LG-1998-1209

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-04-07
Publisert:	LG-1998-01209
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1998-01209. Påkjært til Høyesterett, se HR-2000-00660.
Parter:	A (Forsvarer: Advokat Helge Wesenberg) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Førstestatsadvokat Walter Wangberg).
Forfatter:	Lagmann Eftestøl. Lagdommer Sjong. Førstebyfogd Rasmussen
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446

A, som var rådmann i Bergen, ble 4. juli 1996 satt under tiltale for fem tilfeller av falsk anmeldelse og ett tilfelle av forsikringsbedrageri. Ved Gulating lagmannsretts dom av 2. april 1998 ble han frifunnet.

Saken mot A tok sin begynnelse med at han 15. desember 1995 ble avhørt av politiet som mistenkt, samme dag som politiet ransaket boligen hans. Formell siktelse ble uttatt 20. mars 1996.

A har fremsatt krav om erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven §444, §445 og §446. Prinsipalt gjorde han gjeldende at det er sannsynliggjort at han ikke har gjort de handlinger han var tiltalt for, og subsidiært at vilkårene for å tilkjenne erstatning er til stede efter §445. I et senere prosesskrift fra hans advokat, Helge Wesenberg, aksepteres det at straffeprosessloven §444 ikke kan anvendes på tiltalens punkt I a, I b, I d og I e. Det fastholdes at §444 kommer til anvendelse på tiltalepunkt I c og II. Begrunnelsen er at det antas at sannsynliggjøring av subjektiv god tro med hensyn til om de anmeldte forhold faktisk hadde funnet sted ikke alene er nok til at det er sannsynliggjort at «handlingen» ikke er foretatt, mens en sannsynliggjøring av at der hadde funnet sted reelle straffbare handlinger er tilstrekkelig i så måte. A viser til at lagmannsretten for tiltalepunktene I a, I b og I d enstemmig fant det bevist at de anmeldte handlinger ikke hadde funnet sted, mens tre av dommerne ikke fant det bevist for tiltalepunkt I e at det der omhandlede branntilløp ikke var anstiftet av utenforstående. For tiltalepunktene I c og II fant et flertall på fire dommere det ikke bevist at reelle handlinger ikke hadde funnet sted.

Erstatningskravet behandles av de samme dommere som dømte i straffesaken, men efter at Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 4. desember 1998 bestemte at lagmann Trovåg skulle vike sete ved behandlingen av erstatningskravet, er lagmann Eftestøl trådt inn i hans sted. Det har derefter vært utvekslet prosesskrifter, noe som på grunn av statsadvokatens utenlandsopphold først ble avsluttet i løpet av sommeren 1999.

Påtalemyndigheten har bestridt at det er sannsynliggjort for noen av tiltalepostene at A ikke har foretatt handlingene, og gjør gjeldende at vilkårene efter straffeprosessloven §445 heller ikke er til stede.

A har nedlagt slik påstand:

«A tilstås erstatning av Staten i medhold av straffeprosessloven §444 §445 og §446 etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 2.894.921,-.»

Påtalemyndigheten har påstått begjæringen om erstatning ikke tatt til følge.

As krav fordeler seg med kr 390.917 for lidd inntektstap pr. 30. juli 1998, kr 964.610,- for fremtidig inntektstap, kr 539.394 for utgifter, og kr 1.000.000,- som oppreisning for ikke økonomisk skade.

Begge parter har bedt saken avgjort uten muntlig forhandling, og lagmannsretten finner heller ikke muntlig forhandling nødvendig.

Lagmannsretten bemerker at det var seks handlinger A var tiltalt for og ble frifunnet for.

For den første tiltaleposten, post I a, ble A frifunnet fordi lagmannsrettens flertall, alle unntatt meddommer Søraas Knutsen, fant at «det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at A mot bedre vitende har anmeldt forholdet.»

For post I b begrunner lagmannsrettens flertall, alle unntatt lagmann Trovåg og Søraas Knutsen, frifinnelsen med at det «ikke er ført tilstrekkelig bevis for at A denne natten var klar over at overfallet ikke var reelt.»

For post I c og II fant flertallet, alle unntatt Trovåg og Søraas Knutsen, at «det er rimelig tvil om det var et reelt innbrudd hos de tiltalte kvelden før eller natten til 4. november 1995.» De stemte derfor for frifinnelse for falsk anmeldelse av innbrudd (post I c). Med hensyn til post II, forsikringsbedrageri ved noe senere til forsikringsselskapet å oppgi gjenstander å være stjålet ved innbruddet, fant tre av rettens medlemmer, lagdommerne Rasmussen og Sjong og meddommer Opskar, «det ikke bevist at A har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningens post II.» Disse dommere uttalte også at en kontakt mellom A og hans tante «er egnet til å bekrefte As forklaring i saken.»

