LH-2000-905
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-14 |
| Publisert: | LH-2000-00905 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Brønnøy herredsrett nr. 00-00040 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00905. |
| Parter: | Kjærende part: Krisesentret i Rana (Prosessfullmektig: Advokat Anne Fladvad). Kjæremotpart: Renate Ressem (Prosessfullmektig: Advokat Dan Erik Kjellnø). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Asbjørn Engstad. Lagdommer Peter M. Sellæg. Lagdommer Inger Lyng |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §180, §62 |
Saken gjelder krav om fratredelse fra stilling under behandlingen av en sak om oppsigelse i arbeidsforhold.
Renate Ressem ble den 8. desember 1999 oppsagt fra sin stilling som daglig leder ved Krisesenteret i Rana. Hun hadde da fødselspermisjon i ett år fra stillingen regnet fra 22. mai 1999. Oppsigelsen var begrunnet i mangelfull arbeidsprestasjon samt kompetanseoverskridelse i forhold til fellesmøtet. Ved stevning av 23. februar 2000 reiste hun søksmål ved Brønnøy herredsrett med påstand om at oppsigelsen er ugyldig, samt påstand om erstatning. Krisesenteret i Rana tok til motmæle og påsto seg frifunnet ved tilsvar av 23. mars 2000. Ved begjæring om midlertidig avgjørelse av 27. april 2000 påsto Krisesenteret i Rana at Renate Ressem skulle fratre sin stilling under behandlingen av oppsigelsessaken. Renate Ressem har ikke fått utføre sitt arbeide som daglig leder etter at hun mottok oppsigelsen, men hun har fått lønn, dog med et mindre beløp enn hva hun selv mener seg berettiget til.
Brønnøy herredsrett avsa 20. september 2000 dom og kjennelse med slik slutning:
Domsslutning:
«1. Krisesenteret i Ranas oppsigelse av Renate Ressem kjennes ugyldig.
2. Krisesenteret i Rana dømmes til å betale til Renate Ressem erstatning for ikke-økonomisk tap med beløp stort kr 10.000,- -titusen 00/100 kroner. Oppfyllelsesfristen er 2-to- uker.
3. Krisesenteret i Ranas begjæring om fratreden etter aml. §62 første ledd. 2. pkt. tas ikke til følge.
4. Krisesentret i Rana dømmes til å betale til Renate Ressem sakens omkostninger med beløp stort kr 57.591,- -femtisjutusenfemhundreognittien 00/100 kroner.»
«Vedrørende begjæringen om midlertidig fratreden under sakens behandling treffes slik slutning:
Krisesenteret i Ranas begjæring om fratreden under sakens gang tas ikke til følge.»
Krisesenteret i Rana har i rett tid inngitt anke og kjæremål til Hålogaland lagmannsrett. Anken gjelder herredsrettens domsslutning i sin helhet. Kjæremålet gjelder herredsrettens kjennelse vedrørende begjæringen om fratreden under behandlingen av saken.
Renate Ressem har ved anketilsvar, aksessorisk motanke og tilsvar i kjæremål av 4. desember 2000 tatt til motmæle. Den aksessoriske motanken gjelder herredsrettens utmåling av erstatningen.
Krisesenteret i Rana er gitt frist til 5. januar 2001 for tilsvar til den aksessoriske motanke. Ankeforhandling er ikke berammet, og lagmannsretten tar i denne omgang stilling til begjæringen om fratreden under sakens behandling.
Krisesenteret i Rana har i hovedsak anført:
Retten til å stå i stilling under oppsigelsestvistens behandling reguleres av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Hovedregelen ved oppsigelse er at arbeidstaker kan fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. Unntak kan gjøres der arbeidsgiveren krever fratreden, og hvor det finnes urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling.
Etter en samlet vurdering gjøres det gjeldende at det vil være urimelig at Renate Ressem skal stå i stillingen mens tvisten verserer for domstolen. Avgjørelsen skal treffes ut fra forholdene på avgjørelsestidspunktet. Ved vurderingen skal det tas hensyn både til arbeidsgivers og arbeidstakers interesser. Også forholdet til øvrige arbeidstakere har vært trukket inn i rettspraksis.
