RG-1987-630

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1986-12-01
Publisert:	RG-1987-630
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 1. desember 1986 i sak nr. 330/85
Parter:	Moss kommune (advokat Terje Bryn) mot Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse (advokat Fenger Grøn).
Forfatter:	lagdommerne Georg Lund, Per Holm, Ola Melheim
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§3, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Granneloven (1887) §12, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §25, Fylkeskommuneloven (1961)5-§1, Fylkeskommuneloven (1961)5, Forurensningsloven (1981)

Saken gjelder krav om erstatning for skade på et bolighus. Den 24. september 1983 falt et lindetre i Torderødalléen som eies av Moss kommune, ned over et hus i Gjøaveien nr. 5 på Jeløya i Moss. Det ble gjort skade på huset for til sammen kr. 34 948,-. Dette tap fikk eieren erstattet av sitt forsikringsselskap, som krevet refusjon av Moss kommune. Kommunen, som hadde ansvarsforsikring, var ikke villig til å betale. Det saken gjelder i siste omgang, er derfor hvilket av de to forsikringsselskapene som skal dekke skaden.

Ved stevning av 26. september 1984 reiste Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse (heretter kalt forsikringsselskapet) sak mot Moss kommune. Kommunen avviste fortsatt kravet. Moss byrett avsa dom den 15. april 1985 med slik domsslutning:

«1. Moss kommune dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse kr. 34 948,- - kronertrettifiretusennihundreogførtiåtte 00/100 - med 15 - femten - prosent rente fra 22.12.1983 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Moss kommune har i rett tid anket byrettens dom og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«Moss kommune v/ordføreren frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Forsikringsselskapet har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«1. Moss byretts dom av 15. april 1986 stadfestes og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Side:631

Ankeforhandling ble holdt i Moss samfunnshus den 18. november og i Oslo tinghus den 19. november 1986. Professor Atle Håbjørg og landskapsarkitekt Knut Grobstok som var oppnevnt som sakkyndige, var til stede under hovedforhandlingen den første dagen. De avga forklaring. Det møtte ingen fra den ankende part og ankemotparten, men saken ble fremmet av deres prosessfullmektiger. Det ble avhørt 6 vitner og foretatt åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Moss kommune, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det saken gjelder er om kommunen som eier av lindetreet, kan gjøres erstatningsansvarlig for nedfallet. Byretten har tatt feil når den har statuert ulovfestet objektivt ansvar. Den spesielle bestemmelse i nabolovens §9, kan ikke anvendes. Da det ikke er ført bevis for at kommunen har utvist uaktsomhet, kan heller ikke ansvar på culpa-grunnlag føre frem.

Ved bevisvurderingen må man ta som utgangspunkt at trærne i Torderødalléen var i god stand. Dette ble konstatert av professor Håbjørg før skaden i forbindelse med en semesteroppgave ved Landbrukshøgskolen. Alléen som helhet ble karakterisert som en av de peneste og best bevarte i landet. Dette henger bl.a. sammen med at Moss kommune i 1975 foretok en uttynning i alléen. Man felte da ca. halvparten av trærne for å gi mer lys inn til bebyggelsen. Det var da de dårligste trærne som ble hugget ned. Det erkjennes at det på det treet som blåste ned, var noe råte i den nederste del av stammen. Treet var delvis innhult, og det var to hull nederst på stammen, jfr. nedenfor.

Ved vurderingen av skadeårsaken må det legges til grunn at det var meget sterk vind den dagen treet falt ned. Det fremgår av opplysningene fra Meteorologisk Institutt at det noe senere på dagen ble målt en vindstyrke på 25 m pr. sek. i vindkastene. Det er videre på det rene at vinden kom fra nordlig retning, hvilket også er uvanlig i sommerhalvåret. Det må legges til grunn at en så sterk vind fra denne kant, bare opptrer i området med 15 års mellomrom. De målinger som foreligger gjelder Rygge, men må kunne legges til grunn for Jeløyas vedkommende. Hvis det skulle være noen forskjell mellom de to stedene, er det grunn til å tro at vinden på Jeløya var sterkere fordi øya på grunn av sin topografi er mer utsatt for vindkast enn Rygge-området.

