LH-1998-740

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-07-29
Publisert:	LH-1998-00740
Stikkord:	Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr. 97-1535 A. Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00740 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00089K .
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Undli). Ankemotpart: ... vertshus (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Inge Ambjørndalen).
Forfatter:	Lagdommer Brynjar Østgård, formann. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist. Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Forsikringsavtaleloven (1989) §4-9, Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §172, §213, §180

Saken gjelder forsikringsoppgjør etter brann.

... vertshus, X eier et serverings- og overnattingsanlegg sentralt på X. Anlegget består av et hovedhus med en serveringsdel og en hotelldel samt en underetasje med diskotek og bar. Videre består anlegget av et anneks med fire overnattingsenheter samt en mindre campingplass med flere campinghytter.

Eneaksjonær, enestyre og daglig leder fra høsten 1995 var og er A. Han overtok selskapet og driften fra og med 1 desember 1995. Selskapet ble overtatt ved at han kjøpte dets aksjer for kr. 30.000.

Lørdag 18 august 1996 noe før kl 0600 om morgenen brøt det ut brann i hovedbygget. Brannen startet i underetasjen i et lokale benevnt som «gammelpuben». Lokalet var innredet som serveringslokale, og det ble drevet som pub også etter As overtakelse, men fungerte fra mars 1996 som lagerrom. Brannen spredte seg ut i gangen, opp trappen og inn i hovedetasjen. Størsteparten av serveringsdelen i hovedetasjen ble sterkt brannskadet, mens de ikke brannskadde deler ble røykskadet. I den tilstøtende hotelldelen var det en del røykskader. Brannen var delvis slukket av seg selv da brannvesenet kom til stede noen minutter etter kl 0600. Brannvesenet foretok nødvendig slukking, og rundt kl 0900 samme morgen forlot brannvesenet stedet.

Politiet - først XX lensmannskontor og deretter Troms politikammer - satte i gang rutinemessig etterforskning allerede samme dag. Det ble etter hvert gjennomført en omfattende etterforskning, herunder ved bruk av eksterne sakkyndige.

Anlegget var forsikret i Storebrand Skadeforsikring AS med fullverdiforsikring av bygninger og en driftsavbruddsforsikring. Sistnevnte begrenset oppad til kr. 1 million.

Storebrand mente etter hvert at brannen var påsatt, og i brev til skadelidte av 30 mai 1997 skrev selskapet at forsikringstakeren - etter selskapets oppfatning - hadde begått svik og ikke hadde krav på erstatning, jf forsikringsavtaleloven §4-9 første ledd. Det ble anført at sikrede selv forsettlig hadde fremkalt forsikringstilfellet.

... vertshus var ikke enig i Storebrands standpunkt, og tok ut stevning mot Storebrand for Nord-Troms herredsrett 14 november 1997.

Herredsretten avsa 9 juli 1998 dom med slik slutning:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å foreta fullt oppgjør etter brannen den 18.08.96 under de forsikringer ... vertshus, hadde i selskapet på branntidspunktet, tillagt lovens rente fra 2 -to- måneder etter skadetidspunktet til betaling finner sted.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsretten bygget på at det var overvekt av sannsynlighet for at brannen var påsatt, men at sannsynlighetsovervekten ikke var tilstrekkelig sterk i forhold til det beviskrav som stilles i slike saker.

Storebrand har erklært anke over herredsrettens dom. Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 7. - 15. juni 1999. For Storebrand møtte utredningsleder Sigbjørn Wathne jf tvistemålsloven §213 annet ledd. For ... vertshus møtte A. Begge gav forklaring. Begge prosessfullmektiger møtte. Det ble avhørt to rettsoppnevnt sakkyndige, syv sakkyndige vitner og elleve øvrige vitner, hvorav ett over telefon. I tillegg ble det foretatt befaring, vist flere videofilmer av diverse branntekniske forsøk, fremlagt diverse tinglige bevis og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

De rettsoppnevnt sakkyndige er de samme som for herredsretten - varabrannsjef ved Oslo Brannvesen, Oleiv Hoel og spesialingeniør ved Viken Energi, Bjørn Knudsen. Hoel har avgitt en skriftlig erklæring til herredsretten av 11. mai 1998. Knudsen har avgitt ditto av 14. mai 1998 og en udatert tilleggserklæring i forbindelse med hovedforhandlingen for herredsretten. Alle tre erklæringene har vært fremlagt og benyttet også for lagmannsretten.

I tillegg har de privat engasjerte sakkyndige vitner også avgitt skriftlige rapporter i tillegg til sine forklaringer for lagmannsretten.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige gjort gjeldende:

Brannen er påsatt av A og B. Sistnevnte er bror av As samboer, C. Arnestedet var inne ved veggen i «gammelpuben». Det er tydelig arrangert med en haug med gamle kassaruller plassert under en stol inntil veggen. Dette er papirruller til bruk i kassaapparater på anlegget De aktuelle rullene har stort sett vært brukte, og de er ikke kompakte - som nye ruller - men delvis nokså løst sammenrullet. Også «brannbildet» - dvs. brannens utvikling og resultat - i «gammelpuben» og i anlegget for øvrig viser at arnestedet er kassarullene. Det vises også til de sakkyndige vurderinger fra politimennene Kåre Bye og Reidar Nilsen, samt rapporter fra Norsk Brannteknisk Laboratorium, SINTEF og forklaring fra dets direktør, Kjell Schmidt-Pedersen.

Kassarullenes plassering underbygger mistanken om at brannen er arrangert. Rullene kan ikke ha tatt fyr på annen måte enn ved tilførsel av bar ild. Ut fra en teknisk vurdering er det ikke mulig at en spotlight oppe på en trebenk, som sto ved siden av kassarullene, kan ha antent disse. Dette hverken ved elektrisk feil eller overoppheting av omgivelsene fra spotlightens pære.

Hvis arnestedet mot formodning skulle være oppe på benken ved spotlighten, må en antennelse ha skjedd ved tildekning av spotlighten med tøy eller annet brennbart materiale, og påfølgende brann som følge av overoppheting. I tilfelle har en slik eventuell tildekning skjedd bevisst av A - evt. sammen med B - og med det formål å antenne en brann.

At brannen er påsatt underbygges også av at døren øverst i trappen opp til første etasje må ha vært åpen, slik at brannen kunne spre seg. En åpen dør vil normalt utløse tyverialarmen, men denne utløste ikke og må ha vært koblet ut av A som ledd i gjennomføringen av brannstiftelsen.

Bs bevegelser brannatten er mistenkelige. Han hevder å ha blitt vekket om morgenen av brannalarmen og deretter gått ut gjennom nødutgangen i hotelldelen. Dette uten å låse etter seg. Døren var imidlertid låst da brannvesenet kom til stede. Videre var B såvidt røykskadet at han måtte tilbringe påfølgende natt på sykehuset til observasjon. Disse røykskadene kan B ikke ha fått inne i hotelldelen, og han må nødvendigvis ha oppholdt seg i serveringsdelen, hvor brannen pågikk. Disse forhold viser at B ikke forklarer seg sannferdig.

A hadde et motiv for å anstifte brannen. Økonomien i ... vertshus var riktignok ikke umiddelbart svak, men hans planer for en mer hensiktsmessig og lønnsom drift krevde betydelig ombygging av anlegget. Dette kunne ikke finansieres gjennom den ordinære drift, og en brann ville gjøre at han ville kunne føre opp anlegget på en for driften mer hensiktsmessig måte. I og med avbruddsforsikringen vil selskapet heller ikke lide tap i avbruddsperioden.

