LH-1998-716

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-04-30
Publisert:	LH-1998-00716
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Senja herredsrett nr. 97-544 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00716. Anke til Høyesterett delvis henvist til behandling, HR-2000-00022K . Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1 stadfestet, se HR-2000-00044A.
Parter:	Ankende part: Lancella Ltd, Hull, England, UK (Prosessfullmektig: Advokat Svein Kr. Arntzen). Ankemotpart: 1. Sigvald Berntsen, Fjordgård 2. Husøysund AS, Husøy i Senja 3. Johnny Henriksen, Botnhamn 4. Steinar Uteng, Husøy i Senja 5. Botnhamn Fisk AS, Botnhamn 6. Bernt Berntsen, Husøy i Senja 7. Oddvar Nes, Botnhamn.
Forfatter:	Lagdommer Peter M. Sellæg. Lagdommer Synnøve Nordnes. Lagdommer Bjørnar Stokkan
Lovhenvisninger:	Saltvannsfiskeloven (1983) §3, §42, §43, Lov om forbud mot fiske for utlendinger (1906) §1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §97, Sildefiskeloven (1937) §6, Trålfiskeloven (1951) §11, §8, §9, Saltvannsfiskeriloven (1955) §65, Fiskerigrenseloven (1961) §1, §2, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Lov om regulering av fiskerideltagelsen (1972), Økonomiske soneloven (1976) §1, §14, §15, §1, §5

Saken gjelder krav om erstatning etter skade på fangstredskaper i sjøen.

Årsskiftet 1994/1995 driftet fiskefartøyene MS Sundskjær, MS Husøysund, MS Malangsfjord, MS Alf Arne, MS Einarson, MS Trond Kjethil, MS Tørnskjær, MS Senjasund og MS Skulbaren med garn på Malangsgrunnen utenfor Senja. I tillegg til disse fartøyene driftet MS Alf Bjørnar og MS Bjørnøybuen med garn i samme område. Nyttårshelga stod det en rekke garnlenker på Mulegga sør og nord for 70 N. Området sør for 70 N var trålfri sone, mens området mellom 70 N og 70 9' N var fleksibel sone. Dette innebar at et eventuelt trålfiske skulle skje nord for 70 9' N dersom det var garnbruk i havet når en tråler kom til området.

Hver garnlenke bestod av omlag 25 garn som var skjøtet sammen. Garnlenkene var satt som "rumpegarn". Dette er en variant av faststående bunngarn og innebærer at garnlenka verken har ile eller endevekt på den ene enden. Settemetoden blir brukt på bratte og strømharde områder som Mulegga. Ilen står på den grunne enden av lenka, og fordelen ved metoden er at garnlenka kan svinge med strømmen og få mindre strømbelastning. Samtidig sparer man en svært lang ile på den dype enden.

Garnlenkene var satt på en dybde av 86 - 160 favner. Lenkene var fortøyd på det grunneste med dregg og/eller anker. På overflaten var de festet til staur og blåser. Lenkene gikk løst nedover på tvers av egga.

Bruksvaktskipet BV Lofothav observerte 1. januar 1995 den engelske tråleren "Lancella" i området hvor garnbrukene var satt.

Den 1., 2. og 13. januar 1995 mottok Kystvakten melding fra fiskefartøyene om skade/tap av garnbruk. Det fremgikk av meldingene at det var tapt garnbruk i et område mellom 69 58 ' 53 N - 16 45' 90 Ø og 70 04' 07 N - 17 09' 05 Ø. Fiskerne politianmeldte forholdet som skadeverk, og "Lancella" ble oppgitt som skadevolder. Det ble også fremsatt krav om erstatning for tapt garnbruk, tapt fangst og for sokning etter bruket.

I samsvar med fiskerioverenskomsten av 5. november 1934 mellom Norge og Storbritannia ble spørsmålet om "Lancella" var ansvarlig for brukstap behandlet av den norskbritiske trålernemnda (ANTEB). Nemnda behandlet saken i møte 28. mai 1996. Det ble ikke oppnådd forlik mellom partene. Nemndas medlemmer hadde ulikt syn på om "Lancella" var sannsynlig skadevolder og nemnda avga derfor en rapport hvor medlemmene redegjorde for sitt syn.

Advokat Finn Kåre Brox ble kontaktet av rederne for MS Sundskjær, MS Husøysund, MS Malangsfjord, MS Alf Arne, MS Einarson, MS Trond Kjethil, MS Tørnskjær, MS Senjasund og MS Skulbaren samt MS Alf Bjørnar og MS Bjørnøybuen. Den 2. juni 1997 fremmet han på vegne av sine klienter et erstatningskrav mot Lancella Ltd som eier av "Lancella". Kravet ble bestridt av Lancella Ltd.

Den 15. desember 1997 reiste MS Sundskjær, MS Husøysund, MS Malangsfjord, MS Alf Arne, MS Einarson, MS Trond Kjethil, MS Tørnskjær, MS Senjasund og MS Skulbaren ved rederne søksmål mot Lancella Ltd ved Senja herredsrett med krav om erstatning. Lancella Ltd tok til motmæle og krevde seg frifunnet.

Senja herredsrett avsa 2. juni 1998 dom med slik domsslutning:

1. MT Lancella H 98 Hull, reder Lancella Limited dømmes til å betale:

a. Erstatning til Sigvald Berntsen md kr 166 557,43

b. Erstatning til Leif Larsen med kr 59 037,55

c. Erstatning til Johnny Henriksen med kr 96 269.64

d. Erstatning til Steinar Uteng med kr 109 540,18

e. Erstatning til Morten Johansen med kr 107 842,93

f. Erstatning til Bernt Berntsen med kr 109 620,01 g. Erstatning til Oddvar Nes med kr 96 765,12

h. Erstatning til Brdr.Enoksen ANS med kr 98 982,59 og

i. Erstatning til Bernhard Martin Hansen med kr 146 237,06 alt med tillegg av 12 - tolv - prosent rente pr år fra den 15. desember 1997 og til betaling skjer.

2. MT Lancella H 98 Hull, reder Lancella Limited dømmes til å betale saksøkernes saksokostninger med kr 115 000,- med tillegg av 12 - tolv - prosent rente pr år fra oppfyllelsesfristens utløp og til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen settes for begge punktene til 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Lancella Ltd har i rett tid påanket dommen. Motpartene har tatt til motmæle og også inngitt aksessorisk motanke.

Ankeforhandling ble holdt på Finnsnes 2., 3. og 4. mars 1999. Lancella Ltd møtte ved sin prosessfullmektig, advokat Svein Kr. Arntzen. Samtlige ankemotparter møtte og avga forklaring, dog slik at Leif Larsen møtte på vegne av Husøysund Fisk AS, Morten Johansen på vegne av Botnhamn Fisk AS og Johannes Enoksen jr på vegne av Brødrene Enoksen ANS. Videre møtte ankemotpartenes prosessfullmektig, advokat Finn Kåre Brox. Det ble avhørt 11 vitner, hvorav et sakkyndig vitne. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Lancella Ltd har i hovedsak gjort gjeldende:

Saken ligger fire år tilbake i tid og usikkerhet om faktum kan ikke gå utover Lancella Ltd. Ankemotpartene har bevisbyrden for at de hadde faststående redskap på Malangsgrunnen, at garnlenkene var merket med lys, at garnlenker er skadet eller tapt, at "Lancella" har forårsaket en eventuell skade og at ankemotpartene er de som har lidt et eventuelt økonomisk tap.

Det er sannsynlig at noen ganske få båter hadde garnlenker ute. Hvilke båter som hadde garnlenker, og antall lenker er ikke godtgjort. Med unntak av MS Skulbaren er det vanskelig å forholde seg til det krav som er fremsatt fra den enkelte båt. Det er i ettertid ikke gjort funn som tilsier at et betydelig antall garnbruk har gått tapt.

