LG-1999-159
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-02 |
| Publisert: | LG-1999-00159 |
| Stikkord: | Erstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1999-00159. Anket til Høyesterett; Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes, HR-2000-01447. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen). Motpart: Strynefjellet Sommarski AS (Prosessfullmektig: Advokat Per Norvald Sperre). |
| Forfatter: | Lagdommer Jacobsen. Lagdommer Frønsdal. Byrettsdommer Dons Heinfjell |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
A besøkte lørdag den 18. august 1990 sammen med noen venner skianlegget til Strynefjellet Sommarski AS - benevnt som Stryn Sommerskisenter - ved den gamle Strynefjellsveien for å stå på ski. Under skikjøring i en alpin nedfartstrase falt hun ned i en sprekk snedekket. Hun falt fire til seks meter ned i bunnen av sprekken, hvor det var bar mark og sten. Hun støtte hodet mot en sten i fallet og ble alvorlig skadet. Etter ulykken reiste A krav om erstatning overfor Strynefjellet Sommarski AS sitt forsikringsselskap UNI Storebrand Skadeforsikring AS, som utbetalte erstatning under selskapets ansvarsforsikring inntil forsikringens beløpsgrense på kr 2.000.000,-. Strynefjellet Sommarski AS erkjente ikke ansvar og A gikk ved stevning av 20. juni 1997 til søksmål mot Strynefjellet Sommarski AS med påstand om erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 2.400.000,-. Herredsretten avsa den 2. november 1998 dom med slik domsslutning:
«1. Strynefjellet Sommarski AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke».
Dommen er rettidig påanket av A. Ankeforhandling ble holdt i Stryn i dagene 13. til 15. juni 2000. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig adv. Andreassen og ga forklaring. For ankemotparten møtte styreformann Per Ytreeide sammen med prosessfullmektigen adv. Sperre. Tidligere daglig leder av skisenteret Frode Bakken var tilstede fra forhandlingens begynnelse med den ankende parts samtykke. Det ble hørt forklaring fra seks vitner, hvorav tre var partsengasjerte sakkyndige. To av avhørene foregikk som telefonavhør. Vedrørende den foretatte dokumentasjon vises til rettsboken. Det ble besluttet å foreta befaring til skisenteret, men denne lot seg ikke gjennomføre under hovedforhandlingen på grunn av værforholdene. Ankeforhandlingen ble avsluttet den 15. juni 2000 med prosedyrer. Etter å ha innhentet partenes samtykke før hoveforhandlingens avslutning fattet lagmannsretten den 16. juni 2000 beslutning om å foreta befaring på et senere tidspunkt. Befaring i skisenteret ble holdt den 11. juli 2000. Tilstede var de samme som under hovedforhandlingen, med den endring at adv. Svein Tømmerdal møtte i stedet for adv. Sperre. Dertil møtte vitnet Sebastian Ugulen som hadde gitt telefonisk forklaring under hovedforhandlingen. Sistnevnte og partene gjorde sine påvisninger.
Etter saksforberedelsen i lagmannsretten står saken i en noe annen stilling for lagmannsretten enn for herredsretten. Partene er kommet til enighet om årsaksforholdet og om erstatningens totale omfang i fall ankemotparten skulle kjennes erstatningsansvarlig. Saken gjelder for lagmannsretten således spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag og om det i tilfelle er grunnlag for lempning som følge av medvirkning til skaden fra den ankende parts side.
Saksforholdets nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten fremgår av herredsrettens domspremisser.
Om saksforholdet skal i hovedtrekk gjengis:
Stryn Sommerskisenter, som nå er overtatt av selskapet Kvitfjell Alpinanlegg AS, bringer publikum fra anleggets nedre stasjon ved Strynefjellsvegen og opp i omtrent 1600 meters høyde ved hjelp av en stolheis og, i forlengelsen av denne, et skitrekk. Terrenget fra nedre stasjon for skitrekket og opp til toppen består av isbre og gir adgang til nedfart for alpinløpere på begge sider av skitrekktraseen i hele anleggets åpningsperiode, som strekker seg fra vår til høst. Terrenget under stolheistraseen er i begynnelsen av sesongen snedekket, og gir adgang til nedfart på ski. På grunn av snesmelting i løpet av sesongen blir dette området under normale sneforhold bart for sne.