Post I d gjelder falsk anmeldelse av et trusselbrev funnet utenfor huset. De tre dommere, Rasmussen, Sjong og Opskar, som stemte for frifinnelse uttaler at de finner «ikke bevist utover rimelig tvil at A hadde kjennskap til hvem som sto bak trusselbrevet da det ble ringt til politiet om brevet.» De tilføyer at brevet fremtrådte som et kontaktforsøk fra hustruen, og at «det forhold at han ikke forsto dette, men istedet ringte til politiet, bekrefter etter disse dommeres mening at han ikke visste hvem som sto bak brevet.»

De samme dommere uttalte om tiltalens punkt I e at «det foreligger rimelig tvil med hensyn til spørsmålet om det var A eller om det var en ukjent gjerningsmann som antente den aktuelle brannen på boligens bakside.» Disse dommere og dessuten meddommerne Eikås og Sekse stemte for frifinnelse av A, og uttalte at de «finner det ikke bevist at A har forholdt seg som nærmere beskrevet i tiltalebeslutningens post I e.» De uttalte også at de «legger til grunn at A ikke hadde kjennskap til hvem som hadde anstiftet brannen og at det heller ikke er ført bevis for at A hadde noen bestemt mistenkt i så henseende.»

For fire av forholdene, nemlig tiltalepunktene I c, I d, I e og II, fant altså de dommere som voterte for frifinnelse bekreftelse på As forklaring om at han ikke handlet mot bedre vitende. For post I a og I b sier de ikke annet enn at forholdene ikke finnes bevist.

For de fire tiltaleposter er dermed lovens krav om sannsynliggjøring oppfylt dersom man legger til grunn det samme som ved dommen. Lagmannsretten finner ikke at der nu er forhold som gir grunnlag for å bedømme bevisene annerledes enn på domstidspunktet. Når det gjelder hva som skal til for å anse det sannsynliggjort efter straffeprosessloven §444 at «handlingen» ikke er foretatt, er lagmannsrettens mening en annen enn den som har vært fremholdt av forsvareren og av statsadvokaten under behandlingen av dette erstatningskravet. Vel har A utført de ytre handlinger, anmeldelsene til politiet og forsikringsselskapet, noe han heller ikke har benektet. Men i et tilfelle som dette må det prinsipp gjelde som kommer til uttrykk i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1999-865, om at det er tilstrekkelig å sannsynliggjøre at de subjektive vilkår for straff ikke er til stede, når handlingen uten disse er en handling av en helt annen karakter, i dette tilfelle endog ønskelig ut fra det syn at forbrytelser bør etterforskes og straffes og forsikringsoppgjør finne sted. Lagmannsretten finner nu efter en samlet vurdering av bevisene at det også er sannsynlig at A ikke utførte de handlingene han var tiltalt for under tiltalens poster I a og I b. Særlig bygges dette på at hans opptreden i de tilfellene hvor det er funnet godtgjort at han var uskyldig synes lite forenlig med at han i andre tilfeller skulle opptre uhederlig.

Fra påtalemyndighetens side påberopes det at A ved eget forhold har medvirket, jf. straffeprosessloven §444 tredje ledd. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at A på noen måte har motarbeidet efterforskningen eller, som særlig fremhevet, burde ha opptrådt annerledes fordi han burde ha hatt mistanke til sin hustrus oppriktighet.

A har dermed krav på erstatning for det tap forfølgningen måtte ha påført ham. At han har gjort gjeldende at straffeprosessloven §444 ikke er anvendelig for de fleste av tiltalepunktene kan ikke sees å innebære at han gir avkall på noe av hva han efter loven er berettiget til, bare at hans advokat på et tidspunkt før den nevnte avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg forelå, inntok et standpunkt som da måtte fortone seg som det riktige.

Lagmannsretten mener forøvrig at også efter §445 ville A ha krav på erstatning i det samme omfang som efter §444, på grunn av den helt usedvanlige og uforholdsmessige belastning saken var for ham. Lagmannsretten viser til de meget langvarige hovedforhandlinger i saken, påtalemyndighetens omstendelige og vidløftige bevisførsel med «troverdighetsvitner», til den sterke mediafokusering A ble utsatt for, og til at han måtte forlate sin stilling. Lagmannsretten mener at kvalifiserte rimelighetsgrunner foreligger og at erstatning bør tilkjennes. Når det gjelder As eget forhold vises det til bemerkningene over.

