RG-2000-1380
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-15 |
| Publisert: | RG-2000-1380 (196-2000) |
| Stikkord: | Erstatning for personskade |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ryfylke herredsrett nr. 98-163 A - Gulating lagmannsrett LG-1999-00246. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00598. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Even Sveen, Oslo). Motpart: 1. B 2. Vår Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Terje Bryn, Tranby). |
| Forfatter: | Lagdommer Ivar Drevland. Ekstraordinær lagdommer Grimstad. Sorenskriver Joa |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §14, §3, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §4, Tvistemålsloven (1915) §146, §174, §180, Motorvognloven (1926) §7, Bilansvarslova (1961) §4, §7, §5-2, §5-4 |
Tysk statsborger A, f. 1961, ble skadet ved trafikkulykke på Rv 13 ved Riskadalsvatnet i Årdal 4. juni 1995. Han ble lammet fra brystet og ned. Han er varig invalidisert og 100 % arbeidsufør. A var ved ulykken fører av motorsykkel. Hans forsikring av motorsykkelen dekker ikke de skader som føreren påføres og han har derfor saksøkt B, f. 1966, med krav om erstatning. Denne var som syklist involvert i ulykken. B har hjemforsikring i Vår Skadeforsikring AS. Som del i denne inngår det en ansvarsdekning oppad begrenset til 2,7 mill kroner. Forsikringsselskapet er medsaksøkt for dette ansvar.
A arbeidet som ingeniør og har fått dekket utgifter i forbindelse med skaden av sitt sykeforsikringsselskap Techniker Krankenkasse. Med grunnlag som redegjort for i herredsrettens dom fremmet sistnevnte selskap regresskrav mot B og Vår Skadeforsikring AS.
De to søksmål ble i herredsretten forenet til felles behandling. Det kom herunder til enighet om beregningen av As krav stort DEM 2.089.884,04 for lidt tap, NOK 650.000 i ménerstatning, Techniker Krankenkasses krav DEM 647.369,52 og at As krav skal dekkes fullt ut før sistnevnte krav dekkes, jf erstatningsloven §5-4.
Ryfylke herredsrett avsa 13. november 1998 dom i de to saker med slik domsslutning:
«I sak 98-00089 A:
1. B og Vår Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I sak 98-00163 A:
1. B og Vår Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A har rettidig påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Techniker Krankenkasse har ikke påanket dommen.
Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 17. og 18. februar 2000 hvor A og B møtte og ga partsforklaringer. Det ble foretatt telefonavhør av ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Retten i lag med parter og prosessfullmektiger var på befaring på ulykkesstedet.
Den ankende part nedla slik påstand:
«1. B dømmes til å betale til A kr 8.693.000.- med tillegg av 12% årlig rente til betaling skjer regnet fra:
Av kr 13.000.- fra 07.10.1995
Av kr 355.000.- fra 01.07.1996
Av kr 365.000.- fra 01.07.1997
Av kr 125.000.- fra 01.07.1998
Av kr 125.000.- fra 01.07.1999
Av kr 7.710.000.- fra 14 dager etter dommens forkynnelse.
2. Vår Bank og Forsikring AS dømmes til å betale til A:
Prinsipalt:
Kr 2.700.000.- med tillegg av 12% rente p.a. fra 26.6.1998 til betaling skjer.
Subsidiært:
kr 2.700.000.- med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra:
Av kr 13.000.- fra 07.10.1995
Av kr 355.000.- fra 01.07.1996
Av kr 365.000.- fra 01.07.1997
Av kr 125.000.- fra 01.07.1998
Av kr 125.000.- fra 01.07.1999
Av kr 1.717.000.- fra 14 dager etter dommens forkynnelse.
3. B og Vår Bank og Forsikring AS dømmes til in solidum å dekke sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»
Ankemotparten nedla slik påstand:
«1. Ryfylke herredsretts dom av 13.11.98 pkt. 1 stadfestes.
2. A dømmes til å betale B og Vår Skadeforsikring AS saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten blir det vist til den påankede dom. Lagmannsretten bruker samme forkortelse i omtalen av partene som gjort av herredsretten, jf dommen. Hovedtrekkene i saksforholdet er at A og hustru i juni 1995 var på ferietur i Norge i lag med et annet tysk par. Mennene kjørte hver sin motorsykkel, damene kjørte sammen i bil. As motorsykkel var en BMW 650 cc.
