LH-2000-58
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-22 |
| Publisert: | LH-2000-00058 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Rana herredsrett nr. 99-292 M - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00058. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat: Jenny Pedersen, Bodø) mot A (Forsvarer: Advokat Erling Moss, Mo). |
| Forfatter: | Lagdommer Aage Thor Falkanger, rettens formann. Lagdommer Kjell Martin Haug. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §229, §162b, §232, §52, §53, §54, §60, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §436, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Statsadvokatene i Nordland utferdiget 31 mai 1999 slik tiltalebeslutning mot A:
«I straffeloven §229, 1 straffalternativ, jf §232 for under særdeles skjerpende omstendigheter å ha skadet en annen på legeme, eller medvirket til dette. I vurderingen av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, er det særlig lagt vekt på at overtredelsen er begått av flere i fellesskap.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Søndag 15 mars 1998 ca kl 1200 oppsøkte han B på bopel...... i Rana. Han gikk til angrep på B og tildelte ham flere slag og/eller spark mot hodet og/eller kroppen, og/eller tok kvelertak på ham og/eller sa flere ganger at han skulle drepe B. B ble påført brudd på nesebenet, en mindre blødning i øyets bindehinne på høyre side og hevelse i netthinnen.
II straffeloven §162, første og annet ledd, jf femte ledd for ulovlig å ha ervervet, oppbevart eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, og overtredelsen anses som grov, idet det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter, eller medvirkning til dette.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I tidsrommet 17 - 18 oktober 1998 i Oslo, kjøpte han ca 80 gram amfetamin som han bragte med seg til Mo i Rana. Stoffet var kjøpt med sikte på videresalg.
III straffeloven §162b, første ledd, jf fjerde ledd for ulovlig å ha oppbevart stoff som etter regler fastsatt av kongen er ansett som dopingmiddel, eller medvirket til dette.
jf Sosialdepartementets dopingsforskrifter av 30 april 1993 og Statens helsetilsyns dopingliste hvoretter blant annet metandienon og nandrolon skal regnes som dopingmidler.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold eller medvirkning til dette Fredag 23 oktober 1998 i Mo i Rana, oppbevarte han 90 tabletter Metandrostenolon inneholdende virkestoffet metandieon, samt 10 hetteglass Nandrolone decanoate inneholdende virkestoffet nandrolon.
IV legemiddelloven §31, annet ledd, jf §24, første ledd
for uten lovlig adkomst å ha brukt narkotika m.v.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold:
I løpet av 1998 i Mo i Rana og/eller andre steder, brukte han amfetamin flere ganger.
Straffeloven §62, første ledd og §63, annet ledd kommer til anvendelse.»
Rana herredsrett avsa 9 november 1999 dom med slik domsslutning:
«1. A, født *.*..78. dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 2. str.alt, jfr §232, §162, første og annet ledd jf. femte ledd, §162b første ledd, jf. fjerde ledd og legemiddelloven §31 annet ledd, jf. §24, første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder, hvorav 2 - to måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn, jf. straffeloven §52, §53 og §54.
Til fradrag går 4 - fire - dager for utholdt varetekt, jf. straffeloven §60.
2. ...............
3. A og C dømmes en for begge og begge for en til å betale erstatning til B med kr 1.402,- ettusenfirehundreogto 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
4. A og C dømmes en for begge og begge for en til å betale oppreisning til B med kr 20.000,- tjuetusen 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
5. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betales sakens omkostninger med kr 1.000,- ettusen 00/100.
6. ..............»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til dommen.
A anket dommen 3 desember 1999. Anken rettet seg mot bevisvurderingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Hålogaland lagmannsrettet besluttet 18 januar 2000 å henvise anken over lovanvendelsen vedrørende tiltalens post II og straffutmålingen til ankebehandling.
Ankeforhandling ble holdt i Bodø 22 mars 2000.
A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner og foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.
Forsvareren la ned påstand om at det skulle gjøres den endring i herredsrettens dom at domfellelse for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd endres til straffeloven §162 første ledd, og forøvrig at domfelte behandles på mildeste måte.
Aktor la ned påstand om at anken skulle forkastes.
Lagmannsretten bemerker:
Ved behandlingen av anken over lovanvendelsen og straffutmålingen er lagmannsretten bundet av det saksforhold herredsretten har lagt til grunn vedrørende skyldspørsmålet.
Lagmannsretten er kommet til at anken over lovanvendelsen ikke kan føre frem. Herredsretten fant det bevist at A i tidsrommet 17-18 oktober 1998 i Oslo kjøpte ca 80 gram amfetamin som han bragte med seg til Mo i Rana, og at stoffet var kjøpt med sikte på videresalg. Han skulle betale ca 20.000 kroner for stoffet og regnet med å sitte igjen med en nettogevinst på 30.000 kroner etter videresalg. Analyse av stoffet viste et innhold på 17 % amfetaminsulfat. A var ikke klar over stoffets lave styrkegrad.
