LG-1999-1406
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-01 |
| Publisert: | LG-1999-01406 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 93-02732 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01406 og LG-1999-01407. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens avgjørelse stadfestes, saksnr. i Høyesterett ukjent. |
| Parter: | Begjærende part: Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund (Prosessfullmektig: H.r.advokat Arne Meltvedt, Oslo). Motpart: (99-01406) 1. Hans Peter Westfal-Larsen 2. Rolf Westfal-Larsen (99-01407) 1. Westfal-Larsen Shipping AS, tidligere AS Taranger. 2. Hans Peter Westfal-Larsen 3. Rolf Westfal-Larsen (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Blaauw, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Lunde. Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Erstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, Domstolloven (1915) §202, §176, §180, §373, §98, Avtaleloven (1918) §36 |
Gulating lagmannsrett avsa 19 juni 1997 dom i sakene 95-00167 og 95-01118 (som var forenet til felles behandling) med slik domsslutning:
«1. Hans Peter Westfal-Larsen, Rolf Westfal-Larsen og AS Taranger frifinnes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund kr 562.015 - kronerfemhundreogsekstitotusenogfemtem - til Hans Peter Westfal-Larsen, Rolf Westfal-Larsen og AS Taranger innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund betaler utgiftene forbundet med de fagkyndige meddommernes tjenestegjøring etter nærmere oppgave fra retten.
4. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.»
Dommen ble påanket til Høyesterett hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 10 mars 1998 nektet ankesaken fremmet under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.
Ved prosesskrift datert 13 august 1999, innkommet Gulating lagmannsrett 16 august, har Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund, ved prosessfullmektig H.r.advokat Arne Meltvedt, begjært lagmannsrettens dom gjenopptatt. Som grunnlag er vist til tvistemålsloven §407 nr 6 hvor den ankende part er blitt kjent med «et nyt bevis, som alene eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse».
Lagmannsretten har i tråd med vanlig praksis ikke forkynt begjæringen for motparten, men oversendt begjæringen til orientering og eventuell uttale før lagmannsretten treffer sin avgjørelse etter tvistemålsloven §412.
Motparten har uttalt seg, og det er utvekslet ytterligere prosesskrift i sakens anledning.
I begjæringen er nedlagt slik påstand:
1. Begjæring om gjenopptagelse henvises til hovedforhandling.
2. Hans Peter Westfal-Larsen, Rolf Westfal-Larsen og Westfal-Larsen Shipping AS dømmes in solidum til å betale til Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund etter rettens skjønn inntil kr 20.087.604,- med tillegg av lovens rente fra 11. januar 1989 til betaling skjer.
3. Hans Peter Westfal-Larsen, Rolf Westfal-Larsen og Westfal-Larsen Shipping AS dømmes in solidum til å dekke Anne-Grethe Westfal-Larsen Lunds saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Motpartene har under henvisning til tvistemålsloven §412 første ledd nedlagt slik påstand:
1. Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.
2. Hans Peter Westfal-Larsen, Rolf Westfal-Larsen og Westfal-Larsen Shipping AS tilkjennes saksomkostninger.
Det bemerkes videre at motpartene har bedt lagmannsretten vurdere om den bør nytte domstolsloven §202, første ledd (rettergangsbot), uten at det er nedlagt formell påstand om dette.
Bakgrunnen for saken er at Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund eide 2 aksjer i Westfal-Larsen & Co. A/S og 230 aksjer i AS Taranger og at det i 1988 ble gitt tilbud for salg av aksjene til brødrene Hans Peter og Rolf Westfal-Larsen. Tilbudet ble akseptert og de 2 aksjene i Westfal.Larsen & Co. A/S samt 175 aksjer i AS Taranger ble siden kjøpt for henholdsvis kr 1,8 mill og kr 70.000. Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund eide også en tredel av aksjene i Frednes AS. Helt mot slutten av 1988 ble det inngått avtale også om salg av disse aksjer for kr 7.799.153.
