RG-1963-72

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1962-04-02
Publisert:	RG-1963-72
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 2. april 1962 i ankesak nr. 166/1961
Parter:	Internationale Spar Centrale N.V. (overrettssakfører Tor Bøhler) mot Frithjof Løken (høyesterettsadvokat Jens Fr. Galtung).
Forfatter:	Lagmann Kristian Lunde, lagdommerne Erling Rikheim, Jens Fagereng
Lovhenvisninger:	Varemerkeloven (1910) §26, Firmaloven (1890), Varemerkeloven (1910)

Frithjof Løken, som er disponent og hovedaksjonær i engrosfirmaet Hans Løken & Co. A/S, Moss, anmeldte 15. august 1959 til Moss firmaregister at han akter å drive handel under firma «Spar, Frithjof Løken». Anmeldelsen ble registrert den 16. september 1959. Det i 1955 i Amsterdam stiftede selskap Internationale

Side:73

Spar Centrale N. V., som omfatter nasjonale Sparselskaper i en rekke land og som også i noen tid har vært interessert i opprettelse av en sådan organisasjon i Norge, mener registreringen innebærer en krenkelse av sentralens navnerett og reiste ved stevning av 30. januar 1960 sak mot Løken, med påstand om at han kjennes uberettiget til å bruke navnet Spar og tilpliktes å besørge dette navn slettet av Moss handelsregister.

Moss byrett avsa 9. februar 1961 dom i saken med denne domsslutning:

«Frithjof Løken frifinnes.

Sakskostnader tilkjennes ikke.»

De nærmere omstendigheter ved saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner og det som er anført i det etterfølgende.

Internationale Spar Centrale N. V. - i det følgende kalt Centralen - har påanket dommen til lagmannsretten med sådan påstand:

«Frithjof Løken kjennes uberettiget til å benytte navnet Spar i sitt firma og tilpliktes å besørge dette navn slettet av Moss handelsregister.

Internationale Spar Centrale N. V. tilkjennes erstatning for sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Centralen mener at byretten ved sin avgjørelse har tatt feil i vurderingen av forretningsnavnet «Spar»s karakter, og at den har lagt til grunn en uriktig forståelse av loven.

Det fremholdes av Centralen at hverken firmaregisterloven varemerkeloven eller Pariserkonvensjonen krever at et firmanavn, for å kunne registreres eller vinne rettsbeskyttelse gjennom bruk, ikke skal være deskriptivt. Byretten synes ikke å ha vært oppmerksom på dette, når den uten noen nærmere begrunnelse tar sitt utgangspunkt utelukkende i de krav varemerkeloven og Pariserkonvensjonen stiller til et varemerkes distinktive evne.

Navnet «Spar», som på hollandsk betyr «gran», er ikke beskrivende. Det er ikke utledet av verbet sparen (besparen) som svarer til det norske å spare. I de land som omfattes av Centralens virksomhet og hvor verbet å spare - sparen - står for det samme som i Norge, har man erkjent betegnelsen «Spar»s distinktive evne og egnethet som forretningskjennetegn. I andre land hvor Centralen har fått innpass, har ordet sproglig sett ingen tilknytning til det nevnte verbum og heller ikke til ordet i dets opprinnelige hollandske betydning, bortsett fra at avbildning av et grantre brukes som emblem i forbindelse med Centralens forretningsnavn.

Den vel innarbeidede og internasjonalt anerkjente betegnelse «Spar» bringer heller ikke nødvendigvis eller naturlig tanken hen på imperativformen av verbet å spare. Det samme fonetiske bilde gir bl.a. uttrykk for en av farvene i kortspillet, og ordet kan også tas for et fantasinavn hvis opprinnelse man ikke nærmere kjenner eller gjør seg særlige tanker om. Det er derfor etter Centralens mening uriktig når byretten har funnet at ordet nødvendigvis må bringe tanken hen på en bestemt økonomisk væremåte og

Side:74

derfor er et «helt typisk deskriptivt uttrykk». I kjøpmannskretser står «Spar» for noe helt bestemt, nemlig den internasjonale frivillige kjede som har sitt sete i Holland, og fyller derved et positivt krav om distinktiv evne.