Det er ingen holdepunkter for at garnlenkene var merket med lys. Bruksvaktfartøyet så ingen lys og de staurene som stod igjen, hadde ikke lysmerking.

Det er bare MS Skulbaren som fremlagt håndfaste holdepunkter for at garnbruk er tapt.

"Lancella" var i området, men dette er ikke tilstrekkelig til å fastslå at tråleren har forårsaket skade på garnbruk. Det kan ha vært andre trålere i området.

Det fangstap som fartøyene kan ha lidt, tilsvarer nettoverdien av fisk i den enkelte garnlenka. Det må legges til grunn at hver garnlenke hadde 600 kilo torsk. Med en omregningsfaktor på 1,5 og en kilopris på kr 12 gir dette kr 4 800 pr lenke. Det må gjøres fradrag med 17 % for avgifter og nettoverdien av fangsten i hver garnlenke blir da kr 4 000.

Det er bruktverdien av tapt garnbruk som skal erstattes. Det aktuelle garnfisket medfører et enormt forbruk av garn, og det må gjøres et fradrag på 2/3 i nyprisen for bruket.

Sokning etter garnbruk medfører utgifter til drivstoff og forpleining av mannskapet, men dette kan ikke utgjøre mer enn et par hundre kroner pr time.

Norsk rett, herunder saltvannsfiskeloven, får anvendelse ved en brukskollisjon på Mulegga. Saltvannsfiskeloven gjelder imidlertid bare med de begrensinger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat, jfr. lovens §3. Dette innebærer at de folkerettslige reglene har forrang. Fiskeri- overenskomsten mellom Norge og Storbritannia av 17. november 1960 og overenskomsten om ordensregler for fisket i det nordlige Atlanterhavet av 1. juni 1967 innebærer at saltvannsfiskeloven §42 første ledd og §43 ikke kan anvendes i denne saken. 1960konvensjonen har bestemmelser om ansvar for trålere (art 16) og merking av garnbruk (art 14). Det fremgår imidlertid av uttalelsen i St.prp.nr.103 (1967-68) side 2 annen spalte at 1967-konvensjonen bygger på et culpaansvar uten omvendt bevisbyrde. Videre følger det av Wienkonvensjonen om traktater av 23. mai 1969 art 30 nr 3 og art 31 at 1967-konvensjonen har forrang fremfor 1960-konvensjonen. Norge har sluttet seg til disse tolkningsreglene av konvensjoner. 1967-konvensjonen fjerner regelen om omvendt bevisbyrde og 1960konvensjonen viser at man har et culpaansvar.

Tråleren "Lancella" har ikke opptrådt uaktsomt og rederen må frifinnes. Aktsomhetsvurderingen må skje i forhold til hvordan alminnelig dyktige personer ville opptrådt. Trålskipperen hadde ikke lokalkunnskap. Området var åpent for trålfiske. Det ble verken observert garn, merker eller fartøy i området. Kystvakten hadde ikke gitt informasjon om garnbruk og man gjorde de nødvendige forberedelser før trålen ble skutt. Det må legges avgjørende vekt på at garnbruket ikke var forskriftsmessig merket.

Dersom det skulle foreligge ansvarsgrunnlag må ansvaret falle bort som følge av mangelfull merking. Skadelidte har medvirket til skaden, jfr. skadeserstatningsloven §5-1. Forskriften om merking av fiskeredskap stiller krav om lysmerking, og ankemotpartene har opptrådt grovt uaktsomt ved ikke å bruke lysmerking. Manglende merking er den eneste årsak til at garnbruk har blitt skadet. Under enhver omstendighet må det foretas en skylddeling.

Det er godtgjort at "Lancella" er uten skyld i skaden og det må da foretas en lempning av ansvaret, jfr. saltvannsfiskeloven §42 annet ledd.

Norsk rett oppstiller krav om at en saksøker er identisk med den fysiske/jurdiske personen som har lidt et tap, eller at saksøkeren kan representere vedkommende. Søksmålet er ikke reist av båtlagene, men av fartøyeierne som fysiske personer. Ankemotpartene kan ikke gis medhold i at de personlig har lidt tap. Det er ikke klart at fartøyeieren kan saksøke på vegne av et båtlag, og det er en presumsjon for det ikke er rett skadelidt som er saksøker. Lancella Ltd må derfor frifinnes på dette grunnlag.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Prinsipalt: Lancella Ltd frifinnes.

Subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene dømmes til å betale Lancella Ltd sakskostnader for begge retter med tillegg av 12 % p. a. saksomkostninger regnet fra 14 dager etter dommens forkynnelse.

Sigvald Berntsen, Husøysund AS, Johnny Henriksen, Steinar Uteng, Botn hamn Fisk AS, Bernt Berntsen, Oddvar Nes, Brødrene Enoksen ANS og Bernhard Martin Hansen har i hovedsak gjort gjeldende:

Om "Lancella" er ansvarlig for skader på garnbruk som var satt på Mulegga, må avgjøres ut fra norsk rett og saltvannsfiskeloven. Fiskerne har godtgjort at det var voldt skade på garnbruket som var satt ut. Foruten fiskerenes forklaringer i retten er dette godtgjort ved Kystvaktens rapport med skademelding, fiskerenes politianmeldelser og politiforklaringer, behandlingen av saken i ANTEB og rapporten fra bruksvakten.

Saltvannsfiskeloven §43 er en regel om omvendt bevisbyrde. Det er "Lancella" som må bevise at tråleren ikke er årsak til skaden. Garnlenkene var satt med forholdsvis kort avstand i et begrenset området og det forelå et fiskefelt. Kystvakten foretok inspeksjon av tråleren for å se om det hadde foregått tråling i den trålfrie sonen og om tråleren hadde forårsaket brukskollisjon. Det var foretatt rettelser i fangstdagboka og den posisjonen skipperen oppga (70 1' N 16 51' Ø) for utskyting av trålen, er midt i garnfeltet. Kystvakten ga tråleren en advarsel og dette viser at det hadde foregått tråling. Bruksvaktfartøyet hadde observert at det var garnrester på tråldøra og at fiskerilanterna var tent. Trålskipperens "statement" til ANTEB underbygger at det hadde skjedd tråling. I tillegg kommer at "Lancella" ikke ga seg til kjenne, før bruksvaktfartøyet var på siden av tråleren.

Trålerens skadevoldende egenskaper er realisert fra det tidspunkt trålen er ute. Dette begrunner regelen i saltvannsfiskeloven §43, og det må legges til grunn at "Lancella" trålte på feltet. Ved tråling vinkelrett på garnlenkene vil lenkene kuttes av. Tråleren behøver ikke å merke at garnlenkene kuttes. "Lancella" har ikke bevist at den ikke er årsaken til skaden.

Saltvannsfiskeloven §42 annet ledd innebærer at "Lancella" må godtgjøre at den er uten skyld i skaden. Det påhvilte tråleren en spesiell aktsomhetsplikt, jfr. saltvannsfiskeloven §14 første ledd. Trålskipperen skulle fiske i en fleksibel sone og han visste at det kunne stå redskap ute. Tråleren hadde vikeplikt for faststående redskap, jfr. saltvannsfiskeloven §15. "Lancella" kontaktet ikke selv Kystvakten og skipperen startet fisket uten å få avklart om det var garn på feltet og eventuell plassering. Det stod garnlenker fra Andenes og nordover, og skipperen tok en betydelig risiko ved å starte trålingen. Brukskollisjonen kunne vært unngått dersom man hadde tatt kontakt med Kystvakten eller bruksvaktfartøyet gjennom VHF.