I tråd med avtalen, nominerte Rolf og Hans Peter Westfal-Larsen selskapene Engen Chartering AS og AS Skaget som kjøpende selskaper i forbindelse med oppkjøpet. Til finansiering av aksjeoppkjøpet (som omfattet også oppkjøp av en del andre aksjonærers aksjer) tok Engen Chartering AS og AS Skaget opp lån på henholdsvis kr 65,5 og kr 60,5 millioner i Christiania Bank og Kreditkasse. De nevnte lån ble gjort opp i februar 1990 av AS Taranger, hvor selskapene Engen Chartering AS og AS Skaget i mellomtiden var blitt innfusjonert.
I 1993 anla Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund sak med bakgrunn i at hun mente den avtalte salgssum var satt for lavt, prinsipalt med hjemmel i avtaleloven §36. Kravet var på kr 23 millioner. Etter en del prosessuelle forsinkelser bl.a mht partsforholdene, holdt Bergen byrett hovedforhandling (i to saker som var forenet til felles behandling) i 1994 hvor det etter enighet ble forhandlet særskilt om foreldelsespørsmålet, jf tvistemålsloven §98. Bergen byrett, satt med to fagkyndige meddommere, avsa 14 november 1994 dom med slik domsslutning:
«Sak 93-02732 A 03:
1. Hans Peter Westfal-Larsen frifinnes.
2. Rolf Westfal-Larsen frifinnes.
Sak 94-01610 A 03:
AS Taranger frifinnes.
I begge saker:
Innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund til Hans Peter Westfal-Larsen og Rolf Westfal-Larsen kr 800.000,- -åttehundretusen- kroner i saksomkostninger.»
Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund påanket dommen til Gulating lagmannsrett som satt med fagkyndige meddommere avsa dom i saken den 19 juni 1997 med domsslutning som gjengitt innledningsvis ovenfor. Det bemerkes at lagmannsretten behandlet og tok stilling til realiteten i saken, mens foreldelsesspørsmålet ikke ble drøftet i dommen.
Gjenopptakelsesbegjæringen bygger kort sagt på det forhold at betaling for aksjene hevdes å ha skjedd ved at det ble overført midler fra utlandet, og at dette kan stamme fra midler som rettelig tilhører ett eller flere av de selskaper som det ble solgt aksjer i eller som danner grunnlag for verdivurderingen av disse. I så fall må verdivurderingen av aksjene som ble solgt ha vært feil på grunn av at dersom selskapene hadde ukjente midler i utlandet (som det skulle vært tatt hensyn til ved verdivurderingen) ville aksjene som ble solgt vært mer verd. Selgeren har akseptert prisen på aksjene, bl.a på bakgrunn av den verdivurdering som kjøperne har fremskaffet. Dersom dette hadde blitt avklaret under ankeforhandlingen ville det ha ledet til et annet resultat i saken. Det nye «bevis» som nå påberopes i gjenopptakelsesbegjæringen er det forhold at man mener å kunne dokumentere/bevise at det er overført midler fra utlandet til hel eller delvis betaling av aksjene som ble overdradd.
Lagmannsretten bemerker at spørsmålet om hvor midlene til finansieringen av oppkjøpet kom fra, var et tema i saken allerede forut for byrettens behandling. Etter fremsatt provokasjon svarte de saksøkte (nå ankemotpartene) i brev 18 august 1994 at det ikke hadde betydning for saken hvordan oppkjøpet ble finansiert, men man opplyste og fremla kopi av låneavtalene for Engen Chartering AS og AS Skaget. Etter provokasjon om hvorvidt og i hvilken utstrekning betaling for Frednes-aksjene skjedde via Sveits til tross for at finansieringen skulle ha blitt foretatt over Christiania Bank og Kreditkasse; ble dette besvart i prosesskrift av 24 september 1994 med «De saksøkte er ukjent med at det skal ha blitt foretatt betaling via Sveits.» Fra saksøkers side hadde det i prosesskrift kommet frem antydninger om at betaling fra utlandet kunne være midler tilhørende Westfal-Larsen & Co.A/S eller AS Taranger, eventuelt at det kunne dreie seg om sikkerhetstillelser overfor banken. Poenget var at de selgende aksjonærer hadde lagt til grunn at selskapene ikke opererte med skjulte verdier av betydning for verdsettelsen.
