RG-1993-835

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-12-04
Publisert:	RG-1993-835 (148-93)
Stikkord:	Tingsrett, Naboforhold, Ungdomskollektiv
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 4. desember 1992 i sak nr. LA-1992-00268 A.
Parter:	1. Anne M. og Jens P. Selmer m.fl. (6 parter) (advokat Erling Lyngtveit) mot 1. Bjørg og Olav Valldal (advokat Johan Tønnes Løchstøer) 2. Telemark fylkeskommune (advokat Regine Ramm Bjerke).
Forfatter:	Lagdommerne Gunnar Hanssen, Åse Berg, eks.ord. lagdommer Hans Jacob Hallvang
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, §180, Fylkeskommuneloven (1961)5-§7

Saken gjelder krav om utbygningsnektelse i medhold av nabolovens §2.

Ved stevning av 21. mai 1992 reiste ekteparet Anne Marit og Jens Petter Selmer (heretter omtalt som Selmer) og Eva Andersen og hennes barn, Anne Margrethe Berentzen, Thor Johan Andersen,

Side:836

Sigrid Solbakken og Jan Erik Andersen (heretter omtalt som Andersen), sak ved Kragerø herredsrett med krav om at Bjørg og Olav Valldals eiendom «Vestre Ødegården» på Skåtøy i Kragerø skulle nektes utbygget og benyttet til et planlagt bo- og arbeidskollektiv for ungdom med alvorlige adferdsproblemer, herunder stoffmisbruk og/eller kriminalitet. Kollektivet er vedtatt opprettet av Telemark fylkeskommune. Det endelige vedtak ble fattet av fylkestinget den 20. juni 1990. Etter vedtak i fylkesutvalget den 13. september 1990 har fylkeskommunen dannet et aksjeselskap, Skåtøy Drift A/S, som skal stå for driften av kollektivet. Kontrakt om driften er i høst inngått mellom fylkeskommunen og Skåtøy Drift A/S på den ene siden og Bjørg og Olav Valldal (heretter omtalt som Valldal) og Skåtøy-Senteret A/S, et selskap opprettet av Valldal for å stå for selve utbyggingen, på den andre siden.

Kragerø herredsrett avsa den 18. desember 1991 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Bjørg og Olav Valldal og Telemark fylkeskommune frifinnes.

2. Partene bærer sine egne saksomkostninger.»

Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet, fremgår av byrettens dom.

Selmer og Andersen har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Motpartene har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt i Kragerø i tiden 16. - 20. november 1992. Advokat Erling O. Lyngtveit representerte de ankende parter, som alle møtte, bortsett fra Anne Marit Selmer. Bjørg og Olav Valldal møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Johan Tønnes Løchstøer. For Telemark fylkeskommune møtte ass. fylkesmann Reidun Wallevik og fylkesvaraordfører Gunn Olsen sammen med prosessfullmektigen, advokat Regine Ramm Bjerke. Lagmannsretten mottok forklaring av partene/partsrepresentantene slik det fremgår av rettsboken, samt forklaring av 27 vitner. Det ble foretatt befaring av partenes eiendommer på Skåtøy.

De ankende parter har for lagmannsretten i hovedsak gjentatt de anførsler som er fremholdt i ankeerklæringen, og som i store trekk er de samme som ble gjort gjeldende for herredsretten. Anførselen om at ulempene/skaden er unødige fordi det kunne vært valgt en annen plassering på Valldals eiendom som ville bli langt mindre belastende for de ankende parter, opprettholdes. Anførselen om alternativ plassering på Dagsrudheimen frafalles ettersom Valldal ikke har noen rådighet over nevnte sted. Fylkeskommunen derimot kunne - og burde - ha valgt Dagsrudheimen, dette både av samfunnsøkonomisk grunn og av hensyn til de mange problemer en etablering på Skåtøy vil medføre for både fastboende og hytteeiere. Det påstås likevel ikke at fylkeskommunen ikke hadde rett til å fatte vedtaket om at kollektivet skulle etableres på Skåtøy. Den subsidiære påstanden om erstatning frafalles ettersom det antas at byggestart ikke vil finne sted før rettskraftig avgjørelse i saken foreligger.

