Rt-1914-57
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1913-12-03 |
| Publisert: | Rt-1914-57 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 17/2 B. |
| Parter: | Doktor O. Røise (advokat Solnørdal) mot Romedals almenning (advokat Rubach) |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687), Skogloven (1863) §25, §36 |
Av underrettens dom hitsættes:
I forliksklagen er anført, at den dr. 0. Røise tilhørende eiendom g.nr. 22 br.nr. 5, Kirkeby i Romedal, av skyld 57 øre, i 1903 er av Romedals almenningsstyre utvist materialer i Romedals bygdealmenning og derved av almenningsstyret anerkjendt som bruksberetttiget, samt at den ved den i 1897 foretagne utdeling av overskud av salgshugst er anset andelsberettiget i dette og derved av almenningsstyret erkjendt eiendomsberettiget i almenningen. Citantskapet, der angives at være en sammenslutning av en flerhet av Romedals gaardbrukere med det formaal at hævde gaardbrukeines eneberettigelse til Romedals almenning, finder disse dispositioner at være en hjemmel i gjældende lov, idet bruksret i og eiendomsret til Romedals almenning blot tilkommer bygdens gaardbrukere, og at indstevntes eiendom ikke kan ansees som et gaardsbruk.
Indstevnte formener først og fremst, at saken er avgjort i og med almenningsstyrets avgjørelse. Dette repræsenterer og forpligter almenningen i alle forhold - specielt i retning av at avgjøre, hvem der skal ansees for almenningsberettiget -, og naar styret har erkjendt en opsitter i bygden som meddelagtig i almenningen, kan det ikke gjøres om igjen av nogen utenforsaaende.
Retten kan ikke gi indstevnte medhold heri. Almenningsstyrets avgjørelse kan ikke anskues anderledes end som en adminitstrativ beslutning, og saadanne maa, forsaavidt deres lovmæssighet angaar, kunne prøves av domstolene. Man finder det derfor ikke tvilsomt, at det sorterer under domstolenes avgjørelse, hvorvidt almenningsstyret har handlet lovhjemlet eller har gaat utenfor, hvad
Side:58
loven bemyndiger det til. Man anser det ikke at gjøre nogen forskjel, hvad indstevnte synes mene, om spørsmaalet indbringes til rettens avgjørelse i form av krav paa omstøtelse av en beslutning, hvorved en person negtes almenningsret, eller som her en beslutning, hvorved saadan ret tilstaaes. - - -
Retten finder, at det ikke gaar an at gjøre almenningsretten til en ret alene for dem, der i den almindelige opfatning i vedkommende bygd benævnes «gaardbrukere». Dette begrep er altfor litet bestemt til, at derpaa kan bygges nogen sikker juridisk sondring. Man har heller ikke den opfatning, at de lovsteder, der i heromhandlede forbindelse benytter uttrykket gaardbruker (spec. skoglovens §36, kfr. §25) hermed utelukkende tar hensyn til dem, der efter opfatningen paa vedkommende sted benævnes gaardbrukere. I saa fald vilde lovens anvendelse bli forskjellig paa de forskjellige kanter av landet. Der skal ganske andet og mere til for at kaldes gaardbruker her paa Hedemarken end f. eks. i det søndre og vestenfjeldske. Man skal saaledes specielt nævne, at ifølge et under saken optat skjøn, herom mere nedenfor, maa man for i disse distrikter at kunne kaldes gaardbruker mindst kunne føde hest og 3 à 4 kjør, hvilket efter indstevntes ubenegtede uttalelse regelmæssig vil si eiendomme paa ca. 2 mark.
