RG-1975-583

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1975-03-13
Publisert:	RG-1975-583
Stikkord:	Skifte av felleseie
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 13. mars 1975 i sak nr. 123/1974
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Ivar Lynum) mot A (advokat Kjell Buer).
Forfatter:	Lagdommerne Jonas Madsø, Helge Barsett, sorenskriver Einride Einarson
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §42, Skifteloven (1930) §50, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Ekteskapsloven (1918), Skifteloven (1930), Husleieloven (1939)

Under felleseieskifte mellom fru A og A, som ble separert i medhold av ekteskapslovens §42 annet ledd ved Trondheim byretts dom av 6.2.1973, stadfestet ved Frostating lagmannsretts dom av 15.6.1973, var det tvist om hvem som skulle overta eiendomsretten til partenes fellesbolig i - - - veien X. A reiste sak ved Trondheim skifterett med påstand om at han skulle få utlagt eiendommen på sin lodd i medhold av skiftelovens §50 første ledd, og fru A reiste motsøksmål og påsto eiendommen utlagt på sin lodd i medhold av skiftelovens §50 tredje ledd. Trondheim skifterett avsa 1. juli 1974 dom med sådan slutning:

«1. A utlegges eiendommen - - - veien X, på sin lodd ved skiftet av det ekteskapelige fellesbo.

2. Fru A gis ikke medhold i å få eiendommen - - - veien i X utlagt på sin lodd ved det ekteskapelige felleseieskifte.

3. Fru A tilpliktes å erstatte A saksomkostninger med kr. 2.090,- innen fjorten dager fra forkynnelsen av dommen.»

Side:584

Fru A har ved sin prosessfullmektig h.r.advokat Ivar Lynum påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt sådan påstand:

«1. Fru A frifinnes.

2. Fru A utlegges eiendommen - - - veien i X på sin lodd ved det ekteskapelige felleseieskifte.

3. A tilpliktes å betale saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett til fru A.»

Ankemotparten A ved sin prosessfullmektig advokat Kjell Buer, har nedlagt sådan påstand:

«Pkt. 1. Trondheim skifteretts dom stadfestes.

Pkt. 2. Fru A dømmes til å betale sakens omkostninger.»

Ankeforhandling er holdt i X 4. og 5. mars 1975. Under ankeforhandlingen er avhørt partene og 3 vitner, hvorav 1 er nytt for lagmannsretten. Det er fremlagt endel nye dokumenter som er spesifisert i rettsboken, og som vil bli nevnt i det følgende.

Saksforholdet er følgende:

A, som er født xx.xx.1933, er siv.øk. med eksamen fra - - - høyskole i 1957. Etter å ha arbeidet i Y fra 1957, arbeidet han i 5 år fra 1960 til 1964 ved X ligningskontor og hadde samtidig ekstraarbeid opptil 30 timer pr. uke som lærer ved - - - skole. Han begynte i 1964-65 som privatpraktiserende revisor og er nå statsautorisert revisor med egen forretning i kompaniskap med statsaut. revisor C. A har fremlagt notat som viser at hans samlede inntekter har vært fra kr. 29.015 i 1960 til kr. 69.168 i 1970. Fru A har lagt frem oppgave over hvordan A's inntekter er ansatt ved ligningen, kr. 32.100 i 1963 til kr. 64.300 i 1972 og kr. 83.000 i 1973.

Fru A, som er født xx.xx.1933, er også siv.øk. og har eksamen fra - - - høyskolen i 1959. Hun begynte å arbeide i 1960 ved X ligningskontor, hvor hun avanserte til ligningsrevisor og i 1970 til konsulent. I henhold til de oppgaver som er nevnt i forbindelse med A's inntekter, har hun i årene 1960 til og med 1970 hatt inntekt stigende fra kr. 14.235 til kr. 47.444 pr. år, og ved ligningen er inntektene ansatt til kr. 20.500 for 1963, kr. 50.000 for 1971 og kr. 53.300 for 1972.

Partene ble gift 14.1. 1956.

De har en datter D, født xx.xx.1956. Hun går på gymnasiet og skal ta artium til våren. Hun har et barn, E, født xx.xx.1974, utenfor ekteskap. Mormoren er oppnevnt som verge for barnet.

Etter Trondheim byretts separasjonsdom av 6.2. 1973, stadfestet av lagmannsretten 15.6.1973, flyttet A fra partenes felles hjem 27.8.1973. Han har nå ikke noen fast bopel utenom kontoradressen.

Ved separasjonsdommen av 6.2.1973 ble fru A tilkjent foreldremyndigheten over D. A ble dømt til å betale kr. 500 pr. måned i oppfostringsbidrag til henne. Dette har han betalt til datteren ble 18 år, men ikke lenger. Han ble frifunnet for å betale bidrag til hustruen. Hun ble tilkjent bruksretten til boligen.