For byretten var fremlagt bilag påført «Melding Norges Bank», og saksøkerne hevdet at dette kunne indikere overførsel fra utlandet. Det ble benektet at dette var tilfelle, bl.a under henvisning til at dette var standard tekst uten at det nødvendigvis var noen melding til Norges Bank. Temaet ble tatt opp under ankeforhandlingen for lagmannsretten uten at det kom noe mer ut av dette. Under byrettens så vel som lagmannsrettens forhandlinger ble det fra ankemotpartene anført at aksjekjøpene ble finansiert ved låneopptak i Christiania Bank og Kreditkasse. Videre at det ikke forelå noen overføring av penger fra utlandet i tilknytning til finansieringen.
I gjenopptakelsesbegjæringen vises til at Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund i brev 29 april 1999 gjorde en henvendelse til Christiania Bank og Kreditkasse for å få bekreftet at beløpet som ble overført (beløpet for oppgjør av Frednes-aksjene, kr 70.000) kom fra Swiss Bank Corporation til den oppførte konto i Christiania Bank og Kreditkasse, hvorfra de ble overført til hennes konto i Bergen Bank. I telefax 14 mai 1999 besvares dette med at «Vi kan utfra Deres vedlagte kopi bekrefte at beløpet er overført fra Swiss Bank Corp., Basel, Sveits via Kreditkassen til Bergen Bank.»
Dette foranlediget en henvendelse til ankemotpartens prosessfullmektig som 24 juni 1999 besvarte dette med bl.a å fremlegge uttalelse fra Bergen Bank (datert 21 mars 1995) om at henvisningen til Swiss Bank Corporation (og Bergen Bank, Mo i Rana) skyldtes «datateknisk svikt» i bankens arkivsystem, samt bekreftelser fra revisorene om at AS Skaget og Engen Chartering AS hadde foretatt oppgjør fra norske konti og at selskapene ikke hadde utenlandske konti. Etter henvendelse til Christiania Bank og Kreditkasse ble også fremlagt en uttalelse (datert 22 mars 1995) om at «Vi har ikke i vår betalingsinstruks til Bergen Bank, Bergen gitt opplysning om at denne betalingen kommer fra Sveits» samt at «både oppdragsbrev og bokføringsbilag som er vedlagt, dokumenterer at dette er en ren innenlandsbetaling».
Christiania Bank og Kreditkasse har siden, i brev av 29 juni 1999 bekreftet at «Ingen sveitsisk bank har vært involvert i transaksjonen» og at overførselen skjedde ved en intern overførsel fra Chriatiania Bank og Kreditkasse den 28 desember 1988 til Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund's konto i Bergen Bank. Videre at den opplysning som ble gitt av banken den 14 mai 1999 kun baseres på de opplysninger man kan lese ut av bokføringsbilaget til tidligere Bergen Bank, Bergen.
I gjenopptakelsesbegjæringen er det videre vist til at debetoppgaven i forbindelse med Frednesaksjene er påført 1C, hvilket skulle vise at det er midler fra utlandet, og buntnummer/ref.nr som bekrefter at midlene er kommet fra utlandet.
Etter at gjenopptagelsesbegjæringen har vært oversendt ankemotpartene til orientering er det gitt uttale og fremlagt en del nye dokumenter og opplysninger. Sammenfatningsvis kan dette oppsummeres med at det hevdes, i tillegg til hva som er referert foran, at når de såkalte «buntnumre» kunne indikere utenlandsoverførsel, har det sin bakgrunn i at referansenummeret utelukkende er et unikt bokføringsnummer for føring av det individuelle bilag i banken, i nærværende tilfelle debetoppgaven fra Kreditkassen. De fire første sifrene, «6798» angir hvilken avdeling i banken bilaget gjelder. Koden «6798» gjelder avdelingen Overførsel/International payments i Kreditkassen der bl.a. Sølga Brændjord sitter. Hun har utarbeidet Kreditkassens uttalelse hvor det fremgår at det er en overførsel mellom Kreditkassen og Kreditkassens konto i Bergen Bank. Buntnumre referer seg derfor bare til hvilken avdeling i banken som har behandlet overføringen og sier intet om hvor pengene komer fra.