De fleste garnlenkene hadde ikke forskriftsmessig lysmerking. Det var bare den grunne enden lengst mot øst som var lysmerket. Dette hadde blitt gjort siden 1980-tallet uten at fiskerne hadde blitt anmeldt. Det var naturgitte forhold som gjorde at merkingen ikke var forskriftsmessig, men bruket var merket. Under enhver omstendighet var det i alle fall noen lys på garnfeltet.

Det er ingen årsakssammenheng mellom ikke forskriftsmessig lysmerking og brukskollisjonen. Trålskipperen så ikke noen lys, men det kan skyldes værforholdene eller liten bemanning på broa. Lysene kan også ha sluknet mens de sto i sjøen.

Selv det skulle være en årssakssammenheng mellom lysmerking og brukskollisjonen skal dette ikke uten videre føre til en reduksjon. Saltvannsfiskeloven §42 annet ledd er en "kanregel". Under enhver omstendighet kan ikke manglende lys være den eneste årsaken til skaden.

Herredsretten mente at fiskerne hadde medvirket til skaden på grunn av manglende lysmerking og reduserte erstatningen med 15 %. En slik reduksjon aksepteres for lagmannsretten.

Fiskerioverenskomsten av 1960 gir ikke et annet resultat enn saltvannsfiskeloven. Skaden kan ikke sies å ikke skyldes Lancella, jfr art 16 b. Lancella tok ikke alle mulige forholdsregler for å unngå skade og manglende lysmerking bidro ikke vesentlig til skaden.

Fiskerne skal ha dekket hele tapet ved brukskollisjonen. Ny pris for det bruket som gikk tapt, er dokumentert. Siden fiskerne foretok innkjøp etter hvert, foreligger det ingen kvitteringer for kjøp av bruk. Det godtas en verdireduksjon for garn med 10 % for "Tørnskjær" og med 20 % for de øvrige fartøyene. For det øvrige utstyret godtas en reduksjon på 10 %. Man har ikke innvendinger til at herredsretten ikke har gitt erstatning for lys.

Når det gjelder fangsttap, godtas herredsrettens tall med hensyn til mengde torsk og kilopris. Det skal gjøres fradrag for avgifter til Norges Fiskarlag, men man godtar ikke et generelt fradrag på 5 % som følge av usikkerhet knyttet til fisket m.v. .

Skadelidte har plikt til å begrense sitt tap og sokningen etter garnbruket var oppfyllelse av denne plikten. Det er ikke grunnlag for å foreta en reduksjon i den tiden fiskerne har brukt til sokning, slik herredsretten har gjort. Utgifter som påløper ved sokning, kan settes til kr 3 000 pr time.

Rederen/båteieren kan stå som saksøker på vegne av de som er med i båtlaget. En lottandel er avhengig av flere variable faktorer, og reder/båteier kan representere laget med bindende virkning. I domspremissene kan det gis uttrykk for at den enkelte part anses å representere laget med bindende virkning for laget, og at vedkommende fordeler erstatningen på laget.

Det er lagt ned slik påstand:

1. M/T Lancella H 98 Hull, Reder Lancella Limited dømmes til å betale:

a. Erstatning til Sigvald Berntsen oppad begrenset til kr 193 196 men fastsatt etter rettens skjønn,

b. Erstatning til Husøysund AS oppad begrenset til kr 74 815 men fastsatt etter rettens skjønn,

c. Erstatning til Johnny Henriksen oppad begrenset til kr 116 171 men fastsatt etter rettens skjønn,

d. Erstatning til Steinar Uteng oppad begrenset til kr 131 631 men fastsatt etter rettens skjønn,

e. Erstatning til Botnhamn Fisk AS oppad begrenset til kr 124 669 men fastsatt etter rettens skjønn,

f. Erstatning til Bernt Berntsen oppad begrenset til kr 133 301 men fastsatt etter rettens skjønn,

g. Erstatning til Oddvar Nes oppad begrenset til kr 107 957 men fastsatt etter rettens skjønn,

h. Erstatning til Brødr. Enoksen ANS oppad begrenset til kr 122 738 men fastsatt etter rettens skjønn,

i. Erstatning til Bernhard Martin Hansen oppad begrenset til kr 171 612 men fastsatt etter rettens skjønn, disse også på båtlagets vegne, med tillegg av 12 % forsinkelsesrente p. a. fra 15. desember 1997 til betaling skjer.

2. M/T Lancella H 98 Hull, Reder Lancella Limited dømmes til å betale ankemotpartens saksomkostninger for herredsretten med kr 115 000,- samt fulle saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12 % forsinkelsesrente p. a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Lagmannsretten ser slik på saken:

1. Saltvannsfiskeloven gjelder for norske borgere og personer bosatt i Norge uten hensyn til fartøyets nasjonalitet i farvann under norsk jurisdiksjon, se loven §1 første ledd bokstav a. Norge utøver fiskerijurisdiksjon i alle farvann innenfor 200 nautiske mil såvel langs det norske fastlandet som rundt Svalbard og Jan Mayen, jfr. lov om Norges økonomiske sone §1.

Saltvannsfiskelovens kapittel V, VI, VIII, IX og X gjelder imidlertid uten hensyn til nasjonalitet i farvann der Norge utøver fiskerijurisdiksjon, se loven §1 fjerde ledd. Dette innebærer at norske utøvelsesregler fastsatt i kapittel V og VI og de privatrettslige erstatningsreglene som er fastsatt i kapittel VIII, kommer til anvendelse på enhver som fisker i norsk fiskerijurisdiksjonsområde. Dette er også i samsvar med Havrettskonvensjonen som fastsetter at kyststaten har lovgivnings-, doms- og tvangsjurisdiksjon over utenlandsk fiske i den økonomiske sonen.

Saltvannsfiskelovens regler "gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten eller overenskomster med fremmed stat", se loven §3. I forarbeidene - Ot.prp.nr.85 (1981-82) side 15 - gis det uttrykk for at man "finner det hensiktsmessig å innta en uttrykkelig bestemmelse om at loven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten til enhver tid". Ut over dette er bestemmelsen ikke kommentert i forarbeidene, og det synes å ha vært lagt til grunn at saltvannsfiskelovens bestemmelser ikke var i strid med noen konvensjon som Norge hadde inngått. I den forbindelse bemerkes at overenskomsten av 1. juni 1967 om ordensregler for fiske i det nordlige Atlanterhavet er nevnt i forarbeidene, og det må antas at man også var kjent med fiskerioverenskomsten av 17. november 1960 mellom Norge og Storbritannia.

Det fremgår av fortalen til overenskomsten av 1967 at statene "ønsker å sikre god orden og god opptreden på fiskefeltene i det nordatlantiske område", og det uttales i artikkel 2 at intet i overenskomsten "skal anses å berøre noen kontraherende parts rettigheter, krav eller oppfatning med hensyn til territorialgrenser eller nasjonale fiskerigrenser eller kyststatens jurisdiksjon over fiskeriene". Overenskomsten har flere vedlegg som blant annet omfatter merking av garn, liner og annet redskap samt regler for utøvelsen av fisket. Det er imidlertid verken i selve overenskomsten eller i vedleggene gitt bestemmelser om ansvar for skade på fiskeredskaper. Dette er kommentert på side 2 i St.prp.nr.103 (1967-68) om Norges ratifikasjon av overenskomsten:

Etter konvensjonen av 1882 er en tråler ansvarlig for en skade med mindre den kan bevise at skaden ikke skyldes feil fra den side. Den norske, danske og islandske delegasjon foreslo en tilsvarende bestemmelse inntatt i den nye overenskomst. Det viste seg imidlertid å være overveldende majoritet mot en slik bestemmelse, idet det ble hevdet at det ville stride mot alminnelige rettsprinsipper om ikke begge parter i en skadesak ble stilt likt hva bevisbyrden angår.