Skillet mellom øvre område - breområdet - og nedre område er naturlig markert av et tversgående belte av bart terreng. Det består av knauser og sten. Publikum som ønsker å bevege seg på ski fra øvre til nedre område, kan passere beltet enten langs enkelte snedekte passasjer gjennom dette, eller rundt den vestre enden av beltet ved å kjøre en strekning til venstre bort fra skitrekktraseen og deretter tilbake på nedsiden av beltet.
Før ulykken inntraff hadde den ankende part og hennes følge kjørt noen ganger i den øvre del av anlegget. På et tidspunkt ble det besluttet at hun og hennes venn Sebastian Ugulen skulle dra ned til nedre stasjon for stolheisen og hente niste. Som følge av uvanlige sneforhold angjeldende år, var det fortsatt sne i nedre del av området, slik at de kunne stå på ski hele strekningen ned. De valgte å følge en trase rundt det nevnte skillet, mot venstre sett i fartsretningen. Ved overgangen mellom øvre og nedre del av nedfarten var det spent opp et markeringsnett for å markere en sprekk i snelaget. Sebastian Ugulen hadde kjørt foran den ankende part, og hadde svinget mot høyre ovenfor nettet i retning mot området nedenfor skillet, og hadde så stanset. Idet den ankende part kom inn i samme partiet og nærmet seg nettet, falt hun. Hun fortsatte å gli nedover mot nettet. Dette løsnet og fulgte henne i farten. Hun falt så ned i sprekken nedenfor. Som nevnt innledningsvis var det snebart underlag i bunnen av sprekken, og hun fikk skader i hodet. Helikopter ble tilkalt og bragte henne til sykehus.
Den ankende part har utdannelse som danser og tok før ulykken sikte på å utdanne seg også som skuespiller. Som følge av de skader hun pådro seg, har hun måttet oppgi sine planer om et yrke innenfor disse profesjoner, og hun er nå uføretrygdet.
I anledning anken har den ankende part i det vesentlige anført:
Det gjøres prinsipalt gjeldende at anleggseier har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved ikke på forsvarlig vis å sikre eller merke sprekken som den ankende part falt ned i.
Skisenterets virksomhet består i å bringe publikum opp i terrenget med det formål å nytte løyper og traseer i området blant annet for alpinkjøring. Det gjøres gjeldende at skisenteret må ha ansvar for nedfarter også utenfor de traseer som særskilt prepareres, den såkalte «on piste» delen av anlegget. Den aktuelle traseen var alminnelig brukt av publikum til nedfart og det må legges til grunn at den også var ment å nyttes slik. Anleggseier var kjent med bruken. Anleggseier kjente dessuten til det ekstraordinære faremomentet sprekken representerte i den aktuelle traseen. Anleggseier hadde derfor en handlingsplikt, som i dette tilfelle skjerpes ved at risikoen for skade var høy og at skadens omfang ved et eventuelt uhell kunne bli betydelig, slik det også ble for den ankendes parts vedkommende.
Det anføres at skisenteret her også hadde påtatt seg et ansvar for den aktuelle traseen derved at det hadde foretatt merking av fareområdet.
Det gjøres gjeldende at merkingen som var foretatt, ikke var tilstrekkelig til effektivt å forebygge faren for at publikum kunne falle ned i sprekken. Det var ingen opplysning om traseen var anbefalt eller ikke. Nettet som var utspent ville, om det ble observert fra stolheisen, være en bekreftelse på at det gikk en nedfart der. Etter den ankende parts oppfatning ville det finnes tjenlige sikringstiltak. Traseen kunne sperres av lenger oppe eller det kunne nyttes tydeligere merking av fareområdet med opplysning om hva faren besto i.
Hva angår anleggseiers skilting med ansvarsfraskrivelse for ferdsel utenfor oppmerkede løyper, hevdes at denne var utilstrekkelig til å vise hva som reguleres. Det fantes på det aktuelle tidspunkt ingen annen merking enn merker etter preparering på underlaget, og denne ble visket bort ved bruk av traseen. I mangel av klarere markering av ansvarsområdet må anleggseier innrette sine tiltak etter slik som publikum naturlig benytter området.