Det kjøreuhell saken gjelder fant sted i 14-tiden søndag 4. juni 1995. B var på veg med sykkel ned til en badeplass ved Riksdalsvatnet i Årdal. Familien var kjørt foran i bil. Han syklet Rv 13 som på denne strekning faller ganske kraftig. I herredsretten oppga han å ha holdt en fart på 35-40/km t før han begynte oppbremsingen. I lagmannsretten er dette korrigert til ca 50 km/t, noe som ble nærmere påvist ved rekonstruksjon under befaringen. Vegen var nyasfaltert og kantlinje og midtstripe var ikke oppmerket. Fartsgrensen på stedet var den gang 80 km/t.
Ned til Riksdalsvatnet går vegen i en relativt skarp venstresving før den retter seg ut ca 170 m, deretter er det en svak høyresving før sikt oppstår fremover til ulykkesstedet. Mål for sistnevnte siktavstand er oppgitt til 365 m. Ca. 150 m etter ulykkesstedet er det ny høyresving som stenger for videre sikt fremover.
Ulykken skjedde i bunnen av bakken hvor det er avkjørsel til badeplassen. B var godt kjent med stedet. Rett før innkjøringen til den slakke høyresvingen var han oppmerksom på at han nærmet seg avkjøringen til badeplassen og at det var biler bak ham. B hadde på dette tidspunkt minst tre biler bak seg. Han sier selv at han så to biler bak. B ga derfor tegn med venstre arm om at han aktet å svinge til venstre samtidig som han la seg ut mot midten i vegen. Han holdt dette tegnet gjennom svingen og frem til en avkjøring for en gård som ligger like etter svingen. Idet han kom ned til avkjøringen fant han å måtte konsentrere seg om nedbremsingen hvortil han måtte bruke begge hender. Avstanden fra nevnte avkjøring til ulykkesstedet er målt til 215 m.
A var kommet med ferge til Hjelmeland og kjørte herfra i retning mot Tau. Flere biler fra fergen kjørte i samme retning uten at A tidligere hadde foretatt noen forbikjøring.
Partene er uenige om A oppdaget bilkolonnen bak syklisten før eller etter at han var kommet i den slakke høyresvingen. Det vesentlige blir at det ikke er grunn til å fravike hans forklaring om at A ikke så syklisten før han var kommet inn i høyresvingen. Siden han ikke så at B ga tegn til venstresving, må han, som bemerket av herredsretten, ha vært kommet forbi den første av de to omtalte avkjørsler og vært ca 200 m fra ulykkesstedet.
Fra den posisjon A nå hadde var det mulig å se motgående trafikk på hele strekningen forbi ulykkesstedet og frem til nevnte høyresving. Det er ikke omtvistet at A her nokså umiddlebart må ha bestemt seg for å kjøre forbi bilene og syklisten.
For å kunne kjøre ut på avkjørselen i venstre vegbane i en sving på bortimot 180, måtte B foreta betydelig nedbremsing fra den fart han holdt frem til han avsluttet tegngivningen med venstre arm. Halligstad sier selv at før han foretok svingen, så han seg til høyre og registrerte at utsvinging kunne gjøres uten at han kom i konflikt med bilene bak. Han så seg ikke til venstre og oppdaget ikke A før ulykken skjedde.
I likhet med herredsretten legger lagmannsretten til grunn at A ikke så at B svingte før umiddelbart før kollisjonen slik at A ikke hadde mulighet til å bremse ned eller unnvike.
Partene er i det alt vesentlige enige om den fremstilling av hendelsesforløpet som er gjengitt over.
Den ankende part framholder at B er erstatningsansvarlig for de skader A ble påført ved ulykken etter den alminnelige ulovfestede culparegel. Spørsmålet er om B har opptrådt slik man kan forvente av en trafikant. Selv om bilansvarsloven ikke gjelder for syklister, så gjelder vegtrafikkloven og trafikkreglene. Aktsomhetsvurderingen må derfor ta utgangspunkt i vegtrafikkloven §3, bestemmelsene angående svinging i trafikkreglenes §6, angående kjørefeltskifte i trafikkreglenes §8, angående forbikjøring i samme §12, angående signal og tegn i trafikkreglenes §14. B har forbrutt seg mot samtlige av disse bestemmelser. Hadde han bare overholdt en av disse bestemmelse i trafikkreglene så ville ulykken vært unngått. Det er direkte årsakssammenheng mellom pliktbrudd og skaden, jf Lødrup, «Erstatningsrett» s. 121.