Uttalelsen bekrefter at overenskomsten ikke har bestemmelser om ansvar for skade på fiskeredskap. Det tilkjennegis klart i overenskomsten at den ikke skal berøre kyststatens jurisdiksjon over fiskeriene, og når den ikke har bestemmelser om ansvar, må dette forståes slik at det er overlatt til kyststaten å fastsette regler om ansvar innenfor eget jurisdiksjonsområde. Lagmannsretten kan således ikke se at overenskomsten av 1967 begrenser anvendelsen av saltvannsfiskelovens regler om erstatning i forhold til en utenlandsk tråler som driver fiske i norsk økonomisk sone.

Det fremgår av fortalen til fiskerioverenskomsten av 1960 at bakgrunnen er "det forslag om bredden av sjøterritoriet og fiskerigrensen som var fremsatt i fellesskap av regjeringene i Amerikas Forente Stater og Canada på de Forente Nasjoners Annen Konferanse om Havets folkerett i 1960, og som oppnådde 54 stemmer", og at Norge og Storbritannia er av den "oppfatning at en overenskomst siktende på å stablisere fiskeriforholdene mellom de to land bør være basert på dette forslag og ikke medføre en utelukkelse av fiskefartøyer fra noe område utenfor grensen av den fiskerisone som er nevnt i dette forslag". Selve overenskomsten innebærer en mulighet for gradvis utelukkelse av britiske fiskefartøy fra en norsk fiskerisone på inntil 12 mil, se art II, III og IV. For øvrig er det i art VIII fremholdt at "intet i denne overenskomst skal anses å prejudisere de Kontraherende Regjeringers syn når det gjelder folkerettens regler om avgrensningen og begrensningen av sjøterritoriet og den eksklusive jurisdiksjon i fiskerispørsmål." Som tillegg til overenskomsten følger bestemmelser om regulering av fiskeriene, men disse kan sies opp etter 31. oktober 1970.

Ved lov av 24. mars 1961 ble det fastsatt at fiskerigrensen utenfor Norge og Jan Mayen skulle være 12 mil, jfr loven §1. Videre het det i lovens §2:

I særlige tilfeller kan Kongen for bestemte områder innenfor fiskerigrensen gjøre unntak fra bestemmelsene i §1, første ledd, i lov av 2. juni 1906 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. innenfor Norges fiskerigrense.

Med virkning for område hvor slikt unntak er gjort, kan Kongen treffe bestemmelser om at fiskerivirksomhet som tillates etter første ledd, helt eller delvis ikke skal være undergitt norsk lovgivning.

Fiskerioverenskomsten med Storbritannia er omtalt i forarbeidene til fiskerigrenseloven - Ot.prp.nr.40 (1960-61) - og det heter her:

Fra norsk side har det hele tiden vært et sterkt ønske om å få istand en internasjonal overenskomst om fiskerisonens bredde. Spørsmålet om en utvidelse av den norske fiskerigrense har da også vært stillet i bero i påvente av at man skulle nå fram til en slik overenskomst.

Etter de resultatløse forhandlinger på konferansen i Genve i 1960, syntes det imidlertid ikke mulig innen overskuelig fremtid å komme fram til noen overenskomst på global basis. Den norske regjering fant derfor for å trygge og sikre våre fiskerier utenfor kysten å måtte gå inn for en snarlig utvidelse av den norske fiskerigrense og i erklæring i Stortinget 13. mai 1960 bebudet Utenriksministeren en utvidelse av grensen til 12 mil. Han erklærte samtidig at Norge ville være villig til å innlede forhandlinger med de fremmede land hvis fiskere drev fiske mellom 4 og 12 mil om en rimelig overgangsordning.

Etter britisk initiativ er det avholdt sådanne forhandlinger med Storbritannia. Forhandlingene resulterte i undertegnelsen av en fiskerioverenskomst av 17. november 1960. Overenskomsten som bl.a. etablerer en overgangsordning for beltet mellom 6 og 12 mil er lagt fram for Stortinget ved St.prp.nr.41 (1960-61).

Lovens §2 første ledd tok "sikte på å åpne adgang for gjennomføring av over gangsordninger med fremmede land", og det heter videre:

Lovutkastets §2, annet ledd, og §3 tar sikte på å etablere hjemmel for bestemmelser som ved iverksettelsen av grenseutvidelsen vil være nødvendig av hensyn til overenskomsten med Storbritannia . En viser til St.prp.nr.41 (1960-61), side 2 og 4-5.

Bestemmelsene om tråleres aktsomhetsplikt i trålerlovens §8 og §9 og om bevisbyrden ved skader i §11 er mer vidtgående enn de tilsvarende bestemmelser i fiskerioverenskomsten, jfr. artiklene 15 og 16 i tillegg I til overenskomsten. Spørsmålet om endring av de omhandlede bestemmelser er forelagt Fiskeridirektøren som i uttalelse av 1. februar d. å. anfører:

"Britisk fiske i den ytre 6-mils sone vil bli regulert etter avtalens bestemmelser. Trålerlovens §8, §9 og §11 vil således bare gjelde for norsk trålfiske. En har vært oppmerksom på at det er nødvendig å overveie en endring av disse bestemmelser, men har antatt at en kunne ta dette spørsmål opp senere når forholdet til samtlige land som det her kan bli tale om å inngå avtale med er ordnet. Når det gjelder bestemmelsene i §8 og §9 om en nautisk mils avstand til faststående redskaper har en fått forståelsen av at denne bestemmelse ikke praktiseres, og at det derfor kan være grunn til å oppheve den. Men forholdet bør undersøkes nærmere, og det skulle i og for seg ikke være noe i veien for å ha strengere bestemmelser for norske trålere enn dem en kan oppnå ved internasjonal avtale.

Skadeserstatningsbestemmelsen i §11 går lengre i trålernes disfavør enn avtalebestemmelsen. Som kjent var det ikke mulig å få britene med på så vidtgående bestemmelser på dette punkt. Inntil videre antar en at bestemmelsen bør opprettholdes med virkning for norsk trålfiske. I denne forbindelse viser en til at en ellers i fiskerilovgivningen har erstatningsbestemmelser som går lenger enn avtalens bestemmelser. kfr. §65 i lov av 17. juni 1955 og §6 i lov av 25. juni 1937.

En antar således at det ikke skulle være påkrevet å foreta noen endringer av nevnte paragrafer i umiddelbar tilknytning til utferdigelse av loven av fiskerigrensen."

Departementet viser til Fiskeridirektørens uttalelse og tar ikke opp forslag om endring av trålerlovens §8, §9 og §11 i forbindelse med nærværende proposisjon.

Fiskeridepartementet antar for øvrig at en med den foreslåtte lov om Norges fiskerigrense og vår øvrige fiskerilovgivning vil ha tilstrekkelig hjemmel til å kunne gjennomføre overenskomsten med Storbritannia og eventuelle lignende overenskomster med andre land.

Det må legges til grunn at fiskerioverenskomsten med Storbritannia omhandler en overgangsordning for britiske fiskere for fiske i et belte ut til 12 mil, og at overenskomsten var en følge av Norges utvidelse av fiskerigrensen til 12 mil. Mulegga ligger utenfor fiskerigrensen på 12 mil, og følgelig utenfor det området som er nevnt i fiskerioverenskomsten med Storbritannia. Senere har kyststatens rett til naturressursene i en 200 mils økonomisk sone blitt folkerettslig akseptert, og lagmannsretten kan ikke se at fiskerioverenskomsten på noen måte begrenser anvendelsen av saltvannsfiskelovens regler i kapittel V, VI, VIII, IX og X i forhold til en britisk trålers fiske på Mulegga.

Etter dette finner lagmannsretten at saltvannsfiskelovens regler om ansvar og erstatning får anvendelse i den foreliggende saken.

