LH-1997-348
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-19 |
| Publisert: | LH-1997-00348 |
| Stikkord: | Erstatning etter bilansvarsforsikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00348 |
| Parter: | Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS, (Prosessfullmektig: Advokat Petter Jespersen), Ankemotpart: Reidun Anita Knutsen, (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen v/ adv flm Karoline Henriksen), |
| Forfatter: | Lagdommer Inger Lyng, formann, Lagdommer Dag Bugge Nordén, Ekstraordinær lagdommer Halvdan Harkjerr |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Bilansvarslova (1961) §6, Bilansvarslova (1961), Folketrygdloven (1966) §11-8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Skadeserstatningsloven (1969), Folketrygdloven (1997) §13-17 |
Saken gjelder utbetaling av erstatning etter bilansvarsforsikring.
19 november 1987 var Reidun Anita Knutsen, født xx.xx.1970, utsatt for en trafikkulykke på Dramsvegen i Tromsø. Mens den var i ferd med å svinge mot venstre, ble bilen hun var passasjer i påkjørt fremme på høyre side av en motgående bil. Knutsen satt bak sjåføren med ryggen mot venstre bakdør, med bena delvis over de tre andre passasjerene i baksetet. Knutsen husker lite fra ulykken. Samme kveld tok hun to smertestillende tabletter og sov så til hun våknet et døgn senere. Hun hadde da sterke smerter og ble via legevakten innlagt på nevrokirurgisk avdeling ved Regionsykehuset i Tromsø.
Snittrøntgen av øvre del av nakkevirvelsøylen viste brudd på tredje nakkevirvel og forskyvning av denne i forhold til fjerde nakkevirvel. Hun ble straks operert og gikk tre måneder med stiv nakkekrave.
På skadetidspunktet var Knutsen elev ved grunnkurs for helse og sosialfag ved Nordreisa videregående skole. Hun klarte senere ikke å gjennoppta skolegangen. Som ledd i et attføringsopplegg fikk hun en kontorjobb i Kåfjord kommune, men sluttet etter få uker. Hun gikk så over på yrkesrettet attføring og begynte på musikklinjen ved videregående skole i Harstad. Også dette skoleopplegget ble avbrutt. Etter å ha flyttet tilbake til Tromsø gikk hun gjennom en rekke nevro-logiske undersøkelser.
Høsten 1991 søkte hun med bistand fra arbeidsmarkedsinstituttet og arbeids-kontoret å skaffe seg passende arbeid uten å lykkes med dette. 22 september 1994 ble hun tilstått 100% uførepensjon med virkning fra 01 november 1988.
Knutsen bor i leiet leilighet i Tromsø, hun er enslig mor med et barn på snart 2 år.
Storebrand Skadeforsikring AS har erkjent at den skade Knutsen ble påført ved ulykken er forsikringsmessig. Det oppsto uenighet om størrelsen på ut-betalingene og ved stevning til Oslo byrett 26 april 1996 reiste Knutsen sak mot selskapet. Saken ble under saksforberedelsen overført til Nord-Troms herredsrett.
21 februar 1997 avsa herredsretten dom med slik slutning:
1. Storebrand Skadeforsikring AS, dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, å betale ménerstatning til Reidun A. Knutsen med kr. 160.000,-, -etthundreogsekstitusen-.
2. Storebrand Skadeforsikring AS, dømmes til, innen 14 - fjorten -dager, fra dommens forkynnelse å betale erstatning til Reidun A. Knutsen for økonomisk tap med kr. 5.000,-, -femtusen-.
3. Storebrand Skadeforsikring AS, dømmes til, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, å betale erstatning til Reidun A. Knutsen for lidt inntektstap for inntektsåret 1993 med kr. 50.000,-, -femtitusen-, for inntektsåret 1994 med kr. 50.000,-, -femtitusen-, for inntektsåret 1995 med kr. 50 000,-, -femtitusen- og for inntektsåret 1996 med kr. 50 000,-, -femtitusen-.
4. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til, innen 14 - fjorten- dager fra dommens forkynnelse, å betale Reidun A. Knutsen erstatning for tap i fremtidig erverv med kr. 1.130.000,-, -enmillionetthundreogtrettitusen-.
5. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, å betale erstatning til Reidun A. Knutsen for tapte pensjonspoeng med kr. 20 000,-, -tyvetusen-.
6. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale erstatning til Reidun A. Knutsen for juridisk bistand med kr. 26 000,-, -seksogtyvetusen-.
7. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Reidun A. Knutsen med kr. 58 700,-, -femtiåttetusensyvhundrede-.
Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.