Utbyggingen vil totalt endre strøkets karakter og vil innebære ulemper og skade for de ankende parter som i sum langt overstiger tålegrensen etter nabolovens §2. Ankemotparten har ikke gjort noe

Side:837

som helst for å avhjelpe ulempene for naboene og har heller ikke kartlagt eller utredet alternativ plassering av anlegget. Naboloven forutsetter at andre muligheter i det minste er vurdert.

Fylkeskommunen har overhodet ikke prøvd å komme i dialog med naboene. Hytteeierne er ikke gitt noen som helst informasjon. Dette gjelder også Selmer som nærmeste hytteeier, som kun har opplevet mobbing i avisene fra ansvarlig hold - til og med under ankeforhandlingen.

Det aksepteres at det er behov for å etablere et slikt kollektiv som det her er tale om. Tiltaket vil imidlertid påføre naboene urimelige ulemper og skade. Selv om motpartene nå opplyser at det aldri vil være flere enn 8 ungdommer som bor fast på kollektivet (tidligere er det opplyst at antallet skulle være 12), vil det være en forholdsvis betydelig ansamling av personer som til enhver tid vil oppholde seg på stedet. Personalet utgjør en gruppe på 12 personer, og disse skal kunne bosette seg på kollektivet, eventuelt sammen med sin familie. I tillegg legger planen som er utarbeidet, opp til at det jevnlig vil være mange besøkende. Virkningen for nærmiljøet vil således ikke avgrenses til isolert å omfatte effekten av en institusjon for 20 personer. Særlig Andersen vil merke ulempene i form av økt ferdsel, støy og uro samt innsyn som følge av at det vil bli en konsentrert ansamling av en stor gruppe personer til enhver tid. De samme virkningene vil gjøre seg gjeldende for Selmers eiendom, men i noe dempet grad. Det pekes på at en av bygningene vil bli oppført bare få meter fra grensen til Selmer. Både Andersen og Selmer risikerer økt ferdsel over sine eiendommer.

I tillegg kommer den frykt og engstelse som de ankende parter, som nærmeste naboer til kollektivet, vil føle fordi det er til dels hardt belastede ungdommer med alvorlige adferdsvansker som skal bo på kollektivet. Det må også tas i betraktning at ungdommene vil være tvangsplassert på en øy uten fastlandsforbindelse. Denne omstendighet representerer en økt risiko for naboene, idet ungdommene vil føle tvangsanbringelsen som et ekstra press. Dette vil sannsynligvis føre med seg ekstra mange rømninger, med økt risiko for kriminalitet.

Ingen av de øvrige ungdomskollektivene i landet er plassert på noen øy uten fastlandsforbindelse. Den eneste erfaring man har med hensyn til tvangsplassering av ungdommer på et tilsvarende sted, er den nedlagte institusjonen for gutter på Bastøy i Vestfold, og den erfaringen er dårlig.

Også sosialdepartementet var betenkt over plasseringen og tok spørsmålet opp med fylkeskommunen. Departementet mente imidlertid at plasseringsspørsmålet var fylkeskommunens ansvar og engasjerte seg derfor ikke ytterligere i spørsmålet. Ingen faginstans har foretatt en spesifikk vurdering av Skåtøy-alternativet. De som har utredet spørsmålet om plassering av kollektivet, har ikke engang vært på Skåtøy.

Det avvises at den frykt for overgrep som Andersen og Selmer har gitt uttrykk for å ha, kan karakteriseres som grunnløs. Frykten deler de med svært mange andre på Skåtøy, både fastboende og hytteeiere. Langt over hundre personer har protestert mot etableringen. Den uttalelse som velforeningen har gitt i sakens anledning, er ikke

Side:838

representativ for hva beboerne mener.

Bevisførselen har avdekket at det ved tilsvarende kollektiv andre steder har oppstått alvorlige episoder med voldsbruk. Også ansatte er blitt angrepet av ungdommene. Videre er det fremkommet at ungdommene har begått innbrudd i nabolaget og blant annet stjålet biler i forbindelse med rømninger. Dessuten pekes på at en evaluering av Fossumkollektivet som psykolog Lill Landvik har foretatt, tyder på at det er mer kriminalitet og rusmisbruk blant ungdommene enn hva de ansatte har kjennskap til. Mørketallet når det gjelder kriminalitet er enormt, og statistisk sett må en regne med at ungdommene vil fortsette sin kriminelle løpebane mens de oppholder seg på kollektivet. Det er derfor ikke uten grunn at de ankende parter frykter overgrep, både voldshandlinger og vinningskriminalitet. Dette skyldes også at det på Skåtøy - i motsetning til de fleste andre steder der det er etablert tilsvarende kollektiv - vil være svært få hus og naboer å fordele oppmerksomheten på. Sjansene for å bli utsatt for kriminalitet er derfor større.