Man kan under disse omstændigheter ikke anse det berettiget at gjøre bruksret i almenningen avhængig av, at vedkommende person i sin bygd kaldes gaardbruker; dette saa meget mer, som man i det lovsted, der danner utgangspunktet, N L 3-12-6, synes at ha en anvisning til forstaaelse, av spørsmaalet. Denne lovbestemmelse uttaler, at «almenningsskov maa enhver bruge, som bor der, som den tilligger af alders tid, saavidt som behøves til enhvers brændfang, nødig bygningstømmer og gaardsbruk» osv. Hermed formenes i sin almindelighet at være git uttryk for almenningsrettens hen sigt, at være en herlighet og støtte for dem, der driver «gaardsbruk». Men dette er ikke alene de «egentlige gaardbrukere», og det lar sig i almindelighet ikke si, at smaabrukere med eiendomme under en viss størrelse eller avkastning ikke skal ha almenningsret. Længere synes heller ikke den av citanten paaberopte høiesteretsdom i Rt-1891-313 at gaa, idet der ikke tales om, at almenningsretten er en særret for dem, der etter almindelig opfatning kaldes gaardbrukere, men for dem, der driver gaardsbruk, det er bruker jord.
Denne almindelige regel for almenningsrettens utstrækning antages ogsaa at maatte være den gjældende for Romedals bygdealmenning, saafremt der ikke for denne maatte kunne paavises en særskilt hjemmel for den opfatning, at almenningsretten her skal være en ret for alle grundeiere i bygden. Delingsdokumentet av 1864 er imidlertid i denne henseende helt klart, idet der dels tales om «Romedals bruksberettigede bygdelag», saaledes at der synes at være en motsetning tilstede overfor de ikke-bruksberettigede, mens der paa den anden side tales om «Romedals bygds fri og uhindret disposition», saaledes at man faar indtryk av, at hele bygden skulde være almenningsberettiget. Det gaar da ikke an at lægge nogen særskilt vegt paa nogen av disse uttryk, og retten har nærmest den opfatning av dokumentet, at dette overhodet ikke har til hensigt eller tanke at uttale noget om, hvem der er bruksberettiget. Heller ikke den av indstevnte foranstaltede vidneførsel yder noget bevis for, at samtlige grundeiere i Homedal er bruksberettigede i almenningen. Det meste, man kan faa ut av vidnernes prov er, at der har været nogen vaklen i opfatningen av, hvem der er bruksberettiget. Men der maa forlanges ganske andre og positive oplysninger for at kunne gaa ut fra, at retsforholdet ved Romedals almenning enten for utskiftningen eller efter samme
Side:59
har været i den grad avvikende fra forholdet ved andre almenninger og fra det forhold, som maa utledes av loven, at alle grundeiere i Romedal er bruksberettigede. Man kan i saa henseende henvise til høiesteretsdom i Rt-1901-669.
Ved de to citerte domme, av 1891 og 1904, er direkte og umiddelbart alene avgjort, at hustomter ikke er almenningsberettigede, selv om der er saa meget jord, at eieren kan ha en liten avling av kjøkkenvekster, idet saadane ikke kan ansees for gaardsbruk. Til veiledning av, hvor stor en jordeiendom skal være for at kunne betragtes som gaardsbruk, uttaler førstvoterende, hvis konklusion blev dom, at det avgjørende maa være: «hvorvidt den jord, der er spørsmaal om, kan siges at avgi saa stort bidrag til eierens levemaate og ophold, at den maa betragtes som jordbruk og som hans væsentlige næringsvei eller ikke».
Det vil saaledes bli at avgjøre for de enkelte tilfælde, hvorvidt eiendommens forhold i det hele kan bevirke, at den ansees som gaardsbruk, og det vil derfor bli at undersøke, hvad der i saa henseende er oplyst om herpaa gjældende eiendomme.