For A som motorsyklist gjelder de objektive regler i bilansvarsloven. At en syklist klart bryter trafikkreglene omfattes ikke av motorvognførerens objektive ansvar. Det må også stilles strengere krav til syklist enn til andre «bløte» trafikanter, jf Trygve Iversen, «Bilansvarsloven» s. 39 og Rt-1989-1068. Om det var B for sitt tap som hadde saksøkt A, ville kravet ikke kunne nådd frem etter motorvognloven §7.
B har hatt en provoserende kjørestil overfor den øvrige trafikk. Hans hastighet har vært slik at han mente å nå frem til avkjørselen uten at bakforliggende biler ville kjøre forbi, selv om disse etter hvert måtte senke farten.
Idet B ga tegn svært tidlig, 200-300 m før han svingte av, måtte det åpenbare faremoment være at noen i en forbikjøringssituasjon ikke hadde hatt mulight til å se tegngivningen. Bestemmelsen tilsier at han gjentok tegnet når han svingte, ved etter å ha forvisset seg om at manøvren kunne gjøres uten fare eller hindring for andre som kjørte i samme retning, jf Trygve Iversen, «Bilansvaret» s. 40.
Da A først så syklisten, oppfattet han det slik at syklisten sperret for bakforliggende trafikk. Motgående kjørefelt var fritt for trafikk over flere hundre meter da A la seg ut for å kjøre forbi. Han så ikke noe tegn som kunne tyde på at syklisten skulle svinge, dette bildet forandret seg ikke før ulykken. Syklisten svingte plutselig og overraskende. Avkjørselen syklisten svingte inn på var ikke oppmerket. A mener at han ved nevnt forbikjøring holdt en hastighet på ca 70 km/t.
Vilkårene for å nedsette Bs ansvar etter reglene om skadelidtes medvirkning, jf erstatningsloven §5-1, foreligger ikke. A kan ikke bebreides noe for ulykken. Det er intet ved hans kjøring som er rettsstridig eller uaktsom.
I forhold til forsikringsselskapets ansvar er det ikke grunnlag for lempning etter erstatningsloven §5-2. I forhold til B gjelder at skadelidte skal ha full erstatning innenfor et realistisk nivå hvor hensyn til mulighet for inndrivning og hurtig oppgjør er viktige momenter, jf. Rt-1997-883. Det må herunder legges vekt på muligheter for lånefinansiering. At As forsikring ikke dekker fører, kan i vurderingen ikke vektlegges. Dette var også praksis i Norge frem til 1973.
For lidt tap har A krav på morarente fra forfall for tap han hittil har hatt og fra B for erstatningskravet ellers fra forfall etter forfallsbestemmelsene i tvistemålsloven §146.
Vår Skadeforsikring AS pliktet å gi oppgjør i henhold til stevningen og følgelig også av renter av erstatningskravet etter morarentelovens bestemmelser èn måned fra stevningsdato.
Ankemotparten framholder å ha kjørt forsvarlig og i samsvar med trafikklovgivningen.
Når han nærmet seg høyresvingen, så han bakover og konstaterte at to biler fulgte. De øvrige bilene i kolonnen var på dette tidspunkt skjult for ham. På dette tidspunkt gir også B signal for avkjøring ved å rekke ut venstre arm samtidig som han legger seg ut til venstre i sin del av vegbanen, til tenkt midtlinje.
Førerne av begge biler bak ham, så signalet og konstaterte at syklisten la seg ut i midten av vegen. De var begge oppmerksomme på at syklisten ville svinge ut til venstre. Usikkerheten hos vitnet Lægreid går på hvor syklisten eksakt ville svinge ut inntil hun oppdaget avkjørselen til badeplassen.