Videre må det legges vekt på at etablering av kollektivet vil føre til et stort økonomisk tap for de ankende parter. For Andersens eiendom dreier det seg om en verdireduksjon på et par hundre tusen kroner. I tillegg må det påregnes at Andersen i fremtiden vil miste leieinntekter fra utleie av våningshuset om sommeren. I 30-40 år har våningshuset hver sommer vært utleid til feriegjester, men dette antas nå å bli vanskelig. Ingen familie vil være interessert i å feriere like ved et slikt kollektiv, ikke minst av hensyn til barna. For Selmers eiendom er det tale om verditap i millionklassen.

En vesentlig årsak til verdireduksjonen er den frykt og engstelse som enhver nabo til kollektivet nødvendigvis vil føle, og som er beskrevet ovenfor. Selv en ubegrunnet frykt må i denne sammenheng tillegges vekt. Det er ikke rettslig holdbart, slik herredsretten har gitt uttrykk for, at de ankende parter må tåle verdifall som skyldes overdreven frykt for krenkelser. Ulempenes eller skadenes årsaker er likegyldige etter nabolovens §2, jfr. Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett, 107.

Når det gjelder spørsmålet om alternativ plassering, må det tas i betraktning at motpartene har hatt rikelig tid til å vurdere annen plassering, også på Valldals eiendom. Den omstendighet at motpartene ikke har vurdert andre alternativ, kan i alle fall ikke komme de ankende parter til skade.

Det er vanskelig å forstå at ikke kollektivet skulle kunne plasseres på den del av Valldals eiendom som er regulert til eneboliger. Hverken teknisk eller økonomisk antas det å være noe til hinder for en slik plassering. For de ankende parter ville praktisk talt alle de fysiske ulempene blitt eliminert. Frykten og den økonomiske skaden ville også bli noe avdempet. Muligens ville det kunne være tale om en halvering av skade og ulemper. Riktignok ville det være en nødløsning, men likevel klart å foretrekke.

Den alternative plassering vil ikke berøre andre naboer tilnærmelsesvis i samme grad som de ankende parter vil bli dersom kollektivet blir bygget der det nå er planlagt. Mange andre på Skåtøy blir også berørt av kollektivet, men ingen blir så sterkt belastet som de ankende

Side:839

parter, jfr. nabolovens §2 fjerde ledd.

Det avvises at et tiltak av denne art var ventelig før planene om kollektivet ble påbegynt, jfr. nabolovens §2 tredje ledd. Bortsett fra spredt boligbygging, var det ikke ventelig med noen utbygging av industri eller annen virksomhet på Skåtøy, heller ikke institusjoner av noe slag.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Bjørg og Olav Valldal og Telemark fylkeskommune v/fylkesordføreren nektes å utbygge og benytte eiendommen gnr. 30 bnr. 32 i Kragerø til det planlagte bo- og arbeidskollektiv for mistilpasset ungdom.

2. Bjørg og Olav Valldal og Telemark fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankemotpartene har henholdt seg til herredsrettens dom som hevdes å være riktig, både når det gjelder bevisvurderingen og lovtolkningen, bortsett fra spørsmålet om saksomkostninger. Anførslene for lagmannsretten er i det vesentlige de samme som for herredsretten, og kan i hovedsak sammenfattes slik:

Saken dreier seg dypest sett om den uvilje vi «normalmennesker» har mot å få personer som er avvikende på et eller annet vis, inn på livet - det være seg asylsøkere, mentalt tilbakestående personer, sigøynere eller ungdom med adferdsvansker og problemer som det her er tale om. Spørsmålet er om retten skal legalisere denne type følelser og reaksjoner, eller si at vi alle må være forberedt på å få inn på oss mennesker som ikke lever på livets «solside».