2. Saltvannsfiskeloven §43 lyder:

Er det voldt skade på drivende eller faststående redskap, har trål- og snurrevadfiskere som samtidig har trålet eller drevet snurrevadfiske på feltet, bevisbyrden for at de ikke er årsak til skaden, med mindre omstendighetene avgjort taler imot at slikt bevis blir krevd.

Så vidt skjønnes har fiskerne som har drevet garnfiske på Mulegga, og bruksvakten praktisert en ordning hvoretter fiskerne ved begynnelsen av den enkelte garnsesong har meldt fra til bruksvakten hvor garn vil bli satt. Eventuelle endringer i de oppgitte posisjoner for garnbruket har senere blitt meldt til bruksvakten, slik at denne til enhver tid har hatt oversikt over hvor det står garn.

Fiskefartøyene MS Sundskjær, MS Husøysund, MS Malangsfjord, MS Alf Arne, MS Einarson, MS Trond Kjethil, MS Tørnskjær, MS Senjasund og MS Skulbaren hadde alle før årsskiftet 1994/1995 gitt melding til bruksvakten om at de hadde garnbruk på Mulegga sør og nord for 70 N.

BV Lofothav som hadde bruksvakt i området, mottok melding om brukstap 1. og 2. januar 1995, og på grunnlag av opplysningene fra det enkelte fartøy fylte "Lofothav" ut "Kystvaktens melding om skadet eller tapt fiskeredskap". Dette skjedde ute på Mulegga. Kort tid senere ble det inngitt politianmeldelse. Det er samsvar mellom meldingene og politiforklaringene med hensyn til omfang av tapt redskap. Tapene varierer med den enkelte fartøy, og kravene er forholdsvis detaljerte. Redere og mannskap fra fartøyene forklarte for lagmannsretten at samtlige fartøy hadde garnbruk i sjøen i nyttårshelga, men at det til dels var mindre bruk enn vanlig. Det er samsvar mellom hva rederne forklarte for lagmannsretten og hva som fremkommer i deres politiforklaringer. Så vidt skjønnes er det ikke uvanlig å ha garn i sjøen i nyttårshelga, og det er ikke grunnlag for å betvile opplysningene om tap av redskap.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at fartøyene har tapt garnbruk som stod på Mulegga i nyttårshelga, og at det er voldt skade på faststående redskap, jfr. saltvannsfiskeloven §43.

Etter det opplyste stod garnlenkene med jevn og forholdsvis tett avstand. Avstan den mellom lenkene er anslått til en kabellengde. Videre er avstanden mellom nordligste og sørligste garnbruk oppgitt til omlag 10 nautiske mil. Garnlenkene var satt i et avgrenset område som tradisjonelt benyttes til garnfiske, og området med garnlenkene må anses som et fiskefelt i saltvannsfiskelovens forstand.

Skipperen på "Lancella" har i en udatert "statement", avgitt til bruk ved behandling av saken i ANTEB, opplyst at han "expected to start fishing just north of 70 north within the flexible trawling zone". Han ønsket å starte fisket så tidlig som mulig 1. januar 1995 og han "commenced fishing operations at about 05.30 hours by searching for marks in postion 70 01' north 16 51 east". En annen britisk tråler "Thornella", betegnet som "a sister ship of "LANCELLA"", befant seg i området, og det heter i den før nevnte "statement":

I continued to search for marks whilst the crew prepared the fishing gear and I set out the auto trawl winch system. I commenced to shoot my gear at about 08.10 hours in position 70 04,5' north 16 05' east. Whilst I was still shooting the gear, the guard ship, "LOFOTFJORD", contacted "THORNELLA" to advise her not to shoot her gear until she reached 70 09' north since she was in a flexible area and nets had been laid; "THORNELLA" replied that she was not fishing. On the basis of overhearing that call, which was the first I knew of any nets in the area in which I was starting to shoot, I immediately aborted the shooting operation and steamed northwards towards 70 09' north.

Alle tidspunkt i skipperens "statement" er angitt GMT og det er enighet om at posisjonen "16 05' east" nødvendigvis må være "17 05' east".

Det fremgår av "Lofothavs" rapport av 2. januar 1995 til sjefen for Kystvakten at samtalen mellom bruksvaktfartøyet og "Thornella" fant sted klokken 0950 norsk tid (0850 GMT). Samtalen fant følgelig sted vel 40 minutter etter at skipperen på "Lancella" hadde "commenced to shoot my gear". Videre fremgår det av rapporten at bruksvaktfartøyet klokken 1027 kom opp på siden av "Lancella" og at man observerte tauverk og garnlin på den ene tråldøren bak på hekken. Tråleren befant seg da i posisjonen 70 5' 2 N - 17 3' 7 Ø.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten at "Lancella" har hatt trålen i havet og at tråleren har drevet fiske på det feltet hvor garnbrukene stod. Begrunnelsen for bevisbyrderegelen i saltvannsfiskeloven §43 er trålerenes evne til å påføre faststående bruk skade, og denne skadeevnen må anses realisert når trålen er satt ut i havet.

Det foreligger ikke observasjoner om at andre trålere enn "Lancella" har drevet trålfiske i området, og bruksvaktfartøyet observerte også tauverk og garnlin på den ene tråldøren til "Lancella". Det sakkyndige vitnet, Oddmund Bye, som har lang erfaring fra trålfiske, ga uttrykk for at en tråler kan kutte garnbruk uten at noen motstand merkes. Selv om saken gjelder skade på 905 garn finner lagmannsretten ingen holdepunkter for at det er uråd for en tråler å skade så mange garn uten at egen trål blir ødelagt.

Etter dette finner lagmannsretten at "Lancella" ikke har godtgjort at tråleren ikke var årsak til tapene av garnbruk på feltet. "Lancella" må anses som årsak til skaden, jfr. saltvannsfiskeloven §43, og i utgangspunktet påhviler det fartøyet en objektiv erstatningsplikt, jfr. saltvannsfiskeloven §42. Denne paragrafen lyder:

Enhver som volder skade på redskaper som er satt ut i sjøen for fangst, plikter uten hensyn til skyld å erstatte skaden, herunder tap av fangst og tap som følge av avbrekk i fisket.

Erstatningsplikten etter første ledd kan reduseres eller falle bort dersom skadevolder godtgjør at han er uten skyld i skaden.Det fremgår av trålskipperens "statement" at han seilte fra Hull i England for å fiske i den fleksible sonen i de norske farvannene. I slike soner vil det kunne være faststående redskap. Det følger av saltvannsfiskeloven §14 at tråleren når den kom til fangsfeltet hadde plikt til å gjøre seg kjent med om og i tilfelle hvor det var satt ut faststående redskap. Videre følger det av saltvannsfiskeloven §15 at tråleren hadde vikeplikt for faststående redskap.

"Lancella" tok ikke selv kontakt med kystvakten for å få avklart om det befant seg faststående redskap på Mulegga, men overlot det til "søsterskipet" "Thornella" å få avklart forholdet. Det heter om dette i skipperens "statement":

Shortly after 07.00 hours, "THORNELLA" called up the coastguard to ascertain if there were any local regulations or requirements but, he was told there was noone on duty. There was no evidence of the existence of fixed gear in that area, such as lighted buoys, nor was there a guard ship in the area which I would have expected if there had been fixed gear in the area.

"Thornella" kontaktet kystvakten 0700 GMT, halvannen time etter at "Lancella" hadde begynt "searching for marks in postion 70 01' north 16 51 east". "Lancella" hadde følgelig oppholdt seg på feltet i lengre tid før man forsøkte å bringe klarhet i om det befant seg faststående redskap her. Til tross for at man ikke hadde fått kontakt med kystvakten og fått avklart spørsmålet om det befant seg faststående bruk, valgte skipperen på "Lancella" å gjennomføre tråling. I aktivmeldingen som var sendt kystvakten 31. desember 1994, var det oppgitt samme fiskeområde for "Lancella" og "Thornella", men etter det opplyste, igangsatte ikke "Thornella" tråling.