Storebrand Skadeforsikring har påanket dommen forsåvidt gjelder fastsettelse av ménerstatning, tap i fremtidig erverv og saksomkostninger. Reidun Anita Knutsen har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 25 og 26 november 1997. Reidun Anita Knutsen møtte og avga for-klaring. For øvrig ble overlege Torbjørn Haldorsen, spesialist i nevrologi ved Regionsykehuset i Tromsø og overlege Trygve Nissen, spesialist i nevrologi og psykiatri, Åsgård sykehus, avhørt som sakkyndige vitner. Det ble forøvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentligste gjort gjeldende:
Det erkjennes at Reidun Anita Knutsen ved ulykken ble påført en nakkeskade og at selskapet er ansvarlig for å dekke hennes økonomiske tap.
Herredsretten har satt ménerstatningen for høyt. Ménerstatning skal fastsettes ut fra skadens medisinske art og grad og dens betydning for den personlige livs-utfoldelse. I Knutsens tilfelle er den medisinske invaliditetsgrad satt til 30%. Dette plasserer skaden i gruppe 2 for utmåling av ménerstatning under yrkes-skadedekningen, som igjen gir en erstatning på 12% av folketrygdens grunnbeløp. Etter praksis for skader som ikke er yrkesskade skal beløpet kapitaliseres og økes med en tredjedel. Det aksepteres en viss avrunding av beløpet oppad, men ikke utover en engangserstatning på kr 135.000. Knutsens skade er ikke så alvorlig og inngripende i hennes personlige livsutfoldelse at det er grunnlag for å utvide erstatningen gjennom et såkalt gruppeopprykk.
De beløp som herredsretten har tilkjent for lidt tap i årene 1993-1996 er fastsatt etter forlik mellom partene. Partene er enige om at lidt tap skal omfatte også inntektsåret 1997. Med utgangspunkt i en årsinntekt uten skaden på kr 200 000 har Storebrand Skadeforsikring AS beregnet tapet til kr 71.564.
Når det gjelder tap i fremtidig erverv, må det legges til grunn at Knutsen har en betydelig restervervsevne som hun kan utnytte. Dr Haldorsen har satt hennes medisinske invaliditet til 30% og den ervervsmessige invaliditet som følge av ulykken til 50%. Dette er i samsvar med de retningslinjer Den norske læge-forening har gitt. Følgelig finner selskapet at hennes tap må beregnes ut fra at hun kan arbeide i halv stilling. I erstatningsbeløpet må det gjøres fradrag for utgifter til arbeidsreiser, fagforeningskontingent og dekning av barnehage /skolefritidsordning da dette er utgifter som hun ville vært belastet med om skaden ikke hadde inntrådt.
Selskapet har i sine beregninger tatt hensyn til at hun ved å arbeide i halv stilling bare har behov for halv barnehageplass. Fra barnet begynner på skolen som 6-åring og frem til han er 10 år er det tatt med utgifter til skolefritidsordning. Etter barnets fylte 10 år, fra år 2006, er det ikke aktuelt å gjøre fradrag for utgifter til barnepass.
Det er enighet mellom partene om å fastsette forventet bruttoinntekt til kr 200 000 pr år. Man er også enig om en kapitaliseringsrente på 5%. Kapitalisert og ned-diskontert engangserstatning for tap i fremtidig erverv blir da beregnet til kr 380.601.
Knutsen skal også kompenseres for skatteulempe. Det er trolig at hun vil bruke en del av erstatningen til å skaffe seg egen bolig. Hvis utgiftene til bolig settes til kr 200 000, blir skatteulempen 10,2%, som utgjør kr 38 685.
Under dette alternativ utgjør den samlete erstatningen kr 625 900.
Selv om det legges til grunn at Knutsen vil oppebære full uførepensjon frem til hun går over på alderspensjon, må det påregnes at hun etter at barnet er fylt 10 år vil skaffe seg noe inntekt. Innenfor regelverket for uførepensjon er det adgang til å oppebære en inntekt tilsvarende folketrygdens grunnbeløp uten at uføre-pensjonen blir redusert. Det fremtidige inntektstap under dette alternativ er beregnet til kr 412 320. Under de samme forutsetninger om investering i bolig har selskapet anslått skatteulempen til 7,2% - kr 29 662.
Under dette alternativ utgjør samlet erstatning etter kapitalisering og neddiskontering kr 648 600.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale Reidun A Knutsen ménerstatning etter rettens skjønn.
2. Storebrand Skadeforsiking AS dømmes til å betale Reidun A Knutsen erstatning for lidt inntektstap i 1997 og for tap i fremtidig erverv etter rettens skjønn.
3. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
Reidun Anita Knutsen har i det vesentligste gjort gjeldende:
Knutsen var 17 år gammel da ulykken inntraff. Hun var skoleelev, frisk og upåfallende på alle måter. Som følge av bilulykken har hun mistet sin ervervs-evne. Hun ble i 1994 tilstått 100% uførepensjon fra folketrygden. Trygde-myndighetene har nylig vurdert hennes pensjonsforhold igjen og fastholdt uføregraden.
Bilulykken påførte Knutsen brudd i tredje nakkevirvel med forskyvning av denne i forhold til virvelen under. Nakken er blitt skjev og hun har nedsatt bevegelighet i nakken. Det er konstatert at hun pådro seg hjerneskade - post-traumatisk encephalopathi. Som følge av skaden har hun problemer med å lese, hun har fått svekket hukommelse og konsentrasjonsevne og derved en betydelig redusert innlæringsevne. Hun har mye hodepine og kroniske smerter i muskulaturen, sær-lig i nakke og skuldre, hun blir fort trett og klarer ikke fysisk arbeid. Hun har også vært plaget med depresjoner.
Den medisinske invaliditet er bare veiledende utgangspunkt når det gjelder fastsetting av ménerstatning. De nevrologisk sakkyndige er ikke enige om den medisinske invaliditet, som av dr Nissen er anslått til 60% mens dr Haldorsen har satt den til 30%. Det er på det rene at dr Haldorsen har tatt for lite hensyn til hennes smertetilstand. Selskapet har foretatt en teknisk innplassering av den laveste medisinske invaliditet i tabellen for ménerstatning under yrkesskade uten å ta i betraktning hva det betyr for Knutsens personlige livsutfoldelse å ha kroniske smerter.
Knutsen mener at herredsrettens fastsetting av ménerstatningen er riktig.
Herredsretten har etter en skjønnsmessig vurdering satt erstatningen noe høyere enn den kapitaliserte verdien av yrkeskadeerstatning for en invaliditetsgrad på 30% tillagt en tredjedel. Ménerstatning på kr 160 000 tilsvarer et halvt gruppeopprykk og gir etter Knutsens syn et riktig og rimelig resultat i hennes tilfelle.
Knutsen er enig i at det utmåles lidt tap for inntektsåret 1997, men bestrider selskapets beregning av dette tapet. Selskapet har gjort fradrag for reiseutgifter uten nærmere dokumentasjon. Under enhver omstendighet er ikke reiseutgiftene høyere enn de reelle utgifter til busskort.
Når det gjelder utmåling av tap i fremtidig erverv, bestrider Knutsen at hun har en utnyttbar restervervsevne. Hun er av trygdemyndighetene vurdert som 100% ufør. Etter flere undersøkelser utført av dr Nissen og nevropsykolog Waterloo er hun ansett som varig arbeidsmessig ufør. Dr Haldorsen har satt den ervervs-messige uførhet til 50%. Han har ikke tatt hensyn til de nevropsykologiske elementer og også tillagt Knutsen en viss inngangsinvaliditet som det ikke er grunnlag for.
Knutsen har gjort gjentatte forsøk på rehabilitering etter ulykken. Gjennom attføringstiltak og med bistand fra arbeidsmarkedsetaten har det vært forsøkt både med videre skolegang og lettere arbeid. Dette har hun mislyktes med. Det kan ikke kreves at hun skal gjøre mer for å begrense tapet. Selskapet har risikoen for at dagens arbeidsmarked ikke er istand til å tilby Knutsen arbeid som hun ut fra sin helse vil ha muligheter for å klare.
Ved beregning av tap i fremtidig erverv må uføregraden settes til 100%.
Knutsen bestrider enkelte poster i selskapets oppstilling over utgifter. Reiseutgiftene er satt for høyt. Det er ikke grunnlag for å trekke inn utgifter til barnehage under beregning av nettotap. Utgifter til barnehage vil hun ha selv om hun er ufør - all den stund hun både av hensyn til barnet og til eget behov for avlastning - vil ha barnet i barnehage frem til han begynner på skolen.
Etter Knutsens beregninger utgjør det årlige nettotap kr 53 055. Kapitalisert og neddiskontert utgjør dette en engangserstatning på kr 932 580.
Knutsen skal også kompenseres for skatteulempe. Det følger av rettspraksis, blant annet dommer inntatt i Rt-1993-1524 (Ølberg), Rt-1996-958 (Stokstad) og Rt-1997-883 at skatteulempen skal utgjøre 25%. Herredsretten har brukt denne sats. Det er mulig at Knutsen vil bruke noe av erstatningen til bolig, mens resten vil brukes fortløpende som tilskudd til uførepensjonen.