I forhold til naboloven er det irrelevant hvilke typer mennesker som skal bebo stedet. Det avgjørende er om institusjonen blir drevet faglig forsvarlig. I forhold til Skåtøykollektivet er ikke dette noe problem, idet en der vil bygge på en vel utprøvet modell fra andre kollektiv. Noe eksperiment er det ikke tale om.

De ulemper de ankende parter vil bli utsatt for, er minimale. Det viser den erfaring man har fra tilsvarende kollektiv andre steder i landet. Flere av disse ligger like nær annen bebyggelse som tilfellet vil være på Skåtøy, uten at det har medført problemer av noe slag. Ingen av de nærmeste naboene har vært utsatt for kriminelle handlinger fra beboerne/klientene. Disse ungdommene er for øvrig ikke mer voldelige eller aggressive enn andre ungdommer. De fleste steder har det vært kraftige naboprotester på forhånd, men naboene har senere gitt til kjenne at de tok feil.

Det avvises at den omstendighet at kollektivet blir liggende på en øy, innebærer økt risiko for kriminalitet. Tvert imot kan det være en terapeutisk fordel, og erfaringene fra et kollektiv beliggende på en øy på Vestlandet, er bare positive. Ungdommene vil dessuten være under kontinuerlig kontroll.

Subjektiv frykt som bygger på fordommer, uvitenhet og avvisning av informasjon, er naborettslig irrelevant. I dette tilfellet må den påberopte frykt anses helt ubegrunnet. Både teori og rettspraksis slår fast at ulempe i form av fare må vurderes objektivt. I dette ligger at det er «vanlige» - vettuge, informerte - folks vurdering av faren som

Side:840

skal legges til grunn.

Det er forståelig at mennesker i Eva Andersens alder reagerer slik hun gjør, men det kan ikke tillegges vekt. Eva Andersen har for øvrig stilt seg avvisende til informasjon om hva et slikt kollektiv innebærer. Hun har også fått tilbud om å besøke et av de andre kollektivene, men har ikke tatt imot tilbudet.

Det vil ikke være flere enn 8 ungdommer som til enhver tid vil ha opphold på kollektivet på Skåtøy. Av de 12 ungdommene som kollektivet er planlagt for, vil 4 av dem som har vært der lengst, bo i leilighet/hybel utenfor kollektivet. Antall ansatte vil være 12. Muligens vil noen av disse ha med seg familie. Samlet vil det således ikke oppholde seg mer enn ca. 20 personer på kollektivet. Dette innebærer at økt ferdsel og støy som den menneskelige aktivitet på kollektivet nødvendigvis vil føre med seg, ikke vil overskride det en ville måtte regne med ved oppføring av f.eks. 6-7 frittliggende eneboliger. Ved en slik utbygging ville det dessuten ha blitt langt mer biltrafikk.

Bevisbyrden for at ulemper/skader oppstår, påhviler de naboer som mener seg utsatt, jfr. Rt-1938-30 og Rt-1981-343. Videre understrekes at Høyesterett har lagt til grunn en relativt høy tålegrense når det gjelder støy fra mennesker. Den støyplagen det her er tale om - knyttet til menneskelig aktivitet og ferdsel - ligger langt under tålegrensen, spesielt når det gjelder Selmer. Andersen vil merke noe mer, men ulempene vil likevel være uhyre begrenset, blant annet på grunn av fjellknausen mellom de to eiendommene. Også kollektivets bygninger vil virke skjermende. Hva angår ulempe i form av innsyn, vil dette ikke være aktuelt for Selmers eiendom, og bare i beskjeden grad for Andersens eiendom.

Når det gjelder anførselen om økt ferdsel over de ankende parters eiendom, avvises at det vil oppstå problemer i forhold til Andersen. noe mer ferdsel vil det bli over Selmers eiendom, men Selmer kan ikke motsette seg dette fordi veien som det er tale om å benytte, er åpen for alminnelig ferdsel. Dette representerer således ingen naborettslig ulempe.