Subsidiært anføres at anleggseier må være erstatningsansvarlig for skaden på objektivt grunnlag. Det anføres i den forbindelse at personskader i alpinanlegg skjer forholdsvis ofte og vil være typiske for denne typen virksomhet. Dette er likevel ikke et vilkår for erstatningsansvar. Ansvar vil kunne inntre dersom skaden er en følge av en uforsvarlig ordning eller et ekstraordinært faremoment ved en innretning eller en virksomhet.
Dette vilkår hevdes å være oppfylt. Videre foreligger tilleggsmomenter som tilsier at anleggseier er den nærmeste til å bære ansvaret for skaden, blant annet vil risikoen for skader kunne fordeles ved at anleggseier sørger for ansvarsforsikring. Det er dertil rimelig å legge vekt på at anleggseier er kommuner som driver inntektsbringende virksomhet ved foretaket. Det må også legges vekt på den usikkerhet som hefter ved uaktsomhetsansvaret som ansvarsform ved skader i alpinanlegg.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Strynefjellet Sommarski AS er erstatningsansvarlig for A s skade og betaler en erstatning i henhold til avtale mellom partene med tillegg av 12% rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.
2. Prinsipalt:
A tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Subsidiært:
Strynefjellet Sommarski AS dekker saksomkostninger vedrørende de oppnevnte medisinske sakkyndige for herredsretten.»
Ankemotparten har i det vesentlige anført:
Det gjøres gjeldende at den ankende part var en vant skiløper og at skiltet ved nedre stolheisstasjon om at kjøring utenfor merkede løyper foregikk på eget ansvar, derfor måtte være tilstrekkelig informasjon til henne om begrensningene i anleggseiers ansvar. Det må etter ankemotpartens mening legges til grunn at hun forlot den preparerte traseen allerede ved starten av nedturen. Annen merking enn prepareringen fantes ikke. Hun befant seg dermed utenfor merket område og dermed også utenfor anleggseiers ansvarsområde.
For øvrig samsvarer det med alminnelig oppfatning i bransjen at kjøring utenfor merket område skjer på publikums eget ansvar.
Om culpanormen gjøres generelt gjeldende at det må foreligge et normbrudd for at ansvar skal utløses.
Hvorvidt culpanormen er overtrådt beror på en vurdering av faren ved virksomheten sett i relasjon til skadelidte og hennes forutsetninger. Det er også et særskilt moment at skadelidte her frivillig har innlatt seg på en virksomhet som hun visste medførte risiko for skader. Ved å markere sprekken med markeringsnett mener ankemotparten å ha gjort det som kunne kreves for å redusere risikoen for publikum. Det anførtes i denne forbindelse at markeringer av den type som ble nyttet statistisk sett har vist seg å redusere skadefrekvensen i alpinanlegg.
Det gjøres gjeldende at det på den tid ikke var skrevne normer for hvordan sikring skulle utføres. Anleggseier fulgte den praksis som var vanlig ved sikring. Det vanlige var markering av fareområder ved markeringsnett. Eventuelle sikkerhetsnett som kunne stanse en skiløper som kjørte inn i det, ville være for kostnadskrevende hensett til at forholdene i nedfartene på stedet er i kontinuerlig endring. Det anføres at anleggseier ikke kan bebreides når vanlig praksis ved sikring er fulgt.
Om det objektive ansvarsgrunnlaget vises til at det er tale om en frivillig aktivitet fra skadelidtes side, som hun sto fritt til ikke å delta i. Da tilsier etter ankemotpartens mening særlig en interesseavveining at det ikke er grunn til å pålegge anleggseier ansvaret for skaden.
Subsidiært påstås lempning av ansvaret idet den ankende part hevdes å ha medvirket til skaden. Det anføres i den forbindelse at hun i uforsvarlig grad har eksponert seg for en risiko. Den nedfarten som ble valgt var meget bratt. Det må videre tas i betraktning at hun kjørte på Telemark-ski, som hun bare i liten grad hadde erfaring med.
