Rt-1921-305
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1920-11-24 |
| Publisert: | Rt-1921-305 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 65/2 s.a. |
| Parter: | Hilda Halvorsen Sletner (advokat Jensen) mot Engebret Olsen Aasnes (advokat Gundersen). |
| Forfatter: | Hambro, Frisak, Backer, Feragen, Rivertz, Scheel, justitiarius Thinn |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §12, §13, §14, §3a, §11, §3, §9 |
Ved en inden Nes sorenskriveri under 29 mai 1917 avsagt skiftedecision blev Ole Halvorsen Sletner likeoverfor Engebret Olsen Aasnes kjendt fortrinsberettiget til odelsløsning av eiendommen gaardsnr. 19, bruksnr. 1, Aasnes i Urskog, for den ved den endelige takst bestemte løsningssum og Engebret Olsen Aasnes likeoverfor Hilda Halvorsen Sletner fortrinsberettiget til odelsløsning av den samme eiendom for den ved den endelige takst bestemte løsningssum.
Decisionen blev saavel av Engebret O. Aasnes som av Hilda H. Sletner indanket til Kristiania overret, som ved dom av 26 august 1918 stadfæstet decisionen samt ila Engebret Aasnes procesomkostningene i hovedappelsaken til Ole H. Sletner, mens omkostningene i kontraappelsaken ophævedes
Hilda Halvorsen Sletner har nu indbragt overretsdommen til prøvelse av Høiesteret med paastand om i forhold til Engebret Olsen Aasnes at kjendes fortrinsberettiget til løsning av den ovennævnte eiendom for den ved den endelige takst bestemte kjøpesum og hos ham at tilkjendes saksomkostninger for overretten og Høiesteret.
Engebret Olsen Aasnes har paastaat decisionen og overretsdommen stadfæstet, forsaavidt angaar forholdet mellem ham og Hilda Sletner, og at sidstnævnte tilpligtes at betale ham processens omkostninger for Høiesteret.
Angaaende sakens gjenstand og nærmere faktiske omstændigheter henvises til den paaankede decisions og overeretsdommens præmisser. Saken foreligger for Høiesteret i samme skikkelse som for overretten, idet dog efter appelmaaten, og som det ogsaa erfares av partenes paastand, alene prioritetstvisten mellem Engebret O. Aasnes og Hilda H. Sletner foreligger til løsning i Høiesteret.
Forsaavidt kommer Høiesteret til samme resultat som de underordnede retter. Man er med disse enig i at Engebret Aasnes i henhold til odelslovens §3a er nærmere odelsberettiget end Hilda Sletner, og tiltræder i det væsentlige den begrundelse som er git herfor. Hilda Sletner har her for retten tillike gjort gjældende, at idet Engebret Aasnes paa skifte i 1870 blev utlagt eller overdradd
Side:306
odelseiendom, kan han nu overensstemmende med det i odelslovens §12, §13, §14 uttalte princip ikke gjøre nogen odelsret gjældende til den avdøde brors eiendom saalænge der endnu er linjer igjen som ikke har faat nogen eiendom. Heri er Høiesteret ikke enig. Ved ordningen i 1870 var der kun tale om én gaard, og saaledes ikke om deling av flere gaarde i medhold av odelslovens §12, og med hensyn til denne ene gaard blev der ikke fremgaat overensstemmende med lovens §14. §12, §13, §14 kommer saaledes ikke i betragtning i nærværende tilfælde.
Overrettens dom vil efter dette bli at stadfæste forsaavidt paaanket er. Hilda Sletner findes at burde erstatte Engebret Aasnes processens omkostninger for Høiesteret.
Dom:
Overettens dom bør, forsaavidt den angaar forholdet mellem Engebret Olsen Aasnes og Hilda Halvorsen Sletner, ved magt at stande. I procesomkostninger for Høiesteret betaler Hilda Halvorsen Sletner til Engebret Olsen Aasnes kr. 600.
Av skifterettens decision:
Begge parter er arvinger i den under 3 februar 1916 avdøde ungkarl, gaardbruker Ole Olsen Aasnes's dødsbo, og tvisten dreier sig om odelsretten til boets eiendom Aasnes, g.-nr 19, br.-nr 1 i Urskog.
Det er paa det rene, at denne eiendom sammen med en anden Aasnesgaard, nemlig g-nr 19, bnr 6, der nu eies av parten Engebret Aasnes, som samlet eiendom hadde tilhørt arveladeren Ole Olsen Aasnes's far Ole Olsen Aasnes den ældre, og at han hadde odel til eiendommen. Videre at Ole Olsen Aasnes den ældre den 5 november 1870, mens saavel han som hustruen endnu levede, hadde solgt og overdrat denne sin eiendom til to av sine sønner nemlig den ældste, arveladeren Ole Olsen den yngre, og den fjerde søn, parten Engebret Aasnes. Videre, at disse to saa i 15 aar hadde eiendommen sammen, indtil de ved skylddeling avhjemlet 5 december 1885 fik den delt saaledes, at Ole fik den vestre del, boets ovennævnte eiendom gnr 19, br.-nr 1, og Engebret fik den østre nuværende gnr 19, bnr 6.