Knutsens krav for lagmannsretten er i realiteten de samme som herredsretten tilkjente. Beløpene er noe endret i forhold til herredsrettens domslutning pga ankemotpartens faktiske pensjonsutbetalinger for 1997 og andre erstatnings-messige beregninger, herunder endring i folketrygdens grunnbeløp.
Det ble lagt ned slik påstand:
1. Nord-Troms herredsretts dom av 21 februar 1997, slutningens punkt 1, stadfestes.
2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Reidun Knutsen erstatning for lidt inntektstap for 1997 kr 81 286.
3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler Reidun Knutsen erstatning for tap i fremtidig erverv begrenset oppad til kr 1 165 725.
4. Storebrand Skadeforsikring AS betaler sakens omkostninger for herreds- retten og lagmannsretten.
Lagmannsretten er i det vesentligste kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Ansvaret for Storebrand Skadeforsikring AS følger av bilansvarsloven. Som for herredsretten er det erkjent at Knutsen har krav på full erstatning for den person-skade hun ble påført ved bilulykken i Tromsø 19 november 1987. Erstatningen skal etter henvisningen i bilansvarsloven §6 utmåles etter reglene i skades-erstatningsloven kapittel 3. Det skal i nærværende sak utmåles erstatning for økonomisk tap i medhold av §3-1 og ménerstatning etter §3-2.
Som felles premisser for de utmålingspørsmål ankesaken gjelder, legger lagmannsretten til grunn:
Det er ikke bestridt at Knutsen ble skadet i ulykken. De akutte medisinske data er gjengitt i spesialisterklæring avgitt av vikarierende overlege dr Trygve Nissen, nevrologisk avdeling, 06 mars 1991 slik:
Ved innleggelse i Kirurgisk avd. den 20.11.87 hadde hun hodepine, nakke-smerter, smerter i skuldrene og litt nedover armene. Det ble funnet normal somatisk status. Orienterende nevrologisk undersøkelse (mobilitet, sensibilitet, senreflekser og abdominalrefleks), var normal. Røntgen planigrafi av øvre del av nakkevirvelsøylen viste høyresidig sideleddsluxasjon mellom 3. og 4. nakkevirvel og brudd i høyre vinkelbue like dorsalt for sideleddet. Det var moderat dis-lokasjon av virvelkorpus C-III forover i forhold til virvelkorpus C-IV. Pasienten ble lagt i skallestrekk i lokalbedøvelse. Dette førte ikke til den ønskede reponering av bruddet. Hun ble derfor operert i lokalbedøvelse. Bruddet ble reponert delvis. Som fixasjon ble det anlagt cerclage og lagt på ben. Hun brukte stiv halskrage i 3 måneder etter operasjonen. Postoperative kontroller, senest i oktober 1988, da det bl a ble tatt røntgen computertomografi av nakkevirvel-søylen har vist tilfredsstillende postoperative forhold. Der er riktignok en lett rotasjon mellom 3. og 4. nakkevirvel med virvel C-III noe rotert mot venstre. Spinalkanalen er imidlertid rommelig, der er god og symmetrisk vidde på intervertebralhullene i nivå C-II/C-III, C-III/C-IV og C-IV/C-V.
Etterat Knutsen hadde avbrutt videregående skolegang i Harstad i 1990, ble hun undersøkt og utredet ved nevrologisk avdeling, Regionsykehuset i Tromsø. I følge spesialisterklæringen fra dr Trygve Nissen er det sikker sammenheng mellom ulykken og pasientens senfølger - angitt som nakkesmerter, hodepine, smerter ut til skuldrene og nummenhet i armene. Det er konstatert en liten hjerneskade. Dr Nissen har ansett hennes tilstand som stasjonær uten vesentlige utsikter til bedring. Den medisinske invaliditet anslås grovt skjønnsmessig til 60%. Det er videre antatt at pasienten vil ha store problemer med å tilegne seg teoretisk kunnskap og derved betydelig innskrenkede muligheter til yrkes-utdanning i det vanlige arbeidsliv.