Side:585

Under skiftet av fellesboet skrev A 9.10.1973 et brev til skifteretten hvorfra siteres:

«Byrettens avgjørelse om at min kone ble tilkjent bruksretten til eiendommen, ble ikke påanket til Lagmannsretten. Jeg aksepterer at den blir benyttet av henne så lenge hun blir i X og er interessert i å bo i - - - veien.»

Fru A med datter og barnebarn bor nå i - - - veien.

Utenom tvisten om hvem som skal overta - - - veien er partene stort sett enige om skiftet.

Til boet hørte en hytte i Æ i - - - marka, kjøpt i 1970 med innbo for kr. 18.000. Denne hytte med innbo skal fru A beholde.

Videre hadde de en hytte i - - -, som de bygget sammen med A's far (i 1955), og som de overtok med innbo i 1969 for 2-3 tusen kroner. Denne hytte skal A beholde.

Eiendommen - - - gate i X, som ble kjøpt i 1968 for kr. 130.000, skal være datteren D's eiendom. Det er en bygning på ca. 150 kvm grunnflate i 3 etasjer med to butikker, 4 leiligheter og 2 hybler. Utenom lån ble det betalt 10-15.000 kroner for eiendommen. Restgjelden på den er nå kr. 65.000. Dessuten er det enighet om at hver av ektefellene har tilgodehavende 30.000 kroner i eiendommen, men de har ikke noen pantobligasjon i eiendommen. Eiendommen har vært påkostet en del og har ikke gitt noe overskudd.

Innbo og løsøre skal i henhold til enighet mellom partene deles med en halvpart til hver. Fru A har satt opp en liste over det A skal ha, og han har hentet de fleste tingene. Det gjelder blant annet salongmøblement, spisestuemøblement, combinado de lux omfattende TV, radio og grammofon. Fru A har blant annet beholdt et piano.

Ektefellene hadde to biler og har beholdt hver sin.

- - - veien er halvdelen av en tomannsbolig som etter tilbud fra A's søskendebarn, F, ble bygget på en tomt som var tildelt ham, og som de beholdt hver sin del av med godkjennelse av X kommune. Søknad om godkjennelse er underskrevet av A, skjøtet på tomten er utferdiget til ham, søknaden om byggelån og om husbanklån er underskrevet av ham og tildelt ham, han har underskrevet pantobligasjonene, med fru A's underskrift om samtykke til pantsettelsene. Huset ble påbegynt i 1964 og var ferdig i 1966. Tomten er på ca. 800 kvm og boligflaten på ca. 112 kvm. Endelig oppgjør forelå ikke før i begynnelsen av 1969.

A har ført nøyaktig regnskap for byggeomkostningene, særlig fordi han forskutterte noe av F's utgifter til dennes del av huset. A's del av tomten kostet kr. 6.100. Inklusive dette er byggeomkostningene for - - - veien kr. 98.632. Herav er betalt av byggelånskontoen i - - - banken kr. 56.995.58 hvorav kr. 44.600.- er byggelån mens resten er oppsparte midler, av A's postsparebankkonto kr. 16.092,87, av A kontant kr. 22.142,76 og av fru A kontant kr. 3.401,63.

Side:586

A har betalt alle renter og avdrag på lån, bortsett fra en termin etter at A flyttet fra huset og kravet kom til fru A. Restgjelden på huset er nå ca. kr. 30.000 til Husbanken.

Partene har utført egeninnsats ved oppføringen av huset, oppført med kr. 2.650 i regnskapet for huset.

Under byggingen av huset skrev F og A en kontrakt av 10.12.1965, om gjensidig forkjøpsrett hvis den ene skulle selge sin del av eiendommen. I kontrakten sies det blant annet:

«Forkjøpsretten kan imidlertid ikke gjøres gjeldende hvis en av eierne ønsker å overdra sin del av eiendommen til sin ektefelle eller sine barn.» Det er her en tilføyelse om forkjøpsrett i tilfelle ektefellen eller barn i sin tur selger. Videre sies det senere: «Hvis F eller A skulle falle bort, går den gjenlevende ektefelle inn i den avdødes sted for så vidt angår denne avtalen om forkjøpsrett.»

Kontrakten er underskrevet både av F, A og deres ektefeller.

Den ankende part har påanket dommen både på grunn av skifteretterts bevisbedømmelse og dens rettsanvendelse, og gjør gjeldende:

Det er galt som sagt av skifteretten, at partene er enige om den faktiske fremstilling skifteretten har lagt til grunn.

Ektefellene har anskaffet eiendommen - - - veien i fellesskap. De har vært enige om planleggingen og byggingen, og har begge deltatt i finansieringen og egeninnsatsen, som har vært betydelig.