Når det gjelder spørsmålet om ansvar på culpagrunnlag, kan det ikke anses bevist at kommunen har utvist noen form for uaktsomhet. Kommunen eier ca. 4000 trær som er spredt over et stort område. Man har en plan for vedlikeholdet, som er særlig omfattende for de trær som står i parker, eller i spesielt verneverdige alléer som f.eks. i Torderødalléen og Albyalléen. Det er ikke påvist noe klanderverdig forhold, verken hva angår organiseringen eller gjennomføringen av vedlikeholdsarbeidet. Det er parksjefen som har det overordnede ansvar. Som sine nærmeste medarbeidere har han en oppsynsmann og noen rodesjefer eller arbeidende formenn. Det er oppsynsmannen og rodesjefene som i løpet av sommerhalvåret foretar de inspeksjoner som senere blir fulgt opp i vinterhalvåret. Inspeksjonene skjer delvis fra bil og delvis til fots. Den arbeidsordning som følges, er at man observerer trærne

Side:632

på avstand ved å se etter om de har friske blader, eller om det er tegn til uttørking eller råte. I så fall blir det foretatt nærmere inspeksjon av stammen og røttene. Det sier seg imidlertid selv at med alle de trærne som kommunen eier, må en slik inspeksjon bli noe skjønnsmessig. Hvis man mottar klager fra beboerne i et spesielt område, blir det foretatt nærmere granskning. Når det gjelder Torderødalléen, har kommunen gjennom årene mottatt en del henvendelser fra beboerne som dels ønsket å få fjernet noen av trærne, dels ønsket å få redusert høyden. Begrunnelsen var at beboerne ønsket mer lys og luft. Som følge av disse henvendelsene, ble det som foran nevnt foretatt en kraftig uttynning av alléen i 1975. Kommunen har imidlertid ikke registrert klager som går på skader som følge av vindfall (nedfall av hele trær) eller nedfall av grener. Kommunen var heller ikke kjent med at det hadde oppstått to hull nederst på det treet som falt ned i 1983. Dette behøver imidlertid ikke å være noe svakhetstegn av en slik art eller i et slikt omfang, at det ville ha resultert i felling av treet om skaden var oppdaget i tide. Som de sakkyndige har redegjort for, kan et tre holde seg friskt i mange år selv om stammen innvendig er uthult som følge av råte. Det samme kan skje om det er oppstått ett eller flere hull i selve stammen. Trærne vil normalt selv lege en slik skade ved at det vokser ut en kraftig forsterkning rundt hullet, såkalt callus-forsterkning. Det må antas å ha skjedd også i nærværende sak, idet det er grunn til å tro at bruddstedet var noe høyere enn der det er opplyst å ha vært gjennomhullet. Det er ytterligere en grunn for å tro at en observasjon av skaden i tide ikke ville ha resultert i felling av treet. Skaden var inn mot veibanen, det vil si på den siden av treet som vender mot vest. Treet stod i den østlige del av alléen, det vil si i le av trærne på den andre siden. Disse to momenter gjør at man ut fra kunnskap om den helt dominerende vindretning i området, nemlig fra syd-sydvest, neppe ville ha ansett treet som særlig utsatt. Denne antagelse underbygges igjen av ovennevnte faktiske opplysning om at treet ellers var friskt med godt løvverk.

Når det gjelder spørsmålet om ansvar på objektivt grunnlag, må det foretas en vurdering av alle de vilkår som ifølge rettspraksis må være oppfylt. Byretten har i realiteten ikke drøftet vilkårene, men har avgjort saken på en ren rimelighetsbetraktning, som i beste fall bygger på et slags forsikringssynspunkt om hvem som er nærmest til å bære skaden.

Det første vilkår for ansvar er at det foreliggjer en ting/innretning eller virksomhet/drift som frembringer en viss risiko. Denne risiko må være stadig, typisk og ekstraordinær. Der hvor naturkreftene virker inn, skal det mer til enn ellers for å statuere objektivt ansvar. Selv om alle disse vilkår er oppfylt, må det foretas en totalvurdering hvor det kan trekkes inn forsikringsmessige synspunkter. Det kan legges vekt på hvilke muligheter de berørte parter hadde til å forsikre seg eller på annen måte pulverisere skaden.