Storebrand har oppfylt den strenge bevisbyrde som gjelder i slike saker. Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

... vertshus, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Brannen er ikke påsatt. Den må ha startet ved et hendelig uhell i «gammelpuben». Brannen kan ha startet i eller umiddelbart ved spotlighten. Den kan ha startet ved at et eller annet materiale har blitt liggende inntil eller over spotlightens pære og derved antent. Undersøkelser har påvist rester av et eller annet stoff like ved pæren. Man har ikke kommet dette nærmere enn at det har vært et eller annet fibermateriale. Det antente stoffet kan ha falt ned og spredt flammen til kassarullene, alternativt at spotlighten selv har kommet i brann som følge av antennelse av nevnte stoff eller ved en elektrisk feil i apparatet, og at brennende plast fra spotlighten har dryppet ned mot gulvlisten og spredt seg til kassarullene. Innbrenningene i veggen bak spotlighten viser i alle fall at der har vært en selvstendig brannutvikling oppå benken bak spotlighten.

Alternativt har brannen startet ved ufullstendig kortslutning og påfølgende avbrenning av tilførselsledningen fra en elektrisk kontakt i veggen til spotlighten. Det har ved kortslutningen oppstått en lysbue som har smeltet deler av ledningen. Ledningen kan ha avgitt brennende, smeltet plast, evt. smeltet kobber, som så har dryppet/falt ned og antent kassarullene. Derfra har brannen spredt seg oppover veggen. Selve varmen fra en slik lysbue kan også i seg selv ha forårsaket antennelse.

Brannsporene ved kassarullene og bak spotlighten gir ikke entydig svar på om brannen har startet det ene eller annet sted.

Det har formodningen mot seg at A skulle ha anstiftet noen brann. Hans samboer var høygravid, og han ville ikke ha utsatt henne for den belastning som en brann innebærer. Driften av selskapet gikk godt. En brannstiftelse ville være meget risikabelt og kunne føre til økonomisk ruin.

Hvis brannen var anstiftet, ville A selvsagt ha sørget for bedre oksygentilførsel, slik at brannen hadde fått utvikle seg. Alle vinduer var imidlertid stengt, og brannen slukket delvis av seg selv. Døren øverst i trappen har vært lukket, men har åpnet seg som følge av trykk fra brannen. Det er intet som tyder på at A har latt døren stått åpen. Videre var både innbruddsalarmen og brannalarmen koplet til. Det var også tilstrekkelig røykutvikling i hotelldelen til at B kunne bli røykskadet. Når det gjelder den angivelig låste dør, er det bevist at denne var så treg at brannvesenet lett kunne ha trodd at den var låst. Det bemerkes også at brannmann Tøllefsen - da han ad annen vei var kommet inn i bygget - oppdaget at døren slett ikke var låst, men bare var treg å få opp.

Forsikringsselskapet har en tung bevisbyrde i denne saken, og den er ikke oppfylt.

... vertshus, har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes for såvidt gjelder punkt 1 i domsslutningen.

2. Storebrand Skadeforsikring AS idømmes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.»

Lagmannsretten bemerker:

Etter forsikringsavtaleloven §4-9 første ledd bortfaller forsikringsselskapets ansvar dersom forsikringstilfellet er forsettlig fremkalt av sikrede. Det er spørsmålet i denne saken.

For at sikrede skal miste sin rett til erstatning må den forsettlige fremkallelsen bevises med mer enn simpel overvekt av sannsynlighet, som er det allminnelige sivilprosessuelle beviskrav. Det skjerpede beviskrav har i rettspraksis vært formulert litt forskjellig, som krav om «betydelig» sannsynlighetsovervekt eller «klar» eller «sterk» ditto. Det vises til det som er sagt i Rt-1998-1549 på side 1562 med henvisninger. Det som der er sagt og vist til gjaldt den tidligere forsikringsavtalelov §18, men det samme gjelder for någjeldende forsikringsavtalelov §4-9 første ledd. De forskjellige formuleringsmåter av beviskravet dekker samme realitet, og det må kreves en overvekt av sannsynlighet for svik som ligger klart over simpel overvekt, samtidig som det ikke kreves en like sterk bevisovervekt som i straffesaker for skyldspørsmålets og visse sider av straffespørsmålets vedkommende. Det må for øvrig heller ikke kreves en så sterk bevisovervekt at det i praksis nærmest utelukker anvendelsen av bestemmelsen, jfr Rt-1990-1082.

Lagmannsretten bygger sin avgjørelse av saken på det krav til bevis som ovenfor er formulert.

Lagmannsretten har vurdert de forskjellige faktiske omstendigheter og muligheter for brannstart samlet, slik at spørsmålet om hvorvidt brannen har startet ved forsettlig antennelse eller på naturlig måte er vurdert som ett bevistema.

Partene er enige om at brannen startet i den såkalte «gammelpuben» i serveringsdelens underetasje. Det legges til grunn at brannen har spredt seg fra gammelpuben og ut i kjellergangen. Derfra har den spredt seg til trappeoppgangen til hovedetasjen og videre opp og inn i serveringslokalet i hovedetasjen, - kaféen. Der har den stoppet av seg selv, formodentlig som følge av oksygenmangel. Da brannvesenet kom til stede var det ikke lenger aktiv brann i hovedetasjen, mens det derimot brant endel i underetasjen.

Det har i saken vært omfattende brannteknisk og elektroteknisk bevisførsel omkring de forskjellige muligheter for antennelse. Bevisførselen har vært knyttet til de alternative brannstartmuligheter som partene har prosedert på. Det avgjørende for saken er hvorledes brannen startet inne i gammelpuben.

For lagmannsretten blir bedømmelsen av brannstarten i gammelpuben dels en vurdering av de brann- og elektrotekniske beviser og dels en vurdering av de subjektive forhold hos A og de øvrige personer som har opptrådt i saken.

Det bemerkes at ingen av partene har prosedert på at brannen har vært anstiftet av andre enn A, evt. av noen uten As initiativ og viten. Lagmannsretten bygger således på at dersom brannen må anses påsatt, så er A skyldig i det. Det blir uten rettslig betydning i denne saken om han har hatt bistand av andre. Den som av Storebrand har vært nevnt som aktuell i denne forbindelse er hans svoger, B.

Brannen må ha startet enten i haugen med kassaruller under en stol inntil veggen i gammelpuben eller i eller ved spotlighten oppe på benken til venstre for kassarullene. Disse to alternative startsteder er også i samsvar med hvorledes partene har belyst og prosedert saken. Dersom brannen har startet i kassarullene, så er det ikke påvist noen annen forklaring enn at den må ha startet ved tilførsel av bar ild og derved at den er forsettlig antent. Ved brannstart i eller ved spotlighten - herunder i tilførselsledningen - kan dette ha skjedd ved forsettlig tildekking av apparatet med påfølgende overoppheting av vedkommende stoff og derved brann eller ved at slik tildekking har skjedd ved et uhell. Alternativt kan brannen ha startet p.g.a. elektrisk feil i apparatet eller ledningen. En brannstart i eller ved spotlighten behøver altså ikke å være ensbetydende med forsettlig - og for del saks skyld heller ikke uaktsom - brannstiftelse.

Lagmannsretten anser at saken bør angripes ved å gjennomgå i hvilken utstrekning brannen kunne ha oppstått oppe på benken og herunder i hvilken grad den der kunne ha startet ved et rent uhell, - herunder elektrisk feil.

I den nærmere vurdering av sakens beviser og i resultatet har lagmannsretten delt seg.

Flertallet - dommerne Østgård og Sundquist - finner at Storebrand ikke har ført tilstrekkelig bevis for at brannen er påsatt.