De forhold som ligger til grunn for oppsigelsen, refererer seg til forhold på arbeidstakers side, og ikke på arbeidsgivers side. Dette er forhold av alvorlig karakter, og da spesielt tatt i betraktning at de gjelder økonomiske fordeler en daglig leder har tilegnet seg fra arbeidsgiver uten nærmere avtale eller godkjennelse fra arbeidsgiver.
Når det gjelder de øvrige momenter av betydning i interesseavveiningen, vises det til de momenter som særlig vedrører spørsmålet om opphør av arbeidsforholdet, jf. arbeidsmiljøloven §62 første ledd. Det er i denne sammenheng blant annet vist til at de forhold som ligger til grunn for oppsigelsen åpenbart gir grunn for å reise betydelig kritikk mot daglig leder. Hun har blant annet i en treårsperiode som daglig leder ved to anledninger urettmessig gitt seg selv lønnsøkning. Hun har praktisert overtidsberegning i strid med lov og arbeidsavtale. Hun har uten arbeidsgivers samtykke belastet arbeidsgiver for hennes egen telefonbruk. Hun har videre dekket utgifter til juss grunnfag med arbeidsgivers midler uten nødvendig godkjennelse fra arbeidsgiver.
Renate Ressem vil med all sannsynlighet ikke ha vanskeligheter med å finne seg annet arbeide i kommunen, og det er derfor ikke noe påtrengende behov for henne å komme tilbake til stillingen.
Samarbeidsforholdene mellom daglig leder og samtlige øvrige ni medarbeidere på Krisesenteret i Rana er blitt uholdbare etter denne tvisten. En videre drift av krisesenteret under Renate Ressems ledelse vil medføre at samtlige øvrige medarbeidere vil forlate krisesenteret. Hun har for øvrig utvist kritikkverdig opptreden etter at herredsrettens dom forelå ved at hun møtte opp på krisesenteret 11 dager etter at herredsrettens dom var forkynt, og benyttet anledningen til å latterliggjøre senteret.
Krisesenteret i Rana har lagt ned slik påstand:
«1. Renate Ressem fratrer sin stilling på Krisesenteret i Rana snarest.»
Renate Ressem har i hovedsak anført:
Herredsrettens avgjørelse vedrørende begjæringen om fratreden er korrekt. Etter at herredsrettens avgjørelse forelå, ble spørsmålet om gjeninntreden i stillingen tatt opp med arbeidsgiver, som har nektet Renate Ressem å gjeninntre i stillingen. Det tilbakevises at hun skal ha utvist dårlig opptreden etter at herredsrettens dom forelå. Det er viktig for Renate Ressem å få gjeninntre i stillingen da det foregår en maktkamp ved senteret.
Renate Ressem har i sitt arbeidsforhold opptrådt både ansvarsfullt og redelig. Hennes lønnsplassering er et resultat av samtaler med kommunens personalkontor og etterfølgende samtaler med øvrige medarbeidere på krisesenteret etter at hun begynte i stillingen. Etter dette har hun fulgt det kommunale lønnsregulativ. Når det gjelder Renate Ressems praktisering av omregning av overtid, dekning av telefonutgifter og deltakelse på jusskurs, vises det til herredsrettens premisser om disse forhold.
Det vil ikke oppstå noen vanskelig situasjon om en eller flere av de nåværende medarbeidere ved krisesenteret forsvinner. Det vil tvert i mot innebære en styrking av tilliten til senteret da kommunen har tilkjennegitt at man er uten tro på de som nå står bak driften av senteret.
Etter at Renate Ressem ble oppsagt fra sin stilling, har hun hatt noen vikarvakter ved en barnehage. Når Krisesenteret i Rana hevder at hun ikke vil ha vanskeligheter med å finne seg annet arbeide, er dette løse funderinger uten grunnlag i virkeligheten.
Renate Ressem har lagt ned slik påstand:
«1. Krisesenteret i Ranas begjæring om fratreden under sakens gang tas ikke til følge.
2. Krisesenteret i Rana dømmes til å betale sakens omkostninger.»
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten, og skal bemerke:
Arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 bestemmer at når sak er reist i rett tid om gyldigheten av en oppsigelse, kan arbeidstakeren fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. Hovedregelen om rett til å stå i stillingen gjelder også for daglig leder, jf. Rt-1999-1998. Etter krav fra arbeidsgiveren kan retten likevel bestemme at arbeidstakeren skal fratre under sakens behandling, dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet fortsetter under sakens behandling.