At citanten er under 20 juli 1905 avholdt en syn- og skjønsforretning over indstevntes eiendom, hvorunder av skjønsmændene er avgit en uttalelse, der i det væsentlige indeholder:
Eiendommen har en heldig beliggenhet og et areal av ca. 8 maal, hvorav halvdelen er optat av byggetomt og have, resten er dyrket, dels aker og dels eng. Bebyggelsen er villamæssig, og hovedbygningen er altfor stor efter eiendommens forhold, om den skulde drives som jordbruk. Drevet som saadant antages eiendommen tilnærmelsesvis at ville kunne føde en ko - forutsat at hele eiendommen drives som saadant; med den nuværende drift vil den ikke være tilstrekkelig hertil. Paa eiendommen holdes hest, som ikke kan leve av, hvad der for tiden avles paa eiendommen. Indstevnte, der er kommunelæge i Romedal, oplyser selv, at husene er brandforsikret for 7600 eller 8000 kr., og at han i det første aar, han hadde eiendommen, som da var opdyrket i sin helhet, avlet 13 læs hø, 9 à 10 tønder poteter samt antagelig 3 à 4 tønder havre. Han erkjender, at han efter sin levemaate selvfølgelig ikke anser brukets avkastning som nogen væsentlig del av sine indtægter. Ved den nævnte forretning har mændene videre uttalt, at det paa eiendommen drevne jordbruk, betragtet som eierens utelukkende eller hovedsagelige erhverv, ikke kan være tilstrækkelig til hans underhold. Hvis hele eiendommen bruktes som jordbruk, vilde den for en jordbruksarbeider, d. v. s. en mand, der lever under en jordbruksarbeiders almindelige sociale forhold, gi et væsentlig tilskud til hans underhold. En saadan jordbruksarbeider kan ikke efter den almindelige sprogbruk i disse distrikter betegnes som gaardbruker. Mændene tilføiet, at de indtægter, vedkommende maatte skaffe sig paa anden maate, maatte være større end indtægten av omhandlede jordbruksdrift; dog vilde avkastningen for en dygtig bruker kunne utgjøre ca. halvparten av hans underhold. I det hele var det dog vanskelig at uttale sig bestemt, da vedkommendes dygtighet, levevis, familie og lignende influerer saa sterkt.- - -
Retten kan ikke frakjende indstevntes eiendom karakteren av gaardsbruk. Man skal da først gjøre opmerksom paa, hvad parterne ogsaa synes at være enige om, at den aktuelle eiers sociale stilling ikke kommer i betragtning. Avgjørende maa være, hvorvidt eiendommen som saadan findes maatte betragtes som gaardsbruk efter sine forhold i det hele.- - -
Skulde ikke eiendomme av størrelse, beskaffenhet og dyrkning som heromhandlede maatte henregnes til gaardsbruk, vil man med den stigende
Side:60
utparcellering komme derhen, at bruksret i bygdens almenning blir et privilegium for nogen faa av bygdens eiendomme, hvad der visselig har ligget utenfor lovgivningens tanke paa dette omraade. Den er ment at være en støtte for alle dem, der driver gaardsbruk - store eller smaa -, men det er da altfor betænkelig at sætte utenfor eiendomme som denne. Man vilde da i virkeligheten ikke kunne opstille anden grænse, end at man efter den stedlige opfatning var at betragte som gaardbruker, altsaa hadde hest og 4 à 5 kjør. Dette vil imidlertid i almindelighet si eiendomme paa ca. 2 mark. Av saadanne er der i Romedal ifølge den fremlagte matrikul alene 195, mens de andre 460 er mindre og skulde altsaa ingen almenningsret ha. Skal man gaa utenfor de rene og klare tilfælde av hustomter og negte bruksret for smaabruk, maa man i ethvert fald holde sig til saadanne tilfælde, hvor det er ganske klart, at huset er det væsentlige, det fuldstændig dominerende, og hvor en jordflek alene er at anse som et appendiks til den grund, hvorpaa huset staar, saa der ikke kan bli tale om almindelig dyrkning av jorden, og hvor det er ganske klart, at denne ikke kan gi noget nævneværdig til underhold for eieren. Man kommer efter det saaledes anførte til det resultat, at indstevntes eiendom tilkommer bruksret i Romedals almenning.- - -
Ti kjendes for ret:
Romedals almenningsforbunds paastand om, at doktor O. Røise frakjendes bruks- og eiendomsret i Romedals bygdealmenning for sin eiendom g.nr. 22, br.nr. 5, Kirkeby i Romedal - tages ikke tilfølge. Sakens omkostninger ophæves.
