LH-1993-384

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse og Dom
Dato:	1994-02-28
Publisert:	LH-1993-00384
Stikkord:	Ekteskap
Sammendrag:
Saksgang:	Ofoten skifterett nr. 92-730 S - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00384 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Egil Malm, Narvik). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Bjørg Haavorstad, Narvik).
Forfatter:	Lagdommer Grete Thue, formann. Lagdommer Dag Bugge Nordén. Kst herredsrettsdommer Inge Unneberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §388, Ektefelleloven (1927) §30, Skifteloven (1930) §11, §24, §45, §46, §172, §180, §383, §384, Rettsgebyrloven (1982) §10, Ekteskapsloven (1991) §40, §94

Partene i saken A og B er tidligere ektefeller. De giftet seg 2 august 1985 og ble separert 6 november 1990. De hadde fullt formuesfellesskap. Ved skifteoppgjøret ble innbo og løsøre fordelt i minnelighet. Det oppstod imidlertid som ledd i det økonomiske oppgjøret uenighet om den innbyrdes fordelingen av ansvaret for en del gjeldsposter, formulert som et spørsmål om disse er "fellesgjeld" eller "særgjeld". Terminologien henspeiler kun på ansvaret etter det underliggende forhold mellom partene, ikke heftelsen utad i forhold til fordringshaverne.

B fremsatte den 18 august 1992 begjæring til Ofoten skifterett om offentlig skifte av fellesboet for å få løst de omtvistede spørsmål. Begjæringen ble tatt til følge, og på første skiftesamling 3 desember 1992 fikk partene frist til 1 februar 1993 med å fremskaffe nærmere opplysninger og dokumentasjon for de aktuelle lån. Etter at en del materiale var innsendt, avgjorde skifteretten uten nærmere underretning til partene de aktuelle spørsmål ved rettsbok av 28 juni 1993, kalt "slutning og utlodning" av boet. Hvilke gjeldsposter saken gjelder og skifterettens standpunkt til disse, fremgår av rettsboken hvorfra gjengis:

"Skifteretten er etter sin vurdering av gjeldspostene kommet til følgende: 1 - Restgjeld, felles bolig kr 114994,- er felles gjeld som begge er ansvarlig for. 2 - Restgjeld, kondemnert Granada kr 30832,- står B alene ansvarlig for. Dette blir hennes særgjeld. 3 - Inkassogjeld BK-Finans kr 50693,- står begge ansvarlig for og må bedømmes som felles gjeld. 4 - Gjeldsbrevlånene i Profinans tils. kr 100000,- står alene A. A som långiver til. Dette blir å bedømme som As særgjeld. 5 - Gjeldsbrevlånet i Nordlandsbanken stor kr 121000,- står begge parter som låntakere til. Imidlertid er dette lånet brukt til å betale ned a) kr 20823,- - et forbrukslån B alene heftet for som særgjeld og b) kr 97962,- - et lån A. A alene heftet for som særgjeld. Summen av kr 20823,- og kr 97962,- blir kr 118785,- som er særgjeld. Resten av lånet (kr 120000,- - kr 118785,-)= kr 2215,- må bedømmes som fellesgjeld. 6 - Gjeldsbrevlånet kr 42000,- i Nordlandsbanken må utvilsomt bedømmes som As særgjeld. 7 - Gjeldsbrevlånet til F kr 130000,- er også As særgjeld."

A har i rett tid påanket skifterettens slutning og utlodning for så vidt gjelder postene 3-7 ovenfor. B har tatt til gjenmæle for lagmannsretten og inngitt aksessorisk motanke for så vidt gjelder postene 2, 3 og 5.

Ankeforhandling ble holdt i Narvik den 16 februar 1994. Partene møtte og ga forklaring. Det ble avhørt to vitner og foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.

Ved ankeforhandlingens innledning ble det fra rettens side gitt uttrykk for at det i dette tilfelle ikke skulle vært åpnet offentlig skifte, og at skifterettens "slutning og utlodning" derfor måtte oppheves. Etter begge parters ønske ble det imidlertid besluttet å ta saken til realitetsbehandling i medhold av tvistemålsloven §388. Det vises om begrunnelsen for dette til lagmannsrettens premisser, nedenfor side 9.