I nærværende sak er ingen av disse vilkår oppfylt. Det første vilkår om at risikoen skal ha sitt utspring i en ting eller en innretning, tar sikte på virksomheter eller gjenstander som menneskene har laget, ikke på deler av naturen som et tre. Torderødalléen var ingen innretning av en

Side:633

slik art som de gjenstander som ifølge rettspraksis har påført eieren ansvar. Treet kan i beste fall sies å ligge helt i ytterkanten av det økonomiske interesseområdet som gjelder de innretninger som er typiske for det objektive ansvar.

Det var den meget sterke vinden som foranlediget nedfallet av treet, nærmest en naturkatastrofe. Det vil ikke være i samsvar med praksis å statuere objektivt ansvar under slike omstendigheter, jfr. Nygaard: Skade og ansvar (1. utgave), side 226 og Rt-1948-1044 og RG-1981-2. Trærne i Torderødalléen kan ikke sies å være en stadig risiko for nedfall av et helt tre. Det er dette saken dreier seg om, og ikke hvorvidt tørre grener som fra tid til annen kunne falle ned, var en stadig risiko.

Det er heller ikke grunnlag for å hevde at den risiko som måtte foreligge, var ekstraordinær. Den skade som oppstod var ikke utslag av et ekstraordinært faremoment. Ved vurderingen av dette spørsmål må man se saken ikke bare fra skadevolderens, men også fra skadelidtes side. Han må tåle det man kaller dagliglivets risiko. Det at et tre faller ned og gjør skade, er noe alle kan bli utsatt for. Det er her bl.a. vist til rettspraksis, særlig Rt-1957-011 og Rt-1960-29 og 841.

Endelig er det gjort gjeldende at det pulveriseringshensyn som har vært lagt til grunn for det objektive ansvar, ikke er direkte anvendbart i nærværende sak. Det har vært lagt til grunn i praksis i de tilfeller hvor skadelidte ikke har hatt muligheter for å forsikre seg. Det er ikke problemstillingen i nærværende sak, hvor begge parter er dekket ved skade- og ansvarsforsikringer.

Nabolovens bestemmelser kan ikke komme til anvendelse i saken. Lovens §9 hjemler riktignok et objektivt ansvar, men vilkårene i §2 og §3 er ikke tilstede. Torderødalléen er ikke bygget av kommunen, men gitt som gave, og med en spesiell forpliktelse til å vedlikeholde den. Alléen som sådan kan ikke regnes for farlig. Den er heller ikke urimelig til skade for naboeiendommene. Den er tvert om en pryd for landskapet. Den spesielle bestemmelse i §3, kan heller ikke komme til anvendelse. Loven må forstås slik at det er eierens interesse som veier mest. Det er ikke tilstrekkelig til å få et tre fjernet, at det påvises at skaden eller ulempen på den ene side er større enn nytten eller gleden på den annen. Kommunen har en beskyttelsesverdig interesse i å opprettholde en allé til forskjønnelse av området. Vilkårene for å ilegge ansvar i medhold av nabolovens §9, er derfor ikke oppfylt.

Ankemotparten, Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er tre mulige ansvarsgrunnlag, som alle fremgår av den ankende parts anførsler. Byretten har bygget sin avgjørelse på det ulovfestede objektive ansvar. Som følge av dette, har retten ikke tatt standpunkt til spørsmålet om culpaansvar. Etter ankemotpartens mening kunne avgjørelsen også ha bygget på dette grunnlag, samt bestemmelsen i nabolovens §9.

Etter det som er kommet frem i lagmannsretten, må det konstateres at det er stor uoverensstemmelse mellom de vitneutsagn som er avgitt av folk som bodde i området, og kommunens tjenestemenn. Uttalelsene

Side:634

fra beboerne bør tillegges stor vekt. Ingen av dem er direkte involvert i den aktuelle skaden. Det er også grunn til å fremheve at den ene av de sakkyndige, professor Håbjørg, var involvert i saken før skaden. Han hadde besiktiget alléen tidligere på året, og det inntrykk han da dannet seg - uten å ha besiktiget det aktuelle tre som saken gjelder - preger hans synspunkter. Endelig er det hva bevisbedømmelsen angår, sterkt fremhevet at de opplysninger som foreligger vedrørende vindforholdene på skadetidspunktet, er høyst usikre. Opplysningene refererer seg primært til Rygge, og ikke til Jeløya. Målingen av den høye vindkastverdi gjelder dessuten et tidspunkt som ligger flere timer etter skadetidspunktet.

