RG-1996-1333

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1995-11-29
Publisert:	RG-1996-1333 (268-96)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sorenskriveren i Solør Nr. - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00601 K (Se RG-1996-1333)
Parter:	Kjærende part: 1. Odd Bredvold (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallhaug) 2. Thorleif Bredvolds dødsbo v/Solør skifterett (Prosessfullmektig: Advokat Kay Olav Loftet) 3. Signe Elisabeth Simengård (Prosessfullmektig: Advokat Jonny Holen) Hjelpeintervenienter: 1. Inger-Beate Bredvold Moen 2. Anne Bredvold (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård)
Forfatter:	Lagdommer Berit Haga, Lagdommer Eystein F. Husebye, Lagdommer Ragnar Askheim
Lovhenvisninger:	Tinglysingsloven (1935) §12a, Jordloven (1955) §55, Odelsloven (1974) §14, §10, Jordloven (1955), Forvaltningsloven (1967) §36, Forvaltningsloven (1967), §12, §55, Odelsloven (1974)

Saken gjelder tinglysingsnektelse p.g.a. manglende delingstillatelse etter jordloven §55, jf tinglysingsloven §12a annet ledd.

Bobestyreren i Torleif Bredvolds dødsbo, advokat Kay Olav Loftet, innsendte 22. desember 1994 til tinglysing hos sorenskriveren i Solør skjøter på boets tre skogeiendommer: - gnr. 11 bnr. 1 i Åsnes, "Veltdigerheden" (areal 4328 da, hvorav 3708 da produktiv skog, verdi kr 2314000) - gnr. 11 bnr. 11 i Åsnes, "Presthaugen skog" (areal 3802 da, hvorav 3190 produktivt, verdi kr 1346000) - nedenfor kalt Presthaugen og - gnr. 7 bnr. 3 i Åsnes, "Posåsen skog" (areal 1501 da, hvorav 1134 da produktiv skog, verdi kr 700.000) - nedenfor kalt Posåsen.

Det dreier seg om eiendommer som ble ervervet av Torleif Bredvolds farfar rundt århundreskiftet. Han kjøpte Veltdigerheden i 1895 og Posåsen i 1902. Veltdigerheden ble etter det opplyste delt i to eiendommer ved hans død i 1950, slik at eiendommen Presthaugen oppsto. Torleif Bredvolds arvinger har ved rettsforlik inngått i Solør skifterett blitt enige om at det er tre odelseiendommer. Eiendommene ble fordelt mellom de best odelsberettigede arvingene etter prinsippet i odelsloven §14, og verdiene er fastsatt gjennom skifteovertakst. Skjøtet på Veltdigerheden er utstedt fra boet og til Anne Bredvold Kristoffersen og Inger Beate Bredvold Moen med en ideell halvpart på hver, på Presthaugen til Odd Bredvold og på Posåsen til Signe Elisabeth Simengård.

Forut for innsendelse av dokumentene til tinglysing hadde bobestyrer forelagt spørsmålet om nødvendigheten av samtykke til deling etter jordloven §55 for fylkeslandbrukskontoret, som i brev av 8. juli 1993 ga uttrykk for at odelsloven §14 gikk foran jordloven §55 og at delingstillatelse etter jordloven derfor ikke var nødvendig. Landbrukskontoret i Åsnes forela spørsmålet for Landbruksdepartementet som i brev av 29. juli 1993 til bobestyreren uttalte at det ikke var nødvendig med delingssamtykke etter jordloven §55 dersom det utvilsomt dreier seg om flere forskjellige odelseiendommer i relasjon til odelsloven §14 og partene er enige om løsningssummen. Departementet viste til en høyesterettsdom inntatt i Rt-1991-1288 som etter departmentets syn gir viktige føringer for vurderingen av om det foreligger en eller flere odelseiendommer etter odelsloven §14 og pekte på at det etter denne dommen må legges sterkere vekt enn tidligere (etter den gamle odelslovs §12) på driftsøkonomiske hensyn og landbruksmyndighetenes avgjørelse etter jordloven. Det het videre i brevet:

"Dette innebærer bl.a. at dersom det synes på det rene at delingen ikke er driftsøkonomisk forsvarlig, kan det i slike tilfeller komme på tale å kreve delingsbehandling - eventuelt avslå deling og overlate til retten å ta stilling til hvorvidt delingsnektelse i medhold av jordloven §55 har gjennomslagskraft i relasjon til odelsloven §14. Det vises i denne sammenheng til Ot.prp.nr.59 (1972-73) 54 hvor det er uttalt:

"Departementet viser til Rådsegna 68 sp. 1 der Utvalet har meint at dette spørsmålet lyt løysast på same måten som når det gjeld eigedomsdeling etter jordlova §55. Ein er samd i det og meiner at den meir eksakte grensedraginga i slike tilfelle får løysast av domstolane.""

Departementet uttalte videre at før det kunne ta stilling til om de aktuelle skogeiendommene kunne overdras til tre forskjellige odelsrettshavere uten at jordloven §55 kom til anvendelse, var det nødvendig med nærmere opplysninger om de faktiske forhold, og at departementet bare kunne akseptere deling av driftsenheten uten jordlovbehandling "dersom det er rimelig klart at det dreier seg om flere odelseiendommer i odelsloven §14's mening."

I brev av 5. april 1994 til bobestyreren uttalte departementet at det var domstolene som måtte avgjøre om en driftsenhet besto av flere odelseiendommer og videre: "I en situasjon som den foreliggende kan en ikke se noen grunn til å fastslå at jordloven må stå tilbake med mindre en kan si seg enig i at det foreligger flere odelseiendommer ut fra det en må regne med at domstolene vil komme til." Departementet ga også uttrykk for at man antok at domstolene ville komme til at Veltdigerheden og Presthaugen hver for seg måtte anses som selvstendige odelseiendommer, men at Posåsen ikke kunne anses for en slik eiendom. Dersom Posåsen ikke ble tillagt en av de andre eiendommene, måtte delingstillatelse innhentes og departementet tilføyde at etter en vurdering basert på jordloven alene kunne en slik tillatelse ikke påregnes.

I skiftesamling 6. september 1994 ble arvingene enige om at alle skjøter skulle sendes til tinglysing uten at det på forhånd ble søkt om delingstillatelse, idet man mente at samtykke ikke var nødvendig.

Dokumentene ble den 26. januar 1995 nektet tinglyst med hjemmel i tinglysingsloven §12a annet ledd under henvisning til Landbruksdepartementets uttalelser. Tinglysingsdommeren anså at det var nødvendig med delingstillatelse etter jordloven §55.

Vedtaket om tinglysingsnektelse ble i tide påkjært til lagmannsretten av Odd Bredvold, dødsboet og Signe Elisabeth Simengård. Anne Bredvold Kristoffersen og Inger Beate Bredvold Moen erklærte hjelpeintervensjon.

Odd Bredvold har i det vesentlige gjort gjeldende: Det er ikke grunnlag for å kreve samtykke etter tinglysingsloven §12a annet ledd før tinglysing kan skje. Odelsloven §14 går foran jordloven §55. Det vises til Rt-1980-151, Rt-1987-173 og RG-1991-67.

Etter odelsloven §14 har partene i saken "forretten til odelsjord (for) berre ein eigedom". Odelsloven §14 har som formål å hindre at flere odelseiendommer samles på én hånd. Det er ubestridt, også fra Landbruksdepartementets side, at Presthaugen er en selvstendig odelseiendom, og det er ikke rettslig adgang til å la spørsmålet om Posåsen være grunnlag for å nekte tinglysing av skifteskjøtet på Presthaugen som Odd Bredvold skal overta. Bredvold mente under enhver omstendighet at også Posåsen skog er en selvstendig odelseiendom etter odelsloven §14.