Under ankeforhandlingen har A endret oppfatning dithen at postene 2 og 3 hevdes å være fellesgjeld. Partene er enige om at en del av postene i skifterettens utlodning er oppgitt med uriktige beløp, hvilket i hovedsak beror på at saken ikke var ferdig forberedt for realitetsavgjørelse da skifteretten foretok sin utlodning. Partene er for lagmannsretten enige om hvilke beløp de ulike poster skal oppføres med. Deres standpunkter fremgår av de reviderte påstandsskrifter som er utarbeidet under ankeforhandlingen. Det er hensiktsmessig å gjengi disse innledningsvis. I påstandsskriftene er postene betegnet med bokstaver. Lagmannsretten har for oversiktens skyld i steden benyttet tall tilsvarende skifterettens nummerering.

A har nedlagt slik endelig påstand:

"I. A og B er solidarisk ansvarlig for følgende gjeld:

1. kr 114994 til Narvik Sparebank/Ankenes Sparebank.

2. kr 20832 restgjeld, kondemnert Granada.

3. kr 50693 til BK Finans.

4. kr 39664 til Profinans.

5. kr 121000 til Nordlandsbanken.

6. kr 42000 til Nordlandsbanken.

7. kr 60366 til F.

II. A tilkjennes saksens omkostninger for lagmannsretten."

Med solidarisk ansvar er det presisert at A mener at gjeldspostene påhviler partene innbyrdes med halvparten hver. Det bemerkes at påstanden for post 3 ble endret under ankeforhandlingen, idet A i ankeerklæringen gjorde gjeldende at posten var Bs særgjeld.

B har nedlagt slik endelig påstand:

"I. A og B er begge ansvarlig for felles gjeld slik:

1. kr 114994 til Narvik Sparebank/Ankenes Sparebank (boliglån).

2. kr 20832 til Nordlandsbanken (kondemnert Granada).

A er alene ansvarlig for følgende gjeld:

3. kr 50693 til BK Finans.

4. kr 39664 til Profinans.

5. kr 121000 til Nordlandsbanken.

6. kr 42000 til Nordlandsbanken.

7. kr 60366 til F.

II. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett."

Lagmannsretten konstaterer at partene er enige om at postene 1 og 2 er felles gjeld, og avsier dom i samsvar med dette. Til realitetsbehandling gjenstår postene 3-7.

A har i korthet anført:

Partene har innbyrdes likt ansvar for ektefellenes samlede gjeld. De hadde felles økonomi. De delte på inntekter og utgifter og var enige om de økonomiske disposisjoner som ble foretatt. De hadde et relativt høyt privatforbruk og var sammen om å oppta gjelden og betjene den. B var innforstått med at hun måtte ta sin del av risikoen både da A stiftet det ansvarlige selskapet X og senere Y, og visste godt hva hun skrev under på. Hun fikk i flere år nyte godt av underskuddsfradrag fra As virksomhet ved beregningen av skattepliktig inntekt.

Anførslene vedrørende de gjeldspostene som er omstridt kan i korthet gjengis slik:

Post 3, kr 50693 til BK-Finans, er restgjeld etter kjøp av en Oldsmobil stasjonsvogn i mai 1990. B har medunderskrevet som låntaker på kredittkjøpsavtalen og bilen er registrert på henne. Bilen ble riktignok hovedsakelig brukt av A, men partene hadde behov for hver sin bil. B brukte Granadaen, og det er enighet om at gjelden knyttet til denne var felles. Også gjelden vedrørende Oldsmobilen må derfor være felles.

Post 4 må ses i sammenheng med post 7 og er misforstått av skifteretten. Opprinnelig opptok A to gjeldsbrevlån i Profinans, hvert på kr 50000. Det første, av 14 oktober 1988, har B underskrevet på som kausjonist sammen med en venn, C. Det andre, av 3 april 1989, har As far, F, kausjonert for. Begge lån var forbrukslån opptatt for å dekke familiens privatforbruk, og B var innforstått med det. Begge lån er derfor fellesgjeld. Som følge av at lånene ble misligholdt, måtte F innfri sitt kausjonsansvar 20 november 1989 med kr 60366 inklusive renter m v. Han opptok et lån i Narvik Sparebank på kr 130000 (post 7 i skifterettens slutning), men av dette er det kun regresskravet på kr 60366 som er felles gjeld for partene iht påstandens post 7. Restbeløpet gjaldt andre formål. Restgjelden til Profinans var på det første lånet som B kausjonerte for, kr 39664, som er felles gjeld iht påstandens post 4.