Slik lagmannsretten ser det, tok "Lancella" en bevisst risiko ved å igangsette tråling uten å ha fått klarhet i om det befant seg faststående redskap i området. "Lancella" unnlot å besvare henvendelser fra bruksvaktskipet "Lofothav" da denne ble oppmerksom på et fartøy som syntes å ligge for drift i nærheten av garnbrukene. Det gikk over en time fra "Lofothav" oppdaget "Lancella" på radarbildet og til man fikk kontakt. Først da bruksvaktfartøyet kom opp på siden av tråleren ga "Lancella" seg til kjenne. Dette tyder på at "Lancella" var klar over hvilken risiko man tok ved å gjennomføre tråling i det aktuelle området.

Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at "Lancella" har godtgjort at den er uten skyld i skaden, og den er således ansvarlig for de skader som har oppstått.

3. Skipperen på "Lancella" har i sin "statement" fremholdt at han ikke så "lighted buoys", og det er fra ankemotpartenes side erkjent at de fleste garnlenkene ikke var lysmerket i samsvar med forskrift om merking av fiskeredskap. Forskriften stiller krav om at redskapen i alle fall skal ha en endebøye med bøyelys. Så vidt skjønnes mener ankemotpartene at vær- og strømforholdene på Mulegga gjør at lysmerkingen må begrenses til den grunne enden mot øst.

Bruksvaktfartøyet "Lofothav" har i sin rapport 2. januar 1995 opplyst at bruksmerkingen på dagtid må betegnes som god, men at det ikke var observert "lys på endene". Det kan heller ikke ses at det i noen av "Kystvaktens melding om skadet eller tapt fiskeredskap" som ble utfylt av bruksvaktskipet på grunnlag av opplysninger fra fartøyene, fremgår at garnlenkene var lysmerket. For øvrig foretok bruksvaktfartøyet en undersøkelse av bruksmerkingen på Mulegga i slutten av januar 1995, og det fremgår av denne at den overveiende del av garnbrukene var uten lys. Undersøkelsen omfattet flere av de fartøyene som denne saken gjelder. Det sakkyndige vitnet, Oddmund Bye, ga også uttrykk for at han selv hadde erfaring for at garnbruk på Mulegga var dårlig lysmerket.

Det må etter dette legges til grunn at lysmerkingen i nyttårshelga i beste fall har vært sparsom, og at garnbrukene under enhver omstendighet har vært mangelfullt lysmerket og tilsvarende vanskelige å oppdage for andre fartøy.

Dekksdagboka til bruksvaktskipet "Lofothav" gir uttrykk for hvordan værforholdene var på fiskefeltene på Malangsgrunnen 1. januar 1995. Tidligere på natta var det snøbyger og en vindstyrke på 7-8 meter/sekund, men sikten bedret seg om morgenen. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn ikke holdepunkter for at værforholdene var så dårlige at tråleren ikke kunne sett garnbruk som var lysmerket i samsvar med forskriftene.

Formålet med lysmerking er å gjøre andre fartøy oppmerksom på at det befinner seg faststående redskap i sjøen, og det skulle ikke være uråd å lysmerke garnbrukene i samsvar med forskriftene. Det stilles en rekke strenge tekniske krav til bøyelys som godkjennes til bruk som merkeredskap i sjøen, og i utgangspunktet burde godkjent utstyr virke under de vær- og vindforhold som finnes på Mulegga.

Det må antas at en lysmerking i samsvar med forskriftene ville minsket risikoen for skade på garnbrukene. Som før nevnt legger lagmannsretten til grunn at garnbrukene var mangelfullt lysmerket, og fiskefartøyene har medvirket til skaden ved at de har latt være i rimelig utstrekning å minske risikoen for skade, jfr. skadeserstatningsloven §5-1 nr 2. I den forbindelse bemerkes at forarbeidene til saltvannsfiskeloven (Ot.prp.nr.85 (1981-82) side 41) nevner manglende forskriftsmessig merking av redskap som eksempel på medvirkning fra skadelidtes side.

Dersom skadelidte har medvirket til skaden skal det foretas en helhetsvurdering om - og i hvilket omfang - erstatningen skal reduseres. Skadeerstatningsloven §5-1 nr 1 trekker frem en rekke forhold som skal tillegges vekt. Det skal legges vekt på "adferden og dens betydning for at skaden skjedde", men det skal også legges vekt på skadens omfang og "forholdene ellers".

Som tidligere nevnt igangsatte "Lancella" trålfisket uten å ha brakt klarhet i om det fantes garnbruk i området. Tråleren tok heller ikke selv kontakt med kystvakten, men valgte å forholde seg til hva søsterskipet "Thornella" hadde oppfattet - at det ikke var noen på vakt hos kystvakten. Kystvakten var imidlertid bemannet på det aktuelle tidspunkt. Det synes å ha oppstått en misforståelse ettersom vakten ba skipperen på "Thornella" ta ny kontakt slik at han i mellomtiden kunne undersøke saken. Dette fremgår av kystvaktskvadronens brev 6. februar 1995 til Fiskeridirektoratet. Det må legges til grunn at "Lancella" ved en henvendelse til kyst- vakten ville blitt kjent med at det stod garnbruk på Mulegga. Dette kunne skjedd uten større kostnader og tidstap. I stedet tok tråleren en bevisst risiko ved å igangsette trålfisket, og etter lagmannsrettens syn må "Lancellas" opptreden anses som den dominerende årsaken til at skaden oppsto.

Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten at erstatningen bør reduseres med 1/4 som følge av medvirkning. Selv om MS Tørnskjær synes å ha hatt bedre lysmerking enn de andre fartøyene, er det, slik saken er lagt opp fra ankemotpartenes side, ikke grunnlag for å skille mellom de ulike fartøyene med hensyn til størrelse av avkortningen.

4. Siden midten av 1970-tallet har det årlig vært gjennomført kvotereguleringer for deltakerne i silde- og torskefiskeriene, og det følger av saltvannsfiskeloven §5 at det kan fastsettes kvoter for deltakende fartøyer. For øvrig er adgangen til å eie og drive fiskefartøy lovregulert, se lov om regulering av deltagelsen i fisket. Retten til å drive fiske etter torsk er således knyttet til det enkelte fartøy og oppgjør for fangsten fordeles mellom mannskap og fartøyet i samsvar med inngåtte avtaler. Garnbruk samt iler, anker og annet utstyr som nyttes i fiske, kan være eiet av fartøyet, men det kan også være at mannskapet eier hele eller deler av garnbruket. Så vidt skjønnes kan eierforholdet til garnbruket veksle fra fartøy til fartøy, og dette tas det hensyn til ved fangstoppgjøret for det enkelte fartøy. For øvrig kan fartøyet være personlig eiet, men det kan også være eiet av et selskap.

Under ankeforhandlingene for lagmannsretten fremkom det at de fartøyene som sakene gjelder, hadde ulike ordninger med hensyn til eierforhold til fartøy, garn og annet utstyr til bruk ved fisket. Ett av fartøyene var eiet av et ansvarlig selskap, to av fartøyene var eiet av aksjeselskap og de øvrige fartøyene var personlig eiet. For noen av fartøyene eiet mannskapet noen av garnene som ble brukt, mens det i andre tilfeller var fartøyet som eide samtlige garn. I noen tilfeller var det bare noen av mannskapet som eide garn, men i alle tilfeller var det fartøyet som eide annet utstyr som ble brukt ved fisket.