Subsidiært gjør Centralen gjeldende at selv om ordet «Spar» skulle kunne sies å innebære en beskrivelse, er det galt, som byretten har gjort, å legge ensidig vekt på om ordet i seg selv er deskriptivt eller ikke. Hvis ordet ikke er beskrivende i den forstand at det forteller hva slags virksomhet forretningsforetagendet driver, kan det ikke sies å være deskriptivt i den mening dette uttrykk har på det felt man her befinner seg. Slik byretten stiller problemet, blir nær sagt alle ord deskriptive, idet deres funksjon nettopp er å stå som symboler på bestemte fenomener som derved beskrives.

Frithjof Løken har tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt sådan påstand:

«Moss byretts dom av 9. februar 1961 stadfestes og den ankende part tilpliktes å betale ankemotparten sakens omkostninger såvel for byrett som for lagmannsrett.»

Løken henholder seg til byrettens dom, som han finner riktig, bortsett fra at han mener at han burde vært tilkjent sakskostnader.

I tilslutning til sine anførsler i byrettssaken har Løken for lagmannsretten fremholdt, at muligheten for tollunion eller fellesmarked og frykten i den forbindelse for at store utenlandske konserner kunne komme til å etablere en rekke filialer her i landet, medførte at de norske grossister måtte søke å få redusert utgiftene i grossist- og detaljhandelen. Løken selv begynte tidlig å studere de forskjellige former og metoder for kjedeforretninger som er i bruk i utlandet, og han har i den anledning foretatt reiser til bl.a. U.S.A. i 1954 og Sveits i 1955. Hans mangeårige arbeid på dette område var alt avsluttet og Løkens egen kjede fullt ferdig til å settes ut i livet, da hans salgsdisponent Overn i 1959 deltok i en studierelse til Holland, hvor bl.a. også et Spar-anlegg ble besøkt. Løkens kjede er oppbygget etter sveitsisk mønster tilpasset norske forhold, og går i store trekk ut på at rasjonaliseringen søkes gjennomført ved følgende tiltak:

Enplanslager, dvs. lagring og ekspedering av varer i bare én etasje.

Systematisk inngang av ordrer gjennomført ved at kundene - detaljistene - får trykte varelister - for Løkens vedkommende tilsammen ca. 3000 varenummer - i henhold til hvilke bestillinger kan skje skriftlig eller telefonisk. Ordningen med reisende blir derved overflødig.

Systematisk utekspedering av bestilte varer med faste kjøreruter på bestemte dager.

Systematisk uavkrevet betaling fra kundene.

De detaljister som sogner til kjeden, har ingen kontraktmessig forpliktelse til å kjøpe bare hos Løken. Men ved å ta sine varer fra andre mister de den bonus som de får ved kjøp hos Løken.

Side:75

Før Løken startet sin kjede høsten 1959, var det bare ett annet norsk firma i næringsmiddelbransjen som hadde tatt i bruk kjedesystemet. Det skjedde en måned tidligere. Flere andre større firmaer har senere opprettet kjeder. I motsetning til hva tilfellet er for de utenlandske kjedeforretningers vedkommende, går ingen av de norske inn for felles annonsekampanjer. De norske kjeder har heller ingen felles overorganisasjon og opererer med sine opprinnelige firmanavn.

Løken bestrider at det fra hans side foreligger noe tilsiktet forsøk på å stjele andres firmanavn. Hans bruk av betegnelsen «Spar» i det nyregistrerte firma er utelukkende skjedd for derigjennom å gi uttrykk for sparetanken. Når Firmaet Spar A/S ble registrert i Oslo, vet han ikke; men hans kjøp av aksjene i dette selskap skjedde først etter at firmaet Spar, Frithjof Løken var registrert. Firmaet Centra, Harald Thinn, ble registrert av Thinn, som er funksjonær i Løkens firma, i samråd med Løken.