Av Trondhjems overrets dom hitsættes:
- - - Riksarkivar Hertzbergs betænkning angaar «Almenningsrettens historiske oprindelse og dens utvikling, specielt: Spørsmaalet om dens sammenhæng med landbonæringen» og sees foranlediget ved en retstvist angaaende bruksrettigheterne i de hadelandske almenninger, hvorunder paa den ene side hævdes, «at almenningsretten i de hadelandske bygdealmenninger er forbeholdt de egentlige gaardsbruk og gjennem gaardbrukerne husmænd og inderster, forsaavidt og i det omfang deres arbeide har betydning for jorddyrkningen», paa den anden side, «at alle eiendomme, uanset jorddyrkningens størrelse og derfor ogsaa de egentlige tomtebruk, er bruksberettigede». Hr. Hertzberg sammenfatter efter en utførlig redegjørelse sin opfatning i følgende sætninger: «
1. Bygdefolkets bruksret i almenning har fra først av og uavbrutt ned gjennem tiderne været en ret til fordel for gaardbrukerne til landøkonomisk at supplere gaardsavkastningen ved visse slags forsyning fra almenningen (sommerbeite, høslaat, brændsel og bygningstrævirke, vandtilgang, jagt og ferskvandsfiske).
2. Denne brukret ansaaes altid og efter sin natur at være indskrænket til, hvad der tjener til gaardsfornødenhet, og salg av almenningsutbytte var derfor retslig utelukket. For skogens vedkommende blev denne retsopfatning uttrykkelig fastslaat ved NL 3-12-6. Naar den omvendt neppe nogensinde har fast praktisk anvendelse paa utbyttet av jagt og fiskeri i almenning, saa har dette hat sin nærliggende grund i umuligheten av i denne retning at hævde et forbud.
3. Den bygdens gaardbrukere saaledes tilkommende bruksret i almenning utgjorde et nedarvet retstilbehør til gaardene, og dens utnyttelse indgik som uadskillelig, uundværlig og virksomt led i hver enkelt gaards landhusholdning og drift. Herigjennem antok den karakteren av en ukrænkelig rettighet, sikret gjennem landboretlig alders tids bruk.
Side:61
4. I denne bygdernes nedarvede retsorden og rene landboøkonomi bryter nutidens smaabrukbebyggelse med sigte paa i det væsentlige derfra forskjelligartede erhverskilder og næringer ind som noget uorganisk og nyt og ikke indpassende. Skulde disse efterhaanden stedse talrikere smaabruk, der ikke i egentlig forstand kan betegnes som gaardsbruk i henseende til almenningen, stedes paa like fot med de virkelige, fra fortiden av eksisterende jordeiendomme, vilde det for disse være jevngodt med en tiltagende forringelse og tilsidst praktisk talt en undertrykkelse og berøvelse av deres hittidige gjennem tusener av aar bevarte bruksret.
5. Naar der maaske i nyere tid ikke overalt er blit gjort gjældende en retspraksis, der helt stemmer med det ovenfor fremhævede, maa den væsentlige grund hertil søkes deri, at man har staat overfor en ny foreteelse, hvis begyndende tilsprang man ikke har skjænket tilstrækkelig opmerksomhet, idet dens retslige og faktiske konsekvenser først indbyder til alvorlig granskning, naar de antar foruroligende dimensioner.»