Det erkjennes at området på Skåtøy vil endre noe karakter som følge av etableringen av kollektivet. Ingen har imidlertid rettskrav på å få beholde en fredet idyll for all fremtid. Det er i alle fall ingen naborettslig beskyttet forventning. Videre nevnes i den forbindelse at Kragerø kommune lenge har hatt som målsetting å øke bebyggelsen i skjærgården. De ankende parter ville derfor ikke ha kunnet motsette seg oppføring av eneboliger på Valldals eiendom, med de ulemper i form av trafikk og støy disse ville ha ført med seg. Situasjonen må bli den samme selv om det her er tale om en institusjon. Selv om selve tiltaket er usedvanlig, er følgene av tiltaket - økt støy og ferdsel som følge av menneskelig aktivitet - høyst påregnelig. Det er virkningene som er avgjørende, ikke hva virkningene kommer av. Når det spesielt gjelder Selmer, må det dessuten få betydning at det vinteren 1987 var planer om å etablere kollektivet på den eiendommen han selv senere kjøpte.

Hva angår den påberopte skade i form av økonomisk tap, vises til det herredsretten har uttalt om at naboene må tåle verdifall som har

Side:841

sin årsak i overdreven frykt. Det er for øvrig ikke ført tilstrekkelig bevis for at verdien av de ankende parters eiendommer vil bli redusert som følge av kollektivet. Det er ikke dokumentert noe annet tilfellet der lignende etablering har ført til prisfall.

Ulempene på naboeiendommene kan ikke anses unødige. Anførselen om at anlegget vil kunne plasseres på den del av Valldals eiendom som er regulert til eneboliger, er ny for lagmannsretten og må derfor ses bort fra. Dessuten ville en slik plassering medføre store ulemper og uforholdsmessige omkostninger for både kollektivet og for Valldal. Det ville bli nødvendig med ny reguleringsplan og ville innebære usikkerhet med hensyn til om prosjektet i det hele tatt ville kunne la seg realisere. En omregulering ville bety betydelig forsinkelse og en langt mer kostbar utbygging. Valldal ville miste 8 boligtomter. Det er videre tvilsomt om det ville være noe vesentlig å vinne for de ankende parter. Det ville i alle tilfeller bli aktivitet på jordene i nærheten av de ankende parter, idet det er meningen at ungdommene også skal drive jordbruk. Den alternative plassering ville dessuten innebære at problemene ville bli flyttet over på andre naboer, og enkelte av disse har protestert kraftig mot kollektivet.

Det må tas i betraktning at det her er tale om et samfunnsmessig nyttig formål. Nyttevirkningen for Skåtøy er også av betydning. Kollektivet vil sikre øysamfunnet nye arbeidsplasser og vil også på andre måter gi positive ringvirkninger, både for driften av skolen, ferjesambandet med byen, vedlikeholdet av veien m.v. Skåtøykollektivet er godtatt av velforeningen på Skåtøy og også av flertallet av de nærmeste naboene. Videre pekes på at prosjektet er godkjent av myndighetene.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom punkt. 1 stadfestes.

2. De ankende parter tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Innledningsvis bemerkes at byggearbeidene ennå ikke er påbegynt. Partene hadde derfor hatt adgang til å begjære naboskjønn og fått en forhåndsavgjørelse av om tiltaket er lovlig. jfr. nabolovens §7. Ingen av partene fremsatte imidlertid begjæring om skjønn. De ankende parter har opplyst at de innen utløpet av 4-ukers fristen etter mottatt nabovarsel, ikke hadde den tilstrekkelige oversikt med hensyn til hva tiltaket egentlig innebar for deres vedkommende. Lagmannsretten antar det må være adgang til å prøve om tiltaket vil stride mot nabolovens §2 selv om virksomheten ikke er igangsatt.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Den samlede virkning som etableringen av kollektivet vil få for naboene og deres eiendommer, finnes således ikke å være av en slik karakter eller omfang at etableringen kan anses som ulovlig etter nabolovens §2.

Det finnes ikke tvilsomt at kollektivet vil innebære ulemper av forskjellig art for de nærmeste naboene, slik herredsretten utførlig har redegjort for, særlig gjelder dette for Andersen. Det skal opprettes en institusjon med en forholdsvis stor konsentrasjon av personer som til

Side:842

enhver tid vil ha fast tilhold på kollektivet, og det vil sannsynligvis bli mye aktivitet med tilhørende støy og uro utendørs. Dette vil åpenbart kunne føles forstyrrende på de nærmeste omgivelser, ikke minst sett på bakgrunn av at stedet i dag er et landlig og fredelig område med spredt bebyggelse, men med meget kort avstand fra bebyggelsen på Valldals eiendom til Andersen som er nærmeste nabo. Andersen vil dessuten få økt innsyn. Dette gjelder særlig for uteplassen utenfor huset som brukes som sommerbolig, som derved vil miste mye av sin skjermede idyll.