Etter Løkens mening er Norge ikke noe naturlig ekspansjonsområde for Centralen, og de forsøk den hittil har gjort på å få innpass her i landet har ikke ført til noe resultat. Bortsett fra at en del reklamemateriell ble tilstillet Norges Colonialgrossisters Forbund i 1954, var det først i 1958 Centralen søkte kontakt med norske grossister. Ingen av dem Centralen er kommet i forbindelse med har dog uttalt ønske om å ville slutte seg til en eventuell norsk Spar-organisasjon. Innstillingen har nærmest vært avvisende. Rent geografisk ligger heller ikke forholdene i vårt land gunstig an for Centralens virksomhet. Løken viser i denne forbindelse til at direktør Østmoe i Norges Colonialgrossisters Forbund, som selv er ivrig tilhenger av kjedesystemet, i et foredrag i Bergen i januar 1961 har fremholdt, at i Bergen og Vestlandet for øvrig vil den omstendighet at man er henvist til sjøtransporter, bevirke at kjedesystemer vanskelig kan gjennomføres.

Løken har ikke for lagmannsretten opprettholdt sin prinsipale påstand for byretten om, at Centralen ikke har en rettslig interesse som gjør søksmålet tilstedelig eller naturlig.

Under ankeforhandlingen har grosserer Frithjof Løken gitt partsforklaring. Som vitne er avhørt advokat Nicolas Giltay Veth, Amsterdam, som er juridisk konsulent for Internationale Spar Centrale N. V. Det er fremlagt for lagmannsretten et par nye dokumenter, hvorav nevnes attest fra Styret for det industrielle rettsvern om at Centralens varemerke - et grantre i forbindelse med ordet SPAR - er inngitt til registrering 27. november 1959 og innført i registeret 6. oktober 1960. Det dokumenterte for øvrig fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Av vitnet Giltay Veths forklaring fremgår at det i Holland finnes i alt 10 kjedeforretninger, hvorav de Spar er den største. Umiddelbart etter i rekkefølgen kommer Centra. Begge disse og også to andre kjedeforretninger har internasjonale organisasjoner. Medlemmene i kjedeforetagendene er knyttet til hverandre med sterke bånd; men de har beholdt sin forretningsmessige

Side:76

uavhengighet. Det står dem således fritt for å kjøpe hvor de vil; men et medlem forutsettes på frivillig basis å dekke 70 % av sine kjøp hos Spar. Det er ingen sanksjoner overfor dem som kjøper mindre. Etter vitnets mening er det en viss likhet mellom Løkens system og Spar-systemet, dog har man ikke i Spar noen bonusordning tilsvarende den som Løken bruker.

Giltay Veth har aldri hørt betegnelsen Spar satt i forbindelse med den vanlige betydning av ordet å spare. Imperativformen av det hollandske verbum sparen er spaar. I England, Frankrike, Italia og Spania har Spar-navnet nærmest karakter av et fantasinavn.

Giltay Veth, som ble knyttet til Centralen i 1958, opplyser videre at han har brakt i erfaring at en gruppe på 8 norske forretningsmenn i august 1956 var på besøk i Holland, og at vedkommende var medlemmer av Norges Colonialgrossisters Forbund. Han vet også at Erling Klamerud, som i 1956 fikk registrert firmaet A/S Spar i Oslo, var revisor i nevnte forbund. Ved besøket i Holland i 1959 deltok 16 nordmenn, som reiste i samlet gruppe med det formål å se på systemene for frivillig kjedehandel. Det var da naturlig at de besøkte Spar. I Centralens arkiv foreligger rapporter om disse besøk fra Norge.

I tilslutning til det av vitnet opplyste angående ordet Spar finner lagmannsretten å burde tilføye at ifølge Van Goor's Klein Noors Woordenboek, Haag, 1955, skrives ordet spare i sammensetninger som sparebank, sparebøsse, sparsommelig med to a'er: spaarbank, spaarpot, spaarzaam.

Etter opplysningene i saken finner lagmannsretten det godtgjort at Spar-forretningene er innarbeidet og vel kjent i forretningskretser over praktisk talt hele Vest-Europa, og at navnet Spar etter hvert er kommet til å stå som uttrykk for en bestemt måte å drive forretning på. Navnet Spar identifiserer ikke bare den internasjonale organisasjon, men også de enkeltfirmaer - grossister og detaljister - som tar del i virksomheten og som bruker betegnelsen Spar og Spar-emblemet i forbindelse med sitt eget individuelle firmanavn, ofte med mer fremtredende utstyr og på mer fremtredende plass enn dette. Betegnelsen Spar er blitt det dominerende i forholdet og har, så vidt man kan skjønne, betydning som et virksomt ledd i forretningenes reklame også i de land hvor ordet ingen forestilling vekker om begrep ene gran eller spare. Lagmannsretten antar at hverken etter sin opprinnelse eller senere bruk kan ordet Spar i utlandet ansees for deskriptivt i den av byretten nevnte retning.