Knutsen har også vært undersøkt av dr Torbjørn Haldorsen, overlege ved nevrologisk avdeling, Regionsykehuset i Tromsø. Det fremgår av hans spesialisterklæring datert 27 november 1992 at Knutsen ved ulykken ble utsatt for traume mot hodet og nakken. Det gis videre en beskrivelse av bruddet og tilheling med en liten feilstilling. Rotasjonsevnen i nakkevirvelsøylen er lett redusert. Nevropsykologisk testing har vist sannsynlig lett hjerneskade etter hodetraume. Det er ikke påvist holdepunkter for skade på verken det sentrale eller perifere nervesystem. Det heter avslutningsvis:
Den medisinske invaliditet som følge av bilulykken 19.11.87 settes skjønnsmessig til 30%, ettersom hun er en god del plaget og synes å være falt helt ut av arbeids-livet. Det er overveiende sannsynlig at de aller fleste av hennes plager i dag skyldes bilulykken i november 1987.
Dr Haldorsen har i tilleggserklæring 17 juni 1993 uttalt at Knutsen må anses å ha en betydelig og varig ervervsmessig invaliditet - skjønnsmessig anslått til 50%.
Spesialist i klinisk nevropsykologi, Knut Waterloo, som også undersøkte Knutsen i 1990, har i rapport 24 juni 1993 uttalt blant annet følgende:
Slik pas' kognitive funksjonsnivå fremtrer i dag, vil hun ikke være istand til å gjennomføre noen form for formalteoretisk utdanning. Jobbsituasjoner som krever et visst minimum av evne til konsentrasjon og hukommelse vil det være vanskelig for pas. å mestre. Praktisk arbeid som er tempopreget vil også innebære vansker. Ut i fra dette anses hun som varig arbeidsmessig ufør med unntak av enklere manuelt arbeid som ikke virker smertestimulerende (rest-arbeidsevne).
Pas' tilstand og funksjon i dag er helt lik den man fant ved undersøkelsen i -90. Tilstanden anses som varig uten vesentlige utsikter til bedring.
Det fremgår av Waterloos rapport at han i sine konklusjoner har korrigert for pasienentens intellektuelle funksjonsnivå. Han har funnet et konsistent testmønster og vurderer sine funn som valide.
I en uttalelse til selskapet 16 mars 1994 har dr Haldorsen på bakgrunn av de tidligere testresultater fastholdt at det er sannsynlighetsovervekt for at Knutsen har en skaderelatert encephalopathi.
De legene som etter oppdrag fra folketrygden har vurdert Knutsens ervervs-messige uførhet har konkludert med at hun er 100% ufør i trygdemessig forstand.
Knutsen var på ulykkestidspunktet 17 år gammel, hun var elev ved grunnkurs på helse- og sosialfaglinje ved Nordreisa videregående skole. Hun har fullført grunnskolen med noe under middels karakterer. Ut fra det som ellers er frem-kommet i saken, legger lagmannsretten til grunn at hun før ulykken var frisk og fungerte tilfredsstillende i skolesituasjonen.
Det er uomtvistet at ulykken medførte betydelige og dramatiske forandringer for Knutsen. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at hennes helse og fungering er blitt vesentlig redusert som følge av ulykken og at det er denne som fremtrer som den dominerende årsak til de problemer hun senere har fått.
Det er ikke i Knutsens situasjon holdepunkter for at de plager hun nå sliter med er psykosomatiske i en slik grad at det er grunnlag for å tilskrive disse personlig-hetstrekk eller karakteregenskaper hos Knutsen. Som et utgangspunkt er selskapet henvist til å "ta skadelidte som han er" og må akseptere betydelige individuelle variasjoner med hensyn til skadefølge. Lagmannsretten har en oppfatning av at Knutsen nok kan fremstå som noe mer sårbar og utsatt enn jevnaldrende som blir utsatt for tilsvarende belastninger, men hun er ikke avvikende i upåregnelig grad.
Selv om det er noe divergens mellom de sakkyndige når det gjelder restervervs-evne, er det enighet om at hun ved ulykken ble påført betydelige skader av varig art. Etter lagmannsrettens syn synes dr Haldorsen å ha undervurdert betydningen av de objektive funn som er gjort ved den nevropsykologiske undersøkelse. Det er påvist betydelige endringer i hennes intellektuelle fungering, hennes evne til konsentrasjon og hukommelse er svekket. Hennes evne til læring er redusert i den grad at det fremstår som umulig for henne å gjennomføre noen form for formalteoretisk utdanning.
Det er ifølge Waterloos undersøkelser også grunnlag for å anta at de skadene Knutsen ble påført er kronifisert og av varig karakter.
Knutsen har forklart at det er nærmest umulig for henne å lese. Hun har stadige smerteplager og får ofte hodepine. Det er vanskelig for henne å gjennomføre vanlig husarbeid og hun er avhengig av hjelp fra familie og venner. Fordi hun har problemer med nakke og skuldre må hun unngå tunge løft og er henvist til å stelle barnet på gulvet.