Det har vært X kommunes forutsetning ved tildelingen av tomten at den skulle tildeles en familie, ikke en enkeltperson.

Det kan ikke legges vekt på at skjøte, lånepapirer m.v. er utferdiget i A's navn, da dette bare er en praktisk ordning.

Heller ikke kan det legges vekt på at A etter lånepapirene står som eneansvarlig for gjelden, idet realiteten her er at om gjelden ikke ble betalt, ville det gå utover dem begge ved at den felles bolig ble solgt ved tvangsauksjon. Noe ansvar utover dette risikerer heller ikke A.

Når A har brukt atskillig mere av sine inntekter til boligen enn fru A, skyldes det en praktisk fordeling av utgiftene, som er uten betydning for interessen i de ting som ble skaffet.

Fru A har til gjengjeld hatt praktisk talt alle utgifter i husholdningen, betalt alt av matvarer, alt av klær til seg og datteren, noe av klærne til A, og den overveiende del av innbo og løsøre.

Innbo og løsøre er likevel blitt betraktet som felles anskaffet og skiftet delt likt.

Dette viser at en ikke kan se hver enkelt del av fellesboet isolert. Alt til fellesbruk er anskaffet i fellesskap. Det må også legges vekt på at fru A ved siden av sitt lønnede arbeide har hatt det meste arbeid i huset, og at hennes inntekt er blitt noe redusert som følge av dette og andre forhold de hadde felles ansvar for. På grunn av barnet ble hun forsinket et år med

Side:587

eksamen ved - - - høyskolen. Før 1966 hadde de hushjelp som hun betalte.

Ved fru A's arbeid og ansvar i huset har A fått bedre anledning til ekstraarbeid, til sin revisorforretning og til sine private interesser, så som fjellklatring.

I og med at fru A har betraktet anskaffelsene som felles, har hun ikke ført regnskap som viser hva hun har anskaffet, slik som A har gjort for - - - veien.

De hadde ikke midler av betydning da de giftet seg.

Det de har nå, er bragt inn i boet i fellesskap, og det finnes ikke grunnlag for at A skal tildeles boligen på sin lodd under skiftet.

Subsidiært hevdes det at det vil være åpenbart urimelig etter forholdene om eiendommen ble utlagt på A's lodd, og at kravet derfor etter skiftelovens §50 ikke kan tas til følge.

Dette følger blant annet av det som tidligere er nevnt om fordelingen av arbeid og utgifter.

Videre følger det av at A derved har fått anledning til å opparbeide seg en revisorforretning, og at denne etter A's innsigelser ikke blir tatt med ved delingen av boet.

Da hun har bruksretten til boligen så lenge hun ønsker, har A ikke annen interesse av den enn en ren økonomisk utnyttelse.

Det vil være meget uheldig om begge partene skal ha interesser i boligen etter at det nå ved separasjonsdommen er oppnådd en adskillelse fra en forbindelse som har vært en byrde.

Fru A og datteren med dennes barn bor i boligen, og etter separasjonen har ikke A hatt noen forbindelse med datteren og barnet.

Datteren kan ikke flytte til noen leilighet i - - - gate, som hun er hjemmelinnehaver til, da hun ikke har økonomisk evne til å overta noen leilighet der.

Etter separasjonen har fru A kjøpt inn innbo og løsøre for 15-20.000 kroner, som hun har i leiligheten.

A tok med både telefonen og fjernsynsantennen da han flyttet derfra.

Den ankende part krever som for skifteretten å få overta boligen på sin lodd i felleseiet i medhold av skiftelovens §50 tredje ledd. Det innrømmes at det er snevre grenser for anvendelsen av bestemmelsen, men hevdes at her foreligger et unntakstilfelle hvor bestemmelsen må få anvendelse. Det vises til det som er nevnt tidligere om hennes interesser og hans manglende behov for boligen, og hevdes at sterke grunner taler for at hun blir tildelt den og at det ikke er rimelig grunn for A til å motsette seg det

Den ankende part har vist til at det ikke foreligger særlig rettspraksis om fortolkningen av skiftelovens §50 etter lovendringen av 22. mai 1970 (nr. 30), men at en ved fortolkningen av hva som menes med at eiendeler er bragt inn i boet av en av ektefellene kan bygge på tidligere rettspraksis. Det er vist til blant annet Rt-1966-874 og 1956 264.

Side:588

Ankemotparten er enig i skifterettens begrunnelse, og hevder at den fremstilling av faktum som skifteretten har gitt, er riktig.

Det bestrides ikke at fru A har skutt inn kr. 3.401,63 til byggingen og at hun har ytet egeninnsats av omtrent samme størrelse som A. Men likevel er det A som for det vesentlige har bragt eiendommen inn i boet.