B holdt venstre arm utstrakt til han hadde passert avkjørselen rett etter nevnte høyresving. Deretter brukte han begge armer til oppbremsing av sykkelen. Nedbremsingen over de siste 40-50 m var meget markert. Bilene som kom bak bremset også ned farten.
Før B så svingte ut, så han seg tilbake til høyre og forvisset seg om at utkjøring nå var forsvarlig i forhold til bilene bak.
At A så biler i kolonne som lå bak syklisten allerede da A kom ut av venstre sving, er ny opplysning for lagmannsretten. I herredsretten sa han at han først så bilene og sykkelen da han kom inn i den slakke høyresvingen. Hans prosessfullmektig bekreftet også i innledningsforedraget at fremstillingen i herredsrettens dom om nevnte observasjon var korrekt.
I og med at A hevder at han først så syklisten etter at denne hadde avsluttet tegngivningen, må B da ha vært mindre enn 200 m fra kollisjonsstedet. Det var flere biler mellom den innhentede motorsykkel og B. Etter utsagnet fra Dirk Michael kan det ha vært så mange som fem biler bak syklisten. Bilene holdt god avstand, vitnet Lægreid oppga at hun holdt en avstand på ca 20 m bak syklisten, slik at distansen mellom motorsykkelen og B ved situasjonsoppståen må ha vært ca 220-250 m. Bilkolonnen fulgte en syklist som kjørte i ca 50 km/t. For å passere bilkolonnen og syklisten i denne situasjon, måtte A nødvendigvis holde betydelig hastighet, anslagsvis 100 km/t. Han måtte også ta hensyn til muligheter for motkommende trafikk i 80 km/t.
A var oppmerksom på at bilkolonnen lå bak en syklist, at syklisten og følgelig også bilene bak foretok betydelig reduksjon av farten. Syklistens plassering helt ut til venstre i sin vegbane tilsa i denne situasjon at A måtte rekne med at syklisten ville svinge ut til venstre. I alle fall var det uforsvarlig av A i denne situasjon å foreta forbikjøring. Til det var trafikkbildet for uklart. Det må også tas hensyn til at A velger å presse seg forbi ved den eneste avkjøringen som var på strekningen, reknet fra A og syklisten. Ellers var det autovern langs vegkanten.
Slik vegforholdene er på stedet og sikten her, er trafikkreglenes §12 til hinder for at det på strekningen foretas forbikjøring. Forbikjøring her var hasardiøst. Det var ikke ventelig for B at noen her ville foreta forbikjøring av sykkelen og den lange bilkolonnen den hadde bak seg. Det essensielle for B var å konstatere at bilene som kjørte bak ham ville slippe syklisten til side.
Det må foretas en totalvurdering av situasjonen for henholdsvis B og A. Den som påberoper seg bestemte fakta til støtte for sin aktsomhet har bevisbyrden for disse. Således A for hvor første gang han oppdaget bakerste bil i kolonnen, hvor han passerte bakerste vogn m.m.
I en trafikksituasjon hvor motorvogn er involvert, blir dennes objektive ansvar etter bilansvarsloven §4 det primære. «Myk» motpart må vurderes etter prinsippene i bilansvarsloven §7. Det er ikke rimelig å statuere ansvar for «myk» trafikant når denne «berre lite» kan legges til last. Denne vurderingen av skylddifferansen tilsier at «myk» trafikant bare har utvist simpel uaktsomhet, vil det som oftest ikke være grunnlag for ansvar, jf. Andersen, Bryn, Engstrøm, «Bilansvaret 1990» s. 78 flg.
Om det var B som ved ulykken hadde blitt påført de store skader, ville kravet blitt å avgjøre etter bilansvarsloven §4, og i så fall liten grunn til noen reduksjon etter bilansvarsloven §7. Det krav som er til pådømming i nærværende sak må vurderes i denne sammenheng.
Subsidiært gjøres det gjeldende at erstatningen må nedsettes etter reglene i erstatningsloven §5-1 fordi A har medvirket til skaden. I dette tilfellet er det skadelidtes egen uaktsomhet med motorvogn som er det dominerende. Så fremt vurderingen av skylddifferansen tilsier at B har en del av ansvaret, bør erstatningen nedsettes til en bestemt prosentsats.