Det er nedlagt slik påstand:
«Herredsrettens dom stadfestes, men slik at Strynefjellet Sommarski AS tilkjennes saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Den virksomhet den ankende part her har innlatt seg på, skikjøring i alpinanlegg, er en aktivitet som det i alminnelighet vil være forbundet med en viss risiko å delta i. Dertil er det frivillig å delta. Det påhviler i utgangspunktet utøveren selv å innrette sin kjøring slik at han så vidt mulig unngår å pådra seg skader.
Partene er enige om, og lagmannsretten legger til grunn, at det i alminnelighet vil påhvile den ansvarlige for et anlegg av denne art en plikt til å foreta sikringstiltak innenfor et nærmere avgrenset område for å redusere risikoen for publikum som benytter anlegget. Det påhviler således den ansvarlige en handleplikt i så måte. Det partene er uenige om, er etter hvilke kriterier dette ansvarsområdet for ankemotpartens vedkommende geografisk skal avgrenses og hvilke sikringstiltak som etter omstendighetene var forsvarlige.
Ankemotparten har anført at bresprekken som den ankende part falt ned i, lå utenfor det området som anleggseier hadde plikt til å sikre. Det er blant annet vist til at det ved nedre stasjon for stolheistrekket var satt opp skilt som varslet publikum om at «ferdsel utenom merkede løyper» fant sted på eget ansvar.
Som herredsretten bemerker lagmannsretten at det kan ha fremstillet seg som uklart for publikum hvilket område ansvaret med dette var ment å begrenses til. Merkingen det her kan ha vært tale om, besto i at det fra øvre stasjon for kroktrekket og langs dette ned til nedre stasjon, var preparert løyper med tråkkemaskin. Under traseen for stolheisen var det preparert en løype i sikksakk mellom øvre og nedre stasjon. Ut over dette var det ingen merking av nedfarter verken i øvre eller nedre del av nedfartsområdet. Både generelt og for denne sakens vedkommende kan det etter lagmannsrettens oppfatning være grunn til varsomhet med å tillegge en henvisning til preparering avgjørende betydning for avgrensningen av anleggseiers ansvarsområde. Merking i form av preparering vil ved bruk av løypen bli tiltakende utydelig og av den grunn mindre vel egnet som avgrensningskriterium. Hva angår forholdene ved ulykken, legges det etter forklaringene fra den ankende part og vitnet Sebastian Ugulen til grunn at det på det aktuelle tidspunkt var relativt stor trafikk i anlegget, at løypene var sterkt oppkjørt og at det var kraftig snesmelting på grunn av sol varmt vær. Dette vil i så fall ha medført at merkingen har vært lite synlig.
Som nevnt, hadde den ankende part og hennes følge kjørt noen omganger i løypene langs kroktrekk-traseen, da de besluttet å kjøre ned til nedre stasjon for stolheisen for å hente opp niste. På grunn av sneforholdene det året var det mulig å kjøre hele strekningen på ski. Den ankende part har med støtte fra vitnet Sebastian Ugulen, som var med henne under nedfarten, forklart at de valgte løypen rundt vestre ende av det snebare beltet mellom øvre og nedre nedfart, fordi dette fremstilte seg som en naturlig og forsvarlig transport-trase mellom disse områder. Det er fremholdt fra begge de nevnte at traseen på det aktuelle tidspunkt ble benyttet av det øvrige publikum i bakken, og at sporet var tydelig oppkjørt. De oppfattet derfor traseen som en del av det området som var ment for alminnelig nedfart for skianleggets brukere.
Lagmannsretten legger til grunn at forholdene i bakken var slik de to har forklart. Fremstillingen støttes blant annet av fotografier tatt få dager senere, som viser publikum på ski i området til side for og nedenfor sprekken som den ankende part falt ned i. Dertil kommer at lagmannsretten ved befaringen på stedet kunne observere det samme. Også da var området i bruk til nedfart, og verken bakkens helling eller andre forhold tilsa at det på noen måte skulle være særskilt risikofylt å kjøre ned den aktuelle traseen. Traseen fremstilte seg dessuten som hensiktsmessig med henblikk på nedfart fra øvre til nedre område.