På bakgrunn av det som er sagt innledningsvis, peker flertallet først på at det ikke finnes tilstrekkelige holdepunkter for at det har vært konkurrerende branner i bygget, selv om enkelte av de sakkyndige ikke har utelukket dette. En slik teori har dels vært basert på at det har vært brukt brennbar væske. Bruk av brennbar væske vil være en meget tung indikasjon på forsettlig anstiftelse. Storebrand har anført at det har vært benyttet brennbar væske flere steder hvor det har brent. Det gjelder nede i gangen utenfor gammelpuben, i trappen opp til hovedetasjen og på gulvet oppe i kaféen.

Flertallet finner ikke bevist at det har vært brukt brennbar væske. De ulike innbrenningssporene i gulvbelegget både i kjellergangen og i kaféen kan like gjerne skyldes varmestråling ovenfra, evt. i kombinasjon med ujevn slitasje i belegget, som derved blir mindre motstandsdyktig mot varmestråling. Når det spesielt gjelder innbrenningene i gulvet i kjellergangen vises også til det bord som der sto inntil en sofa. Det kan ikke kan påvises soting på undersiden av buene i bordbenene. Det kunne man forvente hvis det hadde vært benyttet brennbar væske. Videre viser de øvrige skader på undersiden av bordet at bordet har skjermet sofaen, og at brannskadene har kommet ovenfra, da i form av varmestråling. Også dette taler mot at det har vært brukt brennbar væske på gulvet på dette stedet. Heller ikke viser innbrenningene i trappen til hovedetasjen noen klare indikasjoner på bruk av brennbar væske. Det er påvist en innbrenning i hjørnet i trappen, men under befaringen viste det seg at det var en sprekk mellom trappen og veggen, slik at det kunne være lufttilgang fra rommet under trappen som gav brannen ekstra fart akkurat der luften strømmet gjennom sprekken.

Innbrenningene i gulvet på kaféen viser et nokså markert felt som strekker seg fra døråpningen øverst i kjellertrappen og henimot vinduet. Denne innbrenningen kan i og for seg være et tegn på bruk av brennbar væske. Bruk av brennbar væske synes dog å samsvare dårlig med at det ikke var sviskader nederst på stolbenene og nederst på en bærestolpe midt på gulvet. Videre ville bruk av brennbar væske formodentlig ha gjort at man ikke fikk den markerte forskjell i innbrenning i gulvet på den ene og den andre side av døren øverst i kjellertrappen, idet væsken ville ha rent under døren og fordelt seg på begge sider av det åpne dørbladet. På den annen side er det en forskjell i innbrenning til venstre for døråpningen, - mot gangen inn mot toalettene. Der er det en forhøyning i gulvbelegget som markerer forskjellig innbrenning, og forhøyningen kunne nettopp ha hindret væsken i å renne innover gangen, slik at innbrenningene i gulvet i selve kaféen ble sterkere, slik de synes å ha vært. Denne forskjellen kan imidlertid også forklares ved at takhøyden i gangen er betydelig lavere enn i selve kaféen, slik at brannen av denne grunn ikke har spredt seg i samme grad og med samme intensitet innover i gangen som utover i kaférommet. Innbrenningene på dette stedet gir derfor ikke entydige signaler.

Flere av de sakkyndige har vurdert muligheten for at det har vært brukt brennbar væske. Dels har de imidlertid vært uenige, og de som har holdt muligheten for bruk av brennbar væske åpen, har ikke med tilstrekkelig sikkerhet kunnet si at brennbar væske har vært brukt. Det pekes særlig på at en av de rettsoppnevnt sakkyndige, Oleiv Hoel, anså at høyst sannsynlig var det ikke brukt brennbar væske. Flertallet er enig i det. Sporene gir alt i alt ikke klare nok signaler om at brennbar væske har vært brukt, samt at både uttalelser fra de sakkyndige under hovedforhandlingen og forsøk gjort på stedet viser at innbrenningene mye godt i dette tilfellet er de samme ved bruk av brennbar væske som ved vanlig varmestråling ovenfra fra brannen. Den vil kunne variere alt etter gulvets og rommets øvrige beskaffenhet, men i dette tilfellet er det ikke lett å skille mellom den ene og den annen type årsak til innbrenningsspor.

Det vises også til forsøk foretatt av siv. ing. Alf Reidar Nilsen ved Høyskolen i Haugesund, redegjort for i udatert rapport fremlagt som bilag 3 til dok. 62 for lagmannsretten. Hans forsøk viser at stråling fra branngasser i rommet kan føre til skader på gulvbelegg som kan forveksles med skader etter bruk av brennbar væske.

Det vises sluttelig til at Kripos har undersøkt materiale fra brannstedet med henblikk på rester etter brennbar væske, uten at slike spor er funnet.

Samlet sett kan det ikke ansees at brennbar væske har vært benyttet, selv om de påviste spor ikke direkte utelukker det.

Flertallet går så over til å vurdere mulighetene for brannstart i eller ved spotlighten eller tilførselsledningen til denne.

Spotlighten med tilhørende ledningsbiter er undersøkt av NEMKO v/ avd. ing. Arne Willy Berg etter anmodning fra politiet. Han fant ingen feil ved apparatet eller tilhørende ledning med bryter. Han konkluderer med at det «ikke er grunnlag for å anta at brannen skyldes teknisk svikt i lampen med tilledning». Det materialet han fikk tilsendt var imidlertid sterkt brannskadet, og Bergs rapport av 10. oktober 1996 til politiet er knapp. Det svekker verdien av Berg konklusjoner i rapporten. Dog er Bergs undersøkelser og vurderinger blitt noe utdypet gjennom hans kontakt med SINTEF under et møte 15. mars 1999, i forbindelse med de ytterligere undersøkelser som der ble foretatt våren 1999. I tillegg har han avgitt vitneforklaring for lagmannsretten.

Spotlighten med tilhørende ledningsbiter ble kastet av Berg etter hans undersøkelse i 1996. Kassasjonen skjedde etter tillatelse fra politiet. Sakens senere utvikling viser at dette var uheldig, fordi man da er avskåret fra med sikkerhet å konstatere hvilken type spotlight det var og dermed hvilket plastmateriale den inneholdt, herunder materialets evne til å brenne og evt. opprettholde sin egen brann etter antennelse. Videre er man avskåret fra ytterligere undersøkelse av ledningsbiter med sikte på lysbuemerker. Flertallet kommer tilbake til spotlighten og ledningen undervegs i den videre drøftelse. Når det gjelder type spotlight bemerkes dog at A sendte inn til SINTEF en spotlight som antakelig var av samme type som den i gammelpuben.

Det kan være flere antennelsesmåter knyttet til spotlighten/ledningen.

Én mulig antennelsesmåte er ufullstendig kortslutning og påfølgende lysbue i tilførselsledningen til spotlighten. Det kan etter bevisførselen ikke helt utelukkes at dette kan ha vært årsak til antennelse, men det er en lite trolig årsak. Dersom det har oppstått en ufullstendig kortslutning i ledningen - med påfølgende lysbue med høy temperatur - på det sted hvor den var brutt, så ville det neppe ha ført til at brennede isolasjonsmateriale fra ledningen hadde dryppet ned mot kassarullene. De tekniske forsøk ved SINTEF og de sakkyndige uttalelser fra politibetjent Kåre Bye, direktør Kjell Schmidt-Pedersen og rettsoppnevnt elektroteknisk sakkyndig, elektroingeniør Bjørn Knudsen tilsier at isolasjonsmaterialet ikke var av en slik beskaffenhet at det ville kunne dryppe i smeltet og brennende tilstand ned mot kassarullene. Isolasjonen ville derimot ha forkullet og blitt sprø, og den ville neppe ha kunnet antenne omgivelsene.