Videre er det paa det rene, at Ole Olsen den ældre og hustru hadde følgende barn: A Sønner: 1. Ole Olsen Aasnes den yngre - arveladeren, 2. Halvor, død men efterlatende sig de to barn Ole Halvorsen Sletner og Hilda Halvorsen Sletner, 3. Peder Olsen Aasnes 4. Engebret Olsen Aasnes - - - B. Døtre: - - -
Den paastand, der i tvisten er nedlagt fra Ole og Hilda Sletner, er saalydende: 1. At Ole Halvorsen Sletner kjendes bedst odelsberettiget til g.-nr 19, bnr 1, Aasnes i Urskog. - - - 2. At frk. Hilda Olsen Sletner kjendes odelsberettiget næst efter sin bror Ole Halvorsen. - - -
Naar Engebret Aasnes uagtet 4de søn mener sig at være bedst odelsberettiget til avdødes eiendom grunder han dette paa den hovedbetragtning, at ved overdragelsen av Ole Olsen den ældres eiendom til ham og avdøde Ole Olsen den yngre i fællesskap var eiendomsretten for hele denne eiendoms vedkommende overført til hver enkelt av sameierne. Han, Engebret, var saaledes blit eier like meget av den del av eiendommen, som senere blev utskilt til Ole, altsaa boets br.-nr 1, som av den del, som senere blev utskilt
Side:307
til ham selv, nuværende br.-nr 6 - om end hans raadighet var begrænset ved, at Ole ogsaa hadde en ensartet ret. Paa grundlag av denne hovedbetragtning hævder han saa, at saavel Halvor (eller nu hans barn) som Peder har tapt sin ret. Halvors barn - hans motparter Ole og Hilda Sletner - kunde som fødte henholdsvis 1887 og 1890 ikke ha bedre ret end deres far vilde hat og for Halvor saavel som for Peder menes retten at være bortfaldt derved, at de har deltat i og bifaldt den ordning, hvorved Engebret blev medeier med Ole, idet de derved menes at ha renuncert paa sin ret, og tillike menes denne Engebrets medeiendomsret at ha virket præskriberende for deres ret i henhold til odelslovens §9, sidste led.
Med hensyn til Hilda Sletners odelsret bemerkes derhos særskilt, at denne maa staa tilbake for hendes farbrødre og deres mandlige decendenter, idet hendes far ikke har hat godset i sin beiddelse (kfr odelslovens §3 og 11). - - -
Proceduren fra begge sider overser nemlig det, som i denne tvist blir det avgjørende, ialfald i forholdet mellem Engebret Aasnes og Ole Sletner, nemlig at ogsaa en ideel del av en eiendom kan være gjenstand for odel (kfr. høiesteretsdom i Rt-1914-801). Herav følger nemlig, at i samme øieblik som Ole Olsen den ældres eiendom, Aasnes, var overdrat til Ole og Engebret Aasnes sammen, var den, henset til odelslovens bestemmelser, at anse som delt i to dele, den ene halvdel udelukkende i Oles besiddelse, den anden udelukkende i Engebrets. Sameieforholdet har saaledes ikke, som hævdet fra Engebrets side, stillet ham i noget særforhold til Oles halvdel og dermed falder hele begrundelsen for Engebrets fortrinsret sammen, idet denne fortrinsret grundes paa en saadan virkning av sameieforholdet.
Arvladeren Oles halvdel, der nu repræsenteres av den omstridte eiendom gnr 19, br.-nr 1, Aasnes, har altsaa i odelslovens forstand været i arveladerens udelte bruk og besiddelse fra 1870 til hans død. Han var den ældste søn og følgelig den bedst berettigede, og efter ham gaar da retten til hans yngre søskende og deres decendens efter den i odelsloven angivne orden.
Hvis Ole og Hilda Sletners far Halvor hadde levet, vilde han som arveladerens ældste bror været den bedst berettigede.
Nu er imidlertid Halvor død. At da sønnen Ole træder ind i hans sted som den bedst berettigede er anerkjendt ret. Det grundes ikke paa odelslovens §3a, men paa, at der med hensyn til de odelsberettigedes indbyrdes rangorden antages at maatte hensees til bestemmelserne i §11 om aasædesretten Derimot kan der tvistes om, hvorvidt den næst efter Ole Sletner berettigede er hans søster Hilda eller hans ældste farbror Peder.
Retten antar overensstemmende med, hvad der er hævdet fra Engebret Aasnes's side, at bestemmelsen i lovens §3a, paa hvilken Hildas ret i tilfælde maatte støttes, ikke kan komme til anvendelse her, da Hildas far ikke, saaledes som paragrafen forutsætter, hadde tat godset i besiddelse. Hendes odelsret maa da bestemmes paa grundlag av bestemmelser i §11.
