LG-1998-1766
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-16 |
| Publisert: | LG-1998-01766 |
| Stikkord: | Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 97-02681 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01766. Anket til Høyestrett; Vesta Forsikring AS frifinnes, se HR-2000-00034B. |
| Parter: | Ankende part: Vesta Forsikring As (Prosessfullmektig: Advokat Knut Søraas, Bergen). Ankemotpart: Den norske Bank ASA (Prosessfullmektig: Advokat Pål Sveinsson, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Trovåg. Ekstraordinær lagdommer, førstelagmann Foss. Sorenskriver Sommersten |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §92, Forsikringsavtaleloven (1989) §6-1 |
Tvisten gjelder forsikringsoppgjør i henhold til avtalt formuesansvarsforsikring mellom partene. Vestas forsikringsansvar for avtaleåret 1992-93 var kr 100 mill. Bankens egenandel ved hvert forsikringstilfelle i henhold til avtalen er kr 1 mill.
Partene er enige om at 4 spesifiserte forsikringstilfeller er inntrådt idet banken ved dom er holdt erstatningsansvarlig for investeringer 4 kunder gjennom banken foretok i Investa AS. Investert beløp ble delvis tapt ved Investa AS' akkord i 1992.
Bankens erstatningsansvar inkluderte også morarenter til de 4 skadelidte. Vesta var enig med banken i at erstatningsansvaret skulle bestrides i tvister mot de skadelidte.
I det senere forsikringsoppgjøret mellom partene inntok Vesta det standpunkt at morarentene etter ansvarsgrunnlaget skulle fordeles forholdsmessig på den delen av erstatningsansvaret som utgjorde egenandelen og den delen det var forsikringsdekning for. Banken mente at egenandelen for hvert ansvarstilfelle var begrenset til kr 1 mill. Vesta var derfor uberettiget til å foreta tilleggsbelastning for idømte morarenter.
Banken reiste sak for Bergen byrett med krav om dom for de 4 spesifiserte morarentebeløp Vesta avregnet i oppgjøret. Byretten ga banken medhold ved dom av 27. april 1998.
Domsslutningen lyder:
"1. Vesta forsikring AS dømmes til å betale innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til Den norske Bank ASA a) kr 390.877 med tillegg av 12% rente p.a. fra 1. februar 1995 til betaling skjer, b) kr 521.322 med tillegg av 12% rente p.a. fra 19. desember 1997 til betaling skjer, c) kr 557.632 med tillegg av 12% rente p.a. fra 19. februar 1997 til betaling skjer, og d) kr 610.000 med tillegg av 12% rente p.a. fra 19. februar 1997 til betaling skjer."
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger."
Lagmannsretten viser til byrettens utførlige domsgrunner når det gjelder den nærmere beskrivelse av saksforholdet og partenes anførsler. Partene er i det alt vesentlige enige om sakens faktum. Beløpene er ikke omstridt. Vesta Forsikring AS har i rett tid anket byrettens dom. Det gjøres gjeldende at byrettens rettsanvendelse er feil.
Anførslene kan sammenfattes slik:
Morarenten er ikke en del av formuesskaden som i sin helhet er forsikringsmessig dekket av selskapet innenfor avtalens begrensninger. Formuesskaden innbefatter kun hovedstolen og ikke morarentene. Bankens egenandel er kr 1 mill. og banken må dekke den delen av morarentene som kan tilbakeføres til dette beløpet.
Forsikringsavtalen mellom partene løser ikke morarentespørsmålet direkte. Tolkning og utfylling av avtalen må skje ut fra bakgrunnsretten. Hvis Vesta skal betale morarenten også på den uforsikrede delen (egenandelen) oppnår banken en utilsiktet fordel. Formålet med morarente er å ta bort finansgevinsten. Banken ville ha slik gevinst innenfor egenandelen etterhvert som morarentedelen øker. I så fall ville bankens ansvar for hovedkravet reduseres tilsvarende.
Byretten har feilaktig bygget på det standpunkt at morarenten er standardisering av tap knyttet til avkastningen. I forsikringsvilkårene fremkommer at det med formuesskade menes økonomisk tap. Slikt tap utmåles etter erstatningsrettslige prinsipper og kan følgelig beregnes.