Atter subsidiært påstås lempning av erstatningskravet, særlig overfor B etter erstatningsloven §5-2. Det er i alle tilfeller kun en svært beskjeden uaktsomhet som kan bebreides B. Det særlige forhold i saken - at As forsikring av motorsykkelen ikke dekker skade på fører - er etter norske forhold en helt upåregnelig følge av uaktsomhet i trafikken. Det er denne upåregnelige manglende forsikringsdekning fra As side som årsaker det formidable og ruinerende erstatningskrav som fremsettes. Det var mer nærliggende for A å sørge for forsikringsdekning av slike tap enn for B å dekke inn med forsikring så upåregnelig ansvar. Lagmannsretten bør derfor i hvert fall lempe erstatningsbeløp slik at B ikke personlig må betale noe.
Morarenten kan bare ilegges etter oppfyllesfristen i tvistemålsloven §146.
Lagmannsretten bemerker:
Det hendelsesforløp som legges til grunn for dommen, fremgår av den gjennomgang av fakta som er gjort innledningsvis. Partene er også i hovedtrekkene enige om hendelsesforløpet med unntak av hvor A innhentet bilkolonnen som fulgte sykkelen, stedet hvor A startet forbikjøring av kolonnen og farten han holdt ved forbikjøringen. Lagmannsretten ser stor usikkerhet knyttet til den beregning ankemotparten har gjort av As fart ved forbikjøringen. Ankeforhandlingen har ikke gitt noen avklaring på antall biler som i situasjonen kjørte bak syklisten. Syklisten har også over noe distanse bremset ned farten. Mest sannsynlig var det denne nedbremsingen, som også trolig ble fulgt opp av bilene bak, som tilsa at A mente forbikjøring mulig. Det er således ikke bevisgrunnlag for å bebreide A for farten han holdt ved ulykken.
Det søksmål anken refererer seg til, er erstatningskrav fra fører av motorvogn mot syklist med påstand om at denne har årsaket skaden ved uaktsomhet, altså med hjemmel i det vanlige ulovfestede culpa-ansvar. At syklist på dette grunnlag kan saksøkes av eier av motorvogn har sikker hjemmel i rettspraksis, jf Kr. Andersen, «Erstatningsrett» utg. 1959 s. 285 flg. Søksmålet må avgjøres med grunnlag i den alminnelige forståelse av skyldansvaret. At eventuelt søksmål som syklisten måtte anlegge mot bilfører vil bli avgjort etter bilansvarslovens bestemmelser menes ikke å gi adgang til noen anvendelse av samme regelverk, utvidet eller analogisk, i det søksmål som motorsykkelføreren har anlagt mot syklisten.
Noe annet er at det i vurderingen av hva som er forsvarlig kjøring av motorvognføreren ved ulykken blir tatt omsyn til at denne i sin opptreden må hensynta det skadepotensialet som motorvognen representerer i trafikken. I Nils Nygaard, «Bilansvar 1990» s. 162 blir dette sagt slik:
Et moment som truleg bør koma direkte inn, nærmast som eit objektivt moment, er den særprega risikoen ved motorvogn under fart. Dette kan koma inn som ei forsterking av førarens skyld, jfr uttrykket i §5-1 nr. 1 «adferden og dennes betydning for at skaden skjedde».
Syklisten er imidlertid også en naturlig del av trafikken hvor risikoen stadig tiltar og skademulighetene er mange. Feilmanøvre av syklister kan således lett utløse de store skader som trafikken generelt kan forårsake og hvor farten/kraften eller annet ved selve sykkelen er underordnet. For å unngå slike ulykker er det viktig at også syklister nøye følger de trafikkregler som er satt opp for å avverge fare og ellers opptrer i trafikken i samsvar med vanlige forventningskrav til syklister. Så vel prevensjon som gjenopprettinghensynet sperrer for særbehandling av denne type trafikanter.
Etter lagmannsrettens mening var Bs opptreden ved ulykken ikke i samsvar med disse krav.