Han nedla slik påstand:

"1. Skjøte på gnr. 11 bnr. 11 Presthaugen Skog i Åsnes antas til tinglysing.

2. Odd Bredvold tilkjennes saksomkostninger."

Torleif Bredvolds dødsbo v/bobestyreren har i det vesentlige gjort gjeldende: Landbruksmyndighetenes samtykke til deling er i dette tilfellet ikke nødvendig. Det er inngått et forlik for Solør skifterett hvor det var enighet arvingene imellom at det forelå tre odelseiendommer. Et rettsforlik har samme virkning som en dom. Forliket er ikke inngått for å omgå jordloven krav om samtykke til deling. Det dreiet seg om en reell tvist hvor det forut for forliket hadde pågått en utveksling av prosesskrifter. Det kan ikke gjøre noen forskjell at det i dette tilfellet dreier seg om et forlik. Hvis det under en odelssak blir nedlagt en felles påstand, må retten ta den til følge. I forbindelse med tinglysingen er man ikke bundet av departementets standpunkt om at det foreligger bare to odelseiendommer. Etter rettspraksis går odelsloven §14 foran jordloven §55.

Odd Bredvolds begjæring om at han i alle fall skal få tinglyst sitt skjøte på Presthaugen alene, kan ikke gis medhold. Som bobestyrer og rekvirent er det en forutsetning for å opprettholde begjæringen om tinglysing at alle tre skjøter blir tinglyst. Tinglyses bare ett eller to skjøter, oppstår en ny situasjon for boet, som i tilfelle må avklares.

Torleif Bredvolds dødsbo nedla slik påstand: 1. Skjøter på gnr. 11 bnr. 1, Veltdigerheden, grn. 11 bnr. 11, Presthaugen Skog, og gnr. 7 bnr. 3, alle i Åsnes antas til tinglysing. 2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger fra det offentlige.

Signe Elisabeth Simengård har i det vesentlige gjort gjeldende: Det er ikke grunnlag for å kreve landbruksmyndighetenes samtykke etter jordloven §55, jf tinglysingsloven §12a, idet det dreier seg om en fordeling av selvstendige odelseiendommer i henhold til et rettsforlik inngått i medhold av odelsloven §14. Odelsloven går i denne sammenheng for jordloven delingsbestemmelse. Det er vist til Rt-1980-151 og Rt-1987-173. Simengård viste i likhet med bobestyreren til at rettsforliket har samme virkning som dom, og at partene istedenfor forlik kunne ha nedlagt likelydende påstand som retten ville vært bundet av.

For de tre eiendommene er den tidligere eiersituasjonen og eiendommenes innbyrdes beliggenhet, størrelse og topografi slik at det dreier seg om tre selvstendige eiendommer. Det er et vesentlig moment at Posåsen ligger langt fra de to øvrige eiendommer, ca 30 km etter vei. I historisk henseende har de tre eiendommer ulik bakgrunn. De inngikk tidligere i et større eiendomskompleks som avdøde Torleif Bredvolds besteforeldre, Nils og Karen Bredvold ervervet i det åpne marked. Veltdigerheden ble overtatt av Torleif Bredvold i 1952, Presthaugen i 1958 og Posåsen i 1965.

De eiendomsutdelinger som tidligere er foretatt, tyder på at de tidligere generasjoners eiere har erkjent at det har dreidd seg om ulike eiendommer i forhold til den gamle odelsloven.

Fylkeslandbrukskontoret i Hedmark har vært enig i at det ikke er nødvendig med delingssamtykke. Departementets lovtolkning er ikke korrekt, og innebærer en annen og strengere vurderingsnorm enn hva som kan utledes av loven. Domspraksis som departementet har påberopt, gjelder ikke samme forhold som det denne sak dreier seg om.

Signe Elisabeth Simengård har nedlagt slik påstand: "1. Tinglysingsnektingen omgjøres idet skjøtet på Posåsen Skog, gnr. 7 bnr. 3 antas til tinglysing. 2. Signe Elisabeth Simengård tilkjennes saksomkostninger."