Ved den konkrete rimelighetsvurdering som skal foretas, er det i forarbeider og rettspraksis forutsatt at en arbeidsgivers krav om fratreden i alminnelighet skal tas til følge når oppsigelsen skyldes forgåelser fra arbeidstakerens side, se Ot.prp.nr.41 (1975-1976) side 75 og Rt-1992-1547. I denne sammenheng må det legges vekt på arten og omfanget av forgåelsene. Den påståtte forgåelse må være av en slik art at den kan gi saklig grunnlag for oppsigelse, jf. Rt-1986-722.
Herredsretten har etter en umiddelbar bevisbedømmelse, herunder etter avhør av ni vitner, kommet til at Renate Ressem ikke har forgått seg på noen måte som kvalifiserer til oppsigelse, økonomiske krav eller straff, se herredsrettens dom side 13. Herredsretten har også kommet til at arbeidsgiver selv er minst like mye å klandre for den vanskelige situasjon som nå måtte oppstå.
Anken fra Krisesenteret i Rana bringer ingen nye bevis i forhold til de påståtte forgåelser. Ved anketilsvaret fra Renate Ressem er det vedlagt dokumentasjon på at Statsadvokaten i Nordland den 8. november 2000 har opprettholdt henleggelsen av 5. januar 2000 vedrørende anmeldelse fra Krisesenteret i Rana mot henne.
Slik saken ligger an, kan lagmannsretten ikke med nødvendig grad av sikkerhet fastslå at de påståtte forgåelser er av en slik art og et slikt omfang at det framstår som urimelig at Renate Ressem fortsetter i stillingen under sakens behandling.
De samarbeidsproblemer som er oppstått på arbeidsplassen, synes å være av alvorlig art. Manglende evner til samarbeid kan være saklig oppsigelsesgrunn, og vil etter omstendighetene kunne være et avgjørende moment ved vurderingen om det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling. I denne sammenheng må retten også kunne se hen til det sannsynlige utfall av saken, og om manglende samarbeidsevner i det konkrete tilfelle gir saklig grunnlag for oppsigelse.
Om beskrivelsen av samarbeidsproblemene viser lagmannsretten til herredsrettens dom side 12, hvor det framgår følgende: «Ut fra hva retten har fått høre om konflikter mellom Ressem og de øvrige medlemmene kan det være ting som tyder på at den oppgitte oppsigelsesgrunn ikke er den reelle, men at det på annet grunnlag var et ønske om å kvitte seg med en leder som ikke delte medlemsflertallets oppfatning av hvordan Krisesenteret skulle drives.»
Slik saken nå ligger an, har lagmannsretten ikke tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at Renate Ressem ikke har nødvendige evner til samarbeid, eller at hun mer enn andre er å bebreide for at disse problemene har oppstått. Ved den konkrete rimelighetsvurdering som skal foretas, kan lagmannsretten ikke finne at samarbeidsproblemene isolert sett kan begrunne å ta arbeidsgivers krav om fratreden til følge.
For øvrig viser lagmannsretten til herredsrettens premisser. Etter en samlet avveining av de ulike interesser, kan lagmannsretten ikke se at det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling, og kan ikke finne at det er tilstrekkelig grunnlag for å fravike hovedregelen om at arbeidstaker har rett til å stå i stillingen.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og Krisesenteret i Rana skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Renate Ressem hennes omkostninger i anledning kjæremålet. Lagmannsretten finner at forholdene ligger til rette for å avgjøre spørsmålet om omkostninger i anledning kjæremålet særskilt.
Advokat Kjellnø har i «anketilsvar, aksessorisk motanke og kjæremålstilsvar» ikke oppgitt omkostninger relatert til kjæremålet. I den samlede saksframstilling har likevel kjæremålssaken et beskjedent omfang, og lagmannsretten finner at omkostningene for dette passende kan settes til kr 1.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Krisesenteret i Rana betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Renate Ressem med 1.000 - ettusen - kroner, innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.