B ga rett nok tegn med venstre arm om at han ville sving ut av veien til venstre, men tegnet ble gitt minst 200 m fra stedet hvor han aktet å svinge ut, og han gjentok ikke tegnet før han foretok selve svingen. Årsaken til at han avbrøt tegngivningen i forholdsvis lang avstand fra stedet hvor han skulle svinge, var at han måtte bruke begge hender for nedbremsing for å få gjennomført svingmanøvren. Når tegngivningen avbrytes i så lang avstand som her fra det sted hvor manøveren gjennomføres, oppstår fare for innhenting av nye trafikanter som ikke har sett signalet, eller at bakenforkjørende ikke oppfatter den varslede manøver som oppgitt. At tegn som dette bør gis i god tid før manøvren forsvarer ikke at tegnet avbrytes lenge før manøvren gjennomføres. Når B ikke gjentok tegnet etter at han hadde fått bremst ned farten, har det sannsynligvis sammenheng med at han så seg til høyre og konstaterte at han kunne gjennomføre svingen uten hinder av nærmeste bil bak som på dette tidspunkt hadde innrettet sin kjøring etter B. Dette var imidlertid ikke noen tilstrekkelig observasjon om at ny tegngivning var uten betydning for andre.
B hadde på de siste 40 - 50 m før ulykken, gjennomført kraftig oppbremsing. Han lå nå også godt ut til venstre i sin vegbane. Avkjøringen som han skulle svinge ut på var ikke merket. Selv om autovernet brytes før avkjørselen, fremstår denne ikke som iøyenfallende. Totalvurdering tilsier at det ikke var forsvarlig av B å rekne med at det ikke kunne herske tvil hos bakenforkjørende om hva han hadde tenkt å gjøre slik at han av den grunn kunne avstå fra ny tegngivning, jf merknader til §14 i Statens vegvesens håndbok Trafikkreglene.
Umiddelbart før B svingte så han seg - som omtalt - til høyre. Dette ga ham ikke noen fullstendig orientering om trafikkbildet bak og ingen forvissning om at utsvinging kunne foretas uten fare eller unødig hinder for andre som kjørte i samme retning. Dette er et krav til forsvarlig opptreden i trafikken etter vegtrafikkloven §3 slik herredsretten har redegjort for i dommen.
Det er tale om ferdsel på riksveg til tidspunkt da det var ventelig med trafikk. Det er også rimelig grunn til å tro at B var oppmerksom på at det hadde samlet seg flere biler bak ham, noe som ga risiko for overraskende forbikjøring.
Bs opptreden ved uhellet er etter lagmannsrettens vurdering klart i strid med trafikkreglenes §14 og vegtrafikkloven §3. Hadde B forholdt seg i samsvar med bestemmelsene, jf merknadene om dette over, det være seg en eller begge, er det lite sannsynlig at ulykken ville ha inntruffet. For begge gjelder forskrifter som direkte er gitt for å hindre trafikkuhell som dette. Opptreden i strid med bestemmelsene, på en slik måte som gjort av B, må derfor lede til at han gjøres erstatningsansvarlig for ulykken. Hvorvidt A har handlet i strid med like strenge aktsomhetskrav blir i tilfelle et forhold som det må tas hensyn til ved erstatningsutmålingen, eventuelt slik at denne helt bortfaller etter medvirkningsbestemmelsene i erstatningsloven §5-1.
I vurderingen av A eventuelle medvirkning til uhellet, vektlegger lagmannsretten i likhet med herredsretten merknaden i Statens vegvesens håndbok til trafikkreglenes §6 om svingning, nemlig at bakenforkjørende har like strengt aktsomhetskrav som den som vil svinge».
Omsyn tatt til at syklisten, da A velger forbikjøring, hadde lagt seg ut og kjørte midt i vegen, nå i meget lav hastighet og at syklisten ble fulgt av flere biler bak som avholdt seg fra forbikjøring av sykkelen, tilsa at As etter en reflektert vurdering burde kommet til at det var rimelig tvil om hva syklisten hadde tenkt å foreta seg.
Lagmannsretten er enig når herredsretten i dommen påpeker at: «stedet der A kjørte forbi, fremstår som en strekning der forbikjøring vil være vanskelig med mindre den forankjørende trafikk kjøres svært langsomt. Strekningen mellom de to høyresvinger med fri sikt er relativt kort og en forbikjøring må skje fort. Når A har registrert to biler og én syklist foran seg, og dessuten at syklisten i hvert fall ikke ligger til høyre i kjørebanen, er det for retten vanskelig å skjønne at han vurderte en forbikjøring som ubetenkelig og uten faremomenter.»