Post 5, kr 121000 til Nordlandsbanken, er et lån som riktignok er opptatt 12 desember 1990, etter separasjonen. Lånet er imidlertid innvilget allerede 2 august 1990, og gjelden er felles fordi lånet ble tatt opp for å refinansiere to tidligere lån som var tatt opp i partenes respektive navn, og som begge var fellesgjeld.

Lånet i As navn var opprinnelig på kr 72000, og ble opptatt i mai 1988 for å skaffe egenkapital til det firma begge parter hadde vært enige om at A skulle starte. B var innforstått med låneopptaket. Ved refinansieringen stod lånet til rest, inklusive renter m v, med kr 97962,50.

Det andre lånet var et forbrukslån opptatt av B i mai 1990 på kr 25000 til dekning av fellesforbruk. A erkjenner at han var medansvarlig selv om lånet er opptatt i hennes navn. Av beløpet ble kr 20823,40 innfridd ved refinansieringen.

At partene i fellesskap var ansvarlig for lånet på kr 121000, fremgår av det opprinnelige lånetilsagnet av 2 august 1990, der det fremgår at partene i fellesskap ble innvilget lånet. De har også begge underskrevet på formular om selvskyldnerkausjon for C, et formular som riktignok ikke ble brukt fordi C ikke var villig til å kausjonere.

Post 6, kr 42000 til Nordlandsbanken, er et lån opptatt 25 november 1991 av A. Gjelden er likevel fellesgjeld fordi lånet dels gjalt nedbetaling av forfalte renter på fellesgjeld og dels overtrekk på As lønnskonto, et overtrekk som skjedde til dekning av partenes fellesforbruk.

B har i korthet anført:

Alle de omtvistede gjeldsposter er As særgjeld som enten skriver seg fra hans næringsvirksomhet eller gjelder oppfyllelse av hans underholdsplikt. Ektefellene hadde en velordnet privatøkonomi og et heller beskjedent privatforbruk.

Alle de omtvistede låneopptakene er foretatt etter at A startet egen næringsvirksomhet. I 1986 etablerte han X sammen med sin bror. Firmaet fikk snart økonomiske vanskeligheter og ble lagt ned i 1988. Omtrent på samme tid startet A samme type virksomhet med ett nytt aksjeselskap, Y. B deltok aldri i mannens næringsvirksomhet på noen måte, og hadde begrenset innsyn i firmaenes drift eller økonomi. All gjeld knyttet til næringsformål er derfor mannens særgjeld.

Anførslene vedrørende de omstridte postene kan oppsummeres slik:

Post 3 er As særgjeld. Oldsmobilen ble anskaffet som firmabil for ham. Partene hadde ellers ikke behov for hver sin bil. Verken A eller firmaet var kredittverdige, og B lot seg overtale til å stå som låntaker ved siden av A. Bilen ble registrert i hennes navn av hensyn til faren for pågang fra mannens kreditorer. B gikk med på dette fordi det ble lovet at lånet skulle tilbakebetales ved hjelp av kjøregodtgjørelse.

Post 4 og 7. Begge gjeldsbrevlån i Profinans ble opptatt for å skaffe kapital til firmaet, og hadde ikke noe med privatforbruket å gjøre. Det siste lånet, som F kausjonerte for, gikk etter alt å dømme til innbetaling av aksjekapital i Y. På det første lånet stilte B seg som kausjonist for mannens gjeld, men dette begrunner ikke et medansvar for henne i forholdet mellom partene.

Post 5, kr 121000 til Nordlandsbanken er også særgjeld for A. Lånet ble opptatt for å refinansiere to tidligere lån.

Lånet på kr 72000, til rest med kr 97962,50, ble opptatt av A alene i 1988 til egenkapital i Z. Dette var åpenbart As særgjeld.

Det andre lånet var et forbrukslån på kr 25000 tatt opp av B i mai 1990 på grunn av at A ikke hadde klart å dekke en del forpliktelser til familiens underhold, bl a forfalte strømregninger, som det var hans ansvar å betale. A hadde lovet å nedbetale lånet, og etter refinansieringen ble dette hans særgjeld. At A var innforstått med dette, bekreftes av at Bs lån ikke ble innfridd fullt ut. Det gjenstod vel kr 5000, som ble overført til A og senere betalt av ham.

Post 6, kr 42000 til Nordlandsbanken, er opptatt 25 november 1991, mer enn ett år etter separasjonen, og er As særgjeld. Det er overhodet ikke noen holdepunkter for at lånet har sammenheng med overtrekk som har gått til dekning av fellesforbruk før samlivsbruddet. Om så er, dreier det seg om oppfyllelse av As ordinære underholdsplikt. Etter at A startet sin næringsvirksomhet hadde han en bekjeden inntekt, og de fleste kostnader forbundet med daglig forbruk og betjening av boliggjeld ble besørget av B.