Ménerstatning skal fastsettes etter rettens skjønn med utgangspunkt i ménets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse.
Selv om erstatningen skal fastsettes skjønnsmessig, følger det av rettspraksis med støtte i motivene til skadeserstatningsloven §3-2 at ménerstatningen for yrkesskade etter folketrygden tillagt en tredjedel vil gi en grov skissemessig antydning. Det vises til Rt-1977-782, Rt-1981-138 og Rt-1991-697. Bestemmelsene om yrkesskadeerstatning i folketrygdloven av 1966 §11-8 er nå avløst av ny folketrygdlov av 28 februar 1997 nr 19 §13-17, uten at dette medfører noen realitetsendring. Det såkalte sammenligningsbeløpet utgjør i nærværende sak kr 130.424 basert på en medisinsk invaliditet på 30 % og grunnbeløpet på domstidspunktet. På grunn av justering av grunnbeløpet i tiden etter herredsrettens dom er sammenligningsbeløpet økt med ca kr 10.000.
Lagmannsretten legger som herredsretten til grunn at skadelidtes medisinske invaliditet er 30 %. Dette er heller ikke bestridt av ankemotparten.
Lagmannsretten finner at skadelidte bør tilkjennes en noe høyere ménerstatning enn sammenligningsbeløpet og finner ikke grunn til å fravike det resultat herredsretten har kommet til. På grunn av endringen av grunnbeløpet innebærer domsresulatet en noe mindre overkompensasjonen enn i herredsretten. For Knutsen anses den skade hun ble påført ved trafikkulykken å få noe større betydning for den personlige livsutfoldelse enn en medisinske invaliditetsgrad på 30 % normalt tilsier. Lagmannsretten legger særlig vekt på at hun i en alder av 17 år har fått sine muligheter for utdannelse og yrkesvalg meget sterkt beskåret. Som nevnt i psykolog Waterloos erklæring av 24 juni 1993 vil hun ikke være i stand til å gjennomføre noen form for formalteoretisk utdanning, og jobbsituasjoner som krever et visst minimum av evne til konsentrasjon og hukommelse vil det være vanskelig for henne å mestre. De rent økonomiske følger av dette kompenseres ved erstatningen for tap i fremtidig erverv. I et samfunn hvor utdannelse, kunnskapstilegnelse og meningsfylt arbeid anses å være viktige faktorer for en persons selvbilde og muligheter for selvrealisering, får en slik skade konsekvenser som strekker seg langt utover de rent økonomiske. I invaliditetsvurderingen inngår hjerneskaden likevel bare med 10 %.
Lagmannsretten legger en viss vekt på at dr Nissen i 1991 basert på en konkret skjønnsmessig vurdering uavhengig av de retningslinjer som senere er utarbeidet av Rikstrygdeverket og Den Norske Lægeforening, anslo skadelidtes medisinske invaliditetsgrad til hele 60 %. Selv om det ikke er bestridt at Dr Haldorsens vurdering av invaliditetsgraden til 30 % er basert på en korrekt anvendelse av disse normer, dreier det seg om retningslinjer som på flere punkter åpner for skjønn, spesielt i betraktning av at det dreier seg om en kombinert skade, nakkeskade med mindre hjerneskade. Det synes å følge av Legeforeningens retningslinjer for vurdering av nakkeskader av februar 1994 på side 7 under avsnittet "samordning av medisinsk invaliditet" at den totale medisinske invaliditet i tilfeller hvor en nakkeskade av Knutsens type er kombinert med en lettere post-traumatisk encephalopati, vurderes å være mellom 25 og 45. Det er lagmannsrettens inntrykk at resultatet på 30 % er uttrykk for et skjønn som iallfall ikke kan karakteriseres som romslig i forhold til Knutsen. At vilkårene for gruppeopprykk i folketrygden ikke er til stede, er riktignok så, men utgjør ikke noen tungtveiende innvending mot en viss oppjustering av sammenligningsbeløpet når det erindres at dette beløpet etter Høyesteretts fast etablerte praksis ikke er mer enn en "grov skissemessig antydning".
Herredsrettens avgjørelse med hensyn til ménerstatningen blir etter dette å stadfeste.
For lagmannsretten er det enighet om at erstatningen for lidt inntektstap i 1997 og for tap i fremtidig erverv skal baseres på en brutto årsinntekt på kr 200.000, slik herredsretten la til grunn. For lidt inntektstap i 1997 er det enighet om å basere utmålingen på at Knutsen ikke har hatt arbeidsinntekt.