De erstatningskrav som er reist, omfatter for det første tap av garnbruk, iler, anker og annet utstyr som benyttes ved fisket. Videre omfatter kravene tap av fangst som befant seg i garnbruket, og utgifter som påløpte ved at det enkelte fartøy soknet etter garnbruk og annet utstyr. Kravene knytter seg for så vidt til det enkelte fartøy ettersom en erstatning for tapt garnbruk, iler og annet utstyr vil måtte fordeles etter eierforholdet til disse. Likeledes vil erstatning for tapt fangst måtte fordeles etter den samme fordelingsnøkkel som benyttes ved fordeling av fangst på mannskap og fartøy, og utgifter til sokning vil måtte likestilles med andre utgifter til drift av fartøyet.

Søksmålet for Senja herredsrett ble reist av rederne/eierne av de ulike fartøyene, men tapspostene omfattet tap som rederen så vel som mannskapet hadde lidt som følge av skadene på fiskeredskapene.

Det er en nær sammenheng mellom mannskapets krav på avtalt lott av fangsresultatet under fisket og deres krav på den del av erstatning for tapt fangst som trer i stedet for nettofortjenesten på fangst. Fartøyene og mannskapene har lidt et fangstap, som kreves erstattet, og fordelingen av den erstatningen som trer i stedet for fangstresultatet, må fordeles mellom reder og mannskap i henhold til de avtaler som gjelder mellom dem. Det samme gjelder i den grad mannskapet eier deler av det garnbruk som har gått tapt, og det gis erstatning for dette. Rederen har plikt til å utrede minstelott til mannskapet, og så vidt skjønnes er det vanlig praksis i fiskeriforhold at rederen i erstatningssaker også opptrer på vegne av mannskapet. Det vises i den forbindelse til Eidsivating lagmannsretts dom 19. mars 1990 i sak mellom Harald Kristoffersen og Goltens Oslo A/S.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten at rederne for de enkelte fartøy i nærværende sak kan fremme egne krav og krav på vegne av mannskapet.

For øvrig bemerkes at Lancella ikke rettet innvendinger mot at betegnelsen på rederen for MS Husøysund ble rettet fra Leif Larsen til Husøysund AS og betegnelsen på rederen for MS Einarson ble rettet fra Morten Johansen til Botnhamn Fisk AS. I begge tilfeller er de personene som først var oppgitt som redere, eneeiere av aksjeselskapene. Det er således en nær tilknytning mellom den som trer ut og den som trekkes inn, og i slike tilfeller vil tvistemålsloven §97 gi grunnlag for retting av partsbetegnelsen.

5. Når det gjelder skadene knyttet til det enkelte fartøy legger lagmannsretten til grunn de tall med hensyn til garnbruk, iler, anker og annet utstyr, som er inntatt i herredsrettens dom side 26 - 33. Slik saken er opplyst, finner lagmannsretten at disse tallene må anses å gi et riktig bilde av hva det enkelte fartøy har tapt. Så vidt lagmannsretten kan se, er tallene i samsvar med hva som er oppgitt i politianmeldelsene. Disse ble inngitt kort tid etter nyttårshelga 1994/95.

Videre legger lagmannsretten til grunn for sin avgjørelse herredsrettens tall med hensyn til fangsttapet, det vil si den mengde torsk som det enkelte fartøy ville landet dersom skaden ikke hadde inntruffet, og den kilopris man ville oppnådd. Erfaringsmessig vil et garnfiske gi vekslende resultat selv for fartøy som drifter på samme felt og til samme tid. Det ligger i sakens natur at det er umulig å fastlå nøyaktig hvor store mengder torsk som sto i de tapte garnlenkene, men det foreligger ikke opplysninger om at fisket i nyttårshelga 1994/95 var dårlig. Lagmannsretten kan slutte seg til de vurderinger som ligger til grunn for herredsrettens fastsettelse av fangsttapets størrelse, se herredsrettens dom side 24 og side 26 - 33.

I motsetning til herredsretten kan lagmannsretten imidlertid ikke se at det er grunnlag for å foreta noen reduksjon i erstatning for fangsttap med hele 10,4 %. Det er ikke bestridt at det må gjøres et fradrag på 5,4 % i erstatning for de avgifter som påløper til Norges fiskarlag, men noen ytterligere reduksjon kan det ikke være grunnlag for. Den usikkerhet som i alminnelighet foreligger med hensyn til fangstens størrelse, må anses varetatt ved den skjønnsmessige fastsettelse av hvor mye torsk som befant seg i garnlenkene, og det kan ikke ses at det påløper særskilte utgifter for fartøyet i forbindelse med levering av fangsten.

Etter lagmannsrettens syn skal det således kun gjøres et fradrag på 5,4 % i erstatningen for fangsttap.

Ut fra hva som fremkom under ankeforhandlingene, legger lagmannsretten til grunn at det skjer en løpende utskifting og fornyelse av garn som benyttes til fisket etter torsk på Mulegga. Ut fra fiskefeltets beliggenhet og de spesielle vær- og strømforholdene synes det også rimelig at fiskerene er opptatt av at garnlenkene til enhver tid er i god stand. Med unntak av MS Tørnskjær som hadde begynt torskefisket 26. desember 1994, hadde alle fartøyene driftet siden november/desember 1994. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at erstatningen for garn bør settes til 90 % av nyprisen for MS Tørnskjærs vedkommende og 80 % av nyprisen for de øvrige fartøy. Dette innebærer at lagmannsretten foretar et mindre fradrag i erstatningen på dette punkt enn hva herredsretten har gjort.

For det øvrige utstyret finner lagmannsretten som herredsretten, at det bør gjøres et fradrag med 20 % av nyprisen. Så vidt skjønnes skjer det ingen løpende utskifting av dette og det må antas at utstyret er gjenstand for slit og elde.

Samtlige fartøy har krevet dekket utgifter til sokning, og etter lagmannsrettens syn følger det av skadelidtes tapsbegrensningsplikt at fartøyene måtte lete etter de tapte fiskeredskapene. Enkelte fant da også rester av garnbrukene under sokningen. Det følger av dette at fartøyene kan kreve dekket utgifter som har påløpt ved sokningen og som de ellers ikke ville hatt.

Sokningen innbar at fartøyene gikk og tilbragte lengre tid på fiskefeltet enn de ellers ville ha gjort, og det må ha påløpt merutgifter til bunkers og forpleining av mannskapet. Slik saken er opplyst, er vanskelig å ha noen sikker formening om størrelsen av disse utgiftene, men etter lagmannsrettens skjønn kan utgiftene settes til kr 1 000 pr time sokningen pågikk. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å redusere antall timer sokning i forhold til hva som er oppgitt for det enkelte fartøy.

Med disse generelle utgangspunkt blir erstatningen for det enkelte fartøy som følger:

MS Sundskjær

Herredsretten har behandlet erstatningsfastsettelsen på side 26 i dommen. Lagmannsretten legger til grunn at garn og annet utstyr er tapt i det omfang som er angitt av herredsretten. Med 20 % fradrag i nypris for garn og 20 % fradrag i nypris for annet utstyr tilkjennes fartøyet kr 42 931,20 for garn og kr 49 357,92 for utstyr. Videre tilkjennes fartøyet kr 56 760 i tapte fangstinntekter og kr 24 000 for sokning (24 timer). Det samlede beløp før avkortning som følge av medvirkning, blir således kr 173 049,12. Etter avkortning blir beløpet kr 129 786,84.

MS Husøysund

Herredsretten har behandlet erstatningsfastsettelsen på side 27 i dommen. Lagmannsretten legger til grunn at garn og annet utstyr er tapt i det omfang som er angitt av herredsretten. Med 20 % fradrag i nypris for garn og 20 % fradrag i nypris for annet utstyr tilkjennes fartøyet kr 31 557,60 for garn og kr 6 581,56 for utstyr. Videre tilkjennes fartøyet kr 34 056 i tapte fangstinntekter og kr 5 000 for sokning (5 timer). Det samlede beløp før avkortning som følge av medvirkning, blir således kr 77 195,10. Etter avkortning blir beløpet 57 896,37.