Han har brukt sine oppsparte penger til boligen, og har betalt det øvrige kontantutlegg utenom det beløp fru A skjøt inn.

Videre har han betalt avdrag og renter på lånene etter hvert som de forfalt, unntatt terminen etter separasjonen, som fru A betalte da kravet kom til henne. Det var han som søkte og fikk X boligråds samtykke til å bygge på tomten, og skjøtet lyder bare på hans navn. Alle lånepapirer lyder på hans navn, og han er alene ansvarlig for lånegjelden.

At fru A har benyttet sin lønn til felles husholdningsutgifter, kan det ikke legges vekt på.

Det bestrides imidlertid at hun alene har betalt alle husholdningsutgifter. A har foretatt flere større anskaffelser av slakt, poteter m.v. som han har betalt og ikke fått refundert av fru A.

Klær til datteren har han også betalt i enkelte tilfelle, blant annet ved hennes konfirmasjon. De tilfeller hvor hans hustru har betalt klæsplagg til ham, er hvor hun har gitt ham gave til jul og fødselsdager. Hun har vært meget flott med klær til seg selv, og har ikke hatt meget igjen av lønnen til felles anskaffelser.

Hun har ikke vært særlig interessert i anskaffelser av faste eiendommer, herunder hyttene, og han har derfor selv stått for anskaffelsene.

Anskaffelse av møbler og annet innbo har de begge vært med på å betale med omtrent like store andeler.

Han innrømmer at hun har utført det meste arbeid i huset, men han har likevel deltatt i større utstrekning enn det som fremgår av hennes anførsler.

At han har kunnet bruke så meget til anskaffelse av bolig, skyldes at han ikke har brukt meget til seg selv. Han har anskaffet seg vanlig utstyr for fjellklatring, men dette har ikke kostet så meget at det betyr noe særlig.

Når innbo og løsøre ved skifte er blitt delt noenlunde likt, skyldes ikke det noen oppfatning om at ikke en hver hadde rett til å utta de spesielle eiendeler hver av dem hadde anskaftet, men skyldtes en ordning som partene ble enige om under skiftet.

Ved lovendringen av 1970 ble det en realitetsforandring i skiftelovens §50 slik at det kreves mere enn tidligere rettspraksis krevet for at eiendeler skulle ansees som anskaffet i fellesskap, kfr. Lødrup: Materiell skifterett, 4. utg. 1973 31. Det kan ikke legges særlig vekt på fru A's arbeid i hjemmet eller anvendelse av sine midler til andre fellesutgifter. Det avgjørende for spørsmålet om boligen er anskaffet av ham alene

Side:589

eller i fellesskap med fru A er hva hver har skutt inn ved anskaffelsen, og det kan da ikke være tvilsomt at han for det vesentlige har bragt eiendommen inn i boet.

Det vil ikke være åpenbart urimelig om han får overta eiendommen etter hans bestrebelser for å få anskaffet eiendommen.

For fru A's adgang til å bli boende i huset vil det ikke ha noen innflytelse, og hennes stilling blir ikke verre fordi om han eier huset enn om hun eller andre eier det.

Hvis de ikke blir enige om vedlikeholdet, er det bare å følge husleielovens regler.

Datteren er nå voksen og har som enslig forsørger trygd, og hun er også eier av eget hus, som hun har anledning til å flytte til.

Den ankendes anførsel om at det også må legges vekt på at hun ikke får noen del av verdien av A's revisorforretning, kan det ikke legges vekt på, da det ikke foreligger noen endelig avgjørelse av spørsmålet under skiftet. Forretningen har forøvrig ikke noen netto formuesverdi.

Skiftelovens §50 tredje ledd kan bare anvendes innenfor snevre grenser, jfr. Ot. prp. nr. 66 (1968-69) i forbindelse med lovendringene av 20.5.1970 i lov om ektefellers formuesforhold, skifteloven m.v., side 30, hvor det sies at bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel. Vilkårene forat fru A skal få overta boligen foreligger ikke.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Begge parter har hatt ganske gode inntekter. A har tjent noe mer enn fru A, som tidligere gjengitte oppgave viser. Dette er en naturlig følge av at fru A ved siden av sin stilling ved ligningskontoret, har hatt det vesentligste av arbeide i huset og steller for datteren, slik at A bare har hjulpet til i liten utstrekning, og har kunnet ofre seg for sitt ekstraarbeid, sin egen forretning, hvor han har hatt lang arbeidstid utenom de to måneder han de siste år ha tatt som ferie og deltatt i fjellklatring på turer hvor hans hustru og datteren ikke var med.