Det er videre lite sannsynlig at den høye temperaturen ved en evt. lysbue i ledningen på annen måte enn ved brennede isolasjon skulle ha forårsaket antennelse av de omkringliggende objekter. Det var brudd i ledningen. Bruddet har enten vært forårsaket av nedsmelting ved en lysbue eller at kobberet i ledningen er blitt sprøtt ved oppvarming av brannen omkring, og at den er blitt brutt når politibetjent Bye under hans åstedsundersøkelse løftet ledningen opp fra benken - hvor den var mer eller mindre smeltet fast. Det er ingen holdepunkter for at ledningen på eller ved bruddstedet var tildekket eller på annen måte i kontakt med lett antennelig materiale. Det er også liten mulighet for at brannen har startet ved at selve benken som ledningen lå på er blitt antent som følge av lysbue i ledningen. Benken er av massivt tre, og den er ikke lett antennelig. Heller ikke er det funnet spor av innbrenning som indikerer at det er på benken under ledningen brannen har startet. Sakkyndig Bjørn Knudsen har riktignok ikke vært villig til helt å utelukke lysbue som årsak, men også han peker - med rette - på at muligheten er liten, idet det i nærheten av en evt. lysbue i ledningen ikke synes å ha vært brennbart materiale.

Den helt kortvarige gnist som oppstår ved en ordinær kortslutning - hvor det altså ikke oppstår noen lysbue - er ikke i stand til å antenne annet enn meget brennbart materiale eller brennbare gasser. Det vises til Arne Willy Bergs forklaring. Slikt materiale var ikke tilstede i gammelpuben, og en slik antennelsesmåte kan derfor utelukkes.

Etter dette finner flertallet at brannstart i ledningen er en lite trolig mulighet. Den kan dog ikke utelukkes.

En annen måte hvorpå brann kunne ha startet, er ved antennelse i eller ved selve spotlighten som følge av enten elektrisk feil i denne med påfølgende brann i apparatet eller overoppheting av brennbart materiale liggende ved eller på pæren (tildekking) og derpå følgende brann. Dette er de muligheter som er tilstede som mest aktuelle når det gjelder brannstart i eller ved spotlighten.

Flertallet mener at brannmerkene i området ved benken og kassarullene i seg selv er forenlige med at brannen kan ha startet i spotlighten. Sakkyndig Knudsen peker i sin rapport av 14. mai 1998 på den omstendighet at han under sin befaring på stedet fant at det bak spotlighten var en merkbar innbrenning i veggen. Denne innbrenningen ble også konstatert under lagmannsrettens befaring. Innbrenningen var oversett av såvel politibetjent Kåre Bye i hans etterforskning som under SINTEFs åstedsbefaring, jfr. Byes rapport av 14. november 1996 side 4, hvor det heter at det «bredte seg ingen brannvifte/innbrenninger fra «spotlighten« til omgivelsene omkring» og SINTEFs rapport av 18. august 1998 side 4 (punkt 2.1.1.). Det Bye sier er i og for seg korrekt, - det var ingen «brannvifte» - men i den sammenheng han sier det, blir det misvisende. Dette fordi det bak spotlighten var en markert oval innbrenning oppover veggen. Dette ble ikke sett eller vektlagt av Bye, jfr. hans rapport side 8. Denne innbrenningen tyder på at det har vært en selvstendig brann i bakkant av spotlighten, i tillegg til den større og markerte brannvifte som har sitt utspring fra kassarullene på gulvet.

Innbrenningen bak spotlighten gjør det nødvendig å se på hvilke muligheter det er for antennelse i eller ved apparatet. Hvis slike muligheter ikke er å regne med, må det antas at spotlighten er blitt antent av brann med utspring i kassarullene, og har utviklet ekstra innbrenning i veggen i bakkant av apparatet.

Spotlightens tilstand har betydning både for muligheten for antennelse som følge av elektrisk feil i apparatet og som følge av tildekking.

Når det gjelder elektrisk feil som antennelsesårsak er det i dette tilfelle tale om overoppheting som følge av såkalt serielysbue, dvs. lysbue som følge av dårlige elektriske forbindelser. Undersøkelsene av spotlighten ved Kripos og NEMKO viste ikke tegn til feil som kunne ha antent apparatet, og i rapport fra NEMKO til Kripos av 3. okt 1996 heter det bl.a. at «lampeholderen har karakteristikk av å være skadet av ytre varmepåvirkning». De undersøkelser Berg gjorde og de påfølgende analyser av disse viser at det er lite trolig at slik serielysbue har oppstått i apparatet. Det vises til rapport av 4. mai 1999 fra professor Robert Nilssen ved NTNU, Trondheim, rapportens pkt. 3.1.1. Konklusjonen fra Nilssen tilsier imidlertid at en slik antennelsesårsak ikke kan utelukkes. Nærmere enn det kommer man ikke på dette punkt, og en antennelse som følge av elektrisk feil må holdes åpen som en mulighet.

Når det så gjelder brann som følge av tildekking av spotlighten, vil det gjerne i apparatet oppstå spor etter kortslutninger. Arne Willy Berg har opplyst å ikke ha funnet spor etter kortslutning i spotlighten eller ledningen. Dette er imidlertid ikke avgjørende for om slik kortslutning har funnet sted. Det vises til uttalelse fra professor Nilssen i hans rapport av 4. mai 1999 pkt. 3.1.2. Han peker her på at det kan «være svært vanskelig å finne slike kortslutningsspor», og videre at man «dermed ikke kan si at den elektrotekniske undersøkelsen i seg selv eliminerer muligheten for at tildekking av lampetten kan ha startet brannen». Derved blir spørsmålet hvor stor mulighet det er for at slik tildekking har funnet sted og i så fall kunne ha antent apparatet.

Sakkyndig Knudsen holder muligheten åpen for at overoppheting ved liggende spotlight kan føre til brann ved «varmestråling mot eventuell lampeskjerm og mot underlaget den ligger på». Det vises til hans rapport av 14. mai 1998 og tilleggsrapport av 3. juli 1998 i herredsretten. Han konkluderer den 14. mai 1998 sågar med at det er «stor grad av sannsynlighet» for at spotlighten har vært årsak til brannen. Hans begrepsbruk er imidlertid ikke nødvendigvis samsvarende med begrepsbruken i den sivilprosessuelle bevislære, og må forstås i lys av hans øvrige synspunkter. Det sentrale er at han holder åpen en reell mulighet for brannstart i spotlighten.

SINTEF har i april 1999 gjort forsøk med tildekking beskrevet i rapport av mai 1999, og holder fast ved at brannen «etter all sannsynlighet» må ha startet i kassarullene, og at annet startsted kun er hypotetisk. Konklusjonen er basert på forsøk med tildekking av spotlighten kombinert med bilder av innbrenningsspor i benken og spotlightens evne til å brenne, herunder opprettholde sin egen brann. På den annen side foreligger forsøk foretatt av vitnet siv. ing. Nilsen. Han har gjort forsøk som viser at tøystykker liggende over en spotlightpære kan ta fyr.

Det er funnet rester av brennbart materiale ved pæren. Det er strid mellom de sakkyndige om i hvilken grad pæren må tildekkes for at det skal kunne ta fyr. Det er som nevnt gjort forsøk av sakkyndige fra begge sider, og i tillegg har den rettsoppnevnt sakkyndige Knudsen i sin rapport kommet til at målinger «viser at temperaturen på glødelampen er høy nok til å antenne omgivelsene bare den får tid nok». De divergerende syn som de sakkyndige har omkring dette spørsmål, tilsier at det ikke kan utelukkes at en brann kan starte selv ved moderat tildekking av spotlighten, og slik at lampens belysningseffekt i rommet ikke behøver å bli så svekket av tildekkingen at det vil vekke omgivelsenes oppmerksomhet. At omgivelsenes oppmerksomhet ville bli vekket ved for stor tildekking, skyldes at spotlighten etter det opplyste fungerte som belysning i rommet og ut i kjellergangen.