Lagmannsretten bemerker først at ekteskapsloven av 1991 ikke kommer til anvendelse i nærværende sak, hvor partene ble separert 6 november 1990. Det vises til overgangsreglene i §94. Saken må derfor avgjøres på grunnlag av de tidligere regler i ektefelleloven av 1927 og skifteloven kapittel 7.

Lagmannsretten er som nevnt innledningsvis kommet til at skifterettens utlodning må oppheves, og skal om dette bemerke:

Gjenstand for offentlig skifte er det ekteskapelige felleseie. Det følger av skifteloven §11 at skifteretten, med mindre annet uttrykkelig er sagt, bare kan avgjøre krav som angår arv, legat eller boslodd. I dette tilfelle var det ingen uenighet om fordelingen av boets aktiva mellom ektefellene. Det er heller ingen uenighet om at begge ektefellers rådighetsdeler - uansett hvilket standpunkt man inntar til fordelingen av de omtvistede gjeldsposter - er i underbalanse, slik at ingen av dem har noe bosloddskrav mot den annen. Det er derfor ikke nødvendig som ledd i gjeldsavleggelsen iht skifteloven §45 og §46 å ta stilling til disse spørsmål av hensyn til skifteoppgjøret. Offentlig skifte skulle derfor ikke vært åpnet, og skifteretten hadde ikke kompetanse til å avgjøre de aktuelle spørsmål. Under enhver omstendighet er det uheldig at skifteretten avgjorde omtvistede spørsmål i utlodnings form uten noen tilstrekkelig saksforberedelse og uten at avgjørelsen fikk noen fyldestgjørende begrunnelse, sml skifteloven §24.

Den adekvate fremgangsmåte ville vært å anlegge ordinært søksmål for herredsretten.

Skifterettens utlodning må oppheves i medhold av tvistemålsloven §384 første ledd nr 2, jf §383 annet ledd. Saken skulle vært avvist fra skifteretten. Saken gjelder imidlertid spørsmål som uansett hører under lagmannsretten som ankeinstans. Den har også vært forberedt av partene med sikte på realitetsbehandling, og etter begjæring fra begge parter har lagmannsretten funnet å burde ta saken til realitetsbehandling i medhold av tvistemålsloven §388.

I realiteten er lagmannsretten kommet til at B må gis medhold når det gjelder alle omstridte gjeldsposter og skal bemerke:

Ektefeller har i utgangspunktet ikke noe gjensidig ansvar for hverandres gjeld. Dette er nå sagt uttrykkelig i ekteskapsloven av 1991 §40, men var også sikker rett tidligere, hvor resultatet blant kunne utledes av ektefelleloven av 1927 §30. Reglene regulerer riktignok direkte bare heftelsen utad i forhold til kreditorene, men gir også utgangspunktet i forholdet ektefellene imellom. Hvem av partene som innbyrdes er ansvarlig for gjeldsforpliktelser som utad påhviler én av dem eller begge, må avgjøres ved en konkret vurdering av den enkelte post. Ektefellenes måte å innrette sin økonomi på i alminnelighet vil likevel kunne kaste lys over spørsmålet. Det vises om den rettslige problemstilling til Høyesteretts dom i Rt-1990-1226.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at partene ikke hadde noe høyt privatforbruk i forhold til inntektene. B var i lønnet arbeid under hele ekteskapet, og det meste av hennes lønn gikk med til betaling av faste utgifter som renter og avdrag på boliggjeld, mat og klær. Frem til A startet næringsvirksomhet i 1986 bidro partene forholdsvis likt. Etter dette tidspunkt bidro A mindre, og i perioder svært lite, til familiens underhold. Selv om privatøkonomien ble mer anstrengt etter at ektefellene kjøpte enebolig høsten 1987, var den likevel ganske velordnet.

As næringsvirksomhet gikk imidlertid dårlig allerede fra starten av. Alle de omtvistede låneopptakene har funnet sted etter at det ansvarlige selskap X ble etablert. I tillegg til de lån som er gjenstand for behandling i nærværende sak, hefter A for selskapsforpliktelser som beløper seg til mer enn en million kroner.