Hvad realiteten angaar, antar jeg, at indstevntes eiendom mas henføres til de saakaldte selveierbruk. Herved forstaar jeg en eiendom av saadan størrelse, at dens dyrkning ikke avgir tilstrækkelig til underhold for en bruker med middelsstor familie efter almindelig tarvelig levefot paa landet, og forsaavidt ikke kan betegnes som gaardsbruk i egentlig forstand, men paa den anden side vil kunne avgi et bidrag av betydning til brukerens og familiens underhold og efter sin utstrækning ikke kan betragtes alene som en byggetomt med tilbehør av ubebygget grund. Et seiveierbruk vil man vel som regel tænke sig som tilhørende en eier av arbeiderklassen, mens indstevnte tilhører en anden samfundsklasse, men dette antages i forbindelse med nærværende sak uten betydning, da almenningsretten som en tinglig ret maa antages at tilligge eiendomme uten hensyn til indehaverens stilling, eller hvorledes de til enhver tid benyttes. En anden sak er, at der i intet tilfælde kan utkræves mere av materialer end fornødent til jordlodden som saadan, men herom er der i saken ikke tvist, idet nogen videregaaende ret hverken hævdes av indstevnte eller er indrømmet av almenningsstyret.
Idet spørsmaalet om selveierbruks almenningsret saaledes antages at staa aapent, kommer jeg ved spørsmaalets besvarelse til samme resultat som underretten. Det findes ikke tvilsomt, at disse bruk mas tillægges betydning for landets opdyrkning. Det er vel saa, at eierne kan søke sine supplerende indtægter ved andre næringer end jordbruk eller skogdrift, men de kan ogsaa søke dem ved disse, og for en væsentlig del tør man vel gaa ut fra, at dette vil være tilfælde. Under forhandlingene i Stortinget forut for vedtagelsen av lov 3 juni 1903 om arbeiderbruk- og boliglaan blev gjentagende fremholdt, at formaalet med loven, som blandt andet netop tilsigter at fremme oprettelsen av selveierbruk, var foruten at hjælpe familier av arbeiderklassen til egne hjem ogsaa at fremme opdyrkningen av udyrket jord samt at hindre utvandringen og binde arbeiderbefolkningen til bygderne og derigjennem sikre jordbruket den fornødne arbeidskraft, O.t.tidende 1902-03 side 621 flg., Lagtingstidende s. a. side 216 flg. Man synes at ha tænkt sig selveierbrukerne som avløsning av husmandsforholdet, og for en ikke liten del bestaar vel disse bruk ogsaa av fraskilte husmandspladse. Gaar man ut fra, at brukene som husmandspladse vilde nyte godt av gaardens almenningsret, forekommer det mig imidlertid rimeligere, at de ved fraskillelsen som særskilt matrikulerte bruk ogsaa erhverver almenningsretten som en selvstendig ret, end at retten skal ophøre. Om husmandspladses almenningsret henviser jeg til høiesteretsdom i Rt-1882-623 flg. Fjerdevoterende i denne sak (som ogsaa var førstvoterende i saken 1891) uttalte vistnok, at det ikke kunde
Side:62
være overlatt til en gaardeiers forgodtbefindende at nedsætte saa mange husmænd, som han vilde, med ret for disse til at hugge det fornødne i almenningen, likesom han ogsaa som betingelse opstiller, at vedkommende personer ikke blot i navnet er husmænd, men at de ogsaa er nedsat paa gaarden til nytte for jordbruket eller skogdriften eller for at utnytte eiendommen efter dens hensigt. Men denne opfatning, som vilde medføre en væsentlig begrænsning av husmænds almenningsret og forsaavidt indirekte ogsaa kunde tale mot almenningsret for selveierbrukene, vandt ikke tilslutning hos rettens øvrige medlemmer. Førstvoterende, til hvem samtlige voterende undtagen fjerdevoterende forsaavidt maa antages at ha sluttet sig, uttalte tverimot uttrykkelig, at man ikke har nogen hjemmel til at indskrænke bruksretten i almenning alene til pladse, som haves til den egentlige gaardsdrift, eller til overhodet at kræve noget visst slags bruk for de husmænd, eierne har paa gaarden, som betingelse for adgang til almenningen, og at man heller ingen lov har, som hindrer en eier fra at nedsætte saa, wange husmænd paa sin eiendom, som han finder for godt.