MS Malangsfjord

Herredsretten har behandlet erstatningsfastsettelsen på side 28 i dommen. Lagmannsretten legger til grunn at garn og annet utstyr er tapt i det omfang som er angitt av herredsretten. Med 20 % fradrag i nypris for garn og 20 % fradrag i nypris for annet utstyr tilkjennes fartøyet kr 47 200 for garn og kr 44 814,40 for utstyr. Videre tilkjennes fartøyet kr 34 056 i tapte fangstinntekter og kr 1 500 for sokning (1 1/2 time). Det samlede beløp før avkortning som følge av medvirkning, blir således kr 127 570,40. Etter avkortning blir erstatningen beløpet kr 95 677,80.

MS Alf Arne

Herredsretten har behandlet erstatningsfastsettelsen på side 29 i dommen. Lagmannsretten legger til grunn at garn og annet utstyr er tapt i det omfang som er angitt av herredsretten. Med 20 % fradrag i nypris for garn og 20 % fradrag i nypris for annet utstyr tilkjennes fartøyet kr 35 712,- for garn og kr 28 790,- for utstyr. Videre tilkjennes fartøyet kr 56 760,- i tapte fangstinntekter og kr 10 000,- for sokning (10 timer). Det samlede beløp før avkortning som følge av medvirkning, blir således kr 131 262,-. Etter avkortning blir erstatningen kr 98 446,50.

MS Einarson

Herredsretten har behandlet erstatningsfastsettelsen på side 30 i dommen. Lagmannsretten legger til grunn at garn og annet utstyr er tapt i det omfang som er angitt av herredsretten. Med 20 % fradrag i nypris for garn og 20 % fradrag i nypris for annet utstyr tilkjennes fartøyet kr 50 400,- for garn og kr 50 856,- for utstyr. Videre tilkjennes fartøyet kr 34 056,- i tapte fangstinntekter og kr 5 000,- for sokning (5 timer). Det samlede beløp før avkortning som følge av medvirkning, blir således kr 140 312,-. Etter avkortning blir erstatningen kr 105 234,-.

MS Trond Kjethil

Herredsretten har behandlet erstatningsfastsettelsen på side 31 i dommen. Lagmannsretten legger til grunn at garn og annet utstyr er tapt i det omfang som er angitt av herredsretten. Med 20 % fradrag i nypris for garn og 20 % fradrag i nypris for annet utstyr tilkjennes fartøyet kr 45 768,96 for garn og kr 15 975,12 for utstyr. Videre tilkjennes fartøyet kr 51 084,- i tapte fangstinntekter og kr 14 000,- for sokning (14 timer). Det samlede beløp før avkortning som følge av medvirkning, blir således kr 126 828,-. Etter avkortning blir erstatningen kr 95 121,06.

MS Tørnskjær

Herredsretten har behandlet erstatningsfastsettelsen på side 32 i dommen. Lagmannsretten legger til grunn at garn og annet utstyr er tapt i det omfang som er angitt av herredsretten. Med 20 % fradrag i nypris for garn og 20 % fradrag i nypris for annet utstyr tilkjennes fartøyet kr 38 620,80 for garn og kr 19 911,68 for utstyr. Videre tilkjennes fartøyet kr 31 331,52 i tapte fangstinntekter og kr 12 000,- for sokning (12 timer). Det samlede beløp før avkortning som følge av medvirkning, blir således kr 101 864,-. Etter avkortning blir erstatningen kr 76 398,-.

MS Senjasund

Herredsretten har behandlet erstatningsfastsettelsen på side 33 i dommen. Lagmannsretten legger til grunn at garn og annet utstyr er tapt i det omfang som er angitt av herredsretten. Med 20 % fradrag i nypris for garn og 20 % fradrag i nypris for annet utstyr tilkjennes fartøyet kr 42 484,- for garn og kr 24 137,60 for utstyr. Videre tilkjennes fartøyet kr 56 760,- i tapte fangstinntekter og kr 6 000,- for sokning (6 timer). Det samlede beløp før avkortning som følge av medvirkning, blir således kr 129 381,60. Etter avkortning blir erstatningen kr 97 036,20.

MS Skulbaren

Herredsretten har behandlet erstatningsfastsettelsen på side 34 i dommen. Lagmannsretten legger til grunn at garn og annet utstyr er tapt i det omfang som er angitt av herredsretten. Med 20 % fradrag i nypris for garn og 20 % fradrag i nypris for annet utstyr tilkjennes fartøyet kr 33 072,- for garn og kr 67 613,- for utstyr. Videre tilkjennes fartøyet kr 56 760,- i tapte fangstinntekter og kr 12 000,-for sokning (12 timer). Det samlede beløp før avkortning som følge av medvirkning, blir således kr 169 445,-. Etter avkortning blir erstatningen kr 127 083,75.

I samsvar med ankemotpartenes påstand tilkjennes de forsinkelserente av de nevnte beløp med 12 % pro anno fra 15. desember 1997. Det vises til herredsrettens dom side 35.

Som nevnt under punkt 4, legger lagmannsretten til grunn at rederen kan fremme egne krav og krav på vegne av mannskap/båtlag. Dette innebærer at rederen må fordele de erstatningsbeløp som her tilkjennes, til de berettigede i samsvar med det underliggende forhold.

6. Lagmannsrettens resultat innebærer at erstatningsbeløpene knyttet til fartøyene er lavere enn i herredsretten. For noen fartøy er avviket forholdsvis beskjedent, mens det for andre fartøy er en merkbar forskjell i beløpene. Anken fra Lancella Ltd har delvis ført frem, og saken er dels vunnet, dels tap. Lagmannsretten finner at hver av partene bør dekke sine saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174 første ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen.

Lagmannsretten kan ikke se at den aksessoriske motanken har medført noen meromkostninger i forhold til en særskilt behandling av hovedanken. Det er da heller ikke foretatt noen oppsplitting av omkostningene i prosessfullmektigenes omkostningsoppgaver. Når forholdene ligger slik an, må omkostningene i sin helhet belastes hovedanken.

Med det syn lagmannsretten har på saken, er det ikke grunnlag for å gjøre noen endring i herredsrettens omkostningsfastsettelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. M/T Lancella H 98 Hull, reder Lancella Limited, betaler erstatning til

Sigvald Berntsen med norske kroner 129 786,84 - etthundreogtjuenitusensjuhundreogåttiseks 84/100 -,

Husøysund AS med norske kroner 57 896,37 - femtisjutusenåttehundreognittiseks 37/100 -,

Johnny Henriksen med norske kroner 95 677,80 - nittifemtusensekshundreogsyttisju 80/100 -,

Steinar Uteng med norske kroner 98 446,50 - nittiåttetusenfirehundreogførtiseks 50/100 -,

Botnhamn Fisk AS med norske kroner 105 234,- - etthundreogfemtusentohundreogtrettifire 00/100 -,

Bernt Berntsen med norske kroner 95 121,06 - nittifemtusenetthundreogtjueen 06/100 -,

Oddvar Nes med norske kroner 76 398,- - syttisekstusentrehundreognittiåtte 00/100 -,

Brødrene Enoksen ANS med norske kroner 97 036,20 - nittisjutusenogtrettiseks 20/100 -,

Bernhard Martin Hansen med norske kroner 127 083,75 - etthundreogtjuesjutusenogåttitre 75/100 -, disse også på mannskaps/båtlags vegne, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 15. desember 1997 og til betaling skjer.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

3. Senja herredsretts dom, domsslutningen punkt 2, stadfestes.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.