Tvisten gjelder i nærværende sak spørsmål om retten til et forretningsnavn, og de bestemmelser man da må falle tilbake på er artikkel 8 i Pariserkonvensjonen av 1883, som Norge har tiltrådt, og §26 i lov om varemerker m.v. av 2. juli 1910. Den nevnte artikkel har følgende ordlyd: «A trade name shall be protected in all the countries of the Union without necessity of registration, whether it forms part or not of a trade mark.»

Som fremholdt av Knoph - Åndsretten, utg. 1936 503

Side:77

- vil et utenlandsk handelsnavn eller uregistrert forretningskjennetegn i kraft av konvensjonens artikkel 8 formentlig regelmessig bare ha vern i Norge hvis det har innarbeidet seg her, eller det på annen måte har aktuell interesse å hindre at andre bruker tegnet her i landet. At Centralen hittil ikke har virket her i landet er på det rene. Men på den annen side blir de ekspansjonsmuligheter som vedkommende utenlandske firma måtte ha, av avgjørende betydning, se Knoph 1. c. Lagmannsretten anser det for Centralens vedkommende godtgjort at den i tiden siden 1954, altså før Løken registrerte sitt nye firma og også før registreringen av A/S Spar i Oslo, har lagt tilstrekkelig tydelig for dagen at den er interessert i og har hatt planer om å utvide sin virksomhet til vårt land. Disse planer kan Løken som fremtredende forretningsmann i næringsmiddelbransjen og som en av forgrunnsfigurene i bransjens grossistsammenslutninger neppe ha vært uvitende om. For øvrig antar lagmannsretten at den omstendighet at Centralens virkeområde omfatter de fleste land i Vest-Europa, blant dem våre nærmeste naboer, Danmark og Sverige, måtte tilsi norske forretningsfolk å regne med som en meget nærliggende mulighet at Centralen ville søke å få innpass også hos oss.

Forholdene enkelte steder i vårt land, f. eks. på Vestlandet, ligger muligens ikke godt til rette for kjedeforretninger av den art Centralen driver. Men det utelukker ikke at andre og store distrikter kan egne seg. En bekreftelse på dette finner man i den omstendighet at Løken selv har funnet det regningssvarende å starte en kjede, så vidt skjønnes etter noenlunde samme system som Centralens. Og av hans forklaring under ankeforhandlingen fremgår ikke bare at også flere av Oslos største engrosfirmaer i næringsmiddelbransjen har gått i gang med kjeder, men også at det, under de usikre forhold som følge av muligheten for Norges tilslutning til fellesmarkedet, har vært drøftet planer om en større sammenslutning på basis av felles kjedevirksomhet.

Løkens registrering av firmaet Spar, Frithjof Løken, og hans ervervelse av aksjene i A/S Spar peker også, etter lagmannsrettens mening, hen på at han har regnet med at Centralen vil søke å utvide sin virksomhet til Norge. Det kan neppe være noen tilfeldighet at registreringen av firmaene Spar, Frithjof Løken, og Centra, Harald Thinn, fant sted umiddelbart etter den før nevnte reise til Holland i 1959. I denne reise deltok bl.a. Løkens salgsdisponent Overn, som fikk sine reisekostnader dekket av Løken. Harald Thinn er også ansatt hos Løken, som opplyser at registreringen av Centra, Harald Thinn skjedde i samråd med ham. Det er mulig at Løken, som han selv fremholder, ikke har tilsiktet å stjele noe firmanavn, et spørsmål som det, likeså litt som spørsmålet om det foreligger illojal konkurranse fra Løkens side, er nødvendig for avgjørelsen her i saken å drøfte nærmere. Selv om Løken har vært i god tro og ment seg berettiget til å foreta registrering av forretningskjennetegn som brukes av de to betydeligste kjedeforretninger i Holland, kan det, så vidt lagmannsretten skjønner, ikke utelukkes at hensikten har vært å komme

Side:78

Centralen og Centra i forkjøpet og søke å hindre dem i registrering av sine i utlandet vidt kjente og vel innarbeidede forretningsnavn.