Det fremgår av avgjørelsen i Rt-1999-1008 at grensen for grov narkotikaforbrytelse etter straffeloven §162 annet ledd går ved ca 50 gram amfetamin. Rettspraksis viser imidlertid at slike grenser må trekkes med en viss fleksibilitet. Andre forhold enn vekten av stoffet må trekkes inn i en helhetsvurdering, særlig stoffets styrkegrad, se Rt-1995-471. Noen matematisk omregning i forhold til hvor rent stoffet er, skal imidlertid ikke skje.
Vår sak dreier seg om 80 gram amfetamin med en renhetsgrad på 17%. Selv om vanlig renhetsgrad på amfetamin ligger på mellom 30% og 60%, kan ikke dette medføre at forholdet bare faller inn under §162 første ledd. Vekten av stoffet ligger såpass langt over den grense som Høyesterett har trukket i Rt-1999-1008, at §162 annet ledd må få anvendelse.
Anken over lovanvendelsen blir etter dette å forkaste.
Heller ikke anken over straffutmålingen kan føre frem. A er funnet skyldig i flere straffbare forhold, hvorav overtredelsene av straffeloven §229 1. straffalternativ, jf §232 og straffeloven §162 første, annet og femte ledd er de mest alvorlige.
Overtredelsen av straffeloven §229 jfr §232 må karakteriseres som meget grov. Den 15 mars 1998 ca kl 1200 oppsøkte A og C fornærmede på dennes bopel, og de foretok i felleskap en regelrett oppbanking av ham. Foruten at han ble tildelt en rekke håndslag og spark, ble han også slått med en planke på én meter og en elektrisk vekkerklokke. Fornærmede lå i sengen sin da A og C angrep ham; han var således uten reelle muligheter til å forsvare seg. Oppbankingen skjedde i nærvær av fornærmedes foreldre. Den resulterte i brukket nese, blått øye og enkelte hevelser på andre kroppsdeler. Fornærmede ble også sykmeldt fra 15 til 31 mars 1998, samt fra 28 april til 15 mai 1999. Den siste sykmeldingen skyldtes at han måtte operere nesen som følge av bruddet.
Natt til 15 mars 1998 fant det sted et basketak mellom A og fornærmede. Det er ikke helt klart hva som skjedde, men lagmannsretten finner - under hensyntagen til prinsippet om at forstandig tvil skal komme tiltalte til gode - at de to møtte hverandre i Mo sentrum vedkommende natt, og at de begynte å sloss. Slagsmålet ble påbegynt ved at A på en provoserende måte dyttet til fornærmede. Fornærmede dyttet tilbake, rev A overende, satte seg opp på ham og tildelte ham flere slag mot ansiktet. A ble som følge av dette påført et sår med én centimeters dybde i ansiktet. Det er ikke klart hvorvidt såret ble påført som følge av slagene eller som følge av at A falt i bakken.
Lagmannsretten har forståelse for at A ble provosert over hendelsen. Men den kan på ingen måte rettferdiggjøre den private avstraffelse han foretok nesten et halvt døgn senere. I forbindelse med straffutmålingen vil imidlertid lagmannsretten - som herredsretten - tillegge hendelsen en viss vekt i formildende retning. I formildende retning legges det også en viss vekt på tiden som gikk fra den straffbare handling ble begått til hovedforhandling ble avholdt i herredsretten.
Når det gjelder overtredelsen av straffeloven §162 første og annet ledd, vil lagmannsretten i skjerpende retning legge vekt på at A handlet med et rent profittmotiv. Han var ikke selv avhengig av stoffet, og trengte derfor ikke pengene til å finansiere eget bruk. Almenpreventive hensyn gjør seg derfor særlig sterkt gjeldende i dette tilfellet.
Lagmannsretten legger videre vekt på at han hadde fordelt partiet i poser, hvilket tyder på at han ønsket å selge rett til forbrukere. På en liten plass som Mo i Rana representerer salg av et slikt parti amfetamin - som tilsvarer ca 300 brukerdoser -en meget stor spredningsfare. Lagmannsretten sitter igjen med det inntrykk at A hverken den gang eller i dag har tatt inn over seg den risiko hans virksomhet har medført.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at den straff som herredsretten har fastsatt, er passende. Anken over straffutmålingen blir derved å forkaste.
Anken til A har ikke ført frem på noen punkter. Lagmannsretten finner at han skal dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten, jfr straffeprosessloven §436 annet ledd. Omkostningene settes til 3.000 kroner.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten med 3.000 -tretusen- kroner.