A krever erstattet et beløp på kr 539.394,- som han har betalt for privat efterforskning ved Thune Security A.S. Statsadvokaten har innvendt til dette at Thunes oppdrag også gjaldt fru A (?), og at derfor iallfall ikke mer enn halvparten av utgiftene kan erstattes. A har opplyst at oppdraget gjaldt bare hans sak, og lagmannsretten legger det til grunn. Videre innvendes det at retten ikke har vurdert behovet for slik efterforskning, og at påtalemyndigheten bare fikk et begrenset innsyn i efterforskningen og resultatet av den. Lagmannsretten kan ikke se at disse innvendingene kan være avgjørende. A var utsatt for alvorlige anklager, han var domfelt i Bergen byrett, og det må være rimelig og påregnelig at den som er i hans situasjon vil gjøre hva han kan for om mulig å renvaske seg, innenfor grensene for hva han har økonomisk evne til. A søkte bistand hos et seriøst og såvidt vites anerkjent efterforskningsbyrå, og det vites heller ikke annet enn at den efterforskning som dette satte i gang var adekvat. Beløpet er stort, men det er hverken uventet eller urimelig at der brukes et stort beløp på å verge seg mot slike alvorlige anklager. Det kan spørres hvorfor A skulle engasjere privat efterforskning fremfor å gjøre henvendelse til politiet om efterforskningsskritt. Der er å si til dette at det langt på vei må godtas at en mann i As situasjon også prøver andre veier. Lagmannsretten viser også til hva lagmannsretten enstemmig sier om efterforskningen i saken på s. 11-12 i dommen. Blant annet pekes det der på at efterforskningen synes å ha vært skadelidende ved at påtalesiden i politiet ikke synes på forhånd å ha hatt en klar strategi for å håndtere strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål under efterforskningen. Det fremgår også av dommen at efterforskningen i stor grad dreiet seg om å innhente opplysninger om fru As helsesituasjon, og om hennes karakteregenskaper, samt om ektefellenes økonomi. Det er rimelig at As tillit til politiefterforskningen under disse forhold kunne være svekket, og at den fellende dom i byretten virket i samme retning. Kravet om dekning av utgiftene godtas. Det tilføyes at reglene om hva som kan pådras av utgifter til efterforskning under forsvarerutgifter ikke er direkte anvendelige.

A krever kr 390.917,- for tapt arbeidsfortjeneste. Kravet er begrunnet med at han fra 6. februar 1997 da byrettens fellende dom falt, i realiteten var tvunget til å si opp sin stilling som rådmann. Han fikk da et engasjement ved Universitetet ut året, men inntekten var kr 102.117 mindre enn den regnes å ville ha vært om han hadde fortsatt som rådmann med de tilleggsinntekter som fulgte nærmest automatisk med den stillingen. Videre hadde han i 1998 inntil 30. juli en inntekt på kr 61.200,- mot beregnet kr 350.000,- om han hadde beholdt stillingen som rådmann. Det samlede inntektstap pr. 30. juli 1998 blir således kr 390.917,-. Fra påtalemyndighetens side er efterlyst en mer konkret redegjørelse for de kommunale tilleggsverv med nærmere dokumentasjon av inntektene gjennom fremleggelse av selvangivelser for de aktuelle årene. Som svar på dette er det opplyst at A måtte si fra seg verv som styremedlem i Kommuneforlaget og som medlem av Eiendomsskattelovutvalget samt noen mindre verv. Dokumentasjon foreligger til dels ved innsendte kopier av selvangivelser.Lagmannsretten finner ikke grunn til å tvile på at de tall som er gitt er så riktige som det med rimelighet kan ventes. Den vesentligste innvending mot kravet om erstatning for inntektstap er at kommunen aldri tvang A til å slutte som rådmann, og at det skyldtes media-oppmerksomhet og ikke politiets arbeid at A så seg nødt til selv å si opp. Det anføres at det ikke foreligger opplysninger som tilsier at kommunen ikke ville ha forlenget permisjonen med lønn til rettskraftig dom forelå. Lagmannsretten legger til grunn at det i denne relasjon ikke kan ha hatt noen betydning om der var særlig oppmerksomhet og særlig mye omtale av saken i aviser og nyhetskanaler. Det må være klart at en sak av denne art mot en fremstående kommunal tjenestemann vil vekke oppmerksomhet, og det må betegnes som en direkte følge av straffeforfølgningen. Det er mulig at kommunen ville ha forlenget permisjonen, og det er mulig at A i så fall ville ha kunnet gjeninntre i stillingen som rådmann og derved ikke ha lidd noe tap, eller bare tap av noen biinntekter. Men A følte seg ikke i stand til å fortsette i stillingen, noe som er en forståelig og ventelig reaksjon hensett til det press han må ha levet under som følge av rettsforfølgningen, dommen i byretten, og den oppmerksomhet saken uvegerlig måtte vekke. Lagmannsretten er således enig i at A i realiteten var tvunget til å fratre, og finner at han også må tilkjennes erstatning som krevet for tapt inntekt frem til 30. juli 1997.