Morarenten er et tillegg - en omkostning - tillagt tapet og er basert på objektive kriterier. Morarenten er løsrevet fra kreditors eventuelle direkte subjektive tap ved ikke å ha erstatningsbeløpet til disposisjon. I tillegg kommer at morarenten også innebærer et element av betalingspress mot debitor. Morarenten er derfor ikke en del av tapet men et tillegg som ikke omfattes av begrepet formuesskade. Morarenten skal derfor fordeles i henhold til vanlige formuesrettslige prinsipp ut fra de to parters avtalte økonomiske interesser.
Vilkårene fastslår under pkt. 9 slik fordeling av erstatningskrav som dels er dekket og dels er udekket under en forsikringsavtale.
Det spørsmålet partene tvistes om var direkte løst i gml. forsikringsavtaleloven §92 annet ledd i favør av Vestas syn. Regelen ble ikke gjentatt i forsikringsavtaleloven fra 1989 på grunn av den nye lovens systematikk. Det var ikke tilsiktet endring av praksis.
Harmoniserings- og konsekvenshensyn tilsier at morarentespørsmålet løses på samme måte som omkostninger ellers etter forsikringsavtalen hvor det skal skje en forholdsmessig deling.
Ankemotparten kan ikke gis medhold i at læren om uklare forsikringsvilkår skal slå gjennom til ugunst for selskapet. Løsningen av rentespørsmålet er en lovtolkningsoppgave hvor det må søkes i bakgrunnsretten. Det dreier seg ikke om uklare, tvetydige eller selvmotsigende utsagn i selve forsikringsavtalen hvor læren har sin berettigelse.
Det er gitt omfattende henvisninger til juridisk teori og lovforarbeider. Vesta Forsikring AS har lagt ned slik påstand:
"Vesta Forsikring AS frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger, for byrett og lagmannsrett."
Den norske Bank ASA krever byrettens dom stadfestet. Byrettens begrunnelse er treffende. Vesta's rettslige argumentasjon er forfeilet. Partene er enige om at morarentene inngår som en del av de skadelidtes økonomiske tap, jf forsikringsavtaleloven §6-1. Tvisten må løses ut fra en objektiv forståelse av forsikringsavtalen. Det er unødvendig å gå til bakgrunnsretten. Avtalen løser tvisten direkte. Vesta erkjenner ansvar etter polisen for formuesskaden. Formuesskade er i polisen definert som det "økonomiske tapet" etc. Morarenten er en del av tapet DnB's kunder har lidt og som det er gitt dom for. Egenandelen er i vilkårene fastlagt til kr 1 mill. Det er ikke ellers i avtalen antydninger om at egenandelen er noe mer enn dette beløpet innenfor dekningsområdet.
Vesta har i avtalens §5 listet opp begrensninger hvor selskapet ikke er dekningsmessig ansvarlig. Det er ikke tatt noe forbehold i forhold til morarenter. Derimot sier avtalen uttrykkelig at Vesta innenfor forsikringssummen dekker erstatningskrav som overstiger den avtalte egenandel.
Det er Vesta som avgjør om et erstatningskrav skal innrømmes, jf avtalens pkt. 8. I denne saken var det enighet om ikke å innrømme ansvar. Vesta kan ikke senere gis medhold i den konstruksjon at idømt erstatningsbeløp skal deles i en hovedstol og et morarentetillegg hvoretter sistnevnte skulle fordeles etter prinsipp som ikke fremkommer i forsikringsavtalen.
Subsidiært anføres at dersom lagmannsretten skulle komme til at forsikringsvilkårene er uklare må uklarheten gå ut over den kyndige i vilkårsfastsetting. Vesta har hatt oppfordring til å uttale seg klarere. Det er en helt konkret avtalefestet egenandel banken skal ha risikoen for, verken mer eller mindre. At Vesta mange måneder etter at banken har krevd inndekket utbetalte domsbeløp kommer med det overraskende svar at egenandelen ikke er som avtalt, er uforståelig. Vesta burde ha gjort vurdering av morarentespørsmålet før inngåelsen av forsikringsavtalen og eventuelt tatt forbehold i vilkårene. Når det ikke er gjort, må det gå ut over Vesta.