Med den posisjon som syklisten hadde i vegbanen måtte også forsvarlig passering av denne, omsyn tatt til luftpresset fra forbikjøringen sin betydning for syklistens styringsmulighet, skje i svært god avstand. I nevnte kommentar til trafikkreglenes §12 s. 61 er det sagt at halvannen meter bør normalt være minsteavstand.
Etter lagmannsrettens vurdering har begge parter utvist skyld og det må gjøres en ansvarsfordelig etter erstatningsloven §5-1.
Alle hensyn tatt, også til det som er sagt innledningsvis i lagmannsrettens bemerkninger, fordeles skylden med 2/3 på A og 1/3 på B.
Partene er enige om at nevnte skyldfordeling medfører at den ankende part blir gitt dom for samlet krav stort kr 2.892.667, hvorav Vår vil svare for kr 2.700.000. Det ansvar B etter dette vil måtte utrede personlig utgjør kr 197.667. B vil imidlertid også hefte solidarisk med Vår for nevnte kr 2.700.000.
For den del av erstatningsbeløpet som forsikringsselskapet er med å hefte for, gjør lempningsgrunnene i erstatningsloven §5-2 seg ikke gjeldende. Det er ansvar som selskapet har tatt seg betalt for. Lempning etter nevnte bestemmelse kan i tilfelle bare bli aktuelt for den overstigende del som B personlig må dekke.
For B gjelder at han er ansatt i bedrift som låssmed og skatter for en årlig inntekt på kr 227.635,-. Han er gift, hustruen er deltidsansatt og hun er liknet for en årlig inntekt stor kr 62.405,-. Paret har to barn på henholdsvis 9 og 11 år. De bor i et hus kjøpt som fritidsbolig. Nødvendig ombygging av dette er stanset i påvente av utfallet av saken. Eiendommen har en salgstakst på 500.000. B oppgir at han har gjeld stor kr 820.830.000.
Omsyn tatt til den skyldfordeling som allerede gjort ved fastsettelsen av ansvarsforholdet, og de prinsipper ellers for lempning som er opptrukket i Rt-1997-883, herved under totalomfanget av den skade A er påført, sees det heller ikke grunnlag for lempning av det ansvar som B alene hefter for personlig, etter erstatningsloven §5-2.
Ankende part har av B påstått seg tilkjent morarente for de hittil årlige lidte tap, beregnet fra årets midte og for kravet ellers fra 14 dager etter dommens forkynnelse.
Vår påstås prinsipalt å betale morarente av det beløp forsikringsselskapet blir ilagt regnet 1 måned etter stevningens dato.
Ankemotparten har, slik framgår av dennes anførsler over, motsatt seg kravet.
Rettspraksis omkring renteberegning av erstatningskrav er, som bemerket i NOU 1994:20, personskadeserstatning noe uklar, jf. s. 63 flg.
Erstatningskrav som følge av personskade omfattes av morarenteloven og forrentes fra forfall. Ved erstatningsoppgjør etter en personskade vil forfallsdato ikke være fastsatt på forhånd, og morarente løper da fra 1 måned etter påkrav, når kravet materielt sett er forfalt til betaling. Om dette er det i nevnte NOU s. 65 sagt:
«Utvalget antar at kravet først kan ansees forfalt når skadelidte har beregnet og fremmet kravet, og skadevolder har fått rimelig tid til å skaffe de opplysninger og foreta de beregninger som er nødvendige for å bringe på det rene at det foreligger ansvar og hvor meget som skal betales, jf. bl.a. Krüger s. 213.»
Videre uttales det:
«Også spørsmålet om hva som er påkrav kan volde tvil i erstatningssaker der skadelidte ofte fremsetter et nokså uspesifisert krav som første skritt i saken. Det kan være tvil knyttet til spørsmålet om når skadelidte går over fra en diskusjon om kravets grunnlag og omfang til å gjøre kravet gjeldende.»
Om erstatning for lidt krav sies det:
«Tapt arbeidsfortjeneste og allerede påførte utgifter i tiden frem til oppgjøret finner sted vil i materiell forstand forfalle etterhvert som intekten vil være innvunnet og utgiftene påføres. Rente løper likevel tidligst fra 1 måned etter at påkrav er sendt skyldneren og tilstrekkelig dokumentasjon for kravet og dets omfang.