Da kjennetegnet Spar, som det fremgår av det tidligere anførte, må ansees for i utlandet å være innarbeidet og anerkjent som fullgyldig og ikke deskriptivt uttrykk for de foretagender og den virksomhet navnet står for, vil navnet etter Pariserkonvensjonens artikkel 8 ha rettsvern også i Norge, med mindre det etter sitt innhold må sies ikke å ha noen identifiserende virkning her i landet, eller andres beskyttelsesverdige interesser tilsier at Centralen ikke bør få adgang til å registrere navnet Spar hos oss.

Ved spørsmålet om navnets identifiserende eller distinktive evne, som igjen henger sammen med spørsmålet om ordet Spar på norsk er å anse som beskrivende, bemerkes at konvensjonens artikkel 8, i motsetning til den i byrettsdommen refererte artikkel 6, som omhandler varemerker, ikke inneholder noe om forretningsnavnets distinktive karakter eller beskrivende evne.

For avgjørelsen av om ordet Spar i Norge må ansees beskrivende eller ikke i den forstand som her er av interesse, antar man at det ikke er tilstrekkelig, som av byretten gjort, å legge vekten på at ordet Spar isolert sett beskriver eller kan beskrive et bestemt fenomen - en bestemt økonomisk være- eller handlemåte, in casu det å spare penger. Etter lagmannsrettens mening må det avgjørende og relevante være den forbindelse ordet brukes i, om det kan sies å inneholde en beskrivelse av den virksomhet som drives eller av en del av denne.

At ordet Spar på norsk ikke er entydig, men også betegner ting og begreper som ingen som helst forbindelse har med den nevnte økonomiske væremåte, er på det rene. Selv om imidlertid Spar i det foreliggende tilfelle sees som imperativform av verbet spare, finner man ikke at det gir noen beskrivelse av den virksomhet Løken driver. Bestrebelser for å bringe handelsomkostningene ned er ikke noe særeget for hans vedkommende, det er formentlig noe de fleste forretningsdrivende legger an på. Hadde det vært Løkens mening å gi uttrykk for sparetanker i en eller annen form, ville det naturlige og nærliggende formentlig vært å bruke ordet spare i infinitivformen. Hverken for det kjøpende publikum eller for detaljhandlerne vil firmanavnet Spar, Frithjof Løken, i denne henseende lede tanken i noen bestemt retning, ordet Spar har i denne forbindelse nærmest karakteren av et fantasinavn.

Det er på det rene at Løken ikke har drevet virksomhet under firmanavnet Spar, Frithjof Løken. Hans store forretning, som altså nå har gått over til kjedesystemet, har fortsatt og fortsetter under firmanavnet Hans Løken & Co. A/S. Det må vel kunne antas at han neppe vil oppgi dette gamle, velkjente og godt innarbeidede firmanavn. Noen beskyttelsesverdig interesse for LØkens vedkommende, som skulle medføre at Centralen ikke bør få adgang til å registrere og bruke sitt forretningskjennetegn i Norge foreligger derfor, så vidt skjønnes, ikke.

Tilbake står spørsmålet om det foreligger sådan forvekslingsfare

Side:79

som omhandlet i varemerkelovens §26. Lagmannsretten finner at det av Løken registrerte navn Spar ikke bare isolert sett, men også i forbindelse med navnet Frithjof Løken, er egnet til å forveksles med Centralens kjennetegn Spar og at spørsmålet derfor må besvares med ja. Firmanavnet Spar, Frithjof Løken vil kunne lede tanken hen på at dette firma er medlem av den internasjonale Sparorganisasjon.

I henhold til det anførte vil Centralens påstand om at Løken er uberettiget til å bruke navnet Spar i sitt firma, og at han tilpliktes å slette dette navn av Moss handelsregister, bli tatt til følge.