Det kan ikke være noen tvil om at kommunen har forsømt sine plikter til forsvarlig inspeksjon og ettersyn av trærne i Torderødalléen. Selv om saken gjelder nedfall av et helt tre, er de mange vitneprov om nedfall av lange, tykke grener, en sterk indikasjon på det manglende vedlikehold som resulterte i at et helt tre blåste overende. Kommunen kan ikke redusere sine plikter ved å vise til at den har hele ca. 4000 trær å ta hånd om. Kommunen må velge mellom enten å redusere antall trær, eller bevilge de nødvendige midler for å vedlikeholde trærne. I 1983 ble det av parkvesenets budsjett øremerket ca. 150 000 kroner til sikring og vedlikehold av trærne. Det må være åpenbart at dette beløp var utilstrekkelig. Videre må det være på det rene at den prosedyre som var lagt opp for inspeksjon og vedlikehold, var utilfredsstillende. Det må legges til grunn at det alt vesentlige av inspeksjonen ble foretatt fra bil. Bare i spesielle tilfelle besiktiget man trærne til fots. Heller ikke når det ble rettet spesielle henvendelser til kommunen, fulgte man opp i tilstrekkelig utstrekning. Beboerne i Torderødalléen hadde gjennom årene rettet flere henvendelser til kommunen men uten særlig gehør. Det var først og fremst et ønske om å få tynnet ut alléen, men også et ønske om å få redusert høyden på trærne, slik at faren for skader ved nedfall kunne reduseres.

Den direkte årsak til at treet falt ned, var den skade som var oppstått på begge sider av stammen like nedenfor bruddstedet. Det var her to hull som det kunne stikkes et kosteskaft igjennom. Det må være klart at hvis kommunen hadde foretatt en tilfredsstillende befaring, ville denne skade blitt oppdaget. Det er da mindre interessant å spekulere i om kommunen i så fall ville ha hugget treet ned. Kommunen har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved mangelfull inspeksjon, og må derfor være erstatningsansvarlig.

Når det gjelder spørsmålet om ansvar på objektivt grunnlag, er ankemotparten enig i byrettens vurderinger. Den ankende parts syn er basert på den tradisjonelle lære om bl.a. farlige innretninger, men uten at det kan føre til noe annet resultat enn den risikoavveining som står sentralt i byrettens dom. Et tre som faller ned, må for øvrig kunne betegnes som en innretning på samme måte som en kloakkledning som foranlediger skade eller en gesims som faller ned, jfr. Rt-1975-081 og Rt-1939-76. Som påpekt av byretten, må det avgjørende spørsmål være om det ut fra en risikovurdering er mer nærliggende at kommunen bærer skaden, enn en tilfeldig huseier. Skaden var påregnelig. Den var en kalkulerbar risiko for kommunen. Den har valgt å

Side:635

beholde en mengde store trær i alléen, og må da bære risikoen for de skader som måtte oppstå. Denne interesseavveiing er kommet til uttrykk i moderne teori, jfr. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, side 156-57. De samme synspunkter er kommet til uttrykk i nyere lover og lovutkast, jfr. forurensingsloven, NOU: 1982/19, og utkast til ny lov om produktansvar, NOU: 1980/29.

Endelig har ankemotparten gjort gjeldende at kommunen også er ansvarlig etter nabolovens §9, jfr. §2 og §3. Bestemmelsene kan påberopes av huseieren selv om han kjøpte huset lenge etter at alléen var anlagt. Det treet som falt ned, var nesten 20 meter høyt og påførte naboene en rekke ulemper som må betegnes som urimelige. Ulempene refererer seg ikke bare til den aktuelle skaden ved nedfall, men til flere forskjellige forhold som lite lys, nedfall av tykke grener og mye løv. Selv om kommunen hadde en berettiget interesse i å la alléen stå, må reglene i naboloven følges. Formålet med gaven kunne oppfylles selv om høyden på trærne ble redusert slik naboene ønsket. Når kommunen har valgt ikke å innrette seg etter loven, må den være ansvarlig etter §9.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, og skal bemerke:

Ved vurderingen av spørsmålet om Moss kommune er ansvarlig på culpagrunnlag, kan det ikke tillegges særlig vekt at kommunen er eier av et betydelig antall trær (ca. 4000) over et stort område. Virksomhten må legges opp etter dette, slik at driften i det enkelte tilfelle ikke fremstår som uaktsom. Aktsomheten går på kommunens overordnede ansvar for planlegging/administrasjon, inspeksjoner i marken, og nødvendig sikring av trær som eventuelt er skadet. Aktsomhetskravet må selvfølgelig bedømmes helt konkret i forhold til den aktuelle skade. Det stilles større krav til sikring av trær på et beferdet sted med gang- og kjørevei, enn til trær i utmark o.l.