Partene er enige om at A har skutt inn mest av pengemidler til anskaffelse av eiendommen. I henhold til hans opplysning, som ikke er bestridt av fru A, hadde han lagt opp ca. 20.000 av ekstrainntekter da bygget ble påbegynt, og det meste av disse penger ble brukt til bygget. De ca. kr. 96.000 som huset kostet utenom egeninnsatsen er nå betalt med kr. 60.000 av A's midler, vel kr. 3.000 av fru A's midler, mens vel kr. 30.000 står igjen som husbanklån på A's navn.

Det er enighet om at begge har deltatt omtrent like meget i egeninnsatsen. Noen mulighet for å si om den enes egeninnsats har vært av større verdi enn den annens, er det ikke. Det er imidlertid ikke her uenigheten mellom partene om egeninnsatsen ligger, men de er uenige om den samlede verdi av innsatsen. I søknaden om husbanklån er egeninnsatsen ført opp med kr. 2.650. Det må være på det rene at forholdet er som nevnt

Side:590

av den ankende part, at egeninnsatsen ikke ble satt høyere for at en ikke skulle komme over det tak for samlede omkostninger som gjaldt for husbanklån. Mens A tidligere i saken har hevdet at egeninnsatsen ikke var større enn oppført, har fru A opplyst at A selv tidligere hadde anslått den til kr. 10.000. Arbeidet bestod i rensing av byggegrube og drensgrøft, legging av drensrør, kulting, støping av kjellergulv og banketter, oppføring av grunnmur, skillemur, branngavl, pipestokk og brannmur, beising utvendig av bolig og garasje og legging av vegg-til-veggteppe i trapp og hall. Byggmesteren som oppførte huset har anslått verdien av egeninnsatsen til bortimot kr. 20.000, mens F har anslått verdien til ca. kr. 15.000. Under ankeforhandlingen er fremlagt et anbud, som ikke ble godtatt, fra - - -. Anbudet viser at det arbeidet som ble utført som egeninnsats på grunn og murer av ham var beregnet til kr. 24.122, hvorav kr. 8.638 for materialer, gjaldt til sammen for A's og F's del av huset, slik at det netto blir vel kr. 7.500 for hver av boligene. Fru A har imidlertid anført at egeninnsatsen omfattet betydelige arbeider ut over anbudsarbeidet, bl.a. rydding og planering av tomten. Etter dette må en i hvert fall gå ut fra at A og fru A hver har utført en egeninnsats som minst er verdt kr. 3-4.000.

Det har vært endel uenighet mellom partene om hvilken verdi det hadde at fru A skaffet billige materialer fra - - - Bruk, hvor hennes mor var ansatt. Lagmannsretten viser til det skifteretten har sagt om dette, og finner ikke å kunne tillegge forholdet noen annen betydning enn at det viser fru A's interesse for bygget.

Det har vært enighet mellom partene om at A i det vesentlige skulle dekke byggeomkostningene, renter og avdrag for - - - veien, utgiftene ved anskaffelse av hyttene og eiendommen i - - - gate, faste utgifter vedkommende husene, strøm, telefon og andre faste utgifter, mens fru A i det vesentlige skulle dekke husholdningsutgiftene. Men det er stor uenighet om hvordan de ikke faste utgifter har vært dekket.

Matutgiftene er dekket av fru A, som har opplyst at utgiftene var ca. kr. 1.100 pr. måned den siste tid. A har i enkelte tilfeller kjøpt større ting, såsom slakt og sekker av poteter. Hun har opplyst at han fikk sine utlegg refundert av henne, hvilket han benekter.

Klær til henne selv og datteren betalte fru A. Det er uenighet om i hvilken utstrekning A ved enkelte anledninger betalte for klær til datteren. Han påstår at fru A hadde et ekstraordinært stort forbruk av klær til seg selv, en gang av ham beregnet til kr. 2.000 pr. måned, men at hun ikke hadde noen spesielt dyre ting. Hun har opplyst at hun måtte være kledd ordentlig av hensyn til sitt arbeid, men benekter at hun har brukt så meget som han sier eller på noen måte har vært flott. Videre er det uenighet om i hvilken utstrekning hun ved enkelte anledninger har kjøpt og betalt klær til ham utenom gaver til jul, fødselsdager m.v.

Side:591

Størst uenighet er det om i hvilken utstrekning hver av ektefellene har betalt utgiftene ved anskaffelsen av innbo og annet løsøre og fornyelsen av dette. A hevder at de betalte begge etter som de hadde midler til det, mens fru A tror at hun betalte praktisk talt alt, også de gjenstander som A nå har overtatt. Hun innrømmer at han betalte kr. 1.000 for pianoet, som det ble betalt kr. 6.000 for.

A har vært meget arbeidssom og har ikke brukt meget penger til eget bruk til daglig. Han er meget interessert i fjellklatring og tar vanligvis 2 måneders ferie for å drive fjellklatring. Han har ikke hatt familien med, har for det meste campet, men har også til dels bodd på hotell. Selv om utstyret koster endel, må en etter de foreliggende opplysninger gå ut fra at A i alt ikke har brukt meget for seg selv. Han har vært mest interessert i å investere penger i varige verdier.