Storebrand har prinsipalt avvist tildekkingsteorien, og har anført at brannbildet i gammelpuben - særlig den markerte brannvifte med utgangspunkt i kassarullene - tilsier at brannen må ha startet nettopp i kassarullene. Den omstendighet at innbrenningen er størst ved kassarullene og at det fra disse utgår en markert brannvifte, er imidlertid etter flertallets oppfatning ikke i seg selv til hinder for at brannen kan ha startet på benken, men at den så har fått fornyet kraft når kassarullene ble antent. Det er ikke nødvendigvis slik at innbrenningene er størst på det egentlige arnested. Herom vises til sakkyndig Knudsens tilleggsrapport. Om brannbildet bak og ovenfor kassarullene - hvor innbrenningene er størst - vises for øvrig til brannteknisk sakkyndig Oleiv Hoels rapport av 11. mai 1998 side 5. Han peker her på at de dypere innbrenningene på dette stedet kan skyldes at brannen her ikke ble skikkelig slukket, men har ligget og glødet etter at hovedbrannen var slukket. En selvstendig brann med oval innbrenning i veggen i bakkant av spotlighten er etter flertallets oppfatning forenlig med at brannen kan ha oppstått i eller ved spotlighten. Innbrenningene i veggen i gammelpuben gir altså i seg selv intet entydig svar på hvor det opprinnelige arnestedet har vært, selv om de tyder på at brannen mest sannsynlig har hatt sitt utgangspunkt i kassarullene.

Tildekking som brannårsak forutsetter at det har ligget brennbart materiale ved, mot eller på spotlightens pære. En slik brannstart er ikke ensbetydende med at den har skjedd ved et uhell uten direkte menneskelig påvirkning, idet brennbart materiale kan ha vært plassert der nettopp for å anstifte brann. Imidlertid er det lite trolig at den som ønsker å anstifte brann både anlegger brennbart materiale mot spotlighten og antenner kassarullene i det øyemed å få det til å brenne. Dette fordi antennelse av kassarullene vil gi umiddelbar effekt, i motsetning til anlegg av brennbart materiale mot spotlighten, som er en antennelsmåte som tar tid. En slik sekundær anstiftelse ville være overflødig og meningsløs. Før et slikt arrangement på benken slo ut i brann ville brannen anstiftet i kassarullene for lengst både ha kommet i gang og være avsluttet.

Derimot kunne man tenke seg at anlegg av brennbart materiale mot spotlighten var gjort for å gi en mulig naturlig forklaring på en brann som reelt sett var anstiftet i kassarullene. Et slikt arrangement er imidlertid lite trolig alene fordi den som anstifter brann i kassarullene må forstå at en slik ansamling av kassaruller ved arnestedet vil vekke mistanke. Han må derfor ha regnet med at brannen ville bli så kraftig at sporet etter kassarullene ville forsvinne i brannen. Da måtte den være så intens at en liten mengde brennbart materiale oppe på benken også ville brenne opp, og en slik avledningsmanøver på benken ville da være uten interesse. Uaktuell er den dog ikke, hvis materialet på benken evt. var av mindre brennbar karakter, slik at rester ble tilbake etter brannen.

Det kan også tenkes en planlagt primær brannstart som følge av tildekking av spotlighten. En slik brannstart er imidlertid mindre trolig. Dette fordi - som det vil fremgå nedenfor - en spredning til kassarullene og derved en oppblussing og kraft til brannen er en usikker utvikling, og derfor ikke en nærliggende metode å benytte for en som ønsker at brann skal bryte ut.

Det er på den annen side ikke uten videre slik at den som anstifter brann, har noen særlig innsikt i brannutvikling og hvilke spor man kan finne i brannrestene. Men samlet sett er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at eventuelt brennbart materiale ved spotlighten på benken er plassert der forsettlig i det øyemed at brann skulle bryte ut. En eventuell brannstart i eller ved spotlighten må derfor anses med stor sannsynlighet å være resultat av en tilfeldig begivenhet eller eventuell skjødesløshet.

En brannstart på benken fordrer at det har ligget en tilstrekkelig mengde brennbart materiale ved eller på spotlighten. Det er opplyst at spotlighten har vært slått på i lang tid før brannen. Spotlighten lå på benken og delvis under et bord som benken sto plassert under. Det er i saken ikke opplyst hvorledes det skulle ha falt ned noe brennbart materiale - f.eks. et tøystykke - på eller ved spotlighten. Den lå også nokså utilgjengelig inne ved veggen, og det er liten grunn til å tro at noen har tatt seg frem til spotlighten og lagt fra seg noe der som eventuelt var brennbart. En plassering av f.eks. et tøystykke på eller ved pæren ville kunne føre til at belysningseffekten fra spotlighten ble svekket. I så fall ville vedkommende som plasserte tøystykket eller andre som var innom rommet eller passerte i kjellergangen ha merket det. Under forutsetning av at plasseringen ikke var ledd i anstiftelse av brann, så ville vedkommende derfor ikke ha plassert tøystykket der.Vitner har videre opplyst at nettopp lyset fra spotlighten ble brukt som belysning for å komme seg frem i kjellergangen forbi gammelpuben. Ettersom spotlighten lå nokså mange meter inne i gammelpuben og var plassert på en benk delvis under et bord, skal det ikke mye tildekking til før belysningen fra pæren blir for svak til å gi noe brukende lys ut i gangen. Derfor ville en tildekking ha blitt fjernet av personalet. Det er heller ikke opplyst noe om at det inne ved veggen ble lagret noe over benken og bordet som kunne ha falt ned. På den annen side fungerte gammelpuben som et nokså rotete lager, hvor enkelte gjenstander, f.eks. en støvsuger, var i bruk fra tid til annen, - kanskje endog daglig. Dette betyr at flere personer nå og da hadde sin gange i lokalet, og det kan godt ha blitt lempet forskjellige gjenstander inn i rommet eller gjenstander blitt flyttet på i forbindelse med henting av andre gjenstander. Man kan altså ikke se bort fra at brennbart materiale er blitt liggende på eller ved spotlighten som følge av rommets bruk som et nokså rotete lager.

Bevisførselen viser at det ikke trengs så stor mengde brennbart materiale til for at spotlighten skal antennes. Det behøver derfor ikke å være tale om slike mengder og slik direkte tildekking at belysningeffekten blir merkbart redusert. Man kan bl.a. derfor ikke avvise at brannen kan ha startet på benken i forbindelse med spotlighten. I så fall er spørsmålet hvor sannsynlig det er at brannen kan ha spredt seg til kassarullene. Muligheten for slik spredning er avgjørende for å kunne konstatere at brannen ikke nødvendigvis er anstiftet, men kan ha startet på annet vis.

Innbrenningene i gulvlisten under benken er forenlige med en spredning fra benken og mot kassarullene, like gjerne som motsatt veg. Særlig viser en isolert og markert innbrenning i listen under spotlightens bakkant at det kan ha skjedd en spredning ved at brennede materiale - enten fra spotlighten eller annet materiale på benken - har falt ned og gitt denne innbrenningen. Det er mere nærliggende at dette svimerket skyldes påvirkning ovenfra enn at det har kommet fra kassarullene og derved nærmest sidelengs. Hvis sistnevnte var tilfelle kunne man nemlig forvente at det ikke var et markert opphold mellom svimerket og den øvrige innbrenning i listen, som går fra omtrent bak benkefoten og bort til kassarullene. Hvis svimerket først skyldes nedfall fra benken, så kan det heller ikke utelukkes at slikt nedfall kan ha antent noe av kassarullene. Det kan ikke eksakt påvises hvor langt innunder benken det evt. lå papir fra kassarullene. Det kan ha ligget langt nok til venstre til at det kom i kontakt med brennende nedfall. Dessuten kan spredning ha skjedd langs gulvlisten, hvor det i overkant er påvist sammenhengende innbrenning over til kassarullene.

