RG-1962-533
| Instans: | Gulating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1962-01-11 |
| Publisert: | RG-1962-533 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 11. januar 1962 i kjæremålssak nr. 52/1961 |
| Parter: | A. Gundel & Co. Ltd. (overrettssakfører Einar Bakke) mot Olav Sande (overrettssakfører Andr. Hodnefjell). |
| Forfatter: | Lagdommerne Helge Refsum, Jonas Madsø, Odd Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §245, Tvistemålsloven (1915) §180, §32, §247, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) |
Den 15. september 1961 avsa Sunnfjord namsrett denne kjennelse:
«1. Arrestvedtaket sagt av Sunnfjord nåmsrett den 21. august 1961 står ved lag. Arresten fell bort dersom ikkje saksøkjaren innan 3 vekar frå tilsejinga om denne avgjerda reiser sak om kravet.
2. A. Gundel & Co., Montrose, Angus, Skottland, betalar i sakskostnader til Olav Sande, Florø, kr. 500 innan 14 dagar frå tilsejinga om denne avgjerda.»
Namsrettens vedtak om arrest er av 21. august 1961, og før kjennelsen av 15. september 1961 er det ført muntlig forhandling om lovligheten av arresten. Om saksforholdet vises til premissene for kjennelsen av 15. september 1961.
A. Gundel & Co. Ltd., Montrose, Skottland, har i rett tid påkjært kjennelsen og gjør gjeldende i kjæremålserklæringen:
«Ad arrestkravet: En mener det må være tvilsomt om arrestkravet kan ansees sannsynliggjort jfr. tv.fbl. §248. Det gjelder her kjøp av to 14 år gamle traktorer, levert i «off the farm condition», og hensett til den lave pris mener en kjøperen ikke kunne gjøre seg store forventninger. Herredsrettens vurdering når det gjelder selve arrestkravet vil imidlertid ikke bli prøvet for lagmannsretten, idet en legger vekt på at lagmannsretten ikke får høve til å besiktige traktorene.
Ad arrestgrunnen: En mener namsretten her har lagt til grunn en uriktig fortolkning av tv.fbl. §245 første ledd, jfr. §248.
Kjæremotparten har inngått en regulær kjøpeavtale med en utenlandsk selger, betalingsbetingelser: Kontant mot konnossement. Det er da som et naturlig ledd i henhold til avtalen at kjøpesummen overføres fra Fjordenes Kreditbank til selgerens bank i utlandet når konnossementet innløses. Denne ordning skyldes ikke noen «adferd» fra selgerens side, jfr. §245, og selv om det forekommer reklamasjon fra kjøperens side, så må selgeren like fullt være berettiget til å kreve beløpet overført til seg. Namsretten synes å fortolke §245 første ledd slik, at den omstendighet at fullbyrdelsen måtte foregå i utlandet, i seg sjøl er tilstrekkelig arrestgrunn. Dette mener den kjærende part er uriktig, en mener det må foreligge en «adferd» fra skyldnerens side som gir grunn til å frykte for at fullbyrdelsen ellers måtte foregå i utlandet. Denne «adferd» som loven krever jfr. §245 første ledd, mener den
Side:534
kjærende part mangler helt i foreliggende sak, og det kan ikke være lovens mening at dette ekstraordinære rettsmiddel (arrest) skulle kunne anvendes på tilfelle av denne art. Det henvises til Skeie: Sivilprosess 1935, bind 3, side 740 og særlig side 741.
Videre henvises til RG. 1958 251. Den der refererte kjennelse gir uttrykk for at det må foreligge en «adferd» fra skyldnerens side, også i de tilfelle der forfølgningen må foregå i utlandet.»
Videre hevdes det: «Når det gjelder det som anføres m. h. t. selve arrestkravet, så er denne side ved saken ikke gjenstand for prøvelse for lagmannsretten. Det henvises til hva som i den anledning er anført i kjæremålserklæringen. En må ellers ta avstand fra den fremstilling som er gitt i tilsvaret m. h. t. beskrivelsen av traktorenes kontraktsmessige forfatning ved leveringen. En kan ikke se at bevislighetene i saken eller namsrettens kjennelse gir dekning for den karakteristikk som er gitt. Den ankende part mener at traktorene var i fullt forsvarlig stand. En bemerker forøvrig at den ene allerede er solgt videre av ankemotparten for kr. 3500-4000, etter de opplysninger som er gitt av ankemotparten.
