LG-1997-266
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-11 |
| Publisert: | LG-1997-00266 |
| Stikkord: | Sakkyndig i barnefordelingssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland herredsrett Nr. 96-00835 A og 96-00773 A - Gulating lagmannsrett LG-1997-00266 K |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan R. Flygansvær) Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ove Veum) |
| Forfatter: | Lagdommer Rasmussen Lagdommer Tenold Lagdommer Grimstad |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §41, Tvistemålsloven (1915) §165, §179 |
I sak om daglig omsorg for fellesbarn og sak om samvær som A fremmet mot B ved stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse den 25. oktober 1996 til Midhordland herredsrett, ble det krevet oppnevnt sakkyndig etter barneloven §41. B anførte til begjæringen om oppnevning av sakkyndig at saken ville kunne bli tilstrekkelig opplyst uten sakkyndig.
Ved påtegning av 30. desember 1996 besluttet herredsretten å ikke oppnevnte sakkyndig. I prosesskrift av 7. januar 1997 påpekte A at han hadde fastholdt kravet om sakkyndig, og han mente at herredsretten måtte ha misforstått da retten antok at heller ikke mannen ønsket å opprettholde kravet om sakkyndig. Ved påtegning av 15. januar 1997 fastholdt herredsretten at det ikke var behov for sakkyndig i saken.
A har for lagmannsretten i det vesentlige anført at retten generelt har behov for sakkyndig i slike saker både på grunn av språkproblemer, kulturelle problemer, religion og lignende. Man er uenig med herredsretten når den fant at det måtte være tilstrekkelig med bevisføring. Det vises i så måte til at barnet i de siste årene har hatt seks forskjellige leger og at kjæremålsmotparten har vært til behandling ved X Nervesanatorium. Det er heller ikke klart om kjæremålsmotparten bor på den oppgitte adresse.
A har lagt ned påstand:
"Det oppnevnes en sakkyndig i sak nr. A 773/96 for Midhordland herredsrett, jfr. barneloven §41."
B har for lagmannsretten i det vesentlige anført at kjæremålet er for sent inngitt. Herredsretten satte opprinnelig frist for partene til å gi uttalelse om kravet om sakkyndig til den 16. desember 1996. Hun gav slik uttalelse innen fristen, mens kjærende part ikke gav uttalelse, og retten traff sin beslutning ved påtegning av 30. desember 1996. Først deretter gav kjærende part uttalelse den 7. januar, og retten fastholdt sin beslutning den 15. januar 1997.
Hun mener at fristen for kjæremål må løpe fra den 30. desember 1996, og den beslutningen ble mottatt en av de første dager i januar 1997. Kjæremålet mot beslutningen er datert 28. januar 1997, og må derfor åpenbart være inngitt for sent. Kjæremålet må derfor avvises.
Subsidiært anføres at det skal oppnevnes sakkyndig kun når det er særlig behov for det. Ved denne vurdering må det også sees hen til tiden. I denne forbindelse vises til at man har tilbudt forklaring fra vitner med godt kjennskap til barnets situasjon, som morens lege, barnets lege og avdelingsleder i barnehave. Hun mener at disse vitner vil kunne gi tilstrekkelig avklaring. I tillegg anføres at konfliktnivået i saken gjør det nødvendig med hurtig avgjørelse.
B har lagt ned påstand:
"1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Midhordland herredsretts beslutning stadfestes.
2. A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige/B."
Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke kan avvises. Kjærende part gav uttalelse til spørsmålet om sakkyndig i prosesskrift av 20. desember 1996, og det er stemplet inn i herredsretten den 23. desember 1996. At dommeren ikke var oppmerksom på uttalelsen da man gav påtegningen den 30. desember 1996, må derfor bero på en misforståelse i retten.
Kjærende part gjorde retten oppmerksom på forholdet ved prosesskriv av 7. januar 1997, hvoretter retten foretok ny vurdering av spørsmålet om sakkyndig i påtegning av 15. januar 1997. For lagmannsretten står saken slik at herredsretten denne dato brukte sin rett etter tvistemålsloven §165 tredje ledd til å omgjøre beslutningen av 30. desember 1996, og at man så traff en ny beslutning den 15. januar 1997 hvor man endelig nektet å oppnevne sakkyndig.
Kjæremålet ansees etter dette å være rettidig.
Lagmannsretten bemerker at herredsrettens beslutning om det skal oppnevnes sakkyndig etter barneloven §41 kan påkjæres særskilt, jfr. avgjørelse i Rt-1983-1562. Lovens system er at sakkyndig i barnefordelingssaker skal oppnevnes når det finnes å være særlig behov for slik sakkyndig, jfr. avgjørelse i Rt-1984-762. Slike særlige behov er antatt å kunne foreligge hvor man har å gjøre med flerkulturelle familier, jfr. Rt-1995-1565. Ved vurderingen må behovet veies mot den tid det vil ta for en sakkyndig å undersøke saken, Rt-1984-762, og det må veies mot de muligheter man har for å få uttalelse fra andre, jfr. Rt-1996-1172.
Det er opplyst at kjærende part er bosatt i Sveits og at partene har vært separert siden 1994. De har ett barn felles i tillegg til at kjæremålsmotparten har et særkullsbarn. Hun har hatt begge barna hos seg, og det skal ha vært ført langvarige forhandlinger mellom parten for å komme frem til en samværsordning. Lagmannsretten forstår av sakens opplysninger at det er et høyt konfliktnivå mellom parten.
Lagmannsretten er enig med kjærende part i at det nok kan være en kulturforskjell mellom Sveits og Norge, slik at det isolert sett kan tilsi bruk av sakkyndig. På den annen side må lagmannsretten legge vekt på at den kulturelle forskjell er liten. Dette må veies mot at det er tilbudt vitneforklaring fra leger og fra barnehave, slik at herredsretten vil få direkte bevisføring som vil belyse barnets situasjon. Noe direkte sakkyndighetsbehov foreligger derfor ikke. Til dette kommer at konfliktnivået mellom partene i seg selv tilsier at saken finner en rask avgjørelse.
Samlet finner lagmannsretten etter dette at det ikke er grunnlag for å kreve oppnevnt sakkyndig i saken. Behovet for rask avgjørelse finnes å være det dominerende i saken på bakgrunn av de tilbudte beviser. Saken er etter det opplyste berammet til 3. og 4. mars 1997.
Kjæremålet blir å forkaste.
Kjæremålsmotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger i anledning kjæremålssaken. Lagmannsretten bemerker at kjæremålet har nær sammenheng med hovedsaken. Omkostningsavgjørelsen bør derfor utstå til herredsrettens dom, tvistemålsloven §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. Omkostningsspørsmålet utstår til herredsrettens dom.