Etter det som er fremkommet i lagmannsretten, må det legges til grunn at kommunen har etablert en spesiell rutine for inspeksjon og oppfølging av de forskjellige typer trær som kommunen eier. Det gjelder spesielt trær som står i parker, ved kirkegårder og ellers på mer beferdede steder, som f.eks. Torderødalléen og Albyalléen. Inspeksjonene foretas i sommerhalvåret. Utenfor sentrum benytter man i utgangspunktet bil, men der hvor det oppstår tvil om mulige skader, blir nærmere kontroll foretatt til fots. Dette gjøres også der kommunen har mottatt henvendelser om spesielle skader m.v. Den vanlige inspeksjonsrutine er at man observerer om trærne har frisk topp og friske greiner med naturlig farge på bladene eller nålene. Det observeres også i en viss utstrekning fra veien om selve stammen er påført skader etter snørydding o.l. I de tilfeller hvor skader eller uregelmessigheter blir observert, rapporteres dette til parksjefen som vurderer den videre oppfølging, som skjer i vinterhalvåret.

Lagmannsretten legger til grunn at denne rutine ble benyttet i Torderødalléen i 1983. Retten kan ikke se at det er grunnlag for å kritisere kommunens opplegg, som synes å være rimelig tilpasset forholdene i alléen. Det legges herunder til grunn at kommunen ikke var kjent med de to hullene som var oppstått nederst på det treet som blåste ned. Det kan heller ikke sees at kommunen har opptrådt

Side:636

uaktsomt ved ikke å ha oppdaget hullene i stammen. Som foran nevnt må det legges til grunn at treet hadde frisk topp og greiner med friskt løv, slik at kommunens folk ikke hadde noen foranledning til å foreta nærmere inspeksjon. Det er for øvrig noe uklart i hvor stor grad hull i stammen svekker et tre av denne type. Etter det som er opplyst av de sakkyndige, vil et tre som oftest selv forsterke skadestedet ved at det vokser en tykk ring rundt hullet (callus). Det legges til grunn at dette har skjedd i nærværende sak, hvor selve bruddstedet var noe høyere på stammen enn hullene.

Endelig har lagmannsretten lagt vekt på de sakkyndiges uttalelser om at trærne i Torderødalléen dannet en meget vakker og velholdt allé. Dette antas også å ha vært situasjonen i 1983. Det bør herunder også nevnes at kommunen i 1975, etter anmodning fra beboerne, fjernet ca. 35 trær. Selv om man da primært tok hensyn til ønsket om å gi naboene mer lys, var det på det rene at man så trærne an. Kommunen fjernet således ikke konsekvent annenhvert tre for å få jevnest mulig lysåpning, men man la vekt på i hvilken stand trærne var. Det må derfor legges til grunn at det treet som blåste ned i 1983, var av den bedre halvdel av trærne i 1975. Lagmannsretten legger videre til grunn at det tidligere ikke har blåst ned et helt tre i Torderødalléen, til tross for at trærne er både gamle og høye. Dette må oppfattes som uttrykk for forsvarlig vedlikehold.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten under tvil kommet til at det ikke er grunnlag for å hevde at kommunen har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Skaden var en følge av meget sterk vind som kom fra en helt uvanlig retning for årstiden. Den levirkning som trærne hadde tilpasset seg etter den vanlige vindretning på stedet, fungerte derfor ikke på skadetidspunktet.

Når det gjelder spørsmålet om Moss kommune er ansvarlig på objektivt grunnlag, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten. Innledningsvis vil man bemerke at det ikke kan være tilstrekkelig å begrense vurderingen til en ren rimelighetsbetraktning av hvem som er nærmest til å bære risikoen. Dette vil være et moment i totalvurderingen av spørsmålet om objektivt ansvar, men det er ikke det eneste moment.