Som gjennomgangen vil vise, er det tross alt betydelige usikkerhetsfaktorer knyttet til en ikke villet brannstart i spotlighten på benken, og det er da nødvendig å sammenholde de tekniske beviser med ledsagende omstendigheter som kan være egnet til å gi saken en bedre samlet opplysning og eventuelt gi avgjørende bidrag i den ene eller annen retning.

Flertallet peker først på at en slik ansamling av kassaruller under en stol inntil veggen, gir grunn til mistanke om at de er plassert der nettopp som et antennelsessted for brann. A og flere vitner har forklart at slike kassaruller fantes flere steder i bygningen. Kassarullene var brukte og etterlatt av den tidligere eier og driver av anlegget. Formelt tilhørte de formodentlig bedriftens regnskapsmateriale. A har forklart at han mente - når han fikk ledig tid - å ta en oversikt over rullene og vurdere om han skulle oppbevare dem. Inntil videre ble de mere tilfeldig samlet og plassert her og der. På branntidspunktet fantes slike ruller også andre steder enn i gammelpuben, bl.a. på kontoret oppe i hovedetasjen. Etter As og en tidligere ansatt, vitnet Bente Engens forklaring lå de aktuelle ruller på et eller annet tidspunkt på et brett på disken i gammelpuben. Det må nødvendigvis ha vært etter at gammelpuben i mars 1996 ble stengt og brukt som lager. Det er ingen i saken som kan gi noen forklaring på hvorfor, når eller av hvem kassarullene er blitt plassert under stolen. Det var våren 1996 bare fire ansatte utenom A og hans samboer. I tillegg kom noen dørvakter. På den annen side ble rommet brukt som et lagerrom for likt og ulikt, og det var neppe noen kontroll med nøyaktig hva som ble lagret og hvordan lagringen skjedde. Alt i alt taler kassarullenes plassering i retning av at brannen er forsettlig anstiftet, men noe avgjørende moment er det ikke.

Et forhold som også gjør det tvilsomt om brannen startet på benken, er at det i seg selv er påfallende at en påslått spotlight ble lagt på benken innunder bordet ved veggen. Fotografier tatt mens lokalet fungerte som pub viser at spotlighten - eller i alle fall en eller annen spotlight - var festet på veggen like over benken og kassarullene. Det var dårlig med lys i lokalet, og når spotlighten befant seg i nærheten av et elektrisk stikk, kan det være at den bare ble liggende der hvor det var tilkoblingsmulighet. Spotlightens plassering er derfor ikke avgjørende.

Partene har hatt forskjellige oppfatninger om i hvilken grad det finnes noe motiv for å anstifte brann. For å konstatere forsettlig brannstiftelse er det ikke nødvendig at det også kan påvises et motiv. Flertallet mener imidlertid at det i denne saken er vanskelig å finne et klart motiv for A til å anstifte brann. ... vertshus hadde en fullverdiforsikring på bygning kombinert med en driftsavbruddsforsikring, sistnevnte oppad begrenset til kr. 1 million. Etter det opplyste gir forsikringsvilkårene den sikrede rett til enten å gjenoppbygge anlegget på stedet eller gjenoppbygge annetsteds. Det er således ikke tale om å få ut noen likvide midler. A har også opplyst at han i møte med Storebrand etter overtakelsen reduserte forsikringssummen med ca. kr. 500.000 som gjaldt utsmykning/inventar. Dette er uimotsagt, og opplysningen legges til grunn.

... vertshus hadde da A overtok aksjene en gjeld til Sparebanken Nord-Norge på kr 3,2 millioner. Lånet var avdragsfritt. Driften gikk på det tidspunkt med en betydelig underskudd. Etter As overtakelse arbeidet han og hans samboer aktivt i bedriften. De reduserte staben av ansatte og øvrige driftskostnader. Den effektiviserte drift gav gode resultater, og driften var i balanse sommeren 1996. Selskapet hadde ikke driftskreditt, og det var heller aldri på tale å be om slik. Dette er bekreftet av den lokale bankskjef, Asbjørn Lanes, som fulgte bankens engasjement tett opp.

A hadde planer om en viss ombygging av anlegget for å få til en mere regningssvarende drift. I et møte han hadde med banksjef Lanes fremkom at A mente å dekke ombyggingsutgiftene gjennom den løpende drift. Det er ikke gitt at dette var realistisk. A hadde også bedt om en viss nedskriving av selskapets gjeld, som banken ikke ville gå med på. Likevel er hovedinntrykket at selskapets drift og status sommeren 1996 var bra. Det vises også til en analyse foretatt av siv. øk. Jon Even Christiansen høsten 1996, jfr. hans brev til Storebrand 9. desember 1996., hvor han konkluderer slik:

«8 måneders drift er for kort tid for å vurdere inntjeningen i firmaet. Regnskapet født xx.xx.96 er imidlertid både belastet med lønn til innehaverne, utgiftsførte anskaffelser og renter, og resultatet er nær balansert. Det foreligger derfor ikke grunnlag for å si at firmaet hadde problemer med fortsatt drift den 18.08.96.»

I forlengelsen av dette må det også pekes på at A og hans samboer hadde utvist et sterkt engasjement og en god arbeidsvilje fra de overtok driften høsten 1995. Når driften samtidig syntes å gå brukbart og de dårlige resultater fra forrige eier var mer eller mindre snudd til det positive, så er dette en utvikling som vanskelig lar seg sammenstille med at A skulle ha begått et slikt forsikringsbedrageri.

Et motiv kan være at ... vertshus ved gjenoppbygging - enten på X eller annetsteds - kunne få en mere hensiktsmessig og markedstilpasset bygningsmasse, men ønsket om dette må holdes opp mot risikoen ved ildspåsettelse, ganske særlig når driften tross alt gikk bra. Det gjør at dette motivet ikke fremtrer som så aktuelt.

Selv om påviselig motiv ikke er nødvendig for å konstatere forsettlig brannstiftelse, så taler likevel manglende synbart motiv med en viss vekt imot at brannen er påsatt.

Videre befant det seg på branntidspunktet kr. 30.000 i kontanter i bedriftens pengeskap på kontoret i hovedetasjen. Pengene var tildels brannskadet. Dersom A ønsket å anstifte brann, er det lite trolig at han samtidig ville la et slikt beløp ligge igjen i pengeskapet, med fare for at pengene ville brenne opp. Dette med mindre plasseringen av pengene var en ren avledningsmanøver for nettopp å få det til å se ut som om brannen ikke kunne være påsatt, - i alle fall ikke av A. Det må legges til grunn at A ikke har særlig brannteknisk kyndighet, og han hadde formodentlig liten kunnskap om i hvilken grad penger i vedkommende pengeskap ville brenne opp eller ikke. En slik avledningsmanøver som nevnt, fordrer at pengene enten kommer uskadet fra brannen eller at de er skadet, men ikke mere enn at de lar seg identifisere som et forholdsvis betydelig beløp. Bare da ville en slik manøver ha noen hensikt. Når A ikke har kunnskaper nok til slik kalkulasjon av brannskader, så er det mest sannsynlig at pengene ikke er plassert som en avledningsmanøver. Derved er plasseringen av pengene et tegn i retning av at A ikke har anstiftet brannen.

Det nevnes videre at A dagen før brannen hadde vært i Tromsø og kjøpt en bardisk til kr. 10.000. Disken sto lagret utenfor bygningen. I utgangspunktet må dette tale mot forsettlig brannstiftelse. Dette selv om det ikke kan utelukkes at anskaffelsen av bardisken nettopp var gjort for å svekke troen på at A kunne ha anstiftet brannen umiddelbart etter.