Selvom arrestkravet anses sannsynliggjort, så er ikke dette forhold i seg sjøl samtidig arrestgrunn, slik dette er fremstillet i tilsvaret. Det forhold at den ankende part krever betaling etter dokumentene, slik kjøpeavtalen var, er heller ikke etter den ankende parts oppfatning noen «atferd» i relasjon til tv.fbl. §245 som kan berettige til å kreve arrest.» A. Gundel & Co. Ltd. legger ned denne påstand:
«1. Arrestvedtaket av 21. august 1961, stadfestet ved namsrettens kjennelse 14. september 1961, oppheves.
2. Den kjærende part tilkjennes sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett.»
Olav Sande har tatt til gjenmæle. Han holder seg til namsrettens grunner for avgjørelsen og anfører for lagmannsretten: 1) at traktorene er mangelfulle, 2) at selgeren har opptrådt rettsstridig, 3) at lagmannsretten er bundet av namsrettens bedømmelse av lytene ved traktorene, 4) at arrestgrunnen er tilstrekkelig sannsynliggjort. Namsretten har heller ikke gjort seg skyldig i feiltolkning av tvbl. §245 jfr. §248.
A. Gundel & Co. Ltd. har opptrådt svikaktig mot Olav Sande og slik at erstatningskravet vil bli forspilt eller vanskelig å fullbyrde. Olav Sande har tilbudt en minnelig ordning av saken ved forlik, og det er sendt stevning til retten i samsvar med namsrettens kjennelse.
Olav Sande slutter seg ellers helt til den begrunnelse namsretten har gitt i sin kjennelse og nedlegger denne påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. A. Gundel & Co. Ltd., dømmes til å betale fullt tilstrekkelige sakskostnader i anledning kjæremålet for lagmannsretten til Olav Sande».
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten, og kan i det vesentlige slutte seg til namsrettens grunner for kjennelsen.
Side:535
Olav Sandes krav finnes sannsynliggjort, og det antas å være tilstrekkelig å vise til det namsretten sier om dette.
På den tiden da arresten ble krevet, hadde A. Gundel & Co. Ltd. fakturabeløpet stående i Fjordenes Kreditbank. Som nevnt i namsrettens kjennelse, er det mulig at banken ikke hadde adgang til å unnlate å overføre beløpet til A. Gundel & Co. Ltd. Men dette blir en sak mellom firmaet og banken, og ved avgjørelsen av arrestkravet må legges til grunn den faktiske situasjon at firmaet hadde fakturabeløpet stående i bank her i landet. Etter tvistemålslovens §32 var det da verneting her i landet for søksmål mellom partene. At Sunnfjord namsrett var rette verneting i arrestsaken, følger av tvangslovens §247.
Særlig arrestgrunn foreligger i og med at fullbyrdelsen av Sandes krav måtte foregå i utlandet dersom fakturabeløpet ble overført dit. At dette i seg selv er arrestgrunn, fremgår av tvangsloven og dens motiver. Det finnes for så vidt tilstrekkelig å vise til det som er sagt i kjennelse inntatt i RG. for 1951 635 flg. og de henvisninger til lovmotivene som finnes der.
For arrest kreves det at det er skyldnerens atferd som gir grunn til å frykte for at fullbyrdelsen ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort eller at den måtte foretas i utlandet. Slik atferd må i det foreliggende tilfelle ansees å ligge i A. Gundel & Co. Ltd.s bestrebelser på å få fakturabeløpet overført til utlandet. Det er riktignok så at overføringen er noe som skulle følge av betalingsvilkårene, og at det ikke var urettmessig av Gundel & Co. Ltd. å sette i verk slik overføring før arresten. Men det kreves ikke noen særlig atferd fra skyldnerens side for å tillate arrest. Selv i en rettmessig og vanlig opptreden kan det foreligge en atferd som tilfredsstiller vilkårene for arrest etter tvangslovens §245, jfr. Rt-1949-596 og den tidligere henvisning til RG-1951-635.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre namsrettens omkostningsavgjørelse.
Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovens §180, 1. ledd bør den kjærende betale saksomkostninger ved lagmannsretten. Omkostningene settes til 200 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. A. Gundel & Co. Ltd. betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til Olav Sande kr. 200 - to hundre kroner -.
3. Oppfyllelsesfristen for saksomkostningene er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.