Lagmannsretten legger for sin vurdering til grunn at det må foreligge en innretning eller ting som utgjør en risiko for skade. Risikoen må være typisk (påregnelig) og stadig, og den må overstige et visst nivå. Det må med andre ord foreligge en ekstraordinær risiko. Til slutt vil retten foreta en totalvurdering, hvor det ut fra en rimelighetsbetraktning blir å avgjøre hvem som er nærmest til å bære skaden. Det vil herunder også bli lagt vekt på spesielle forhold på stedet, som f.eks. vindstyrken på skadedagen.

Ifølge rettspraksis er det på det rene at det å ha eller eie en ting, kan føre til ansvar på objektivt grunnlag, selv om det ikke foreligger en virksomhet. Det er således ikke noe vilkår at risikoen er utslag av noen form for drift. Det tradisjonelle utgangspunkt om «farlig bedrift», er også sterkt modifisert. På den annen side synes hovedregelen å være at gjenstanden må være resultat av en økonomisk bearbeiding i et produkt av menneskelig virksomhet. Dette gjelder f.eks. ansvar som

Side:637

følge av at en ting faller ned fra hustak o.l. Det er derfor noe tvilsomt om man kan si om et tre som var plantet ut fra rene skjønnhetshensyn, var en «ting» i denne relasjon.

Lagmannsretten kan ikke se at treet i Torderødalléen har utgjort en stadig risiko for skade ved vindfall. Retten er enig med den ankende part i at den risiko som skal vurderes, er risikoen for at et helt tre skal falle ned. Risikoen for skader som følge av nedfall av tørre greiner o.l., er et annet spørsmål. Hvis man skulle karakterisere treet i Torderødalléen som en stadig risiko, ville det nærmest være ensbetydende med at ethvert tre i et bebygget område, kunne medføre ansvar på objektivt grunnlag ved nedfall. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere i detalj på dette punkt, da heller ikke det neste vilkår for å ilegge ansvar, kan sies å være oppfylt. Det følger av rettspraksis at det må foreligge en ekstraordinær risiko i motsetning til hva man har kalt dagliglivets risiko. Lagmannsretten kan ikke se at det i nærværende sak har foreligget en ekstraordinær risiko. Selv om risikoen for skader er større i et villastrøk enn i et friluftsområde, er faren for at et helt tre skal falle ned, nokså liten. Det faktum at Torderødalléen hadde stått i ca. 150 år uten et eneste nedfall av hele trær, er derfor karakteristisk for forholdene.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger spesielle forhold som taler for å pålegge kommunen et objektivt ansvar. I nærværende sak har begge parter forsikring, og spørsmålet blir derfor om det er mer nærliggende at det selskap som har ansvarsforsikringen skal betale skaden, enn det selskap som har erstattet tingskaden. Situasjonen er med andre ord ikke den at den ene av partene er avskåret fra å avverge skaden gjennom en forsikring. Det tradisjonelle forsikringssynspunktet får derfor liten betydning i nærværende sak. Fra et rent forsikringsmessig synspunkt kan man si at skadeforsikringsselskapet er nærmere til å betale for skader ved nedfall, enn et ansvarsforsikringsselskap. Et skadeforsikringsselskap må antas å ha lettere for å bedømme risikoen på grunn av omgivelsene i forbindelse med den enkelte huseierforsikring. En ansvarsforsikring som bl.a. skal dekke ansvar for mulige skader i forbindelse med nedfall fra flere tusen trær, må nødvendigvis bli meget omfattende, og vanskelig å forutberegne.

Lagmannsretten vil videre fremheve at situasjonen på skadedagen var meget spesiell på grunn av de uvanlige vindforhold. Det legges til grunn at vindkastene hadde storms styrke, og at vinden kom fra en kant som var helt uvanlig for årstiden. Selv om de målinger som er fremlagt gjelder Rygge, er det ikke grunn til å tro at forholdene var bedre på Jeløya. Dette gjør at det bringes inn et moment av upåregnelighet, som taler mot å fastlegge ansvar på objektivt grunnlag. En vindstyrke som statistisk opptrer fra samme kant bare hvert 15. år, er et så stort usikkerhetsmoment i totalvurderingen at det ikke er rimelig å pålegge kommunen ansvar på dette grunnlag.