Inger-Beate Bredvold Moen og Anne Bredvold Kristoffersen har som hjelpeintervenienter vist til bobestyrerens kjæremålserklæring.

De understreker også at begjæringen om tinglysing er en enhet fra boets side. Enten må det gjennomføres tinglysing for alle tre skjøter, eller så er det ikke noen situasjon hvor sorenskriverens avgjørelse kan endres. Når skjøtene er innlevert som en enhet, kan ikke én arving ha adgang til å anføre at eiendommens skal sees isolert, slik Odd Bredvold går inn for.

Landbruksdepartementet har i prosesskrift fremkommet med merknader etter anmodning fra sorenskriveren i Solør og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er riktig at odelsloven §14 går foran jordloven §55 i den forstand at jordlovmyndighetene ikke kan hindre at en del av en driftsenhet løses på odel. Departementet understreker imidlertid at private parter ikke kan avtale seg bort fra nødvendigheten av å innhente delingssamtykke etter §55, men at jordloven må stå tilbake dersom domstolene finner at det foreligger flere odelseiendommer. Fordi det ikke er reist løsningssak, har departementet foretatt en konkret vurdering av om de tre eiendommene kan anses som egne odelseiendommer. Det er herunder lagt vekt på Høyesteretts uttalelser i Rt-1991-1288 og departementet viste til sin vurdering fremkommet i brevet av 29. juli 1993 til bobestyreren. Når departementet hadde funnet at Posåsen ikke kunne anses som en selvstendig eiendom, hadde man bygget på eiendommens begrensede avkastning og sett hen til at parsellen i 24 år hadde vært drevet som en del av en større skogeiendom. En oppsplitting av enheten ville innebære en uønsket svekkelse av den driftsenhet som var etablert og ville ikke være driftsøkonomisk forsvarlig. De hensyn som ligger bak odelsloven §14, taler ikke i avgjørende grad mot departementets standpunkt.

Sorenskriveren i Solør har som tinglysingsdommer avgitt uttalelse til lagmannsretten i samsvar med tinglysingsloven §10 tredje ledd:

Tinglysing er nektet fordi samtykke etter jordloven §55 manglet. Det er lagt til grunn at arvingenes rett etter odelsloven §14 ikke kan sette kravet til samtykke fra landbruksmyndighetene til side. Den rettspraksis som parter og departementet har vist til, synes i alle fall å gi rom for den forståelse av forholdet mellom jord- og odelslov som departementet har hevdet. Da Landbruksdepartementet er faglig overordnet fylkeslandbruksstyret, må departementets oppfatning ses som en instruks til fylkeslandbruksstyret om at samtykke etter §55 skal innhentes. Da må tinglysingsdommeren legge til grunn at dette er landbruksmyndighetenes syn, så langt departementet har kompetanse til å gi slik instruks.

Det må være riktig som Landbruksdepartementet sier at partene ikke kan avtale seg bort fra delingssamtykke, og at et rettsforlik ikke kan binde landbruksmyndighetene med mindre samtykke er gitt eller forlik også er inngått med kompetent myndighet. Selv om domstolen i noen tilfeller har en utvidet kompetanse til å prøve forvaltningens skjønn i den konkrete sak, er det ingen utvidet adgang til å binde forvaltningen gjennom rettsforlik.

Tinglysingsdommeren opplyser avslutningsvis at det er uklart hva boet vil foreta seg hvis samtykke til utskilling av Posåsen ikke blir gitt. Siden boet ikke har presisert at tinglysing av skjøtene skal sees isolert, er tinglysing også nektet for de to skjøtene hvor departementet mener at samtykke etter jordloven §55 ikke er nødvendig.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tinglysingsdommeren.