Fremtidig inntektstap, det vil si tap fra 1. august 1998 og fremover, er krevet erstattet med kr 964.610,-. Dette tallet fremkommer ved å legge til grunn at fra 1. august 1998 har A en årsinntekt på høyst kr 500.000,- (i den senere tid noe høyere) som direktør ved NHH, mens han som rådmann i Bergen inklusive lønnede verv ville ha hatt 600.000,-. Differensen på omtrent kr 100.000,- neddiskontert til pensjonsalder utgjør kr 964.610,-. Til dette anføres det fra staten at grunnlønnen for de to stillingene må antas å være nær den samme, og at A i tilfelle vil kunne ha anledning til å ha biinntekter. Det siste bestrides av A, som opplyser at forrige innehaver av direktørstillingen ikke hadde bierverv. Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at det kan regnes med at A frem til pensjonsalder som rådmann ville ha hatt en inntekt som på grunn av bierverv ville ha ligget kr 100.000,- over inntekten som direktør ved NHH. Det kan ikke utelukkes at der kan være mulighet for biinntekter også i stillingen ved NHH. Det er også for usikkert å basere seg på at biinntektene ved stillingen som rådmann ville være stabile; det kan blant annet nevnes at A blir eldre.Lagmannsretten legger til grunn at grunnlønnen i de to stillingene er omtrent den samme og at noenlunde parallell lønnsutvikling kan forutsettes. En viss inntektsforskjell i den første tiden må det være riktig å regne med, og på det grunnlag tilkjennes erstatning med et skjønnsmessig beløp. Dette bør for tidsrommet fra 1. august 1998 frem til idag gis som erstatning for lidd tap, og dette settes til kr 150.000,-, mens fremtidig tap settes til kr 100.000,-, herunder tatt hensyn til at erstatning for fremtidig inntektstap ikke er grunnlag for inntektskatt.

Oppreisning kan tilkjennes når der er særlige grunner som taler for det, jf. straffeprosessloven §446. Slike grunner er her den lange tid straffeforfølgningen varte, - nesten 2 1/2 år, og den påkjenning saken var, med hovedforhandling i to og en halv måned i byretten og vel to måneder i lagmannsretten, samt den offentlige oppmerksomhet saken uunngåelig måtte vekke. Nu ble saken utvilsomt mer omfangsrik ved at As hustru var medtiltalt, noe som imidlertid A ikke kan lastes for. Men man må se bort fra den ekstra påkjenning det må ha vært for A at hans hustru også var tiltalt og endog ble straffedømt. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn at A er blitt varig merket av saken, men den har vært en særlig påkjenning for ham, også bortsett fra forholdet med hustruen. Særskilt må nevnes at bevisføringen i saken i stor utstrekning gikk ut på å påberope hendelser til dels langt tilbake i tiden for å søke å vise en viss modus i handlemåte. Det må virke meget tungt å få sin fortid trukket frem og brukt på en slik måte. Lagmannsretten tilkjenner A en oppreisning på kr 100.000,-. Der foreligger lite rettspraksis som kan gi veiledning om størrelsen av oppreisningsbeløpet i et tilfelle som dette, hvor A ikke har vært fengslet og ikke er påført varig skade.

Efter dette tilkjennes A som erstatning for utgifter kr 539.394,-, for lidd inntektstap hittil kr 540.917,-, og for fremtidig inntektstap kr 100.000,-. Han tilkjennes også kr 100.000,- som oppreisning.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Staten skal innen 2 - to - uker fra statsadvokaten mottar denne kjennelse betale til A erstatning for utgifter med 539.394 - femhundreogniogtredvetusentrehundreogfireognitti - kroner, erstatning for lidd inntektstap med 540.917 - femhundreogførtitusennihundreogsytten - kroner, erstatning for fremtidig inntektstap med 100.000 - hundretusen - kroner, og oppreisning med 100.000 - etthundretusen - kroner.