Hva angår spørsmålet om ansvar i medhold av nabolovens §9, vil lagmannsretten innledningsvis bemerke at bestemmelsene i naboloven er deklaratoriske og kan fravikes ved avtale, jfr. §1. Man kan da reise spørsmålet om ikke eieren av huset, stilltiende har akseptert de ulemper som måtte følge av å bygge så nær alléen. Selv om huset ble bygget

Side:638

før den nåværende nabolov trådte i kraft, er den sentrale bestemmelse i §2 nesten identisk med den gamle nabolovs §12. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta noe definitivt standpunkt til dette spørsmål, men antar at det i den skjønnsmessige totalvurdering som blir å foreta, må kunne legges vekt på at huseieren frivillig har bygget forholdsvis nær inntil alléen.

Etter §2 er det på det rene at skaden eller ulempens årsaker, er likegyldige. Etter den gamle nabolovs §12 var utgangspunktet noe annerledes, idet skadeårsakene måtte være av en noenlunde permanent karakter. Under uttrykket «Virksomhed» gikk for eksempel sprengningsarbeid over et visst tidsrom, derimot ikke et enkelt mineskudd, kfr. Brækhus og Hærem: Norsk tingsrett, side 107. Selv om disse begrensninger ikke gjelder etter den nye lovs §2, kan det etter lagmannsrettens mening ikke være noe til hinder for å legge vekt på sondringen ved den skjønnsmessige totalvurdering som blir å foreta.

Etter den generelle bestemmelse i §2, er det videre et vilkår at treet i Torderødalléen må ha vært «... urimeleg eller uturvande...» til skade eller ulempe for huseieren. Spørsmålet blir derfor om skaden er en urimelig følge av kommunens eierrådighet. Ved denne vurdering må man se treet som en del av hele alléen, som kommunen hadde en spesiell interesse av å opprettholde. Det skal legges vekt på det som er «... venteleg...» etter forholdene på stedet. Uttrykket må fortolkes på samme måte som påregnelighetskriteriet i den gamle nabolovs §12, kfr. Brækhus og Hærem: Tingsrett, 111. En allé i et villastrøk kan ikke sees å være upåregnelig. Det legges også vekt på at huset ble bygget lenge etter at alléen var anlagt, og at huset ble plassert like inntil trærne. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten derfor kommet til at den oppstått skade ikke kan sies å ha vært en urimelig følge av kommunens eierrådighet.

Lagmannsretten kan heller ikke se at spesialbestemmelsen i §3 kommer til anvendelse. I tillegg til den vurdering som fremgår av kommentaren til §2, vil man bemerke at kommunen hadde en spesiell grunn til å opprettholde trærne i Torderødalléen. Trærne var gitt kommunen i gave, og med en spesiell forpliktelse til å beholde alléen til forskjønnelse av området. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at det ikke var «nemnande om å gjera for eigaren...» å ha trærne, kfr. innledningen til §3. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det er grunnlag for å pålegge kommunen objektivt ansvar etter bestemmelsene i naboloven.

Anken har etter dette ført frem, men lagmannsretten finner at avgjørelsen har budt på slik tvil at forsikringsselskapet ikke bør pålegges å erstatte kommunens saksomkostninger, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd, sammenholdt med §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Moss kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.

Side:639

Av byrettens dom (justitiarius Sigurd Müller):

Moss by inklusive Jeløy er preget av mange, vakre trær, særlig løvtrær. Moss kommune alene er eier av ca. 4000 trær, hvorav halvparten er over 100 år gamle. Kommunens trær finnes i alléer, parker og enklere beplantninger. Det er kommunens parkvesen som har ansvaret for disse trærne, og parkvesenets vesentligste oppgaver er i så henseende inspeksjoner, klipping/trimming og felling/fjerning av trær.

På Jeløy finnes en allé lindetrær, den er kommunal da trærne står på kommunens grunn. Alléen kalles Torderødalléen og består av ca. 40 trær med en alder på ca. 150 år. Trærne har en høyde på mellom 15-20 m. Trærne står på begge sider av Orkerødgaten på strekningen fra Helgerødgaten til Torderød gård, en strekning på ca. 160 m. Gjøaveien er en sidevei som munner ut omtrent midt på allé-strekningen.