Naar det anføres, at man ved at tilstaa, selveierbrukene almenningsret vil gjøre indgrep i de virkelige gaardbrukeres nedarvede bruksret, kan derhos bemerkes, at almenningsretten efter forholdets natur ikke godt kan være en rettighet av stabilt indhold. Det er i sig selv ikke tvilsomt, at ved deling av en almenningsberettiget gaard ogsaa, den fraskilte del erholder almenningsret, og enten man herved vil forlange, at den fraskilte eiendom skal ha størrelse av et egentlig gaardsbruk, eller man gaar længere ned, er der saavidt skjønnes kun en gradsforskjel i de indgrep, som den gamle gaards rettigheter blir utsat for. Det vil ogsaa erindres, at om man negter selveierbrukene almenningsret, vil dette ogsaa medføre forandring i de nedarvede forhold. Samtidig med at selveierbrukene ikke faar almenningsret, vil ialfald eiendomsretten til almenninger reduceres for de eiendomme, hvorfra utparcellering finder sted, og tilsvarende forøkes for udelte eiendomme, likesom det samme kan komme til at gjælde bruksretten, hvor almenningen er utilstrækkelig. Almenningsretten kan saaledes mere og mere utvikle sig til et privilegium for et faatal. Men dette findes ikke stemmende med almenningsrettens samfundsøkonomiske betydning og historiske karakter. Man kan formentlig ikke se bort fra, at almenningsretten direkte og indirekte, gjennem husmandsvæsenet, har bestaat som en herlighet for ialfald alle ved jordbruk beskjæftigede og dermed for det overveiende antal av bygdernes indvaanere.
Jeg nævner sluttelig den hittidige praksis ved Romedals bygdealmenning.
- - - - Hazeland.
Jeg finder under paaberop av høiesteretsvotering i Rt-1891-313 flg. at maatte fastholde det uttalte i mit votum i overretssak nr. 6/1908 bestyrelsen for Volhaugens statsalmenning mot agent Knud Kofoed: nemlig at retten maa avhænge av, om eiendommen - drevet som jordbruk - er tilstrækkelig til at danne en væsentlig beskjæftigelse og næring til en brukers ophold efter vanlig tarvelig levefot paa landet.
Efter denne opfatning vil formentlig det overveiende antal «selveierbruk» baade efter de socialpolitiske motiver, som ligger til grund for det offentliges forsorg for disse, og efter brukenes faktiske størrelse ligge utenfor den opstukne ramme; deres hensigt er væsentlig at skaffe en binæring for arbeidere paa landet.
Erling Broch.
Jeg er kommet til samme resultat som andenvoterende, idet jeg lægger vegt paa, at av eiendommen, som i skjønnet anføres at være ca. 8 maal stor, er halvdelen optat av byggetomt og have, mens resten er dels aker, dels
Side:63
eng, at der ikke holdes kreaturer og at der, selv om den helt blev drevet som jordbruk, alene tilnærmelsesvis vilde kunne føde en ko efter skjønsmændenes dom. Skjønt jeg finder betænkelighet ved helt ut at tiltræde det kriterium, som er antydet av førstvoterende i høiesteretsdommen av 1891, tror jeg, at disse omstændigheter bør lede til, at eiendommen ved spørsmaalet om almenningsretten rettest ikke henføres til gaardsbruk men snarere ansees som en hustomt med tilliggelser. At se bort fra den benyttelse, som faktisk er gjort av eiendommen, synes mig ialfald i saadanne grænsetilfælde ikke at ville være rigtig, og jeg kan derfor ikke anse det avgjørende i motsat retning, at skjønsmændene har antat, at om den hele eiendom bruktes som almindelig jordbruk, vilde for en dyktig bruker avkastningen kunne utgjøre ca. halvparten av hans underhold.
Beichmann.