Basert på en anslått arbeidsinntekt på kr 200 000 for 1997 har selskapet beregnet lidt tap til kr 71.564 mens Knutsen har beregnet tapet til kr 81 286. Selskapet har i sine beregninger tatt hensyn til at Knutsen om skaden ikke hadde inntrådt ville hatt reiseutgifter forbundet med inntektservervet. Partene har lagt til grunn en felles forståelse om at Knutsen om hun ikke var blitt skadet, ville ha arbeidet som hjelpepleier. Knutsen er i inneværende år bosatt i gangavstand til Regionsyke-huset, som er den institusjon i Tromsø der de fleste hjelpepleiere er ansatt. Det er derfor høyst usikkert om Knutsen ville hatt reiseutgifter til og fra arbeid. Lag-mannsretten finner derfor å kunne se bort fra reiseutgifter ved beregning av det tap som lidt i inntektsåret 1997 og legger Knutsens beregning av lidt tap til grunn.
Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at erstatningen for tap i fremtidig erverv må baseres på den forutsetning at Reidun Knutsen er blitt 100 % varig ervervsmessig ufør som følge av den trafikkskaden hun ble påført. Lagmannsretten kan også i det alt vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse på side 15-18. Dr Haldorsen har basert sin vurdering på Legeforeningens retningslinjer, hvoretter den ervervsmessige invaliditet vanligvis ikke ligger mer enn 20 % over den medisinske invaliditet. Dette er imidlertid bare en veiledende norm. Som bemerket under premissene ovenfor vedrørende ménerstatningen tyder opplysningene i saken på at Knutsen er blitt rammet hardere enn den medisinske invaliditetsgrad isolert sett kan tilsi. Hensett særlig til psykolog Waterloos erklæring, gjengitt ovenfor på side 9, virker det ikke påfallende at folketrygden har innvilget henne 100 % uførepensjon. Selv om Knutsen må anses å ha en viss arbeidskapasitet, er problemet at denne i dagens arbeidsmarked ikke lett lar seg omsette. Lagmannsretten legger til grunn at hennes kapasitet mest sannsynlig vil bli fullt utnyttet ved husarbeid og omsorg for barn. Storebrand gis derfor heller ikke medhold i det subsidiære beregningsprinsipp basert på en inntekt med skaden tilsvarende 1 G fra pr 2006, det året Reidun Knutsens sønn fyller 10 år.
For herredsretten var det enighet mellom partene om at Knutsens tap i fremtidig erverv basert på en uføregrad på 100 % ga et beløp på kr 923.655. For lagmannsretten har Storebrand imidlertid gjort gjeldende at det skal foretas en reduksjon for sparte utgifter til arbeidsreiser med kr 6.000 pr år, og for sparte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Reidun Knutsen har bestridt at det er grunnlag for slike fradrag. Hun har fremlagt en korrigert erstatningsberegning hvoretter fremtidstapet utgjør kr 932.580. Storebrand har ikke fremlagt noen beregning som fullt ut dekker selskapets standpunkt under disse forutsetningene, idet beregningen basert på 100 % ervervmessig uførhet har som forutsetning en restarbeidsevne på 1 G.
Lagmannsretten har ved utmålingen av lidt tap i 1997 ikke funnet det riktig å gjøre fradrag for sparte utgifter til arbeidsreiser. Lagmannsretten finner det heller ikke ved utmålingen av fremtidstap riktig å foreta slikt fradrag. Reidun Knutsen bor i Tromsø, og det er grunn til å anta at hun også i fremtiden kommer til å bo så nær aktuelle arbeidsplasser som hjelpepleier at reiseutgiftene ville vært beskjedne, iallfall langt lavere enn kr 6.000 pr år. På den annen side vil hun på grunn av sin tilstand kunne bli påført ekstrautgifter som hun ikke har krevet erstattet.
Med hensyn til utgifter til barnehage og skolefritidsordning bemerkes:
Det følger av skadelidtes plikt til i rimelig utstrekning å begrense sitt tap, at hun må søke å utnytte sin restarbeidsevne bl a ved omsorg for egne barn. På den annen side kan barnehage og skolefritidsordning også anses som goder som barnet har nytte av, og som det ikke bør avskjæres tilgang til gjennom erstatningsutmålingen. Av hensyn til Reidun Knutsens behov for avlastning og barnets eget behov for det pedagogiske og sosiale tilbud barnehage representerer, finner lagmannsretten å burde legge til grunn at barnet vil ha halv dags plass i barnehage. Det antas derfor at hun etter skaden vil ha halvert utgiftene til barnehage i årene 1998 til 2002. Derimot finner lagmannsretten ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at Reidun Knutsen vil spare utgifter til skolefritidsordning. Det er for usikkert om hun ville hatt utgifter til dette tilbudet uten skaden. Mange foreldre finner alternative løsninger med slektninger i nærheten, slik Knutsen også har, naboer eller bekjente som allikevel er hjemme.