Selv om det er uten direkte betydning for vurderingen etter naboloven, finner lagmannsretten det på denne bakgrunn noe overraskende at ankemotpartene ikke har søkt å legge kollektivet et annet sted som ikke i samme grad vil berøre naboene. Kollektivet skal ikke ta i bruk eksisterende bygninger. Alt skal bygges nytt, og like bra tomter ville sannsynligvis kunne skaffes andre steder, også i skjærgården utenfor Kragerø, og som ville være like tilfredsstillende for kollektivet. Det nevnes også at Valldal selv ikke skal delta i den daglige drift. Spørsmålet om hvem som er grunneiere, synes derfor å være av underordnet betydning. - I det minste burde det ha vært sørget for en grundigere utredning om mulig alternativ plassering enn de som ble gjort i sakens anledning. De ankende parters kritikk på dette punkt er derfor forståelig.

Ulempene det her er tale om, kan likevel ikke betegnes som urimelige og finnes derfor ikke å overskrive tålegrensen etter nabolovens §2. Lagmannsretten ser det slik at en institusjon for behandling av mennesker i og for seg kan ha en karakter og et omfang som gjør at den er til ulempe for naboeiendommer på en slik måte at virksomheten strider mot nabolovens §2. Dette vil imidlertid være rene unntakstilfeller. I alminnelighet må naboer finne seg i nødvendige ulemper som følger av slike institusjoner. Dersom virksomheten drives forsvarlig og i samsvar med aksepterte behandlingsnormer, vil den vanskelig kunne stride mot nabolovens §2, uansett hvor institusjonen ligger.

Det er tatt i betraktning at ulempene nok vil bli noe mer omfattende enn hva de ville ha blitt f.eks. ved utparsellering av området til noen få eneboliger. Slik utbygging - huskruller som består av 3-5 eneboliger - har kommunen godkjent i skjærgården, og ulemper i tilknytning til en slik utbygging ville ikke ha blitt ansett som upåregnelige. Det er riktignok lite sannsynlig at området der kollektivet tenkes plassert, ville ha blitt utbygget selv med et så begrenset antall frittliggende eneboliger på grunn av terrengforholdene på stedet. En vesentlig del av området er dessuten jordbruksareal som neppe ville ha blitt tillatt brukt til boligtomter. Selv om det således ikke var påregnelig med så omfattende ulemper akkurat i dette området som det synes å ville bli, kan dette likevel ikke tillegges avgjørende vekt, idet ulempene ikke antas å ville bli vesentlig større eller annerledes enn det som kan forventes andre steder i skjærgården som følge av slik utbygging som er nevnt ovenfor. Det finnes naborettslig irrelevant at det er en institusjon som forårsaker ulempene så lenge følgene - ulempene - ligger innenfor det sedvanlige.

Lagmannsretten finner at tålegrensen i alminnelighet må settes

Side:843

lavere i et gammelt øysamfunn som dette enn dersom det hadde vært tale om et bysamfunn eller et tettsted som gradvis hadde vokst frem i utkanten av en by. På den annen side er det av betydning at ulempene - spesielt i form av støy - i dette tilfellet skriver seg fra menneskelig aktivitet, og ikke fra f.eks. nyetablering av en fabrikk eller lignende. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge nevneverdig vekt på den frykt som de ankende parter har gitt uttrykk for å ha i forhold til ungdommene som skal bo på kollektivet.

Riktignok er det tale om ungdom med rusproblemer og til dels alvorlige adferdsvansker, og erfaringen viser at en ikke kan se bort fra at mange vil fortsette sin kriminelle løpebane også under oppholdet på kollektivet. Etter bevisførselen må det imidlertid legges til grunn at de nærmeste naboene til kollektivet faktisk er de som vil være minst utsatt for kriminalitet. Få eller ingen av de nærmeste naboene til de andre kollektivene som det er naturlig å sammenligne med, har vært utsatt for overgrep av noen art. Frykten som de ankende parter har gitt til kjenne, synes således overdreven og finnes derfor ikke rettslig relevant i forhold til naboloven. Partenes subjektive oppfatning er ikke avgjørende når den ikke kan sies å bygge på omstendigheter som også utad fremtrer som relevant.