Fru A, datteren og moren har vært på to reiser til utlandet mens partene har vært gift. Det er ikke påvist at hun har hatt noe ekstraordinært forbruk, og lagmannsretten må etter det som foreligger gå ut fra at det meste av det hun har tjent har gått til hjemmet og felles anskaffelser.

Etter de opplysninger som foreligger om inntekter og forbruk, finner lagmannsretten det sannsynlig at fru A ikke bare i det vesentlige har dekket alle husholdningsutgifter, men også at hun har ytet mest til anskaffelse og fornyelse av felles innbo og møbler. A har på sin side betalt det meste av det som er betalt for faste eiendommer og betalt de løpende utgifter til disse og en del faste utgifter ellers, som strøm og avgifter.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på at byggingen og låneopptakene foregikk i den ene ektefelle - A's - navn, da dette er noe som er svært alminnelig også i tilfeller hvor det er ment å være felles anskaffelse, og det her ikke foreligger noe som viser klart at det var ment at bare A anskaffet boligen.

Det finnes heller ikke uten videre å kunne legges avgjørende vekt på det forhold at A skjøt vesentlig mere inn enn fru A ved byggingen av boligen. Dette må nemlig sees i sammenheng med hvordan partene var blitt enige om fordelingen av utgiftene i fellesboet, og hvilken innflytelse dette hadde på felleseiet. Når ordningen var den mellom ektefellene at fru A i det vesentlige betalte husholdningsutgiftene og det meste av felles innbo og løsøre er det ikke klart at anvendelsen av hans midler til boligen skal medføre at han ansees for alene eller for det vesentligste å ha innbragt boligen i felleseiet. Det må legges avgjørende vekt på det forhold at partene samarbeidet med planene for anskaffelsen og byggingen av huset, og at fru A's medvirkning ved anskaffelsen klart kommer til uttrykk ved hennes betaling av noe av utgiftene og ved hennes egeninnsats. Fordelingen av utgiftene til huset og andre felles formål og fordelingen av arbeid ellers må sees som en praktisk ordning av en felles innsats for anskaffelse av huset og for husholdningen m.v.

Side:592

En viser til det syn som er kommet til uttrykk under forarbeidelsen til lovendringen av 1970, Innst. O.XI-1969-1970 16, første spalte. Lagmannsretten finner under de foreliggende omstendigheter at boligen er innbragt i boet i fellesskap og at det ikke kan sies at den ene alene eller for det vesentligste har bragt den inn i boet og vilkårene for at A skal kunne utlegges boligen på sin lodd i felleseiet foreligger ikke. Resultatet blir derfor at fru A må frifinnes for A's krav.

Med hensyn til fru A's krav om å bli utlagt boligen på sin lodd i medhold av skiftelovens §50 tredje ledd, ville det nok være praktisk at hun var eier av boligen når hun har bruksretten til den så lenge hun ønsker. Men det foreligger ikke så sterke grunner for det som forutsatt i loven, og lagmannsretten finner derfor heller ikke å kunne ta tilfølge fru A's krav. Resultatet blir derfor at A frifinnes for fru A's krav om å få utlagt boligen på sin lodd.

Da ingen av partene får fullt ut medhold i sine krav, er saken delvis vunnet og delvis tapt, og lagmannsretten finner i medhold av tvistemålslovens §174 første ledd og §180 annet ledd at ingen av partene bør tilkjennes saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Fru A frifinnes for A's krav om at han utlegges eiendommen - - - i X på sin lodd ved det ekteskapelige felleseieskifte mellom partene.

A frifinnes for fru A's krav om at hun utlegges eiendommen - - - i X på sin lodd ved det ekteskapelige felleseieskifte mellom partene.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av skiftereftens dom (Dommerfullmektig Anders Mørland): - - -

Retten skal bemerke:

Partene har i det vesentlige overensstemmende syn på sakens faktiske side. Det av saksøkeren fremlagte dokumentasjonsmateriale er ikke bestridt av saksøkte. Det er således enighet om at totale omkostninger forbundet med ervervelse av tomt og oppføring av en halvpart av den vertikaltdelte to-manns bolig utgjør kr. 98.632,84. Saksøkte har heller ikke bestridt de i oversikten fremlagte opplysninger om hennes økonomiske innsats som i denne relasjon beløper seg til kr. 3.401,68.