Forbudet mot å dele en eiendom som er benyttet til eller kan benyttes til jord- eller skogbruk er hjemlet i jordloven §55 første ledd. Deling av en slik eiendom kan bare tillates dersom fylkeslandbruksstyret finner at delingen er driftsøkonomisk forsvarlig eller samfunnsinteresser av større vekt taler for det. Det er i annet ledd bestemt at delingsforbudet også gjelder selv om en eiendom har flere matrikkelnumre dersom disse har vært på samme eiers hånd de siste 5 år og etter fylkeslandbruksstyrets skjønn utgjør en driftsenhet. Lagmannsretten legger til grunn at eiendommene Veltdigerheden, Presthaugen og Posåsen ved ordinært salg fra dødsboet ville blitt ansett som én driftsenhet av landbruksmyndighetene, jf også Landbruksdepartementets brev av 5. april 1994 til bobestyreren. Salg av eiendommene til forskjellige kjøpere ville i såfall krevet delingstillatelse med den konsekvens dette ville hatt i forhold til tinglysingsloven §12a annet ledd.

Landbruksdepartementet inntar for øvrig det standpunkt at prinsippet i jordloven §55 må vike i et tilfelle der det er tale om å overdra en eller flere odelseiendommer til odelsrettshaverne. Departementet aksepterer således at en odelseiendom ikke opphører å være selvstendig odelseiendom i relasjon til odelsloven §14 selv når én eier har hatt den i mer enn fem år på sin hånd sammen med andre jordbrukseiendommer, enten disse er odelseiendommer eller ikke, selv om eiendommen utgjør én driftsenhet i jordloven forstand. Den tilnærmet automatiske sammensmeltingen av eiendommene som etter jordloven §55 annet ledd finner sted i slike tilfelle, gjelder ikke i forhold til de odelsberettigede.

Departementet, som tinglysingsdommeren støtter seg til, hevder imidlertid at det ved avgjørelsen av spørsmålet om man i en konkret sak har å gjøre med én eller flere odelseiendommer, må tas hensyn til jordloven §55, og mener at driftsøkonomiske hensyn i denne saken tilsier at Posåsen ikke kan anses som en slik eiendom.

Odelsloven har ikke regulert nærmere hva som utgjør én odelseiendom i relasjon til lovens §14. I forarbeidene til odelsloven av 1974 (Rådsegn 10) som vist til i departementets brev av 29. juli 1993 til bobestyreren, er det uttalt at spørsmålet var tenkt avgjort etter de prinsipper som ble fulgt ved eiendomsdeling etter jordloven §55. Justisdepartementet sluttet seg til dette i proposisjonen, men uttalte samtidig at "den meir eksakte grensedraginga i slike tilfelle får løysast av domstolane." (Ot.prp. nr. 59 (1972-73), 54). Det er også dette syn som har kommet til uttrykk i Landbruksdepartementets standpunkt i saken her.

I en dom inntatt i Rt-1980-151 har Høyesterett drøftet forholdet mellom jordloven §55 og den tidligere odelslovs §12, som innholdsmessig svarte til §14 i dagens odelslov. Saken gjaldt to større landbrukseiendommer som hadde vært på én eiers hånd. Førstvoterende, som de øvrige dommere sluttet seg til, uttalte bl.a.:

"Av det jeg allerede har sagt, vil det fremgå at jeg ikke legger avgjørende vekt på jordloven §55 i den foreliggende sak. I og for seg må det antas at de to eiendommene utgjør en driftsenhet som etter §55 ikke kan deles uten fylkeslandbruksstyrets samtykke. Men delingsforbudet i §55 må - slik også lagmannsretten fremhever - stå tilbake dersom Ragnar har rett til å kreve den ene gård i henhold til odelsloven §12. Dette er for øvrig heller ikke omtvistet mellom partene.

Derimot ser partene forskjellig på hvilken indirekte betydning jordloven §55 måtte ha for avgjørelsen av hva som i forhold til odelsloven er én eller flere gårder.

Som nevnt er det i forarbeidene til den nye odelslovs §14 forutsatt at dette spørsmålet må løses på samme måte som etter jordloven §55........ Jeg stiller meg tvilende til dette, men finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet."