Den 24. september 1983 under et uvær med sterk vind, falt et av lindetrærne ned over bolighuset i Gjøaveien 5 som eies av Anton Thorsen. Det ble gjort skade på huset for tilsammen kr. 34 948,-. Dette tap fikk eieren erstattet i sitt forsikringsselskap - Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse - som under henvisning til forsikringsavtalelovens §25 krevet refusjon av Moss kommune. Kommunen var ikke villig til å betale.

Den 9. oktober 1984 innkom til Moss byrett stevning fra nevnte forsikringsselskap med påstand om dom for at Moss kommune skulle betale beløpet. Etter skriftlig saksforberedelse, hvor kommunen påsto seg frifunnet, ble hovedforhandling avholdt den 21. mars 1984. Det ble ført 7 vitner under hovedforhandlingen - representanter for parkvesenet i Moss, naboer til Anton Thorsen og en statsmeteorolog. Anton Thorsen var syk og kunne ikke møte. Retten hadde på begjæring før hovedforhandlingen oppnevnt professor ved Norges Landbrukshøyskole, Atle Håbjørg, som sakkyndig. Hans fag er dendrologi. Han hadde før hovedforhandlingen inngitt en skriftlig uttalelse. Han overvar hele hovedforhandlingen og ga sin forklaring.

Saksøkeren påsto i hovedforhandlingen prinsipalt at Moss kommune var ansvarlig på objektivt grunnlag, subsidiært på subjektivt grunnlag, og nedla slik påstand:

«Moss kommune dømmes til å betale Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse kr. 34 948,- med 15% rente fra 22.12.83 til betaling finner sted, samt sakens omkostninger.»

Saksøkte, Moss kommune, erkjente ikke erstatningsansvar på noe grunnlag og påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger. - - -

Retten skal bemerke:

Retten finner at Moss kommune må holdes ansvarlig på objektivt grunnlag og avsier dom for dette. Det har mellom partene ikke vært uenighet om erstatningens eventuelle størrelse.

Ansvar på subjektivt grunnlag vurderes ikke. Retten har heller ikke når det gjelder ansvar på subjektivt grunnlag, gjengitt partenes anførsler fullt ut.

Retten er av den mening at objektivt ansvar ikke bør bygge på noen kvalifisert faremulighet selv om man i tidligere rettspraksis kan se at dette er gjort. Kommunens drift av ca. 4 000 trær, hvorav ca. 2 000 er over 100 år gamle, kan ikke sies å skape noen tilstand av nevneverdig fare. Uten statistikk vet man dog at et tre kan falle og anrette skade. Et skadetilfelle som det foreliggende, er derfor ikke upåregnelig.

Side:640

Retten vil bygge sin avgjørelse på en betraktning over spørsmålet om hvor skaden i dette tilfellet med rimelighet bør ramme. Det er gitt at så høye trær som det her dreier seg om, trær på bortimot 20 meter, er mer utsatt for fallmulighet med skade til følge enn lavere trær. Dette var i naboenes tanker da de ba om at trærne ble kuttet til ca. 10 meters høyde. Kommunen gikk imidlertid ikke med på det med den begrunnelse at en slik beskjæring ville ødelegge trærnes estetiske verdi. Det var i sin fulle høyde beskåret i kandelaberform at trærne var den besmykning som var meningen med dem. En slik oppfatning mener retten er almen blant byens innbyggere, muligens med unntak av de relativt meget få som i trærnes nabolag føler en viss utrygghet. Fra 1904 hefter det forøvrig en tinglyst plikt for eieren av Torderød gård, nå Moss kommune, til «lengst mulig å bevare eiendommens alléer, park - - -».

Når kommunen slik i fellesskapets interesse - innbyggernes - velger det ideelle framfor det mindre vakre men tryggere, er det etter rettens mening riktig at fellesskapet betaler for mulig skade. Det vil være urimelig hvis den enkelte, tilfeldig og meget sjeldne skadelidte skulle bære tapet alene. I rettens avgjørelse ligger ingen som helst bebreidelse mot kommunen.

Den nøyaktige vindstyrke på åstedet tillegges ikke noen avgjørende betydning. Det blåste en meget sterk vind, og i slikt vær kan svake trær falle. Uværet hadde ikke karakter av naturkatastrofe, som muligens kunne ha hatt betydning for avgjørelsen.

Saken har budt på slik tvil at retten finner det riktig at hver av partene bærer sine omkostninger. - - -