Uenighet omkring sakens faktiske side begrenser seg til partenes egeninnsats samt å anslå besparelsen som ble oppnådd ved at saksøkte skaffet tilveie billigere og bedre materialer. Utgiftsfordelingen mellom partene er det også i store trekk enighet om. Det er således på det rene at saksøkeren i tillegg til det som er nevnt under partenes anførsler, har dekket faste utgifter som strøm, telefon, assuranse, eiendomsavgifter samt andre faste utgifter. En vesentlig del av bilutgiftene har også vært dekket av saksøkeren. Saksøkte på sin side har tatt hånd om den del av husholdningsutgiftene som direkte refererer seg til matvareutgifter.

Generelt må det sies at når det skal fastslåes hvem av ektefellene

Side:593

som helt eller i det alt vesentlige har brakt noe inn i felleseiet må det tas hensyn til den enkeltes arbeidsinnsats, eventuell arv eller gave, kontantinnskudd av egen konto, og der hvor finansieringen helt eller delvis er skjedd ved låneopptak - hvem som er ansvarlig for lånene. I hvilket navn ansøkninger er innsendt og tillatelse gitt vil være et veiledende moment. Likeledes vil det være veiledende om ikke avgjørende i hvilket navn eiendommen står. Retten vil her henvise til dommer inntatt i Rt-1956-265 og 1966 874.

Det som må kreves av en ektefelle som ønsker en eiendom eller eiendel utlagt til seg etter skiftelovens §50 første ledd er at den innsats som har funnet sted er av positiv økonomisk verdiskapende natur. En slik innsats kan være varierende idet en parts iver, initiativ og bestrebelse for å få realisert noe må krediteres denne. I noen utstrekning har den juridiske teori og praksis godtatt hustruens rolle i hjemmet som relevant i denne sammenheng. I visse tilfeller må det være riktig å si at nettopp på grunn av denne innsatsen vil den annen part kunne yte mer i retning av det som skal være det fremtidige felles hjem. Denne form for medvirkning er ingenlunde av avgjørende betydning, og rettspraksis har inntatt en forsiktig linje her. Dog vil retten hevde at det ved vurderingen av de respektive parters innsats må den enes gjøren og laden i hjemmet ha et berettiget krav på å bli tatt med. Det må tillegges betydning at partene hver på sin måte positivt har gått inn for å opparbeide og utvikle noe som var ment å skulle være felles. Det har i teorien vært antydet at for å kunne dekkes av ordlyden i skiftelovens §50 første ledd «fullt ut eller i det alt vesentlige», så måtte man for 70-80 % vedkommende ha brakt eiendommen eller eiendelen inn i fellesboet. Det må med andre ord dokumenteres at det omhandlede objekt i kvalifisert grad kan hjemføres til den ene av partene.

I den aktuelle sak har det fra saksøkersiden vært hevdet at de totale omkostninger i forbindelse med ervervelse av tomt og oppføring av bolig utgjør kr. 98.632,84. Av denne sum har saksøkte dekket kr. 3.401,68. Det øvrige er dekket dels kontant av saksøkeren, dels ved hjelp av lån som han står som eneansvarlig debitor for og har betalt renter og avdrag av siden lånene ble opptatt. Disse opplysninger er godtatt av den annen part, og retten finner å måtte legge dem til grunn for sin avgjørelse. Ifølge tallenes klare tale må det som utgangspunkt slåes fast at eiendommen - - - veien i det alt vesentlige er anskaffet og dermed innbrakt i felleseiet av saksøkeren.

Det spørsmål som så reiser seg er hvorvidt dette utgangspunkt blir å fravike, helt eller delvis, som følge av andre momenter. Retten kan ikke se at så er tilfelle.

En oppstilling av de løpende utgifter gir som resultat at dersom man ser begrepet husholdningsutgifter i utvidet forstand og godtar at rentene og muligens en mindre del av avdragene tilsvarer det som ville vært husleie dersom partene hadde leiet husvære av andre, så har saksøkeren dekket samtlige faste leveomkostninger med unntagelse av utgifter til mat. Saksøkte opplyste under partsforklaringen at i 1973 beløp matutgiftene seg til ca. kr. 1.100,- pr. måned. Retten vil anta at summen av de øvrige faste og løpende utgifter vil - under hensyntagen til ovennevnte beregningsmåte - beløpe seg til noenlunde

Side:594

tilsvarende beløp. For leveomkostningenes vedkommende har det vært en fordeling mellom partene som vel har vært av mer teknisk karakter, men som har vært rundt regnet like belastende for begge. Retten bygger således på at begge har i vesentlig grad deltatt i de daglige utgifter, og det kan ikke hevdes at den enes inntekt har gått med til varige investeringer og kun det, mens den annens er medgått til generelt forbruk.