Da saken er av en viss prinsipiell interesse, og videre på grunn av de tvil som avgjørelsen har budt på, tilkjennes ikke sakskostnader for byretten eller lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Frithjof Løken kjennes uberettiget til å bruke navnet Spar i sitt firma og plikter å besørge dette navn slettet av Moss handelsregister.

Sakskostnader tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (sorenskriver Sig. Jensen):

Saken er anlagt av det hollandske firma aksjeselskapet Internationale Spar Centrale, Amsterdam mot Frithjof Løken, Moss, der som navngitt handelsselskap driver en stor kolonialforretning en gros med forretningssted bl.a. i Moss. Søksmålets formål er å få kjent saksøkte uberettiget til å bruke uttrykket eller navnet Spar i forbindelse med sitt firmanavn.

Saksøkte lot 15. august 1959 anmelde til Moss firmaregister at han aktet å drive handel innen firmanavnet «Spar, Frithjof Løken». Det kan i denne forbindelse nevnes at Frithjof Løken er innehaver av førnevnte grossistfirma som under navnet Hans Løken & Co. har drevet som kolonialgrossist i over 50 år. Forliksklage ble tatt ut 14. desember 1959 og stevning 30. januar 1960, dette etter at saksøkeren gjennom direkte henvendelse til Frithjof Løken hadde forsøkt å få ham til å avstå fra bruken av uttrykket Spar i sitt forretningsnavn eller sin reklame. - - -

Saksøkeren har i det vesentligste grunngitt sitt rettskrav med at hans selskap er stiftet i 1955 under foran oppgitte navn og som deltager i Internationale Spar Centrale der ble opprettet i 1932, og at saksøktes bruk eller påtenkte bruk av navnet Spar er en krenkelse av saksøkerens eksklusive navnerett. Denne hans rett er beskyttet av lov nr. 5 av 2. juli 1910 §26. Det er egnet til å fremkalle forveksling med et navn som en annen allerede bruker for sin virksomhet eller forretningsforetagende av samme eller lignende slags, hvis saksøkte bruker ordet Spar i sitt firmanavn. Det er videre i strid med den enerett til navnet Spar som saksøkeren har fått i henhold til Pariserkonvensjonen av 20. mars 1883 artikkel 8. Den gir et forretningsnavn beskyttelse i alle land tilsluttet Konvensjonen uten at navnets registrering i vedkommende land er nødvendig.

Navnet Spar er av saksøkeren blitt organisk knyttet til en internasjonal

Side:80

kjede av forretninger i kolonialbransjen, og brukes av de tilsluttede forretninger - enten de driver en gros eller som detaljist - med betegnelsen Spar som et slags identifikasjonstegn. Det brukes på forretningsskilter, transportmidler, som varemerker, på brosjyrer og på forretningspapir. De forretningsdrivende innen levnetsmiddelbransjen kan slutte seg til Internationale Spar Centrale, og oppnår derved fordelene ved den felles reklame som nå koster saksøkeren svære summer. Saksøkte vil kunne nyte denne og andre fordeler av saksøkerens oppbygging og hans reklame gratis, hvis han får adgang til å knytte ordet Spar til sitt firmanavn.

Saksøkeren har ordnet med opprettelsen av selvstendige Sparorganisasjoner i en rekke land - ennå ikke i Norge - men saksøkeren er interessert i å begynne å arbeide i Norge og behøver ikke å finne seg i at saksøkte, som visste eller ante dette og som hadde fullt kjennskap til saksøkerens organisasjon, snapper opp navnet Spar og den økonomiske goodwill som er knyttet til saksøkerens bruk av det.

Selv om saksøkeren ennå ikke har innarbeidet sin organisasjon i Norge, er hans firmanavn beskyttet i Norge av Pariserkonvensjonens artikkel 8. Det bringer ikke saken i noe bedre spor for saksøkte at han knytter navnet Spar til sitt personlige navn Frithjof Løken - det blir allikevel forvekslingsmuligheter av rent praktisk karakter, og dette er nok til at rettsbeskyttelsen mot bruken kan kreves.

