landet i FNtjeneste, fikk hun ikke utlevert dette. Det var senere noe nærmere angitt ytterligere kontakt mellom partene. Kjæremotparten kan ikke akseptere at hun i forliksrådet ble dømt til å utlevere andre gjenstander. Forliksrådet har i sin avgjørelse i realiteten foretatt en gjenopptakelse av skifteoppgjøret, noe som var forspilt ved passivitet og foreldelse etter ekteskapsloven §59 annet og tredje ledd (1918-loven), hvilket var feil lovanvendelse. For å unngå å bringe saken inn for byretten satte kjæremotparten frem et tilbud ved brev av 18. oktober 1995, men det ble ikke akseptert.
Partene brukte lang tid på å komme til et forlik under hovedforhandling. Hun gikk inn på den fordi at en dom i saken ikke ville løse alle stridighetene, samtidig som hun fikk inn en klausul om at ingen av partene hadde noe å kreve av hverandre i forbindelse med skifteoppgjøret, forlikets pkt. 10. Da det ble klart at partene ikke kunne bli enig om fordeling av saksomkostningene, avtalte man å la retten avgjøre dette. Kjæremotparten ville ikke inngått forlik med delte saksomkostninger. At en saksomkostningsavgjørelse i favør av kjæremotparten da skal anses for å være vilkårlig eller i strid med loven, innebærer i realiteten at tvistemålsloven §175 tredje ledd, 2. alternativ ikke er reell. De anførsler kjæremotparten gjorde gjeldende ved prosedering av omkostningsspørsmålet i hovedforhandlingen kan oppsummeres slik byretten har sagt på side 8 i sin avgjørelse; at kjæremotparten strakk seg langt.
Kroneverdien av de tingene partene strides om, har mindre betydning og må anses uforholdsmessig i forhold til saksomkostningene. Det var imidlertid kjæreparten som bragte saken inn for domstolene, og en sak som ble fremmet for sent på grunn av passivitet og fristene i 1918 - ekteskapsloven med det resultat at man fikk feil dom. Det var i tillegg kjærende part som ikke aksepterte tilbudet som ble framsatt for å unngå å bringe saken inn for byretten.
Det er ikke riktig at kjærende part vant frem med henvisning til enkelte gjenstander i forliket idet motparten gav meget ved overhode å gå inn på forliksforhandlinger. Ut fra kjæremotpartens ståsted kan det ikke sies at kjærende part vant frem, men at han tvert i mot ble gitt mye.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Stavanger byretts kjennelse av 14. mars 1996 opprettholdes.
2. Beathe S. Hebnes tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten finner kjæremålet forgjeves.
Saksomkostningsspørsmålet skal her avgjøres etter tvistemålsloven §175 tredje ledd. Tvistemålsloven §172 og §174 gjelder hvor saken ender med realitetsavgjørelse. Lagmannsretten lar det stå åpent hvorvidt partene i et forlik kan "binde" rettsanvendelsen slik at retten må bruke bestemmelsene som gjelder ved realitetsavgjørelse, tvistemålsloven §172 og §174, da det i alle fall ikke her finnes noe som tilsier at det skulle være gitt slik begrensning.
Om innholdet i tvistemålsloven §175 vises til Schei: Tvistemålsloven, I, side 361 flg. og der nevnte andre rettskilder. Etter ordlyden i tredje ledd i tvistemålsloven §175 fastsetter retten saksomkostningene "etter skjønn", hvilket innebærer at retten står relativt fritt med hensyn til hvilke momenter som skal tillegges vekt. Schei nevner l.c. på side 364 endel momenter som kan være relevante.
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd er kjæremålsinstansens kompetanse begrenset, slik at det bare kan overprøves om avgjørelsen strider mot lov og andre rettslige prinsipper, samt om saksbehandlingen er tilstrekkelig til å gi grunnlag for slik prøvning. Når skjønnstemaet er så vidt som i tvistemålsloven §175 tredje ledd, fører kompetansebegrensningen i §181 til at det som i utgangspunktet kan overprøves mer er rammene for vurderingen, som om det er vilkårlig skjønnsutøvelse, klart urimelig resultat eller utenforliggende moment, saksbehandlingsfeil etc. Men i praksis vil lagmannsretten også kunne overprøve førsteinstansens vurdering av faktum, siden det i slike tilfeller som regel bare vil ha betydning i saksomkostningsspørsmålet.
Med ovennevnte rettslige utgangspunkt, mener lagmannsretten at det ikke hefter feil ved byrettens omkostningsavgjørelse. Det er lagt vekt på relevante momenter, og som lagmannsretten ser på samme måte - i den grad den har kompetanse til overprøvning. Nå kan det vel til en viss grad sies at utgangspunktet i tvistemålsloven §175 er at hver part skal bære egne saksomkostninger, men mer enn et utgangspunkt er det ikke. Lagmannsretten er ikke enig med kjærende part i at byrettens avgjørelse har preg av vilkårlighet etc. Det kan heller ikke sees å være grunnlag for påstanden om at det er motpartens holdning som er årsaken til at det kom til rettstvist.
Kjæremålet har vært forgjeves, og siden det ikke finnes grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, må John G. Hebnes erstatte Beate Hebnes hennes saksomkostninger for lagmannsretten. I tilsvaret er omkostningene oppgitt til kr 2850,- og retten legger beløpet til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. John G. Hebnes betaler til Beate Hebnes innen 2 -to uker fra forkynnelsen av kjennelsen i saksomkostninger for lagmannsretten med 2850,- -totosenåttehundreogfemti- kroner.