Da Y ble stiftet 20 desember 1988 av C og A, tegnet A seg for kr 56250 av en samlet aksjekapital på kr 75000. Han var også styremedlem og daglig leder. I løpet av 1989 overdro A sine aksjer til C som oppgjør for gjeld. Han fortsatte imidlertid i styret og som daglig leder. Driften av selskapet gikk med betydelig underskudd både i 1989 og 1990, og av styrets beretning for 1990 fremgår det at aksjekapitalen var tapt.

B deltok på ingen måte i næringsvirksomheten, og A kan åpenbart ikke høres med at ektefellene har utøvet noen felles økonomisk aktivitet av en karakter som kunne begrunne et alminnelig medansvar for forpliktelser som utspringer av virksomheten. Det forhold at Bs skattbare inntekt ble redusert med hans underskudd, er en følge av reglene om sambeskatning av ektefeller.

Lagmannsretten behandler på bakgrunn av disse alminnelige synspunkter de enkelte gjeldsposter.

Post 3

Lagmannsretten finner det etter bevisførselen klart at kjøretøyet, en brukt Oldsmobile stasjonsvogn, ble anskaffet til bruk som firmabil for A. D, tidligere regnskapsfører og økonomisk rådgiver for X og Y, har som vitne fullt ut bekreftet den forklaring B har gitt om bakgrunnen for at hun ble oppført som låntaker på kredittkjøpsavtalen med BK Finans. Han har også bekreftet hennes forklaring om at det var A som skulle betjene lånet ved hjelp av kjøregodtgjørelsen fra firmaet. Slik ble det også faktisk forholdt mens ekteskapet besto. Etter samlivsbruddet beholdt A bilen og brukte den, riktignok uten å betjene gjelden, inntil han plasserte den hos B i avskiltet stand.

Lagmannsretten finner det klart at B i henhold til motanken må gis medhold i at gjeldsposten er As særgjeld, selv om hun stod som medansvarlig låntaker og bilen ble registrert i hennes navn.

Postene 4 og 7

D og daværende distriktssjef i Profinans E har som vitner begge forklart at de to lånene på kr 50000 opptatt hos Profinans i oktober 1988 og april 1989, begge gjaldt næringsvirksomheten. Lagmannsretten finner ingen holdepunkter for at lånene er gått til privatforbruk, slik A har forklart. Iallfall det siste lånet har etter alt å dømme medgått hovedsakelig til innbetaling av aksjekapital i Y.

For lånet av april 1989 har B ikke påtatt seg noe ansvar overfor kreditor, og det er klart at hun heller ikke i forhold til A har noe medansvar for kausjonisten Fs regresskrav på kr 60366 (post 7).

For lånet av oktober 1988 har B påtatt seg kausjonsansvar. Det er ikke uvanlig at ektefeller kausjonerer for hverandre for å gjøre den annen en tjeneste. Dermed blir partene solidarisk ansvarlige overfor kreditor. I forholdet mellom kausjonist og hoveddebitor er det imidlertid hoveddebitor som alene er ansvarlig for gjelden, og et videregående ansvar for B krever et særskilt grunnlag. Den ankende part har selv anført at det mellom partene ikke er inngått noen avtale som supplerer kausjonsavtalen. Lånet har medgått til næringsvirksomheten, og B har ikke noe alminnelig medansvar for denne. Dette leder til at lånet med en restgjeld på kr 39664 (post 4) er As særgjeld.

Post 5

Lånet på kr 121000 i Nordlandsbanken dreier seg, som redegjørelsen ovenfor under partenes anførsler viser, om en refinansiering av 2 eksisterende lån i Nordlandsbanken.

Etter bevisførselen ble refinansieringen forberedt før separasjonen. B var kjent med at lånet skulle opptas, og var i utgangspunktet villig til å stå som låntager. Bankens svar på lånesøknaden i brev av 2 august 1990 og utferdiget formular for selvskyldenerkausjon til C, indikerer at begge ektefellene sto som søkere. Lånet ble imidlertid ikke etablert på grunnlag av den opprinnelige søknaden. Blant annet er det opplyst at C ikke var villig til å kausjonere.