Saksøkte har prinsipalt fremholdt at saksøkeren ikke har en rettslig interesse som gjør søksmålet tilstedelig eller naturlig. Spar er ment som betegnelse på en kjedeorganisasjon som hittil ikke har begynt sitt arbeid i Norge. Her i landet har man imidlertid regnet med at mektige utenlandske truster vil forsøke å trenge inn på markedet, og i selvbeskyttelse har man derfor begynt selv å opprette sammenslutninger eller kjeder for å møte den farlige konkurranse. De norske kjeder må gjennom en klar uniformering m. bl.a. emblemer, sørge for å gi tilkjenne overfor publikum at de får billige norske innkjøp.

En utenlandsk kjedeorganisasjon har ikke noen rettsbeskyttet interesse av å hindre dette ved å okkupere en alminnelig kjent betegnelse og kreve enerett til den.

Subsidiært har saksøkte hevdet at uttrykket Spar er en rent deskriptiv betegnelse - det er høyst uoriginalt og det brukes over alt.

Det er et imperativ av verbet Spar og kan brukes og blir brukt i så mange forbindelser, at det ikke kan bli gjenstand for noen enerett.

Videre kommer til at Internationale Spar Centrale ikke har til formål å drive handel, slik som saksøkte gjør og vil gjøre under det påklagede firmanavn. Saksøkerens firma arbeider som et rådgivende organ for en rekke forretningsdrivende og hjelper disse med organisasjon, rasjonalisering, reklame o. 1., men altså på et helt annet felt enn der Frithjof Løken har til hensikt å arbeide. Av den grunn er uttrykket Spar ikke beskyttet av Pariserkonvensjonen og heller ikke av varemerkeloven.

Rettens uttalelse:

Saksopplegget, partsforklaringene og prosedyren har i meget vid utstrekning behandlet spørsmålene om kjeder, truster, beskyttelsesmidler mot disse, nasjonaløkonomiske innslag og partenes virksomheter og deres oppbygging. Retten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.

Side:81

Det har ikke direkte betydning for løsningen av det rettslige spørsmål, som er om saksøkeren har ervervet enerett til at bruke uttrykket Spar i sin forretning eller sin forretningsvirksomhet, slik at saksøkeren i henhold til norske rettsregler eller en av Norge tiltrådt overenskomst kan hindre saksøkte i bruken av uttrykket som han nå bruker det i firmanavnet Spar, Frithjof Løken. Retten vil først bemerke at den ikke kan godta saksøktes påstand om at saksøkeren ikke har rettslig interesse av å få fastslått sitt krav.

Det må ansees for å være på det rene at saksøkeren i flere år har brukt ordet Spar som et integrerende ledd av sitt firmanavn, og ved arbeid og utlegg innarbeidet det som reklameuttrykk for en rekke forretninger i kolonialbransjen. Ved emblemer, reklameskilter og på annen måte er forretningene blitt gitt en klar uniformitet, som trekker kjøpernes oppmerksomhet på seg og gir dem inntrykk av at de står overfor et vidtomspennende konsern. Dette er i og for seg tilstrekkelig til å gi saksøkeren en rettslig interesse i å ha uttrykket rettsbeskyttet for eget bruk. Retten er derimot ikke enig i at saksøkeren har ervervet en beskyttet enerett til uttrykket Spar - at andre - enkeltpersoner, firma, aksjeselskaper eller hva det kan være er utelukket fra å knytte uttrykket Spar til sin virksomhet, sitt navn eller sin reklame. Retten kan ikke se at det i varemerkeloven eller i Pariserkonvensjonen er hjemlet adgang for noen til å kreve en eksklusiv rett til et så almenkjent, almennyttet, gammelt og man kan si utvannet uttrykk som Spar. Ordet er et helt typisk deskriptivt uttrykk som kan brukes og alltid har vært brukt i et utall sammensetninger. Man har sparebanker, spareselskaper, sparekjøp, oppsparing- «penger spart er penger tjent» osv. Der hvor uttrykket spar, spare o. 1. brukes i denne bokstavsammensetning eller en helt lignende, er det synonymt med en bestemt økonomisk væremåte av tusen år gammel opprinnelse, og det brukes ikke bare om kjøp og salg men som nevnt i en mengde andre forbindelser. Man kan spare liv - man sparer skogen for å bli hugget ut, jorden for å bli utpint osv., og på den måten blir uttrykket spare, spar, det siste som en imperativ form, et av de mest deskriptive uttrykk som eksisterer. Uttrykket, ordet, har ikke hverken ved saksøkerens bruk av det eller på annen måte mistet eller kunnet miste sin opprinnelige sproglige mening eller sin deskriptive og almengyldige karakter.