Vesta's henvisning til gml. forsikringsavtalelov §92 annet ledd er ikke holdbar. Av forarbeidene til ny FAL - NOU 1987:24 side 174 venstre spalte fremgår det uttrykkelig at morarente til skadelidte anses "omfattet av selskapets ansvar under en ansvarsforsikring, selv om dette ikke er sagt uttrykkelig i forsikringsavtalen (vilkårene)."
En forsikringstaker har behov for å kjenne størrelsen på sin egen risiko (egenandel) han avtaler med sitt selskap.
Å bringe inn omkostningssynspunktet etter avtalens pkt. 9 er ikke relevant fordi det gjelder noe helt annet enn morarenter.
Den norske Bank ASA har lagt ned slik påstand:
"1. Bergen byretts dom pkt. 1 stadfestes.
2. Den norske Bank ASA tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Ankeforhandling er holdt i Bergen 2. juni 1999. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i det vesentligste i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse og ankemotpartens anførsler.
Etter lagmannsrettens mening løser forsikringsvilkårene tvisten. I henhold til den inngåtte avtalen skal banken ha en egenrisiko for hvert skadetilfelle på kr 1 mill. Formuesansvarsforsikringen skal dekke det økonomiske tapet som en skadelidt har hatt og som står i tilstrekkelig årsakssammenheng med skadevolders handling, dvs. bankens. I saken er banken idømt erstatningsansvar for slike handlinger i forhold til 4 skadeslidte. Av det beløpet skal banken som nevnt ha en egenrisiko for hver på kr 1 mill.
Vilkårene inneholder begrensninger i Vesta's ansvar. Dersom selskapet mente at ansvaret ytterligere skulle begrenses for morarentene, måtte dette uttrykkelig ha vært sagt i vilkårene. Eventuelt kunne Vesta da banken og selskapet var enige om å bestride at det forelå ansvarsgrunnlag, tatt opp morarentespørsmålet. Vesta hadde i henhold til forsikringsavtalen mulighet til å fri seg på ethvert tidspunkt ved å stille beløpet til disposisjon. I så fall ville banken bli ansvarlig for etterfølgende morarenter. Etter vilkårene kan den sikrede (banken) ikke innrømme erstatningsplikt eller forhandle om et erstatningskrav uten Vestas samtykke. Selskapet har således full kontroll etter at forsikringstilfelle er notifisert. Lagmannsretten kan derfor ikke vurdere saken annerledes enn at egenandelen innenfor forsikringspolisen ved uttrykkelig avtale er begrenset som nevnt.
Det kan anføres grunner for at morarentesspørsmålet ikke bør inngå i egenandelen. Selskapet får eventuelt presisere dette i vilkårene slik at sikrede på forhånd er klar over at at egenrisikoen kan være langt høyere enn det som fremgår av polisen, dersom selskapet ønsker delt ansvar for morarenter.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på øvrige anførsler idet det er klart at de ikke kan føre fram, og nøyer seg med den henvisning som innledningsvis er gitt til byrettens dom og ankemotpartens anførsler.
Anken har vært forgjeves og ankende part bør bære sakens omkostninger for lagmannsretten jf tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke grunner som bør føre til fritak for omkostningsansvaret. Lagmannsretten finner at Vesta også bør bære sakens omkostninger for byretten. Avgjørelsen fremstår ikke som tvilsom. Banken tilkjennes derfor også saksomkostninger for byretten idet lagmannsretten ikke finner at noen av alternativene i tvistemålsloven §172 annet ledd bør gis anvendelse, jf tvistemålsloven §180 annet ledd.
Advokat Sveinsson har inngitt salæroppgave. For lagmannsretten kreves kr 56.301 hvorav salær utgjør kr 48000. For byretten er de tilsvarende tall henholdsvis kr 27.247 og kr 24000.
Oppgaven legges til grunn hva hva angår saksomkostningskravet for byretten. For lagmannsretten finnes salæret passende å kunne settes til kr 30000, jf. tvistemålsloven §176.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vesta Forsikring AS kr 38.301 -kronertrettiåttetusentrehundreogen- og for byretten kr 27.247 -kronertjuesjutusentohundreogførtisju- til Den norske Bank ASA innen 2 -to- uker.