I en høyesterettsdom fra 1987 ( Rt-1987-173) er spørsmålet drøftet i relasjon til nåværende odelslovs §14. I den aktuelle saken kom Høyesterett til at tre eiendommer med hvert sitt matrikkelnummer utgjorde én odelseiendom, men i premissene uttalte førstvoterende bl.a.:

"Slik jeg ser saken, er kjernepunktet hvorvidt Olai Dyrkolbotn må sies å ha eid en eller flere eiendommer i forhold til odelsloven §14. Det er på det rene at gnr. 246 bnr. 1 og 2 og gnr. 247 bnr. 1 opprinnelig har vært tre selvstendige bruk. Som utgangspunkt skal det da forholdsvis meget til for å konstatere at de er smeltet sammen til en eiendom. ....

Partene har hatt noe forskjellig syn på innholdet av odelsloven §14 og forholdet til den tidligere odelslovs §12. Det er på det rene at lovgiveren har forutsatt en harmonisering av praksis etter §14 med jordloven §55 om deling. Dette framgår av uttalelsene i NOU 1972:22 side 68 og Ot.prp. nr. 59 for 1972-73 side 54. Jeg peker imidlertid på at Justisdepartementet i proposisjonen føyde til at "den meir eksakte grensedraginga i slike tilfelle får løysast av domstolane." Dette må innebære at domstolene ikke er bundet av landbruksmyndighetenes standpunkt etter jordloven §55, og slik har man også oppfattet forholdet i praksis. Lovgiverforutsetningen må likevel medføre at det ved avgjørelser etter odelsloven §14 må legges vekt også på driftsøkonomiske hensyn, men det konkrete resultat vil avhenge av en sammensatt vurdering, hvor også hensynet til tradisjonell oppfatning kommer inn."

I den høyesterettsdom som Landbruksdepartementet har vist til ( Rt-1991-1288) uttaler førstvoterende bl.a.:

"Spørsmålet om det foreligger én eller flere eiendommer i forhold til odelsloven §14, er etter sin karakter bare delvis av faktisk art. Rettslige vurderinger vil i større eller mindre grad gå inn som elementer i den avgjørelse som må treffes, iallfall i de tvilsomme grensetilfelle.

Hvilke faktiske omstendigheter som har betydning, og hvilken vekt disse skal ha ved den samlede vurdering, vil bero på den nærmere forståelse av odelsloven §14. Her vil det formål bestemmelsen i odelsloven §14 forfølger måtte avstemmes mot den funksjon odelsretten ellers har i den nye odelslov som er utformet i en annen tidsalder enn tidligere odelslov."

Førstvoterende viser deretter til den foran siterte dom i Rt-1987-173 flg., men peker samtidig på at tidligere rettspraksis ikke har samme vekt ved avgjørelser av om det foreligger én eller to eiendommer etter odelsloven §14 som etter den gamle lovs §12, og han fortsetter:

"Til belysning av hva som ligger i den tradisjonelle oppfatning, er riktignok rettspraksis sentral. Men den gir ikke på samme måte veiledning for hva utfallet skal bli ved den mer sammensatte vurdering etter odelsloven §14 hvor det må foretas en avveining mellom den tradisjonelle oppfatning og den sterkere vekt enn tidligere som må legges på driftsøkonomiske hensyn og landbruksmyndighetenes avgjørelser etter jordloven."

På denne bakgrunn ser lagmannsretten det slik at delingen av Thorleif Bredvolds eiendommer på flere av de odelsberettigede arvinger ikke krever landbruksmyndighetenes samtykke direkte etter jordloven. Etter Høyesteretts praksis ville man imidlertid ved en tvist mellom de odelsberettigede om antallet odelseiendommer måtte se hen til driftsøkonomiske hensyn, slik de blir vurdert av landbruksmyndighetene. Avgjørende ville disse myndigheters syn imidlertid ikke være. Spørsmålet om hva som er en driftsøkonomisk forsvarlig enhet vil bare inngå som ett av flere momenter i rettens totalvurdering. Det ville således ikke være spørsmål om å innhente delingstillatelse ved avgjørelsen av en slik tvist.