Lånet ble først utbetalt 12 desember 1990. I mellomtiden var partene blitt separert. Gjeldsbrevet er ikke fremlagt for retten, men det fremgår av bankens eksemplar av lånesøknaden hvor utbetalingen av lånet er notert, at Bs navn er overstrøket, og at As far F er kommet inn som kausjonist istedenfor C. Alt dette taler for at det ikke lenger var aktuelt for B å stå som låntaker på det tidspunkt lånet endelig ble innvilget. Brevet fra Nordlandsbanken av 12 desember 1990 vedrørende diskonteringen er bare stilet til A, og banken har etter hva som er opplyst aldri har gjort ansvar gjeldende overfor B for dette lånet. Lagmannsretten legger til grunn at A står alene som ansvarlig låntaker overfor kreditor, og den omstendighet at låneopptaket ble gjennomført etter separasjonen, taler for at A også har vært innforstått med at dette var hans særgjeld.

Det eneste grunnlag for å statuere fellesgjeld, måtte i tilfelle være en surrogatbetraktning, at lånet er trådt i stedet for forpliktelser som var fellesgjeld. Etter lagmannsrettens oppfatning kan imidlertid heller ikke et slikt synspunkt føre frem.

As gjeldsbrevlån på kr 72000 opptatt 16 mai 1988, til rest med kr 97962,50, gjaldt finansiering av egenkapital i Z, og var utvilsomt hans særgjeld.

Bs gjeldsbrevlån på kr 25000 av 1 mai 1990 er opptatt med A som kausjonist. Lagmannsretten legger til grunn at lånet ble opptatt av B som en nødløsning fordi A ikke var i stand til å dekke forskjellige forfalte regninger vedrørende familiens fellesforbruk som det var hans oppgave å betale i henhold til den fordeling ektefellene hadde avtalt. Dette er langt på vei bekreftet av A selv. Lagmannsretten legger i henhold til Bs forklaring til grunn at han overfor henne lovet å betale gjelden. Dette bekreftes også av omstendighetene i forbindelse med refinansieringen, hvoretter A alene overtok det restbeløpet som gjenstod til betaling på lånet, en oppfyllelse av hans tilsagn overfor B.

Hele lånet på kr 121000 er etter dette særgjeld for A.

Post 6

Lagmannsretten kan ikke se at B på noe grunnlag kan gjøres ansvarlig for lånet på kr 42000 til Nordlandsbanken, som A alene har opptatt 25 november 1991, mer enn ett år etter separasjonen. Ankemotpartens anførsler tiltres. Det er heller ikke her noe grunnlag for å anse B medansvarlig på grunnlag av surrogatsynspunkter. En del av lånet er angitt å gjelde forfalte renter. Bankens brev av 4 september 1991 indikerer at det dreier seg om renter på lånet på kr 121000 (post 5), som etter lagmannsrettens avgjørelse er As særgjeld. For øvrig er det opplyst at beløpet gjelder overtrekk på As lønnskonto, men verken overtrekkets størrelse eller tidspunktet er opplyst for lagmannsretten, og kan således skrive seg helt eller delvis fra tiden etter samlivsbruddet. Heller ikke dette er imidlertid avgjørende. Selv om overtrekket er medgått til daglig forbruk i den tiden ektefellene bodde sammen, må det anses som oppfyllelse av As egen underholdsplikt. Beløpet blir uansett hans særgjeld.

Anken fra A har vært forgjeves, mens motanken fra B har ført frem. B tilkjennes fulle saksomkostninger for lagmannsretten, for hovedanken i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, og for motanken i henhold til §180 annet ledd, jf §172 første ledd. Avgjørelsen har ikke frembudt nevneverdig tvil. Det er etter resultatet ikke nødvendig å fordele saksomkostningene på hoved- og motanke.

Advokat Haavorstad har inngitt omkostningsoppgave for lagmannsretten med 25000, hvorav det hele er salær. Oppgaven er ikke bestridt og legges til grunn. Ankesaken anses gebyrfri i henhold til rettsgebyrloven §10 nr 6. Partene har ikke krevet saksomkostninger tilkjent for skiftebehandlingen.

Avgjørelsen er enstemmig.

Slutning:

I kjennelse:

Skifterettens slutning og utlodning av 28 juni 1993 oppheves.

I dom:

I. Det innbyrdes ansvaret for følgende gjeldsposter påhviler A og B i fellesskap med en halvpart på hver:

1. kr 114994 til Narvik Sparebank/Ankenes Sparebank

2. kr 20832 til Nordlandsbanken

II. A er alene ansvarlig for følgende gjeldsposter:

3. kr 50693 til BK-Finans

4. kr 39644 til Profinans

5. kr 121000 til Nordlandsbanken

6. kr 42000 til Nordlandsbanken

7. kr 60336 til F

III. A dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse, å betale B 25000 - tjuefemtusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.