Det har heller ikke fått en ny sekundær betydning som har gått inn i publikums bevissthet og fått uttrykket til å miste sin opprinnelige sproglige mening, (jfr. Knophs Åndsrett side 477). Man kan heller si at her i Norge - i Skandinavien - vil den bruk saksøkeren gjør eller vil gjøre av uttrykket Spar nettopp aksentuere dets opprinnelige sproglige mening.

Bestemmelsen i Pariserkonvensjonens artikkel 6, avsnitt 2, sammenholdt med siste linje i artikkelens heading viser også klart at et uttrykk som Spar må unntas fra den beskyttelse Konvensjonen ellers gir i «Nevertheless, the following marks may be refused or caneelled. Those which have no distinctive character - - - or which have been customary in the current language». Det er, etter rettens mening, ikke tvilsomt at ordet Spar i de land bokstavsammensettingen Spar betyr å spare er et uttrykk «customary in current language». At saksøkeren har brukt samme ord i samme bokstavering i land hvor begrepet spar er ikledd en annen

Side:82

sprogdrakt, kan muligens der gi ham enerett til bruken, men ikke i Norge hvor denne sak skal avgjøres.

Etter rettens oppfatning kan saksøkeren heller ikke med hjemmel i varemerkeloven av 2. juli 1910 hindre saksøkte i å bruke det registrerte firmanavn Spar, Frithjof Løken.

Retten bygger her sitt standpunkt på at Spar som et typisk deskriptivt uttrykk ikke av saksøkte er brukt på slik måte at det er egnet til å føre til en forveksling med saksøkerens firmanavn Internationale Spar Centrale.

Det forhold at saksøkerens klientel eller forretningsforbindelser har tatt ut ordet Spar og bruker det separat som emblem eller som et slags felles kjenningsmerke, kan ikke endre forholdet i saksøktes disfavør. Uttrykket er isolert anvendt et som ikke kan bli beskyttet av Pariserkonvensjonen, og retten antar at det da ikke kan få beskyttelse gjennom lovgivningen til et land som er tilsluttet Konvensjonen.

Konvensjonen må her forutsettes å slå ut til begge sider. Den gir beskyttelse for et firmanavn eller et varemerke som fyller de krav Konvensjonen stiller, men på den annen side nekter den beskyttelse for bl.a. navn og uttrykk som ikke har distinkt karakter og slike som er blitt vanlige i den alminnelige sprogbruk. Den slags uttrykk blir herved stillet til fri disposisjon, og signaturlandene kan ikke da ved separat lovgivning gjøre inngrep i disposisjonsretten.

Retten vil til slutt bemerke:

Det er ikke i saken noen klare opplysninger som kan vise om saksøkeren, aksjeselskapet Internationale Spar Centrale, driver eller akter å drive samme slags virksomhet som saksøkte, kolonial en gros. Det som har kommet frem peker mest på at det er et reklameforetagende som forsøker å uniformere en bestemt bransje med en fellesbetegnelse for å gjøre de tilsluttede firmaer kjent og konkurranseoverlegne. Videre er det gitt tilkjenne at selskapet skal bistå de tilsluttede forretninger med innkjøp. Dette synes å omfatte innkjøp fra andre - altså ikke noe grossistsalg fra saksøkeren til de tilsluttede medlemmer av Internationale Spar Centrale. Under hovedforhandlingen har forholdet vært nevnt av de respektive parter.

Retten mener at det heller ikke er nødvendig å gå nærmere inn på denne side av saken. Selv om saksøker og saksøkte skulle være konkurrenter innen samme bransje og på samme sted, har saksøkeren ikke rettslig adgang til å nekte saksøkte bruken av eller innregistreringen av det firmanavn saksøkeren vil hindre. Grunnen vil fremgå av det foran nevnte. - - -