Tinglysingsloven §12a fastslår at tinglysing skal nektes for de tilfelle der samtykke til deling må innhentes. Det er ikke en slik situasjon som foreligger i saken her.

Noen annen særskilt hjemmel for å kreve innhentet landbruksmyndighetenes samtykke til deling før tinglysing kan finne sted, foreligger ikke. Det at de odelsberettigede på skifte blir enige om antallet odelseiendommer i boet, innebærer ikke at man skaper en ordning der private parter kan avtale seg vekk fra de krav som stilles i jordloven §55. Det er ikke hjemmel hverken i odelsloven eller jordloven for å gripe inn på selvstendig grunnlag i forhold til de odelsberettigedes vurdering av spørsmålet om det i et bestemt tilfelle dreier seg om én eller flere odelsiendommer i relasjon til odelsloven §14. I alle de rettssaker som det har vært vist til foran, har situasjonen vært at det har oppstått tvist direkte mellom de odelsberettigede om antallet odelseiendommer.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at tinglysing av de tre skjøter som boet har utstedt til de odelsberettigede arvinger ikke kan nektes tinglyst under henvisning til tinglysingsloven §12a annet ledd. Fordelingen av Thorleif Bredvolds skogeiendommer på de odelsberettigede er ikke en deling som "rammes av delingsforbudet i lov 18 mars 1955 nr. 2 om tilskiping av jordbruk (jordlova)."

Skjøter på boets tre skogeiendommer blir etter dette å anta til tinglysing.

På bakgrunn av det syn departementet har gitt til kjenne når det gjelder antallet odelseiendommer i denne saken, vil lagmannsretten for ordens skyld også gi uttrykk for at de faktiske forhold etter rettens syn trekker i retning av at det her foreligger tre odelseiendommer.

Lagmannsretten har kommet til at tinglysingsvedtaket endres. Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter forvaltningsloven §36 første ledd, jf tinglysingsloven §10 fjerde ledd. Det er i saken tre kjærende parter og en hjelpeintervenient. De kjærende parter har alle rettslig interesse i saken og har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Både for dødsboet, som er representert ved bobestyreren som er advokat, og for de andre kjærende parter, mener retten at det har vært nødvendig å søke advokatbistand i saken. Selv om det kan stilles spørsmål ved om det etter en streng vurdering var nødvendig at samtlige gikk inn i saken ved siden av dødsboet, ser retten det slik at de alle har kunnet bidra til å opplyse saken både faktisk og rettslig. Lagmannsretten finner således at saksomkostninger må tilkjennes. Hjelpeintervenienten har ikke nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. Selv om saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter forvaltningsloven regler og hjelpeintervenienten er part i saken i forvaltningsrettslig forstand, finner lagmannsretten at det for tilkjennelse av saksomkostninger i et sivilt kjæremål likevel må være et krav for tilkjennelse av slike omkostninger at det er nedlagt påstand om dette.

Det er ikke innsendt omkostningsoppgaver fra noen av prosessfullmektigene, og saksomkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 4000.- til henholdsvis dødsboet og de to andre kjærende parter.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Skjøter på gnr. 11 bnr. 1, Veltdigerheden, gnr. 11 bnr. 11 Presthaugen Skog og gnr. 7 bnr. 3 Posåsen Skog, alle i Åsnes, antas til tinglysing.

2. I saksomkostninger til Torleif Bredvolds dødsbo v/adv. Kay Olav Loftet betaler det offentlige v/sorenskriveren i Solør, kr 4000.- firetusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

3. I saksomkostninger til Signe Elisabeth Simengård v/adv. Jonny Holen betaler det offentlige v/sorenskriveren i Solør, kr 4000 - firetusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

4. I saksomkostninger til Odd Bredvold v/adv. Johs. Thallaug betaler det offentlige v/sorenskriveren i Solør, kr 4000.- firetusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.