Saksøkeren opplyste under partsforklaringen at han i flere år hadde to adskilte inntekter. Dette var mulig ved at han ved siden av sin vanlige stilling som ligningsrevisor også var ansatt som lærer om ettermiddagen og kvelden. Den ene av disse inntektene ble brukt til investeringer, mens den andre gikk til daglige ting på lik linje med saksøktes inntekt. Det fremstår for retten som utvilsomt at det i det hovedsakelige er saksøkerens store arbeidsinnsats og energi som har lagt grunnlaget og siden muliggjort det omfang og tempo med hvilken anskaffelsene har skjedd. Dette synes å gå klart frem av saksforberedelsen og ble bekreftet under hovedforhandlingen ved partsforklaringene.

Det har fra saksøktes side vært hevdet at hun måtte godskrives som økonomisk innsats den besparelse som ble oppnådd ved at hun skaffet tilveie rimeligere og bedre byggematerialer. Saksøkte har ikke på noe tidspunkt antydet størrelsen av denne besparelse. Saksøkeren på sin side hevdet at det kun dreier seg om kr. 280,63 sammenlignet med det spesifiserte anbud som forelå fra en lokal byggmester. Dertil kommer at de leverte materialer i enkelte tilfeller var dårligere enn det som var forutsatt i det sammenlignbare anbud. Påstandene står her mot hverandre, og vitnet, F, kunne ikke belyse saken nærmere, men trodde at det var gjort et fordelaktig innkjøp gjennom fru A. Retten antar at den besparelse som er oppnådd er av en slik størrelsesorden at den ikke kan endre på hva som er gitt uttrykk for ovenfor med hensyn til partenes respektive økonomiske innsats.

Heller ikke finner retten å kunne legge noen avgjørende vekt på det som er anført omkring partenes arbeidsinnsats på byggeplassen. I relasjon til de totale byggeomkostninger er denne av et beskjedent omfang, etter saksøkerens beregninger anslått til ca. kr. 2.650,-. Hva angår partenes innsats innbyrdes finner ikke retten det bevist at den ene har utført vesentlig mer enn den annen. Partene har her opptrådt sammen, og det utførte arbeid må ansees som utslag av gjensidig og naturlig hjelpsomhet mellom ektefeller i en konkret situasjon.

Ut fra en totalvurdering kan ikke retten se at det er åpenbart urimelig etter forholdene om saksøkeren overtar den tidligere felles bolig på skiftet efter skiftelovens §50 første ledd. Formuleringen «åpenbart urimelig» er sterk og sikter neppe på forhold som i den aktuelle sak.

Saksøkte har prinsipalt lagt ned påstand om frifinnelse idet det hevdes at eiendommen - - - veien er brakt inn av ektefellene i fellesskap. Som punkt nr. 2 i saksøktes påstand uttales at fru A utlegges eiendommen på sin lodd ved skiftet. Dette punkt i påstanden som bygger på bestemmelsen i skiftelovens §50 tredje ledd oppfatter retten som motsøksmål, selv om dette ikke er kommet klart frem hverken under saksforberedelsen eller under hovedforhandlingen. For at denne bestemmelse skal legges til grunn må det være sterke grunner som taler for det, og det må ikke være rimelig grunn for den annen part til å

Side:595

motsette seg det. Bestemmelsen fremtrer som et unntak fra hovedregelen i samme bestemmelses første ledd og er beregnet som en sikkerhetsventil for spesielle tilfeller. Selve ordlyden i §50 tredje ledd maner til forsiktighet. I henhold til motivene utgjør §50 tredje ledd en snever unntaksregel fra hovedregelen i samme bestemmelses første ledd.

I innstilling nr. 2 fra Utvalget til revisjon av ekteskapslovgivningen m.v., avgitt 28. juni 1957 32 hvor skiftelovens §50 omtales, foreslår utvalget at felleseiets eiendeler skal fordeles mellom ektefellene etter rimelighetshensyn. Under det videre arbeid med disse spørsmål ble det imidlertid tatt avstand fra de i innstillingen nevnte synspunkter på dette område.

Retten vil bemerke at den erkjenner at der foreligger sterke grunner for fru A til å ønske eiendomsretten til - - - veien. Hun har allerede bruksretten, og det må fremtre som vesentlig mer hensiktsmessig for den bruksberettigede også å inneha eiendomsretten. Hensynet til partenes datter spiller også inn. Dog må det sies at A også har gode grunner til å motsette seg en fraskrivelse av eiendomsretten. Hustruen har en borett som sikrer henne i overskuelig fremtid. Hvor hensiktsmessig det enn må fortone seg å forene bruks- og eiendomsrett på en hånd, så er det siste ingen automatisk følge av det første. Partenes datter er 18 år gammel og disponerer selv en bygård inneholdende fire leiligheter samt to hybler. Konklusjonen på dette punkt må derfor bli at like sterke grunner som den ene part kan anføre til sin fordel, like rimelig grunn har den annen til å motsette seg den annens eiendomsrett etter skiftelovens §50 tredje ledd. - - -