Svaret fra ankemotpartene har for øvrig foranliget at det provoseres fremlagt kontoutskrifter og øvrige oppgaver som tilkjennegir hva som faktisk er passert, samt begjæring av bevisopptak i medhold av tvistemålsloven §412 annet ledd.
Provokasjonene har foranlediget fremleggelse av ytterligere materiale til belysning av saken. Det gjelder kontoutskrift fra Christiania Bank og Kreditkasse (for perioden 23 - 30 desember 1988) som viser at konto 6003.05.24600 den 28 desember 1988 ble belastet med kr 70.000. Ankemotpartene har videre påpekt at det forekommer stadig betegnelser som «OVFUTL» (Overført utland) uten at det har noe med utlandet å gjøre. I prosesskrivet er en rekke poster gjennomgått for å vise det, uten at lagmannsretten i denne kjennelsen trenger gå i detaljer her. Den nevnte kontoutskrift fra banken sammen med fremlagte bilag viser for øvrig også hvordan kontoen er tilført midler ved overførsel etter salg av bl.a statsobligasjoner og trekk på lån i Christiania Bank og Kreditkasse ( i henhold til låneavtalen). Nevnte kontoutskift er, for de poster som nærmere er forklart, underbygget med overførselsbilag/sluttsedler/kreditoppgaver.
Lagmannsretten finner på grunnlag av det foreliggende materialet at en hovedforhandling av gjenopptakelsesspørsmålet nødvendigvis vil medføre at begjæringen forkastes, jf Rt-1998-219, jf Schei II, side 1112, jf Skoghøy s 970. En forutsetning for at begjæringen skal føre frem, vil være at påstanden om at aksjekjøpet ble finansiert med midler fra utlandet sannsynliggjøres. Dersom dette ikke kan bevises, er det åpenbart at gjenopptakelsesbegjæringen ikke kan føre frem.Hele grunnlaget for begjæringen hviler på at det er skjedd overføring fra utlandet. I denne vurderingen, av om bevis er ført, må det være tilstrekkelig med vanlig sannsynlighetsovervekt.
Det forekommer på ett overføringsbilag, som stammer fra Bergen Bank, Bergen, indikasjon på at midlene kommer fra utlandet. Det gjelder bilaget hvorpå det er påført: avsend. bank «SBCOCH». Dette bilag inneholder for øvrig også opplysningen om «KIHOS: Bergen Bank, Mo i Rana». Den norske Bank har i brev 21 mars 1995 opplyst at på bilag merket nr 3, «som vi har hentet frem fra vårt historiske register har det feilaktig kommet frem Swiss Bank Corporation og Bergen Bank, Mo i Rana. Disse bankene har ikke vært nevnt i oppdraget som vi mottok fra Christiania Bank og Kreditkasse, Oslo. Dette at disse banker er kommet opp i vårt historiske registre, skyldes ene og alene datateknisk svikt i våre arkivsystemer.» Den uttalelse som Kreditkassen har gitt datert 14 mai 1999, etter å ha blitt tilsendt kopi av nevnte bilag, sier «Vi kan ifra Deres vedlagte kopi bekrefte at beløpet er overført fra Swiss Bank Corp, Basel, Sveits via Kreditkassen til Bergen Bank». Slik lagmannsretten oppfatter denne uttalelse, går den ikke lenger enn at vedkommende i Kreditkassen har vurdert teksten på bilaget (som vitterlig inneholder referansen til Swiss Bank), uten å ha sjekket eller vurdert hva som rent faktisk foregikk i tilknytning til overførselen. Det er derfor ikke noen motstrid i dette svar fra banken og det svar banken allerede 22 mars 1995 ga i uttalelse til A/S Taranger: «Vi har ikke i vår betalingsinnstruks til Bergen Bank, Bergen gitt opplysninger om at denne betaling kommer fra Sveits. Hvorfor disse opplysningene kommer fram på bokføringsbilaget til Bergen Bank, Bergen må Bergen Bank forklare. Både oppdragsbrev og bokføringsbilag som er vedlagt, dokumenterer at dette er en ren innenlandsbetaling.» Det samme brev inneholder opplysning om at «28.12.88 mottok vi skriftlig oppdragsbrev fra H.P. & R. Westfal-Larsen, Bergen om å overføre NOK 70.000.- til konto 5201.33.05477 i Bergen Bank, Bergen i favør av Anne Grete Lund, mot belastning av konto 6003.05.24600 Engen Chartering/Skaget.» Brevet er undertegnet av Siw Tangen Lund, Avdelingsleder Overførsel Utland, og avsluttes med at «Undertegnede vil avgi forklaring i retten hvis dette blir nødvendig.» Lagmannsretten bemerker her at det er opplyst at denne korrespondansen ikke ble fremlagt i retten, men at man hadde den klar i tilfelle det skulle bli behov for det.