Det har i saken vært endel tvil omkring hvorvidt døren øverst i kjellertrappen - døren som leder inn til kaféen - har stått åpen eller lukket. Dersom døren har stått åpen ville innbruddsalarmen ha utløst, - dersom alarmen var slått på. Dette fordi det i døren var en føler til alarmen. A har forklart til politiet i avhør 6. mars 1997 at det siste han gjorde da han forlot brannatten var å aktivisere innbruddsalarmen. Døren i trappen lå på gulvet etter nedsmelting av hengslene da brannvesenet kom tilstede og brannsporene viser at den har stått åpen i alle fall en tid under brannen. Dersom døren var latt åpen da A forlot lokalene om natten, så må han også ha unnlatt å sette på innbruddsalarmen. Dette er i så fall en sterk indikasjon på at brannen er påsatt. Bevisførselen viser imidlertid at døren kan ha blitt blåst opp som følge av trykk fra brannen nede i trappen. Det kan ikke utelukkes at dørklinken m.v. var så slitt at døren lett gikk opp, og da vil trykket fra brannen i form av en såkalt forpuffning kunne være tilstrekkelig til at døren åpnes. Ut fra bevisførselen kan det ikke fastslås med overvekt av sannsynlighet om døren sto åpen eller den var lukket. De brannmannskaper som kom til stede hørte ikke noen alarmsignaler. Dette kan bety at alarmen var utkoblet, men det kan også være at strømkretsene i alarmsystemet var blitt avbrent i brannen, slik at alarmen stanset eller ikke utløste overhodet. Videre kan strømtilførselen til sentralenheten ha blitt brutt, og batteriet - som skal gi strøm i slike tilfeller - hadde ikke spenning nok til å forsyne alarmen, jfr. rapport fra Cerberus AS til politiet av 21. oktober 1996. Alt i alt kaster bevisførselen omkring døren og innbruddsalarmen lite lys over saken.

Det har i saken også vært strid om hvorvidt brannalarmen var utkoblet eller innkoblet under brannen. Inn- og utkobling kunne skje manuelt på betjeningspanelet i sentralenheten. Alarmen skulle rutinemesig være innkoblet, og dersom den var utkoblet er dette en indikasjon på at brannen var påsatt. Sentralenheten for brannalarmen har vært undersøkt av leverandøren, Cerberus AS, som i ovennevnte rapport av 21. oktober 1996 opplyste at

«Detektorene var seriekoblet fordelt på 4 sløyfer. ...... Eventuell utkobling kan ikke påvises da dette foregår med impulsbrytere på sentralen, og sentralen var frakoblet nett og batterier (etter brannen). Det er ikke mulig å se om brannalarmen sto på under selve brannen. ........Batterispenning målt til 24.7V, dette er OK. Sløyfekabel mellom sentral og første detektor i kjeller ble målt ut, denne er OK! Alle brannklokker går på samme utgang i sentral, det vil si at kortslutning for eksempel på grunn av at kabelen eller en klokke brenner opp fører til at alle klokker er ute av drift. ....... Det foreligger ingen serviceavtale med Cerberus AS.»

Rapporten viser at det neppe kan klarlegges ad tekniske undersøkelser om brannalarmen var utkoblet eller ikke.

B har forklart at han ble vekket på sitt rom i hotellfløyen av ringing fra alarmklokke, men at det ikke var klokken i korridoren utenfor rommet hans. Lyden var mere fjern. Brannkonstabel Tøllefsen forklarte til politiet 5. november 1996 at han ikke kunne høre larm fra varslingsanlegg på utsiden av bygningen da han ankom stedet. Inne var det «kun lyd fra alarmen ved resepsjonen, men denne var svak». Ved resepsjonen sto sentralenhetene for både innbruddsalarmen og tyverialarmen. A har forklart at han - da han kom inn i bygningen etter å ha låst brannmannskapene inn hoveddøren - klippet av noen kabler i sentralenhetene. Dette for å stanse en plagsom summing, formodentlig i sentralenheten. Denne summingen er også bekreftet av brannkonstabel Kåre Karlsen i politiavhør den 22. og 28. august 1996. Ut over denne lyden hørte heller ikke Karlsen noen alarmsignal hverken inne eller ute.

Det er vanskelig å danne seg noe klart bilde av hvorvidt brannalarmen var koblet ut før brannen, men samlet sett er det noe påfallende at B er den eneste som har hørt noen form for alarm på anlegget før eller under brannen. Det kan tyde på at alarmen var utkoblet. Hverken discjockey Rune Kristiansen - som bodde på anlegget - eller noen av brannfolkene har hørt alarm.

Storebrand har anført at vitnet B ikke forklarer seg sant når han hevder å ha gått ut gjennom en dør direkte ut fra hotelldelen og ut fra oversiden av bygningen. Dette fordi denne døren var låst da brannvesenet kom tilstede, og B har ikke låst den. Dette viser etter Storebrands mening at B har befunnet seg helt andre steder på anlegget, og dette fordi han arrangerte brannen. Flertallet finner ikke å kunne trekke så bastante konklusjoner ut fra bevisførselen. Den aktuelle døren er en naturlig rømningsveg for en som befinner seg inne i hotellfløyen, slik B har opplyst at han gjorde. Brannkonstabel Tøllefsen har i retten opplyst at han først - da han skulle gå inn gjennom døren - trodde den var låst, men at han senere - på veg ut av bygget etter å ha kommet inn gjennom hoveddøren - fant ut at den ikke var låst, men derimot bare satt tregt i dørkarmen. Dette samsvarer ikke med hva Tøllefsen forklarte til politiet i avhør den 5. november 1996. Han forklarte da at «han forlot bygningen gjennom nødutgangen som vender ut mot riksveien. Sistnevnte utgang ble låst opp fra innsiden. Denne døren er utstyrt med vridningslås og blir automatisk låst når den blir lukket igjen». Dette siste er ikke korrekt. Det ble påvist under befaringen. Tøllefsen husker ikke så godt omkring denne døren, noe som for øvrig er forståelig, da denne døren for brannmannskapene var av mindre sentral betydning. Tøllefsens vitneprov og øvrig bevisførsel synes alt i alt ikke å kaste avgjørende lys over om døren var låst eller ikke. Samlet sett kan man ikke si noe sikkert eller overveiende sannsynlig om dette hverken i den ene eller annen retning.

Det har i saken vært trukket inn at B utpå natten - noen tid før brannen startet - ringte over til den innleide discjockey, Rune Kristiansen - og spurte om de skulle dra på nachspiel. Kristiansen bodde i et rom i annekset tett ved hovedbygningen. Herredsretten har forstått samtalen dithen at B holdt samtalen gående på tross av at Kristiansen ikke var interessert i noen fest. Dette har herredsretten tolket slik at B kan ha hatt som formål å holde «muntlig kontakt med Kristiansen fordi Kristiansen lå i det rommet i annekset som ligger nærmest både arnestedet og brannstedet». Det er ikke holdepunkter for en slik slutning etter bevisførselen i lagmannsretten. Kristiansen var - ved nærmere eksaminasjon - ikke i stand til å angi noe fornuftig som kunne gi opplysning om hverken samtalens innhold eller dens lengde, ut over det helt enkle at B hadde spurt om de skulle ta en fest. Av telefonoppringningen til Kristiansen kan det derfor ikke utledes noe mistenkelig.

De ledsagende omstendigheter trekker etter dette i noe forskjellig retning, og de gir i seg selv begrenset avklaring ut over de tekniske beviser. Det er imidlertid et sentralt moment at det ikke kan påvises noe synbart motiv for et forsikringssvik, og særlig svik i form av en såvidt risikabel handling som en brannstiftelse er.