Det er påpekt at området kan være i stadig forandring som følge av sneforholdene. Det er fremkommet lite av opplysninger som kan vise om forholdene i bakken var vesentlig anderledes på tidspunktet for ulykken enn ved lagmannsrettens befaring. Den ankende part har, også her med tilslutning av vitnet Sebastian Ugulen, fremholdt at nedfarten ikke var brattere eller mer krevende på ulykkestidspunktet enn ved befaringen. Det er slik lagmannsretten ser det ikke fremkommet opplysninger som gir grunnlag for å anta at bakken med hensyn til hellingsvinkel eller andre forhold skal ha fremstilt seg som vesentlig mer risikofylt da ulykken fant sted enn på tidspunkt for lagmannsrettens befaring. Det skal her særlig bemerkes at den omstendighet at den ankende part i fallet fortsatte å gli mot nettet og i farten dro dette med seg, etter lagmannsrettens vurdering isolert sett ikke indikerer at hastigheten var uforsvarlig høy eller bakken uforsvarlig bratt.
Etter ovenstående er det lagmannsrettens oppfatning at den traseen den ankende part valgte, både for publikum generelt og for den ankende part, har fremstått som en naturlig del av det området som var ment for alminnelig nedfart. Publikum måtte da kunne forvente at anleggseier gjorde sitt for å fjerne, redusere og markere ekstraordinære risiki i dette nedfartsområdet. Hensett til at det fantes en slik alternativ naturlig nedfart med utgangspunkt i øvre stasjon av kroktrekket, har merking kun i form av preparering etter lagmannsrettens syn ikke vært egnet til med tilstrekkelig tydelighet å markere skille mellom det anleggseier anså som sitt ansvarsområde og det område hvor ferdsel forutsattes å foregå på publikums eget ansvar.
Lagmannsretten er således kommet til at traseen ligger innenfor det området som det påhvilte anleggseier å sikre, og at anleggseier her må bære ansvaret for skader som følge av manglende sikringstiltak.
Spørsmålet blir dermed om de sikringstiltak som var satt iverk var tilstrekkelige.
Lagmannsretten legger til grunn at sprekken i terrenget var sikret med et nett spent ut langs sprekkens overside i slik avstand at publikum skulle ledes unna og mot høyre, inn mot arealet på nedsiden av det snebare beltet. Nettet var ikke innrettet for fysisk å stanse en person i fart. Innretningen tok sikte på å markere en fare og å fungere som avviser.
Ved vurderingen av sikringstiltakets egnethet legger lagmannsretten for sitt vedkommende vesentlig vekt på at det her var tale om en sprekk i underlaget, og ikke et snebart område eller annen fysisk hindring som det ville være farlig å støte mot. Ved hindringer som nevnt antar lagmannsretten at det i alminnelighet vil være proporsjonalitet mellom hastighet og farepotensiale. Anderledes vil det være med en bresprekk, slik som den den ankende part falt ned i. Uavhengig av hastigheten vil farepotensialet i fullt omfang kunne realiseres så lenge personen er i bevegelse. Etter lagmannsretten vurdering har anleggseier ved valg av sikringsmiddel i dette tilfellet ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til denne særegenhet ved det faremoment som skulle sikres.
Etter de forklaringer som er fremkommet og etter befaring i området, legger lagmannsretten, som bemerket ovenfor, til grunn at ulykken fant sted i et område som ikke var vesentlig brattere eller på annen måte fremsto som mer krevende enn øvrige nedfarter. Fall under alpinkjøring, slik det skjedde med den ankende part, i forbindelse med at utøveren svinger og med den følge at personen fortsetter å gli i fartsretningen, må etter lagmannsrettens vurdering ventes å forekomme, uten at det dermed utvises uforsiktighet. Etter sakens opplysning fremstår den ankende parts fall som et sammentreff av uheldige omstendigheter, som under normale forhold ikke ville ha medført noen vesentlig risiko, men som etter forholdene på det aktuelle punkt i traseen fikk dramatiske konsekvenser. For ankemotparten, som kjente til sprekken, burde risikoen for en slik dramatisk utvikling ikke være upåregnelig. Etter lagmannsrettens vurdering påhvilte det da anleggseier så vidt mulig å iverksette tiltak som kunne forebygge at et isolert sett så vidt ubetydelig uhell som det den ankende part var utsatt for, kunne få slike uforholdsmessige følger.