Når så lagmannsretten sammenholder de uttalelser og forklaring er som er gitt og sitert ovenfor, med den ytterligere dokumentasjon som er gitt ved fremleggelse av kontoutskrift fra Engen/Skagets konto hvor overførselsbeløpet ble belastet samme dag overførselen fant sted, samt ytterligere dokumentasjon som fremgår av nevnte kontoutskrift, sammenholdt med låneavtalen og opplysninger om hvordan kontoen ble tilført likviditet ved dels trekk på lån, dels oppgjør for salg av obligasjoner etc, samt de forklaringer som er gitt med hensyn til påførsel av såkalte «buntnumre» og at det ikke er noen nødvendig sammenheng med det og utenlandsoverførsel - er lagmannsretten kommet til at det ikke er ført bevis for at midlene til den overførsel som er foretatt som oppgjør for aksjeoverdragelsene kommer fra utenlandske konti.
Med disse utgangspunkter ser lagmannsretten det som åpenbart at begjæringen ikke vil føre frem, og den forkastes i medhold av tvistemålsloven §412 første ledd.
Lagmannsretten finner da ikke grunn til å vurdere situasjonen om det måtte legges til grunn at midlene kom fra utlandet. Lagmannsretten går derfor ikke inn på spørsmålet om hvem midlene i tilfelle tilhørte og hvilken betydning eierspørsmålet ville hatt for verdiene av aksjene.
Det er da heller ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på lagmannsrettens dom av 19 juni 1997 for å vurdere hvilken betydning et nytt bevis mht betaling av salgssummen for aksjene ville kunnet ha, når det som nå etter lagmannsrettens vurdering, ikke foreligger noe bevis for utenlandsoverførsel.
Gjenopptakelsesbegjæringen blir etter dette å forkaste.
Avslutningsvis bemerkes at lagmannsretten har funnet saken så godt opplyst og dokumentert at den ikke har funnet grunn til å holde muntlige forhandlinger for å avgjøre spørsmålet eller foreta bevisopptak slik som begjærende part har krevet.
Begjæringen har ikke ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd (som blir å anvende analogisk, jf Rt-1998-142) må motparten erstattes de nødvendige omkostninger han har hatt med saken. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike særlige omstendigheter at unntaksregelen bør nyttes. Det er krevet omkostninger tilkjent, i tilsvaret er dette oppgitt til kr 10.000 hvilket senere er bedt hensyntatt merarbeid etter at flere prosesskrift er utvekslet. Lagmannsretten finner at omkostninger passende kan settes til kr 20.000,- som nødvendige omkostninger i saken for å få den betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. Lagmannsretten fortolker ankemotpartenes saksomkostningspåstand slik at det ikke er behov for å fordele omkostningene mellom sakene eller mellom partene.
Ankemotpartene har vist til reglene om rettergangsbot i domstolsloven §202 første ledd. Lagmannsretten finner etter omstemndighetene ikke å ville ilegge rettergangsbot i nærværende tilfelle. Riktignok fører ikke begjæringen frem, og det er ingen tvil fra lagmannsretten i så måte, men det er ikke nok til å ilegge rettergangsbot etter denne bestemmelsen. I noen åpenbar sjikanehensikt kan ikke lagmannsretten se at begjæringen er fremmet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Gjenopptagelsesbegjæring i sakene 95-00167 A og 95-01118 A, Gulating lagmannsretts dom 19 juni 1997, forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Anne-Grethe Westfal-Larsen Lund samlet til Hans Peter Westfal-Larsen, Rolf Westfal-Larsen, Westfal-Larsen Shipping AS, tidligere AS Taranger kr 20.000 kronertyvetusen innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.