Reidun Knutsens beregning av fremtidig ervervstap må etter dette korrigeres for halvparten av barnehageutgiftene i årene 1998-2002. Beløpet settes - avrundet - til kr 15.800 i basisåret. Lagmannsretten er etter dette kommet til at tapet før skatteulempe utgjør kr 885 000,-.
Partene står langt fra hverandre i synet på tillegg for skatteulempe. Begge har fremlagt forskjellige regneeksempler til belysning av problemstillingen. Spørsmålet er aktuelt for ménerstatningen og erstatningen for tap i fremtidig erverv.
Utgangspunktet er etter rettspraksis at det skal skje en individuell vurdering av skatteulempen basert på hva som i lys av skadelidtes alminnelige taps-begrensningsplikt antas å være en hensiktsmessig plassering av erstatningsbeløpet. Det vises til de prinsipielle avgjørelser fra Høyesterett i 1993, Rt-1993-1524 (Ølberg), Rt-1993-1538 (Horseng) og Rt-1993-1547 (Skoland). Spørsmål om skattepåslag ved personskadeerstatning ble utredet av Lødrup-utvalget i NOU 1994:20 side 97-99. Utvalgets flertall gikk inn for at det bør fastsettes en enhetlig prosentsats på 25 for skatteulempen, som gjennomsnittlig anses å være representativt. Dette ble også resultatet i Stokstad-saken, Rt-1996-958 og i Hålogaland lagmannsretts dom inntatt i RG-1997-758. Lagmannsretten legger i henhold til de opplysninger Reidun Knutsen har gitt under ankeforhandlingen til grunn at en del av erstatningsbeløpet vil bli benyttet til kjøp av bolig, mens den resterende del vil holdt i reserve til dekning av alminnelig utgifter til forbruk. Familiens inntekt er forholdsvis beskjeden, slik at det er reelt behov for å benytte en ikke uvesentlig del av erstatningen til dette formålet. Lagmannsretten finner at tillegget for skatteulempe også i denne saken passende kan settes til 25 %, som ligger i overkant av herredsrettens resultat.
Erstatning for tap i fremtidig erverv med tillegg av skatte ulempe settes etter dette til kr 1 106 000,-.
Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse er også angrepet fra Storebrands side. Lagmannsretten skal ved avgjørelsen av saksomkostningene for herredsretten legge det materielle resultat i ankesaken til grunn. Det må imidlertid tas hensyn til at saken for lagmannsretten bare omfatter enkelte av tvistetemaene i herredsretten, og også for øvrig står i en annen prosessuell stilling.
Lagmannsretten er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, som er basert på unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd. På grunn av uenigheten med hensyn til medisinsk invaliditetsgrad i herredsretten, er det riktig at saken ikke ble fullstendig vunnet av Reidun Knutsen. Hun fikk imidlertid for øvrig medhold i det vesentlige og er tilkjent en erstatning som ligger vesentlig høyere enn hva Storebrand hadde erkjent. Bl a har hun fått medhold i at erstatningen for tap i fremtidig erverv skal baseres på 100 % erversmessig uførhet. For herredsretten gjorde dessuten Storebrand gjeldende at det skulle foretas avkortning i erstatningen på grunn av skadelidtes medvirkning med 25 %. Dette fikk selskapet ikke medhold i, og herredsrettens dom ble ikke påanket.
For lagmannsretten må anken etter resultatet anses som noe nær forgjeves, selv om Storebrand har fått medhold i at det i erstatningen for fremtidstap skal foretas en viss reduksjon for sparte utgifter til barnehage. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 annet ledd bør Reidun Knutsen tilkjennes fulle saksomkostninger også for lagmannsretten. Omkostningene fastsettes i samsvar med oppgaven fra advokatfullmektig Henriksen til kr 67 561, hvorav kr 57 000 er salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Nord-Troms herredsretts dom av 21 februar 1997, slutningens punkt 1 og 7, stadfestes.
2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Reidun Knutsen erstatning for lidt inntektstap for 1997 med kr 81 286 - kroneråttientusentohundreogåttiseks.
3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler Reidun Knutsen erstatning for tap i fremtidig erverv med kr 1.106.000 -kroner enmillionetthundreogsekstusen oo/oo-.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS innen 2 - to - uker fra dommens forkynning kr 67.561- kronersekstisjutusenfemhundreogsekstien til Reidun Anita Knutsen.