Det har vært omtvistet om det på det aktuelle tidspunkt fantes tjenlige sikringsmidler til sikring av den aktuelle typen faremomenter. Lagmannsretten legger til grunn at sprekken kunne vært sikret bedre enn det som var gjort. Det må etter lagmannsrettens syn ha vært mulig å spenne opp avvisningsnett i slik avstand at publikum ikke risikerte å gli ned i sprekken ved tilfeldig fall i området ovenfor. Ytterligere ville det vært mulig å varsle i form av skilt som opplyste nærmere hva faren besto i, slik at publikum i tide kunne rekke å innrette seg. Det er lagmannsrettens vurdering at ulykken er en følge av et relativt trivielt uhell som ved en bedre merking av sprekken med stor sannsynlighet kunne vært unngått.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at ankemotpartens ansvar for sikring av nedfartstraseer omfattet også den traseen som den ankende part nyttet. Videre er lagmannsretten kommet til at anleggseier burde ha innsett at de sikringsmidler som ble nyttet, ikke i tilstrekkelig grad var egnet til å forebygge ulykker av den art som den ankende part var utsatt for. Endelig legges til grunn at det fantes sikringsmidler som anleggseier uten uforholdsmessig innsats kunne ha nyttet. Lagmannsretten finner således at anleggseier har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved uforsvarlig sikring av bresprekken, og at ulykken er en følge av mangelfulle sikringstiltak.
Det er fra ankemotpartens side anført at ansvaret må lempes fordi den ankende part har medvirket til skaden. Også herunder legger lagmannsretten til grunn at den ankende part har opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet og ikke har utsatt seg selv for fare ut over det som i alminnelighet vil følge med alpinkjøring på ski. Det kan ikke legges til grunn at hun har valgt en trase som var uforsvarlig bratt eller har holdt for høy hastighet. Det vises for så vidt til bemerkningene ovenfor om dette. Ulykken skyldes således i hovedsak det ekstraordinære faremomentet i bakken og manglende merking av dette som kunne gi henne anledning til å innrette sin kjøring i tide. Det kan dermed ikke være grunnlag for lempning av ansvaret på grunn av den ankende parts forhold.
Den ankende part har nedlagt påstand om at ankemotparten pålegges å betale erstatning i henhold til inngått avtale og med tillegg av renter av det avtalte beløp fra dommens forkynnelse og til betaling finner sted. Det spørsmål lagmannsretten har hatt til behandling, er om det foreligger et ansvarsgrunnlag. De øvrige spørsmål, som erstatningens størrelse, oppgjørsmåte, oppgjørstidspunkt og eventuell renteberegning, har ikke vært forhandlet om i retten. Under saksforberedelsen ble det opplyst at partene var kommet til enighet om erstatningens omfang under forutsetning av at Strynefjellet Sommarski AS kjennes fullt ut erstatningsansvarlig. Slik påstanden er utformet, finner lagmannsretten ikke grunnlag for i form av oppfyllelsesdom å ta stilling til det nærmere oppgjør av erstatningen. I samsvar med dette blir det avsagt fastsettelsesdom for ansvaret.
Anken har etter dette ført frem. Det er nedlagt påstand om saksomkostninger. Etter sakens utfall reguleres saksomkostningsspørsmålet av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172. Saken har frembydd mer enn alminnelig tvil, både med hensyn til det geografiske omfang av anleggseiers ansvarsområde og om det varslingsnett som var satt opp, var tilstrekkelig. Rettspraksis gir for så vidt dette spørsmål angår liten vegledning for vurderingen, både fordi rettspraksis i liten utstrekning finnes og fordi avgjørelsen har måttet bero på en konkret vurdering av forholdene på stedet. Lagmannsretten er derfor kommet til at det var fyldestgjørende grunn for ankemotparten å la ankesaken komme for retten. Den ankende part vil således ikke bli tilkjent erstatning for omkostningene med saken for lagmannsretten, jfr §172 annet ledd. Herredsrettens omkostningsavgjørelse finnes det av samme grunn ikke foranledning til å endre.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Strynefjellet Sommarski AS kjennes erstatningsansvarlig for As skade som følge av fall i bresprekk den 18. august 1990.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsrett eller lagmannsrett.