Hvor det er tale om årlige tap, skal morarenten i utgangspunktet regnes fra hver enkelt bortfalt lønnstermin, og fra den dato lønnen ville ha blitt utbetalt om skaden ikke var skjedd. I praksis forenkles ofte beregningen ved at man regner morarenten for hvert enkelt kalenderår, fra midt i året.»
Om tap i fremtidig erverv og fremtidige utgifter sies det samme sted:
«I forhold til morarenteloven kan det være nærliggende å si at tap/utgifter som ennå ikke har oppstått heller ikke kan være forfalt. På den annen side er det i forarbeidene til morarenteloven forutsatt at også erstatning som gjelder fremtidig tap kan gi grunnlag for bergning av morarenter, jf. NOU 1974:54 s. 74:
«Selv om kravet omfatter fremtidige tapsposter, er det prinsipielt og praktisk fullt ut mulig å anvende den diskonteringsbetraktning som fører til at kravet rettslig sett behandles som et pengekrav før de enkelte tapsposter matrealiserer seg.»
Dersom tapet utmåles i kroneverdien på utmålingstidspunktet, må det som utgangspunkt foretas en samordning mellom morarenten og inflasjonstapet, jf. Bergsåker s. 107. En erstatning som fastsettes på grunnlag av pengeverdien på et gitt tidspunkt gir normalt ikke grunnlag for morarente i tiden forut for utmålingstidpsunktet, jf. Rt-1987-774. Fra utmålingstidspunktet (eventuelt et fastsatt betalingstidspunkt) til utbetalingstidspunktet løper morarante dersom vilkåren for dette ellers er til stede.»
Det er ingen dokumentasjon for at skadelidte har fremsatt spesifiserte krav på årlige lidte tap forut for stevningen. Stevningen er i relasjon til morarenteloven §2 å anse som et påkrav som utløser plikt til å svare morarente etter månedsfristen. Omsyn tatt til den korrespondanse som det har vært mellom partene forut for stevningen, oppfattes dette å være rimelig omrømmingstid for forsikringsselskapet. Dette hadde rett nok rimelig grunn til å motsette seg kravet i det omfang kravet var fremsatt. Forsikringsselskapet burde imidlertid ha fremsatt forlikstilbud, og det er ikke opplysninger i saken om at så ble gjort. Lagmannsretten mener derfor det ikke er grunnlag for å foreta lempning etter morarenteloven §4 bokstav a i forsikringsselskapets plikt til å svare morarente fra dato 1 måned etter at stevningen ble fremsatt.
Annerledes for B personlig. Det kan ikke ventes at han skulle handle på egenhånd. Også nevnte lempingsregel tilsier derfor at hans ansvar for morarente løper fra betalingsfrist beregnet etter tvistemålsloven §146. Det er i vurderingen også tatt omsyn til den reduksjon i renteberegningen som følger av at det bare er deler av de årlige lidte tap B svarer for etter ansvarsfordeling over.
Saksomkostninger
Anken har delvis ført frem. Saken er dels vunnet og dels tapt og lagmannsretten anvender hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jf §180 annet ledd slik at hver av partene må bære egne omkostninger. Lagmannsrettens resultat skal også legges til grunn når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten. Med samme hjemmel blir saksomkostninger heller ikke tilkjent for herredsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. B og Vår Skadeforsikring AS dømmes in solidum til å betale til A kr 2.700.000.- - kronertomillionersjuhundretusen -. I tillegg dømmes B å betale til A kr 197.667,- - ethundreognittisjutusensekshundreogsekstisju -.
2. Vår Skadeforsikring AS og B dømmes in solidum å betale til A 12 % årlig rente av kr 2.700.000,- til betaling skjer, Vår Skadeforsikring AS fra 26.06.1998 og B fra 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. I tillegg dømmes B å betale 12 % årlig rente til betaling skjer av kr 197.667,- fra 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.
3. Oppfyllelsesfristen for det i pkt. 1 nevnte og for påløpne renter etter pkt. 2 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
4. Partene bærer egne omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.