Samlet sett finner flertallet det overveiende sannsynlig at brannen er påsatt, men flertallet finner - under tvil - at dette ikke er sannsynliggjort i den grad som kreves i slike saker. Det vises til det som innledningsvis er sagt om beviskravet. Flertallet peker på de branntekniske muligheter som tross alt må holdes åpne etter bevisførselen og sammen med dette enkelte ledsagende omstendigheter, - særlig det manglende synbare motiv for slik forsikringssvik.

Herredsrettens dom, domslutningens punkt 1 må derfor bli å stadfeste. Storebrand har ikke hatt bemerkninger til påstandens utforming.

Mindretallet - dommer Haugli - bemerker:

Mindretallet kan i stor utstrekning slutte seg til de betraktninger og analyser som er gitt fra flertallet, men bedømmer bevisene annerledes og er kommet til at Storebrand har oppfylt sin bevisbyrde og at brannen må anses påsatt.

Indisiene peker samlet i retning av en forsettlig anstiftelse av brannen ved menneskelig bruk av bar ild.

Mindretallet bygger sin oppfatning hovedsaklig på den grundige etterforskning som ble foretatt av politiet umiddelbart etter brannen. De arbeider på det de kaller et jomfruelig brannåsted, og kan bedømme saken på de friskeste spor som alle peker i en retning. Brannetterforsker, daværende politibetjent Kåre Bye, har skrevet en grundig rapport og foretatt en omfattende avfotografering som ikke kan kritiseres som mangelfull.

Mindretallet er på bakgrunn av det som er fremkommet under hovedforhandlingen ikke i noen rimelig tvil om riktigheten av den konklusjon som politibetjent Kåre Bye er kommet til.

Kåre Bye har under gjennomføring av etterforskningen stått i nær kontakt med politiets landsdekkende bistandsorgan, Kriminalpolitisentralen.

Han har derfra, i samarbeid med politiavdelingssjef Reidar Nilsen, fått støtte for og medhold i sine vurderinger og i konklusjonene. De rettsoppnevnte sakkyndige har i deres vurderinger ikke villet utelukke at primærkilden for brannen kan ha vært tekniske feil ved spotlighten, og at dette har ført til antennelser som har forplantet seg til papirrullene, hvoretter brannen har fått det beskrevne omfang.

De tekniske sider ved spotlighten har vært et hovedpunkt i saken med omfattende undersøkelser og etterprøvinger.

Mindretallet legger ikke avgjørende vekt på det som er fremkommet etter disse undersøkelsene. Sannsynligheten for at mulige feil i spotlighten skulle ha produsert åpen ild på bordet der spotlighten lå, og at slik ild i form av brennende dråper eller partikler skulle ha falt ned på gulvet mot papirrullene og antent disse, er så liten at man kan se bort fra den. Det vises også til med hvilken tvil alle sakkyndige uttalelsene ikke vil utelukke åpen ild på papirrullene som årsak. De sakkyndiges uttalte tvil knytter seg til teoretiske konstruksjoner om

- tildekning med brennbart materiale

- lysbue i strømtilførselen i ledningene

- smelting av ledninger med dråpedannelser etc.

Alt er tatt opp som tvilselementer som fører til at de ikke vil utelukke de anførte forhold som brannårsak. Skal disse gjelde må brennbart materiale i tilstrekkelig mengde ha falt ned på gulvet og nådd frem til løse papirender og antent disse som ikke lå i lodd under bordet, men under en stol ved siden av. Mindretallet peker også på at disse papirrullene, slik fotos viser, var lagt i en haug under stolen, mens det under hovedforhandlingen kom fram at de tidligere hadde ligget på et serveringsbrett et sted i kafeen. Mindretallet mener at papirrullene var lagt til rette for å tjene som utgangspunkt for en ønsket brann som ble påsatt.

Mindretallet er for øvrig av den oppfatning at sannsynligheten for at brennbar væske har vært brukt også er stor. Slik væske har ledet brannen ut i kjellergangen, opp trappene og inn i kafélokalet. Væsken har også bidratt til å gi utviklingen av brannen slik fart og kraft at den har forbrukt surstoffet i det lukkede lokale slik at brannen døde ut av mangel på surstoff. Når brennbar væske ikke er påvist i noe materiale på brannstedet, kan det skyldes at væsken er påført i branngaten like før ildspåsettelsen. Væsken etterlater da ikke spor fordi den brenner hurtig og nærmest eksplosivt. Dessuten er området oversprøytet med vann som ble bruk til slukking da brannvesenet kom og brannen blusset opp ved luft som ble tilført da brannmannskapene gikk inn. Mindretallet viser til brannkonstabel Tøllefsens forklaring i lagmannsretten.

Mindretallet anser bevist ved fremlagte fotos at døren fra kjelleren til kafélokalet har stått åpen under brannutviklingen. Dette er ikke forenlig med As forklaring. Det er nødvendigvis ikke sikkert at hans forklaring er uriktig for så vidt som svogeren B kan ha vært inne etter A.

Mindretallet finner at finansieringen av selskapet var svak. Etter åtte måneders drift hadde selskapet en frosset lånegjeld på 3,2 mill. kroner. Det vises til at disponenten har forhandlet med långiveren om en reduksjon av lånet, uten å ha nådd fram. Selv uttalte disponenten at han ikke hadde tenkt å slå seg ned på X. Forhandlinger om samarbeid med andre i hotellbransjen for å skaffe flere kunder (gjester) hadde ikke ført fram. Denne situasjon anses som tilstrekkelig motiv for den utførte handling, enten den var ved A selv eller ved svogeren B. De må ha handlet i forståelse med hverandre.

Mindretallet stemmer for at Storebrand frifinnes.

- - -

Etter stemmegivningen legges flertallets resultat til grunn. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1 stadfestes.

- - -

... vertshus har krevet saksomkostninger for begge instanser.

Flertallet mener at Storebrand bør frifinnes for ... vertshus' saksomkostningskrav for lagmannsretten under henvisning til tvistemålsoven §180 første ledd, idet «særlige omstendigheter» foreligger. Saken er meget tvilsom. Tvilen er sterkere enn den tvil som etter tvistemålsloven §172 annet ledd ville ha ledet til unntak for omkostningsansvar. Det vises for øvrig til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer side 607-608 med henvisninger.

De objektive omstendigheter i saken taler med overvekt for at brannen er påsatt, og slik de tekniske beviser foreligger, sammenholdt med ledsagende omstendigheter som peker i forskjellige retninger, har Storebrand hatt god grunn til å få saken prøvet også i lagmannsretten. Forsikringsbedrageri i form av brannstiftelse er et alvorlig anslag mot den tillit som må herske mellom forsikringsselskap og forsikringstaker. Når omstendighetene med overvekt peker mot forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet, så bør selskapet kunne få prøvet saken også ved anke, når de sakkyndige vurderinger og omstendighetene ellers gjør dette berettiget, hvilket er tilfelle her. Det må videre legges vekt på at ... verthus i og med oppstablingen av møbler og andre ting sammen med en spotlight liggende på benken og tilkoblet elektrisk strøm, i stor grad bidratt til den betydelige tvil saken inneholder.

Ut fra det som her er sagt, bør heller ikke omkostninger tilkjennes for herredsretten, jfr tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ.

Mindretallet stemmer over saksomkostningene basert på mindretallets standpunkt til sakens realitet. Saksomkostninger for lagmannsretten bør tilkjennes Storebrand i medhold av tvml. §180 annet ledd, jfr §172 første ledd og for herredsretten i medhold av §172 første ledd. Unntakene i annet ledd er av mindretallet ikke funnet anvendelige. Saken kan ikke anses som tvilsom.

- - -

I samsvar med flertallets syn tilkjennes ikke saksomkostninger for noen retter.

Dommen er avsagt med den dissens som er redegjort for ovenfor.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for herredsretten eller lagmannsretten.