Lagmannsretten legger til grunn at markedsverdien for de ankende parters eiendommer vil bli redusert som følge av etableringen. En del av verditapet - uten at lagmannsretten finner grunn til å ta stilling til hvor stor del - skyldes utvilsomt den påberopte frykt knyttet til den kjensgjerning at Andersen og Selmer vil få som nærmeste naboer en forholdsvis stor gruppe kriminelt belastet ungdom, og at de i årene fremover jevnlig vil komme nye ungdommer med tilsvarende alvorlige adferdsvansker. Men også når man ser bort fra verditapet som spesifikt knytter seg til sammensetningen av klientgruppen, og som ikke kan anses som en naborettslig relevant ulempe, gjenstår det et ikke ubetydelig verditap. Dette har sin årsak i at etablering av en institusjon med såpass mange mennesker, til en viss grad endrer strøkets karakter og belaster nabolaget med ulemper av ulik art, slik det er beskrevet ovenfor. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn ingen grunn til å betrakte det økonomiske tap som en ulempe i seg selv, men finner det riktigere å se saken slik at det her er tale om ulemper som har økonomisk tap til følge. Disse ulempene ligger imidlertid innenfor tålegrensen etter naboloven.

Når det gjelder spørsmålet om etableringen er unødig og dermed ulovlig, er det for lagmannsretten anført at ulempene ville bli betydelig redusert - muligens halvert - dersom kollektivet i stedet ble anlagt på den del av Valldals eiendom som i dag er regulert til 7 eneboliger. Motpartene har gitt uttrykk for at en slik alternativ plassering må ses bort fra fordi dette er en ny anførsel som kom opp først under selve ankeforhandlingen. Lagmannsretten er ikke enig i dette, og viser til at det i ankeerklæringen er påberopt en mulig annen plassering av anlegget som ville redusere belastningen på naboeiendommene adskillig, uten at det riktignok er nevnt hvilket område det siktes til.

Det er i denne sammenheng ikke avgjørende at ulempene ikke kan sies å være urimelige, og lagmannsretten har nøye vurdert spørsmålet

Side:844

om en alternativ plassering. Det legges til grunn at det ikke er tvilsomt at en plassering som foreslått av de ankende parter, ville redusere ulempene vesentlig. Når lagmannsretten likevel ser bort fra denne mulighet, skyldes det i første rekke hensynet til andre naboeiendommer som da ville bli berørt. Det gjelder spesielt to helårsboliger, men også flere fritidsboliger.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Anken har ikke ført frem, og lagmannsretten er kommet til at de ankende parter må pålegges å erstatte motpartenes omkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Advokat Ramm Bjerke har oppgitt fylkeskommunens omkostninger til kr. 113.079, hvorav salæret utgjør kr. 90.000. Salæret synes noe for høyt, men lagmannsretten finner likevel under tvil å kunne legge omkostningsoppgaven til grunn. Advokat Løchstøer har oppgitt Valldals omkostninger for lagmannsretten til kr. 60.593, hvorav 55.000 er salær og kr. 4.527,50 er tapt arbeidsfortjeneste for Bjørg Valldal. Lagmannsretten finner at tapt arbeidsfortjeneste som parten selv har hatt ved at hun under ankeforhandlingen var fraværende fra sitt arbeid, ikke bør kunne kreves erstattet. De øvrige utgiftene finnes å ha vært nødvendige for å få saken betryggende utført, og godtas. Utgiftene for Valldal erstattes etter dette med kr. 55.065.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes, idet saken er funnet så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Andersen og Selmer til å få saken prøvet i første instans.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Anne Marit og Jens Petter Selmer samt Eva Andersen, Anne Margrethe Berentzen, Thor Johan Andersen, Sigrid Solbakken og Jan Erik Andersen dømmes til in solidum å betale saksomkostninger innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med 113.097 - etthundreogtrettentusenognittisyv - kroner til Telemark fylkeskommune v/fylkesordføreren og 56.065 - femtisekstusenogsekstifem - kroner til Bjørg og Olav Valldal.