Av overrettens dom:
- - - Jeg er kommet til samme resultat som underretten. Hovedspørsmaalet i saken er, hvorvidt den ordning, som fandt sted ved den under 5 november 1870 indgaaede kjøpekontrakt mellem Ole Olsen Aasnes den ældre og dennes ældste søn Ole Olsen Aasnes den yngre og 4de søn Engebret O. Aasnes med likelig fordeling av kjøpesummen paa
Side:308
samtlige 11 barn skal i forhold til odelsretten likestilles med et privat skifte og som saadant bli at bedømme efter reglerne i odelslovens §12 og §13, saaledes, at de øvrige søskende, som samtykket i ordningen, maa ansees som havende frafaldt eller renoncert paa sin odelsret derved, at de ikke dengang benyttede sin «valgret».
Fra Engebret O. Aasnes's side gjøres det i saa henseende gjældende, at odelslovens §12 maa forstaaes saaledes, at den, som ikke paa skifte benytter sin valgret, han opgir derved sin odelsret til fordel for den, som han lar vælge i sit sted.
Jeg finder ikke at kunne gi denne betragtning medhold. Det er i saa henseende tilstrækkelig at bemerke, at odelslovens §12 §13 omhandler det tilfælde, at arveladeren efterlater sig flere gaarde og at der paa skifte efter ham er foretat en fordeling av disse mellem hans barn under utøvelse av deres valgret i den orden loven hjemler dem. Her var der ved den ordning, som fandt sted i 1870, kun tale om én gaard. Hvorvidt denne ordning kan betegnes som et skifte - hvormed den unegtelig har meget tilfælles - findes det unødig at avgjøre; ti selv om odelsgods paa skifte i henhold til beslutning av medarvinger utlægges den bedst odelsberettigede, kan de yngre medarvinger ved at gi sin tilslutning til salget ikke ansees for at gi avkald paa sin odelsret. Av den omstændighet at alle søskende - paa en nær - har underskrevet og vedtat foreningen og delingen av november 1870 som bindende for sig i alle dele, kan i det høieste ikke utledes mere end, at ingen av de ældre søskende har villet med odel fordrive broderen Engebret som den 4de i rækken fra eiendommen eller - efterat den i 1885 blev delt mellem ham og den ældste bror, den nu avdøde Ole Olsen den yngre - fra den del Engebret kom til at overta, hvilken er br.-nr 6, mens det her alene dreier sig om odelsretten til br.-nr 1, som nævnte Ole Olsen kom til at overta.
Engebret Olsen hævder dernæst, at hans medeiendomsret i 15 aar til den samlede eiendom har virket præskriberende paa de ældre søskendes odelsret i henhold til odelslovens §9, sidste led. Jeg kan imidlertid heller ikke i dette punkt gi ham medhold; ti saalænge ældste søn, Ole Olsen den yngre, som den nærmest odelsberettigede var medeier av den samlede eiendom, var de yngre søskende forhindret fra at gjøre sin odelsret gjældende likeoverfor hans ideelle andel, og efterat denne ideelle andel er utskilt og bestemt som br-nr 1, som har været i Ole Olsen den yngres besiddelse til hans død, har heller ikke nogen præskription av de fjernere odelsberettigedes odel kunnet begynde at løpe for dette bruks vedkommende.
Efter dette maa Engebret Olsen finde sig i, at hans ældre bror Halvor, eller nu dennes søn Ole Halvorsen Sletner, kjendes løsningsberettiget til bnr 1.
Hvad dernæst forholdet mellem Engebret og Hilda Halvorsen Sletner angaar, grunder Engebret sin paastand om bedre ret specielt paa, at hendes far ikke har hat odelsgodset i sin besiddelse (odelslovens §3 og §11). Forsaavidt underdommeren anfører, at der kan tvistes om, hvorvidt den næst efter Ole Sletner berettigede er hans søster Hilda eller farbroderen Peder, skal bemerkes, at Peder i samling 24 juli 1916 har tilført, at han anser Ole og Hilda Sletner for bedst berettiget. Forøvrig er jeg - skjønt under tvil - med underdommeren enig i, at Hilda Sletners odelsret her maa staa tilbake for Engebrets, idet saavel ordlyden som meningen med odelslovens 3 a - «som har taget godset i besiddelse» - antages at maatte medføre dette resultat. - - - Lorentz Rynning, kst.
Side:309
- - - Hvad angaar sakens det hovedspørsmaal - om forholdet mellen Engebret Aasnes og Hilda Sletner - henvises yderligere til forslaget til ny odelslov av 1907, Ot.prp.nr.14 (1906-1907), side 16-17.
- - - H H Breien. Wilhelm Eid, kst.